Direktør Wilfred Bang, trygdeetaten, og påtalemyndighetens prioriteringer
Den 15.12.05 må en norsk barnefar møte i Øst-Finnmark tingrett, tiltalt for overtredelse av straffelovens § 326, nr 2, for angivelig å ha ” forulempet offentlig tjenestemann under hans utførelse av tjeneste ved skjellsord eller annen fornærmelig atferd ”. Den angivelig straffbare handling skal ha funnet sted lørdag 27.09.03, på et tidspunkt Trygdeetatens Innkrevingssentral (TI) hvor den forulempede tjenestemann Wilfred Bang er direktør, i likhet med andre offentlige etater holder stengt.
Av Ole Texmo
For personer som merogmindre frivillig blir kunder/klienter av offentlige tjenester som TI og andre trygdeetater administrerer, kan det være vanskelig nok å komme i kontakt med rette vedkommende ellers i uken, for ikke å nevne det å få adekvat saksbehandling. Lørdag holder man definitivt stengt, men altså ikke direktøren som formodentlig jobber tidlig og sent for å ta bidragsfedrene, ” om vi så skal gjøre dem til sosialklienter ”, jf stort oppslag i Dagsavisen 25.07.96.
I avisinnlegget ” Overflødiggjøringens pris ” på trykk i Finnmark Dagblad 03.12.01 beskrives hvilke rasjonaler Wilfred Bang og hans stormtropper ved innkrevingssentralen opererer etter. Det er lite eller ingenting som tyder på at de ulike systemnivåer som har befatning med bidragsspørsmål som en del av et større og håpløst ulogisk innrettet barnelovsystem, er i stand til å lære av de tragedier, sosiale og økonomiske ruiner, som kommer som et resultat av systemfeil. Evne og vilje til å innrømme feil på systemets vegne synes uutviklet. Avisinnlegget er tilgjengelig på denne linken:
http://www.krisesenter.org/~texmo/DOCS/overflodiggjoringenspris.htm (linken er brutt, kontakt forfatter https://www.facebook.com/ole.texmo)
Forelegg og konsekvenser
Saken kommer opp fordi barnefaren har nektet å vedta et forelegg av grunner som er åpenbare: han kjenner seg overhode ikke igjen i beskrivelsen og mistenker det hele for å være ren hevn fordi han har tillatt seg å påpeke systemfeil og urettmessigheter i eget sakskompleks, samt antyde at feilene også rammer et betydelig antall andre bidragspliktige. Straffesaken kan synes bagatellmessig, men har ikkedesstomindre en lang og omfattende forhistorie. Konsekvensene for barnefaren om han blir dømt vil ikke usannsynlig bli at han mister sitt levebrød, for så vidt som han i sitt arbeide er avhengig av sikkerhetsklareringer som forutsetter rent rulleblad. Vi skal ikke se bort fra at det er nettopp dette påtalemyndigheten legger opp til: i forelegget datert 11.11.04 sies det:
” Vedtakelsen av forelegget er frivillig og innebærer at straffesaken mot Dem avgjøres endelig og uten domstolsbehandling. Vedtakelsen har samme virkning som en endelig dom og kan vanligvis ikke påankes .”
I stevningen datert 18.10.05 hvor barnefaren innkalles til hovedforhandling heter det:
” Møter De ikke frivillig, kan De bli hentet av politiet, eller saken bli pådømt uten hensyn til Deres fravær. Dersom lagmannsretten etter Deres anke skal prøve bevisene under skyldspørsmålet, vil anken bli avvist dersom De uteblir .”
Gjerningsbeskrivelsen
Barnefaren er altså tiltalt fordi han nektet å vedta et forelegg om den angivelige forulempelsen. Barnefaren nekter for de påståtte forholdene. I forelegget beskrives barnefarens gjerninger slik:
” Lørdag 27. september 2003, sa han, i en telefonsamtale med direktøren for Trygdeetatens innkrevingssentral i Grubeveien 4 i Sør-Varanger, sa han bl.a at etaten var skyld i at han var nødt til å selge sitt hus og at han ville anmelde direktøren. Han sa videre at etaten var ansvarlig for at 75 000 bidragspliktige feilaktig fikk innkrevd sitt bidrag og at det en dag ville sprekke og ende i et blodbad. Han forulempet ham således under hans lovlige utførelse av tjenesten ”
Som vi skal se er det saker og ting som tyder på at Wilfred Bang med god hjelp av påtalemyndighetene har sauset i hop en ukritisk mengde opplysninger og forhold man har regnet med får passere også gjennom domstolen – uten kritisk etterprøving. Flere ubesvarte krav fra barnefaren om innsyn i saksdokumneter og beviser kan tyde på at man satser 100 prosent på at systemet nok en gang skal kunne bruke sin makt – uten krav til dokumentasjon.
Barnefaren har hatt direkte telefonisk kontakt tidligere med direktør Wilfred Bang, men ikke lørdag 27.09.03 – verken på hans kontor eller privat. Ringer man TI en lørdag får man klar beskjed om at kontoret er stengt. Ingen når gjennom. Men hva om barnefaren virkelig hadde ringt Wilfred Bang privat? Ville det i så fall ha vært tale om forulempelse av offentlig tjenestemann i arbeidstiden (lørdag) og under tjeneste? Og hvordan har man tenkt å vise at Wilfred Bangs virksomhet nødvendigvis er lovlig? Som vi skal se har barnefaren tidligere anmeldt Wilfred Bang m.fl for påståtte omfattende ulovligheter knyttet til bidragsspørsmål som angår en betydelig mengde bidragspliktige, vesentlig fedre. Hva om det kunne tenkes at det var noe i påstandene til barnefaren?
Rent bortsett fra at opplysningene om bosituasjonen stammer fra et eldre skriv, brev av 22.09.96 fra barnefaren stilet til Wilfred Bang, er det neppe straffbart og forulempende å antyde overfor en tjenestemann at mulig økonomisk ruin skyldes bidragssystemet personifisert ved direktøren for TI. Det er heller ikke straffbart eller forulempende å opplyse om at direktøren vil bli anmeldt. Likeledes å gi etaten ”ansvar” for et nærmere bestemt antall feilaktige bidragsfastsettelser, gitt at både påstand og tall stemmer, dvs at barnefaren virkelig har påstått hva gjerningsbeskrivelsen sier. Når det gjelder angivelige trusler om blodbad derimot, kan vi ha forståelse for at slike utsagn virker opprørende og er hjemfallen til straff, og hvis det er reelle trusler om sanksjoner av en viss substans, burde politiet ha nok av virkemidler til rådighet. Gitt at barnefaren virkelig har kommet med slike trusler om ”blodbad”.
Med unntak av mulige trusler om blodsutgydelse som barnefaren nekter for å ha kommet med, faller resten på sin egen urimelighet med tanke på straffbarhet. Det hadde vært mer logisk om barnefaren eventuelt hadde blitt anmeldt for falsk anmeldelse f.eks, etter å ha fremmet omfattende anmeldelse mot flere av systemets aktører. Gitt at det er mulig å bevise at barnefaren har feil i sine antydninger om svindel fra systemets side. Hvorfor er han ikke anmeldt for oppfordring eller tilskyndelse til vold, gitt at han har truet med blodbad? Er det simpelthen fordi det ikke er noe substans i Wilfred Bangs rasjonaler, og fordi man antar at en fellende dom for et konstruert straffbart forhold i en fillesak ikke vekker oppmerksomhet utad, men likevel har den ønskede effekt: å gi systemets ødeleggende virksomhet legitimitet også ved at denne konkrete barnefaren mister sitt næringsgrunnlag.
Rettssikkerhet, forvaltningspraksis og tillit
Når påtalemyndighetene har prioritert å straffeforfølge barnefaren for et angivelig forhold man ikke ønsker å dokumentere, mest sannsynlig fordi ”bevisene” ville forsvinne like raskt som en Mack-øl i midnattssola, er det samtidig grunn til å stille spørsmål ved rettssikkerheten. Systemhensyn og prestisje ser ut til å veie tyngre enn redelig saksopplysning, noe barnefaren fikk oppleve i en tidligere rettsrunde om samværsrett, beskrevet i artikkelen ” Samværet som forsvant ”. I artikkelen var et av temaene hvorvidt domstolenes rettssikkerhet ivaretaes når man konstituerer en dommer fra et statsadvokatembede, hentet inn for å kun administrere en enkeltsak hvor systemet må frifinne seg selv parallelt med gjenopptakelsesprosessen i en justismordsak. Dommer og statsadvokat Pål S. Berg og hans rolle i samværssaken tilbake i 1996-99 er fremdeles ikke avklart.
Samværssaken og dens bakgrunn, bl.a saken om Atle Hage som ble uskyldig dømt for incest, deretter begikk selvmord og senere frifunnet posthumt etter begjæring fra sine barn som han angivelig skulle ha forgrepet seg på, kan du lese om her:
http://www.rettsnorge.no/a-arkiv/Samv%E6ret050501.htm (Samværet som forsvant)
Man spør seg også: er gjerningsbeskrivelsen riktig og sann? Har saker og ting virkelig skjedd slik påtalemyndigheten fremstiller? Heter feilkilden simpelthen Wilfred Bang, en offentlig autorisert torpedo som har brukt sin innflytelse i medieoffentligheten til å gå knallhardt ut mot bidragsskyldnere uten hensyn til om disse har legitime grunner til ikke å kunne betale sine bidrag slik det offentlige systemet har bestemt, på grunnlag av saksbehandling av varierende seriøsitet.
Bak nærværende straffesak ligger en lang, omfattende og stygg forhistorie. Vi rekker ikke over alt, og det er heller ikke alt som nødvendigvis er like relevant og interessant. Barnefarens forhold til trygdeetaten som forvalter barnebidragsspørsmål er mildest talt anstrengt slik forholdet til politi og rettspleie også bærer preg av berettiget mistillit.
Barnefaren har hatt flere runder tidligere med trygdeetaten. Slett og grunn, men fremfor alt tendensiøs saksbehandling, har ikke usannsynlig bidratt til å høyne konfliktnivået. Trygdeetatens praksis med å stole blindt på mors utsagn og opplysninger om fars inntektsforhold, i kombinasjons med trygdeetatens egne påviselige feilberegninger, har ført til omfattende klagesaker. I en periode tilbake i 1995 hvor barnefaren var på nullpunktet økonomisk måtte han selge hus og bo midlertidig i sin bil og senere i en campingvogn. Noe av det første som skjedde da barnefaren kunne kjøpe seg hus høsten 1996 var krav hvor TI ved direktør Wilfred Bang begjærte utleggsforretning for å dekke bidragsgjeld.
I brevet av 22.09.96 ” Vedrørende endring av trekkpålegg ” gjør barnefaren rede for sin økonomiske situasjon, og stiller konkrete spørsmål til Wilfred Bang:
” Slik De har stått frem i massemedia angående innkreving av bidragsgjeld, kan dette få ytterligere konsekvenser for meg. Jeg ber derfor om svar på følgende:
Akter De å innkreve bilen til dekning av gjelden? Dette får konsekvenser for meg da jeg i såfall mister jobben.
Akter De å innkreve campingvognen til dekning av gjeld? Dette får konsekvenser for meg da jeg i såfall må belage meg på å leve som uteligger .”
Kilder til konflikt
Vedtak om bidrag har hovedsakelig vært basert på bidragsmottakers/morens ensidige saksopplysning. Hvor far har protestert med solid underbygde klager og dokumentasjon på inntektsforhold, har trygdeetaten gjennomgående svart med juristisk kokkelimonke i velkjent arrogant stil. Å kjempe mot dette vesenet har sin pris, og man kan heller ikke utelukke at arbeidet for å opprettholde systemets kodeks påvirker dømmekraft og moral hos systemets forsvarere. Man skal ikke se bort fra at de mange systemfeil denne barnefaren har påpekt, har irritert direktøren ved TI, som personifisert klageinstans for alle feilene som begås nedover i systemet og hvor ansvarspulveriseringen for så vidt kan tenkes å gi direktøren ekstra belastninger.
Men heller enn å rette kritikken mot systemet som skaffer Wilfred Bang ubehageligheter, velger han altså å konstruere en historie som ikke usannsynlig er ment å knekke barnefaren – en gang for alle. Måten å gå frem på er å sørge for at barnefaren blir straffedømt, eventuelt presse ham til å måtte vedta forelegget, slik man gjorde i 1996, noe vi skal komme tilbake til, for dermed å undergrave sikkerhetsklareringen barnefaren er avhengig av i sitt arbeide. Det hører også med til historien at barnefaren få dager etter at han deltok i et fjernsynsinnslag (TV2) om bidragsordningen, ble belastet med 2000 kr ekstra i bidrag, visstnok fastsatt etter at ekskonens advokat Petter Sørensen hadde tatt affære.
Barnelovsystemet har mange kilder til konflikt; barn er økonomiske vinningsobjekter for stridende parter som systemet spiller ut mot hverandre. En god del fedre klager over så dårlig økonomi og bostandard at de ikke kan gjennomføre samvær. Andre fedre blir gjenstand for samværssabotasje uten at systemet viser evne og vilje til å gripe inn. Kombinasjonen falske overgrepsanklager, foreldrefiendtliggjøring (Parental Alienation Syndrome – PAS) og samværssabotasje er ikke uvanlig. Eneforeldertenkningen ligger i bunnen av dette systemet og får betydning når trygdefunksjonærer ikke evner å ta høyde for begge parters delvis gjensidig utelukkende informasjon. Bidragsmottaker, oftest mor, får dermed sette premissene og kan bruke far som melkeku med systemets velsignelse.
I perioden høst 2001 til vår 2002 hadde barnefaren en ny klagesak mot trygdeetaten. Tre ganger ble barnefaren utsatt for ytterligere belastninger og gjenstand for trekk som tilsvarte mer enn 6 ganger grunnbeløpet i Folketrygden (6G), omregnet til årlige avdrag. Barnefaren fikk aldri noen forklaring eller begrunnelse for disse trekkene som var opplagt ulovlige da man ikke kan trekke mer enn 6G. Det er ingen urimelig mistanke å hevde at disse trekkene var et resultat av irritasjon hos trygdeetaten, men vi skal selvsagt ikke påstå at det var direktør Wilfred Bang som hevnet seg personlig. Klagesaken kulminerte foreløpig våren 2002.
Anmeldelsene
I forbindelse med innføring og omlegging til nytt bidragssystem oppstod en ny konflikt mellom barnefaren og trygdeetaten. Å gå i detaljer om de spørsmålene som oppstod når beregningsgrunnlaget på nytt skulle under lupen, vil sprenge rammene for denne fremstilling. Det er grunnlaget for omregning av bidragstrekk i forhold til nytt bidragssystem, eller rettere trygdeetatens uvilje til å vurdere omregningsgrunnlaget, som er stridens kjerne, samt berettigelsen av ilagte gebyr. Det er også på disse punkter at barnefaren gradvis utvikler sin erkjennelse av at det kan dreie seg om en omfattende svindel fra systemets side, all den tid barnefaren er kun en av 54 200 bidragspliktige som ikke fikk omregnet sitt bidrag.
Barnefaren satte opp et enkelt regnestykke hvor trygdeetatens egne tall (54 200) for saker hvor det ikke ble omregnet ble brukt tentativt for å antyde hvor mye en gruppe av norske bidragspliktige kan tenkes å være svindlet for totalt sett. Hvis hver bidragspliktig blir trukket med i snitt 10 000 for mye i forhold til hva det nye bidragssystemets premisser innebærer, betyr det at svindelen ligger i størrelsesorden 500 mill. pr år – grovt regnet. Tallet kan være mindre, men det er ikke mindre sannsynlig at tallet er større. Når omregningen står sentralt er det fordi tallene trygdeetaten velger å basere sine beregninger på, ikke nødvendigvis er korrekte når det kommer til hvor mye samvær det egentlig er mellom barn og bidragspliktig.
Bidragssystemets dynamikk og konfliktpotensiale dreier seg vesentlig om en villet ensidighet fra systemets side med hensyn til saksopplysning, bevis- og dokumentasjonsbyrde. Barnefaren hvis sakskompleks denne artikkelen handler om, krevde endring av bidrag og krav om innsyn i saksdokumenter, noe trygdeetaten (Rikstrygdeverket – RTV) nektet å etterkomme. En svær portefeuille av korrespondanse ledsager denne saken, mange brev fra barnefaren er purringer på svar på tidligere brev. Trygdeetatens manglende kommunikativitet og unndragelse av opplysningsplikt er et eget kapittel.
Da faren møtte en mur av uforstand i systemet, gikk han til det skritt å anmelde 4 navngitte personer i RTV som administrerer omleggingen av det nye bidragssytemet med direkte konsekvens for barnefarens økonomiske situasjon. Anmeldelsen inngitt 12.09.03 gjaldt påstått straffbare handlinger knyttet til manglende saksbehandling: for alle fire Straffelovens §§ 324 og 325, forseelse i offentlig tjeneste og bedrageri. I anmeldelsen skrev barnefaren at hvis bidrag etter 01.10.03 ble innkrevd etter de gamle reglene – en viktig dato fordi det nye bidragssystemet skulle tre i kraft fra dette tidspunkt – ville politianmeldelsen bli utvidet til også å omfatte grovt tyveri og pengeutpressing.
Avviket mellom de nye og de gamle reglene ville for barnefaren bli kr 2973 pr mnd, kr 35 676 pr år – i banrefarens disfavør. I den utvidete anmeldelsen, datert 16.10.03, er overtredelse av strl §§ 257, 258 og 266 tatt med, samtidig som Wilfred Bang, direktøren ved Trygdeetatens Innkrevingssentral (TI) ble anmeldt. TI som utøvende aktør ble anmeldt for tyveri, jf §§ 257 og 258, og utpressing, jf § 266. RTVs 4 navngitte aktører ble anmeldt for medvirkning. Anmeldelsen gjaldt nå også den sannsynliggjorte totale svindel av 54 200 bidragspliktige det ikke var foretatt omregning for. Et tenkt gjennomsnitt på 10 000 kr pr bidragspliktig som sannsynligvis ble gjenstand for bidragsinnkreving det ikke var dekning for etter 01.10.03 gir totalsummen 542 millioner kroner.
Dokumentinnsyn
De tildragelser direktør Wilfred Bang skal ha funnet forulempende skal visstnok ha skjedd 27.09.03, men barnefaren har aldri fått se selve anmeldelsen. Som vi har sett er 01.10.03 en magisk dato. Barnefaren har kun fått seg forelagt forelegget med tilhørende gjerningsbeskrivelse, han har ikke fått se Wilfred Bangs eventuelle forklaring. Først i brev av 06.12.05, mottatt 09.12.05 (saken berammet 15.12.05), får tiltalte barnefar beskjed om at han kan få innsyn i sakens dokumenter ved henvendelse til Asker og Bærum politidistrikt. Hvorfor ikke før? Første gang barnefaren krevde innsyn var 26.11.03. Det tok altså to år før kravet hjemlet i påtaleinstruksen ble etterkommet, dvs han får ikke se de aktuelle dokumenter med mindre det anses som ” ubetenkelig ”. Barnefaren har ennå ikke fått vite når anmeldelsen er datert. Dette er et viktig punkt når man skal vurdere påtalemyndighetens seriøsitet.
Dokumentene er ikke usannsynlig tilbakeholdt for at fristen for vedtakelse av forelegg skal gå ut. Man har ”med rette” spekulert i at barnefaren ikke ville vedta et slikt forelegg, spesielt ikke uten å vite hvilket bevisgrunnlag som eventuelt foreligger. Når det stunder mot hovedforhandling, kan man gi inntrykk av å være imøtekommende, men da har kan hende barnefaren bestemt seg for ikke å møte, av grunner retten aldri har villet behandle som relevant utsettelsesgrunnlag. I eget prosesskriv av 20.11.05 til Øst-Finnmark tingrett har barnefaren bl.a argumentert for at saken må utsettes og overføres til et ting nærmere farens bosted i Oslofjordområdet, men dette skrivet er ikke behandlet. Man har følgelig heller ikke vurdert farens grunner som skriver seg fra en ytterst vanskelig familiesituasjon hvor oppmerksomheten om barnas helse har første prioritet. Slike hensyn har systemet liten eller ingen forståelse for.
Barnefaren ble innkalt til avhør uten på forhånd å bli kjent med hva saken gjelder, slik påtaleinstruksen § 8-1 gir mistenkte rett til. Når han møtte opp, etterlyste han saksdokumentene, og antydet at det neppe ble noe avhør uten at han visste hva saken dreiet seg om, idet han henviste til påtaleinstruksens §§ 16-1 og 16-3. Kravet ble avvist av politiet under henvisning til at det ville være ”betenkelig”. Barnefaren har fremdeles ikke vært til avhør da han ennå ikke har fått innsyn i dokumentene.
Måten barnefaren har blitt behandlet av politi og påtalemyndighet i denne konkrete saken har paralleller til hans og andre foreldres møte med trygdeetaten, men også barnevernet, som denne barnefaren har måttet forholde seg til. Som en konsekvens og etterslep av uløste samværsproblemer domstolen i sin tid valgte å bortadministrere, jf ” Samværet som forsvant ” http://www.rettsnorge.no/a-arkiv/Samv%E6ret050501.htm , har to av barna fått store problemer og blitt involvert med politi og barnevern. Barnefarens bestrebelser for å holde seg informert om sine barns forhold er møtt av forakt hos det stedlige barnevern som er koblet inn fordi moren ikke maktet holde styr på barna. Barnefaren har blitt gjenstand for omfattende samværssabotasje og dermed forhindret i å følge opp sine barn. Dokumentinnsyn ville ikke usannsynlig vist at de problemer faren forutså for ca 10 år siden, nå er blitt realitet.
Logiske brister
Systemfeil har oftest med rasjonaler å gjøre, dvs hvordan fornuft og forstand er anvendt på feil måte eller også på feil grunnlag. Eneforeldertenkningen og dårlig skjult morspresumpsjon i retts- og rådgivningssystemet samt psykonomiet i barnevern, BUP og PPT, fører i praksis til at en del fedre blir utestengt i sine barns liv. Når barn får problemer kan man imidlertid gjerne klandre de fraværende fedrene, slik denne forfatter konkret opplevde i sin tid da psykolog Berit Waal ved BUP Tøyen i Oslo ”følte hva som var naturlig å slutte seg til”, jf artikkelen ” En barnefars møte med psykologisk kompetanse ”: http://www.krisesenter.org/~texmo/DOCS/enbarnefarsmotemedpsykologiskkompetanse.htm (linken er brutt, kontakt forfatter https://www.facebook.com/ole.texmo)
Men fedre må gjerne brukes som melkekyr og som kilder til økonomiske overføringer, jf kronikken ” Omsorg, bosted og overføring ”: http://www.krisesenter.org/~texmo/DOCS/omsorgbostedogoverforing.htm (linken er brutt, kontakt forfatter https://www.facebook.com/ole.texmo)
Barnelovsystemet genererer en rekke feil som ikke nødvendigvis er typisk for dette systemet, men som reflekterer hyppig forekommende tankefeil. Aktører som av hensyn til systemets prestisje ikke evner å tenke logisk og redelig, kan foreta feil som innebærer grove selvmotsigelser, som f.eks når den utvidete anmeldelse av 16.10.03 opplyses å ha blitt henlagt samme dag som henleggelsen av anmeldelsen av 12.09.03, nemlig 18.09.03 – en måned før den ble levert!
Dette stemmer selvsagt ikke, og man spør seg om dette systemet er så ivrige etter å dekke over feil at man begår nye logiske kollbøtter på løpende bånd? Som nevnt har det formodningen mot seg at tiltalte barnefar skulle ha nådd gjennom til direktør Wilfred Bang lørdag 27.09.03. Lørdag holder man stengt. Dermed undrer man seg over om Wilfred Bang eller de som har sauset i hop anmeldelsen mot barnefaren, har gjort det på et tidspunkt hvor det forelå andre opplysninger, f.eks antallet bidragspliktige som barnefaren mener er svindlet av bidragssystemet. Hvor har Wilfred Bang sitt tall fra? Kan hende har han lest den utvidete anmeldelsen av 16.10.03 som også omfattet ham selv, blitt så vidt pissed at han har trigget og uten å sanse seg, blandet sammen en rekke forhold. Med et sideblikk på kalenderen - et poeng kan ha vært å datere anmeldelsen før den magiske datoen 01.10.03 når det nye bidragssystemets trådte ikraft - finner direktøren ut at 27.09.03 er en utmerket dato.
Wilfred Bang har tidligere anmeldt barnefaren for brudd på strl § 390 a, ” for ved skremmende eller plagsom opptreden eller annen hensynsløs atferd å ha krenket en annens fred eller medvirket til dette ”. Grunnlaget var angivelig: ” I tiden 18, oktober til 3. desember 1996 sendte han flere telefakser til Wilfred Bang, Statens Innkrevingssentral, Bjørnvatn i Sør-Varanger, hvor han truet med å starte et helvete mot Bang og iverksette aksjoner mot ham og hans familie, samt pr. telefon avsa dødsdom over Bang ”.
Den gang ble barnefaren presset til å vedta forelegget, ellers ville han mistet jobben, selv om han ikke vedkjente seg utsagnene. Men det medfører riktighet at barnefaren sendte en rekke fakser. Disse inneholdt berettigede spørsmål og purringer på ubesvarte henvendelser i forbindelse med en av flere tvilsomme trygdesaksbehandlinger. Når systemet ikke evner å behandle sine kunder med respekt, tyr man heller til politianmeldelser. Så mye kritikk tåler direktør Wilfred Bang, mannen som er så tøff at han vil gjøre bidragsskyldnere til sosialklienter.
Det er et interessant poeng at i anmeldelsen fra Wilfred Bang tilbake i 1996 er ikke tatt med brev av 22.09.96, hvor barnefaren nevnte sin frykt for bosituasjonen. Wilfred Bang har kan hende ikke funnet brevets innhold krenkende i forhold til mulig politianmeldelse pr 1996, men i 2003 derimot, er opplysninger gitt i brev av 22.09.96 lagt til grunn som forulempende. Dette må betraktes som en selvmotsigelse – i dobbelt forstand. Beskrivelsen av frykt for bosituasjonene kan neppe være krenkende i 2003 når den ikke var det i 1996. Dertil kommer at beskrivelsen ikke gjelder og heller ikke er uttrykt fra barnefarens side i 2003.
I 1996 ble det faktisk tatt skritt fra TIs side for å undergrave barnefarens bosituasjon slik han uttrykte frykt for. Barnefaren fikk således rett med hensyn til sin frykt og TIs neglisjering av farens dokumentasjon av sin betalingsevne. Er slik berettiget frykt straffbart – i ettertid? Man kan også undre seg over hvorfor ikke systemet har gitt Wilfred Bang backing for å anmelde barnefaren for ”falsk anmeldelse”, gitt at man anser anmeldelsene for krenkende. Politi og påtalemyndighet har vist ansikt allerede og vil få et nytt systemlojalitetsdilemma å forholde seg til. Det ville vært mer logisk om systemet gikk inn for å renvaske seg med rettslige midler med hensyn til påstandene om omfattende svindel. I dette perspektiv synes Wilfred Bangs motreaksjon feig og smålig, slik hans reaksjon også var av det simple slaget tilbake i 1996. Hva har Wilfred Bang og hans systemaktører å frykte ved en åpen høring om systemets konfliktskapende virksomhet?
Siste ord er ikke sagt
Når disse ord skrives har barnefaren gjort et nytt forsøk på å få innsyn i saksdokumentene. Øst-Finnmark tingrett har ikke nedlatt seg til å svare på prosesskrivet av 20.11.05. Senest i dag – 13.12.05 – oppsøkte faren Asker og Bærum politi på nytt, men fikk beskjed om at saksdokumnetene ikke fantes digitalt og dermed ikke var tilgjengelige. Øst-Finnmark politidistrikts brev av 06.12.05, mottatt 09.12.05, om at faren kunne henvende seg til Asker og Bærum politidisktrikt, er derfor villedende. Straffeprosesslovens vilkår i strprl § 267 er ikke oppfylt. Spørsmålet man stiller er følgelig om også Øst-Finnmark tingrett lar seg villede – bevisst eller ubevisst?
Farens prioriteringer nå gjelder spesielt de to barna han har brukt over 10 år i domstol og forvaltning på å få følge opp. Disse barna har nå flyttet til faren på midlertidig basis. Berammet familiemekling og frist med å levere stevning i sivilsak står på dagsordenen denne uken. Den nye utviklingen i barnefarens familieforhold gjør at det ikke uten videre er aktuelt å reise opp til Øst-Finnmark 15.12.05 for å stå til rette for et konstruert forhold som ikke kan bevises. Systemet satser formodentlig på uteblivelsesdom, at bevisvurdering ikke kan bli gjenstand for anke, og dermed hevn over barnefaren og systemkritikken. Prisen for slik en maktarroganse er foreløpig ikke utmålt.
* * *
Del 2 av denne artikkelen om Direktør Wilfred Bang, trygdeetaten, og påtalemyndighetens prioriteringer er under utarbeidelse og vil foreligge i oppdatert versjon med det aller første.
- Log in to post comments