• Brattelis regjering - de som ødela Norge
  • Kristoffer Olsen Grunnlegger av Olsen & Ugelstad
  • Rudolf Ugelstad Grunnlegger av Olsen & Ugelstad

Makt og forakt - hånd i hånd

Time to read
13 minutes
Read so far

Makt og forakt - hånd i hånd

Sun, 15/06/1997 - 17:16
0 comments

I denne artikkelen, som også sto å lese i Stud.Jur. nr. 4 1997, blir det redegjort for hvordan mektige mennesker korrumperte rettsvesenet for å "redde" Norge fra kollaps i en periode som omtales som shipping- og oljekrisen.

 

Hva har regjeringsadvokaten, DnB, Norges Bank, Rederiene Olsen & Ugelstad og Hilmar Reksten, høyesterettsadvokatene Ole Lund, Christian Haneborg og Tore S. Engelschiøn, Mantrust, domstolene, byrettsjustitiarius Nils B. Hole, Høyesterettsdommer Gunnar Aasland og prof. Emer. Sjur Brækhus og flere med disse til felles? Jo, de har alle på en eller annen måte hatt en finger med i norgeshistoriens største tyveri. Et tyveri så nøye planlagt og med så mange mennesker involvert at man regnet med at ingen ville tro det. Bare halvparten av papirmassen Stud.Jur. sitter på er nok til bevise ranet. Hvordan har så disse menneskene og instansene klart å unnslippe ansvar? I to artikler, som selv Kafka på sitt aller beste aldri nådde opp mot, skal Stud.Jur. i dette nr. forsøke å vise hvordan noen mennesker her i landet har klart dette kunststykket. Første artikkel omhandler bl.a. skifterettens inkompetente atferd hvor et dødsbo tappes, mens den andre artikkelen vil behandle selve tyveriet av båten "Sognefjell".

av Herman Berge

 

For snart 50 år siden arvet Amelia Riis, datter av skipsreder Kristoffer Olsen, 1/3 av Olsenfamiliens del av rederiet Olsen & Ugelstad. En part som da oppgjøret skulle finne sted våren 1974 var verdt godt over 100 millioner kroner. Denne summen ble på et særdeles utspekulert sett tatt i fra henne ved hjelp av ovennevnte panel. Historien er en fortelling om et tyveri av en over 200 meter lang supertanker, som bringer leseren inn i den norske maktelites dypeste og mest ukjente ganger. Den gir ordene "rettferdighet og moral" en ny dimensjon, ja, en helt ny mening.

Prosessen, en innledning

1948: Reder Kristoffer Olsen dør, og konen Dagny blir sittende i uskifte. 1954: Sønnen, Kristoffer Jr. kjøper familiens aksjer av moren og uskifteboet for 1 million kroner. 1968: Norway Scheme opprettes hemmelig av Norges Bank. 1970: Dagny dør, og skifteretten overtar boet. 1970 - 1973: Boet blir forvaltet av den ene parten i boet, Kristoffer Jr. hvorpå boet tømmes og føres til utlandet ved hjelp av skifteretten og stråselskaper. 1973: Skifteretten dømmer Kristoffer Jr. til å føre familiens aksjer tilbake til boet begrunnet med at kjøpet var en irregulær dødsdisposisjon. Juli 1973: Hilmar Reksten bestiller 4 supertankere av Aker. Han skal bli universetts største reder ved hjelp av Yom Kippur-krigen, den norske stat og dens gullbeholdning. 5 april 1974: Amelia og Kristoffer blir enige om hvordan hun skal kjøpes ut fra rederiet og få sin tredjedel av arven. Hun skal få overført til seg en båt, "Sognefjell", verdi 85 millioner kroner. Avtalen blir brutt av Kristoffer Jr. Sensommer 1974: Voldgiftsretten opprettes med professor Sjur Brækhus, Regjeringsadvokat Gunnar Aasland og høyesterettsadvokat Rasmussen, for å fremtvinge den eksportlisens som Kristoffer Jr. skulle ha skaffet Amelia slik arveavtalen sa. Høsten 1974: I all hemmelighet setter rederinæringens storbanker, Norges Bank, mennesker fra høyeste hold innen finans-, handelsdepartmentet og regjering, samt Amelias advokat og rederiets ledelse seg sammen for å diskutere den alt mer skremmende situasjonen hva gjaldt tankkrisen og den økonomiske krisen Norge kunne komme opp i. November 1974: Hilmar Reksten meddeler hemmelig at han ikke lenger kan betale sin certerpartihyre til fire rederier, hvorav det ene er Olsen & Ugelstad. 13 november 1974: Første statlige krisemøte. Deltakere er bl.a. hr.adv. Tore S. Engelschiøn, Finans- og handlesminister og Norges Banks ledelse. Til stede var også DnB med Erling Naper og Mantrus (New York – bank). Tema: Hvordan unngå en altødeleggende nasjonal konkurs. Hva som sto på spill: Norges gullbeholdning og over 100.000 arbeidsplasser samt Norges renommé. 3 januar 1975: Voldgiftsretten skulle settes, men alle Amelias advokater sykemeldes med identiske epikriser, hvorpå det av deres lege foreslås lett mosjon i tre uker. Den ene av de sykemeldte advokatene, Thomas Idsøe, observeres lett og frisk på annet oppdrag i Hamburg den dagen han skulle vært i voldgiftsretten. 13 april 1975: Hilmar Reksten meddeler offisielt at han ikke lenger kan betale sin certerpartihyre til fire rederier, hvorav det ene rederiet er Olsen & Ugelstad. 13 april 1975: Fiktivt krisemøte hos Eric Friis, som var Mantrusts mann i Norge. Man skulle late som om dette var første krisemøte vedr shippingkrisen. 28 april 1975: kl 0900. DnB tar pant i Olsen & Ugelstads aktiva, "Sognefjell". Dog hadde "Sognefjell vært i Amelias eie i nesten ett år. Båten hadde altså intet med Olsen & Ugelstad å gjøre. Pantet var ulovlig, noe samtlige ifølge styrenotater fra krisemøtene var enige om. Det måtte bare gjøres likevel, noe man på godt norsk kaller forsettlig ulovlig handling. 28 april 1975: kl 1000. Voldgiftsrettens resultat foreligger: Mot alle odds og påstander dømmer voldgiftsretten avtalen for "null and void", dvs ugyldig, stikk i strid med sitt mandat. Alt tyder på at voldgiftsdomstolen handlet etter ordre ovenfra. 19 September 1975: Hilmar Reksten er konkurs. 1978: Olsen & Ugelstad er konkurs. Tidsrommet 1970 - 1978: Olsen & Ugelstad fører ut av landet alle boets verdier gjennom stråselskaper og fiksfakserier fra bl. a. rederinæringens hjelpesmann Ole Lund, som da var Olsen & Ugelstads direktør. Et enormt tap for Norge. Jf C. A. Fleischers betenkning av 1982, og et enda større tap for ransofferet Amelia Riis.

Korrupt domstol

Oktober 1978: Byrettsjustitiarius Nils B. Hole skriver, etter ønske fra saksøkte; regjeringsadvokaten, et hemmeligstemplet brev hvor han sier at han kan bistå ytterligere med å "pungtere" erstatningssaken som Amelia har anlagt mot staten som følge av skifterettens og hans egen lettsindige holdning til sitt virke. Nils B. Hole og domsstolene har punktert saken, noe saksforholdet kan fortelle: Erstatningssaken blir i dag, over 20 år etter at den ble anlagt, likefult trenert. 1979: Hilmar Reksten frikjennes mot alle odds for å ha undratt millioner av kroner fra ligningsmyndigheten. M.a.o. retten mente at Hilmar ikke hadde penger i utlandet, noe Ole Lund, Tore Engelschiøn, Handelsdepartementet, Finansdepartementet og regjeringen visste at han hadde allerede tidlig på 70 -tallet. 1981: Amelia og hennes mann, Einar, får for første gang høre om pantsettelsen av deres skip. 1982: En enstemmig lagmannsrett kjenner voldgiftsrettens kjennelse av 28 april 1975 for ugyldig. 1983: Høyesterett omgjør lagmannsrettens dom etter en høyst tvilsom tolkning av tvml§ 407 nr 6. Jf Eckhoff i Lov og Rett særtrykk 1985. All rimelighet er satt til side av HR. 1983: Professor Erling Selvig og hr.adv Ole Lund settes til å skrive betenkning om Rekstens utenlandsformue. Betenkningen slaktes. Ole Lund vet alt om formuen, likevel sies nesten intet derom. Eselet og havreposen har vel alle hørt om. 1987: Ny kommisjon med Høyesterettsjustitiarius Rolf Ryssdal settes for å granske Rekstens utenlandsformue. Også denne får slakt. Amelias mann, Einar Riis, leverer to bind med dokumenter på 670 sider, som forteller meget om ureglementære forhold hos store deler av makteliten. Affære blir ikke tatt. 1991: Amelia og Einar blir i sak mot DnB, som hadde vært med å stjele Amelias arv, dømt til å betale saksomkostninger på nesten 400.000 kroner. DnB har intet galt gjort, påstår de.

Truet på livet

1992: Per Steina, som var direktør i Norges Bank, blir truet på livet av sin tidligere arbeidsgiver Hermod Skånland, eller fra høyere hold, dersom han står ved sitt vitnesbyrd om at staten og Norges Bank under krisen i 1974 - 75 var med på å stjele arven til Amelia for å redde Norge og Reksten fra konkurs. 1995: Den ene tyven, DnB, som var med på å stjele Amelias arv, krever tvangssalg av leiligheten de bor i. Lavmålet er nådd.

Forhåndsavtalt dom

5 desember 1995: Håkon Stang Lund, A/S Falkefjells advokat ( Ett av selskapene i Olsen & Ugelstad), sier til rettens administrator, Kristian Jahr, at ; "-i det øyeblikk voldgiftsdommer Gunnar Aasland tok voldgiftssaken opp til doms tirsdag 18 mars 1975, så var avtalen om arven mellom Kristoffer Jr. og Amelia fra 1974, beseglet." Stang Lund forklarte videre at voldgiftsdommen fra 1975 var avtalt på forhånd. Dette er meget sterk kost for en rettens apostel, men noen reaksjon fra Aasland, Brækhus eller Rasmussen har ikke kommet. Dette taler vel for seg. Stang Lunds forklaring sjokkerte mange, men forklarer også hvordan DnB kunne ta pant i et skip som ikke var i Olsen & Ugelstads eie. Eneste muligheten for å redde Norge var å bryte loven og derved få kjent arveavtalen mellom Amelia og hennes bror for død og maktesløs. Man trengte sårt disse pengene. Når så voldgiftsretten kom med denne skammens dom, så eide jo ikke Amelia noe skip lengre, og dermed kunne DnB ta pant i båten og redde Reksten og resten av Norge for en stakket stund. 13 juni 1997: Amelia og Einar Riis, tidliger mangeårig konsul for Norge i Roma, har mistet alt de eide.

Familiehistorien

Rederiet Olsen & Ugelstad ble startet av Kristoffer Olsen og Rudolf Ugelstad i 1914. Kristoffer og konen Dagny fikk tre barn, Kristoffer, Monica og Amelia. I 1948 da Kristoffer dør, var rederiet et av landets største. Det viste seg fort at Kristoffer jr var av den kyniske og hensynsløse arten. I 1954 kjøpte han av sin syke mor, som satt i uskifte, alle aksjer i rederiet for ca 1 million kr. Dette gjorde han for å frarøve søsteren Amelia sin rettmessige tredjedel av arven. Denne dødsdisposisjonen ble omstøtt av byretten i 1973, noe som førte til at Kristoffer Jr måtte føre alle aksjer tilbake til boet. Moren dør i 1970, og siden det var slik strid om arven overtok selvfølgelig skifteretten boet. Men skifteretten med byrettsjustitiarius Nils B. Hole følte ikke særlig for å følge de vanlig rettsregler.

Skifteretten lar boet tappes

Rederiboet, som var et av Norges største, ble altså overtatt av skifteretten da Dagny dør i 1970. I løpet av noen få år i skifterettens hender, blir så godt som hele boet på over en halv milliard kroner tappet tomt av Kristoffer jr., med skifterettens velsignelse. Et hav av eventyrtolkninger fra skifteretten og regjeringsadvokaten påberopes for å unngå erstatningsansvar som ble reist av Amelia Riis. Disse unnskyldningsgrunner blir av Carl A. Fleischer regelrett slaktet i en betenkning han kommer med i 1982, hvor han påviser statlig ansvar og oppfordrer regjeringen til å gripe inn. Noe de ikke gjør. Alle nedenfornevnte unnskyldningsgrunner foruten nr. 1, avsluttes fra saksøkte med: "…derfor overlot skifteretten ansvaret for administrasjonen av boet til rederiet."

Statens unnskyldelige handlinger

Nedenfor er inntatt saksøktes unnskyldninger for sin passivitet som de mener bør føre til ansvarsfritakelse.

Unnskyldningsgrunn nr 1: "Tapet og uttapping av rederformuen fra boet skyldes en generell shippingkrise, og ikke forvaltningen av boet." Argumentasjonen er uholdbar i følge Fleischer. Kort sagt gjaldt shipping-krisen kun gamblerne i tankmarkedet: staten/regjeringen og Reksten m.a. Rederiet Olsen & Ugelstad var sikret, selv om de gamblet på høyt nivå, siden mesteparten av deres flåte ikke var tank. Bulck-markedet ble ikke berørt i den grad. Jf de som klarte seg; Bergesen, Wilhelmsen og Jahre. Altså en høyst uholdbar unnskyldning.

Unskyldningsgrunn nr 2: "Manglende kvalifikasjoner på skifterettens side." Populært sagt, skifteretten kunne ikke drive skipsfart. Dette er vel intet annet enn en innrømmelse av straffeansvar. Nettopp dette at man hadde med en proffesjonell administrasjon å gjøre, Olsen & Ugelstad, skapte et helt særlig behov for kontroll og inngep fra skifterettens side. Regjeringsadvokatens og Justitiarius Nils B. Holes syn er skremmende. Hva kan en forvente seg av en skifterett etter nå å ha sett domstolenes syn på skifterettens oppgave? Skifteretten skal jo beskytte partene mot hverandre, ikke gi den ene parten fordeler. Dette er som Fleischer sier, elementært, men altså ikke forstått av dem som skal forvalter landets boer.

Unnskyldningsgrunn nr 3: "Det var tungt og tidkrevende å arbeide med boet, og det krevde en stor del av justitiarius og hans sekretærs arbeidstid." At et arbeide ved en av landets domsstoler er tungt og tidkrevende fritar absolutt ikke domstolene fra å behandle saken. Hva i alle dager er det en kommende jurist forventer seg av et arbeid ved domsstolene? Man kan ikke som dommer si: "Uff, nei, dette var vanskelig, dere. Nei, dere får gå en annen plass og løse problemene deres, for jeg tror ikke vi kan klare det. Hadde nå ennå saken vært litt enklere, så hadde jeg kanskje kunnet hjelpe dere." Verre blir det dersom en ser nærmere på argumentet fra staten. På den ene siden argumenterer de med at arbeidet var så komplisert at skifteretten måtte overlate slike rederi- og shippingspørsmål til Olsen & Ugelstad som jo hadde profesjonelle spesialister, mens man på den annen side argumenterer med at arbeidet var tungt og tidkrevende noe som førte til betydelig arbeid for skiftretten. Ikke nok med dette. Skifteretten påberoper sin unnlatelse med at de ikke hadde hjemmel til å gripe inn overfor Kristoffer Jr. sine transaksjoner. Populært sagt blir dette det samme som å hive epler, bananer, fisk og litt møkk opp i en kjøttkvern og håpe at det kommer kjøttdeig ut av kvernen, eller i det minste håpe at de som får seg dette servert virkelig tror at det er god kjøttdeig. Det finnes ikke sammenheng i skifterettens/regjeringsadvokatens unnskyldninger. Man kan ikke samtidig påberope seg selv enorme arbeidsprestasjoner, og samtidig unnskylde sin handlingsunnlatelse med å si at man ikke hadde hjemmel. Dette er jo fornuftsstridig.

Unnskyldningsgrunn nr 4: "Det besto et uforsonlig uvennskap mellom partene". Dette argumentet er vel intet annet enn en innrømmelse av at skifterettens plikter ikke er oppfylt, og viser for øvrig en total mangel på forståelse av skifterettens plikter, oppgaver og ansvar. La meg presentere et elementært spørsmål for domstolene: "Hvilke saker er det som kommer for retten?" Svaret er såre enkelt; saker hvor partene ikke oppnår enighet. Det må jo være åpenbart for regjeringsadvokaten at nettopp fordi det var splid mellom partene så måtte skifteretten være ekstra påpasselig med å følge Kristoffer Jr. sine handlinger og transaksjoner, og ikke istedet komme og si at man pga uvennskap intet kunne gjøre.

Unnskyldningsgrunn nr 5: "Boet og skifteretten hadde kun rådighet over aksjer og aksjonærrettigheter, i motsetning til selve skipsverdiene og den daglige ledelse av rederiet." Nok en inkompetent unnskyldning. Boet satt på halvparten av aksjene i rederiet Olsen & Ugelstad. Gjennom denne aksjonærretten kunne skifteretten indirekte styre rederiet. Dette er en helt vanlig form for eierskap i et aksjeselskap. Aksjonærer i et selskap skal selvfølgelig ikke bryte inn i den vanlige/daglige drift av et selskap, det er det den daglige ledelse som skal ta seg av. Men å spekulere penger i en ny type drift som ikke er av ordinær art, som at et rederi kjøper opp en ørretfarm, eller kjøper seg inn i et selskap som driver romfart, kan neppe sies å være vanlig for et rederi. I slike spørsmål skal det konfereres med generalforsamlingen. Og i en slik generalforsamling skulle skifteretten grepet inn som eier av aksjene, noe de med ovenstående argument i hånd påberoper seg at de ikke kunne. Du ser selv kontradiksjonen. Olsen & Ugelstad med Ole Lund i spissen opprettet stråselskaper i hopetall og førte alle boets midler, ca en milliard 1970-kr, ut av landet, med en vel vitende skifterett til stede på generalforsamlingene som ikke sa så meget som: "pip".

Unnskyldningsgrunn nr 6: "Det var omtvistet hvem majoritetsposten og nøkkelaksjene i rederiet tilhørte, boet eller Kristoffer Jr." Med dette mener saksøkte at skifteretten ikke har hatt hjemmel til å råde over aksjeposten i tidsrommet fra skifteretten fikk boet i sine hender da Dagny døde i 1970, til 30 mai 1973 da dom falt fra skifteretten som sa at Kristoffer Jr. skulle føre tilbake alle aksjene han ulovlig hadde tilført seg i 1954. Hva er den rettslige situasjon når en dødsdisposisjon ikke fyller arvelovens vilkår/krav? Jo, disposisjonen er ikke gyldig, og kan følgelig ikke påberopes som grunnlag for noen rett. For å ta en mer folkelig vending: Om en person står overfor deg og truer med å slå inn skallen på deg om han ikke får pengene, så kan ikke kjeltringen, etter å ha tilranet seg pengene, forvalte dem som han vil inntil han innhentes av domstolen og blir dømt. Selv om skurken har hatt pengene i sin forvaring en stund, og i løpet av denne tid har klart å gjemme midlene i utlandet, så har de likefult aldri vært hans. Dette er elementær jus. Skifteretten hadde hjemmel og plikt til å forvalte boet fra den dag Dagny døde. Det er det ingen som helst tvil om. Dog mener domstolene det motsatte, og det er meget alvorlig, ja, noe nær utrolig. Videre hevder regjeringsadvokaten at skifteretten bare kan utøve sine plikter etter at det har falt dom i en skiftetvist. De viser til sl § 25 med ansvar i henhold til § 15. Dette ville bety at skifteretten ikke kunne røre en finger hva gjelder alt som ikke var gjenstand for en tvist. De måtte altså sitte og vente på bedre vær til det forelå en dom. Deretter kunne de utføre sine plikter. Alle midler som det ikke var reist tvist om, måtte de altså bare la ligge. Dette er nòk en utrolig tolkning av regelverket. Etter mitt skjønn burde vedkommende som heller til slike lettsindige tolkninger søke konsesjon for tyttebærtelling på vidda, og fredelig overlate sin stilling til kompetente mennesker. Hvem andre enn skifteretten er det som skal passe på at den ene parten i en tvist ikke utfører handliger som fører til ubalanse i boet, enn skifteretten selv.

Forakt for loven

Man skal huske på at skifteretten har et meget alvorlig forvalteransvar å ta vare på, noe regjeringsadvokaten med Bjørn Haug i spissen og domstolene mener ikke eksisterer. At regjeringsadvokaten rådfører seg med dommeren i saken og ber om hjelp til å punktere hele saken, jf hemmelig arbeidsdokument datert 14 september 1978, er ikke bare skremmende for en jusstudent. En finner ikke ord for dette. Enda verre er det at dommeren sier ja til å være behjelpelig til slik sakspungtering. Dette viser ikke bare forakt for loven, men også at det vokser en kreftsvulst i det norske rettssystem som kan gruslegge hele den rettslige struktur i landet, dersom intet snart blir gjort.

Unnskyldningsgrunn nr 7: "Skifteretten ville risikere erstatningsansvar dersom den blandet seg inn i Kristoffer Jr. sine disposisjoner og det likevel viste seg at de omtvistede aksjene tilhørte ham." Ja, det kan jo virke som en fornuftig tankegang dette. På dette grunnlag mener skifteretten at det var lurest å la Kristoffer Jr., den ene part, bli bobestyrer. Da ville staten evt slippe store erstatningskrav fra Kristoffer Jr. Eventualiteten at Kristoffer Jr. ikke hadde fått aksjene ulovlig i hende, brukes altså av skifteretten som begrunnelse for passivitet (En ting må sises om skifteretten og regjeringsadvokaten; de har langt fra vært passive mht det å finne på unnskyldelige grunner for deres passivitet). Men hvor står det skrevet at skifteretten skal la den ene parten styre over boets midler så lenge tvisten ikke er endelig avgjort? Man kan ikke late som om den ene parten har en slags fordel og derved unnlate å utføre sin forvaltningsplikt fordi man skjelver i buksa over ansvarsperspektiver denne lover å virkeliggjøre dersom han ikke får lov å gjøre som han vil. Dette hører ingen steds hjemme. Hva er det skifteretten tror at "omsorg" i sl §15 betyr? Hva er boets interesser? Jeg må gjenta historien ovenfor om kjeltringen som tilraner seg penger med trussel om å slå inn skallen på en om pengene ikke blir gitt. Skal denne tyven rettmessig få skalte og valte med pengene inntil en domstol har dømt mannen til å levere dem fra seg? Pengene er etter regjeringsadvokatens og skifterettens tolkning, tyvens, inntil det motsatte er bevist og vedtatt, så lenge det finnes en teoretisk mulighet for dette. Helt utrolig.

Tapet

Familien Riis har intet igjen, ingen venner, ingen gode stunder, ingen møbler, intet sosialt liv, kun en vegg full av dokumenter. Det eneste som kan spores fra paret er deres medfødte høflighet og veltalenhet, og deres ukuelige søken etter rettferdighet. I et hemmelig arbeidsdokument fra Justitiarius Nils B. Hole til ene parten i saken, regjeringsadvokaten, beskriver han derimot familien Riis så grovt at han, som han selv skriver i et håndskrevet følgebrev, "...for alvor vil bli konfrontert med straffelovens § 247. Ytterligere om omhandlede person vil - om ønskes - kunne fremkomme som muntlig utsagn.", avslutter han.

Ansvaret

Ved hjelp av staten v/skifteretten har ikke bare Amelia blitt frastjålet sin arv på gode 100 millioner, men i tillegg har samfunnet og staten mistet verdier for bortimot en halv milliard 1970 - kroner. Hvordan staten har klart å holde et slikt erstatningsansvar på en armlengdes avstand, blir meget klart når vi leser det hemmelige brevet av 14 september 1978. At dommere spiller sammen med staten v/regjeringsadvokaten mot en stakkars kvinne som er blitt frasvindlet alt hun eier, finnes intet ord for. Dette er opplagt en sak for Stortinget. Domstolsapparatet har vist seg udugelige og videre så har saken så mange sidearmer at det uansett vil bli for komplisert for domstolen å behandle alle de tvister som vil følge av dette. Men at noe må gjøres, det er det ingen tvil om. Denne skandalen og denne forakt for loven, som retten og regjeringsadvokaten viser, kan ikke Norge leve med.

Internal banner image(s)
Slideshow image