Dommerne og habiliteten

Time to read
4 minutes
Read so far

Dommerne og habiliteten

Fri, 18/05/2007 - 22:11
Posted in:
0 comments

Dommernes habilitet er et gjentakende diskusjonstema i våre rettssaler. Til tross for den forholdsvis høye frekvensen av habilitetsinnsigelser, får klageren meget sjelden gjennomslag for en slik anførsel. Ett eksempel er Nordsjødykkerne og deres erstatningssak mot Staten, hvor Nordsjødykker Alliansen (NSDA) fremmet habilitetsinnsigelse mot tingrettsdommer Heidi Heggdal idet hun er gift med nestleder i juridisk avdeling, Det Norske Veritas, som har hatt et tett samarbeid med norske myndigheter i dykkersaken. Nils Erik Lie, den etter hvert så beryktede lagdommer i Borgarting lagmannsrett, skiltet som vanlig med trusler om rettergangsbot etter å ha hentet saken til sitt bord.

Innledning av Herman J Berge

Spørsmål om dommeres habilitet er daglig kost i rettsapparatet. Innsigelser mot enkelte dommeres forhold til sakens parter og gjenstander; evne og vilje til å innta en objektiv og nøytral holdning til sakens materielle og prosessuelle sider, fremsettes jevnlig. Slike spørsmål reguleres av domstolslovens (dstl) bestemmelser om ”ugildhet”, jf dstl kapittel 6. Det hender også at dommere, enkeltvis eller kollegialt, tar opp egen habilitet. Den antatt vanligste påstand om inhabilitet er begrunnet i nære familiære relasjoner til parter og prosessfullmektiger, men også tidligere arbeidsforhold og kollegiale relasjoner er relevante.

Av Ole Texmo, frilans kritiker

Det er ikke uvanlig at en part utfra mer og mindre legitime prosesstaktiske hensyn anser det gunstig å reise habilitetsinnsigelse mot en dommer eller et dommerpanel. Men det betyr ikke at en innsigelse ikke kan være berettiget utfra vurderinger av hvordan dommere utfører prosesshandlinger på innledende stadier i en sak. Torsdag 25.01.07 meldte NRK Dagsnytt og Tekst-TV at tingrettsdommer Heidi Heggdal som administrerer saken mellom Nordsjødykkerne og Staten ved Oslo tingrett, fordi hun er gift med en sentral aktør i Veritas som har vært involvert i sakskomplekset, ifølge Nordsjødykkerne må anses inhabil. Vi kjenner ikke til alle detaljene i saken, men registrerer at tingrettsdommeren har nektet fremmet et lengre prosesskriv hvor omfattende dokumentasjon er vedlagt.

Hvilke og hvor nære familie- kollega- og partsaktørrelasjoner det er tale om før inhabiliteten inntrer reguleres av rettspraksis. I saken mellom Nordsjødykkerne og Staten har tingrettsdommer Heidi Heggdal erklært at hun selv anser seg habil, og for øvrig at hun i tråd med saksbehandlingsreglene i domstolsloven overlater til sine kolleger å vurdere spørsmålet. Det kan tenkes, eller sogar mistenkes, at en slik fremgangsmåte binder opp kollegenes lojalitet, og at det skal mye til å erklære tingrettsdommer Heidi Heggdal for inhabil etter hennes utspill. Spørsmålet går formodentlig til topps i systemet. Det er ikke uvanlig at dommere som får habilitetsinnsigelse mot seg trer tilbake uten at spørsmålet avgjøres, men at de selvsamme dommerne sørger for å legge sterke føringer på saksbehandlingen i forlengelsen, f.eks. oppnevnelse av systemlojale sakkyndige. Mye prestisje er forbundet med å ikle seg sorte kapper. Å bli gjenstand for mistillit er ikke populært.

I lovens forstand er det tale om ”særegne omstendigheter som er skikket til å svekke tilliten” til dommerens vurderingsevne, jf dstl § 108. I regelen trenger ikke slike påberopte omstendigheter ha noe med familie- eller andre nære relasjoner å gjøre. Bare det å gå ut å erklære seg habil for dermed å satse på kollegialitet hjemlet i prosedyreregler som ikke befatter seg med innholdet, kan i seg selv være nok til å bli betraktet som uegnet. Ikke sjelden vil det være måten en dommer administrerer en sak på som får en av partene til å frykte at man ikke får en fair trial. Når en dommer uten saklig grunn, og da mener vi eksplisitt forankret og hjemlet i relevant lovgivning, avskjærer den ene parts mulighet til å få saken opplyst, kan vi ha med en type uskikkethet domstolsloven dekker.

Bortadministrering av sentrale beviser, dårlig skjult forutinntatthet og partiskhet er ikke uvanlig. Men laugsånden er sterk blant sortkappene, og en dommer vil i regelen kunne stole på sine kolleger når habiliteten skal avgjøres. Selv hvor det påviselig er begått feil, og da snakker vi i om lett identifiserbare formfeil og ikke vurderingsfeil som kan betraktes som tvilsomme, vil dommerstanden hegne om sine egne og de feil som begåes. I en konkret sivilsak som ligger til avgjørelse i Borgarting lagmannsrett har habilitetsinnsigelsene gått som en rød tråd gjennom hele prosessen fra den startet i tingretten hvor til sammen tre dommere i tur og orden ble påstått uskikkete med referanse til dstl § 108. Bakgrunnen var kritikkverdig prosessledelse og anført forutinntatthet. Saken dreier seg om barnefordeling og det er bl.a. vist til at retten ikke selv forholder seg til hovedregelen i den nylig innførte § 61 i Barneloven som anviser bruk av forberedende rettsmøter til å opplyse saken.

Også administreringen av dommersamtale med barn er anført, da disse er gjennomført samme dag avgjørelse er tatt – uten mulighet for kontradiksjon, dvs mulighet for imøtegåelse. I ankerunden for Borgarting er de samme ”feil” gjentatt av rettens administratorer. I tillegg er det innført et ulovhjemlet krav om at ankende part - den parten som mener seg urettferdig behandlet - skal betale gebyr for oppnevnelse av meddommere. Kravet om meddommere skal innfries ubetinget, og ettersom barnefordelingssaker er gebyrfrie, er også bruk av meddommere gebyrfrie, noe Rettsgebyrlovens § 10 nr 4 sier helt utrykkelig. Men Borgarting lagmannsrett lager sine egne lover. Ankende part frykter nytt rettshavari og krever dommerne erklært inhabile, bl.a. med henvisning til praktisering av gebyrspørsmålet. Spørsmålet ble raskt avgjort av førstelagmann Nils Erik Lie, som fordi han oppfattet habilitetsinnsigelsen som ”åpenbart grunnløs” truet med rettergangsbot mot advokaten til den parten som fremmet innsigelsen. Slik viser sortkappene sin makt.

Saken går formodentlig helt til Strasbourg. Der er kravet til å behandle innkomne saker at alle rettsmidler må være uttømt, dvs prøvd i sine ytterste konsekvenser - materielt og prosessuelt. Det norske rettsapparatet er overarbeidet. Etter de nye saksbehandlingsreglene i Barneloven trådte i kraft pr 01.04.04 har antall saker ved enkelte domstoler økt radikalt, slik at rettergangen er blitt mer summarisk. Intensjonene om forsoning heller enn konflikt på grunnlag av saksopplysende rettsmøter, er ikke innfridd. Presset mot dommerne som administrerer disse og andre saker er økende. I vårt case går habilitetsspørsmålet til topps. Dommerne i Borgarting anser seg habile til tross for at avgjørelsen ikke er rettskraftig. Skynder de seg å avsi dom, kan de reddes av Høyesterett som under henvisning til at kjærende part ikke lenger har såkalt ”rettslig interesse” fordi dom er avsagt, ikke kan behandle kjæremålet. Slik får retten alltid rett, selv når den påviselig tar feil.

Juristeriet må ikke bli overrasket om det kommer en skikkelig backlash. Førstelagmann Nils Erik Lie kan umulig være uvitende om Rettsgebyrlovens unntaksbestemmelser, jf § 10 nr 4. Habilitetsinnsigelsen kan derfor ikke være grunnløs. Nå skal Lie sammen med et par andre jusskanoner granske Yssen-Valla-saken i et ”bredt og uavhengig utvalg”. Rettens formann i den aktuelle sak, lagdommer Ellen Mo, har søkt jobb som høyestererettsdommer. I en del saker gjøres det lite eller ingenting fra rettens side for å sikre relevant saksopplysning. Det virker som om retten er ubekvem med parter som argumenterer utfra oppdatert lovgivning  – materielt og prosessuelt. Når dommere påviselig ikke behersker sitt fag, opptrer de i en del tilfeller alt annet enn tillitvekkende. Rettspraksis signaliserer i en del tilfeller at i stedet for å erkjenne og rette opp feil, viser man heller hvem som har makt.