Adoptivbarn, adoptivfedre og adoptivgiverland gjort rettsløse
I den senere tid har vi fått se at en adopsjon kan ha mange sider. Tore Strømøy (Tore på sporet) har blitt kraftig kritisert av adopsjonsforeninger for å ha bidratt til noe så normalt som at en mor har fått kontakt med sitt frarøvede barn. Forfatteren til dagens artikkel - en forhenværende adoptivfar - kan ha blitt brukt som nøkkel for en dame sitt egoistiske ønske om å få bli (alene)mor. Artikkelforfatteren forteller her hvor rettsløst et adoptivbarn kan bli under en adoptivmors kamp for å få sitt biologiske ønske realisert.
Innledning av Herman J Berge
Jeg viser til min tidligere artikkel, "En statsfeminisme på avveier", som er å finne på nettsiden til tidsskriftet Rettsnorge. Uten å ha lest denne, som forteller om bakgrunnen for hvorfor saken ble sendt til EMK, vil mange av de punkter som taes opp her ikke være forståelige.
Av Ola Arve Solstad
Det er med dyp beklagelse jeg må opplyse at min sak for EMK (Den europeiske menneskerettighetskommisjonen.) er blitt nektet inntatt for domstolen. Avgjørelsen er, som ved den norske høyesterett, uten begrunnelse. Det sies bare at man ikke kan se den norske stat har begått noen brudd på konvensjonen. Denne avgjørelsen fikk jeg vite om like før jul, og siden har min advokat undersøkt om det er mulig å få prøvd saken for andre internasjonale rettsinstanser, bl.a. innen FN-systemet, men det virker ikke som dette er mulig. Adoptivbarns rettigheter er i liten grad dekket av internasjonal rett, de lever i en slags juridisk gråsone, derfor kan det da også daglig begås overgrep mot dem, noe som ofte kommer frem når man leser aviser fra Sentral og Sør-Amerika. For noen uker siden var det en artikkel i avisen La Razon her i La Paz som fortalte om kidnapping av barn fra Bolivia for adopsjon til Spania. Og naturligvis er det advokater involvert, som det også er når rike folk fra USA kjøper seg adoptivbarn fra land over hele Sentral og Sør-Amerika. Dette er et lovløst område. Dette er realitetene når det snakkes om utenlandsadopsjoner. EMK´s avgjørelse må sees innen denne konteksten. Adoptivbarn skal ikke ha noen rettsgarantier.
Jeg ser meg derfor nå nødt til å avslutte min juridiske kamp for at adoptivbarn, adoptivfedre og adoptivgiverland også skal være beskyttet av visse juridiske rettigheter. Den norske stat, som i 15 år kjempet for å få kidnappet mitt barn fra meg, og ta en far fra barnet, har vunnet en full juridisk seier. Tilbake står først og fremst et uskyldig barn, som er blitt brukt i et kynisk spill for å få gjort adoptivbarn - om mulig - enda mer rettsløse enn de er i dag.
Hva sier denne avgjørelsen?
Vår part tapte altså på alle punkter. Dette betyr først og fremst at adoptivbarn og adoptivfedre (I en norsk kontekst snakker vi naturligvis om adoptivfedre når vi snakker om den delen av familien som mangler rettssikkerhet, det mangler ikke på "rettigheter" for kvinnene her i landet i spørsmål hva angår deres forhold til barna, adoptivbarn eller ikke) ikke har samme rett til respekt og vern om sitt familieliv som om de tilhørte en familie med biologiske barn. Etter denne avgjørelsen er det vanskelig å se annet enn at denne gruppen har mistet disse rettighetene slik de er nedfelt i art. 8 i konvensjonen, og blir diskriminerte i forhold til familier med biologiske barn. Tross alt snakker vi i denne saken om en organisert familie med barn, far og mor, som hadde juridisk status som dette i tidsrommet fra 1991 fram til skilsmissen i 1996. Om vi hadde snakket om en biologisk familie ville, etter skilsmissen, en fortsatt relasjon barn-far vært dekket av loven.
Videre er adoptivfar blitt diskriminert. Far hadde like store rettigheter til å få adoptere som mor. Det var helt unødvendig, og et klart overgrep fra statens side, å ta barnet fra far og gjøre barnet farløst. Tross alt fantes en dom fra adoptivgiverlandet som gav adopsjonsrett til begge foreldre, som staten, om den hadde villet, bare kunne ha anerkjent. Videre var det bare rot og politisk opportunisme fra statens side som gjorde at adopsjonen ikke ble avsluttet mens familien ennå var gifte, og det var helt unødvendig å straffe barn og far for dette rotet. (I ettertid, etter 15 års bitter strid med den samme stat - representert ved Barne- og familiedepartementet (BFD) og Statens Adopsjonskontor (SAK) - hvor staten og mor sammen brukte alle slags skitne midler for å få konstruert fram en alenemorsadopsjon, er det vanskelig å ikke tenke seg at denne saken var plukket ut allerede fra 1993 til å bli en prøvesak for om det var mulig å gjøre en adopsjon fra et heterofilt par om til en alenemorsadopsjon, og få slettet en gang for alle adoptivbarn og adoptivfedres rettigheter. Med avgjørelsen i EMK har den nå lyktes med dette.)
Mere på siden for juridiske kuriositeter sier avgjørelsen at den norske stat, når den finner det for godt, og uten å orientere det andre landet hvor dommen er falt om det, kan sette tilside dennes dommer, uten at dette landet blir orientert. Så åpenbart er dette første gang noe slikt skjer i verdens rettshistorie. Så, etter dette kan ingen land, spesielt fattige adoptivgiverland, føle seg sikre på at noen av deres avgjørelser har gyldighet i Europa. Makt og rikdom rår, og de fattige adoptivgiverlandene får pent finne seg i å bli gjort til latter. Avgjørelsen sier at forhåndsgodkjennelsen til adopsjon til paret som adopterer, som begge land underskriver og som styrer adopsjonsprosessen ikke har noen gyldighet. Heller ikke noen andre papirer. Om det rike adoptivgiverlandet finner det for godt å overse disse, har de all rett til det. Best ville det vel være om det ikke fantes noen papirer, sier egentlig avgjørelsen. Og å orientere adoptivgiverlandet om noen ting som helst er naturligvis helt unødvendig! Spørsmålene blir: Hvorfor ikke bare kidnappe disse barna fra deres land? Hvorfor opprettholde et kostbart byråkrati når det allikevel ikke skal være noen regler i dette adopsjonsimperialistiske spillet?
Som konklusjon: Adoptivbarn, adoptivfedre og adoptivgiverland er gjort helt rettsløse. Det er åpnet for fiktive ekteskap som senere kan oppløses og hvis målsetting hele tiden har vært alenemorsadopsjoner. Siden ingen underskrevne papirer er gyldige ved adopsjonssaker er det ingenting fattige adoptivgiverland kan gjøre med dette. Hvilke rettigheter skulle de vise til når det overhodet ikke finnes noen. Som alltid i viktige prinsipielle saker gjelder ikke begrepet lov og rett, selv om vi hører på skolen at det gjør det. Det som gjelder i realitetenes verden er prinsippene makt er rett og ikke makt er ikke rett.
Konteksten
På 70-tallet raste kampen innen kvinnebevegelsen først og fremst i USA mellom radikale, som mente enhver mann var en fiende som måtte bekjempes med alle midler, og en mer liberal, rettighetsorientert fløy som ville kjempe for like rettigheter mellom kvinner og menn. Etter hvert gikk den radikale fløyen seirende ut av denne kampen. Det samme skjedde senere over hele verden, også på dette området ledet USA verden forøvrig (Les bl. a. Nancy Whittier: Feminist Generations). I Norge la bl.a. en slik stor kvinneorganisasjon som Kvinnefronten seg på denne linjen fra slutten av 70-tallet. Noen år senere oppsto Ottar-gruppen som et slags terroristisk kvinnepoliti for å overse at ingen avvek fra den satte linje. Denne gruppen radikale kvinner, som kom både fra AKP, SV, Ottar og venstresiden i AP fylte raskt opp saksbehandlingskontorene i BFD etter at denne institusjonen ble opprettet i1990. Etter hvert har også noen menn med "riktige politiske" meninger fått jobb der, dog bare som dørmatter. Lignende institusjoner som jobber med familier og barn har i samme grad blitt befolket av kvinner viss ideologiske ståsted stemmer fra denne radikale kvinneposisjonen. Daværende leder for Kvinefronten utrykte denne posisjonen til Morgenbladet for noen få år tilbake på spørsmål fra journalisten om hva som for henne var en god mann. Hennes svar var: "En god mann er en som er enig med meg". Så her skulle det ikke være noe sludder i valsen! Det er mot denne gruppen, i dag med den med mest forvaltende makt i Norge innen feltet barn og familie, jeg har mattet kjempe de siste 15 årene for å prøve å beskytte mitt barn og meg selv mot de mest råtne overgrep, i et felt hvor det overhodet ikke finnes rettsikkerhet for relasjonen barn-far. Ja egentlig er det verre, for statsfeminismen innen BFD eksisterer overhodet ikke denne relasjonen, dette tydeliggjorde den gjennom hele saken.
Som jeg skrev i min forrige artikkel så gikk mor også ut med falske incestbeskyldninger mot meg for å få meg, far, vekk, og sikre seg enalenemorsadopsjon. Og også her, innen "incestindustrien", dukket, i overveldende flertall, den radikale kvinnegruppen opp, faglig forkledd som psykologer, advokater og sosionomer, som støttespillere for mor. Mor i saken hadde, og har, en høy stilling innen Helse og Sosialt arbeid, og kunne trekke veksler på "gode" kolleger som ble satt til å indoktrinere en falsk incesthistorie i barnet. Noe de prøvde å gjøre med et ikke lite anstrøk av satanisk og vellystig glede; det gjaldt jo å knekke en opposisjonerende mann, og mannehatet overskygget alt annet. Hjulpet fram av ti-år med forvridd ideologisk tåkeprat om at alle menn er djevler som må bekjempes. Noen søken etter sannheten og realitetene i saken kom naturligvis ikke på tale. En prosess med psykisk barnemishandling ble satt i stedet i den hensikt å styrke mors sak.
Som den forsiktige og høflige mann jeg er skriver jeg "incestindustrien" her i hermetegn, men egentlig står utrykket seg best uten disse. Som i England, hvor det ifølge avisen The Guardian var så mye som 1,2 millioner menn som uskyldig ble anklaget for seksuelle overgrep mot barn bare på 90-tallet, har det vist seg i ettertid at av de som ble beskyldt for det samme i Norge, og som bedyret sin uskyld, så var også alle i virkeligheten uskyldige. Alle. Noen av dem måtte gå i fengsel. Noen begikk selvmord. Så og si alle lever uten noen kontakt med barna sine. Det gjelder titusenvis. De fleste av dem psykisk ødelagte. Og det har vist seg at den eneste form for barnemishandling som ble begått ble begått av psykologer og andre "helsearbeidere". Men dette er jo den "politisk korrekte" barnemishandlingen, begått av det gode borgerskap, oftest av psykologer, helhjertet støttet av advokater, dommere og slikt, så denne formen for barnemishandling lar man glatt passere. Tross alt må man under en viss minsteinnkomst økonomisk for å komme i fengsel i Norge.
Og pressen synger med. Var det noen som snakket om en kritisk presse i Norge? En presse som tør å sparke oppover? En presse som forsvarer de svake i samfunnet, i dette tilfelle barna? Ikke narr meg til å le!
Nei, da bedre bygge opp et incest-hysteri som under Bjugnsaken, det gir bedre salgstall. Og man er "politisk korrekt". Slikt gir gjerne opprykk til bedre betalte stillinger. Det vet alle advokater, dommere, psykologer og journalister som har hatt noe med "incestindustrien" å gjøre. Noe skal man jo ha igjen for å drive psykisk barnemishandling og ødelegge hele bygdesamfunn, som i tilfelle Bjugn. De fleste viktige impliserte i den saken klatret raskere oppover samfunnsstigen enn normalt ville være.
Nå ble jeg etter hvert frikjent fra disse anklagene fra både politi og barnevern, og staten måtte også, etter nærmere 10 år, og etter utallige forsøk fra mor og hennes advokater og psykologvenner på å påføre meg et barnemishandlingsstempel og dermed lette mors forsøk på å skaffe seg enalenemorsadopsjon, gi opp dette, men det først etter at mor og hennes støttegruppe blant advokater og psykologer – for øvrig alle noen av de mest ansette innen sitt felt på landsplan - var tatt i så mange hundre løgner at hele deres sak raknet opp i alle sømmene.
Barn og statsfeminisme
Mens kvinnene styrket seg og institualiserte denne styrken på alle plan innen staten og samfunnet, tapte etter hvert den "fordømte" mannen mer og mer av sine hevdvunne rettigheter. På mange områder var dette bare vel og bra. I hvert fall ser undertegnede det på den måten. Men vi så også klare overslag, mest tydelig i kampen om barna ved skillsmisse eller samlivsbrudd, og i denne sammenhengen oppsto "incestindustrien", både for å demonisere den "fordømte" heterofile delen av mannskjønnet i sin helhet, skape hysteri, og styrke morssiden i kampen for alenerett over barna. Etter hvert måtte titusener av uskyldige norske menn stille opp på barnevernskontorer, hos politi og rettsvesen for å forsvare seg mot slike falske anklager. Innen adopsjonsfeltet økte antallet lesbiske adopsjoner - kalt alenemorsadopsjoner – bl.a. fra Russland og Kina, mens SAK og BFD, som denne saken viser, begynte å arbeide for å svekke rettssikkerheten til heterofile adoptivadoptivfamilier og gjøre også slike adopsjoner om til alenemorsadopsjoner. Og det er bare snakk om tid før homofile også får adoptere. Jeg tar ikke noen stilling til her om denne utviklingen er bra eller ikke, men den føyer seg pent inn i den ekstreme radikale kvinnepolitikken som etater som BFD og SAK fører. Det eneste jeg ber om i forbindelse med lesbiske og homofile adopsjoner er at man spør adoptivbarna først om de ønsker dette. Det er jo mange av dem som er over 12 år, når loven gir dem rett til å uttale seg i saker om hvilke foreldre de vil ha og bo hos. Men det kommer naturligvis ikke til å skje. Det ville være å ta barnerettighetene på alvor og ikke som et underbruk for kvinneinteressene, og statsfeminismen kan få politisk ukorrekte svar som at barna vil ha både en far og en mor. For det er den heterofile mannen som skal taes. Som skal vekk fra retten til adopsjon.
Som jeg skrev i min tidligere artikkel så opplyste staten, les statsfeminismen, i retten, om at fra nå av ville alle begrunnelser for vedtak i adopsjonssaker bli holdt hemmelige. Avgjørelsene kan ikke rettslig bestrides. Man gir seg selv et rettsfritt rom. Man gir tydelig beskjed om at adoptivgiverfamilier, adoptivbarn og adoptivfedre er rettsløse. En stort mer tydelig beskjed kan vel neppe gies. Og ingen tviler vel på at dette blir gjort for å styrke kvinneinteressene ved adopsjoner, mens interessene til barn og far skal trykkes enda lengre ned i søla. For meg minner dette mest om politisk juss innen den gamle sovjetblokken, men ikke var det et pip av kritikk å høre fra dommerne. Så spørsmålet blir igjen: Hvorfor ikke bare kidnappa barna? Hva skal vi for eksempel med SAK når det allikevel ikke skal finnes noen juridiske rettigheter for adoptivbarn.
Unødvendig å si rådde innen disse sakene statsfeminismen, og overivrige kvinnelige saksbehandlere gjorde alt de kunne for mor for å få skilt barn fra far. Om all skitt som ble sagt om far var riktig eller ikke hadde ikke noe med saken å gjøre. Førte man radikal kvinnepolitikk, førte man radikal kvinnepolitikk. Medlemmer fra Ottar overså at den riktige politikken ble ført. Og dommerne torde knapt åpne munnen når statsfeminismen fortalte hvordan den ville ha det. De satt og så i bordet og sa ingen ting. Det var tydelig hvor makten lå.
Uskyldige, sårbare barn blir brikker i dette kvinnepolitiske spillet. De blir låst fast i skrustikka og ivrige psykologer, sosionomer, saksbehandlere, advokater og dommere skrudde til. Mitt barn var i denne skrustikka. Målet var å knekke meg, mannen, ødelegge mitt liv, stigmatiserer meg som incestforbryter og stjele mitt barn fra meg, men det var barnet som led mest. Samtidig er det viktig å ikke generalisere her. Det er ingen grunn til å demonisere kvinner på samme måte som den politisk ekstreme statsfeminismen har demonisert hver enkelt mann. De fleste kvinner respekterer sine barn alt for mye til å dra dem inn i et skittent kvinnepolitisk spill som ødelegger dem psykisk. Samtidig er tiden kommet for å ta et oppgjør med disse politisk radikale, politisk fortumlede kvinnene, med sitt ekstreme mannehat, som bruker sin makt innen statlige og rettslige organisasjoner, innen faggrupper som psykologien og sosionomien, til å skade barn psykisk i sin iver etter å få "tatt" en mann. De har i stor grad gjort også barn rettsløse, ikke bare den "fordømte" mannen, slik ønsket var. Dessverre har disse nye kvinnelige maktgruppene blitt gitt full straffefrihet, så den psykiske mishandlingen av barna kan fortsette. Norge liker jo å selvutnevne seg selv til best i verden på alle områder, barnerettigheter intet unntak. Jeg vil fremsette den påstand at i dag er alle "barnerettigheter", åpent eller skjult, i virkeligheten kvinnerettigheter, les: kvinnenes rett over barna. At, i forhold til antall befolkning, som en følge av dette, er barn i Norge blitt utsatt for mer psykisk tortur enn i noe annet sammenlignbart land. Men siden dette er den "politisk korrekte" torturen, støttet og underbygget av BFD og rettsvesenet og av alle faggrupper som arbeider med barn, så feies den under teppet. Er man "politisk korrekt" er man "politisk korrekt". Og Ottar overser at alt går riktig for seg, at ingen avviker fra den politisk korrekte linje. For et par år siden startet denne gruppen en plakatkampanje mot horekunder. Den besto i at man hengte opp plakater av både den daværende og nåværende statsminister og andre kjente mannlige politikere og sidestilte dem med horekunder. Verken Kjell Magne eller unge Stoltenberg eller noen av de andre som ble dradd inn i denne lavpannede, skitne kampanjen likte det vel noe særlig, men noe særlig kritisk til den torde de jo heller ikke være, av redsel for at de radikale kvinnegruppene innen alle slags etater og organisasjoner skulle vende seg mot dem. Eksempelet viser at det styres via terror og at de selv de beste menn blant oss i dag har innsett at det må de pent finne seg i. Stakkars "fordømte" mann.
Rettsvesenet
Hva så med borgerskapets egen kriminelle bakgård? Vel, alt synes ved det gamle. Jeg var innenfor det i 10 år i en sak med falske incestanklager og 15 år i en adopsjonssak. Som sagt ovenfor så er det mange år siden jeg mistet troen på at begrepet lov og rett eksisterer i den virkelige verden, det som eksisterer er prinsippene makt er rett, og har man ikke makt har man heller ikke noen rettigheter. For å ta et eksempel fra min egen sak så er det klart at i "incestsaken" ble jeg reddet fra fengselet ved at jeg, ved siden av å ha arbeidet som ufaglært sosialarbeider de siste 20 årene, også drev en kulturkafé med masse bøker hvor vi holdt møter/ diskusjoner med kjente forfattere, filosofer, sosiologer, samfunnsvitere o.l. I denne saken, hvor alle landets mest anerkjente "incesteksperter" innen psykologstanden, landskjente advokater, hele statsfeminismens apparat, hele justissystemet, osv, etter hvert ble satt inn for å forsvare de forbrytelser som ble begått mot mitt barn og meg, ble det et problem for makten at jeg kjente så mange av landets kjente intellektuelle, som ikke bare kjente meg, men som også, om de ble trukket inn i en åpen straffesak mot meg, ville , med letthet, avsløre alle løgnene, all torturen mot barnet, alle lovbruddene og det skremmende lave tiårsnivået saken ble ført på. Det epistemologiske nivået til psykologene ligger bl.a. på dette alderstrinnet. Systemet ville bli gjort til latter. Dette var grunnen til at saken aldri kunne bli ført som en straffesak og at jeg unngikk fengselet, neppe det at jeg førte et slikt strålende forsvar ovenfor politiet. Den kvinnelige politibetjenten ville mer enn gjerne ha meg i fengsel, mann og alt som jeg er, og hun presset barnet, dog uten å oppnå det hun ville, langt over det tillatte, for å få det til å si at hun var misbrukt seksuelt. Så det som reddet meg var den lille sosiale makt jeg kunne stille. Maktapparatet valgte derfor en annen fremgangsmåte, nå kjent for leserne, for å få kidnappet barnet fra meg.
Nå skal det jo ikke være slik at makt – økonomisk, kulturell, sosial eller symbolsk – får styre alle rettssakene, men slik er det nå engang det er i virkelighetens verden. Derfor fylles fengslene opp med småunger fra de fattigste hjem med alle slags sosiale problemer som har stjålet noen småting i butikkene, knust en rute eller stjålet en sykkel, mens det samtidig syes puter under de ressurssterke økonomisk kriminelle fra det gode borgerskap. Ifølge en artikkel på nettsiden til NRK i fjor vår gis det i dag større straff for å urinere på offentlig sted enn det å svindle til seg 100 000-vis av kroner gjennom økonomisk kriminalitet. Og naturligvis er det advokater involvert i de sistnevnte sakene, som det alltid er der den virkelige store kriminaliteten foregår.
Hva gjelder alle disse småkriminelle fra underklassen ville et par kurs og en jobb hjulpet dem fremover, men siden det eneste rettsprinsippet som eksisterer innen borgerskapets egen bakgård er pinepåførsel av arbeider og underklassen, så er fengselet eneste sted for dem, slik dommerne ser det. Skyldige eller ikke, det har ikke noe med saken å gjøre. Bevisbyrden for å sende disse til videre kriminell opplæring i fengslene – dette er feil form for opplæring skal man få ned småkriminaliteten; kan ikke dommere etter hvert forstå dette! – er så nær nullpunktet som det kan komme, det vet enhver som frekventerer rettssalene med noenlunde regelmessighet. Men, på den annen side, ville jo dommerne bli arbeidsløse om de ikke hadde disse småkriminelle småungene å bruke sin juridiske genialitet på.
Norge har jo også hatt sin virkelige juridiske gullalder. Jeg tenker på 1200-tallet og Magnus Lagabøters forsøk på å gi visse rettigheter også til underklassen. Bøker kan lånes om dette på juridiske biblioteker. Men siden har det gått bare nedover, dessverre. Man trenger jo ikke å ha forlest seg på verken Derrida, Foulcault eller Habermas for å vite at dagens "rettsvesen" er der for å forsvare borgerskapets og de rikes interesser, at juss er klassepolitikk, at lov og rett sjelden har noe med avgjørelsen å gjøre, det er større strukturelle historiske klassekrefter i arbeid. Har du makt og kontakter er du frikjent på forhånd. Uten er du dømt på forhånd. En kort tur ned til nærmeste rettssal gjør samme nytten om du vil verifisere denne tesen. De to sakene på til sammen 25 år innen rettssystemet har tydeliggjort for meg at desto lengre ansiennitet innen systemet du har, desto mer makt og høy posisjon du har, desto mer "lærd" systemet sier du er, i desto større grad har all mental og moralsk integritet og verdighet blitt skyllet ned i toalettet, gone down the drain, som engelskmennene sier.
Og så er det korpsånden innen rettsvesenet. En for alle, alle for en-ånden. Om det er pisken som brukes mest, eller det er gulroten, er vanskelig å si. Jeg heller mot gulroten, i hvert fall i typen saker som mine med barn involvert. Som sagt ovenfor så fører gjerne det å ha deltatt i barnemishandling nesten alltid til opprykk i gradene. I alle tilfelle, når grove forbrytelser begås av systemet, så sluttes rekkene. Alle støtter alle. Det blir som å stange mot en mur. I min sak måtte jeg, som en siste utvei, allerede i 1997 gå til anmeldelse av alle de som drev og mishandlet mitt barn, alle psykologene, alle advokatene og dommere som gav sin støtte til dette. Jeg viste overgrepene forgikk, og matte gjøre alt jeg kunne for å få stoppet dem. Det ble et 50 siders skriv som i detalj viste til alle overgrepene, med anmeldelser mot personer i viktige posisjoner som enten direkte deltok i overgrepene, eller på direkte eller indirekte måter støttet dem. Men var det noen hjelp å få? Å nei, her ville alle være med å støtte overgrepene. Korpånden var total. Hos politiet, hos stadsadvokater, ja selv riksadvokaten ville være med. Hos politiet fikk jeg etter mange måneder, og etter utallige forespørsler om hvordan saken gikk, oppnådd å få noe som lignet en kassalapp du får i butikken, nede i resepsjonen på politistasjonen, hvor det sto at saken var henlagt. Sannsynligvis var saken aldri oppe til behandling. Mitt barn var verdt en kassalapp. Så mye for barnerettigheter og "hensynet til barnets beste." Og torturen av mitt barn kunne fortsette, med støtte helt opp til riksadvokaten.
Og jeg skrev til barneministeren om hvordan man forsøkte å kidnappe mitt barn fra meg i adopsjonssaken. Men ifølge henne var alt bare vel og bra. Og jeg skrev til jussprofessorer og Kriminologisk Institutt, men har ikke hørt noe tilbake fra noen. Og jeg skrev og skrev, til juridiske og akademiske tidsskrifter, til titalls aviser, til fjernsynsstasjoner, m.m. Det enste som stod i hodet på meg var at jeg matte få denne historien fram og på den måten få stoppet den psykiske mishandlingen av mitt barn. Men var det noen støtte å få? Å nei, bare nettavisen Rettsnorge ville ta inn mine artikler. Makten rår, og i Norge kan man telle på fingrene de som tør as sette seg opp mot den. Slik kunne torturen fortsette, og mitt barn er i dag psykisk ødelagt. Noe som kunne vært unngått om pressen hadde tatt ansvar og offentliggjort om den barnemishandlingen som de visste foregikk.
En rettssal ligner jo til forveksling på en påfuglfarm, som alle vet som har vært innenfor det. Her sprader juristmakta med sine blanke ansikter rundt i blanke kapper, man setter opp høye skranker; høyt over allmuen sitter underklassens bødler, man har klubbe og riksløve og man snakker et tåkete prosessuelt internt tåkeprat som allmuen ikke skal forstå. I sterk kontrast til alle disse symbolske tegn på makt og verdighet står det reelle innholdet i det som skjer på farmen. For man skjønner jo raskt at juridisk prosessuelle lover og regler kan vris og vendes på slikt at parten med makt får alt slik den vil ha det. Det samme gjelder for alle paragrafer innen loven. De vris og vendes på slik at parten med makt alltid får det slik den vil ha det. I virkelighetens verden gjelder de derfor ikke. De er ikke nøytrale, men til for å støtte makten. Hvem som må følge dem, eller ikke, blir derfor et spørsmål om makt. For meg ble det å følge loven gjort til en forbrytelse. Dommene blir følgelig fulle av kontradiksjoner, i den grad det skrives dommer. Hvis maktovergrepene er alt for tydelige skriver man ikke dommer. Man bruker bare tautologien makt er rett. Tre ganger var mine saker oppe for Høyesterett, i alle tilfellene ble avgjørelsen om å støtte mor/staten gjort ubegrunnet. Ofte er dommene svært tendensiøse, lovbrudd blir ofte skrytt opp i skyene hvis det er makta i saken som utfører dem. Meningsløsheten rår over all sunn logikk. Makta rår og sår. Og da må logikken vike. Og ikke noe snakk om the better argument her! I mine saker skinte det alt for tydelig igjennom at mine forbrytelser var at jeg var mann og fra arbeiderklassen/ underklassen. Aldri ble det på noen måte påvist at jeg var en så grov forbryter at jeg fortjente den strengeste straff noe menneske kan få, å bli frarøvet mitt barn. Pinepåførsel var eneste grunn til å gjøre dette, som dommene i seg selv egentlig sier. Gammel vane er vond å vende.
I sakene dukket naturligvis disse berømte psykologiske ekspertene på incest opp. At de var venner, bekjente og kolleger av mor spilte naturligvis ingen rolle. Habilitetslovene ble ganske enkelt latterliggjort, som alle andre lover. Det nærmeste du kommer et offentlig handlingsregulativ for hvordan disse psykologene arbeider i slike saker fremkommer i denne saken . Vedkommende som var leder for stortingets offentlige sakkyndighetsutvalg var nemlig trukket inn i saken. I følge ham skulle psykologene, når barnet nektet på at det var seksuelt misbrukt, som var tilfellet i denne saken, gå ut fra det motsatte alltid var sant. For det var utenkelig at mor, som var den som påsto at overgrep hadde skjedd, skulle kunne lyve. Man skulle derfor prøve å legge seksuelle uttrykk in i barnets munn, gjøre dem fortrolig med disse ordene, og alltid i forbindelse med far. Videre skulle man ved dukkeleker gjøre dem fortrolig med hvordan man hadde sex. En barnedukke skulle forestille barnet og farsdukken skulle så stikke sin penis inn i barnet. Han tok opp video av disse "terapitimene" med barnet der vi ved selvsyn kunne se at han, igjen og igjen, ved å føre barnets hender som holdt om dukkene, fikk dukkene til å ha samleie. Dette arbeidet kunne måtte pågå i tiår, ifølge ham, om barnet hadde "fortrengt" overgrepene dypt nok.
Det er lov å le, men latteren bør snarest sette seg fast i halsen om man tenker på den rettsløshet denne formen for "bevisfremkallelse" setter både barnet og den tiltalte i. Psykologenes utgangspunkt er at mor aldri lyver, derfor må barnet nødvendigvis "fortrenge" det gale som har skjedd. Derfor blir sterk indoktrinering av en incesthistorie eneste løsning, om historien er sann eller falsk blir irrelevant. Slik er det åpnet for tortur og barnemishandling. Dette er i dag et statlig offentlig handlingsregulativ som alle psykologer i slike saker skal følge. I dens kjølvann har titusener av norske barn blitt psykisk misbrukt. At disse psykologene, mer opptatt av kjønnsorganer og sex enn det som normalt burde være, og som åpenbart fryder seg over å lære opp barn helt ned til ett år i samlivets seksuelle mysterier; med en epistemologisk profil som er mer forvirret enn hos de fleste av dagens tenåringer, hvor seksuelt perverse, fantasieri i deres hoder har erstattet en normal mental utvikling, får holde på denne måten er virkelig forstemmende. Barn er helt rettsløse i dette makabre spillet for å få tatt barn fra uskyldige fedre. Det er gitt full åpning for tortur av barn. Dommerne er sterkt imponert over disse "ekspertenes" arbeid, de vet ikke mer. Og desto mer mor blir tatt i løgner, desto mer skal hennes handlinger premieres, alltid støttet av psykologene, og rettssakene blir mer å ligne på et kvinnepolitisk sirkus enn en rettssak.
Man spør seg jo hvor den juridiske beskyttelsen er for barna, først og fremst, men også for fedrene, når dommere og psykologer i det fleste saker av denne type er enige om at psykisk barnemishandling fra psykologenes side er rette måten å nærme seg problemet på. Er det ikke på tide at norsk rettssosiologi – i den grad noe slikt eksisterer – også begynner å se på hva disse keiserne uten klær, psykologer og psykiatrikere, sosionomer og barnevernsarbeidere som "sakkyndige" driver med i rettssalene. De er jo åpenbart part i et kvinnepolitisk spill for å få tatt barna fra far, et spill hvor barna er brikker som kan psykisk misbrukes.
Når utgangspunktet er som galest blir resultatet originalest, sier et gammelt godt ordtak, og det er vel det som har skjedd i alle disse incestsakene hvor uskyldige menn/fedre har måttet lide. Som eksempel på galt utgangspunkt kan jeg henvise til en bok studentene ved universitetet leser. Den heter som hovedtittel: "Incest". Som undertittel har boken: "På pappas Kne". Føringen skulle være åpenbar. Alle fedre er incestforbrytere, det starter gjerne med at barnet blir satt på pappas kne, men hva skjer vel ikke etterpå, i de stille nattetimer! Dette er jo hva denne føringen åpenbart sier. Og dette lærer man bort til mentalt uskyldige norske studenter, som er oppdradd til å tror på alt det leksen sier, og som man senere finner igjen som "sakkyndige" i rettssalene.
Incestindustriens teoretiske bakgrunnsstoff er virkelig noe for seg selv, jeg har lest det meste av det. Det påstås bl.a. at Freud selv ble misbrukt som barn, at menn stort sett foretrekker å ha sex med barn, for å ta fram et par eksempel fra tusener på et nivå som mangler ethvert voksent mentalt nivå.. Metodespørsmålet for a få fram sannheten om overgrep har skjedd eller ikke er behandlet med det vanlige kvakksalveri som kjennetegner disse keiserne uten klør. Så hva blir det igjen av rettssikkerheten når også dommere og jurister legger seg på denne linjen, som aksepterer helt ville, uvitenskapelige påstander som ville få enhver normalt utviklet ti-åring til å sperre øyene opp og protestere. Så hvor er du Thomas Mathiesen? Hvor lenge skal disse sjamanene som latterliggjør alt vitenskapelig arbeid få holde på å latterliggjøre folks rettssikkerhet. Tør du å ta et oppgjør med denne gruppen hvis kunnskapsnivå har blitt lagt igjen på tenåringsstadiet og erstattet av seksuelle fantasier, gjerne av pervers karakter – dette er jo en stor del av det "teoretiske" bakgrunnsstoffet for deres "fag" som alle lesende mennesker vet – som styrer deres mentale strukturer nå i voksen alder. Disse sjamanene har nå fått nesten all makt i rettssalene, hvor deres oppgave er å skape hysteri og demonisere alle menn. Eller gjør du som Kriminologisk Institutt og feier problemet under teppet. Jeg står, som ovenfor overnevnte institutt, alltid til rådighet til å fortelle om hva som skjedde i min sak, og jeg kjenner også til en rekke andre saker hvor lignende ting har skjedd. Rettsikkerheten er gjort lik null, tro du meg. Rettssaker av denne typen gjort til rene farsen.
Men gode, raske penger skal de ha. "Sakkyndige" tar seg virkelig betalt. 50 000 på noen få dager er det normale. Og desto flere dømte incestforbrytere – uskyldige eller ikke – desto mer hysteri, desto flere saker, desto flere raske penger. Sirkelen er sluttet og de kan glade løpe til banken. Barnemishandling er også god butikk.
Mitt forslag for å høyne nivået på rettssakene er rett og slett at det blir opprettet en juridisk skole hvor man får lære om lover og regler i samfunnet, og at disse skal følges av alle. Denne må bli helt annerledes enn dagen borgerskapets egen kriminelle bakgårdsskole hvor klassejuss, makt er rett prinsippet og pinepåførsel av underklassene er de eneste "rettsprinsipper" som gjelder. Systemet har blitt et eldorado for alle slags klassefascister fra borgerskapet. Noen må jo tørre å si det som er helt åpenbart for alle normalt mentalt oppegående og lesende mennesker. Å prøve å reformere det nåværende system ville neppe føre til stort, til det sitter disse klassestrukturene for dypt. På denne nye skolen må det understrekes at lov og rett også skal gjelde i virkeligheten, også for de rike og mektige som kan kjøpe seg de mest glatte og slue advokater. På denne nye skolen må det læres at det å tilhøre de høyere lag av samfunnet ikke automatisk gir straffefrihet. Til det er utdannet nok jurister ved denne nye skolen, bør folk fra arbeiderklassen kunne føre rettssakene. De er kjente for å være antikriminelle og bedømme sakene ut fra fakta, ikke bare ut fra makt/ ikkemakt prinsippet, noe som neppe kan sies om de som styrer rettssakene i dag. Innavl må avskaffes som rekrutteringsmåte til dette nye rettsvesenet. Samfunnet fortjener et rettssystem hvor det er likhet for loven
Og disse antiintellektuelle "sakkyndige" som tror mennesket – og i all særdeleshet den heterofile "fordømte" mannen, -i sin helhet styres utelukkende av sine boblende kjønnssafter og ustyrlige, aggressive kromosomer må ut av rettssalene, og settes til å lese noen voksenteoretiske bøker. Slik det er i dag er de en like stor fare for rettssikkerheten som et rettsvesen styrt av interessene til en bestemt klasse.
Hva nå?
Så statsfeminismen har seiret. Champagneflaskene kunne endelig sprettes hos BFD Og SAK. Endelig har man en dom som gjør alle barn og adoptivfedre rettsløse. Og adoptivgiverland-, nei sånt er ikke verdt stort. Deres rettigheter feier vi bare vekk med noen pennestrøk. Nå kan man vifte med avgjørelser fra selveste EMK som viser at man ved alle slags ulovligheter kan kidnappe adoptivbarn fra deres fedre når man ønsker det. Man kan spekulere på hvor stort press det har vært fra den norske stats side for å få denne saken avvist. Har det vært svarte penger inne i bildet, det er det jo gjerne når advokater og adopsjoner blandes sammen. Den norske dommeren ved EMK er forøvrig i slekt med stasadvokaten som støttet mor og hennes støttespillere i at overgrepene mot barnet var bare som det skulle være i saken hvor jeg anmeldte overgriperne til politiet. Har denne dommeren vært inne i bildet for a få stoppet saken inntatt? Slik kan man spekulere, men det blir bare spekulasjoner. Det som trygt kan sies er at alt er mulig, noen respekt for lovene, noen respekt for rettighetene til den svake part, adoptivbarn/fedre og adoptivgiverland, finnes det ikke innen disse institusjonene, så alt er mulig.
Det må jo med nødvendighet bli en bok om dette. I den vil de rundt 200 maktmenneskene som har begått alle disse forbrytelsene naturligvis bli navngitt. Det samme vil gjelde de presseorganer og andre deler av det offentlige rom som har visst hva som skjedde, men som sensurerte vekk opplysninger om det, og dermed gjorde at bl.a. torturen av barnet kunne fortsette og adoptivbarn i sin helhet gjort rettsløse. I Norge synes samfunns og systemkritikk å være kategorisert som en forbrytelse, og pressen skyr denslags ting som pesten. Man ser bort, man har ingenting hørt. Samtidig fører dette til et helt dødt samfunnssystem. Mer organisk enn reflekterende, og hvor man bare tar imot informasjon fra dem som støtter systemet. Niklas Luhmann, systemteoriens far, kunne forklare dette mye bedre enn meg, så jeg overlater til leserne å lese ham.
Det er egentlig begått nok forbrytelser mot mitt tidligere adoptivbarn og meg till å fylle en hel bokhylle, men jeg skal nå klare å få det redigert ned til kanskje bare tusen sider. I disse to artiklene har det dessverre ikke vært mulig å gå noe særlig detaljert inn i disse to sakene som til sammen varte i 25 år, allikevel har de blitt lange. I boken vil jeg kunne gå mer i detalj om alle de uhyrlige overgrep som har skjedd, ikke minst ovenfor barnet, og ha bedre tid til å analysere hvordan det var mulig at de bare kunne fortsette og fortsette til de nesten tok livet av oss begge, både barn og far. Sakene har jo blitt ført på et så lavpannet, og ikke minst irrasjonelt nivå, at den åpner for alle slags sarkasmer når den skal skrives om, så boken vil ikke være uten morsomheter. Som når kvinnefrontmedlemmer fortalte i retten at jeg hadde lest pornobøker for deres barn på en tid der jeg beviselig bodde og arbeidet i Nicaragua i Sentral- Amerika. ( Men hva betyr vel et lite verdenshav imellom, en monstermann kan vel lett hoppe over det når lystene til å misbruke barn blir for store til å styre) Eller som når en av psykologene legger føringer inn i saken om at jeg kan gjøre meg om til elefant som stikker snabelen min inn i barn. Det var denne berømmelige "elefanthistorien" som statsadvokaten nevnt ovenfor også støttet. Og det er mye, mye mer av samme sort irrasjonalitet som spesielt psykologene førte inn i sakene. Det er hundrevis av slike eksempler på galskap/ irrasjonalitet.
Og for de som liker svart humor vil det også bli noe å bite i. Som fortellingen om hvordan staten skrøt opp mor og hennes støttespillere fordi de hadde psykisk misbrukt barnet. Mor ble forfordelt til alenemorsadopsjon nettopp fordi hun, i nært samarbeid med sine støttespillere, brukte alle de kriminelle midler som kunne brukes, mens far, den eneste beviselig lovlydige i saken, naturligvis måtte straffes. Og stort svartere kan jo ikke humoren bli når et samlet norsk rettsvesen sier seg enig med staten i at barnebehandling er en god ting som det vil støtte. Forresten, egentlig kan den vel det, for nå har jo EMK også gitt sin støtte til at barnemishandling skal premieres med alenemorsadopsjon. Men blir barnemishandling mer populært enn det er nå, da går lyset, og ingen verdens svart ironi eller sarkasmer vi bruker for å prøve å skape en viss distanse til uhyrlighetene som har skjedd er brukelige lenger.
Igjen og igjen blir spørsmålet: Hvilke rettigheter har barna når alle etater fra de minste helt opp til statsplan, ja staten selv og det offentlige rettsvesen, synes at barnemishandling er en god ting når det er mor og kvinneinteressene som står bak dem? De siste 15 årene er jo barn blitt trukket mer og mer inn i rettssalene. De er de nye klientene der. Siden alle signaler peker i den retning må det være lov å spørre seg om dette er fordi de er lette å manipulere, at det derfor med letthet kan fabrikkeres falske anklager det blir rettssaker av, og at visse kjønns og faggrupper, de som alltid er vinnerne i disse sakene, enten ved at de får enerett over barna, eller at de gjør svært gode penger i dem, derfor ser seg tjent med denne utviklingen som på alle måter er så skadelig for barnas utvikling og helse.
Folk vil vel knapt tro det de leser, men heldigvis sitter jeg på alle sakspapirene som beviser at jeg snakker sant. Boken vil komme om et par år, når barnet det gjelder fyller 18. Det må taes et oppgjør med dette systemet som misbruker barn, hånliggjør adoptivbarn og adoptivgiverland, og latterliggjør alle lover og rettigheter til vanlige folk.
Jeg arbeider ellers med å skrive en artikkel til aviser her i Sør-Amerika, hvor det som har skjedd kommer fram. Disse landene er jo nektet innsyn i alt det som skjer med de barna de sjenerøst adopterer bort til den rike verden. De har krav på å bli orientert. Heldigvis skriver jeg et godt nok spansk til å få fram de viktigste punktene i det som har skjedd, og få tydeliggjort den rettsløshet disse landene lever under. Adopsjoner av barn fra utlandet er jo i dag, slik det fungerer, ikke noe annet enn ulovlig handel med barn. Og statsfeminismen innen SAK og BFD har blitt en av spydspissene i dette arbeidet. Saksbehandlerne ved disse institusjonene vil naturligvis bli svært oppmuntret av denne avgjørelsen og adoptivbarn vil fortsette å leve i et rettsløst rom. Verdt bare en kassalapp.
Til slutt. Er ikke jeg bare en kranglevoren kriminell som forsøker å styrke min sak i pressen. Til en viss grad må vel svaret bli ja på dette spørsmålet. Jeg har kjempet mot den urett som er begått mot barnet og meg selv, jeg har kjempet mot å gjøre barn rettsløse i falske incestsaker og jeg har kjempet og kranglet mot å gjøre adoptivbarn, adoptivfedre og adoptivgiverland rettsløse. Og jeg vil forsette kjempe mot det og utnytte alle de muligheter som finnes for å få saken fram i offentlighetens lys. Kriminell er jeg blitt gjort gjennom to saker på til sammen 25 år i og med at det var jeg som måtte økonomisk sponse all den kriminalitet som ble begått mot barnet og meg selv. Jeg mistet tidlig i saken retten til fri saksførsel, selv om jeg med alle de utgifter jeg hadde med å kunne føre sakene videre lå langt under det inntektsnivå for å få tilgang til denne rettighet som loven setter. Men for meg skulle ingen rettigheter gjelde. Jeg var lyst fredløs og rettsløs. Jeg var K, som K i Kafkas prosessen, en mann som var på feil sted til feil tid, som kom ut for strukturelle krefter som ikke kunne handle noe annerledes enn de gjorde, det vil si behandle meg verre enn en hund. I lange perioder måtte jeg derfor føre sakene selv fordi jeg ikke hadde penger til å betale advokat. Tar jeg med det arbeid jeg gjorde i den forbindelse, og gir meg selv noe under vanlig advokatlønn, og legger til alle de saksomkostninger, rettsgebyr, osv, osv, jeg har hatt som utlegg, kommer jeg opp i en sum på mellom 5-6 millioner kroner i løpet av de siste 15 år, med to saker som til sammen varte 25 år. Sånn sett kan man vel si at jeg er en storforbryter, uten hvis økonomiske bidrag all denne åpne kriminaliteten ikke kunne ha skjedd. Dog har jeg blitt gjort kriminell meget mot min vilje og hele tiden under press fra statsfeminisme og rettsvesen. Over 30 statlige, kommunale og rettslige instanser har vært inne i bildet opp gjennom alle disse årene, flere av disse opp til 3 ganger, og saken inneholder tusenvis av sakspapirer. Det er en sak som har kreert millioner av kroner og som har gjort noen svært rike, noe de fleste saker av denne type, hvor barn er involvert, ofte gjør. Det økonomiske aspektet ved sakene er et av de viktigste for å forstå hvordan barnmishandling i et så omfattende omfang kunne skje.
Min bok vil hete: 25 år blant kriminelle. For det er kriminaliteten som har seiret. Uskyldige adoptivbarn har tapt. Kriminaliteten har seiret. Kampen mot barnemishandling har tapt. Kriminaliteten har seiret. Fattige adoptivgiverland har tapt. Kriminaliteten har seiret. Kampen mot selvtekt har tapt. Kriminaliteten har seiret. Lovlydigheten har tapt. Kriminaliteten har seiret. Fattige, men verdige, mennesker, som må gi bort deres egne barn for å forsøke å redde resten av familien fra sultedøden har tapt. Kriminaliteten har seiret. Den menneskelige verdighet har tapt.
***
Ola Arve Solstad. La Paz, Bolivia. E-mail : ol-a-sol@online.no
Tidligere far i saken. Styremedlem i Nasjonal Støttegruppe mot falske Incestanklager.
- Log in to post comments