Jeg viser til dom Rt-1994-25,
og har følgende kommentarer til dommen og spørsmålet om rentesrente
på erstatningskrav generelt, samt skifterettens uaktsomhet i Riis-saken
spesielt.
Faktisk økonomisk tap
Utgangspunktet er at man skal ha erstattet det faktiske økonomiske tap.
I så henseende skal man som kjent ta i betraktning reparasjonshensynet
- at kreditor blir holdt skadesløs - og prevensjonshensynet -
at man så langt det lar seg gjøre kan unngå slike skader i fremtiden.
Det gitte tap kan beregnes gjennom rentesrente-synspunktet
dersom dette, etter en konkret vurdering, gir det riktige uttrykk for
det faktiske økonomiske tap. Faktisk økonomisk tap, er den tapte
inntekt man har lidt som følge av at man ikke har fått stilt til disposisjon
den kapital som skulle ha vært der.
For å framheve at vi ikke står overfor
et rent obligasjonsretslig (reglene om personlige fordringer og forpliktelser)
forhold, kan en ved beregning av tapets størrelse, utelate ordet morarente
og i stedet si: Riis krever erstattet hele sitt faktiske tap, hvor det
skal løpe en (avsavns) rente, og hvor det skal tillegges rentesrente
av erstatningssummen. Dette er blitt lagt til grunn i bl.a. Rt-1985-257.
Rt-1985-257: "Her har overskjønnsretten
ved en konkret vurdering funnet at den fastsatte rente sammen med rentesrenten
dekker tapet, noe det rettslig sett ikke kan være noe til hinder
for. Rentesrente er også benyttet i skjønn ved Tokke-Vinjereguleringen."
Som vi ser, det er det konkrete faktiske tapet som domstolen skal forsøke
å finne, og siden dekke.
Begrepets innhold
Rente skal i hovedsak erstatte eller være 1.) vederlag for tap
eller avståelse av kapital. Dernest kan renten inneholde en 2.)
risikopremie for skyldners evne og vilje til å gjøre opp for
seg. Videre ligger det i renten 3.) en kompensasjon for fall
i pengeverdien i den perioden kapitalen disponeres av skyldner.
Det faktiske tap
Dersom man under normale omstendigheter (avtalerettslig) opererer med
kun rente i et skyldforhold, og det oppstår et mislighold hvor renten
ikke dekker tapet, kan rentesrentesynspunktet tenkes å slå igjennom
selv overfor en avtale som i utgangspunktet utelater rentesrente.
Under ethvert mislighold står man nemlig
overfor et erstatningsmoment. Det er det reelle tapet som skal
dekkes inn. Morarenteloven reparerer til en viss grad disse forhold.
Skulle heller ikke morarenter dekke tapet, må man gå videre; enten ved
å dekke tapet ved en særskilt erstatningssum, eller tilkjenne rentesrente.
De erstatningsrettslige synspunkter kommer jeg tilbake til nedenfor.
Obligasjonsrett - erstatningsrett
I krav på rentetap hvor kravet på slike renter begrunnes erstatningsrettslig,
har (de begrensede) reglene om den alminnelige forsinkelsesrente (morarenteloven)
eller andre lovbestemte rentesatser ingen betydning. Se gjerne
Bergsåker, Pengekravsrett, 1994, s. 85. Her er det klart at det er skadelidtes
konkrete individuelle tap som skal dekkes. Strekker ikke flat rente
til, er det klart at det må gis erstatning i form av andre tillegg.
Her kan man, som nevnt ovenfor, bl.a. velge mellom en særskilt beregnet
tapserstatning, eller en gitt (avsavns-) rente med rentesrente.
Erstatningsutmåling må skje konkret.
Arnholm om rente
Arnholm har sagt; Den som har betalt, vil altså i det høieste kunne
få tilbake det samme beløp. Renter får han ikke…" Dette er vel mildt
sagt en tøvete uttalelse.
Rt-1994-25
Denne dommen er etter mitt skjønn ikke relevant i denne sammenheng.
Det foreligger ingen (obligasjonsrettslig) avtale mellom Riis og skifteretten.
Skifteretten har handlet (i det minste) uaktsomt og må, dersom man finner
bevist uaktsomhet og årsakssammenheng, belastes for Riis' faktiske tap.
Morarenteloven er kun en rettsteknisk forenkling i rene obligasjonsrettslige
forhold. Loven er ikke ment å begrense erstatningsrettslige krav.
Om man setter seg ned og beregner tapet
post for post, eller om man i stedet benytter seg av en adekvat avsavnsrente
med rentesrente, er for så vidt av underordnet betydning. Å bruke rentesrente
er likevel den enkleste utvei i beregningen.
Rt-1994-25 gjelder sentrale forhold innen
obligasjonsretten. Tvisten hadde sitt utgangspunkt i betalingsmislighold
som følge av reklamasjon etter kjøp, hvor selger hadde påstått seg rentesrente
av morarente mht resterende utestående krav mot kjøper. Kjøper mente
at tjenesten ikke var kontraktsmessig, hvoretter han da kansellerte
resterende del av avtalen. Kanselleringen ble funnet uberettiget, hvorpå
selger krevde erstatning for det tap han led som følge av kontraktsbruddet
og det etterfølgende dekningssalget (tapsbegrensningssalget). I tillegg
krevde selger rentesrente av morarente for betalingsmisligholdet. Høyesterett
fant klart at morarenteloven §3
ikke hjemlet rentesrente. Her må det igjen minnes om at vi står overfor
et rent obligasjonsrettslig forhold, hvor man som hovedregel skal følge
morarentelovens regler om forsinkelsesrente ved mislighold.
En kan gjerne spørre seg hvorfor selger
ikke krevde sitt reelle tap erstattet. Dersom rentesrente på morarente
ikke ville bli godtatt av retten, måtte det vel være klart at selger
- som subsidiær påstand - burde ha krevet rentesrente på et dokumentert
faktisk tap (erstatningssumen).
Obiter dictum om rentesrente
Rt-1985-257 blir det i et obiter dictum sagt av Høyesterett at renter
med rentesrente kan tilkjennes: "…Jeg bemerker at det ved fastsettelsen
av avsavnsgodtgjørelsen neppe er noe rettslig til hinder for også å
nytte en rentesrente. Det bør imidlertid da fremgå av skjønnsgrunnene
at retten har vurdert at en slik renteberegning gir den riktige erstatning
i det enkelte tilfelle. Retten bør for øvrig være oppmerksom på at det
ved rentesrente må være klarhet om beregningstidspunktet."
Her går det rimelig klart frem at det er
det enkelte konkrete tilfellets virkelige tap som skal dekkes av rentesrenten:
"…renteberegning gir den riktige erstatning i det enkelte tilfelle."
Forarbeider og formål
Selv om det i morarentelovens forarbeider er gitt uttrykk for at man
ikke ønsket å gi uttrykkelige lovregler om renter av morarenter, er
en slik renteberegning ut fra lovens formål, og de økonomiske rammebetingelser
(reelle hensyn) i samfunnet, mest naturlig i de fleste skyldforhold.
Under et erstatningsrettslig synspunkt
er det som nevnt viktig å se at det er skadelidtes individuelle konkrete
tap som skal dekkes. I så henseende har det aldri vært lovgivers mening
å benytte morarentelovens begrensninger som hinder for å tilkjenne full
erstatning.
Vi står i Riis-saken ikke overfor mislighold
av betaling etter avtale, hvor partene har kunnet forutsette det ene
eller annet under konstruksjonen av avtalen.
Rente for tidsrommet før tilbakesøkingskravet
gjøres gjeldende
Rettspraksis hvor morarente på erstatninskravet har blitt tilkjent fra
den dag den krenkende part ble fratatt pengene - altså ikke fra
det senere påkravs-/stevningstidspunkt: Rt-1984-278 (ran), Rt-1984-806
(bedrageri), Rt-1985-1221 (tilbakesøking), Rt 1988-46 (erstatning-underslag),
og Rt-1988-556 (tilbakesøking).
Avsluttende kommentar
Med hensyn til helt klare erstatningsrettslige spørsmål er det ikke
riktig å se hen til kun vanlig flat rente. I så tilfelle ser man helt
bort fra både hensynet til reparasjon, og hensynet til prevensjon (de
reelle hensyn bak loven).
Mht slett forvaltning, underslag, bedrageri
eller tyveri, så står man ikke overfor et avtalerettslig forhold. Det
blir da etter mitt skjønn galt å bringe inn rene avtalerettslige synspunkter
mht morarente og rentesrente, da man jo alene står overfor erstatningsrettslige
problemer.
Igjen; det er det faktiske tap som skal
dekkes. Hvilken ordning man velger; særskilt beregnet erstatningssum
(som vil være meget tidkrevende), eller renter av en gitt avsavnsrente,
er for så vidt likegyldig, så sant man ender opp med en rettferdig løsning,
hvor det faktiske tap - så godt det lar seg gjøre - blir påvist, og
gjenopprettet.
Jeg vil tilføye at dersom en ikke skulle
kreve rentesrente, så unnlater man samtidig å gi retten det inntrykk
av alvor som saken krever.
Som nevnt helt først har nemlig erstatning
(og en gitt rentesats) et element av prevensjon i seg. Dess høyere man
går mht rentesats, dess mer alvorlig viser en at en ser på forholdet,
hvor man derved i stigende grad samtidig gir uttrykk for at handlingen
er uønsket i samfunnet. I dette tilfellet; skifterettens manglende forvaltning
av et bo som skiftes offentlig.
Nå kan det for øvrig også gis erstatning
for rentetap som normalt ikke dekkes av morarenteloven, i de tilfeller
hvor det kan påvises særlig klanderverdig forhold hos motparten, jf
morarenteloven §3, tredje ledd.
Herman J. Berge Hasle den 1 oktober 2000