Regjeringen erklærer krig mot useriøse advokater

Time to read
10 minutes
Read so far

Regjeringen erklærer krig mot useriøse advokater

Sun, 25/07/2021 - 13:23
0 comments

Advokatbransjen har i de senere år vært opptatt av å gjøre bransjen mer trivelig for kvinner og utlendinger med ikke-vestlig kulturbakgrunn, slik at virksomheten kan bli mer familievennlig, og mangfoldig. Advokater er en blomst, en løvetann, og alle skal ha samme "vektsvilkår" og kunne bli partnere (det å vokse seg stor nok til å bli partner, er altså advokatens fremste mål i sin virksomhet for sine klienter i og rundt domstolene). Det skal være godt og trygt å være advokat. Langt mindre fokus har vært rettet mot advokatenes arbeidsmetoder.

Til krig
Jurist og justispolitisk talsmann i Høyre, Peter C. Frølich, akter å gå til krig mot useriøse aktører i advokatbransjen. Dette fremgår av et nyhetsinnslag i VG den 11. juni 2021. Frølich’ utspill kommer ikke et øyeblikk for tidlig, men kan vi eller skal vi tro på han, Høyre og regjeringen? Nei. Det finnes det ikke noe grunnlag for.

Advokaters virksomhet – Er det noen som virkelig bryr seg?
I Norge har man i en årrekke hatt ordninger og regler som er ment å sikre høy kvalitet på de tjenester som borgerne kjøper i forbindelse med tvistesaker for domstolene, og som derved skulle bidra til å gi brukerne av domstolene en best mulig rettssikkerhet. Jeg tenker her på domstolloven kapittel 11 som har regler om advokater, advokatvirksomhet, tilsyn og korrigering av uønskede handlinger, samt straffelovens rekke av relevante bestemmelser som er ment å holde borgerne (også advokater) på den rette sti. Men, selv med et slikt mer enn tilfredsstillende juridisk arrangement, har ikke dette stoppet én eneste advokat fra å gjøre akkurat hva han/hun måtte begjære.

En lang rekke advokater har med sine kloke hoder og artistiske evner, samt omfattende nettverk og sviktende moral, bygget sine karrierer på aktiviteter som ikke tåler dagslys. Gjennom hele 60-, 70-, og 80-tallet voldtok eksempelvis Ole Lund det norske lovverket, og han brakte sine klienter ut på virgin territories som det så fint heter når man har funnet et hull i loven. I juristkretser ble Lund sammenlignet med reven utenfor hønsegjerdet; han lette til han fant et hull. Når disse advokatene finner en mulighet til å profittere på gråstein, sier de at de har lagt ”gullegget”. I stedet for å straffeforfølge Lund, ble han premiert med tittelen; Norges redningsmann.

Riktignok ble han hentet inn for å ”redde” Norge flere ganger, eksempelvis under olje- og shippingkrisen på 70-tallet og bankkrisen sent på 80-tallet, men hva lå igjen i kjølvannet av disse redningsoperasjoner? Lund satt så å si på alle sider av bordet da shippingkrisen skulle løses mot slutten av 70-tallet og begynnelsen av 80-tallet, hvor skattebetalernes penger gikk til å betale for å redde redere som siden krigen – og etter instruks fra Einar Gerhardsen – hadde saltet ned sin profitt i Sveits og andre frihavner, og selvsagt ikke kunne ta denne hjem da krisen blomstret. Lund var også én av arkitektene bak det statlige tyveriet av norske borgerers aksjer i DNB tidlig på 90-tallet. Senere på 90-tallet ble han like fullt hyllet som landets mektigste mann, og ser vi litt på hans engasjement på alle sider av et bord (se artikkelen i Dagbladet), forstår man at han var mektigere enn kongen.

Tidlig på 2000-tallet bisto jeg i å anmelde Lund til påtalemyndigheten, ikke fordi jeg hadde lyst, men fordi det var påkrevd. Vi satt på lydopptak av Lund fra en tingrettsbehandling og en lagmannsrettsbehandling i samme sakskompleks, samt avskrift av avhør av Lund gitt i en voldgiftssak i England på 1970-tallet. I de to opptakene i Norge ga han to forskjellige forklaringer omkring samme tema. I tillegg samsvarte ikke forklaringene med forklaringer han hadde gitt for voldgiftsretten i England. Hvilke av disse forklaringene som var sanne, var unødvendig å avklare, dette da de forskjellige forklaringene ikke kunne være sanne samtidig. Følgelig ville minst én av Lunds forklaringer med 100% sikkerhet være løgnaktig, og Lund kunne dømmes. Å straffeforfølge Lund ville altså være den enkleste ting i verden å få gjennomført. Mindre mektige menn ønsket det annerledes for landets mektigste man.

Riksadvokaten henla saken, og den etterfølgende domstolsbehandling (privat straffesak mot Lund) ble avsluttet med en konklusjon om at anmelder ikke hadde rettslig interesse i saken. Lund hadde nemlig løyet i en domstol, og siden Johs. Andenæs (som har vært en stor og sentral bidragsyter i ødeleggelsen av norsk rett) og ettertiltende dommerne var av den mening at det bare er dommere som eventuelt er fornærmet når en person lyver under en rettssak (den part som løgnen går ut over er altså ikke fornærmet, go figure), og siden dommerne ikke ville anmelde Lund, så måtte den private straffesaken ende med frifinnelse. Fornærmede – den part som løgnen går ut over – har altså ingen hjemmel (rett) i Norge til å anmelde en som lyver under prosess. EMD i Strasbourg var enig med Andenæs og de norske dommerne, og satte således siste spiker i den kisten.

Hvorvidt en løgnaktig forklaring – avgitt under en hovedforhandling – vil bli forfulgt, er følgelig helt i hendene på dommeren. Dersom dommeren synes at det blir for ille å straffeforfølge et vitne, en motpart eller motpartens advokat,, ja, da taper du saken. Du er rett og slett spilt ut av en blanding av inkompetente, intelligente og maktsyke mennesker, som du selv (jf demokratisk styre) har satt til å forme, regulere og tolke lovverket. Det er fullstendig uforståelig og ulogisk at dommeren og ikke parten (den fornærmede) skal avgjøre om en løgnaktig forklaring – som normalt er avgitt i den hensikt å skade motpartens sak – skal forfølges rettslig.

Jeg er altså på alle måter enig med Frølich i at kriminelle advokater må fjernes, og at det må etableres systemer som hindrer at slike personer noen gang får anledning til å studere juss. Det som skiller meg fra Frølich er erfaring, realisme, beveggrunn og vilje.

Litt historikk mht klager på advokater
Frem til midten på 1990-tallet var disiplinærordningen for advokater delt mellom Justisdepartementet og Advokatforeningen. De kalte det et ”tosporet” system. Man kunne altså velge om man ville klage over advokaten til Justisdepartementet, eller til Advokatforeningen. I teorien kunne man kjøre parallelle klagesaker på begge sporene, en åpenbart uheldig ordning.

Begge ordningene hadde sine svakheter. Justisdepartementet – dvs, sentraladministrasjonen – passet på alle advokatene, mens Advokatforeningen bare kunne passe på de som var medlemmer. Mht klageordningen for Justisdepartementet, var det uheldig at sentraladministrasjonen som ansatte dommere og ga bevilling til advokater også skulle sitte og vurdere og eventuelt irettesette innklagede advokater. Mht klager til Advokatforeningen var det uheldig at den innklagede advokat ble vurdert av hans/hennes egne kolleger. En grei ordning for de som stoler blindt på at bukken ikke vil la seg friste til å røre havresekken, men objektivt sett en uholdbar ordning. Dernest har klageordningen i Advokatforeningen en klar begrensning mht klagefrist (6 måneder), noe den andre ordningen ikke hadde.

I tillegg må det nevnes at Advokatforeningen har en lang rekke med utvalg (bl.a. 27 lovutvalg) besatt av medlemmene. Et slikt verv har åpenbart en verdi for mange advokater. Dette bekreftes ved at advokatene gjerne titulerer seg med et slikt verv når de uttaler seg til pressen, jf advokat NN; leder av strafferettsutvalget, advokat NN; leder av menneskerettighetsutvalget osv.

Gjennom et langt medlemskap har foreningens medlemmer stort sett vandret fra det ene utvalget til det andre, og knyttet enda sterkere bånd. Når disse medlemmene da blir plassert i Advokatforeningens Disiplinærutvalg, hvor de skal dømme over sine kollegers handlinger, sier det seg selv at de i det lengste vil unngå å skape konflikt innad. Man pisser ikke i eget rede, er et grunnleggende prinsipp i de kretser. Med en slik ordning overlater man det nær sagt til tilfeldighetene om saksbehandlingen i en gitt sak blir eller ikke blir påvirket av usaklige forhold (vennskap osv), hvilket åpenbart er uheldig. Advokat As frifinnelse av advokat B, har gjerne en så sterk påvirkningskraft at advokat B kan føle seg beveget til å frifinne advokat A dersom sistnevnte senere hen skulle havne i en klemme, og man ender i realiteten opp med noe som ligner dynamikken i et mafisk system, hvor advokatenes forhold og kjennskap til hverandre – og ikke faktum – er det som avgjør hvorvidt en advokat har handlet innenfor eller utenfor rammene av ”god advokatskikk”.

Michelsen-utvalget og det videre lovarbeidet mht klageordning for advokater
I 1990 nedsatte Justisdepartementet et utvalg som bl.a. skulle undersøke klageordningen for advokater, og fremsette forslag til eventuelle endringer (Michelsenutvalget, ledet av tidligere regjeringsadvokat og Høyesterettsdommer Hans M. Michelsen). Michelsens arbeid ble fulgt opp i Ot.prp. nr. 39 (1994-1995) hvor det ble foreslått å oppheve det tosporede klagesystem og flytte klageordningen fra Justisdepartementet til Tilsynsrådet for advokatvirksomhet. Tilsynsrådets oppgave på det tidspunktet var bare å holde oppsikt med at advokatene betalte sine forsikringer, førte regnskaper og behandlet betrodde midler i medhold av lov. Rådet førte altså ikke noe tilsyn over advokatenes hovedaktivitet; rettshjelpvirksomheten. Dette var sentraladministrasjonens oppgave.

Da lovarbeidet var over, og lovendringen trådte i kraft 1. januar 1997, satt man like fullt igjen med det tosporede system som Michelsen og de fleste høringsinstanser ønsket å avvikle. Den eneste forskjell var at klager som tidligere skulle sendes til Justisdepartementet nå skulle sendes til Tilsynsrådet for advokatvirksomhet. Advokatforeningens disiplinærordning ble som før.

Klager og anmeldelser av advokater blir bekjempet med alle midler
Som allerede indikert har jeg sendt inn en rekke klager og anmeldelser av advokater, både på egne så vel som andres vegne. Ikke én eneste sak er blitt prøvet, og jeg kan love dere at mine klager og anmeldelser har vært solid dokumentert (dere finner flere av anmeldelsene ved å søke i RettsNorge), og i hvert fall langt bedre dokumentert enn de klager som faktisk har kommet igjennom, og som aldri skulle ha vært prøvet av påtalemyndighet eller Tilsynsrådet.

Uansett. Intet skjedde, eller egentlig så er ikke det helt korrekt, for regjeringen reagerte på mine anmeldelser og klager med å iverksette et massivt angrep mot meg. Allerede i 2004, knappe to år etter at jeg hadde fått bevilling som advokatfullmektig, instruerte regjeringsadvokaten justisministeren om å ”aldri gi Berge autorisasjon”. Kravet fra regjeringsadvokaten var selvsagt ikke begrunnet. Skattemyndighetene fulgte opp med en rettsstridig forfølgelse av meg, og domstolene aksepterte alle mulige angrep mot meg i Norge, selv om domstolene ikke lenger hadde jurisdiksjon over meg, dette da jeg for lengst var flyttet ut av landet. Finansavisen og TV2 iverksatte svertekampanjer, og Tilsynsrådet forsøkte endatil å forfølge meg i utlandet, hvor rådet ikke har jurisdiksjon. Det gikk altså over stokk og stein. Forfølgelsen mot meg er langt mer alvorlig enn dette, men det holder for å poengtere at det frem til i dag ikke har nyttet å fjerne kriminelle og mange ganger også inkompetente advokater fra det juridiske rom, selv om man har hatt tilstrekkelig med ordninger og regler. Frølich’ forslag blir som å bytte ut et sårplastermerke med et annet og deretter se om det funker. I og med at det er Stortingsvalg til høsten, kan vi anta at utspillet er av demagogisk art (tomme utspill for å få tilslutning).

Inkompetente lovgivere er én av de større farer for borgerne
Frølich er ung og naiv, og tror kanskje på det han sier, men dersom han tar seg tid til å eksempelvis lese mine artikler om temaet, så vil han måtte innse at det ikke har noen hensikt å fjerne, endre eller lage nye regler og systemer. Det eneste som hjelper er å fjerne alle råtne epler (aktører) i rettsvesenet og domstolene, samt endre moralen blant folket – og ikke minst blant folkets tjenere (de som har sitt daglige virke i det offentlige) – og iverksette reell sivilrettslig og strafferettslig forfølgelse av de tjenestemenn som har begått feil under sin tjeneste. Det skal koste å korrumpere eller på annet vis forpurre en rettergang, og forgripe seg på andres rettigheter.

Mht dommere hadde den gamle straffeloven en meget god regel i § 110 som kort sagt gjorde det straffbart for en dommer å handle mot bedre vitende, uavhengig av motiv, og uavhengig av om han/hun lyktes. Jeg har påberopt meg denne bestemmelsen en rekke ganger, til ingen nytte, og siden ingen i påtalemyndigheten turte å bruke denne regelen mot kriminelle elementer i domstolen (regelen ble altså på det nærmeste aldri brukt, selv om det har vært et kontinuerlig skrikende behov i mange år), foreslo bl.a. Frp at regelen burde fjernes, og slik ble det. Flotte greier. Her kan vi se hvordan politikere undergraver regler som var ment å sikre et sunt samfunn. Fjerningen av denne bestemmelsen kan sammenlignes med å fjerne grunnmuren til et hus, med påstand om at; - huset har jo stått slik i mange år, og det er dermed åpenbart ikke behov for en grunnmur. Det er mange ganger denne logikken lovgiverne benytter når regler fjernes eller endres.

Et eksempel: Da spørsmålet om lydopptak i rettssalen ble vurdert for noen tiår siden (se også artikkelen: Lydopptak og stenografi i norske rettssaler - Ett skritt i riktig retning), og hvor det i den anledning hadde blitt installert opptaksutstyr i en rekke prøverettssaler, ble partene spurt om hva de syntes, om det var behov for lydopptak i rettssaker. Tilbakemeldingene var udelt positive. Ingen hadde spurt om å få opptakene, hvilket kunne tolkes dit hen at alle hadde oppført seg ordentlig under hovedforhandlingene. Myndighetene/lovgiver konkluderte da med at det ikke var behov for å ta opp hovedforhandlingene, og forsto selvsagt ikke at det faktum at det var installert opptaksutstyr i seg selv kunne påvirke partene til å holde seg innenfor lovens rammer.

Man kan spørre seg hvorfor politikerne (folkets representanter) tillot seg å fjerne en slik støttemur i samfunnet som straffeloven § 110 var. Her er sikkert mange svar, men to utpeker seg: 1) åpenbar inkompetanse (de forstår ikke hva de driver med, hvilket er farlig, jf det å gi et barn en ladd kanon og se hva som skjer), eller 2) usaklig påvirkning fra spesielle miljøer (eksempelvis Dommerforeningen) som ønsker mindre risiko og ansvar i sitt daglige arbeid.

Når dette er sagt skal vi heller ikke glemme at Frølich – uten noen som helst livserfaring – sto fremst i rekken av inkompetanse som bestemte at juryordningen (at man skal dømmes av sine likemenn) skulle fjernes. Etter hvert som årene gikk i det forrige århundret mistet dommerstanden mer og mer tillit til allmennheten. De ville ha monopol på det å dømme, og det fikk de altså, takket være inkompetente og høyst uerfarne politikere, som Frølich, gjerne med gode intensjoner. Veien til helvete er belagt med gode intensjoner.

Politikere som regelprodusenter – en risikofylt lek med folkets rettigheter
For å si det veldig folkelig så er det ren galskap å overlate regelproduksjon til politikere. Politikere er hestehandlere (mellommenn) som har funnet seg en nisje de kan tjene penger på. De vet intet, er fullstendig avhengige av andre/rådgivere, blir presset fra alle hold, og løser problemene med å hestehandle. Lover og regler blir dermed til, ikke gjennom dyp innsikt i samfunnets spill, men gjennom press og bytte av politiske tjenester.

Hva skal vi gjøre?
Som jeg har dokumentert i tidligere artikler, fungerer ikke Tilsynsrådets klageordning. Det hjalp altså ikke å overføre ansvaret fra sentraladministrasjonen til et såkalt frittstående og uavhengig organ. Vennskap, kjennskap og mafisk kontroll vil fremdeles være avgjørende faktorer under en klage mot en advokat, uavhengig av om klagen behandles av Tilsynsrådet eller Advokatforeningen.

Det har altså ingen hensikt – slik Frølich foreslår – å legge ned Tilsynsrådet for så å bygge opp et lignende supperåd kontrollert av de samme familier som har kontrollert jussen i Norge siden før krigen, og styrt av de samme interesser, ideer og tankegods. Forslaget er i beste fall naivt, og fører bare til at de som jobber i disse institusjonene iverksetter forberedende tiltak for å sikre seg ansettelse i de nye klageorganene/institusjonene. Det eneste man oppnår er å villede en hel nasjon til å tro på en ny julenisse.

Jeg har allerede indikert hvilken vei man må gå. Man må ta tyren ved hornene, slik det for så vidt har blitt gjort bl.a. i Polen mht dommere, og i Tyrkia mht dommere, advokater, journalister, akademikere osv, nemlig å fjerne alle råtne epler. Dette er ikke ekstremt. Tvert imot vil det være ekstremt å beholde tjenestemenn og aktører i rettsvesenet som er til skade for samfunnet og borgerne.

Det er naivt av deg å tro at korrupsjon og annen kriminell aktivitet bare skjer i det sivile liv, og at domstolene, politi- og påtalemyndigheten og rettsvesenet for øvrig – hvor det til alt overmål ikke finnes noen form for reell kontroll som skal kunne fange opp slik aktivitet – er fullstendig fri for kriminell aktivitet. Dette er ønsketenkning.

Først den dagen massene erkjenner at korrupsjon og mafisk kontroll er en del av den daglige virksomhet i rettsvesenet, kan arbeidet med å rydde opp begynne. Inntil dette tidspunkt – og dersom folket aksepterer U-landsdiktatorers forsikringer om at regimet og regimets propagandaorganer er den eneste kilde til sannhet, eksempelvis Jacinda Arderns forsikring: "Vi vil fortsette å være din eneste kilde til sannheten" (dersom linken ikke virker, søk da på "Jacinda Ardern Suppression plans straight from CCP play book", og du vil finne uttalelsen) – er det ikke annet å gjøre enn å sette seg til å se på hvordan samfunnet råtner på rot.

 

Herman J Berge, i eksil

Slideshow image