Advokat - "med rett til å drepe"
Hvor langt tror dere at en advokat kan gå sin virksomhet før han eller hun beveger seg mot den grensen hvor hans bevilling kan eller bør inndras (dersom det overhodet eksisterer en slik grense innen norsk rett)? Jeg skal i denne artikkelen vise dere at grensene - om den finnes - i hvert fall ikke ligger der dere tror.
Etter at man har lest denne historien om advokat Ole Kristian Aabø-Evensen vil jeg bli overrasket om det skulle finnes et eneste menneske som ikke vil være enig i at han burde ha blitt fratatt sin advokatbevilling for alltid, og dernest blitt dømt og straffet for sin kriminelle virksomhet. Det gjenstår nå å se hvorvidt en slik realistisk spådom likevel vil bli gjort til skamme av det særdeles uheldige rettslige system i Norge. Dokumentene som er linket til denne artikkelen, gir et meget skremmende bilde av norsk advokatvirksomhet.
* * *
Amelia og Einar Riis hadde aldri full tillit til sin advokat Ole Kristian Aabø-Evensen. Da Aabø-Evensen med alle midler forsøkte å få Amelia og Einar til å frafalle kravet om rentesrenter i den erstatningssaken som Aabø-Evensen førte for familien høsten 2000 mot staten v/Justisdepartementet, begynte det virkelig å knirke.
Jeg ble av Einar og Amelia bedt om å vurdere Aabø-Evensens synspunkter, samt å komme med mine egne, om jeg hadde noen. Den 1. oktober 2000, la jeg frem min korte vurdering, som jeg også sendte til Aabø-Evensen, hvor jeg klart konkluderte med at familien Riis ikke hadde noen grunn for å frafalle kravet om rentesrenter på det erstatningsbeløp som vi krevde.
Aabø-Evensen brukte den s.k. Bertel O. Steen dommen (Rt-1993-373) som grunnlag og hovedargument mot å fremme rentesrentekravet. Det finnes ikke hjemmel for et slikt rentesrentekrav og vi ville miste all sympati, sa han, dersom vi valgte å stå på kravet om rentesrenter. Jeg redegjorde for Einar og Amelia at denne dommen var helt irrelevant for vår sak. Advokat Aabø-Evensen nektet å påstå rentesrente etter de alminnelige erstatningsrettslige synspunkter – muligens fordi beløpet da ville bli vesentlig større – og la ned påstand om rentesrente i medhold av morarenteloven, og dermed var slaget tapt, om da ikke staten kom til å innrømme at de var skyldig i at saken hadde ligget i Oslo tingrett i 22 år (noe regjeringsadvokaten selvfølgelig ikke gjorde).
Ser vi oss tilbake ville Riis ha blitt tilkjent kr 249 millioner i stedet for kr 43 millioner, dersom Aabø-Evensen hadde brukt alminnelige erstatningsrettslige prinsipper i sine anførsler omkring utmåling av det økonomiske tap. Jeg kan derfor trygt slå fast at advokat Aabø-Evensen her påførte Riis et tap på omkring kr 200 millioner. Dersom Aabø-Evensen visste mer enn oss; at staten kun var villige til å gi dom på 43 millioner, og at dommerne var blitt pålagt å vende tommelen ned for Riis dersom Riis sto fast på rentesrentekravet, noe enhver ville ha gjort i en erstatningssak, så burde han selvsagt ha informert oss om dette slik at vi kunne ha fått anledning til å ta stilling til situasjonen. Idet han ikke har gjort dette, mener jeg det er åpenbart at Riis og jeg har et krav på Aabø-Evensen på kr 200 millioner + renter og rentesrenter fra 2001.
Høsten 2002 førte Aabø-Evensen den s.k. Falkefjell-saken, en sak han skrøt av at; den var det ingen problemer å vinne igjennom med (se opptak av samtale med Kenneth), spesielt ikke etter at man hadde vunnet i den s.k. Skiftesaken. Saken ble ført på verst tenkelige måte av Aabø-Evensen, hvor han i praksis ba om å få tape. Se for øvrig artikkel i RettsNorge om Aabø-Evensens arbeid i Falkefjell-saken.
Imot lagdommer Gunvald Gussgaards bestemmelse overleverte advokat Aabø-Evensen båndopptakene av vitneavhørene hver ettermiddag til Einar. Dette angrer sikkert Aabø-Evensen på nå, ikke bare fordi han løy så det rant av han til dommeren som flere ganger spurte om det finnes flere CD’er av samme opptak (Aabø-Evensen sa, nei), men også fordi opptakene viser hvordan Aabø-Evensen totalt ruinerte vitneavhørene.
Familien Riis mistet etter hvert naturlig nok all tillit til denne advokaten, og bruddet kom den 3. juni 2003, hvor Aabø-Evensen forsøkte seg med en 17 siders forklaring på hvorfor han nå ikke kunne representere familien. I denne forklaringen jekker han seg som sedvanlig oppover, og meg nedover. Hans fremstilling av meg er så nedverdigende at han pålegger Riis å ikke informere meg om brevet, se avslutningen av brevet. Som leseren vil se, så viser advokat Aabø-Evensen at hans motiv for å ta på seg Riis’ saker strider mot Riis’ interesser.
For det første sier han at han anså muligheten for å vinne igjennom som svært liten, se brevet s. 2, nest siste avsnitt. Dernest uttaler han at han likevel påtok seg saken fordi, og dette er meget sentralt, han mente han kunne utrette noe som ingen andre ville kunne klare, se s. 3, annet avsnitt. Det er muligens greit nok å tenke slik, men å si det rett ut viser en særdeles begrenset vurderingsevne, hvor han plasserer seg selv faglig foran alle andre, og sin egeninteresse foran klientens. Dernest og som følge av hans forstandsmessige svakheter, viser han at han overhodet ikke har vurdert konsekvensen av uttalelsen/måten å tenke på, nemlig den stor risiko (både økonomisk og psykisk) han utsatte Riis og deres saker for.
Ved flere senere anledninger har Aabø-Evensen uttalt at han anså muligheten til å vinne igjennom til å ligge på 2%. Enhver fornuftig person ville da anbefalt klienten om å la være å forfølge saken. Aabø-Evensen overtalte likevel Riis til å gjennomføre saken, vel vitende om risikoen men uten å informere Riis om denne, hvor han derved påførte Riis et tap på omkring to millioner kroner. Dette bare fordi advokaten hadde fått en eller annen idé om at han skulle klare å oppnå noe som ingen andre før han hadde klart; å hoppe 10 meter uten tilløp.
Men det stopper ikke her. Aabø-Evensen forteller videre i sitt avskjedsbrev at han på noen punkter ikke kunne komme med anførsler som endog kunne bevises, idet disse kunne være politisk kontroversielle, se brevet s.3. Man kan selvsagt ikke la seg representere av en advokat som av politiske hensyn ikke tør å fremme sentrale anførsler i en sak. Han burde i det minste ha fortalt Riis om dette, før han påtok seg oppdraget, og i hvert fall før han gikk i retten med sakene.
Etter bruddet i juni 2003, reiste Aabø-Evensen forliksklage mot Amelia Riis, siden hun ikke ville betale for den jobben han hadde gjort mht anken av Falkefjell-saken. Se historikk om saken her.
Høsten 2004, da saken var oppe i tingretten, ble det forsøkt forliksforhandlinger, som strandet som følge av Aabø-Evensens merkelige måte å føre forhandlinger på. Han gikk nemlig opp et par hundre tusen kroner da forhandlingene startet, og der ble han egentlig sittende uten å rikke på seg. Riis kunne ikke akseptere hans forslag, og spesielt ikke den pressemeldingen som han ønsket at vi skulle skrive under på, se siste side. Her kan leserne lese min kommentar til Einar etter at jeg hadde fått oversendt forslaget til forlik fra advokat Aabø-Evensen.
Amelia Riis uttykte flere ganger at hun var meget redd denne advokaten, se link til opptak nedenfor, og som man nå muligens er kjent med ble Amelia den 17. august 2006 truet til å inngå forlik med ham, hvor hun ble tvunget til å betale omkring kr 100.000,- mer enn hva han hadde blitt tilkjent i dommen som forelå mellom partene, og som var anket.
Her – den 17. august 2006 – begynner historien slik jeg kjenner den. Hva som egentlig har skjedd bak de lukkede dører, vet bare regjeringen og noen andre utvalgte.
Jeg gir dere her en kort gjennomgang av hendelsesforløpet fra den 17. august 2006, da alt ble snudd på hodet, og frem til i dag.
Forlik i ankesak mellom Riis og advokat Ole Kristian Aabø-Evensen
Den 17. august 2006 ble det inngått forlik mellom Amelia Riis og Ole Kristian Aabø-Evensen. Forliket gikk ut på at den ankesak som lå til behandling mellom partene i Borgarting lagmannsrett skulle trekkes. Det ble videre produsert og signert en pressemelding,
Vedlegg nr 1: Pressemelding av 17. august 2006
samt at Ole Kristian Aabø-Evensen fikk utbetalt omkring kr 290.000,-. Se Vedlegg nr 2 for kort historikk over forholdet mellom Riis og Ole Kristian Aabø-Evensen, samt ankesakens tema.
Vedlegg nr 2: Kort historikk over sak Riis v Aabø-Evensen,
Det ble aldri forfattet noen forliksavtale som regulerte de forhold Aabø-Evensen og Riis nå hadde forlikt. Muligens står vi her overfor et unikt advokatarbeid, hvor det er inngått forlik uten at noen forliksavtale er blitt signert.
Pressemeldingen som Ole Kristian Aabø-Evensen har truet til seg, er en solid frikjennelse av hans tidligere handlinger mot Riis, hvor hun spesielt i avsnitt 8 klart går imot meg og Einar.
På dette tidspunkt representerte jeg Amelia Riis i alle hennes rettstvister, også i tvisten mot Ole Kristian Aabø-Evensen; hennes tidligere advokat.
På morgenen den 18. august 2006 ringte Amelia til meg. Da jeg ikke rakk telefonen, ringte jeg henne opp straks etter, hvorpå hun fortalte meg hva som hadde skjedd på kontoret til Ole Kristian Aabø-Evensen dagen i forveien.
Einar Riis, Amelia Riis’ avdøde ektemann, påla meg å ta opp alle samtaler og møter med familien, slik at det aldri skulle oppstå spørsmål om hva som hadde skjedd, hva som hadde blitt sagt og hva som hadde blitt avtalt. Amelia var klar over dette (noe som fremgår bl.a. av samtale den 21. august 2006, jf Vedlegg nr 6 nedenfor, pkt 6 og 8). Samtalen mellom meg og Amelia ble i tråd med våre avtaler derfor tatt opp på bånd.
Vedlegg nr 3: Avskrift av opptak av samtale mellom Amelia Riis og Herman J Berge den 18. august 2006 kl 0816.
Som en vil se av samtalen kom det flere ganger frem at Amelia oppfattet Ole Kristian Aabø-Evensen som farlig, noe hun også ved flere tidligere anledninger hadde gitt uttrykk for (og som var den direkte årsak til at hun ønsket å bli ferdig med Ole Kristian Aabø-Evensen, en gang for alle), se pkt 9, 11, 25, 51, 81 og 125.
Amelia forsøkte å overtale/presse meg til å ikke si noe, og ikke gjøre noe i relasjon til den pressemelding som hun nå hadde signert, se pkt 9, 11, 25, 57 og 59. Det kom også frem at Ole Kristian Aabø-Evensen forsøkte å presse Amelia til å si at hun ble presset av meg og Einar til å gå til søksmål mot ham, se pkt 138, 139 og 183. Han truet også med å komme med beskyldninger mot meg, se pkt 9.
Hun var helt klart blitt presset av Ole Kristian Aabø-Evensen, og hun presset meg ved å videreføre Ole Kristian Aabø-Evensens trussel, nemlig at dersom hun ikke signerte ville Ole Kristian Aabø-Evensen gå mot meg, altså gå til sak mot meg, noe som selvsagt ville skade både meg og Amelia, i og med at jeg representerte henne i alle saker, var hennes juridiske rådgiver og beste venn, som hun sa til presten under bisettelsen av Einar (som også er tatt opp på bånd).
Meget tidlig i samtalen ber Amelia meg om å for Guds skyld ikke si noe til noen som helst. Hun fortsatte med å utrykkelig understreke at Ole Kristian Aabø-Evensen er farlig, og at dersom jeg kom til å si noe eller kommentere noe mht pressemeldingen, så hadde han truet henne med å reise sak mot meg, se Vedlegg nr 3, pkt 9.
I løpet av denne samtalen uttaler Amelia hele syv ganger at Ole Kristian Aabø-Evensen er farlig. Dette for å understreke trusselen, og for å søke å manipulere eller presse meg til å ikke kommentere pressemeldingen. Dersom jeg gjorde noe som helst i tilknytning til denne pressemeldingen, ville også forliket dem imellom være brutt, samt at han ville gå til sak mot meg.
Under møtet den 17. august 2006 har derved advokat Ole Kristian Aabø-Evensen pådratt seg straffansvar ved at han gjennom å true med å reise sak mot Amelia Riis’ representant, undertegnede, og truet med å komme med beskyldninger mot meg, fikk fremtvunget et forlik hvor han fikk utbetalt nær kr 100.000,- mer enn det beløp han var tilkjent ved dom i den nå forlikte sak. I tillegg fikk han gjennom bruk av de samme trusler fremtvunget en signatur på en pressemelding han selv hadde forfattet, hvor han der hadde frifunnet seg selv for de påstander og krav som Riis hadde reist mot ham. I tillegg til dette, også gjennom bruk av samme trusler, fikk han Amelia til å innrømme noe som var vitterlig uriktig, nemlig at jeg på det tidspunkt ikke var hennes representant i denne saken. I tillegg til dette hentet Ole Kristian Aabø-Evensen inn en annen medarbeider på sitt advokatkontor som skulle bevitne at Amelia Riis skrev under på pressemeldingen, prosesskriftet til Borgarting lagmannsrett, og et dokument som tilkjennegir at hun ikke signerte alt dette under press. Han skulle videre bevitne at hun var ved sine fulle fem da hun signerte dokumentene.
I følge flere samtaler med Amelia, samt samtale med hennes sønn, Kenneth Riis, den 25. august 2006, bekrefter begge at Aabø-Evensen hentet inn en av de ansatte på kontoret som skulle bevitne at Amelia signerte under fri vilje, at hun var klar over hva hun gjorde, og at hennes handlinger ikke var gjort under press. Dette er typisk arbeidsmetode for denne advokaten. Da han forsøkte å presse og true Amelia og Einar til å ikke anke dommen i den såkalte Skiftesaken, benyttet han de samme metoder. Se erklæringen han den gang lagde, hvor han også skulle ha meg til å signere på at alt var gjort under fri vilje, uten tvang eller press. Som leseren vil se av denne merkverdige erklæringen, gjør advokat Aabø-Evensen det klart for sine klienter at han ikke vil føle for å føre ankesaken for ekteparet dersom de til tross for hans press og tvang, likevel ville anke. En skal ikke være mye oppvakt for å se at her kolliderer Aabø-Evensens meget spesielle og i klartekst uttalte egeninteresse (være den som vant en sak som ingen andre ville ha vunnet) direkte med Riis’ interesser (få tilbake hele formuen på $14 millioner pluss rentes renter fra 6. mai 1974).
Amelia ble – som hun selv har uttalt flere ganger, og som hennes sønn har uttalt at han har forstått sin mor – truet til å 1) signere pressemeldingen, 2) innrømme mot vitterlig kjensgjerning at undertegnede ikke var hennes representant i denne sak, 3) inngå avtale om å betale Ole Kristian Aabø-Evensen kr 290.000,- (nær kr 100.000,- over domsbeløpet) 4) signere på dokument at hun ikke var under press og handlet av fri vilje, samt 5) å avslutte saken for Borgarting lagmannsrett.
Amelia’s handlinger ble fremtvunget ved hjelp av følgende pressmiddel: Trussel om å reise sak mot Amelia Riis’ representant, Herman J. Berge, samt trussel om å komme med beskyldninger mot den samme. Ole Kristian Aabø-Evensen hadde understreket for Amelia Riis at dersom hun signerte, og Herman Berge holdt seg lavt i terrenget, ville han ikke gå mot Berge. Som følge av Amelia Riis’ meget irrasjonelle og helt uforståelige handlinger i perioden frem til i dag, se Vedlegg nr 2, er det stor sannsynlighet for at Ole Kristian Aabø-Evensen har gitt ut andre alvorlige trusler som jeg ikke kjenner til.
Amelia ble – som nevnt – tvunget av Ole Kristian Aabø-Evensen til å signere på et dokument som redegjorde for at hun ikke signerte pressemelding og prosesskrift til Borgarting lagmannsrett om å trekke saken, under press. Dette kommer frem i samtale mellom undertegnede og Amelia den 25. august 2006.
Vedlegg nr. 4: Utdrag I – Avskrift fra møte mellom Amelia Riis og Herman J Berge hjemme hos Amelia den 25. august 2006
Den 18. august 2006 møtte Ole Kristian Aabø-Evensen opp på Amelia’s bopel med en ny revidert pressemelding som han ønsket hennes signatur på. I stedet for å signere på denne pressemeldingen, skrev Amelia en erklæring til Ole Kristian Aabø-Evensen som hun mente måtte holde. Denne erklæringen ble utstedt den 19. august 2006, hvor hun bl.a. hadde tatt ut at hun hadde vært imot søksmålet mot Ole Kristian Aabø-Evensen, samt det aller meste som var til skade for hennes avdøde ektemann og meg.
Vedlegg nr. 5: Brev og Erklæring fra Amelia Riis av 19. august 2006
Den 21. august 2006 møtte Ole Kristian Aabø-Evensen atter en gang opp på Amelia’s bopel, med enda en revidert utgave av pressemeldingen. Igjen truet han Amelia med at dersom hun ikke signerte denne avtalen, kom han til å gå mot meg. Se avskrift av opptak av telefonsamtale mellom Amelia Riis og meg den 21. august 2006, avskrift av opptak av telefonsamtale mellom Kenneth Riis og meg den 25. august 2006, samt Vedlegg nr 4.
Vedlegg nr 6: Utdrag – avskrift av opptak av samtale mellom Amelia Riis og Herman J Berge den 21. august 2006.
Vedlegg nr 7: Utdrag – avskrift av opptak av samtale mellom Kenneth Riis og Herman J Berge den 25. august 2006.
Den 25. august 2006 signerte Amelia Riis på en erklæring om at hun hadde blitt presset til å signere på de dokumenter som ble produsert av Ole Kristian Aabø-Evensen i perioden 17. til 21. august 2006. Samtidig trakk hun tilbake alt det som sto i de nevnte pressemeldingene.
Vedlegg nr 8: Erklæring fra Amelia Riis av 25. august 2006 vedrørende pressemeldingene
Amelia Riis har overfor sin sønn, Kenneth Riis, overfor meg, hennes representant, samt i båndopptak og i erklæring av 25. august 2006 uttalt at hun ble presset av Ole Kristian Aabø-Evensen til å signere på pressemeldinger samt andre dokumenter i tilknytning til forliket. Hun har også uttalt at hun ikke står ved noe av innholdet i pressemeldingen.
Vedlegg nr 9: Utdrag II – Avskrift fra møte mellom Amelia Riis og Herman J Berge hjemme hos Amelia den 25. august 2006
Amelia Riis gikk inn i møtet med Ole Kristian Aabø-Evensen den 17. august 2006 med det for øyet å få forlikt den tvist han hadde reist mot henne, dette som følge av at hun var redd han og hva han kunne finne på hvis hun ikke gjorde det. I stedet ble hun presset til å inngå et forlik på hans premisser, hvor han derved har presset henne til ikke bare å signere på disse dokumentene, men også til å utbetale ca kr. 100.000,- mer enn hva som hadde vært nødvendig for Amelia å betale dersom hun hadde trukket saken fra retten i stedet for å forlike den. Resultatet for advokat Ole Kristian Aabo-Evensen og hans advokatfirma med samme navn, ble alene muliggjort ved å true Amelia Riis med at dersom hun ikke gjorde som han ønsket, ville han gå mot undertegnede. Amelia var – som hun sier – avhengig av meg og min støtte, og uttrykte alltid at hun ønsket at vårt samarbeid skulle fortsette. Dette var et tilstrekkelig pressmiddel for å få Amelia Riis’ signatur.
Under det korte møtet mellom Amelia Riis og Ole Kristian Aabø-Evensen, på hennes bopel den 21. august 2006, handlet Ole Kristian Aabø-Evensen på ny straffbetingende, idet han truet Amelia Riis til å signere på en ny pressemelding, hvor Amelia Riis ble forelagt de samme trusler om at han kom til å gå mot meg. Denne gangen hadde han et større pressmiddel i og med at han allerede hadde fått presset Amelia Riis til å signere den første pressemeldingen, som jo i sykelige vendinger roset Ole Kristian Aabø-Evensen over alle grenser, og som samtidig tilsidesatte og eliminerte alt det arbeidet som undertegnede og Einar Riis hadde utført i årenes løp. Også dette forholdet er en krenkelse av strl §266, første ledd.
Dersom noen skulle være i tvil om straffbarheten i disse handlingene, så er det bare å sette seg ned med straffelovens §266, første ledd, og lese.
Vilkårene for straff i forhold til strl §266, første ledd, er oppfylt, idet handlingene den 17. august 2006 (utpresning), 18. august 2006 (forsøk på utpresning) samt den 21. august 2006 (utpresning), er gjort under forsett. Ole Kristian Aabø-Evensen var klar over at hans opptreden ble oppfattet som en trussel. Han tvang derfor Amelia til å signere på et dokument som skulle dokumentere at hun ikke var under tvang eller press. Ole Kristian Aabø-Evensen var videre klar over at han og hans advokatfirma truet med rettsstridig atferd. Det er ingen tvil om at trussel om søksmål er rettsstridig adferd, jf eksempelvis Kjerschow 1930, s. 665 og s. 558, pkt 3 og 4. Det er heller ingen tvil om at Amelia Riis oppfattet dette som trusler (hun var redd for å miste meg og hun var avhengig av meg), og at hun lot seg styre av truslene til å handle slik Ole Kristian Aabø-Evensen ønsket. Ole Kristian Aabø-Evensen var åpenbart klar over at den fremtvungne disposisjonen ville volde tap for Amelia Riis. Endelig var Ole Kristian Aabø-Evensen klar over at han ved dette press og disse trusler ville oppnå en vinning han ellers ikke ville ha krav på. Var han riktig flink med truslene mot Amelia Riis, ville han også kunne klare å overta mitt arbeid som familien Riis’ representant, noe han også har lykkes med.
I og med at den urettmessige økonomiske vinning ville bli delt mellom advokatene på advokatkontoret, hvor det er klart at en eller flere av advokatene (eller andre ansatte) deltok i utpresningen, vil medvirkerne kunne bli dømt under samme straffebud.
Som følge av en rekke forhold som det i denne omgang blir for kort tid til å gjennomgå, se dog Vedlegg nr 2, har Ole Kristian Aabø-Evensen nå tatt over mitt arbeid som familien Riis’ juridiske rådgiver og advokat, hvor han samtidig har gått til sak mot meg. Det vil da åpenbart kunne bli problematisk å få Amelia Riis til å innrømme at hun den gang i august 2006 ble truet og presset. Det er samtidig vanskelig å si om hun i dag fremdeles blir truet og presset til å gå mot meg, men ser man på TV2-innslagene så er det mye som tyder på nettopp dette. Vi har hatt et 9 år langt nært og godt samarbeidsforhold frem til den dagen hun ble truet til å signere på forliket med Ole Kristian Aabø-Evensen. Etter å ha sett hvordan Amelia Riis har handlet etter at hennes advokat truet henne til å eliminere mitt og Einars arbeid, er det på sin plass å spørre om ikke Amelia faktisk har et stort behov for beskyttelse mot denne advokaten. Hun har tross alt signert en erklæring hvor hun sier at hun ble presset av Aabø-Evensen. I tillegg til dette har hun erklært at hun skal holde meg skadesløs for ethvert krav som måtte oppstå som følge av mitt engasjement i Riis’ saker. Det er jo da helt fantastisk at de likevel har klart å saksøke meg i Norge. Ufattelig.
Selv om Amelia Riis i dag lar seg representere av den advokaten som hun i august 2006 ble truet og presset til å forlike en årelang tvist med, vil disse handlingene like fullt være straffbare.
Og selv om forholdet mellom Amelia Riis og advokat Aabø-Evensen tilsynelatende er det aller beste, så vil man aldri kunne akseptere at advokater på en slik måte; gjennom straffbare trusler og utpresning tiltvinger seg forlik, klienter og oppdrag. Slik virksomhet skal aldri aksepteres og det må derfor reageres mot med adekvate tiltak.
Jeg klaget derfor denne advokaten og hans handlinger inn for Tilsynsrådet for advokatvirksomhet. I stedet for å åpne sak mot advokaten, åpnet de en slags tilsynssak mot meg. Det ser ikke ut for at det finnes noen grenser for myndighetenes maktmisbruk overfor de enkeltpersoner som har viet store deler av sitt liv til å hjelpe andre. Den måten jeg er blitt behandlet på av norsk rettsvesen, viser at dette rettsvesenet må være noe av det mest korrupte og korrumperte rettsvesen i den vestlige verden. Jeg har overhodet ikke fått noen beskyttelse mot den vanvittige urett som er begått mot meg både av pressen og nå også av flere domstoler i Norge.
Det skal også nevnes i dette bildet at Amelia Riis, etter sin manns død, sitter på en formue på omkring NOK 40 millioner. Amelia Riis er en eldre dame, og selv om hun er åndsfrisk så har hun flere ganger gitt uttrykk for at hun plages av press fra barna og at hun ønsket å beholde pengene selv til hun døde, og at barna først da skulle få sin arv. Barna på sin side vurderte i fjor sommer å umyndiggjøre henne for å få hånd om arven etter sin far, som hun selv ønsket å overta i uskifte. Samtidig kommer hennes tidligere bitre fiende (advokat Ole Kristian Aabø-Evensen) inn og overtar min stilling som familiens medhjelper, samtidig som han skyver meg ut. Det er ikke utenkelig at Ole Kristian Aabø-Evensen har sett på Amelia som et lett offer for å kunne utøve sitt hat mot meg, og at han samtidig kunne tjene en slant penger på dette.
--------------------
Slik jeg ser det i dag, så har noen på det aller høyeste nivået innenfor det korrupte maktsystemet satt alle hjul i sving for å knuse meg med en særdeles ufin kampanje, hvor TV2, advokater og regjeringsmedlemmer er involvert.
Det kan nemlig ikke finnes noen med vettet i behold som tør å ta den sjansen Mats Ektvedt og TV2 tok, nemlig å sende ut løgnhistorier – som lett ville kunne avvises – på nyhetene.
Dersom Mats Ektvedt, TV2 og den maktkonsentrasjonen som står bak disse, hadde et ønske om å få frem sannheten, så skulle TV2 bl.a. ha lagt frem fakta (som jeg hadde tilgjengelig for reporteren, eller som han var oppfordret til å gjøre undersøkelser på) omkring følgende forhold for seerne:
- Advokat Ole Kristian Aabø-Evensen har gjennom straffbar trussel presset Amelia Riis til å inngå forlik med ham.
- Advokat Ole Kristian Aabø-Evensen har gjennom straffbar trussel presset Amelia Riis til å betale kr 100.000,- mer enn han ved dom var tilkjent.
- Advokat Ole Kristian Aabø-Evensen har gjennom straffbar trussel presset Amelia Riis til å signere at jeg (Herman J Berge) ikke var hennes representant.
- Advokat Ole Kristian Aabø-Evensen har gjennom straffbar trussel presset Amelia Riis til å signere på et dokument som sier at hun ikke var presset til å inngå forlik med ham.
- Advokat Ole Kristian Aabø-Evensen har gjennom straffbar trussel presset Amelia Riis til å engasjere Advokat Ole Kristian Aabø-Evensen.
- Advokat Ole Kristian Aabø-Evensen har gjennom straffbar trussel presset Amelia Riis til å engasjere Advokat Ole Kristian Aabø-Evensen i fremtidige saker mot meg.
- Advokat Ole Kristian Aabø-Evensen har gjennom straffbar trussel presset Amelia Riis til å signere på en pressemelding.
- Advokat Ole Kristian Aabø-Evensen har villedet Oslo forliksråd til å åpne sak i Norge, til tross for at familien Riis allerede hadde reist sak om de samme forhold i Monaco.
- Advokat Ole Kristian Aabø-Evensen har villedet, presset eller på annen måte korrumpert Oslo byfogdembete til å forstå saken slik at jeg på tidspunktet for begjæring om arrest fremdeles bodde i Norge, og at jeg hadde biler registrert i Norge, hvilket altså er galt. Jeg ble registrert innflyttet i Luxembourg den 16. november 2006.
- Advokat Ole Kristian Aabø-Evensen har villedet, presset eller på annen måte korrumpert Oslo tingrett til å forstå saken slik at jeg på tidspunktet for stevning (5. mai 2007) fremdeles bodde i Norge.
- Advokat Ole Kristian Aabø-Evensen har rådet og bistått Amelia Riis til å plassere nær kr 1 million på hennes to barns navn i en Sveitsisk bank. Pengene skulle brukes i Norge, men skulle holdes utenfor Norske myndigheters viten slik at Advokat Ole Kristian Aabø-Evensen kunne fortsette å fakturere staten (under ordningen om fri rettshjelp) for sitt arbeid for Riis, og samtidig vite at det fantes penger til ham i utlandet for det tilfellet at Riis mistet Fri Rettshjelp.
- Amelia Riis har samtidig og med hjelp av advokat Aabø-Evensen, på urettmessig vis lurt til seg fri rettshjelp, hvor hun etter eget sigende på straffbart vis smuglet pengene inn i Norge etter hver utenlandsreise.
- Amelia Riis mottok i 1999 en større arv av ektefellen til en av Norges rikeste menn, uten å gi den opp for norske myndigheter.
- Amelia Riis lot sine barn holde hennes formue utenfor norske skattemyndigheter, og utenfor Fylkesmannens kontroll, idet midlene ble plassert i Sveits.
- Amelia Riis har på straffbart vis villedet Asker og Bærum skifterett til å utstede uskifteattest, basert på løgnaktige opplysninger.
- Mats Ektvedt fortalte ikke til tv-seerne at Amelia Riis bor i Monaco
- Mats Ektvedt fortalte ikke at Amelia Riis ikke er blakk. Ved gjennomgang av hennes konti i Norge i fjor sommer fant vi at hun hadde i overkant av kr. 5 millioner. Mats Ektvedt unnlot å nevne dette.
- Mats Ektvedt fortalte heller ikke til tv-seerne at Amelia Riis ønsker å overta Einar’s eiendommer i Sverige, Monaco og Moraga (San Francisco).
- Mats Ektvedt fortalte ikke at mitt krav mot dødsboet etter Einar Riis i utgangspunktet var på kr. 1.8 millioner, og ikke 28 millioner.
- Mats Ektvedt fortalte heller ikke at familien Riis pr i dag sitter på en formue på minst kr 40 millioner.
- Mats Ektvedt fortalte ikke til meg – da han ba om et intervju hvor de overtalte meg med å si at; det vil jo være bedre for deg om du fikk fortalt din versjon av saken – at han aldri ville la meg få fortelle min versjon (sannheten), men derimot at han og en rekke mennesker bak ham for lengst hadde planlagt en svertekampanje mot meg i Norge. Hadde han fortalt meg at han og noen bak ham hadde bestemt seg for å ødelegge meg, og samtidig presse meg til å avstå fra mitt rettmessige krav i Monaco, ville jeg ha nektet å la meg intervjue.
- Og endelig:
- Reporter i TV2, Mats Ektvedt fortalte aldri seerne at han selv og konsernsjef i TV2, Kåre Valebrokk i Amelia og Einars testament er oppført som mulige kreditorer i boet.
- TV2 hadde da objektivt sett en økonomisk interesse i å få meg fjernet som boets eksekutor, og som kreditor.
Hadde Mats Ektvedt og TV2 ønsket å grave frem sannheten i Riis-saken, så hadde hovedoppslaget høyst sannsynlig kunnet bli en sending hvor man filmet advokat Aabø-Evensen og Amelia Riis, og kanskje Mats Ektvedt selv, etter at de hadde blitt arrestert for en rekke straffbare handlinger.
Men, slik er ikke vår verden. Hvorfor den ikke er slik? Fordi dere alminnelige mennesker ikke gjør noe, og derigjennom tillater et system som ikke har til hensikt å ivareta alminnelige menneskers rettssikkerhet.
Det skal kanskje ikke mer til enn at dere sier til noen dere kjenner at: Dette aksepterer vi ikke, her må noe gjøres. Bruk dugnadsånden til dette meningsfylte arbeidet. Det er nemlig en utrolig god følelse man sitter igjen med etter å ha hjulpet andre.
Reis dere opp og bry dere!
Herman J Berge
Luxembourg
- Log in to post comments