Kronikk

Spørsmål om dommeres habilitet er daglig kost i rettsapparatet. Innsigelser mot enkelte dommeres forhold til sakens parter og gjenstander; evne og vilje til å innta en objektiv og nøytral holdning til sakens materielle og prosessuelle sider, fremsettes jevnlig. Slike spørsmål reguleres av domstolslovens (dstl) bestemmelser om ”ugildhet”, jf dstl kapittel 6. Det hender også at dommere, enkeltvis eller kollegialt, tar opp egen habilitet.

Striden om juryordningen fortsetter, senest etter Gulating lagmannsretts tilsidesettelse av juryens frifinnende kjennelse av Thomas Thendrup i den mye omtalte NOKAS-saken. Nyhetsoppslag og media-debatter peker helt korrekt på rettsusikkerheten forbundet med at juryen ikke kommer med en begrunnelse. Men hvorfor evner verken toneangivende jurister eller mediekommentatorer å påpeke det like opplagte fenomen: nemlig at heller ikke lagdommernes tilsidesettelse er begrunnet?

En ny offentlig utredning om kvalitetssikring av sakkyndige rapporter i barnevernsaker er ute på høring (NOU 2006:9). Bakgrunn for oppnevning av utvalg og foreslåtte tiltak må nødvendigvis være at kvaliteten er for dårlig. Men vil opprettelse av en kontrollinstans a la rettsmedisinsk kommisjon, slik det offentlige utvalget anbefaler, nødvendigvis føre til kvalitetsheving, og sikre kvaliteten slik at tillit til rett og forvaltning kan ivaretaes på metodisk etterprøvbart vis?

Av Ole Texmo, frilans kritiker

Jeg viser til min tidligere artikkel, "En statsfeminisme på avveier", som er å finne på nettsiden til tidsskriftet Rettsnorge. Uten å ha lest denne, som forteller om bakgrunnen for hvorfor saken ble sendt til EMK, vil mange av de punkter som taes opp her ikke være forståelige.

Av Ola Arve Solstad

For personer som merogmindre frivillig blir kunder/klienter av offentlige tjenester som TI og andre trygdeetater administrerer, kan det være vanskelig nok å komme i kontakt med rette vedkommende ellers i uken, for ikke å nevne det å få adekvat saksbehandling. Lørdag holder man definitivt stengt, men altså ikke direktøren som formodentlig jobber tidlig og sent for å ta bidragsfedrene, ” om vi så skal gjøre dem til sosialklienter ”, jf stort oppslag i Dagsavisen 25.07.96.

I andre sammenhenger er det slik at borgernes rettigheter er blitt stadig sterkere. Den såkalte ”sykejournaldommen” fra 1977 innebar ikke bare at borgerne fikk innblikk i egen sykejournal uten å måtte gå til sak mot sykehuset, men utgjør også en del av et større bilde hvor borgerne (evt. Stortinget og for eksempel Sivilombudsmannen på vegne av borgerne) har krevd og har fått stadig større innsikt både i forvaltningen og i private forhold. Det siste illustreres bl.a.

Faktum er at far prøvde å få hjelp av rettsapparatet i syv måneder, fra april til november, til å se sin sønn uten å få slik hjelp. Far henter sitt barn den 13. november. Allerede den 25. november, altså 12 dager etter far hentet sitt barn, avsa Karmsund tingrett kjennelse i medhold av barnelovens § 38, og uten at motparten hadde fått adgang til å uttale seg, at mor skal ha daglig omsorg for barnet. Kjennelsen ble forkynt for far den 5. desember.

Jeg vil fortelle en røverhistorie, men en sann sådan. En historie om hvordan statsfeminismen, i dette tilfellet Barne og Familiedepartementet, (fork. BFD) kidnappet mitt barn fra meg, og om hvordan et uskyldig barn ble brutalt frarøvet sin far. Min forbrytelse var at jeg var mann og far, i tillegg til at jeg tilhørte arbeiderklassen; tilhørende den lagdelen borgerskapets forvaltende myndigheter forstår som underklassen.

Innledning