Ina Strømstad

Det har vært en kjent sak, siden domstolenes opprinnelse vil jeg tro, at dommerne selv – spesielt dem som gjennom andres skuldrer har slått seg ned i Høyesterett – mener at de har alt for mye å gjøre, og at de fleste av sakene som klages inn til Høyesterett ikke er viktige nok, for dem. Hvorfor skal vel vi – tenker disse – bruke vår dyrebare tid og våre briljante hoder på en kunde som mener han har blitt rundlurt av en entreprenør i forbindelse med oppussing av et bad, eller på en dame som mener at politimesternaboen har stjålet til seg deler av hennes tomt?

Før jeg linker dere videre til mitt brev til Kongen av 3. februar 2008, vil jeg bare kort gjengi hovedpunktene i saken.

Riis & Co reiste sak mot meg i Monaco i januar 2007. Stevningen ble bevisst holdt hemmelig for meg, i det håp at jeg ikke skulle få gjort meg kjent med saken og derved ikke skulle kunne forsvare meg. Dersom dette hadde lykkes kunne Riis & Co ha tatt uteblivelsesdommen med seg til notaren i Monaco, og plyndret Einar Riis’ dødsbo. Dette gikk ikke, idet jeg ble kjent med stevningen to dager før hovedforhandlingen var ment å gå av stabelen.

I følge et brev fra Dagny Amelia Olsen Riis til Borgarting lagmannsrett av 31. desember 2007, har Oslo tingrett avsagt uteblivelsesdom mot meg den 18. desember 2007.

ANMELDELSE

og krav om tvungen psykiatrisk vurdering