Hvem trenger beskyttelse?

Time to read
3 minutes
Read so far

Hvem trenger beskyttelse?

Fri, 29/03/2002 - 17:54
0 comments

Vær Varsom-plakaten (VV) inneholder etiske normer for presse, radio og fjernsyn. Punkt 4.1. lyder:


Legg vekt på saklighet og omtanke i innhold og presentasjon.
 

Noen nærmere presisering er ikke gitt, men man kan forestille seg at saklighet f.eks gjelder etterrettelighet. Omtanke leder oppmerksomheten mot en størrelse som beskyttelse. 18.12.01 avsa Pressens Faglige Utvalg (PFU) ”dom” i sak nr 194/01 hvor Helsefaghøyskolen i Østfold (HiØ) hadde innklaget Fredrikstad-avisen Demokraten på bakgrunn av publisering av et innlegg 12.11.01: Mobberne på Kråkerøy, signert en tidligere ansatt ved høyskolen, psykologen Joar Tranøy.

av Ole Texmo, free-lancer
 

Beskyttelse mot hva?
I innlegget påpekte Tranøy, bl.a med referanse til en rapport fra bedriftshelsetjenesten omtalt i Demokraten 26.10.01, hvordan HiØ i Tranøys ansettelsestid hadde mobbet flere ansatte gjennom ubegrunnet forskjellsbehandling av ”faglige avvikere som de ikke liker ”. PFU ga klager medhold, og signaliserer dermed at visse typer av kritikk mot navngitte personer og institusjoner er uønsket. HiØ utdanner profesjonelle omsorgspersoner. PFU har sikkert nok arbeide med å behandle klager fra personer og institusjoner som påstår seg krenket.

22.05.00 benyttet generalsekretær Kokkvold i Presseforbundet sin initiativrett til å klage inn TV2/aktualitetsmagasinet Sentrum for dekningen av ”Gisseldramaet i Hjelmeland” den 15.05.00 (PFU-sak nr 086/00). Pressens dekning av Gisseldramaet var eget tema for debatter i offentligheten, men ingen av de inviterte synsere kom noensinne inn på følgende forhold: Det var vitterlig gisselmannens mulighet for å lufte ut på direkten som løste dramaet, for så vidt som han overga seg umiddelbart etter å ha kringkastet sine frustrasjoner om det system han mente motarbeidet ham. Mediesynsernes kunnskaper om denne og andre barnefedres opplevelse av tilkortkommenhet i barnefordelingssystemet er omtrent like slett som deres begrepsbevissthet om Moral og Etikk, for ikke å nevne størrelser som Dømmekraft og Troverdighet. Generalsekretær Kokkvold fikk 24.08.00 medhold i klagen.

Bakgrunn
Kan hende blir det viktigere å beskytte medienes kunnskapsløshet enn å verne om privatlivets fred, saklighet og omtanke, samt hindre (M)isbruk (av) andres følelser, uvitenhet eller sviktende dømmekraft, (VV punkt 3.9). Om morgenen den 15.05.00 fikk barnefaren i Hjelmeland i samtale med sin advokat i sivilsaken om barnefordeling, vite at Høyesteretts kjæremålsutvalg i kjennelse hadde avgjort at han ikke fikk samvær med sine barn mens saken pågikk. Dette forhold evnet ikke mediene å fange opp, og oppdaget følgelig heller ikke det kildekritiske potensiale  i  å lese det juristeriet Kjæremålsutvalget fant å datere 16.05.00 (Norsk Rettstidende 2000 side 874). I kjennelsen er det glattet over hvilken hjemmel dommeren i førsteinstans påberopte seg for å nekte faren mulighet for å ta til motmæle mot morens påstand om at han ikke skulle ha samvær. Farens frustrasjon blir forståelig, og man kan forestille seg hva som fikk begeret til å flyte over. Å åpne opp for undersøkelse av rettsapparatets håndtering av følsomme saker vil nødvendigvis måtte innebære seriøs kildekritikk, metoder ikke alltid like påaktet. Meg bekjent har generalsekretær Kokkvold aldri utløst sin initiativrett for å klage på slett og grunn mikrofonstativjournalistikk i straffesaker med bakgrunn i sivile tvister om barnefordeling.

O jul med din glede
27.12.01 melder VG : Skremte dommer julaften. Dommeren er ifølge VG en anerkjent jurist, høyesterettsdommer Magnus Matningsdal. En barnefar som ikke har sett sine barn på endel år  avla Matningsdal visitt på julaften. I VG-oppslaget får dommeren føre ordet: Han sa at han oppsøkte meg på julaften, da jeg var samlet med min familie, fordi jeg hadde hindret ham i å oppleve det samme.  VG nevner ikke at Matningsdal i egenskap av dommer i den opprinnelige sak fra 1993, glattet over morens falske incestbeskyldninger som konfliktfaktor, slik Matningsdal som en av tre høyesterettsdommere (de to andre var Hans Flock og Vera Holmøy) i en akt i Hjelmelandsakens forhistorie ( Rt 2000 s874) glatt underslo den juridiske svikt i tidligere rettsinstansers saksbehandling. Julevisitten er under etterforskning, og barnefaren blir ventelig siktet etter en ny paragraf i straffeloven som skal beskytte aktørene i retten mot trusler, (strl § 132a – red.anm: motarbeiding av rettsvesenet) ifølge en politiadvokat VG stilte opp mikrofonstativet for.

Siste ord er ikke sagt
Medienes beskyttende vinkling av maktmennesker og institusjoner trussel- og fiendebilder, bidrar neppe til å gjøre Norge tryggere, verken for dommere eller det rettssøkende publikum. Et selvstendig tenkende og moralsk oppegående vesen som Joar Tranøy var uønsket ved Helsefaghøyskolen i Østfold, og ble derfor mobbet vekk. I 1992 fikk Tranøy sparken ved det Juridiske Fakultet ved Universitetet i Oslo, angivelig for å ha syndet mot både etiske og metodiske normer og regler, dog uten at disse ble kvalifisert av de anerkjente jurister ved det Juridiske Fakultet. Tranøy fikk strengt tatt aldri noen begrunnelse. I universitetssammenheng er dette en skandale av dimensjoner, da begrunnelseskrav og den frie forskning er selve innbegrepene av universitetenes praksis og idégrunnlag. Tranøys forskning måtte stoppes fordi han kom i skade for å stille spørsmål ved etikk og metoder hos anerkjente psykiateres befatning med lobotomi. Når maktmennesker innen psykiatri, media og juristeri opplever seg truet, stiller de opp for hverandre og dekker over systemfeilene. Sikrere ”etikk og metode” for å undergrave (les: motarbeide) tillit til Akademia, Presse, Velferdsstat og Rettsstat finnes knapt.