• 120621 Christian Eriksen - Privat foto av skjerm NRK
  • 120621 KP Schmeichel idet han fjerner Eriksens hjelpere - Privat foto av Skjerm NRK

Christian Eriksens kollaps i perspektiv

Time to read
9 minutes
Read so far

Christian Eriksens kollaps i perspektiv

Mon, 21/06/2021 - 20:26
Posted in:
0 comments

Ca 42 minutter ut i den første omgangen i EM-fotballkampen mellom Danmark og Finland, kollapset den danske spilleren Christian Eriksen. Eriksen fremstår som en sympatisk mann, og hans kollaps foran ca 15.000 tilskuere og millioner av TV-seere har derfor bidratt til å røre ekstra mange. Publiseringen av hendelsen har skapt kraftige reaksjoner.

Kampen for livet – skal vi beskyttes mot den?
Mellom beina på det danske laget som hadde stilt seg opp som en mur mellom Eriksen og TV-kameraer på den motsatte langside, kunne vi se Eriksen kjempe for livet. De første reaksjonene på det som utfoldet seg på Parken Stadium, kom fra NRKs kommentator. Han mente at producer ikke burde sende disse nærbildene. Det ble for mye for han, å se at de utførte hjertekompresjon, at noen forsøkte å redde livet til Eriksen.

Gjennom kameralinsen kunne vi altså se virkeligheten, uten filter. Eriksens øynene fortalte det meste. Dødsangst. Han kjempet for livet. Det var tøft å se på (hard to watch), veldig tøft, og det ble altså for mye for kommentatoren.

Episoden i Parken denne lørdagskvelden reiser en rekke interessante spørsmål. Ett av disse er; Hvordan kan det ha seg at hjertet til tilsynelatende friske unge mennesker stadig oftere stopper å slå? Et annet – og som jeg skal bruke litt tid på her – er hvor grensen bør gå for hva man kan publisere på TV, av det som utfolder seg ute i verden.

Klager til NRK – Hva skal vi tåle?
I timene etter at livredningen hadde gått ut live, rant det inn klager fra bekymrede nordmenn. Det er ikke sagt noe om begrunnelsen for klagene, men det må kunne antas at de fleste har ment at NRK ikke burde ha vist det som foregikk ute på banen, fordi bildene var av forstyrrende natur. Så hardt var det internasjonale presset fra bekymrede og velmenende sofaslitere verden rundt, at selveste BBC måtte gå ut og legge seg paddeflat. I følge samme artikkel i Dagbladet kokte det på sosiale medier da bildene av den bevisstløse Eriksen rullet ut på verdens TV-skjermer.

Det store spørsmålet blir da: Er det et problem å se en person som kjemper for sitt liv, og som blir forsøkt gjenopplivet, på direkten? Deretter kan man følge opp med å spørre om hvorfor seerne ikke skal få ta del i den vanskelige delen av livet? Hvorfor er det bare solsiden som skal vises, eller enkelte menneskers tilbøyeligheter? Hvorfor skal TV-seerne tvinges til å se på Ida Fladen når hun skal rense tarmene sine, eller Harald Eia når han skal intervjue sine gjester med sitt rektum (eksempelvis her og her), eller Erna Solberg som spiser seg stadig tykkere på skattebetalernes bekostning, mens vi altså ikke må få se personer i virkelig nød, og livreddende handlinger? Hvor er logikken i en slik avveining?

Hvorfor skal sannheten undertrykkes eller tilsløres – for det er nettopp det man gjør når man sladder alt, slik Eriksen-tilfellet ble avsluttet. Ingen visste om Eriksen var død eller levende da de bar han ut, tildekket av lagkamerater, laken og flagg. Hvorfor kunne man ikke ha filmet en våken Eriksen, da han ble båret ut, gjerne med en surstoffmaske og kanskje med en tommel opp? Ville det også ha vært forstyrrende/disturbing for seerne, eller ville det tvert imot ha vært forløsende/bra?

Moralistene
Mennesket er nysgjerrig av natur, og skaper mange ganger livsfarlige situasjoner – for seg og andre – for å få mettet sin nysgjerrighet. Forfatteren Hans E. Kinck har beskrevet dette fortreffelig i novellen; Den nye kapellanen. Straks noe nytt er på gang (brann, mord, ulykker m.v.), går mennesket mann av huse for å få med seg hva som har skjedd, uten den minste tanke på risiko eller moral. En frontkollisjon med dødelig utfall tiltrekker seg alle sjåførene i motgående kjørefelt. De snur seg ikke bort, men drar i stedet opp alt de har av kamera- og videoutstyr for å filme samtidig som de kjører sakte forbi, og helst stopper opp for å få et best mulig bilde av bilen, og helst også et bilde av kjøttbiter og kvestede beinpiper som ligger igjen etter det som en gang var en familie på fire. Hva ellers forventer (og håper) de at skal feste seg på en slik videofilm? Tror de at filmen sladdes automatisk, slik at når de er trygt hjemme og skal gjennomgå materialet så slipper de å se de uhyggelige tingene de nettopp har risikert livet for å få på film?

Senest på søndag ettermiddag, dagen etter Eriksen-hendelsen, publiserte Dagbladet artikkelen ”Hunder døde: Refser skuelystne”. Nysgjerrige mennesker som hadde fått nyss om at det brant i en enebolig i Brumunddal, valfartet til åstedet i et håp om å få med seg dette fantastiske skuet hvor liv og alt det familien eide forsvant opp i flammer. Det er noe som skurrer her, når vi ser dette i lys av klagestormen mot NRK.

Med all sannsynlighet er det de samme menneskene som stopper opp ved ulykker på motorveien eller som valfarter til andre ulykkessteder, som ringte inn til NRK på lørdag og dagene etter, for å beklage seg over at NRK hadde sendt bilder fra livet i Parken. Klagene er malplasserte, og er med all sannsynlighet ikke gitt en holdbar begrunnelse. Å ringe til NRK og – for alle praktiske formål – be statskanalen om å komme og skru av TV’en, er hykleri av reneste sort, og er nok gjort bare for å vise seg selv og de rundt at her har man å gjøre med virkelig gode nordmenn, moralskapere av aller beste sort. Aviskronikker som fulgte omkring temaet, havner i samme kategori; hykleri.

“In for a penny, in for a dime”
Fotballspillere og andre spill- og realityshowdeltakere tjener til dels store penger på at resten av befolkningen skal se på hva de driver med. Om du skårer mål, driter deg ut, eller får kneskålen knust, så er det en del av ”spillet”. Det er som et ekteskap. Du går inn i det, og det forventes at du gjennomfører i gode og onde dager. Slik er det bare. Dette gjelder også for publikum som har betalt og som sitter og ser på. Man heier, skryter over eller forbanner spillerne alt etter hvem det er og hva de finner på utpå banen. Og, skjer det noe, så har man valget mellom å snu seg bort eller å fortsette å se på. Dette er én del av livet til fotballspillere, realityshow-deltakere og andre ”sirkusartister”, og deres publikum.

Undertrykket omsorg
En annen og viktigere del av dette livet, er å bry seg om andre. Når noen blir behandlet dårlig, eller havner i problemer, slår urinstinktet inn. Vedkommende behøver hjelp, og man ”løper” til, uansett hva det gjelder. Og om man ikke kan hjelpe, så begynner tankene like fullt å arbeide med det man har sett. Det er sunt. Den første som reagerte på at noe var galt med Eriksen og signaliserte at han trengte hjelp, var en motstander, Finlands slovakiskfødte keeper, Lukáš Hrádecký. Han reagerte omtrent umiddelbart, og snudde seg ikke bort. Dette bekrefter det jeg kommer tilbake til nedenfor, at mennesket – det autonome/naturlige mennesket – ikke vil andre annet enn godt. Før man får tenkt seg om, har man allerede reagert positivt. Man ønsker å hjelpe. Man ønsker den andre vél.

Jeg har alltid vært bekymret for ulykker, eller mer presist; hva skal jeg gjøre dersom jeg havner opp i et ulykkessted? Jeg vil jo hjelpe, men når jeg ikke har lært meg hvordan, føler jeg meg hjelpeløs og at alt bare vil bli kaos. Etter episoden i Parken har dette endret seg. En norsk ekspert på akuttmedisin – Mads Gilbert – har gitt meg håp om at også jeg kan hjelpe, og det kan du også. Les hans enkle råd her. Veldig bra, Gilbert! Dette må jeg kunne klare dersom det skulle bli nødvendig.

Tilbake til saken. Hvorfor skal man ikke kunne vise/publisere hva som utfolder seg og som vedrører livet, og hvilken skade tar man av å oppleve dette? Jeg tror tvert imot at man har godt av å se det som ble publisert fra Parken. Det får en til å ta opp viktige spørsmål til vurdering – enten man vil eller ei – spørsmål som av ulike årsaker ikke har vært aktuelle å tenke på. Dernest og enda viktigere, vil en slik opplevelse vekke opp en følelse som for mange er inaktiv pga statlig undertrykkelse, nemlig omsorg for andre. All omsorg er i dag stort sett overtatt av demokratiets fortreffelige institusjoner, hvilket har bidratt til å frigjøre mer tid for dem som ønsker å finne lykken i livet (tjene masse penger for å betjene masse gjeld, og å reise på ferie for å glemme alle ulemper ved lykken, eksempelvis gjelden), samtidig som dette også har bidratt sterkt til å ødelegge menneskets evne til å være menneske all in.

Under slike omstendigheter som det vi opplevde i Parken, fjernes en rekke sperrer. Språk, kultur, religion, uenigheter om hva det nå måtte være, blir likegyldig. Personen må reddes. Alt annet legges automatisk til side. Men, når man ikke får lov å oppleve slike hendelser, får man heller ikke holdt omsorgsevnen i hevd. Det blir som å slutte med brannøvelser. Når krisen først inntrer er vi uforberedt, og evner ikke å gjøre noe fornuftig.

Vi behøver å vekkes opp. Vi må lære oss å bli kjent med undertrykte situasjoner/forhold, og vi må lære oss å takle våre reaksjoner. Etter å ha sett på Eriksens kamp for livet, og alt rundt denne kampen, var jeg ganske påvirket følelsesmessig, og jeg våknet da også den første natten og funderte videre på det som hadde skjedd. Det grep meg skikkelig, for å si det slik, hvilket er naturlig. De som eksempelvis opplevde angrepet mot World Trade Center (11.09.01) vet hva jeg snakker om. Jeg er enig med danskene og andre som har gitt uttrykk for at de ikke burde ha fortsatt kampen. Etter en slik situasjon, er man nok i stand til å fungere, men ikke optimalt/på toppnivå. Selvsagt burde kampen ha vært utsatt, noen dager, men etter det bør man være klar til å fortsette med ”jobben” igjen. Man må altså få lov å komme seg, før man igjen kastes ut i livet.

Malplassert ”kamp” mot media
Selv den som er bekymret for at han/hun ikke er i stand til å hjelpe, snur ikke ryggen til en person som ligger nede. Det vil være en dødssynd. Likevel. Hva gjorde de fleste av de danske fotballspillerne – Eriksens kompiser – på lørdag ettermiddag? Jo, de snudde ryggen til Eriksen. Hvorfor reagerte de slik? Var det bra?

Noen av dere mener kanskje at dette var symbolsk, et slags forsvarsverk mot skandalepressen (som spillerne ellers lever av), og at jeg trekker dette for langt. Vel, det gjør jeg ikke. Slike infantile moralstunt – som jeg mistenker Kasper Peter Schmeichel for å ha ledet an i – skader langt mer enn de gjør nytte for seg. Igjen, vi må vekke opp mennesket i oss, og det gjør man ikke ved å snu ryggen til. Det gir et fullstendig galt signal. I verste fall kan det få folk til å tro at det er ok å snu ryggen til alle som har det vondt, og alt annet som er ubekvemt.

Plutselig skulle altså fotballspillerne vise en annen side av seg selv. Dette kan man si at startet i Malaga for noen uker siden, da Ståle Solbakkens ”elever” skulle vise at de bryr seg om menneskerettigheter generelt, og menneskerettighetene til de som bygger VM-stadioner i Qatar spesielt. Solbakkens menn bryr seg åpenbart ikke om sine medmennesker i Norge som hver dag blir ”voldtatt” i det offentlige – av saksbehandlere eller dommere som driver selvterapi ved å herje med svake nordmenn og utlendinger (her finnes det tusenvis av eksempler som er minst like ille som krenkelsene i Qatar, men siden ett oppsto bare dager etter Eriksens kamp i Parken (NAV-skandalen fra Indre Østfold), kan det passe å linke til nettopp dette eksemplet) – men bygningsarbeidere i Qatar, de skal man altså støtte. Utrykket å feie for egen dør først, kunne ikke passet bedre. For et mageplask. Ikke uventet bredte mageplasket seg til flere Europeiske nasjoner.

Hvorfor har det blitt slik at vi blir krenket av selv den minste lille ting?
Etter krigen har sosialistene/sosialdemokratene i Norge (Høyre og Frp innbefattet), og globalt, gjort store fremskritt med å ødelegge folk og samfunn. Bl.a. er storfamilien blitt fjernet – et solid forsvarsverk i seg selv – og med den forsvant ikke bare internjustisen/-kontrollen over egne og som jo strakte seg over tre-fire generasjoner, men også muligheten til å få oppleve alle sider ved livet på nært hold. I storfamiliens storhetsdager (storfamilien holdt stand i landets bygder til utpå 1970-tallet) levde alle generasjonene i samme hus. Barna ble veiledet og irettesatt/disiplinert av de eldre, så langt det var nødvendig for at de skulle holde seg på den rene sti. De fikk oppleve gode og vonde dager, bl.a å se sistegenerasjon gå bort. I dag har knapt noen barn sett et dødt menneske eller et menneske som dør, og alle skal beskyttes mot alt som er komplisert og vondt. Vi krenkes av nær sagt alt, og tåler ikke noe lenger. Mennesket lar seg skremme vettet av, av sosialdemokratene, med alle mulige eventyrfortellinger om apokalyptiske konsekvenser dersom vi ikke gjør som de sier. Folk tror på alt, bortsett da fra sannheten som stort sett ligger rett foran nesen på alle.

Hva kan hendelsen i Parken – og reaksjonene – ha lært oss?
Med de reaksjonene vi har sett blir vi i realiteten bedt om å snu oss bort, og vende ryggen til alt som er reelt og vondt: La andre ta seg av det vonde, slik at vi slipper å plages med det. Og rekker ikke demokratiets fantastiske institusjoner å filtrere bort sannheten, ja, da blir alle som har blitt utsatt for uheldig påvirkning sendt til psykolog, nettopp for å forhindre at viktige sanser og reaksjoner skal bli vekket til live, eller bli holdt i hevd.

Med litt selvransakelse vil jeg tro at de fleste vil kunne si seg enige i at dette må vi tåle, og at det faktisk har en positiv funksjon å bli utsatt for alle livets hendelser og utfall. Vi lærer oss å tenke godt om andre, at vi faktisk har en evne til omsorg som umiddelbart aktiveres ved gitte handlinger, og at vi med dette hjelper å beskytte hverandre, også i et bredere perspektiv. Dersom disse følelsene blir undertrykt for lenge, mister vi (tilgangen til) viktige evner som er med på å holde et samfunn sunt/i balanse, og i verste fall kan en slik tilnærmet ”komatøs” befolkning brukes til hva som helst.

Helt avslutningsvis så sier jeg ikke at alle livets sider er bra å oppleve/se – et foreldrepar eksempelvis i Midt-Østen skal ikke måtte oppleve å se at resten av familien blir sprengt i filler av et missil fra Kongsberg Defence Systems – men det finnes grenser for hvor mye av livet som skal undertrykkes, og den grensen ble foreslått tråkket over av innringermoralistene og moralistens voktere i landets mediehus.

Internal banner image(s)
Slideshow image