Skatt og dobbeltstraff

Time to read
13 minutes
Read so far

Skatt og dobbeltstraff

Sun, 09/08/2009 - 21:59
Posted in:
0 comments

Skatt og dobbeltstraff - en bit av overgrepene i Justitia-saken. Mange tusen nordmenn vet hva norske myndigheter urettmessig kan gjøre med et menneskeliv. Tore Nuland var en av dem.

Tore Lende og Hans Norum er noen av de mange tusen nordmenn som vet hva norske myndigheter urettmessig kan gjøre med et menneskeliv.

Nedenfor skal dere enda en gang få gjøre dere kjent med råten i det norske rettsvesenet, hvor langt armene til ”nettverket” strekker seg, og ikke minst hvor langt de kan gå forbi loven uten at noen tør å ta tak i handlingene og de skyldige.

Poenget med denne artikkelen er å beskrive de handlinger som er foretatt. Det er i denne omgang derfor ikke nødvendig å gå inn på hvem som står bak skattemyndighetens urettmessige og straffbare handlinger, altså; hvem som har trukket i trådene.

For dere som måtte slite med norske skattemyndigheter kan det nok lønne seg å lese artikkelen og dens linker grundig, selv om det tilsynelatende skulle se uoverkommelig ut.

Artikkelen, med dens linker til andre dokumenter, vil også gi en generell gjennomgang av problemet med skatt – dobbeltstraff og EMK’s 7’ende tilleggsprotokoll art. 4.

Tore Nuland tar kontakt
Våren 2001 kontaktet Tore Nuland meg. Han ønsket min bistand i hans arbeid med 1) å få tilbake de selskaper som ble tatt fra ham og hans familie i 1982, 2) å få gjenopptatt straffesaken mot ham fra 1985, samt 3) å få slettet en skattegjeld som de siste årene hadde vandret opp og ned mellom kr 12 og kr 18 millioner.

Jeg skal i denne artikkelen konsentrere meg om Nulands ”skattegjeld” som kontinuerlig ble krevd inn gjennom et urettmessig påleggstrekk fra kemneren i Stavanger.

Begynnelsen
I 1967 stiftet Tore Nuland selskapet Inkassobyrået, selskapet som senere hen skulle komme til å hete Justitia AS, og som i dag virker under navnet; Intrum Justitia AS.

Arrestasjonen – Sirkus på Sola flyplass
22 januar 1982 ble Tore Nuland arrestert på Sola flyplass etter at han hadde skysset sin kone til flyet som skulle frakte henne til Oslo og den årlige sammenkomsten med tidligere sykepleierkolleger. Hele det oppegående norske pressekorps hadde blitt varslet av påtalemyndigheten om at de skulle arrestere Nuland denne morgenen og at de skulle få være med på dette sirkuset. Det frie norske pressekorpset var derfor blitt flydd til Stavanger og plassert rundt i buskene utenfor hjem, kontor og flyplass.

Nuland var i hovedsak mistenkt for gjennom sin virksomhet å ha enten bedratt debitor eller for å ha underslått midler fra kreditor. Påtalemyndigheten var altså ikke sikker på hva de skulle falle ned på. For å få en litt bedre oversikt over saken, kan dere lese denne artikkelen.

Etter å ha sittet 16 uker i varetekt uten bistand av advokat under avhørene, slapp Tore Nuland ut 16. mai 1982. Det han ikke visste – men som KRIPOS-etterforskerne visste – var at han nå hadde blitt fratatt hele sitt livsverk. Og det skulle bli verre, mye verre.

Bjørn Haugs svoger avsier dommen
9. august 1985 ble Tore Nuland, av svogeren til regjeringsadvokat Bjørn Haug, Sorenskriver i Sandnes Thor Næsheim, idømt den til da strengeste straff for økonomisk kriminalitet (rentenapping[1]) hvor han ”fikk” 5 års fengsel og ble fradømt retten til å drive selskaper osv i 5 år. Han ble også dømt for å ha unndratt kr 1.165.243,- fra beskatning for inntektsårene 1980 (653.563,-) og 1981 (511.679,-). Det hører med til historien at avdøde prof. Johs. Andenæs ”frifant” Nuland for den alvorligste anklagen han ble dømt for; den såkalte rentenappingen. Se hans betenkning her.

Mitt første skritt
Jeg fikk saken i hendene våren 2001 og i brev av 2. juli 2001 søkte jeg på vegne av Nuland om sletting av skattegjelden. Jeg oppfattet den gang, etter å ha lest de dokumenter jeg til da hadde fått tilgang til, at skattegjelden skrev seg fra dommen av 9. august 1985.

Idet alt pekte i retning av rettsovergrep og justismord, hvor; 1) Nuland var blitt dømt av en dommer som flere ganger i forkant av hovedforhandlingen hadde slått i middagsbordet og uttalt at ”Nuland er skyldig”; 2) to av de tre dommerne hadde sovet under rettssaken og for øvrig uttalt at ”…han (Næsheim) forstår det nok” idet de selv hadde måtte resignere, 3) Nuland ikke hadde fått prøvd saken fore mer enn én instans, samt 4) at Nuland ble forsvart av en meget fuktig og alkoholisert Alf Nordhus, var det klart for meg at også skattekravet som skrev seg fra denne dommen måtte være like ugyldig.

Det skulle senere hen vise seg at skattekravet ikke skrev seg fra dommen. Dvs, ingen – ikke engang kemneren – vet den dag i dag hva som er det korrekte grunnlaget for skattekravet mot Nuland.

Før dere går videre med lesingen her, anbefaler jeg dere – i det minste for oversiktens skyld – å også lese igjennom min klage til Den Europeiske Menneskerettighetsdomstol i Strasbourg (Klagen til EMD). Den gir en historisk gjennomgang av hele saken, den tar opp generelle juridiske problemer mht skatt og dobbeltstraff, den refererer til en dommers bevisste og straffbare villedning av en part i den hensikt å beskytte staten og dens kriminelle handlinger, og den beskriver hvordan jeg ble presset til å trekke meg fra saken.

Pressmiddelet som regjeringen benyttet seg av var det samme som alltid; rettergangsbøter.

Hver gang en dommer har pådratt seg straffansvar og dette blir påpekt eller anmeldt, blir man automatisk møtt med rettergangsbøter. Dette juridiske miljøet er infiltrert av kriminelle elementer og dets handlinger blir beskyttet ved utstrakt misbruk av loven og domstolene selv.

Klagen til EMD Strasbourg kan for øvrig være til generell hjelp for dere som ønsker å klage Norge inn for denne domstolen.

Første kontakt med kemneren i Stavanger – intet rettslig grunnlag for skattekravet
I brev fra kemneren i Stavanger av 14. desember 2001, følte kemneren seg presset til i det minste å måtte tidfeste skattekravet for meg, hvor han erklærte at:

”Skattegjelden skriver seg fra inntektsåret 1984 og er ilignet 02.03.1988 (se klagen til EMD s. 33).

Da det drøyet med svaret på min søknad om sletting av Nulands skattegjeld fikk jeg etter hvert mistanke om at det kanskje ikke fantes noe rettslig grunnlag overhodet for skattekravet.

Mistanken ble overveldende bekreftet i Stavanger ligningskontors brev til meg av 19. april 2002 hvor de der erklærte at de ikke satt på dokumenter som var eldre enn 10 år (se Klagen til EMD s. 38).

Dette betyr i klartekst at staten hadde – påsto de – med loven i hånden kastet det rettslige grunnlaget for påleggstrekket, og jeg sto da igjen med ett eneste alternativ; begjæring om sletting/oppheving av påleggstrekk som følge av manglende rettslig grunnlag, hvilket jeg iverksatte (se Klagen til EMD s. 42-46).

Om det var mulig å få en bedre bekreftelse på manglende rettsgrunnlag for ”skattegjelden” fikk jeg den i Stavanger kemnerkontors prosesskrift av 28. oktober 2002, representert gjennom Leif Boge, som fult ut støttet ligningskontorets redegjørelse (se Klagen til EMD s. 47 flg).

I samme prosesskrift må kemneren ha følt seg så pass presset at han måtte gi ifra seg enda en ny opplysning for meg, nemlig at det dreide seg om restskatt, igjen fra inntektsåret 1984:

”Grunnlaget for skattekravet er manglende innbetaling av restskatt for inntektsåret 1984.”

Nå hadde vi da fått et spor hvor vi kunne begynne å følge, men mye hjelp var det likevel ikke i denne opplysningen idet Tore dette året (1984) hadde fått tilbakebetalt omkring kr 50.000 fra kemneren som følge av for mye innbetalt skatt for dette ligningsåret. Hvordan kunne han da samtidig ha blitt ilagt en restskatt på nær 4 ½ millioner kroner for det samme ligningsåret?

Uansett. Prosesskriftet fra kemneren kan ikke misforstås: Kravet – restskatt – skriver seg fra 1984 og var ilignet – ikke endret (hvilket også er et poeng) – 2. mars 1988, og det måtte vi forholde oss til. Kemneren klarte i samme slengen å lire av seg at bevisbyrden plutselig var snudd (Kemneren kunne altså tillate seg å kaste alle papirer som kunne dokumentere hans og statens krav etter ti år og kreve at Tore måtte bevise at skattekravet ikke var gyldig/rettmessig). For øvrig mente Boge at Tore hadde hatt 14 år på seg til å klage og at han ikke kunne forvente å kunne vente seg til en bedre posisjon.

Det forhold at Tores mange advokater opp igjennom årene hadde villedet Tore til å la være å angripe skattekravet og dets grunnlag, og derved ikke hadde klart å hjelpe ham, kan selvsagt ikke frata ham hans rett til å bli behandlet i tråd med loven. Her står man jo overfor klart uholdbare tanker og handlinger fra kemnerens side, handlinger som selvsagt ikke kan legaliseres av et hevet-over-loven-kemnerkontor som går over lov og lik for å hente inn penger til seg selv eller staten gjennom trenering, tilbakeholdelse og skjuling av rettslige dokumenter, løgn, forfalskninger, m.v.

Selv om jeg nå hadde fått en liten avklaring mht hvilket skatteår skattekravet skrev seg fra og hva slags skattekrav det gjaldt, var jeg selvsagt langt i fra fornøyd. Jeg måtte ha grunnlaget for restskattekravet for 1984, noe det skulle vise seg at jeg aldri skulle få, idet det ikke eksisterte et slikt krav.

Kemneren forlater gampen og hopper på en ny hest: Nytt grunnlag – nytt liv
Kemneren og Boge må etter hvert ha skjønt at jeg ikke aktet å gi meg, og at deres fremstilling og anførsler i så fall ikke ville holde, hvilket i sin tur måtte resultere i den eneste mulige utgang; sletting/oppheving av pålegstrekk og tilbakebetaling av flere millioner kroner i for mye betalt skatt, samt erstatningskrav (både mot staten så vel som personlig) som følge av uberettiget forfølgning.

Det må ha vært dette scenariet som fikk kemneren til å iverksette manipuleringer og forfalskninger av dokumenter for deretter, den 6. januar 2003, å presentere et helt nytt og ukjent grunnlag, nemlig en etterligning for skatteårene 1977, 78, 79, 80 og 81. Følgelig frafalt kemneren 1984-grunnlaget og satte seg nå i stedet på 1977-81 grunnlaget.

Dere må ikke glemme nå at ligningskontoret allerede hadde skrevet til meg 19. april 2002 og fortalt – i strid med strl §166 – at disse dokumentene helt rettmessig og lovlig var blitt makulert. Kemneren støttet opp under dette i sitt prosesskrift av 28. oktober 2002: ”Arkivplikten følger klagefristen.”

La det være sagt: Tore Nuland klaget ikke i denne omgang over feil ved ligningen, en klage som i så fall måtte ha blitt vurdert opp mot foreldelsesfrister. Han begjærte derimot påleggstrekket opphevet og skattegjelden slettet som følge av ”manglende rettslig grunnlag”. Det fantes jo åpenbart ikke noe grunnlag for skattekravet.

Plutselig dukket det altså likevel opp dokumenter på bordet til namsretten i Stavanger i form av det nevnte prosesskriftet fra 6. januar 2003, dokumenter som skulle tjene som helt nytt grunnlag for påleggstrekk mot Tore Nuland.

”Nytt grunnlag” betyr at det gamle grunnlaget ble frafalt, hvilket i sin tur betyr at alle tidligere påleggstrekk var fattet uten rettslig grunnlag.

Dette nye grunnlaget holdt selvsagt ikke. Dokumentene var ikke signert, og heller ikke datert. Selv om dokumentene omtales som etterligning, fantes det intet her som kunne dokumentere en lovlig saksbehandling, ei heller hvilket tidspunkt denne etterligningen, eller omligning som kemneren kaller det for, ble foretatt.

Som en kan se av siste side av disse etterligningsdokumentene (s. 67 i Klagen til EMD), ble også Tore Nulands kone solidarisk skyldig det samme beløp, nær 4 ½ million kroner. Hun har derimot aldri fått noe slikt krav rettet mot seg, ei heller har hun fått melding om etterligning.

Jeg minner her om at ligningskontoret og kemneren inntil dette prosesskriftet ble lagt frem hadde hevdet og lagt til grunn for alle påleggstrekk mot Tore at det dreide seg om iligning av skatt, restskatt for 1984. En etterligning er noe helt annet, underlagt et eget regelsett som naturligvis må følges.

Jeg nevner også at kemneren har påstått at de hadde foretatt iligningen (ikke etterligning) 2. mars 1988, men det var før de hadde endret sin forklaring for retten hvor de forlot 1984-prinsippet. Dette betyr da at det i dag er helt i det uvisse når kemneren har foretatt etterligningen. Høyst sannsynlig har det aldri blitt foretatt noen etterligning, dette støttes av dokumentene og de villedende forklaringene som kemneren har lagt fram i saken.

Det må jo for øvrig kunne sies at kemnerens fremstilling fremstår som særlig påfallende idet kemneren har unnlatt å melde fra til skatteyterne om endringsligningen – spesielt når kravet var så vidt stort som det var – hvor kemneren gjennom 15 år i stedet la seg på ”prinsippet” om at det hele gjaldt en helt alminnelig iligning av skatt for 1984, foretatt 2. mars 1988, og da kun mot Tore Nuland.

(Bort)Forklaringen som kom i kemnerens prosesskrift av 6. januar 2003 var mildt sagt tåket og mørk (se pkt III s. 62 i Klagen til EMD), men skal vi holde oss til denne forklaringen, er det klart at denne omligningen uansett ikke er gyldig idet Tore først den 15. januar 2003 (tidspunktet da han første gang fikk kjennskap til omligningen) ble gjort kjent med kemnerens og/eller ligningskontorets etterligning.  Alle tidsfrister for ligningskontoret til å foreta etterligning var på det tidspunktet derved utløpt for mer enn ti år siden.

Jeg minner igjen om at alle påleggstrekk som er reist mot Tore Nuland gjennom årene, og som er blitt gjennomgått av særnamsmenn og domstoler, er bygget på et grunnlag som kemneren i prosesskrift av 6. januar 2003 bekreftet at aldri har eksistert. Disse påleggstrekkene er således automatisk ugyldige, uten rettskraft, hvilket aktiverer et tilbakebetalingskrav mot kemneren og staten, samt erstatningskrav for påført tap.

Gjennom sin atferd – hvor kemneren inntil 6. januar 2003 har lagt til grunn at skattekravet gjelder restskatt for inntektsåret 1984 – har kemneren derved bekreftet at Tore Nuland ikke har blitt informert om endringen av hans ligninger for årene 1977-81.

Dette sier selv, men jeg mater det likevel inn: I og med at kemneren i alle år frem til 2003 har lagt til grunn at skattekravet skriver seg fra ilignet skatt for inntektsåret 1984, er det logisk umulig å samtidig hevde at skattekravet skriver seg fra en endringsligning for inntektsårene 1977-81. Dermed har det heller ikke vært nødvendig å melde fra til Tore om at Stavanger ligningskontor aktet å endre han og hans kones ligninger.

Alle frister for Stavanger kemnerkontor var derved for lengst løpt ut da Tore i januar 2003 på en meget spesiell måte ble informert om endringen av hans ligninger, og bare av denne grunn er skattekravet altså ugyldig, en nullitet.

Dommer Christine Haver griper inn og beskytter kemneren
Dagen etter at jeg hadde mottatt prosesskriftet fra kemneren, tok jeg kontakt med namsretten (som nå hadde skiftet navn til byfogdembete) og ba om å få tid til å besvare prosesskriftet og imøtegå den nye informasjonen. Idet Byfogden ikke besvarte min begjæring, forsøkte jeg å få kontakt med dommeren, Christine Haver. Dette lyktes til slutt, og jeg fikk min utsettelse. Hun beroliget meg med at jeg bare kunne slappe av, for først skulle hun avgjøre hvorvidt staten v/kemneren hadde overholdt tilsvarsfristen gitt av namsretten. Jeg hadde nemlig reist innsigelse idet Boge hadde oversittet fristen, hvor namsretten hadde kastet konvolutten som ville ha bevist oversittelsen.

Uansett. Da jeg ikke hørte noe fra dommeren mht avgjørelsen omkring tilsvarsfristen, ringte jeg dommeren igjen den 12. februar 2003. Hun spurte meg da – litt beklemt – om jeg ikke hadde fått kjennelsen.

”Dommer” Haver hadde altså i all hemmelighet avsagt avvisningskjennelse, vel vitende at vi ikke hadde fått anledning til å kontradiktere (imøtegå) kemnerens falske/forfalskede dokumenter. Kort sagt hadde ”dommer” Christine Haver i strid med straffeloven §110 villedet meg til å foreta en handling (jeg ble villedet til å vente med mitt prosesskrift inntil hun hadde kommet med en avgjørelse omkring tilsvarsfristen) som hun visste ville medføre skade for Nulands sak.

Advokat Tor Haver ble på 1980-tallet satt til å forvalte Tore Nulands formue, deriblant Nulands aksjer i Grand Hotell. Disse aksjene ble verdsatt til rundt kr 30.000,-. Haver fant det nødvendig å selge disse aksjene. For dette arbeidet skal Haver ha fakturert ca kr 40.000,-, slik at Nuland derved ble skyldig Haver ca kr 10.000,- for denne forvaltningen av hans formue.

Tor Havers nevø, Toralf, er gift med Christine Haver. Christine Haver hadde som dommer handlet bevisst og i straffbar hensikt med det for øyet å frarøve Tore Nuland hans rettigheter ved å villede meg til å ikke handle inntil hun hadde fått avsagt sin kjennelse. Christine Haver var etter vårt skjønn inhabil til å handle i saken, hvilket ble anført i kjæremål til Gulating lagmannsrett.

Christine Havers handlinger er den direkte årsak til at Tore Nuland aldri fikk prøvet hvorvidt kemnerens skattekrav var lovlig eller gyldig. Dette medfører selvsagt ikke at skattekravet i dag er mindre ugyldig enn det det var i 1988 eller i 2003 for den del.

Selv om det gikk frem av tilsvaret fra kemneren at skattekravet var et restskattekrav fra 1984, fikk kemnerens siste prosesskrift av 6. januar 2003 – hvor kemneren plutselig la til grunn et nytt og helt annet rettsgrunnlag og derved nullet ut 1984-grunnlaget – stå uimotsagt. Ikke bare det, Haver la dette prosesskriftet til grunn i sin kjennelse, et prosesskrift som jeg – som følge av hennes straffbare handling – ikke fikk anledning til å imøtegå.

Selv om Haver i januar 2003 var blitt kjent med at endringen av de nevnte ligninger ikke hadde kommet til Nulands kunnskap før januar 2003, la hun til grunn kemnerens nye anførsler som altså i seg selv tvert imot skulle ha medført sletting av skattegjeld bl.a. som følge av at kemnerens krav var foreldet med flere tiår.

Lagmannsretten krenker EMK og beskytter Havers handlinger
Jeg påkjærte naturligvis denne kjennelsen (se s. 74-78 samt s. 83-87 i Klagen til EMD), og etter mye rot i Gulating lagmannsrett kom lagmannsretten med sin kjennelse 19. november 2003 (se s. 90-98 i Klagen til EMD), en kjennelse som er i direkte strid med EMK art. 6. Som dere vil se er heller ikke denne kjennelsen signert, følgelig er den en nullitet. Men det er altså ikke poenget i denne omgang.

Kjennelsen strider sterkt imot EMK art. 6 og Walston v Norway (37372/97 03.05.2003) hvor EMD dømte Norge og Gulating lagmannsrett for å ha holdt tilbake DNB’s prosesskrift fra Walston. Det hadde ingen betydning – mente EMD – om dette dokumentet ville ha noen avgjørende innvirkning på resultatet. Det nedfelte prinsippet om kontradiksjon betyr at vedkommende part skal ha mulighet til å imøtegå motpartens anførsler uavhengig av om de der og da, eller i ettertid, ser ut for å ikke ha noen avgjørende innflytelse på resultatet. I motsatt fall kan jo norske domstoler, slik Gulating åpenbart mener er korrekt, selv avgjøre hvorvidt motparten skal få se dokumentene i saken: ”Nei, sier saksbehandlende dommer, dette prosesskriftet fra DNB trenger ikke Walston få se, for de kommer aldri til å klare å overbevise meg om at de bør vinne likevel.” Slik tenkte norske dommere før Walston V Norway, og slik har de åpenbart fortsatt med å tenke. Dere må reagere folkens, før denne gjengen tar de siste av deres rettigheter ifra dere!

Regjeringens angrep
Høsten og vinteren 2003-2004 ble jeg utsatt for et massivt angrep fra regjeringen og deres regjeringsadvokat som gjorde hva de kunne for å få meg fjernet som advokatfullmektig og advokat, hvor denne gjengen bl.a. innkalte min prinsipal (ansvarlig advokat er prinsipal for sine fullmektiger) til samtaler og truet han på hans juridiske liv for å få han til å hindre at jeg kunne utføre mitt arbeid. Som følge av dette angrepet ble jeg satt ut av stand til å beskytte min prinsipals klienter, hvilket altså var målet med angrepet; at klientene bl.a. skulle miste tidsfrister for rettsmidler (anker, kjæremål, m.v.). Dette ble utfallet i Tores sak.

Høyesterett krenker EMK og beskytter Havers handlinger
Høyesterett avviste saken i sin kjennelse av 22. april 2004 (se s. 103 flg i Klagen til EMD), bl.a. med henvendelse til at fristen for kjæremål var oversittet, og aksepterte derved alle krenkelser mot EMK. Saken ble, som nevnt ovenfor, klaget inn for Den Europeiske Menneskerettighetsdomstol i oktober 2004.

Senere hen, høsten 2005, fikk jeg etter søknad til Finansdepartementet redusert Tores skattegjeld med over kr 10 millioner. På det tidspunktet stod det da igjen i overkant av kr 3 millioner i uhjemlet gjeld til kemneren.

Tores største ønske
Da Tore døde 2. juni 2008 var han fremdeles i kemnerens fangenskap, skyldig omkring kr 4 millioner i skatt, til tross for at skattekravet aldri har eksistert.

Tore hadde ett stort ønske da jeg første gang traff ham – et ønske han helt inn til det siste håpet at skulle oppfylles – og det var å bli en fri mann, fri fra denne skattegjelden for da kunne han, som han uttrykte det, få sitt eget mobilnummer – i eget navn, få et kredittkort i eget navn, kjøpe ting i eget navn, gå fritt og handle fritt og være fri. De som over en årrekke har lidt under regjeringens og kemnerens vold, vil nok kunne forstå hvor høyt dette ønsket var hos Tore.

Tore fikk aldri oppleve det å virkelig være fri, takket være et kriminelt miljø som har sørget for å knuse ham økonomisk og helsemessig fra det tidspunkt de puttet han inn 22. januar 1982 og stjal det han hadde av selskaper og helse.

I en telefonsamtale våren 2005 uttalte den tidligere Kripos-etterforskeren Harald Olsen til meg at: ”Alle visste at Tore Nuland ble lurt trill rundt”. Så godt var Justitia-saken (dvs; operasjonen som skulle fjerne Tore og overføre alt han eide til ”nettverket”) planlagt og gjennomført at det tok Tore flere år før han selv måtte innse at de fleste hadde lurt ham. Påtalemyndigheten satt ikke bare å så på dette, de deltok ved å ikke reagere på det som de fikk kjennskap til av kriminelle handlinger mot Tore, samt at de fikk ham dømt for noe som var alminnelig praksis i landets banker; rentenapping, se Andenæs’ betenkning.

Tore kjempet for sin rettferdighet mot myndigheter, advokater og dommere i Norge og Sverige, med det resultat at han nå er død, og at urett har vunnet frem – foreløpig.


Herman J Berge
Luxemoburg