Nekrolog

Erklæringen, og alt det hva den var ment å bære med seg, og som skulle ha beskyttet Arild og hans bror mot overgrep fra det offentlige, har vist seg fullstendig verdiløs, hvor prinsipper som likhet for loven, rettssikkerhet i rettspleien, rett til å gjøre opprør mot undertrykkelse, og ikke minst prinsippet om eiendomsrettens ukrenkelighet i beste fall – av landets politikere, dommere og andre offentlige ansatte – har blitt og fremdeles betraktes som irriterende brødsmuler i foldene på en bok man forsøker å lese på sengen.

Når de lever beskyttes de gjennom maktmisbruk, og når de dør legges et beskyttelsens slør over deres virke i form av en nekrolog  Herman J Berge

Sist jeg skrev om Jørgen Kosmo hadde han nettopp gått av som Stortingspresident. Det var for 13 år siden, i 2004, og i den anledning fant jeg det passende å beskrive deler av hans virke. Artikkelen – Bestyreren av demokratiets høyborg gir seg (2004) – finner dere her.

I og med Valebrokks engasjement i min og Einar Riis sak skal jeg ta dere med ti år tilbake i tid, den gang Bondevik, Dørum og deres psykiatere regjerte landet. Mens Vinter-OL i Salt Lake City skred avsted, satt jeg og lurte på om jeg noen gang skulle slippe ut av Det juridiske fakultet, og da kom Valebrokk.

Jeg har kjent Einar i over 9 år nå, og jeg vil aldri glemme første gangen jeg snakket med ham. Hvilke konsekvenser samtalen skulle få for meg.

Samtalen ble starten i en prosess som skulle gi meg innsikt i maktmisbruket og råten i det norske rettsvesen, og som fikk meg til å innse at Norge i realiteten ikke styres etter demokratiske prinsipper. Historien omkring mitt første møte med Einar fortjener derfor en plass i denne nekrolog.