I og med Valebrokks engasjement i min og Einar Riis sak skal jeg ta dere med ti år tilbake i tid, den gang Bondevik, Dørum og deres psykiatere regjerte landet. Mens Vinter-OL i Salt Lake City skred avsted, satt jeg og lurte på om jeg noen gang skulle slippe ut av Det juridiske fakultet, og da kom Valebrokk.

Valebrokk leide i sin tid ut anleggsmaskiner, og selve innkrevingen av leiebeløpene overlot han til Tore Nuland. Forholdet mellom Einar Riis og Valebrokk var av mer journalistisk karakter. I følge Valebrokk selv har han skrevet side opp og side ned om Riis-saken, og han har samtalet med de aller fleste som var involvert i saken, på begge sider.

Da jeg ble gjort kjent med at Det juridiske fakultet ved Universitetet i Oslo ikke klarte å gi meg en karakter på min juridiske avhandling om voldgift og rettssikkerhet ved en slik prosessordning, og følgelig hindret meg i å gå ut i arbeidslivet, lot Valebrokk seg engasjere. Søndagsspalten i Aftenposten 10. februar 2002 innledet han slik:

”En vakker rederdatter gifter seg med en krigshelt, et skittent arveoppgjør, oljekrise, Hilmar Rekstens fall, grådige banker, sterke kapitalkrefter og inhabile dommere er bakteppet for at en jusstudent ikke får sin eksamen nesten 30 år senere. Han har skrevet stygt om en eksklusiv flokk dommere og advokater. Men det egentlige spørsmålet er følgende: Er det ikke en advokats jobb å skape rettferdighet?”

Jo, det er riktig, det, og mine gjentatte forsøk på å fremme rettferdighet har kostet dyrt og fått store konsekvenser. Bl.a. ledet dette til at regjeringen Bondevik II nedfelte et forbud mot å noen gang gi ”Berge” autorisasjon som advokat. Ikke verst, dere! Se mer om denne saken her. Det aller verste med at slike imbesiler svartelister mennesker uten grunn og i all hemmelighet, er at man selv er fullstendig og effektivt fratatt retten til å forsvare seg, forsvare det man står for, og ikke minst; forsvare det man har bygget opp – evnen til å utføre et yrke.

Med et pennestrøk hadde altså regjeringen fratatt meg 6 års universitetsstudier – og, til hvilken pris? Det vet vi ikke ennå, for regjeringen har fremdeles ikke klart å ta stilling til erstatningskravet mitt. Men, billig blir det jo ikke. Uansett, det var ikke dette jeg skulle gjennomgå. Tilbake til Valebrokk:

I sin søndagsspalte om meg og Riis-saken skrev Valebrokk følgende.

”Problemet er bare at Riis ikke har advokat (la meg skyte inn her at Riis på dette tidspunktet i realiteten hadde sparket deres advokat Ole Kristian Aabøe-Evensen for å ha bedratt og forrådd dem, min kommentar). Mannen som skulle føre saken for dem, Herman Berge, får ikke eksamen fra Oslo juridiske fakultet. Han har skrevet stygt om den eksklusive flokken jurister som har hatt med Riis-saken å gjøre gjennom årene, om inhabilitet og underlige sykemeldinger, om kryssende interesser og nesegrun knefall for de store menn i jusens verden, om Sjur Brækhus, om Gunnar Aasland og Ole Lund og om en rekke andre guruer i fru Justitias tjeneste. Derfor får han ikke sin spesialoppgave godkjent. Professor Carl August Fleischer, student Berges veileder, har gitt beste karakter og sier at kandidaten "har dokumentert forholdene på en solid måte". Den andre sensoren, Jo Hov, har nektet å sensurere deler av oppgaven og gitt dårligste karakter. Gjett hvilke deler det dreier seg om!

Professor Fleischer sier forøvrig noe mer. Til Aftenposten den 4. februar omtaler han Herman Berges spesialoppgave og hans beskrivelse av Sjur Brækhus & Co slik: "Populært uttrykt kan man si det slik at disse personene ikke er til å stole på i rettsikkerhetssammenheng."

Jeg skal slutte denne søndagsepistelen før jeg blir deprimert. Men jeg unders. Unders over at så mange fremstående advokater har vært innblandet i Riis-saken i så mange år, uten at en av dem har sagt omtrent som følger: Hør nå her. Skal vi et øyeblikk legge paragrafene til side og prøve å skape litt rettferdighet i verden? Ville det være helt utenkelig. Jeg er redd for det. Advokater tenker karriere, de tenker prestisje, de tenker på hva kolleger vil si hvis de går bort og taper en sak som kunne vært vunnet, de er redde for å miste neste, lukrative jobb, de har rett og slett ikke tid til rettferdighet.

Vil Det juridiske fakultet ved Universitetet i Oslo vennligst skaffe Herman Berge en ny sensor litt bråkvasst?

Ha en god søndag!”

Dette var ramsalte ærlige ord om tilstanden i Norge den gang (beklageligvis har det bare blitt verre siden), og beskriver godt hvilket miljø jeg beveget meg i, og hvilken fremtid som lå foran en jurist dersom han – som de liker å uttrykke seg, denne gjengen – skulle begynne å pisse i eget rede (dvs; kritisere tradisjonelle konstellasjoner, og tradisjonelle metoder for hvordan ting og tang skal løses).

Legg forresten merke til at ikke et eneste sted i Valebrokks søndagsspalte, eller i det hav av artikler som ellers var skrevet om Riis og meg i de nær 10 år jeg var engasjert i denne saken, gis det det minste signal om at Einar led av ”konspiratorisk lidelse” (”dommer” Hanne Tendens medisinske vurdering av den da drepte og kremerte Einar Riis. Se mer om Tenden, lidelsen og hvilke konsekvenser dette fikk for behandlingen av meg her), eller at jeg skulle ha lurt Einar og Amelia til å tro at det skulle gå an å vinne mot staten (fremdeles Tendens forkrøplede syn).

Det er ingen tvil om at Valebrokks artikkel var medvirkende til at Odd Einar Dørum – Bondeviks pillemisbrukende og til dels meget ustabile justisminister – måtte snu, i sinne selvsagt, men snu, det måtte han. Halvannet år senere krøp han meget motvillig helt til korset og instruerte Jan Gotaas (som senere hen angivelig skal ha ”hevet” seg ut av Høyblokka (søk etter Gotaas om du ikke orker å lese alt) og landet dødelig forslått på kantinetaket syv etasjer lengre ned) om å ringe meg og kalle meg og familien Riis inn til de endelige forliksforhandlingene.

Den siste måneden før dette hadde jeg forhandlet med den senere POT/PST-sjefen, Jørn Holme, han som skrev til meg og fortalte at han skulle få tingrettsdommeren til å la være å kalle ham inn til et rettsmøte han var innstevnet til, og følgelig la for dagen sitt syn på rettsvesenet og hvordan man skal motarbeide dette.

Det hele endte altså med at jeg fikk løst ett av de store problemer mellom regjeringen og familien Riis, men ikke bare det, forliket jeg (og mine medspillere) fremskaffet var det største forlik som noen gang var inngått mellom regjeringen og en privatperson, 55 millioner kroner. Dette falt selvsagt ikke i god jord hos enkelte, deriblant Riis’ tidligere advokat, Ole Kristian Aabø-Evensen, som på det tidspunkt var sparket for forræderi – som Riis’ beskrev hans handlinger – og som for lengst hadde startet planleggingen om å ta meg. Ha, for en bløt figur.

Senere hen, i Hanne Tendens og andre korrumperte rettsavgjørelser, har alt mitt arbeid blitt underslått og utradert. Ikke bare det, det har til og med blitt bestemt – selvsagt uten at jeg har fått ta del i noe forsvar – at ingen av avtalene jeg hadde med denne familien var gyldige, samt at jeg aldri hadde arbeidet verken med eller for familien Riis. Er det ikke fantastisk hva man kan få til bare man kjenner noen dommere og ministrer som er villige til å gjøre hva som helst, bare det trekkes i de riktige snorer. For dem av dere som fremdeles ikke tror at norske dommere og andre offentlige tjenestemenn er korrupte og villige til å gjøre hva som helst bare sjansen byr seg, se her. Alt er mulig. Glem hva du har lært om rett og rettferdighet.

I Aftenpostens oppslag om Valbrokks bortgang uttaler politisk redaktør i Aftenposten, Harald Stanghelle, følgende:

”- Kåre var en av legendene i det moderne presse-Norge, både som journalist, som sjefredaktør, utvikler av det moderne Dagens Næringsliv og som TV 2-sjef.”

Til VG sa Stanghelle følgende:

”- Kåre var en av legendene i det moderne Presse-Norge. Han har gjort en enorm innsats som journalist og redaktør. Det var også han som etablerte den suksessen Dagens Næringsliv er i dag. Han var også en veldig viktig sjef for TV 2. I tillegg var han en strålende journalist - og en usedvanlig god venn.”

”Kåre Valebrokk var en gigant med pressens prinsipper i ryggraden. Han var Sjef og Leder med stor forbokstav. Sånne finnes snart ikke mer!” Davy Wathnes uttalelse, klippet fra VG.

”Kondolerer. Jordnær real blodhund med prinsipper. Fantes ikke bedre type enn han!” Advokat John Christian Eldens uttalelse, klippet fra VG.

”Jounalististsk forbilde og en formidabel sjef. Vemodig at Kåre Valebrokk gikk bort idag. Men sitater og møter med bautaen bringer frem smilet.” Kjetil Høye Sviland, kommunikasjonsdirektør i Hovedordanisasjonen Virke, klippet fra VG.

Disse erklæringene må vi kunne tolke dit hen at Valebrokk neppe har fart med tøv som journalist, samt at han må ha undersøkt bakgrunnen for sakene han har skrevet så grundig at han virkelig kunne stå for det han publiserte, også søndagsspalten 10. februar 2002 om meg.

Jeg skulle likt å ha sett Valebrokks tilbakeblikk ti år etter hans søndagsspalte, men det får vel vente. Uansett takker jeg Kåre Valebrokk for det han gjorde, den gang, og så regner jeg med at han ikke har mye imot at jeg benytter hans søndagsspalte av 10. februar 2002 som dokumentasjon når jeg nå skal ta med meg Stoltenberg & Co på en tur.

Ha en god søndag!

Herman J Berge

I eksil

Nuku’alofa, Tonga