Redernes falske kontrakter

Time to read
4 minutes
Read so far

Redernes falske kontrakter

Tue, 26/06/2007 - 11:53
0 comments

I følge en artikkel i E24 av 25. juni 2007, har Økokrim nå tatt ut tiltale mot tre personer knyttet til rederimiljøet i Bergen. De tre har tøyset en del med penger, ja, med en god del penger. Metoden - "below-line-deal – er godt kjent i redermiljøene verden over, og burde ikke vekke særlig oppsikt i påtalemiljøet heller.

Det som vekker noe oppsikt i artikkelen er Økokrims påstand om at dette må være den største saken her til lands. Vi er jo best i alt, så hvorfor ikke.

”Saker der man kjøper til overpris av egne selskaper, er utbredt. Men jeg kjenner ikke til saker av tilsvarende størrelsesorden her i landet”; førstestatsadvokat Anna Haugmoen Karlsen til E24.

Beklager Anna, men det finnes mange slike saker som er mye større enn denne. For 30 år siden, og vel så det, fløy advokat Ole Lund (BAHR) frem og tilbake over Nordsjøen og Atlanteren som om han ikke hadde annet å gjøre. Hans utenlandsvirksomhet innbefattet nettopp slike handlinger som førstestatsadvokaten her kaller for utroskap og grovt bedrageri.

Først fikset han den kjente Klaveness-dealen for rederiet A. F. Klaveness. Deretter ble han hyret inn av Olsen & Ugelstad for å fikse en lignende sak, den s.k. Vardefjell-transaksjonen, hvor MT Vardefjell verdsatt til $12 millioner skulle selges til hva som peker i retning av å være Ole Lund/Arne Næss’ selskap Hoccus Poccus Ltd for $6 millioner. Fine greier, hvor navnet på kjøperselskapet viser hvor arrogante disse personene var. Ingen kunne liksom ta dem, og det viste de ved å navngi selskapet slik de gjorde.

Journalist Erling Borgen skrev om Klaveness-dealen i Arbeiderbladet den 30. mai 1978, dog uten å nevne den kjente med-arkitektens navn; Ole Lund. Kanskje Borgen ikke var kjent med hvem som stod bak og fremforhandlet dealen, eller kanskje noen stoppet den delen av saken. Ikke vet jeg, men en ting er sikkert; Ole Lund var med-arkitekten.

Ole Lunds plan i Klaveness-dealen var å inngå to falske certeparti kontrakter mellom Klaveness og et datterselskap til det store Engelske oljeselskapet Burmah Oil, nemlig Burmah Oil Tankers Ltd. (BOT). Administrerende direktør i BOT, eksilgrekeren Elias J. Kullukundis, var arkitekten og redernes mann i BOT, så lenge det varte. Like over nyttår 1975 ble han sparket. Ole Lund skrev et tåredryppende brev til Elias, hvor han takket for at Elias hadde brakt han og resten av rederne i Olsen & Ugelstad in to ”virgin territories.” Kullukundis hadde altså brakt Ole Lund og gjengen langt bortenfor lov og rett, inn på avtaleområder/skatteområder m.v. som ingen før hadde berørt.

Tilbake til selve dealen. Først inngår man en certeparti kontrakt (leie av skipet, med bl.a. en erstatningsklausul for det tilfellet at kontrakten brytes), her med BOT. Båten som skal seile i dette certepartiet behøver ikke å eksistere, og det gjorde den da heller ikke i denne konkrete dealen. Når kontrakten er inngått og tilbakedatert, så bryter man kontrakten, gjerne med en gang i og med at den allerede har vært aktiv en stund som følge av tilbakedateringen, og så overføres et beløp på $5,5 millioner til BOT som erstatning for certepartibruddet. Disse pengene kan så brukes til andre investeringer, utenfor norske myndigheters kontroll. Kjekt.

På den måten har man med enkle grep helt lovlig ført ut av landet over 30 millioner 1973 kroner, som altså er mye mer enn de vekslepengene Haugmoen Karlsen nå snakker om. Don’t get me wrong. Selvsagt er det uakseptabelt at mennesker lurer andre for millioner av kroner. Det er bare det at de største fiskene får lov å svømme rundt og gjøre sin ugagn igjen og igjen. Prinsippet om likhet for loven er liksom ikke god latin i visse kretser i det syke maktmiljøet i Norge.

Høsten 2000 troppet Ole Lund opp i Oslo byrett i sine så kjente krokodilleskinnsko for å vitne i sak mellom familien Riis og staten v/justisdepartementet. Litt nervøs forsøkte han å overbevise retten om at rederiet han var administrerende direktør i, Olsen & Ugelstad, drev forretningsmessig virksomhet (det hører med til historien ad Oslo byrett ikke trodde på ham, uten at det fikk noen følger for ham, nær sagt selvsagt). I dette vitneavhøret fremkom følgende:

Ole Lund ble spurt om han hadde fått eller om han hadde grunn til å tro at andre hadde fått fordeler i utlandet mht Vardefjell-transaksjonen. Lund svarer at han i hvert fall ikke fikk det;

”…og jeg har ikke kjennskap til at noen av O&U ved siden fikk noen som helst form for godtgjørelse, og jeg har ingen grunn til å tro det…det var ikke noe av det jeg deltok i som tydet på at de fikk noe i utlandet i denne forbindelse.”

Litt lenger ut i avhøret ble Lund spurt helt generelt om han eller andre i Olsen & Ugelstad hadde fått interesser eller fordeler i utlandet som følge av transaksjoner med Burmah, eller for den saks skyld andre transaksjoner. Lund svarer igjen at:

”…jeg har definitivt ikke fått det, og jeg har ikke noe kjennskap til at noen involvert hos Olsen & Ugelstad skulle ha fått det, og ut fra de faktiske forhold jeg opplevde da jeg holdt på med dette, er det ingen grunn for meg til å tro det heller.”

Her forklarer Ole Lund seg mot bedre viten samt at han samtidig holder tilbake opplysninger. I et vitneavhør i London under voldgiftssaken mot Burmah Oil i 1976 vitnet nemlig Lund litt annerledes:

”For example I had been involved in a deal similar to this for Klaveness and it was suggested to me by BOT (Burmah Oil Tankers) that they paid me my fees overseas so that I could evade Norwegian tax as the authorities could not find out about such a payment.”

Det er altså helt klart at Lund deltok i Klaveness-dealen, og at han hadde grunn til å tro at man kunne få fordeler i utlandet (noe Oslo byrett nettopp var interessert i å få vite). Dette forholdet hadde han viten om, dog løy han for retten om dette, samt at han holdt informasjonen tilbake. Disse opplysningene var naturligvis av stor betydning, da det for retten også var viktig å se på hvorvidt de respektive transaksjonene var forretningsmessige eller ikke. Forklaringen er i strid med strl §163, første ledd, men selvsagt fikk ikke disse straffbetingende handlingene noen konsekvens for Lund.

Ole Lunds handlinger på 70-tallet skulle ha ført ham inn i årelange opphold i våre fengsler. I stedet tvang han seg oppover i maktsystemet, og ble siden kalt for landets redningsmann, både i Reksten-saken og under bankkrisen. Sent på 90-tallet ble han flere år på rad kåret til Norges mektigste mann. Gad vite hvilken økonomisk skade dette har påført vårt land.

Jeg ønsker bare å minne førstestatsadvokaten om at det nok lurer en langt større skygge bak henne enn den hun ser foran seg. Det er jo bare å snu seg, men hvem tør vel det? Ole Lund har antakelig påført det norske samfunnet tap i milliardklassen med sin spesielle evne for hva han selv kaller for grensesprengende juss.

Det er sørgelig å se at denne forakt for lov og rett som Ole Lund og en rekke andre advokater har vist, ikke blir reagert mot fra samfunnets side. Snarer tvert imot. Slike personer som Ole Lund, Harald Arnkværn og Grace Reksten får etter hvert tilbud om de aller mest ettertraktede stillinger i vårt samfunn. Hva forteller det om vårt samfunn?

 

Herman J Berge

Luxembourg 26. juni 2007