Det får være grenser

Time to read
7 minutes
Read so far

Det får være grenser

Sat, 28/05/2005 - 16:42
0 comments

Dagens Næringsliv skriver at advokatforeningen har gitt advokat Sigurd Klomsæt en irettesettelse (hva nå det i realiteten er) for å ha kalt dommer Kari Johanne Bjørnøy uærlig og uredelig (les koseartikkelen om hvordan Bjørnøy og ektemannen Oftedal overtok hver sin tingrett på Sørlandet påsken 2000). De få gangene en advokat tør å si ifra, blir han banket ned av kollegiet. Det japanske ordtaket; den spiker som stikker ut skal hamres inn, passer utmerket for advokatforeningen og mange andre ”gjør-du-som-vi-andre-gjør-så-skal-du-få-være-med-foreninger.”

Av Herman J Berge

Rent faktisk, skriver advokatforeningens leder i en kronikk i Aftenposten den 19 mai 2005; sønn av tidligere høyesterettsjustitiarius Rolv Ryssdal, blir 40 % av ankesakene til Borgarting lagmannsrett endret. Statistisk sett vil dette si at dersom lagmannsretten får inn 100 ankesaker, så vil 40 av disse ende med endret utfall i forhold til resultatet i tingretten.

Amelia og Einar Riis har over 100 slike saker for de forskjellige førsteinstanser. Bortsett fra en dom i 1981, mener jeg å ha på det rene at ikke en eneste avgjørelse har blitt endret. Det har vært tap på tap i alle instanser.

Dette sier oss at det nok ikke er noe galt med statistikken, men med dommerne (eller rettere; sivilprosessloven som tillater dommere å handle slik) i spesielt betente saker. Enkelte dommere lar seg kjøpe eller forlede (bevisst eller ubevisst) til ønskede handlinger og resultater. Slik oppførsel vil selvsagt kunne bli oppdaget av den parten hvis dommerhandling går ut over. Naturligvis vil en part eller dennes advokat reagere på dette.

Dagens Næringsliv nevnte atter en gang den sak hvor Klomsæt hadde kalt dommerfullmektig Siv Dalen en premenstruell spire. Dog fant ikke Dagens Næringsliv det nødvendig å nevne hvorfor Klomsæt hadde reagert slik. Jeg finner det rimelig sikkert at Klomsæt ikke har reagert slik helt uten grunn. Dommerfullmektigen - som kom direkte fra politiadjunkt-stilling til stillingen som dommerfullmektig - har åpenbart oppført seg ubalansert i den ene parts disfavør, og dette har det blitt reagert på fra Klomsæts side.

Advokatforeningen tolererte ikke Klomsæts uttalelser, og fant at dette måtte anses for å være dårlig advokatskikk. Vell.

Hva kan ha styrt Klomsæt til å si noe slikt om en dommerfullmektig? Det behøver ikke vi å bry våre hoder med nå. Dog har det åpenbart vært noe ved dommerfullmektigens administrasjon av saken som har ført til denne reaksjonen. En saksbehandling hvor den ene parten behandles bedre av dommeren enn den andre, kan være mer enn nok til at man kan provosere frem uttalelser fra den som blir ”mishandlet”.

Og hva vet vi nå i ettertid, som Dagens Næringsliv ikke fant nødvendig å nevne? Jo, at vedkommende dommerfullmektig delte dyne med aktor i den angjeldende sak. Hvor dum kan samfunnet tillate at en dommer kan være? Etter mitt skjønn kunne Klomsæt – i hvert fall etter at dette ble kjent – ha slått fast at dommerfullmektigen må ha vært komplett idiot når hun ikke snudde i døren inn til rettssalen straks etter at hun oppdaget at hennes kjæreste satt der som aktor i saken. Selvsagt visste hun at det var hennes egen kjæreste som skulle være aktor i saken den dagen, og vi må kunne si; selvsagt hadde de snakket om saken under dyna før de gikk i retten. Dommerfullmektigen satt midt oppe i en interessekonflikt, og skulle selvsagt ha gitt melding om dette til sin overordnede, som synes å ha vært klar over forholdet. Og om ikke hun turte å gjøre noe form for anskrik, så burde aktor ha stoppet det hele idet han - får vi anta - kjente igjen sin kjæreste da hun åpnet døren fra dommerrommet, selv med dommerkappen på.

I alle tilfeller burde dommerfullmektig Dalen og politiadvokat og samboer Jon Harald Borgen ha fortalt pressen og disiplinærutvalget at de var sammen og at saken mot Klomsæt burde trekkes. Da hadde de i hvert fall gjort noe fornuftig, og samtidig bidratt til at Klomsæt kunne arbeide med andre arbeidsoppgaver enn å forsvare seg mot slikt tøv.

Jeg har selv en rekke ganger opplevd dommere som åpenbart arbeider for et positivt resultat for den ene parten. En av disse dommerne er tidligere skifterettsjustitiarius Anne Cathrine Frøstrup. I 1998 administrerte hun to saker hvor familien Riis var part, og hvor høyesterettsadvokat Haakon Stang Lund (Wikborg Rein & Co) var motpartens advokat (dvs, han hadde ansvaret for saken, men førte den ikke). Frøstrup smilte som en sol hver gang Lund åpnet munnen – noe han for øvrig ikke hadde anledning til i og med at det var hans fullmektig som var oppnevnt som motpartens (Amelia's bror og søster) forsvarer. Hver gang Riis ønsket å si noe, ble han avspist med negative gestikulasjoner og syrlige utspill. En gang med: Nå holder du kjeft, Riis! Jeg tok notater av hele hovedforhandlingen. Riis tapte sakene.

Da en del av denne bosaken kom opp for Oslo skifterett høsten 2003, begjærte jeg saken overført til annen domstol i og med at vi anså hele skifteretten som inhabilisert som følge av justitiariusens åpenbare inhabilitet. Jeg skrev da følgende i et prosesskrift til Oslo skifterett av den 9 desember 2003:

Den siste justitiarius har gjennom hele sin tid hvor hun har hatt ansvaret for saken, vist en kronisk gjennomtrengende uvilje til å løse saken på en rettferdig måte. Dette har hun vist både gjennom usakligheter i sin administrasjon, så vel som gjennom uholdbare juridiske resonnementer og konklusjoner(1), hvor årsaken ikke kan finnes i jussen(2).
Jeg har personlig vært til stede i to tvister som hun administrerte i dette boet, hvor jeg fikk se en justitiarius som flere ganger – med sammenbitte tenner – var ved å stange pannen i dommerbordet hver gang Riis forsøkte å åpne munnen, mens den samme dommer i neste vending, når advokat Haakon Stang Lund urettmessig åpnet munnen(3), fikk det varmeste og mest forståelsesfulle smil til gjengjeld.

Vedkommende dommer i Borgarting lagmannsrett, Nils Erik Lie (som for øvrig har flere klager på seg hos Tilsynsutvalget for dommere), svarte med å gi meg en rettergangsbot på kr 3.000,-. En rettergangsbot skal være en straff for å ha krenket prosessen og prosessreglene. Lie gadd ikke engang å undersøke hvorvidt det jeg hadde skrevet virkelig var sant. For dersom det var sant - og det kan jeg skrive under på at det er - så må det ha vært åpenbart at frøken Frøstrup var inhabil i den nevnte saken.

Lie skrev i stedet følgende som svar på mine uttalelser:

Som De antagelig er kjent med, kan den som i et prosesskrift kommer med fornærmelser mot retten eller med andre usømmelige uttalelser straffes med bøter etter domstolloven § 198 annet ledd.

Dersom sannheten er fornærmende for våre dommere, er det åpenbart at noe må gjøres med hele vår rettspleie.

Jeg nevnte naturligvis dette for Lie, at han i det minste burde undersøke hvorvidt det jeg hadde sagt var løgnaktig eller sant, og hvorvidt det jeg hadde gjort var galt i forhold til prosessen. Som kjent så kan en ikke straffes dersom en ikke har opptrådt straffbetingende.

Det er selvsagt tungt – men ikke håpløst – å kjempe mot maktsykens destruktivitet, i deres eget hus. Men hvor lenge skal dommere få lov å grøftekjøre med våre – borgernes – domstoler?

Avslutningsvis må jeg få lov å fortelle en liten historie til, en historie som burde få enhver til å reagere mot dommeren som handler slik denne gjorde.

Advokat Ole Kristian Aabø-Evensen påtok seg i 1998 å føre den såkalte Falkefjellsaken for Amelia og Einar Riis. Han fikk Amelia og Einar til å tro at denne saken var den saken de helt sikkert kom til å vinne. I lagmannsretten høsten 2002 gjorde Aabø-Evensen alt det gale han kunne finne på, og litt til.

Bl.a. gikk han direkte mot sin egen klient på viktige spørsmål under hovedforhandlingen (saken er så alvorlig at vi må komme tilbake til denne i en senere artikkel).

Som følge av dette og en meget mangelfull anke, nektet Riis å betale Aabø-Evensen for arbeidet med anken til Høyesterett. Riis fikk bl.a. aldri kopi av noen av bilagene til anken, og det viste seg etterpå – etter at Høyesterett hadde avvist saken den 14 august 2003 – at heller ikke Høyesterett hadde fått alle bilagene til anken. Anken var altså ikke fullstendig da Høyesterett flatly avviste saken.

Viktigst av alt i denne sammenheng,var det som utspant seg under hovedforhandlingen i Asker og Bærum tingrett høsten 2004 i saken som Aabø-Evensen reiste mot Riis for å få utbetalt sitt honorar.

For åpen rett fortalte Aabø-Evensen at han anså sjansene for å vinne frem i Falkefjellsaken for å ligge på 2%! Oppfattet dere dette? 2%! Og likevel tok han saken.

Advokat Aabø-Evensen kunne derved innkassere omkring kr 1 million i honorarer for arbeidet med en sak han på forhånd visste han kom til å tape. Honorarene ble betalt av staten, i og med at jeg hadde ordnet med fri rettshjelp også for denne saken.

2% sjanse!

Hva ville være riktig av advokat Aabø-Evensen, som i dag driver advokatfirma under dette navn, å gjøre når han vet at sjansene for å vinne er 2%?

To ting: 1) Fraråde vedkommende å kjøre saken. 2) Aldri påta seg oppdraget.

Aabø-Evensen så derimot pengene som lå i saken; fri rettshjelp fra staten, og påtok seg oppdraget.

Det skandaløse i saken for Asker og Bærum tingrett var at dommeren ikke lot seg merke ved dette viktige punkt. Når ikke dommeren tar hensyn til at advokaten hadde fått klienten til å tro at det gikk an å vinne, at advokaten deretter påtok seg oppdraget, mens han hele tiden regnet sjansene for å vinne for å være omkring null, så må det være lov å reagere med eksempelvis å kalle en dommer for ”kjøpt og betalt”, ”uærlig”, ”uredelig”, ”urettferdig”, ”skandaløs”, ”inkompetent”, og så videre. Det som er så håpløst for dem som opplever rettspleiens negative sider, slik som denne, er at taperne av denne type prosess blir stemplet som sjikanøse kverulanter straks de oponerer.

Aabø-Evensen har altså bedratt sin klient, og fått klienten til å tro at det var mulig å vinne saken, for deretter å kjøre saken mot et sikkert tap. Selv om det var innvilget fri rettshjelp, måtte Riis betale egenandel på 20%. Riis skulle selvsagt ha vunnet Falkefjellsaken, det vet vi nå i ettertid, og de skulle like selvsagt ha vunnet fullt ut denne saken som deres tidligere advokat har anlagt.

Enn verre. Aabø-Evensen må ha litt av en mage, eller litt av et kollegium rundt seg som tør å kjøre en innkrevingssak med et slikt grunnlag. Det skulle helt åpenbart være umulig å få betalt for et slikt arbeid.

Jeg avslutter med min flere år gamle kjepphest :

La oss få obligatorisk stenografi ("Realtime") og båndopptak av hele hovedforhandlingen. Bare på den måten unngår vi at dommerne og motparten, eller dommerne og motparten i sammen, tar seg selv til rette.

Inntil denne dag opprinner, må de få advokatene - som tør - få lov (det er deres plikt overfor klienten) å reagere – sterkt om nødvendig – når dommerne bryter med sin plikt.

 

Noter
(1) Som kan dokumenteres gjennom hennes brev til partene, så vel som gjennom hennes avgjørelser.

(2) Det skal understrekes at herværende argumentasjon selvfølgelig ikke er nedtegnet i den hensikt å inhabilisere dommeren; det har hun allerede gjort selv.

(3) En advokatfullmektig fra Wikborg Rein & Co var oppnevnt som prosessfullmektig for Riis' motpart i begge sakene, noe som i utgangspunktet skulle hindre enhver annen advokat – også Stang Lund – i å fremme partens syn for retten.