Stortinget - situasjonen i dag
Stortingets to granskingsrapporter vedrørende Rekstenkrisen i 1975, kan ikke brukes som argument for at Stortinget har fremskaffet den hele og fulle sannhet, som for eksempel i Riis-saken.
Rapportene er verdiløse. Det er tilstrekkelig å nevne at Ryssdal selv var inhabil til å delta i granskingskommisjonen, da han i sitt lovarbeid tidlig på 70 -tallet, gjennomgikk "Norway Scheme", dvs den s.k. "Hambro-avtalen".
Videre er edsvorne vitneavhør av personer som medvirket i statens redningsaksjon, manipulert med. Sentrale personer er unnlatt avhørt. Bortimot alt materiale som skulle granskes, ble innhentet av granskingskommisjonens sekretær. Sentrale offentlige dokumenter som Stortingsforhandlingene 1974-75 s. 3273 flg, St.prp.nr.110 (1974-75), Inst.S.nr.251 (1974-75), Kgl.res. 18 april 1975 om fullmakt til å ta opp lån i utlandet, er i det hele tatt ikke tatt med i kommisjonsarbeidet.
Riis' to bøker "Reksten saken - redegjørelse til Stortingets granskingskommisjon i Reksten-saken", ble ignorert av Ryssdal og aldri nevnt i granskingsrapporten.
Da Riis ringte Ryssdal og ba ham spesielt om ta opp pakkeløsningsplanen med $14 mill. pengeovergrepet mot Riis, erklærte Ryssdal at han ikke noe sted hadde sett omtalt noen pakkeløsningsplan i noe dokument (Riis opplyste at ordet "pakkeløsning" var omtalt 10 - 15 steder i sentrale dokumenter). Stensrudrapporten omtaler aldri overgrepet mot Riis, som avverget Rekstens konkurs 30 april 1975.
Justisdepartementets (Norges Bank:Steina) gransking av Olsen & Ugelstad fortier omhyggelig om $14 mill. pengeovergrepet av Riis. Per Steina har uttalt at alle disse ovennevnte granskingsrapportene er verdiløse.
En del av dokumentene som Ryssdalkommisjonen har hatt til gransking antas å være forfalsket.
Tidspunktet for statens inntreden i redningen av Reksten, er forskjøvet 10 måneder frem i tid, og må dermed være grovt uriktig. Kommisjonene har hatt mer enn tilstrekkelig med dokumenter til med sikkerhet å konkluder at staten allerede i 1974 intervenerte og styrte Reksten og landet ut av et finansielt sammenbrudd. En må av dette slutte at kommisjonene helt bevisst har dekket over denne "taushetsbelagte" perioden for derved å dekke over statens medvirkning og ansvar.
Foreløpig konklusjon
Samlet kan dette bare gi en konklusjon; kommisjonsrapportene er totalt verdiløse som argument for at Stortinget har belyst statens medvirkning i redningen av Hilmar Reksten og Akers etc. på en troverdig måte.
Stortinget kan derved ikke bruke disse rapportene som argument mot å gjenoppta verken Reksten- eller Riis-saken.
For øvrig sier Stortinget i flere av sine Stortingsforhandlingsrapporter at Riis-saken vil og må komme tilbake for ytterlig behandling og erstatning i Stortinget.
.
Saken hører til under Sortinget
Da vi vet at Regjeringen og Stortinget har øvet press på Rekstens kreditorer for å unngå en fatal konkurs på olje- verfts- og rederkrisens verste tidspunkt, hvor resultatet ble at man stjal skipet Sognefjell som tilhørte Amelia Riis, blir det Stortingets oppgave å få identifisert hvem i Regjering og Stortinget som har øvet presset, for således å få avklaret situasjonen i forhold til ansvarlighetsloven, og derved få en rettferdig løsning av Riis-saken. Saken kan rettslig sett ikke høre inn under de alminnelige domstoler. Jf ansvl kap. II og III.
Stortinget kan derved ikke bruke argumentet at saken hører til under de ordinære domstoler, som begrunnelse for å avvise saken.
1973 og fremover:
Denne redegjørelsen pretenderer ikke å mene at hele Rekstens konkurskrise ble avverget med Riisfamiliens $14 mill. Det var det derimot statens milliardbevilgninger til GI som muliggjorde. Dersom noen av de nedenfornevnte punkter er uklare, eller ytterligere detaljer ønskes, må dere bare gi beskjed.
Januar 1973
OECD advarte Norge at skipsbygningsindustrien ekspanderte vilt og måtte stanses. Likeså statens subsidiering (Norway Scheme).
30 mai 1973
dømmer Oslo skifterett Kristoffer Olsen til å føre tilbake til boet alle aksjene han over en periode på 50 -tallet, ulovlig hadde tilvendt seg fra morens uskiftebo. Kristoffer hadde altså tilvendt seg hele den enorme arv som skulle tilfalle Amelia etter testamentet. Denne ble han dømt til å føre tilbake. Aksjene er i dag - 50 år senere - fremdeles ikke tilbakelevert.
29 juni 1973
legger Oslo skifterett ned disponeringsforbud over den omtvistede arveformuen.
5 juli 1973
kontraherer H. Reksten fire 500.000 tdw fra Aker (nær 2 milliarder kroner) Reksten kjøper Anglo Nordic (Låneopptak: $300 mill). Staten vet at Reksten kjøpte AN og P&O aksjene for disse lånemidlene
Juni - november 1973
sitter Olsen & Ugelstad sammen med Riis og beregner rederiets skipsverdier. Man kommer til at bare Amelia's arvelodd er verdt + $22 mill.
9 november 1973
Justisdepartementet meddeler å ha innvilget offentlig gransking av O&U rederiene etter anbefaling av regjeringsadvokat Bjørn Haug.
Tore Engelschiøn ber Riis om å øyeblikkelig å komme til Oslo for å forhandle med Rolf og Trygve Ugelstad, samt Georg Rønneberg på vegne av Kristoffer Olsen.
Reksten kjøper de to Hudson-supertankerne ($150 mill)
5 desember 1973
inngår Olsen & Ugelstad og Kristoffer Olsen og Amelia et helt ubrytelig forlik hvor Amelia får $9 mill. mot sine 25% av aksjene i O&U rederiene. Avtalen blir brutt dagen etter, for at Kristoffer Olsen og O&U's redere skal kunne unngå å betale skatte- og arveavgifter
Januar 1974
Reksten kjøper hemmelig P&O aksjer for $89 mill (20 - 30%). Staten vet om disse transaksjoner
4 mars 1974
signaliserer Aker at de ikke kan bygge Rekstens fire kontraherte supertankere. Aker mangler store nok beddinger og lang lavrentefinansiering. Industridepartementet/OECD hadde vedtatt at verftene ikke skulle bygges ut, hvilket umuliggjorde Akers oppfyllelse av kontrakten.
5 april 1974
Arvetvisten forlikes. O&U's skip, "Sognefjell" overdras Amelia Riis ubrytelig den 6 mai, mot hennes 25% aksjer i Olsen-rederiene.
Riis selger skipet for $12 mill. (kr 72.000.000.) til India. Salget krever eksportlisens, som igjen krevet angivelse av skipet og forlikets verdiangivelse. Det innebar en betydelig økning av O&U redernes formuer og skatteforhold inklusive svære beløper i arveavgifter. For å unngå slike utgifter ba Trygve Ugelstad om å få lov til å sette en falsk verdi inn i avtaleteksten etter at avtalen var inngått ("Skalaverdi" kr. 22 mill. dvs skatteunndragelse for kr. 50 mill). Ugelstad lovet å sette inn slik riktig minsteverdi som staten krevet for å kunne gi eksportlisens. Da dette ble nødvendig, nektet skipsreder Ugelstad å sette inn kr. 45 mill. som minsteverdi. Lisensen ble ikke innvilget. Kristoffer Olsen og Ugelstad truet med å bryte avtalen dersom Riis fortalte sannheten til finansdept.
12 juli brøt Riis med O&U's trusler, og krevet voldgift. Påstand var at O&U måtte fremskaffe eksportlisens til riktig verdi.
I påvente av lisens som måtte komme, så ble det ordnet med at skipet ble seilt av O&U for Amelia Riis' regning, som ny eier. Fraktinntekter skulle selvfølgelig tilfalle Riis, og utgiftene ble belastet Riis. Dersom skipet forliste, så var forsikringspremien Amelia Riis' samt at aksjene var O&U's.
Tore S. Engelschiøn (TSE) som har forfattet avtalen, en avtale som skulle være ubrytelig, ber Riis om å heve avtalen allerede den 16 mai samme år. Dagen før, den 15 mai, er han av en annen oppfatning etter et møte med partene: "-Enighet om at avtalen (Påskeavtalen) forutsetter prompt levering efter utlossing Karmøy," sitat fra TSE's notat fra møtet. Dette skulle skje den 6 mai. Man er altså enige om avtalens hovedpunkt, likevel ber TSE Riis om å heve avtalen dagen etter! Og til tross for at partene er enige om at avtalen forutsatte levering den 6 mai, går voldgiftsdommerne ett år senere mot partenes enighet. "-Vilkåret var for strengt." Se min redegjørelse og kritikk av dommen datert 12 januar 1998.
Riis nektet å være med på at avtalen skulle heves på nytt etter 27 års familiestrid.
16 mai 1974
opprettes samtidig stråselskapene A/S Gyri og A/S Fagerfjell, selskaper som ene og alene ble opprettet av Kristoffer Olsen og hr.adv. Ole Lund, for å føre Olsenfamiliens omtvistede bomidler hemmelig ut av landet.
7 juni 1974
bekjentgjør Reksten for myndighetene at han har penger stående i stiftelser i utlandet. Fra det tidspunkt kan ikke regjeringen si at de ikke visste at Reksten hadde enorme verdier i utlandet.
TSE har allerede i slutten av mars redegjort overfor Norges Bank om Rekstens utenlandsmilliarder.
2 august 1974
sender Aker ved hr.adv. Per Brunsvig den s.k. "krigserklæringen" til Hilmar Reksten.
2 august 1974
medeler TSE at han ikke lenger ønsker å være Riis prosessfullmektig. Han påsto å kunne tjene Riis bedre som vitne. Vi vet nå at han i sin vitneforklaring (i voldgiftsrettssaken) fortiet hvorledes han selv hadde vært hovedaktør i overgrepet mot Riis.
6 august 1974
Riis gikk til finansminister Per Kleppe for å søke om eksportlisens for skipet SOGNEFJELL
16 august 1974
Riis ble innvilget eksportlisens av finansdepartementet, handelsdepartementet og Norges Bank uansett avtalens verdi med statens forbehold om separat skatte- og arveavgiftsbehandling. Som vi ser tok behandlingen 8 arbeidsdager! Dette i kontrast til voldgiftsdommerne som ga rederne 6 måneder til å ordne med eksportlisens, noe dommerne brukte for å fremskaffe voldgiftsdommen på "NULL AND VOID " hvorved Amelia Riis' arv ble fradømt henne.
Ved denne dommeratferd ble skifterettens (Norges) største arvesak løst uten å betale ut et eneste øre til den ene av loddeierne, Amelia Riis!
Denne "fair trial" førte til at Amelia Riis ble for all fremtid fradømt alt hun rettmessig eide, ca 120 mill. kroner. Dette uten noen gang å ha blitt anklaget for å gjort noe galt.
19 august 1974
sender Reksten sitt svar til Aker, hvor Reksten påpeker det reelle forhold: "-Aker har ikke villet, har ikke vært i stand til og har ikke fått lov til å bygge de fire 500.000. tdw".
Høsten 1974
forstod Kleppe at krisen ville blir større og lengre enn vanlig.
10 september 1974
krever Hambro at Reksten leverer tilbake sine aksjer i Thornhope, et selskap som stod som eier av Rekstens aksjer i Anglo Nordic.
19 september 1974
Aker krever voldgift mot Reksten. I Rt-1988-1327 legger Høyesterett Reksten konkursen til senest 19 september 1974. Reksten mister derved all råderett!
8 oktober 1974
annullerer Aker kontrakten for de fire 500.000. tdw.
15 oktober 1974
erklære Engelschiøn at Reksten er teknisk konkurs.
28 oktober 1974
gir Kristoffer Olsen fullmakt til å refinansierer Falkefjell-lånet på $32 mill. Forhandlinger går til 12 november. Denne dagen, 12 november, sender Olsen & Ugelstad sirkulærer over hele verden om at de tar tilbake disponeringskontrollen over skipet Sognefjell fra Amelia Riis, noe de selvfølgelig ikke kunne.
Det er så vidt vi kan forstå, her i O&U's, DnC's og Engelschiøn's handlinger, rundt den 12 november, at skipet SOGNEFJELL blir bestemt frarøvet Amelia Riis. Fra samme øyeblikk må det være at den situasjonen inntreffer - som Steina og Engelschiøn har redegjort for overfor Riis en rekke ganger - at skipet Sognefjell blir fristillet, hvilket må bety at skipet da var blitt frasvindlet skipets rettmessige eier.
Dette er den illegale handlingen som søkes gitt et legalt utseende ved panttakelsen og voldgiftsdommen av mandag 28 april 1975.
November 1974
Brofoss-utvalget ble pålagt å gi sin vurdering om Akers Mek var bevaringsverdig. Utvalgets innstilling forelå ca 20 mars 1975, som faller sammen med Riis' voldgiftsrettssak og Hambro Banks erklæringer om at Reksten allerede hadde akseptert flere av betingelsene hvorved staten skulle få reddet Reksten fra konkurs.
Disse tidspunkt er kraftig forskjøvet frem i tid i Ryssdals granskingsrapport
13 november 1974
holdes det første krisemøte i Rekstens konkurssak på statsråd Einar Magnussens kontor. I dette møtet hevder Engelschiøn at hele statens redningsaksjon ble utpønsket. I følge han ble avtalen fullbyrdet i 1975.
13 november er også samme dato hvor TSE og Thomas Idsøe erklærer at de "muligens" kommer til å få et nervøst sammenbrudd mot kvelden, som vil utsette Riis' voldgiftsrettssak.
15 november 1974
skriver Charles Hambro, eier av Hambros Bank, til Reksten med klar beskjed om at Hambro ikke lengre kan utsette ("roll over") Rekstens misligholdte lån, fordi syndikatbankene da vil slå Hambros konkurs.
20 - 22 november 1974
begynner Asbjørn Lunde, Rekstens advokat og stråmann i New York, å foreslå å bryte certepartiet på de fire innfrakterne, samt å nekte å bruke av Rekstens utenlandsmidler i Arran og Calpurnia til å betale de fire innfrakternes hyre med. Disse midlene utgjør sikkerhet for Rekstens opprinnelige $300 mill. Palmerstonelån.
Fra dette tidspunktet kan ikke Rekstens norske selskaper betale noen hyrer eller utgifter. Hvordan Reksten betalte innfrakternes hyrer, og med hvilke midler, forties av bobestyrerne Thune og Roll, og i alle granskingsrapporter. For Riis ser det her ut til at Riis-familien formue rettsstridig er kommet inn i bildet.
Alle betalinger som Reksten gjør etter 19 september, kan omstøtes. Her er det reelle bruddet på certepartiet med Olsen & Ugelstad og DnC. Staten må gripe inn, og Garantiinstituttet vedtas opprettet av Stortinget.
22 november 1974
ber Hambros Bank den Norske stat om å kjøpe opp Reksten-aksjer for kr 200 mill., slik at Reksten kan unngå å bli slått konkurs av syndikatbankene i Hudsonlån. Hambro ender, så vidt vi vet, med å måtte kjøpe ut syndikatbankene med $40 mill. som det er fortalt oss at Stortinget oversendte til Hambros i London i siste øyeblikk, dette mens kreditorene satt og ventet på gangen utenfor Charli Hambro kontor.
Dette er overhodet ikke nevnt i noen av granskingsrapportene. Dette må vi ha en rett til å få avklart.
27 november 1974
stevner Aker Reksten for voldgift med krav om visstnok kr. 500 mill i kanselleringserstatninger.
28 november 1974
erklærer statsråd Magnussen på vegne av den norske regjering, at Reksten ikke eier en eneste aksje i verdens største rederi, P&O (P&O eide 50% av Zapata Næss), aksjer som Reksten beviselig kjøpte i P&O rederiet i januar 1974, for $89 mill.!
5 desember 1974
avholder finansminister Per Kleppe et nytt krisemøte med norske myndigheter (Stortinget), handelsdept, finansdept, Aker, LI, Norges Bank, Hambros Bank, redere, verftsfolk, O&U etc. Den 5 desember erklæres Burmah offisielt dundrende konkurs. Dette rammer O&U og visstnok 10 - 15 andre norske supertanker-redere, inkludert Reksten og Bergesen.
På dette tidspunkt er alle Rekstens supertankere i opplag. Her er det at brev røper at det ble øvet press på regjeringen for å få opprettet Garantiinstituttet ("de første svømmetak").
11 desember 1974
møter Reksten hr.adv. Frode Ringdal og vel Hambros sjefer på industriminister Ulveseths kontor, hvor han kansellerer de tre kontraherte 285.000 tdw.
12 desember 1974
skal Engelschiøn og/eller Idsøe - som Riis' forsvarer i den pågående voldgiftsrettssak - ha blitt bedt om å melde seg syke, for derved å fremtvinge en utsettelse av hovedforhandlingene i voldgiftsrettssaken mellom Riis og O&U, fra 3 januar 1975.
17 desember 1974
vedtar Norges Bank, ved forskrift, å frigi salget av Rekstens ca 100.000 Hydro-aksjer til utlandet for å skaffe Reksten likvider. Aker får statens garanti for et låneopptak på kr. 250 mill. Staten overtar Rekstens betalinger til Fred. Olsen/Aker for kr. 70 - 80 mill. omtvistet krav på T/T Cyprian.
18 desember 1974
reiser Aker ny voldgiftssak med krav om kanselleringserstatning for de tre skipene som ble kansellert den 11 desember.
Samme dag fremkommer Riis' høyesterettsadvokater; Engelschiøn og Idsøe, med hver sine falske sykemeldinger fra dr. Anker. Norges Banks underdirektør, Per Steina, har presisert til oss at disse falske sykemeldingene ble uttrykkelig fremskaffet for:
1. Å umuliggjøre avsigelse av en voldgiftsdom i Amelia Riis favør den 3 januar.
2. For å få tid til å fremskaffe en voldgiftsdom i mot Amelia Riis' som fradømte Riis' skip SOGNEFJELL .
3. For å få tilrettelagt DnC's panttakelse i Amelia Riis' skip, som Ole Lund først fikset i stand 25 til 28 april 1975.
Dette må bevise at det allerede fra desember 1974 ble arbeidet bak ryggen på Riis-familien - fra Riis' advokaters side - for å få fradømt Riis-familiens $14 mill. arveformue. Det gjaldt for staten å redde Reksten, og staten selv, fra konkurser og kjempetap med Riis-familiens formue! Saken måtte utsettes for å tilpasses statens redningsprogram for Hilmar Reksten. En redningsplan som senere ble til GI (Garantiinstitutt for skip og borerigger).
Vi ber kontrollkomiteen om å merke seg at dette er tre - 3 - måneder før Riis-familien møter de tre voldgiftsdommerne - Aasland, Brækhus og Rasmussen - i rettslokalet for første gang. Altså nesten 5 måneder før voldgiftsdommen avsies.
3 januar 1975
Burmah Oils eksilgreker Kulukundis sparkes for finansielle uregelmessigheter. Samme dag krever Mellon Bank - syndikatet å få tilbakelevert $29 mill. lånet på O&U's supertanker Fagerfjell. Dette pga Burmah Oils konkurs 5 desember 1974. Bank of England griper øyeblikkelig inn og stiller garantier og lån til Burmah Oil for $600 mill. for å unngå Burmah's og trolig Hambros finansielle sammenbrudd.
7 januar 1975
møtes Norges Banks sjef, Getz-Wold, og statsråd Magnussen, for å drøfte videre hvorledes Norges katastrofale finansielle sammenbrudd kunne avverges.
13 januar 1975
Riis er forferdet over Engelschiøn's og Idsøe's falske sykemeldinger for å fremtvinge utsettelse av voldgiftsrettssaken. Riis gikk derfor i et møte i Norges Bank med Steina, Langeland og Endresen, hvor han der tryglet om hjelp slik at familiens $14 mill. formue ikke skulle bli frasvindlet familien på nytt, etter å ha vært frasvindlet henne av hennes bror i de foregående 27 år.
Riis anså etter møtet at han ble lovet hjelp, men ser nå at et forræderi fra Norges Bank allerede var under utarbeidelse.
22 januar 1975
avholdes et nytt krisemøte i Norges Bank med Hambros sjefer, og spesielt innkalt; Riis' "forsvarer" Engelschiøn. Agenda: Videreføring av redningsplanen for Staten. Engelschiøn har forklart til meg at han i møtet redegjorde for følgende:
1.) At Amelia Riis' skip SOGNEFJELL var fristillet, som vel må bety; "allerede fratatt Amelia Riis".
2.) At skipet var heftelsesfritt, som vel må menes at det ikke fantes andre finansbanker som satt med prioriterte pant og som kunne stoppe DnC's panttakelse.
3.) Engelschiøn redegjorde for at skipet SOGNEFJELL var "formelt" eiet av O&U's redere, under påskudd av at skipet ble bestyrt av O&U's for å kunne innseile 10 mill kroner i frakter til Riis i påvente av eksportlisens.
4.) Engelschiøn opplyste ikke om at det var utstedt gyldig skjøte med eiendomsoverdragelse av skipet til Amelia Riis.
5.) Engelschiøn opplyste heller ikke at både handelsdept, finansdept og Norges Bank hadde innvilget eksportlisens for skipets levering til Amelia Riis i Liberia.
Det er umulig å fatte hvorledes Kleppe kan søke statsråds fullmakt til låneopptak for 5 - 10 milliarder kroner for å redde Reksten fra konkurs med, mens han samtidig er med på å frasvindle Amelia Riis' hennes skip SOGNEFJELL. Det var 4 måneder tidligere at statsråd Kleppe, statsråd Magnussen og Norges Bank ga Amelia Riis lisens for levering av SOGNEFJELL til Riis' selskap i utlandet
Fristillelsen er tyveriet, og heftelsesfriheten er løgnaktig, da skipet var ubrytelig Amelia Riis' ved 5 aprilavtalen. Skipet var ubrytelig eiendomsoverført Amelia Riis, med et ugjenkallelig utstedt skjøte og statsråd Kleppes eksportlisens. Det at Engelschiøn fortiet skjøtets eksistens, og fortiet at alle tenkelige regjeringsinstanser 16 august 1974, hadde gitt Amelia Riis eksportlisensen for overtakelse av skipet i utlandet, må bringe kontrollkomiteen til å forstå at det som videre skjer med skipet var en serie med klart straffbare handlinger som Stortingets 165 medlemmer aldri kunne samtykke til.
6 februar 1975
samles myndighetene og Norges Bank til flere hemmelige møter hvor man kommer frem til en ramme, en "pakkeløsning." I denne ligger overføring av skipet Sognefjell til DnC. Tore S.
Engelschiøn har skriftlig redegjort at det var Børresen og Otto Norland (Hambro) som ga DnC ordren om å foreta DnC's panttakelse i Amelia Riis' skip, Sognefjell. Dette etter press fra Regjeringen.
Erling Børresen i Norges Bank innkaller til et spesielt møte, hvor bare hans assistent Per Steina og hr.adv. Engelschiøn er til stede. Per Steina har i 1994 skriftlig redegjort for det som skjedde i dette møtet, til to stortingsrepresentanter. Stortinget har aldri benektet riktigheten av Steinas presisering, Stortinget har sågar bekreftet at disse opplysninger ikke var nye for dem. Steina redegjorde som følger:
1.) Valutasjef Erling Børresen i Norges Bank bestemte at Amelia Riis' skip SOGNEFJELL skulle stilles til DnC's disposisjon.
2.) Olsen & Ugelstad (til stede ved Ole Lund?) aksepterte at Amelia Riis' rettigheter til skipet SOGNEFJELL ble fratatt henne, og at DnC (Melander) ble satt inn som arving etter skipsreder Kristoffer Olsen sn., i datteren Amelia Riis' sted, ca 30 år etter skipsrederens død.
3.) Steina presiserte videre at ved denne ordningen (bedrageriet) fikk staten unngått en forferdelig kollisjon mellom Rekstens største kreditorer som var; staten, Aker, DnC og Hambros, innfrakterne og syndikatbankene bak Palmerstone og Hudson.
4.) Til slutt erklærte Steina at det var Riis' advokat Engelschiøn som hadde forsikret Norges Bank om at det med voldgiftsdoms-problematikken, det kunne la seg "håndtere". Underforstått; arrangert av Engelschiøn med de tre voldgiftsdommerne.
I tillegg til dette møtet, var det 5 - 6 møter i Norges Bank, Handelsdept, og Finansdept hvor Hambros sjefer og de andre depts sjefer, var til stede. Det var redningen av Norge fra finansielt sammenbrudd som ble saksbehandlet.
Neste morgen sender hovedaktør, Erling Børresen, et av Norgeshistoriens mest hemmelige dokument til statsråd Magnussen, hvor Børresen redegjorde som følger:
- Jeg vet nu hvorledes Rekstens konkurs kan avverges "…det forutsetter et samspill mellom den Norske stat, Norges Bank, Reksten og Hambros Bank."
Redningen er her krystallklart basert på $14 mill pengeovergrepet mot Amelia Riis. De ovennevnte punktene 1 til 4 var de eneste som ble saksbehandlet i møtet, og detaljene, i følge Steina og Engelschiøn, er aldri blitt meddelt til verken Stensruds eller Ryssdals/Stortingets granskingskommisjoner.
En slik løsning bekreftes i ekspedisjonssjef Carsten Brinchs notat av samme dato, fredag den 7 februar. Børresens notat av 6 februar, har Riis sett med egne øyne i Handelsdept arkiv i en hemmeligstemplet konvolutt i 1985. Riis har krevet endeløst med ganger å få dokumentet utlevert for bruk i rettssaker, men dette er blitt brutalt nektet av handelsdept, finansdept, Norges Bank, finanskomite og Storting.
I 1993 ordnet Riis tre - fire møter med saksordfører i Reksten-saken, Johan C. Løchen (H), hvor Engelschiøn og Steina deltok. De bekreftet begge at Norges Bank hadde vært hoveddelaktig i pengeovergrepet mot Riis-familien.
Journalist Alf Jakobsen, VG, laget i denne forbindelse fire avisartikler om Engelschiøn og Steinas tilståelser. Per Steina utba seg artiklene på forhånd, for å forelegge disse for Norges Bank. Norges Bank svarte med å true Per Steina med finansiell knusing og ruinering av hans familie, ved å frata han hans pensjonsordning som var verdt ca 6 mill. kroner. Dette førte til at Steina ba Riis om å få stoppet avisartiklene. Artiklene ble stoppet.
Den erklæringen som Løchen i mars 1993 utba seg fra Steina like før saksbehandlingen av Reksten-saken 19 mai 1993, ble fremskaffet for å dekke over de reelle sannhetene som finanskomiteen allerede hadde fått i møter med Engelschiøn og Steina. Steinas svar på Løchens forespørsel kom etter Norges Banks ruineringstrussel på ca 6 mill. kroner
Finanskomiteen i Stortinget har utbedt seg denne redegjørelse fra Per Steina om likheten mellom Steinas redegjørelse til Ryssdalkommisjonen i 1987 og redegjørelsen Steina og Engelschiøn hadde gitt til Løchen i 1992. Løchen visste selv nøyaktig at Steina hadde angitt Norges Bank som hovedaktør.
Derved blir Løchens brev av mars 1993 til Steina, en meget alvorlig dekkoperasjon.
10 februar 1975 Mandag
avfatter byråsjef Arnstein Moland (handelsdept) det berømte dokument om Rekstens utenlandsmilliarder, som mange år senere - i 1986 - avføder Ryssdals granskingsrapport.
11 februar 1975 Tirsdag
avholder Bratteli hemmelig regjeringsmøte. Så vidt vi kan forstå behandlet regjeringen redningen av Reksten og landet fra konkurs, basert på overgrepet av Riis-familiens $14 mill. formue.
12 februar 1975 Onsdag
ber Audun Reksten Banque Ruegg i Sveits og stråmann Asbjørn Lunde i New York om å sende ajourførte formuesoversikter over Rekstens utenlandsmilliarder så fort som mulig til regjeringen. I de samme dager får Ole Lund avsluttet forhandlingene med Burmah Oil og Mellon Banksyndikatet vedrørende tilbakebetalingene på $29 mill. Fagerfjell-lånet. Da Burmah gikk konkurs 5 desember 1974, ble Burmahs 20 års garantier for hyrebetalingene på Fagerfjell verdiløse, slik at Mellon-syndikatet krevet $29 mill. lånet tilbakelevert.
Denne situasjonen brakte O&U, og finansgambler Ole Lund, opp i statens redningsaksjon for Reksten, LI og Aker etc. Dersom O&U kom i krise, måtte de trekke inn i bildet sine tilgodehavender fra Reksten med $15 mill. Falkefjellhyre og flere hundrede millioner dollar Hudson-forhold, sammen med de fire innfrakternes resthyrekrav på ca $100 mill.
Her kommer vi inn på det som tidligere Stortingspresident, Guttorm Hansen, i møte med meg, kalte koblingen mellom Riis/O&U- og Reksten - krisen.
Vi går ikke her inn på de enorme tapsperspektivene for Bank of England, Burmah Oil og Hambro Bank. At Hambro Bank satt på Rekstens 5 - 10 milliarder i utlandet, vet alle, og hvorledes Hambro førte Rekstens utenlandsmidler fordekket til Norge som nye lån, anser vi også som vel kjent for Stortinget. Disse lånene, som handelsdept godkjente, gjaldt lån for gammel gjeld. Det var også viktig å holde Reksten utenfor konkurs frem til de allerede planlagte GI - milliardene ble disponible.
7 mars 1975
kommer Rekstens stråmann, Asbjørn Lunde, sammen med nordmannen Otto Norland i Hambros Bank, med rådet om å heve certepartiene på de fire innfrakternes supertankere for derved å stoppe tappingen av Rekstens utenlandsmilliarder til nedbetaling av uprioriterte hyrebetalinger. Rederne hadde fra 60 til 100 millioner dollar til gode, avhengig av hva Reksten hadde betalt, mer eller mindre ulovlig, fra han ble konkurs 19 september 1974.
11 mars 1975
varsler Ole Lund til Uddevalla verket at han ikke kan betale avdrag på supertankeren han kontraherte ca 15 mars 1974.
Nr. 1: Her kjøpte Ole Lund et skip for 200 mill. kr. uten å ha sikret seg verken finansiering eller lang beskjeftigelse. Dette var grovt rettsstridig fordi verdiene i Olsenrederiene var omtvistede, og underlagt skifterettens disponeringsforbud.
Nr. 2: Denne dagen underskriver Ole Lund en Legal Opinion, som sier at det ikke pågår noen rettssaker mot O&U's rederier, hvor Lund selv var adm. Direktør. Den samme dag marsjerer Riis og alle O&U's redere inn i voldgiftsrettssalen for å avgjøre voldgiftsrettssaken som måtte dømme SOGNEFJELL , verditapserstatningen og innseilte frakter fra 6 mai 1974, til Amelia Riis: totalt 84 millioner kroner. Ole Lunds Legal Opinion 11 mars 1975 er falsk, og derved straffbar.
Nr 3. Så vidt vi forstår baserte Ole Lund seg helt klart på at Amelia Riis's skip var juridisk fristillet, og fratatt henne flere måneder tidligere, ca 12 november 1974.
13 mars 1975 Torsdag
foredrar Per Kleppe for Stortinget at landet er i krise, og at man har arbeidet med opprettelsen av et Garantiinstituttet som skal forestå garantier og låneopptak i utlandet. Dette er overhodet ikke nevnt i noen granskingsrapporter
14 mars 1975 Fredag
legger Handelsminister Einar Magnussen frem St.prp.nr.110. Her ber Handelsdepartementet om Stortingets fullmakt til å ta opp lån i utlandet og å stille statsgarantier for til sammen 5 milliarder kroner. Dette er overhodet ikke nevnt i noen granskingsrapporter
14 mars 1975 Fredag
meddeler Riis' advokat Jonas W. Myhre at de tre voldgiftsdommerne ber om å få vite om Riis har noe nytt forliksforslag som Riis ønsker å fremkomme med, for derved å kunne få en utenrettslig slutt på tvisten.
Riis hadde fra før forsøkt 10 til 15 ganger å få forlikt familiestriden, men hver gang avtaler ble nådd, ble de brutt av Kristoffer Olsen. Ikke desto mindre hadde Riis et nytt forliksforslag med seg i voldgiftsretten lørdag 15 mars. Forslaget gikk ut på at Riis-familien skulle late som om leveringen av Sognefjell i Ravenna september 1974 var rimelig, slik at skipets verditap fra 6 mai ville blitt mindre, og slik at Riis hadde båret tapet fra september 1974, til voldgiftsdom ble avsagt.
Det reelle verditapet, i følge DnC's vurdering var $6 mill., eller 33 mill. kr. Riis hadde lagt inn krav om å få 50% av det reelle verditapet, dvs 18 mill. kr. fordi Riss måtte betale 7 mill. kr. i arveavgifter og 7 til 10 mill. kr. for overtakelse av aksjer i et annet rederi; A/S Tank. Og fordi SOGNEFJELL's verdi i en foregående nedgangskonjunktur var blitt verdsatt til $2-3 mill.
I tillegg var Riis blitt påtvunget en pantegjeld på fra 20 - 15 - 10 mill. kr avhengig av om man fant ytterligere formuesmidler bortgjemt i utlandet.
Riis' nye forliksforslag innebar at Riis reduserte sitt verditapskrav fra 18 til 14 - 13 - 12 - mill. kr. alt etter voldgiftsrettens skjønn.
Motparten hadde allerede inne en påstand om å betale 10 mill. kr. i verditapserstatning. Riis regnet med at motparten også var bedt om å fremkomme med et nytt forliksforslag, og at det måtte ligge på 12 - 13 - 14 mill. kr. Spesielt når verditapet var 33 mill. kr.
Det skulle avholdes et dommermøte lørdag 15 mars kl 1500. Riis krevet selv å få være med i dommermøtet for å kunne fremlegge sitt nye forliksforslag. Årsaken var at dersom O&U's redere fremkom med aksept eller motbud, så var det bare Riis som kunne akseptere eller fremsette nye motbud fra Riis' side.
Etter at Riis sparket Idsøe som forsvarer, etter den falske sykemeldingen 18 desember, hadde Engelschiøn fått oppnevnt Jonas W. Myhre som Riis' forsvarer. Myhre tiltrådte ca 1 mars 1975, og han hadde dermed ikke hatt mer enn få dager på seg til å sette seg inn i familietvisten, som til da hadde pågått i 20 år. I disse dagene hadde Myhre egentlig aldri hatt tid til å sette seg inn i saken, og Riis anså Myhre som totalt ukvalifisert til å forhandle forlik slik Riis' nye forliksforslag forutsatte.
Jonas W. Myhre nektet blankt Riis om å få være med i dette dommermøtet, og erklærte at dersom Riis krevet å få være til stede, så ville dommermøtet bli avlyst. Riis måtte gi seg, men krevet æresord fra advokat Jonas W. Myhre at han hadde forstått Riis' forslag og ville fremlegge det, og dersom nødvendig; komme ut og konsultere Riis under dommermøte.
Vi har mange år senere, fra hr.adv. Frode Ringdal, O&U's forsvarer i den samme voldgiftsrettssaken, fått skriftlig bekreftet som følger:
1. Ringdal fikk aldri noen anmodning fra voldgiftsdommerne om å fremkomme med noe nytt eller forbedret forliksforslag.
2. Riis' forsvarer, Jonas w. Myhre fremkom aldri med noe nytt forliksforslag i voldgiftsretten.
3. Voldgiftsdommerne saksbehandlet aldri noen form for forliksforslag i dette møtet den 15 mars 1975.
I voldgiftsretten kom Riis' advokat Engelschiøn og vitnet. Han fortiet sine tre - fire møter med Norges Bank, inkludert 22 januar møtet 1975 (jfr under dato 22 januar). Han fortiet også alt om det drepende alvorlige møtet den 6 februar 1975, hvor han hadde erklært at han var innforstått med å få sin egen klients, Amelia Riis' arv likviditetsoverført til DnC og Hilmar Reksten, for derved å hjelpe staten ut av den nasjonale kjempekrisen.
Vi konkluderer med at Myhres dobbeltspill er et nytt ledd i å få fratatt Riis-familien deres $14 mill. formue. Dette hører til det samme svik som ble oppnådd da man fikk utsatt voldgiftsrettssaken den 3 januar, jfr de falske sykemeldingene.
18 mars 1975
I de aller siste minuttene av voldgiftssaken, endrer O&U's advokat Ringdal sin parts påstander fra å være; at Amelia Riis må ta imot levering av skipet SOGNEFJELL , til å ta med en helt ny subsidiær påstand om at avtalen kunne heves. I samme åndedrag forandrer O&U's advokat sin parts påstand om å at de vil betale 10 mill. kr. i verditapserstatning, til å gjelde at de ikke vil betale mer enn 6 mill. kr.
Disse totalt endrede påstandene kunne dommerne ikke akseptere uten videre.
Endringene av påstandene fra at Amelia Riis måtte ta levering til at avtalen skulle heves, var en overrumpling i strid med loven, og dommerne har plikt til å advare om den fellen som ble lagt. Saken måtte ha vært utsatt. Jonas W. Myhres svik må ses i sammenheng med at han underslo Riis' forliksforslag mandag 15 mars som vi nå vet at umuliggjorde at Riis fikk skipet SOGNEFJELL
Myhre lot som han ville protestere, men før han får sagt et ord, skriker Ringdal: "-Dette er ikke hva du sa i dommermøtet på lørdag!", hvorpå Myhre setter seg ned, og voldgiftsrettens formann Aasland straks slår klubben i bordet og hever saken. Dette forspillet til dommen er meget viktig, og er fortiet i Aaslands rettsreferat.
Hr. adv Haakon Stang-Lund - Wikborg, Rein & Co - erklærte i rettssaken mot Falkefjell/Kristoffer Olsen i desember 1995:
1. at alle visste om at det skulle avgis en voldgiftsdom i mot Amelia Riis, og
2. at i det øyeblikk voldgiftsdommer Gunnar Aasland hadde tatt voldgiftssaken opp til doms, var Amelia Riis' skjebne beseglet. Dvs at hennes arveformue derved var å anse fratatt henne.
3. At DnC kunne - i følge Stang-Lund - ta pant i Amelia Riis' skip så mye de ville, for straks etter at Ole Lund hadde fått tinglyst $8 mill. Pantobligasjonen i Sognefjell, så ville voldgiftsdommerne stå frem og avsi sin dom i mot Amelia Riis ("NULL AND VOID "). Etter dette kunne ingen domstol eller dommere dømme DnC til å betale Amelia Riis hennes formue tilbake.
Haakon Stang-Lunds erklæring viser at voldgiftsdommen på "NULL AND VOID " for lengst var avtalt før Riis-familien gikk i voldgiftsrettssalen den 11 mars 1975.
20 mars 1975
skriver Hambro Bank et brev til Reksten hvor Hambro redegjør at Hilmar Reksten allerede tidligere - tydeligvis før voldgiftsrettssaken begynte - hadde godkjent to av betingelsene som skulle bidra til å få Reksten refinansiert for to - tre år, og reddet fra konkurs.
I tiden som følger ordner myndighetene med å innvilge nye store lån fra Hambro Bank til Reksten, slik at Reksten holdes utenfor konkurs frem til GI-milliardene (visstnok 10 milliarder) blir offisielt disponible. Lånene er dekkoperasjon for hjemføringen av Rekstens utenlandsmilliarder.
I NOU-rapporten og andre stortingsdokumenter redegjøres at disse GI-milliardene ble forhandlingsmessig utnyttet i lang tid før GI offisielt ble opprettet.
Perioden mars - april 1975
foregår et spill for galleriet. Flere dokumenter stadfester at Hambro og Reksten har kommet til en avtale. Avtalen må nødvendigvis innbefatte alle Rekstens kreditorer, så også Olsen & Ugelstad med DnC/Mantrust i spissen. Engelschiøn har erklært at hyrestopserklæringen 10 april ble fremskaffet som en begrunnelse for at DnC/Mantrust skulle kunne foreta panttakelsen i Amelia Riis' skip. Fordi Reksten hadde flere hundre millioner dollar i utlandet, må erklæring representere konkurssvik mot de fire innfrakterne. Hyren på de to Hudson-supertankerne får Reksten myndighetenes tillatelse til å betale for ikke å bli slått konkurs av syndikatbankene og kreditorene i Hudson-lånet. Dette er altså etter at Reksten har stoppet hyrebetalingene til de fire innfrakterne.
Det er ikke mulig at Hambros og Ole Lund, med Reksten, erklærer ikke å ha et øre til å betale innfrakternes hyre med den 10 april, for deretter å true med å slå den samme Reksten konkurs et par arbeidstimer senere. Dette foregår samtidig med at Hambro arbeider med å refinansiere Reksten for tre år. Det hele blir latterlig.
10 april 1975 Torsdag
den samme dag som Hambro Bank, inkl Reksten, erklærer Rekstens pengelenserklæring og konkurssvikserklæring; at han ikke har mer penger igjen å betale hyre med for O&U's supertanker Falkefjell, avholdes et større OECD-møte som behandler den dramatiske krisesituasjonen med overproduksjon av supertankere, og den dramatiske reduksjon av skipsfinansieringene.
Engelschiøn har i brev redegjort at konkurssvikserklæringen (erklæringen om hyrestopp), ble fikset i stand for å gi "juridisk akseptabel begrunnelsen" for DnC's planlagte panttakelse i Amelia Riis' arveformue.
13 april 1975 Søndag
avholder den amerikanske storbanken Mantrust et finansielt toppmøte hjemme i villaen hos Friis, Mantrusts sjef i Norge, på Holmenkollen. Her var alle finansfolk av betydning til stede. Regjering, Storting, verft og bankene. Til stede var også Mantrusts kredittsjef, Einar Kavli. Han har redegjort at den viktigste sak som ble behandlet var å få reddet kreditorene via et overgrep mot Amelia Riis og hennes skip, SOGNEFJELL .
Det var bare en ting - i følge Kavli - som kunne stoppe planens gjennomførelse, og det var dersom konsul Riis fikk kjennskap til forbrytelsen. Kavli hadde det inntrykk at alt som ble drøftet i møtet var forhåndsavtalt. Kavli har også redegjort at det i møtet ble forklart at innen kort tid ville det skje helt avgjørende ting, slik at risikoen for overgrepets gjennomførelse ville være løst.
Vi forstår at disse hendelser var :
1. Ole Lunds panttakelse, og
2. Avsigelsen av "NULL AND VOID" dommen, begge foretatt den 28 april.
Det vi videre vet er at Hambro Bank den 14 - 15 april fremsetter følgende krav:
1. Dersom staten ikke ordnet med å nedbetale $10 mill. på Rekstens $300 mill. Palmerstone-lån innen onsdag 30 april, ville Hambro med syndikatbankene slå Reksten konkurs
2. Hambro krever at staten må garanterer Rekstens kontinuerlige solvens
3. Dersom staten etterkommer disse kravene, vil Hambro være med å refinansiere Reksten for tre år. Skulle staten ikke godta Hambros krav, vil Hambro, med syndikatbankene, kreve Reksten konkurs onsdag 30 april 1975. Så vidt vi forstår hadde Bank of England og den engelske regjering langt på vei arrangert at Englands største forsikringsselskap skulle overta Hambros Bank dersom den norske stat ikke aksepterte Hambros betingelser, slik at Hambros derved også risikerte konkurs.
14 april 1975 Mandag
har DnC og Mantrust, samt 6-8 rederier i Noraliance (O&U, Bjørge, Meyer, Berg, Samuelsen), samt datterbankene i Nordic Paris og London, varslet at de ville slå Reksten konkurs dersom Reksten ikke betalte ned hyren på Falkefjell innen torsdag 24 april. På dette tidspunkt lå både statens, Aker's, LI's og de andre storbankenes konkurstrusler for lengst inne.
21 og 23 april 1975
mottar Hans Lomsdalen i Handelsdepartementet brev fra Hambros advokater i Norge. Avtalene mellom Hambro og Reksten, som i disse brev omtales, ble påbegynt allerede i januar i samarbeid med både finans- og handelsdept, samt Norges Bank.
Av Eriksruds prosesskrift fremgår at Hambro krevet at staten ordnet med å nedbetale $10 mill. på Palmerstonelånet fra utestående $60 til $50 mill. I det øyeblikk staten ordnet denne nedbetalingen og garanterte Rekstens kontinuerlige solvens, lovet Hambros å være med å refinansiere Rekstens konkursrammede rederier for 3 nye år. Det var her staten gikk med på å utnytte Riis-familien formue, slik at Reksten kunne bruke salgsprovenyet ved salget av Furness Whitty aksjene til å utløse de fire innfrakternes resthyrekrav med, via Icelandic Shipping konkurssvindelen.
Utnyttelsen av Riis-familiens formue fremgår krystallklart i forbindelse med $10 mill. nedbetalingen av Palmerstone-lånet, og elimineringen av de fire innfrakternes resthyrekrav på $60 mill. Dersom de fire supertankerne ble tilbakelevert, gjelder normalt at den som kansellerer certepartiet betaler 50% av hyren fordi skipets eier sparer store driftsutgifter. Hvis Ole lund først fikk gjennomslag herfor og brukte $10 mill. for å nedbetale DnC's og Mantrusts hyrekrav på $10 mill. blir det igjen nettopp $20 mill. som ryddes opp via "Icelandic Shipping arrangementet"
Hvis dette ikke er riktig, hvem fikk da de $4 mill. (Riis' avtale $14 - $10 = $4 mill)??
24 april 1975 Torsdag
Reksten betalte ikke hyren. Her må det være at finansminister Per Kleppe, på statens og Stortingets vegne, forbød Aker og Akers hovedbank DnC, og alle de øvrige Reksten-kreditorer, å slå Reksten konkurs!
DnC hadde allerede i november 1974 blitt lovet "Sognefjell" som sikkerhet for Rekstens hyrebetalinger. Blir det ordnet slik at DnC får "Sognefjell", behøvde ikke DnC/Mantrust å slå Reksten konkurs. Reksten ble ikke slått konkurs!
25 april 1975 Fredag
vedtar Stortinget å gi regjeringen fullmakt til låneopptak i utlandet samt å gi statsgarantier på til sammen 5 milliarder kroner. Dette er overhodet ikke nevnt i noen granskingsrapporter.
Det helt ufattelige er at Ole Lund og Christian Haneborg den samme dagen sitter og underskriver en Pantobligasjonen i Amelia Riis skip og arv, hvor de redegjør å ha et $8 mill. kreditorkrav mot rederiaksjeselskapet A/S Falkefjell, mens de tar pantet i den totalt utenforstående Amelia Riis's bulkbåt, 37.000 tdw SOGNEFJELL . Dette som ledd i å holde Reksten utenfor konkurs frem til statsråds låneopptak er ordnet.
Dette er i tid før voldgiftsdommerne hadde avsagt eller undertegnet noen dom i Riis-familiens voldgiftssak.
Lund og Haneborg underskriver 25 april på at dersom det blir avgitt en voldgiftsdom på "NULL AND VOID " mot Amelia Riis, så vil DnC og Mantrust frivillig frafalle et $12 mill. resthyrekrav mot Reksten!
En slik "NULL AND VOID " dom hadde aldri Olsen & Ugelstad eller Riis nedlagt noen påstand om til de tre voldgiftsdommerne (Aasland, Brækhus og Rasmussen)
Denne "NULL AND VOID " dommen må dommerne ha tatt ut av tomme luften, eller fått ordre om å avsi, så vidt vi kan forstå fra Stortinget/stortingspresidenten, regjeringen, Høyesterett, eller fra statsråd.
Mot denne bakgrunn blir Jonas W. Myhres underslag i voldgiftsretten 15 mars 1975, og Engelschiøns falske sykemeldinger den 18 desember 1974, de skarpeste beviser på delaktigheten i pengeovergrepet mot Riis-familien.
28 april 1975 Mandag
undertegner Handelsdepartementet en låneavtale på DM 135 mill., hvor statsråd benytter seg av en ugyldig fullmakt. Dette er overhodet ikke nevnt i noen granskingsrapporter.
28 april 1975 Mandag
løper Ole Lund til skipsregisteret for å tinglyse den bedragerske Pantobligasjonen i Amelia Riis' skip SOGNEFJELL. DnC og Mantrust hadde rett til å slå Reksten konkurs, og til å ta pant i Rekstens milliarder i inn- og utland, men de kunne aldri ta lovlig pant i den totalt utenforstående Amelia Riis' arv, som til da hadde vært frasvindlet henne -- fra farens (skipsreder Olsen) død - i 27 år.
Ole Lund, nå styreformann i Norges største industribedrift, opplyste til registerføreren i panteregisteret at han hadde et bekreftet kreditorkrav på $8 mill., mot rederiet A/S Falkefjell, mens verken han eller Haneborg hadde ett øre krav mot verken A/S Falkefjell eller Amelia Riis.
DnC og Ole Lund hadde rett til å ta pant i Rekstens 15 supertankere, i Rekstens 240 stråselskaper i utlandet, i hans svære aksjeportefølje i Norge, i O&U's 20 skip, i Bjørgefamiliens 10 svære skip (solidaransvar), eller tvangssolgt Falkefjell som de allerede hadde pant i, men han kunne umulig lovlig ta pant i Amelia Riis' skip, kontraktsoverdratt, skjøtet over med Kleppes, regjeringens og Norges Banks eksportlisens, seilt i 8 måneder for den nye eiers Amelia Riis' regning og risiko, og sågar solgt til den Indiske regjering for $12.5, med alle O&U's akjsonærers samtykke.
Et øyeblikk etter at Ole Lund, ved 0900 -tiden mandag 28 april 1975, kom tilbake fra panteregisteret med den falske tinglyste Pantobligasjonen, kom voldgiftsrettens formann, Aasland, tilbake fra et møte i voldgiftsretten hvor der var foretatt visse "tekniske endringer" i domskonklusjonen. Her er det at Gunnar Aasland ringer til Ole Lund og meddeler at der er avsagt en domskonklusjon med ordlyden:
"Amelia Riis' avtale av 5 april 1974 er erklært NULL AND VOID ", hvilket vil si at avtalen var erklært aldri å ha eksistert.
Denne dommen som ingen av partene har krevet å få avsagt, meddeler Ole Lund, som en av statens hovedaktører i Stortingets redningsaksjon, øyeblikkelig til Erling Naper i DnC, som øyeblikkelig ringer "NULL AND VOID " dommen til Friis i Mantrust, som igjen ringer "NULL AND VOID " dommen til Mantrust New York. Saken haster fordi staten må ordne med $10 mill. nedbetaling på Rekstens Palmerstone-lån før onsdag 30 april. Motsatt vil Kongeriket Norges finansielle sammenbrudd være et faktum.
Mantrust New York raser en fullmakt tilbake til Friis i Oslo, som sammen med Naper, Ole Lund og Haneborg nå kan frafalle 12$ mill. hyrekravet og konkurstruslene mot Reksten. Her effektueres Kleppes ordre om at Reksten ikke må slås konkurs. Løsningen som Stortinget gikk inn for var - så vidt vi kan se - overgrepet som muliggjorde utnyttelsen av Riis-familien's $14 mill. formue. En formue som ble utnyttet til å sette Reksten i stand til å nedbetale $10 mill. Palmerstone-lånet før onsdag 30 april.
Aldri har et så lite beløp reddet så mange fra så enorme tap som forbrytelsen mot Riis-familien. Planen kostet ikke staten ett øre (Ole Lunds og Kleppes pakkeløsningsplan)
Den voldgiftsdommen som Aasland forkynte offisielt til Riis-familien fredag 2 mai, var rettsvesenets dekkoperasjon over den vel største pengeforbrytelsen i Norges historie. Jfr således også Kåre Valebrokks bekreftelse på dette i Universitas 27 august 1997.
Det hører med til sannhetsbevisene at Hambro og staten ordnet med å fortsette med å betale de månedlige hyrene på de to supertankerne "Friendship" og "Venture", med ca $1 mill. i måneden. Jf hyrestoppen 10 april 1975 på de fire innfrakterne, mens man altså fortsetter med betaling på Hudson-skipene.
Ole Lund bød samme dag, 2 mai 1975, Karl Glad og Fred. Olsen å frafalle alle sine krav mot Reksten mot å få $10 mill. Fred. Olsen takket nei.
Ved løsningen hadde DnC og Mantrust fått seg utbetalt Riis-formuen på $14 mill., slik at bankenes resthyrekrav mot Reksten var gjort opp. Derved falt DnC og Mantrust bort som den fjerde av innfrakter-rederiene, med deres samlede resthyrekrav på $60 mill.
Overgrepet mot Riis ser ut for å ha vært i bildet da de 4 innfrakternes resthyrekrav reduseres fra $60 til $20 mill. som verken granskingskommisjonene eller Ole Lund aldri har gitt noen forklaring på.
Det er klassisk nok Ole Lund som er den første til å offentliggjøre at innfrakternes resthyrekrav kunne reduseres nedover fra $60 . Det er Ole Lund som angir at innfrakternes resthyrekrav kan løses ut med bare $20 mill. Det er Ole Lund, regjeringsadvokat Bjørn Haug, finansråd Eivind Erichsen, Hambro Banks direktør Charles Hambro, Perrin , Otto Norland og Torvald Stoltenberg som lager i stand Icelandic-shipping-konkurssvik-saken. Så vidt vi vet er det finansråd Erichsen som presser Hambro Bank til å ordne oppkjøpet av innfrakternes hyrekrav, via det oppkonstruerte selskapet Iceland Shipping.
Volgiftsdommernes hovedargument for at Riis' erstatning ikke kunne nå opp i kr 13 til 18 millioner, var at dommerne la til grunn at det var rimelig å gi rederne flere måneder til å skaffe en eksportlisens til skalaverdi (skalaverdilisens var aldri tidligere gitt). I lagmannsrettsdommen fra 1981, redegjøres at det under spesielle omstendigheter ville kunne gis slik lisens på en times varsel, dette endog på søndager.
28 april 1975 Mandag
skriver Hans Lomsdalen til Wiersholm Backe & Heljesen, Hambro Bank Ltd's juridiske representant i Norge, og gir Reksten's selskaper lisens til å stille garanti for godt over 1/2 milliard kroner. Alt har ordnet seg, Reksten blir refinansiert for tre år fremover, og DnC får dekket sitt Falkefjell-lån gjennom andre kanaler, altså ved å ta Amelia's arv.
Dette foregår altså samme dag som Amelia blir frasvindlet sitt skip, Sognefjell, uten at hun vet om det.
2 mai 1975
forkynnes den offisielle voldgiftsdommen til Riis i Roma, som går ut på heving av avtalen. Dette betyr bare at Amelia med utgangspunkt i 5 aprilavtalen har et alminnelig erstatningskrav mot rederiet, oppad til hennes lidte tap på $14 mill. Voldgiftsdommerne hadde intet mandat til å frata henne arven, og de hadde slett ingen rett til å endre foreldrenes testament fra 1946.
Amelia's advokater faller henne i ryggen. Ingen tar arrest i skipet. Ingen foretar seg noe. Det eneste TSE gjør, er å forsikre Riis at man ikke kan anke eller gjøre noe som helst med voldgiftsdommen.
7 Mai 1975
stort møte hos Aker med alle Rekstens kreditorer tilstede. Her blir pantet i Amelia's skip overført til DnC/Mantrust.
Nå står tre av de fire innfrakterne igjen. Offisielt kunne man ikke si at en av innfrakterne hadde fått nesten 450% dividende! De stjal båten til Amelia Riis, som med fraktinntekter var verdt $14 mill., samt at de fikk tilbakebetalt $4 mill. for det tapte certepartiet med Reksten, penger som ble utbetalt gjennom Icelandic-svindelen iscenesatt og utført av hr.adv. Ole Lund. I tillegg tok DnC $13 mill. hyreforliket på Falkefjell i London, pluss at de tok pengene fra salget av Falkefjell. Samlet så ser det for oss ut for at DnC har fått ca $50 mill. hvor DnC's krav var på rundt $11,5 mill.
9 mai 1975
truer kreditorene på ny med å slå Reksten konkurs. Hambros Bank blir tvunget av andre kreditorer til å frafalle sikkerheter i Reksten-aksjer, aksjer som Hambros-syndikatbankene hadde krevet sikkerhet i til betjening av Rekstens Hudson-lån. Dette gjør Hambro for å hjelpe staten med å refinansiere Reksten-rederiene.
Senere låner Hambro Bank Reksten $160 mill. i forbindelse med den nevnte tre års finansieringen, hvor Stortinget igjen er inne og garanterer for låneopptaket.
Tapsperspektiv
En foreløpig analyse peker på at bare Rekstens tap var på nærmere 8 milliarder kroner.
Hvordan kan det ha seg at Akers fikk seg overført Hambros uprøvede "såkalte" krav mot Reksten på 1.6 milliarder kroner, uten nærmere prøving.
Tapene på dominovirkningene på Rekstens konkurs, ser for oss ut til å ha kunnet dreie seg om nærmere 100 milliarder kroner (Dette kreves avklaret)?
Både Mads Stensruds og Rolf Ryssdals granskingsrapporter fortier alt om $14 mill. pengeovergrepet mot Riis-familien. Slik fortielse er alt for stor til å kunne passere ukontrollert.
Avsigelsen av et 20 -talls justismorddommer imot Riis-familien spredt over 26, år uten at Riis noen gang er blitt beskyldt for noen kritikkverdig handling, må ha sitt utspring i "NULL AND VOID " dommen som de tre "famøse" voldgiftsdommerne selv fikset i stand med i 1975, hvor deres grove inhabilitet må ha ugyldiggjort den forhåndsbestemte voldgiftsdommen under falsk mandat som ingen av partene hadde nedlagt påstand om.
Nye tap
Aksjonen "Slett U-landsgjeld" (SLUG) krever 12 april 00 at staten må eftergi ca 5 milliarder kroner i gjeld som Bratteli-regjeringen bevilget for å sikre verftene nye kontrakter og derved redde arbeidsplassene i verftsindustrien (Skipseksportkampanjen 1975). Dette har vi aldri sett har blitt koblet til shipping- og verfts-krisen.
Med rentesrente av 5 milliarder over 25 år må tapene vedrøre tosifret milliardbeløp.
Vi forstår at også Fred. Olsens (Akers) kriseforhold ble avverget ved overgrepet mot Riis-familiens formue ved å bevilge 10 milliarder kroner fra statskassen for å unngå Akers finansielle sammenbrudd med tap av fra 12 til 25 tusen arbeidsplasser i Akers / Kværner m.m.
Det er nå avklaret at Hudson/Noraliance - salget av det to supertankerne, skapte et enormt drepende nytt gjeldsforhold mellom O&U/Bjørge og Reksten, Hambros Bank, Burmah Oil, og Bank of England, med tapsaspekter i milliardklassen og med enorme konsekvenser både i England og hos andre av verdens største syndikatbanker.
I et annet av verdens største tankrederier, Tung eller Pao, møtte det opp over 50 banksjefer i forbindelse med et krisemøte i Hong Kong. Til orientering så var Reksten-gruppen dobbelt så stor.
Løsninger
Løsningen kan umulig ligge i nye justismordsdomsavsigelser. Det trekker i så fall Norges rettsvesen ned til det ytterste lavmål.
Enten må, som i alle andre større finanssaker, sannhetene frem via gransking, hvoretter rettferdighet lett avtales. Eller saken er så usedvanlig brutal med alle de straffbare og rettsstridige handlinger, at gjerningsmennene/maktmiljøet helst vil slippe maksimal skittentøyvask, og da må staten levere tyvegodset tilbake med maksimal erstatning.
Bobestyrerne Thune og Roll sitter på 135 mill. kroner i Rekstens bo i Bergen. Bobestyrer Espelid påstod i retten at Reksten ikke hadde hatt noe med overgrepet mot Riis å gjøre. Dette er selvfølgelig tøv. Thune har skrevet, 2 mars 1992, at i det øyeblikk Riis fremlegger et reelt underbygget krav mot boet, vil Thune gi Riis dividende lik de øvrige kreditorene. Her er bare å kommentere at Riis' formue ble frastjålet, og derved er et massekrav i boet.
Som et bevis for det ufattelige "spill" som foregår i Riis-saken, kan her presiseres: at i en stor rettssak mot Oslo skifterett og dermed Justisdept, hvor stevning ble tatt ut av Annæus Schjødt i 1977, er saken enda ikke saksbehandlet i Oslo byrett. Derimot skrev skifterettsjustitiarius Nils B. Hohle til statens forsvarer, regjeringsadvokat Bjørn Haug, at Hohle forventet å komme til Oslo snarlig og at han da ville bistå regjeringsadvokaten/regjeringsadv.embete med å få "punktert" eller da knust og stoppet Riis-familiens rettssak mot skifteretten. Foreløpig er søksmålet trenert og stoppet i 23 år!
De ca 20 justismordsdommene, eller riktigere benevnt: "justismordsdommene" i mot vår familie, er avsagte og har holdt hele vår familie urettmessig knust og ufattelig mishandlet i 26 år! Dette til tross for at vi aldri fra noen dommer er blitt beskyldt for å ha begått noen som helst kritikkverdig handling, noen gang.
Jeg henstiller derfor til Stortinget og alle dets representanter, hver og en å ta på seg ansvaret å utvirke et dokument-8 forslag, eller hvilken som helst annen fremgangsmåte iverksettes for å sette en stopper for videre maktmisbruk mot Riis-familien, og å sørge for at partiene - tverrpolitisk - enes om å leverer Riis-familien deres rettmessige formue tilbake med maksimale skades- og tapserstatninger (evt sørge for at ny gransking vil bli foretatt, slik at alle sannhetsdetaljene kommer frem i lyset, og ikke bare manipulert videre med fra et fåtall maktmennesker i forvaltningen).
Her avsluttes denne kortfattede redegjørelsen utbedt fra stortingshold. Vi forstår at den kanskje allerede vil bli vurdert å være for lang. De verste maktmisbrukene som går presist mot Riis-familien og deres formue, er redegjort for. Vi kan redegjøre for hele Reksten-saken og dens ufattelige forløp, men dette får vi komme tilbake til dersom nødvendig.
Avsluttende kommentarer
Det tas i denne konsentrerte rapporten forbehold om T/T Cyprian, T/T Haakon VII, T/T Sir Winston Churchill, eller andre av Rekstens supertankere var sluttet langsiktig opp til Burmah Oil?
Det tas også forbehold om Rekstens planer var å slutte opp de to Hudson-skipene langsiktig mot forskudds hyrebetaling, med Burmah's garanti.
Det tas forbehold om full avklaring av forliksforhandlinger mellom O&U og Reksten som pågikk fra høsten 1974, da Reksten stopped de normale hyrebetalingene på Falkefjell.
Det tas forbehold om avklaring av hvem som eiet eller sameiet med Arne Næss' 25% i Palmerstone-rederiet, fordi det ikke er trolig at Reksten med sin gjerrighet kan ha gitt Arne Næss gratis 25% av verdens største rederi; Zapata Næss.
Det tas forbehold om avklaring om når Stortinget vedtok å redde Reksten, Aker, LI, Norges Bank etc. fra konkurs ved milliardbevilgninger fra statskassen isteden for hjemføring av Rekstens utenlandsmilliarder.
Det tas forbehold om avklaringen og hvordan voldgiftsdommerne i Aker - Reksten-saken kunne dømme Reksten skyldig, så lenge det var Aker og staten som etter OECD-vedtakene ikke verken kunne bygge eller finansiere Rekstens fire 500.000. VLCC.
Det tas forbehold om forklaring hvorfor statens etterforskning etter Fred. Olsens utenlandsmilliarder ble stoppet opp mellom august - desember 1974, mens staten insisterte på å utnytte Riis-familien formue til å redde multimilliarder Fred. Olsen's verft og rederi fra konkurs med.
Det enorme arbeidet etterforskningsarbeidet som Riis er blitt tvunget til over 26 år, kunne vært spart hvis rettsvesenet hadde pålagt O&U, DnC og staten å fremlegge alle sannhetsbevisene, slik at en fair trial hadde blitt avsagt i 1975.
Rettsvesenets unnlatelser er den direkte årsak til at skades- og tapserstatningene nå gjelder store milliardbeløp, samt det enorme prestisjetapet Norges forvaltning og rettsvesen.
Videre forbehold
Vi har en liste over 100 personer med nøyaktig hvilke handlinger de har utført mht overgrepet mot Riis.
Vi tar forbehold om å komme tilbake til habilitetsproblamatikken rundt Thune-familien, hvor Jens Kristian Thune satt som bobestyrer, og hvor han i kraft av bobestyrer ble kjent med alvorlige forhold mht regjeringens delaktighet i Norgeshistoriens største konkurssvikssak, og hvor hans kone satt som personlig sekretær for en av hovedaktørene, Statsråd Einar Magnussen.
Vi tar også forbehold om de mange andre inhabilitetskonfliktene som foreligger.
Vi har også en liste over alle de klare rettsstridige overgrep Ole Lund har forestått i tilknytning til overgrepet mot Riis
Videre har vi også en oversikt over høyesterettsdommer Gunnar Aasland's, Sjur Brækhus's, og Knut Rasmussen's overgrep mht avsigelsen av voldgiftsrettsdommen.
Enn videre har vi en liste over alle dommern og legdommerne som har vært med å avsi over 20 justismordsdommer mot Riis, dette uten at Riis en eneste gang er blitt beskyldt for lovbrudd.
Vi har også lister over alle de politikerne i Stortinget/Regjering som har arbeidet for å dekke over saksbevisene i overgrepet, og også de som har forsøkt å hjelpe.
Det tas forbehold om korreksjoner, hvis og når klare feil identifiseres eller nye opplysninger avsløres.
De tas forbehold om å oversende disse listene, dersom nærværende redegjørelse ikke fører til at en seriøs dialog kommer i gang for å løse saken.
Vi håper denne redegjørelsen tilfredsstiller oppdragsgiveren på en klar og saklig måte slik at vi nå kan få rettferdighet ytet fra Stortinget.
Lysaker 24. april 2000