Pressen løgn og sertifikatsaken
Lørdag 28 mai 2005 skriver Aftenposten at det har vært et hardkjør mot sjefredaktør Amund Djuve. Aftenposten har gjengitt en rekke av de dialoger som fant sted den dagen i retten. I artikkelen kan man etter hvert lese at advokat John Ch. Elden har spurt om Djuve lyver, hvorpå Djuve svarer nei, og det var egentlig det hele. Over en halv side brukte Aftenposten på denne lite nyttige artikkel.
Av Herman J Berge
Saken gjaldt Kjell Inge Røkkes korrumpering av en svensk skipsinspektør for å få seg et båtsertifikat. Adresseavisen har publisert en artikkel om temaet samme dag som Aftenposten, som kan leses her.
Hvor var Aftenposten og Dagens Næringsliv, for den del, da høyesterettsadvokatene Ole Lund og Christian Haneborg løy i retten (høsten 2000, og høsten 2002), sammen med direktør Erik Gløersen, direktør Erling Naper (GIEK), rederne Rudolf Ugelstad og Kristoffer Olsen, samt deres advokat Haakon Stang Lund? Hvor var avisene da regjeringsadvokaten i ett kvarter prosederte over kriminelle forretningsmetoder som om det var det aller lovligste du kunne finne på? Vell, i tre måneder var de i hvert fall ikke der de skulle ha vært, og en ting er sikkert; avisene har ikke fullstendig frihet til å dekke – eller avstå fra å dekke – hva de eller noen over dem måtte finne passende.
Men hva kan man gjøre når man har kommet så langt at man kan dokumentere at vedkommende har løyet? Jo, forholdet kan jo anmeldes, men hva gjør påtalemyndigheten med det? Intet. Saken henlegges selvsagt. Justisminister Dørums forlystelige ord om at saker skal etterforskes hvor den antatte gjerningsmannen er kjent, er kanskje ikke en løgn. Dog er det en uttalelse som han aldri kan ha ment noe med. Her sitter vi med hard facts som det kanskje heter; båndopptak og avskrift av tidligere vitneavhør, som nagler de nevnte vitner. Men nei. Løgnen har utrolig gode kår i norsk rettspleie.
Hva gjør man så, etter at saken er henlagt? Jo, man kan forfølge saken selv, og ta på seg rollen som påtalemyndighet. Man går til privat straffesak, som det heter. Hvor langt kommer man med det, da? Ingen steder. Dommeren avviser saken i nær sagt alle tilfeller.
Når saken er blitt avvist helt til Høyesterett, så kan du jo klage saken inn for menneskerettighetsdomstolen i Strasbourg, for det må jo – tenker den som opplever krenkelsen – være en krenkelse av en borgers konvensjonsrettigheter når du ikke får prøvd dine rettigheter, som her er krenket som direkte følge av løgn i retten. Vell, jeg har forsøkt dette også. Strasbourg sier egentlig rett ut i en avgjørelse at det ikke er en konvensjonskrenkelse dersom en mann lyver i en norsk domstol, hvor dommeren legger til grunn løgnen som sannhetgrunnlaget i dommen, hvorpå du taper og deretter ikke får anledning til å straffeforfølge vedkommende som fikk dommeren til å tro på løgnen. Eller litt kortere, slik at vi kan puste imellom ordene: Dersom din motpart lyver, og dommeren legger til grunn løgnen i dommen slik at du taper, så har du ingen mulighet til å rette opp i dette tapet, ei heller har du mulighet til å forfølge løgneren (og la han betale for tapet), dersom ikke dommeren selv skulle føle seg krenket av løgnen.
Tilbake står man ribbet til skinnet fordi vår rettspleie ikke beskytter oss mot mennesker som lyver i domstolen.
Det er jo sikkert hyggelig at Aftenposten bruker over en halv side på å fortelle at advokat Jon Ch. Elden har spurt sjefsredaktør Amund Djuve om han lyver. Men hvor interessant er egentlig dette, utover at det i følge journalist Ola Storeng skulle være ydmykende for Djuve.
Jeg har sett advokater lyve i retten, og jeg har sett advokater grine i retten, bare for å – som de selv har uttalt – få dommerens sympati. En gang måtte jeg slå hånden hardt i bordet og si at nå fikk det holde, hvorpå vedkommende advokat brått våknet opp fra sin tåredryppende og hikstende forklaring, og fortsatte resten av sitt vitnemål i mer ryddige former. Dommeren så for øvrig litt rart på meg, og mente at han måtte jo få lov til å vise sine følelser. Jeg fortalte at dette bare var spill, og at han hadde gjort dette før, hvorpå vi fikk fortsette.
Advokater er skuespillere – ja, noen er nok så gode at de burde ha jobbet med sitt skuespill på heltid et helt annet sted – derfor har de heller ikke noe forhold til følelsen av skam, noe som lett kan føre dem over sannhetens grenser og inn i hva høyesterettsadvokat Ole Lund kaller for grensesprengende juss på jomfruelig mark.
Det finnes viktigere saker å dekke, enn denne sertifikatsaken, men det er ikke alltid lett å få gehør for et slikt synspunkt i et samfunn som synes å ha det som best når ens nabo som tjener 10 kroner mer i året enn en selv, av en eller annen årsak går i frø: En manns ulykke er hele samfunnets lykke, synes å være en god gjenspeiling av det norske samfunn. Og med en slik innstilling får vi det vi fortjener: Et til tider håpløst pressekorps, en prosesslov som beskytter den uærlige, og en domstol uten kontroll.
I morgen kommer en ny dag. Bruk den viselig.
- Log in to post comments