Nedenfor har jeg gjengitt min e-post av 10. februar 2016 til to av VGs journalister. E-posten gikk også i kopi til Statsministerens kontor og justisdepartementet, dette da jeg i mange år – overfor disse – har presset på for endringer på dette området innenfor prosessen. E-posten er min reaksjon på det etablerte juridiske miljøets og pressens unnfallenhet overfor det enorme rettssikkerhetshullet som manglende lydopptak og stenografi har dannet, et bunnløst hull som ingen – i de snart tyve årene jeg har jobbet med saken – har løftet en finger for å tette igjen. Snakk har det riktig nok vært de siste tre-fire årene, men ingen handling. Det hører med til historien at jeg aldri fikk noe svar på mine e-poster.

---

Re: VG 090216:[1] Vil ha lydbåndopptak i rettssalen

Hei,

Det blir veldig misvisende å si at Domstoladministrasjonen ønsker lyd og billedopptak i rettssalene. Ingen jurister eller offentlige institusjoner har villet dette, og aller minst dommerne og deres arbeidsgiver; Domstoladministrasjonen. De har blitt tvunget, og det er bare én person som jeg kjenner til som har stått på barrikadene for denne saken i omtrent 20 år, og det er meg, og jeg sitter i exil på fjerde året i Stillehavet, svartsladdet, ilagt yrkesforbud, og truet bort fra et liv i Europa.

Riktig nok har enkelte – dann og vann – kommet med svake/lite overbevisende utbrudd som kan peke i retning av at man ønsker å sikre rammene for en rimelig og rettferdig rettergang (eksempelvis C. Schiøtz’ utspill om at det ikke er noe sted det lyves mer enn i Oslo tingrett), men ingen av disse har rent faktisk villet gjøre noe med tilstanden. Det er bare prat, og årsaken finner man i ordet; ansvar. Hva landets jurister (dommere som advokater) er redd for, er å ta ansvar for egne uttalelser og handlinger, hvilket skinner igjennom når vi ser hva man ønsker at skal registreres: vitneforklaringen, intet annet.

Nå er det ikke bare vitneforklaringene som er viktig å få dokumentert, men også advokatenes innledningsforedrag, prosedyre og annet prat dem imellom og med dommerne. Skal det overhodet eksistere en reell ankemulighet – altså hvor en høyere domstol foretar en reell prøving av den lavere domstolens arbeid – så må alt registres, dvs hele hovedforhandlingen. Slik situasjonen er i dag eksisterer det ingen ankemulighet i Norge. Dere vil kanskje i utgangspunktet synes at dette er søkt, en fullstendig grunnløs uttalelse, all den tid ankeordningen i Norge har fungert perfekt i alle år, men tenk litt igjennom hva en anke er for noe, så forstår dere. Dersom dere ikke forstår dette, anbefaler jeg dere å lese min artikkel: ”Anke – en illusjon” (2014). I denne artikkelen har jeg også vist til én av mine tidligere artikler om temaet: ”Rettssikkerhet i rettssalen” (2000).

I mitt brev til justisdepartementet 26. november 2004 uttalte jeg følgende om norske myndigheters vilje til å gi rettssikkerheten en sjanse i rettssalene:

”Mange ganger tidligere har jeg fremmet forslag om stenografi og båndopptak i alle rettssaler, beklageligvis til ingen nytte.”

I min artikkel ”Hva er ytringsfrihet? – har vi ytringsfrihet?” (2006) uttaler jeg i relasjon til dette problemet at:

”Et fly har en ferdskriver. Norske domstoler flyr derimot helt uten kontroll.”

Etter hvert, nå i de senere år, synes det derimot som om enkelte jurister har følt det ”sikkert” eller opportunt å delta i denne kampen jeg startet mot slutten av 1990-tallet. Tidligere høyesterettsdommer, nå sivilombudsmann Aage Thor Falkanger, er én av disse. Han hevder, som sivilombudsmann, at den manglende dokumentasjonen av vitneforklaringer som avgis i retten truer rettssikkerheten.[2] Velkommen etter! Som dommer holdt han tett om dette problemet. En annen jurist, tidligere regjeringsadvokat Erik Keiserud, ga i sin årstale[3] til advokatforeningen i 2014 uttrykk for at det for ham er en gåte hvorfor det ikke gjøres lydopptak av hovedforhandlingene. Flotte ord, men ser vi litt nærmere på uttalelsen fremstår den – i beste fall – som løst prat. Keiserud har prosedert i norske rettssaler i en generasjon uten å ha servert denne gåten en eneste tanke, ikke før han ble pensjonist. Dersom det virkelig var en gåte for han, hvordan kan han da ha gjort en hederlig innsats i de mange saker han har prosedert? Hver gang Keiserud har satt seg til å utarbeide anker, må han jo straks ha blitt stående bom fast, frustrert over å ikke ha noe håndfast grunnlag å bygge anken på. Og hver gang vitne A fra tingrettsbehandlingen vitnet annerledes i ankesaken for lagmannsretten, må han ha slitt seg i håret over å ikke kunne legge frem bevis på at vitnet lyver. Hvor mange ganger har Keiserud anmeldt en part eller et vitne som lyver, eller en dommer som uten et eneste reelt korreksjonsinstrument har kunnet snu saken fullstendig på hodet i selve dommen? Få om ingen! Husk at denne gjengen har vært bitre motstandere, ikke bare av meg og min kamp for rettssikkerheten, men av prinsippet om en rimelig og rettferdig rettergang. Det er i dette lys dere må lete etter tillit til disse jurister og deres ”nyfødte” engasjement.

Falkangers, Keiseruds, Domstoladministrasjonens og pressens vågale utfordring av det bestående (Norge er ett av få land i verden som ikke dokumenterer hva som skjer under en hovedforhandling, og slik ønsker man egentlig at det skal fortsette) kretser altså rundt vitnene og deres forklaring, og man får dermed den klare oppfatning at man fremdeles ikke ønsker at hele hovedforhandlingen skal registreres/nedtegnes.

Registrering av hovedforhandlingen har mer enn dette ene formål; å ta et vitne som lyver. Glem ikke at mange advokater til stadig lover sine klienter å kjempe som løver for deres sak – det og det skal det prosederes på, blir det lovet – men når de kommer i retten har pipen fått en helt annen lyd. Den er blitt taus. Med opptak av hovedforhandlingen vil klientene ha en slakere oppoverbakke i sitt eventuelle erstatningssøksmål mot sin advokat, ja, man kan kanskje unngå hele søksmålet, for når hovedforhandlingen blir nedtegnet/registrert (samtidig som man har sikret seg opptak/stenografi av møter med advokat, en ordning som sakte er på vei inn som en nødvendig del av en holdbar rettsprosess), så har man også fått dokumentert ikke bare dommerens arbeid, men også advokatens.

Poenget med å registrere hva som utspinner seg i en hovedforhandling er altså ikke bare å sikre seg vitne- og partsuttalelser for det tilfellet at disse kommer til å lyve. Minst like viktig vil denne ordningen være som et korrektiv, hvor det settes opp så vidt klare rammer for en rettssikker prosess at vitnene, og de øvrige aktørene i rettssalen, velger å gjennomføre en hederlig innsats og avstå fra det motsatte.

En registrering har altså i alle fall to viktige hovedfunksjoner; 1) holdningsskapende (hvor aktørene finner det mest fornuftig å opptre ærlig og redelig og hvor man dermed unngår prosessbedrag og en rekke unødvendige sidespor i den anledning), og 2) bevissikring. Den ordning som jeg har forespeilet for myndighetene i snart tyve år vil gjøre det langt vanskeligere for dommerne og advokatene å svikte i sine gjerninger, dette til det beste for partene og tilliten til den offentlige domstolsprosess. Skulle svikt like vel inntre, er bevisene allerede sikret.

Avslutningsvis kan det være nyttig å vise til et eksempel som bekrefter allmennhetens manglende forståelse for effekten av lydopptak og stenografi i rettssalene. Mot slutten av 1990-tallet innførte justisdepartementet en prøveordning med lydopptak i straffesaker. Brukerne av de 9 førsteinstansdomstolene som medvirket, uttalte følgende på spørsmål om hva de syntes om ordningen: Rettssaken gikk fint den. Jeg forstår ikke poenget med å ha lydopptak. Gjengivelsen er ikke ordrett, men den er i kjernen korrekt. Hva jeg ønsker å få frem her er at brukerne ikke forstod hvorfor det gikk så greit. De så ikke lydopptakerens korrigerende effekt.

Det er hyggelig å se at min kamp for stenografi og lydopptak i norske rettssaler har kommet ett skritt i riktig retning, men det gjenstår fremdeles noen skritt, og om det ikke blir det neste, så vil man nok til slutt bli tvunget til å innse at hele hovedforhandlingen må registreres. Dette må også være et mål for myndighetene, hvis representanter – i lystige diplomatlag – liker å slå seg på brystet og erklære seg som best i verden på rettssikkerhet.

Pressen har et stort ansvar i saken, men har altså atter en gang vært fullstendig fraværende, helt til noen fra det mer etablerte miljøet har følt seg trygge på å entre arenaen, med en gammel idé.

Med vennlig hilsen,

Herman J Berge
LL.M. i eksil

Nuku’alofa, Tonga