Skifterettsjustitiarius' slår en plate
I Oslo Skifterett, den 2 februar i år, ble hovedforhandlinger åpnet i skiftetvist mellom loddeierne i boet etter Dagny Olsen. Dagny var enken etter rederen; Kristoffer Olsen i rederiet Olsen & Ugelstad. Ekteparet fikk tre barn, Monica, Amelia og Kristoffer. I denne tvisten krever Kristoffer, som på forhånd har tappet boet ned fra en halv milliard til nesten null, å få tilkjent seg det resterende i boet, ca 2.7 millioner kroner. Amelia, som er arving på lik linje med sin bror, har ikke fått et øre av sin morsarv. Hun ble gjort arveløs av dommerne Sjur Brækhus, Knut Rasmussen og Gunnar Aasland i en voldgiftsdom i 1975. Foruten den allmektige, er det vel bare disse tre dommerne som kan dømme et menneske arveløs uten at hun har gjort noe som helst galt.
Av Herman J. Berge
Kjempet i en mannsalder
Kristoffer Olsen har altså lagt beslag på alt foreldrene etterlot seg, og i denne ovennevnte tvist ønsker han i tillegg å få resten, på bekostning av sin søster.
Amelia's mann, Einar Riis, har kjempet i en mannsalder for Amelia's rettigheter i arveoppgjøret både etter hennes far og hennes mor. Uten unntak blir familien lurt og svindlet, såvel i rettssalen som utenfor. Under hovedforhandlingene i skifteretten den 2 februar i år, beslaglegger dommeren et båndopptak som Riis har gjort de første 10 minuttene av hovedforhandlingene. Riis ber om å få benytte seg av dette hjelpemiddel i saken, og ber senere om å få utlevert båndet.
Den 25 mai i år blir det avsagt en kjennelse i Borgarting Lagmannsrett. Den går ut på at båndet aldri ble beslaglagt. Det ble fra dommerens side ikke tatt noen beslutning om beslagleggelse, dermed er kjæremålet over en "ikke-beslutning", gjenstandsløst, heter det. RettsNorge var til stede i rettssalen og fikk med selvsyn oppleve alle de overtramp og lovbrudd som blir begått mot familien. Etter å ha lest dommerens rettsbok, er det hevet over tvil at dommeren lyver og unndrar elementer fra forhandlingene, noe som uvegerlig fører til at familien Riis atter en gang blir offer for et justismord. I denne saken er det to spørsmål som først slår en: 1. Har dommeren fått meddelelse om at avgjørelsen skal gå i en gitt retning? 2. Er dommeren totalt inkompetent?
RettsNorge's notat fra forhandlingene
Under hovedforhandlingene i denne saken oppdager Justitiarius Anne Cathrine Frøstrup at Riis har en båndspiller gående. "- Si meg, tar dem opp?" "- Ja, det har jeg alltid gjort." "- Dette er hemmelig opptak", kommer det skarpt fra Kristoffer Olsens rettslige medhjelper, Haakon Stang Lund.
Justitiarius vrir seg og har tydelig problemer med å finne hjemmel for å få stoppet Riis' båndopptaker. Hun blar frem domstolslovens §131 a, men finner den upassende da den først og fremst gjelder straffesaker. Med dette henvender hun seg til Haakon Stang Lund, og lurer på om han har en lovbestemmelse som kan passe! "- Nei, jeg husker ikke, men slik er systemet i dag. Private lydbåndopptak er ikke bra. Man kan misbruke dem"
Stang Lund tatt for manipulasjon av båndopptak
Haakon Stang Lund mener altså at Riis ikke skal få lov til å benytte seg av båndopptaker som et hjelpemiddel, fordi Lund mener at Riis vil komme til å misbruke båndene. Stang Lund har tydeligvis rent glemt at han selv, sammen med hr.adv. Tore S. Engelschiøn i sitt renskrivingsarbeid av vitneopptak for Høyesterett i 1982, utelot meget viktige detaljer fra disse båndopptak. Den norske Creditbanks ruvende skikkelse gjennom hele 70 -tallet, Johan Melander uttalte i sin vitneforklaring på spørsmål om hvorfor de tok pant i Amelia's båt Sognefjell: "Noe måtte vi legge labbene på." Dette sitatet, blant mye annen informasjon, ble utelatt av Haakon Stang Lund og Tore S. Engelschiøn, da de skrev ned båndopptakene. Det var Riis' egne båndopptak som kunne avsløre hva disse advokater hadde utelatt.
Frøstrup er åpenbart forvirret: "- På stående fot har jeg ingen lov. Ingen hjemmel, men..." Riis bryter inn og ber innstendig om å få lov. Han sier at han er 75 år og til tider har vanskelig med å få med seg hva som blir sagt. "- Jeg er ingen jurist og forstår ikke alle juridiske uttrykk som blir nevnt. I tillegg oppfatter jeg ikke alt som blir sagt, og dessuten skriver jeg ikke så raskt lengre heller. Motpartens prosessfullmektig snakker tungt og har en vanskelig dialekt. Hvordan skal jeg da kunne få med meg alt?"
"Det eneste jeg ønsker er rettferdighet"
Dommer Frøstrup vet ikke sin arme råd, og tar en ti minutter lang pause. Hun kommer tilbake med tvistemålslovens § 130. "- Forespørsel om å ta opp forhandlingene på bånd, er ikke nevnt for motparten. Dessuten er ikke Riis part i saken," begynte Frøstrup. Stang Lund hevdet at opptak ville hemme vitnet, Kristoffer Olsen. Enn videre mente Stang Lund at båndet kunne benyttes og misbrukes i privat sammenheng. Riis forsøker å bryte inn med: "- Det eneste jeg ønsker, er rettferdighet. Og dette er eneste mulighet for meg å forsvare våre interesser." "- Kan vi leve med dette?", spør dommeren og henvender seg til Riis' motpart. Stang Lund viser ingen forståelse og maler videre. "- Ting kan bli tatt ut av sin sammenheng. Han misbruker båndene!" Dommeren beslutter at opptaket skal stoppes.
Helge Elvebakk, Riis prosessfullmektig, påkjærer (innklage en rettsavgjørelse til en høyere rett) rettsavgjørelsen, og sier samtidig at det er meningsløst med et kjæremål dersom kjæremålet ikke gis oppsettende virkning for saken (altså at saken utsettes i påvente av at en kjæremålsinstans får avgjort om Riis kan få benytte båndopptaker, eller ikke). Dommer Frøstrup avviser Elvebakk's innskytelse om utsettelse etter tvml §400, 1 ledd, og sier at han evt senere får ta opp problemet som en saksbehandlingsfeil fra dommerens side.
Frivillig beslag?
Haakon Stang Lund krever at båndet skal leveres inn til retten. I rettsboken til dommer Frøstrup står det: "Saksøker krevet den del av lydbåndet hvor det allerede har vært foretatt opptak, innlevert til retten. Spørsmålet ble løst ved at båndet ble innlevert dommeren." For moro skyld kan en jo spørre seg hvordan Stang Lund hadde tenkt seg å ta ut de første 10 minuttene av båndet? I et brev til Borgarting Lagmannsrett datert den 28 april skriver Frøstrup at lydbåndet ble frivillig innlevert til retten. Hun står altså fast på at båndet ikke ble beslaglagt.
Fire måneder senere, i dag den 19 juni, nekter fremdeles Oslo Skifterett å lever ut båndet. Dette skulle vel være et godt nok kjennetegn på et beslag. I tillegg til dette viser RettsNorge's notater at båndet slett ikke ble innlevert frivillig. Det utspant seg en opphetet disputt, hvor Frøstrup nærmest nektet å fortsette uten at båndet ble innlevert. Ja, hun var så forbannet på Riis, at man hørte ordene hvese ute mellom tennene hennes. Stemning var ubehagelig, og det gikk faktisk så langt at Riis måtte be dommeren om å roe seg ned, mens han forsøkte å få båndet ut av spilleren. Dette tok for lang tid for dommeren, hvor hun meget opphisset, igjen krevde båndet levert på sitt bord. Hun ble akkompagnert av en oppbrakt Haakon Stang Lund. Båndet ble beslaglagt.
Stang Lund's prosesskrift - Båndet ble beslaglagt
I Haakon Stang Lunds prosesskrift av 30.03.98 s. 2 under pkt.2 "Sakens faktum", kan man lese følgende: "Retten besluttet, etter at partene hadde fått uttale seg om spørsmålet, at Einar Riis ikke fikk lov til å fortsette opptak av forhandlingene på lydbånd og at dette båndet som var anvendt til dette formål frem til beslutningstidspunktet skulle beslaglegges og oppbevares av retten sammen med saksdokumentene i saken. Beslutningen ble begrunnet med at lydbåndopptak ikke var en del av lovens system, og at det kunne virke hemmende på den som skulle forklare seg dersom han visste at det som ble sagt ble tatt opp på bånd."
Fremstillingen av sakens faktum på disse punkt ligger meget nær opp til RettsNorge's notater fra hovedforhandlingene. Det er altså ikke tvil om at dommer Frøstrup lyver og vrir på sannheten. Ikke bare gjør hun det i sine egne notater, rettsboken, men hun understreker sin løgn i nevnte brev til Borgarting datert 28 april. Justitiarius Anne Cathrine Frøstrup er i dag konstituert lagdommer i Frostating.
I dette tilfellet fikk partene forelagt seg to alternativer. Beslaget ble valgt av den ene parten. Dommeren støttet opp om beslag. Selv om dommeren i dette tilfellet ved selve overtakelsen av båndet ikke i ord uttrykte at; "...herved beslaglegger jeg ditt bånd", så anses det som et beslag, all den tid hun har gitt alternativene, hvor utfallet blir innlevering. Det er ikke nødvendig at dommeren uttrykker dette i ords form for å kunne påvise en beslutning. Det er nok at alternativet realiserer seg i en handling. Riis ble tvunget til å lever fra seg båndet, noe som ikke kan anses som annet enn et beslag.
Borgarting Lagmannsrett har tatt en avgjørelse basert på ignoranse m.h.t. partenes prosesskrifter, som klart viser et beslag, hvor de har lagt avgjørende vekt på Justitiarius Frøstrups gale fremstilling av faktum. Dette bør få følger både for konstituert lagdommer Anne Chatrine Frøstrup, og for "Lydbånd-saken". Dommen i Borgarting kan ikke bli stående
- Log in to post comments