• Sauesanking på Gudfjellet - Arild til Høyre

ARILD LUNDQUIST (10.02.1963 – 26.08.2019)

Time to read
7 minutes
Read so far

ARILD LUNDQUIST (10.02.1963 – 26.08.2019)

Tue, 27/08/2019 - 21:14
Posted in:
0 comments

I går kveld fikk jeg den usigelig triste melding om at min venn Arild var gått bort etter bare et par måneders sykdom, på samme dag, merkelig nok, som den franske nasjonalforsamlingen – 228 år tidligere – vedtok ”Erklæringen om menneskets og borgerens rettigheter” Hvor lite denne erklæringen har med virkeligheten å gjøre, er de kamper som Arild kjempet gode eksempler på.

Erklæringen, og alt det hva den var ment å bære med seg, og som skulle ha beskyttet Arild og hans bror mot overgrep fra det offentlige, har vist seg fullstendig verdiløs, hvor prinsipper som likhet for loven, rettssikkerhet i rettspleien, rett til å gjøre opprør mot undertrykkelse, og ikke minst prinsippet om eiendomsrettens ukrenkelighet i beste fall – av landets politikere, dommere og andre offentlige ansatte – har blitt og fremdeles betraktes som irriterende brødsmuler i foldene på en bok man forsøker å lese på sengen. Arild, og hans bror, har virkelig fått føle konsekvensene av å gå i ”krig” mot et korrupt rettsvesen, en korrupt offentlig forvaltning, og et gjennomkorrumpert politisk system – fra det lokale til det nasjonale, fra topp til bunn.

I en e-post fra 2009 skriver Arild til meg at han har forsøkt, året i forveien, å kontakte meg, uten at han har fått svar. Han er meget høflig, og tiltaler meg med ”Dem”, selv om verken jeg eller noen andre – uavhengig av bakgrunn – fortjener en slik ekstra oppmerksomhet. Vel, det sier litt om Arild som menneske. Arild fortalte i denne e-post at han hadde kjempet i rettsapparatet i mange år, at staten hadde begått urett mot ham, at han hadde gått til erstatningssøksmål mot justisdepartementet, og at han trengte ”…en advokat som ikke lar seg presse av Staten og som ikke frykter økonomiske konsekvenser ved å angripe Staten og domstolene.”

Jeg kunne ikke finne noen tidligere e-post fra Arild, men svarte uansett at jeg ikke er advokat, at jeg ikke bor i Norge, at regjeringen i Norge hadde nedlagt permanent yrkesforbud for meg fra og med 2004, men at jeg ville forsøke å gjøre hva jeg kunne for han, om han nå aksepterte disse forutsetninger.

Det skulle ta enda ett år før Arild på ny kontaktet meg. Senvinteren 2010 var han klar på at jeg måtte engasjeres i hans saker. Arild insisterte på å møte meg i Luxembourg, og som en engel landet Arild i Luxembourg den 16. mars 2010.

Jeg sier engel fordi vi på det tidspunkt var blitt frarøvet alle våre midler, dette etter et raid mot oss i Luxembourg, i hovedsak administrert av Jens Stoltenberg og hans finans- og justisminister (henholdsvis Kristin Halvorsen (som reiste ens ærende ned til Luxembourg sommeren 2007 for å få ut alle opplysninger om meg og vår sparekonto i den Danske Bank) og Knut Storberget). Jeg hadde så å si ingen inntekt, og heller ingen konkret idé om hvordan jeg kunne skape en inntekt ut av min juridiske utdannelse. Et jobbforsøk året i forveien, på å få stillingen som Økokrimsjef, strandet som forventet etter at Trond Erik Schea korrumperte ansettelsen av seg selv. Vi sto altså på bar bakke, på alle vis, og i denne mørke stund kom altså vår engel; Arild! Jeg har takket Gud for at han kom, mange ganger, og jeg gjør det fremdeles!

Jeg hentet Arild på Luxembourg lufthavn Findel og kjørte de få hundre meterne hjem til oss hvor vi holdt møter i tre dager. På slutten av siste møtedag, ble vi enige om en oppdragsavtale, og dette ble altså starten på mitt nye liv og nye karriere som freelance jurist. Uten Arilds engasjement, vilje og urokkelige tro, vet jeg ikke hvor jeg hadde vært i dag.

Gjennom årene ble det mange samtaler, og mange saker, men vi fikk ikke gjort oss ferdige før han forlot oss. Det var nok meningen. Intet er tilfeldig, verken Arilds tur til meg, eller hans bortgang. Arild har i artikkelen Norge har ingen legitim domstol (31.05.2013, artikkelen er fjernet fra Norgespartiets sider, men kan nå leses i denne minneartikkelen på Riksavisen) forfattet en god gjennomgang av hva han og hans familie har opplevd gjennom årenes løp, hvor han også har tatt med de senere års medvirkning fra min side. Det er – populært sagt – svindel, bedrag, undertrykkelse og terrorisering over en lav sko, og målet har hele tiden vært å drive brødreparet ut og bort fra Gudfjellet, med alle midler.

Noe av det siste Arild gjorde var å minne meg på at jeg må skrive boken for dem, og hvor han ba meg bruke eksempelet om Gudfjellet og derigjennom vise og dokumentere hvordan ”…domstolene brukes til hvitvasking av kriminell virksomhet.” Denne siste delen av hans setning, er en svært svært viktig observasjon, og han tenkte da på hvordan Ola Mæle og ekteparet Anne Ulvig og Anders Kiær korrumperte Høyesterett for å kunne tilsvindle seg Skogene i Nord-Trøndelag på ”lovlig” vis, hvilket er grundig gjennomgått i artikkelen ”Lokalt selvstyre eller godseiervelde” (24.10.2011). Det kan også være nyttig å lese ”Salget av skogene i Nord-Trøndelag og Norsk Landbrukspolitikk” (27.08.2013), et dokument som vi utarbeidet i forbindelse med landbruksminister Trygve Slagsvold Vedums valgkampmøte i Lierne.

Både påtalemyndighet så vel som statsadministrasjonen forfulgte Arild (og broren) inntil det siste, som en komodovaran. Bare dager etter at Arild ble syk, ble han ilagt et nytt forelegg av den lokale politijurist, Amund Sand, dette for å igjen ha konfiskert ulovlig satte fiskegarn på Lundquists eksklusive fiskerett. Dette er ikke første gang Sand misbruker offentlig myndighet. Forrige gang endte saken i tingretten, hvor brødrene ble dømt in absentia til kr 4.000,- i bot, alternativt 8 dager i fengsel. For at straffeprosessen skulle lykkes mot Lundquist, oppnevnte domstolen i all hemmelighet to lydige advokater som forsvarere for Lundquist. Oppnevningen var ulovlig, og vi protesterte, selvsagt til ingen nytte. Bare dager etter ble straffesaken i all hast gjennomført, og Lundquist kunne dermed dømmes, for de hadde jo nå et forsvar som ikke kjente saken, og som naturligvis ikke gjorde noe for å forsvare brødrene.

Det hører med til denne tyvfiskehistorien at anmelderen, den som har drevet tyvfiske på Lundquists rett, og hvis familie og forfedre har tilrøvet seg mer og mer av Lundquist eiendom på Gudfjellet, har full kontroll over det lokale politiet, og man kan dermed legge til grunn – spesielt hensett til det faktum at det ikke er straffbart å beskytte egen eiendom og eiendomsrett, og særlig ikke når myndigheten lar være å gripe inn – at det lokale politiet, som for ikke mange år siden kjøpte hytte av anmelderen, har latt seg korrumpere til å bistå anmelderen. Jeg får komme tilbake til en artikkel om denne saken, men i mellomtiden kan det være nyttig å lese vårt brev til Namdal tingrett av 29. juli 2015 (med en rekke vedlegg som gir leseren et innblikk i straffesaken og den rettsstridige straffeforfølgelsen), dette i forbindelse med vår begjæring om ny behandling av straffesaken. Ved en gjennomlesing av dette dokument, skal det være mulig å forstå at det ikke kan reises straffesak mot en person som forsvarer sin sivile rett, så lenge denne rett ikke er fratatt vedkommende. Sagt med andre ord; dersom Lundquist ikke har en eksklusiv fiskerett, vil handlingen være straffbar. Per i dag er det derimot ingen som har tvunget Lundquist til domstolen med et sivilt krav om at de ikke har slik fiskerett, og så lenge situasjonen er slik den er i dag, vil det ikke være mulig for en ukorrupt polititjenestemann å utstede forelegg.

Den siste planen som staten har pønsket ut for å drive brødreparet bort fra Gudfjellet, er like grov, utspekulert og ondskapsfull som alle de tidligere planer. Som dere vet har staten en rekke verktøy tilgjengelig for å undertrykke, terrorisere og manøvrere borgerne, eksempelvis; Barnevernet og Mattilsynet. Disse institusjonene er gitt et overskudd av makt, og idet de i realiteten er fritatt fra kontroll kan disse institusjonene fritt benyttes til å tvinge frem ethvert ønsket resultat.

På Gudfjellet har det vært drevet sauehold i over 100 år. Hvilket bedre tiltak kunne myndighetene finne på enn å angripe selve driftsgrunnlaget på gården? Mattilsynet hevder i så måte å ha vært på inspeksjon på gårdsbruket på Gudfjelløya 15. januar 2018, hvor de har funnet at det mangler brannvarslingsanlegg i driftsbygningen. For å gjøre det klart; Mattilsynet har aldri satt sin fot på Gudfjellet. Det er for øvrig korrekt at det ikke er installert brannvarslingsanlegg i driftsbygningen. Årsaken er at det er åpenbart unødvendig, og også svært kostnadskrevende for et slikt relativt lite bruk. I driften har Lundquist i stedet konsentrert seg om brannforebyggende tiltak.

Mot Mattilsynets krav på brannvarslingsanlegg, eller å slakte ned besetningen til 30 individer, har vi bl.a. argumentert for at et slikt brannvarslingsanlegg er fullstendig meningsløst, dette all den tid; 1) det offentlige brannvesen ikke kan tilby sine tjenester på Gudfjelløya; 2) at bonden – erfaringsmessig – løper stor risiko for eget liv dersom han skulle bli tvunget til å drive brannslukking og redning samtidig (oppstår det først brann, har det vist seg at bonden kan lite gjøre), samt 3) at dyrene uansett ikke vil reagere adekvat på en slik alarm.

Brannforebyggende arbeid på Gudfjellet har vært 100 % vellykket hittil, og for tilfellet Gudfjellet vil det være åpenbart unødvendig med et kostnadskrevende alarmanlegg. Mattilsynet hadde for lengst bestemt seg, for det motsatte. I et vedtak for over ett år siden erklærte Mattilsynet at de hadde snakket med det lokale brannvesen som hadde erklært at de har transportabelt utstyr og kan slukke brann på Gudfjellet. Dette er selvsagt bare tull. På sommerhalvåret er dyrene i fjellet og noe brannvarsling er dermed ikke nødvendig. På vinterhalvåret er Tunnsjøen tilfrosset og gjør en forflytting av brannvernmateriell over sjøen umulig. Gårdsbruket er – slik sett – overlatt til seg selv, og noe brannvarslingsanlegg vil neppe redde ett eneste individ, eller redusere risikoen for lidelse.

Arild har selv – nå i vinter – snakket med brannsjefen i Brannvesenet Midt IKS, og han kunne fortelle at de ikke har mulighet til å slukke en slik tenkt brann i en driftsbygning på Gudfjellet. Mattilsynet har altså fabrikkert en referanse til en erklæring som ikke finnes, dette for å bygge opp et falsk grunnlag slik at man hadde hjemmel til å slakte ned brorparten av besetningen på Gudfjellet, og derigjennom presse brødrene bort fra gården. Vedtaket går i dag ut på at besetningen skal slaktes slik at det bare er igjen maks 30 dyr. Den som ønsker å få litt bedre oversikt over maktmisbruket via Mattilsynet, kan lese vårt brev av 8. juni 2018 til Mattilsynet.

Arild Lundquist var et godt, omtenksomt og hardtarbeidende menneske, som ga meg masse håp og tro, og som jeg kommer til å ha friskt i minnet til evig tid. Tilsynelatende måtte han gi tapt i dette liv, men det var bare tilsynelatende. Til tross for at alt, alle kamper og planer for fremtiden, nå virket så fullstendig meningsløst – for det vil det kunne gjøre for den vanlige mann i en slik situasjon – var Arild likevel fast i troen på Gud. Arild følte seg ikke fortapt, eller knust under den gjennomkorrupte stats vals. Tvert imot har han ”vunnet” noe langt mer enn noe jordisk gods, og noe langt mer enn hva en jordisk seier over satans disipler kan gi, og jeg lar Arild selv avslutte min nekrolog med hva han sendte meg for et par uker siden, og hva som ble hans siste ord til meg:

”Tanken på å dø og samtidig få møte Jesus føles god. Vi er alle syndere, men tanken på Jesus er god, for han er selve livet. Jeg tenkte alltid på deg når stormene raste på Tonga. Vi har hatt et godt samarbeid i alle år. Det føles godt å vite at Jesus finnes.”

Vi treffes igjen, Arild, vi gjør det!

 

Den som ønsker å lese litt mer om Gudfjelløya og gården, kan klikke seg inn på www.gudfjellet.no

 

Herman J Berge

In Exile

 

Internal banner image(s)