Historikk
Riis vs Aabø-Evensen
1. Våren 1998 fremskaffet jeg fri
rettshjelp for familien Riis. Vi begynte straks å lete etter advokat som kunne
føre sakene deres.
2. 23. desember 1998 aksepterte
advokat Ole Kristian Aabø-Evensen å ta oppdragene for Riis
3. Oktober – november 2002
representerte Aabø-Evensen Riis i den såkalte Falkefjellsaken for Borgarting
lagmannsrett. En uke før hovedforhandlingen tok til, ble Riis presset av
Aabø-Evensen til å godta at erstatningssaken skulle bygges på 7 hypoteser, og
ikke på faktum som forelå. Riis hadde valget mellom å stå uten advokat i
hovedforhandlingen, eller å akseptere advokatens arbeidsmetoder. Riis hadde i
realiteten ikke noe valg.
4. Selve hovedforhandlingen, og
spesielt vitneavhørene var en skandale. Amelia Riis reagerte sterkt negativt
mot sin egen prosessfullmektig; hvordan han førte saken og spesielt hvordan han
ødela vitneførselen.
5. Den 25. november 2002 falt dom
imot Riis. De hadde tapt på alle punkter. Riis mente at skylden i det alt
vesentlige lå hos deres egen advokat. I dommen stod det da også klart beskrevet
at man aldri ville vinne igjennom på hypoteser.
6. Saken ble anket. Anken var
mangelfull, og flere bilag hadde ikke blitt lagt ved anken. Disse bilagene ble
da heller aldri sendt til Høyesterett. Familien Riis fikk overhodet ingen bilag
tilsendt.
7. Riis fikk ikke tak i sin advokat
over en periode på omkring fire måneder. De snakket ikke med hverandre i
perioden 15. desember 2002 – april 2003. Den 14. februar 2003 ble jeg bedt av
Riis om å legge inn et tilleggskrift til anken, idet
de ikke fikk tak i sin egen advokat. Det er selvsagt meget uvanlig at andre må
gjøre jobben til prosessfullmektigen, en ordning som ikke godtas av noen
domstol. Jeg skrev likevel et tilleggsskrift for familien Riis, som ble
innlevert den 17. februar 2003.
8. Aabø-Evensen fulgte ikke opp
søknad om fri rettshjelp til arbeidet med anken, noe han var pålagt å gjøre av
Riis. Antakelig følte han det ikke særlig presserende å gjøre dette, idet han
visste at Riis på det tidspunktet hadde plassert ulovlige midler i Sveits (og
derfor hadde tilstrekkelig med midler til å dekke hans krav), fra et tidligere
forlik hvis midler Aabø-Evensen selv hadde arrangert utføringen av. Midlene var
– etter forslag fra Aabø-Evensen selv (jf hans brev til familien Riis av den 3.
juni 2003) – blitt holdt utenfor Riis familiens norske økonomi for på den måten
å kunne fortsette under fri rettshjelps-ordningen.
9. Den 2. juni 2003 ble Aabø-Evensen
bedt om å trekke seg fra en annen ankesak, den såkalte Skiftesaken.
10. Den 3. juni 2003 trakk
Aabø-Evensen seg som prosessfullmektig for Riis i alle saker, hvor han samtidig
la frem sitt omkostningskrav.
11. Den 14. august 2003 ble anken i
Falkefjellsaken avvist i Høyesterett.
12. I perioden frem til desember 2003,
forsøkte Riis flere ganger gjennom brev å komme i samtale/diskusjon med deres
tidligere advokat, for å diskutere hans pengekrav.
13. Aabø-Evensen lot ikke høre fra seg
på annen måte enn å gjenta oversendelse av regningen for omkostninger han hadde
hatt.
14. Riis ønsket ikke å betale denne summen,
da de mente at Aabø-Evensen ikke hadde utført oppdraget i tråd med Riis’ ønsker
og i Riis’ beste interesser. De mente også at advokaten hadde påført dem et
solid tap. Bare i Falkefjellsaken ble Riis dømt til å betale over en million
kroner i saksomkostninger.
15. I desember 2003 ble Riis stevnet
for Asker og Bærum forliksråd, gjennom en forliksklage fra Aabø-Evensen.
16. Hovedforhandling ble holdt den 27.
januar 2004. Det ble der reist et motkrav mot advokaten for det tap som
advokaten hadde påført Riis ved å nær sagt be om å tape saken, jf det rettslige
grunnlaget som ble presentert; 7 hypoteser, og dommen som klart avviste et
slikt erstatningsgrunnlag.
17. Forliksrådet dømte Riis til å
betale.
18. Saken ble anket inn for Asker og
Bærum tingrett.
19. Hovedforhandling ble holdt i
september 2004.
20. Under disse hovedforhandlingene
ble det forsøkt med forliksforhandlinger, som strandet idet Aabø-Evensen høynet
sine krav med mer enn det dobbelte av hva kravet var i utgangspunktet. Under
disse forhandlingene på SAS hotellet, Fornebu, ble Riis presentert en
pressemelding, som på ingen måte ble godtatt verken mht innhold eller mht form.
21. Dom falt noe senere, hvor Aabø-Evensens honorarkrav ble halvert. Advokaten ble
frifunnet for motkravet.
22. Saken ble anket inn for Borgarting
lagmannsrett, hvor hovedforhandling var berammet til januar 2007.
23. Den 30. mai 2006 døde Einar Riis.
24. Amelia Riis ønsket etter dette å
avslutte denne saken, et ønske hun også hadde hatt tidligere. Årsaken var at
hun var – som hun sa – redd Aabø-Evensen og det maktnettverket han hadde rundt
seg.
25. Amelia tok kontakt med
Aabø-Evensen i juli 2006. Det ble avtalt at de skulle møtes for å snakke om
saken når advokaten var kommet tilbake til Norge en gang i august.
26. Den 17. august 2006 møttes
partene, for å diskutere saken.
27. Undertegnede var familien Riis’
representant i denne og alle andre saker på det tidspunkt.
28. Da møtet var ferdig, hadde Amelia
signert på en pressemelding, som er vedlagt anmeldelsen, og hvor hun der
tydelig har blitt presset til å signere på at jeg ikke var hennes
prosessfullmektig i den saken, hvilket vitterlig er uriktig.
29. Hun signerte også på et
prosesskrift til Borgarting lagmannsrett hvor det ble gjort klart at saken
skulle trekkes. Dernest betalte hun nær kr 100.000,- mer enn hva hun i Tingretten var blitt dømt til å betale til advokaten. Det
viktigste av alt, en forliksavtale, hadde ikke advokaten tenkt på. Det finnes
således ingen forliksavtale mellom partene.
30. Den 18. august 2006 møtte
Aabø-Evensen opp hjemme hos Amelia for å presentere for henne en ny versjon av
en pressemelding som han krevde at hun måtte signere.
31. Amelia forfattet da i stedet en ny
Erklæring, som hun sendte til advokaten.
32. Denne erklæringen ble ikke
godtatt, hvorpå advokat Aabø-Evensen redigerte enda en versjon og presenterte
denne for Amelia den 21. august 2006, og som ble signert.
33. Den 25. august 2006 signerte
Amelia på en erklæring om at hun trakk tilbake alt som sto i disse
pressemeldingene. Hun redegjorde også for hvordan hun under press hadde blitt
tvunget til å signere den første pressemeldingen.
34. Som følge av den nye situasjonen
som var oppstått, følte jeg min sikkerhet og min økonomi truet. Jeg ønsket
derfor at vi fikk gjort opp i all gammel uoppgjort gjeld, som vi ikke hadde
fått ryddet opp i, mye pga Einar’s sykdom.
35. Den 2. september 2006 signerte
Amelia Riis en gjeldserklæring til meg på kr 1.840.000,-
relatert til uoppgjort gjeldsforhold i tre enkeltsaker som ikke var blitt
ordnet opp i.
36. I flere samtaler med Amelia både
før og etter den 2. september 2006 – samt til min telefonsvarer – beroliget hun
meg om at hun skulle gjøre opp gjelden. Hun ville til og med betale meg under
bordet, som hun uttrykte det, men det motsatte jeg meg.
37. Den 5. september 2006 ble jeg
varslet av Amelia at hun plutselig ikke ville gjøre opp gjeldsforholdet.
38. Den 10. september 2006 la jeg inn
mitt krav i dødsboet etter Einar Riis i Monaco, i og med at han var ansvarlig
på lik linje med Amelia til å følge opp våre avtaler. Kravet ble levert til
Notar Me Henry Rey.
39. Den 19. september 2006 ble jeg
advart og truet av Riis’ advokat i Monaco, Me Didier Escaut, om at det ville
kunne bli reist sivil- og straffesak mot meg i Monaco og Norge. Dette nok under
forutsetning av at jeg ikke ga slipp på mine rettigheter i Monaco
40. I og med at Amelia ikke ville
snakke med meg, og at jeg gjennom Kenneth fikk høre at hun ikke ville snakke
med meg (selv om han selv sa til meg at hun hadde forsøkt å få tak i meg), kunne
jeg bare slå fast at det forelå et vesentlig kontraktsbrudd mot de avtaler jeg
og familien Riis hadde.
41. Som følge av dette la jeg den 9.
oktober 2006 inn mitt fulle krav i boet etter Einar Riis, beregnet etter alt
det jeg hadde investert av tid, penger, karriere m.v. i deres saker over en 9
års periode. Jeg la også ved avtaleverket jeg støttet kravet på.
42. På ett eller annet tidspunkt har
Amelia Riis gått til advokat Aabø-Evensen, eller blitt truet til å gå til han
for å gå mot meg.
43. Den 14. november 2006 sendte
Kenneth Riis meg et brev hvor han i motsetning til alle tidligere år nå plutselig
påsto at jeg aldri hadde jobbet for familien, at jeg hadde manipulert både
Einar og Amelia og at de ville kreve tilbakebetalt alt det jeg hadde fått
utbetalt, og at de ville varsle skattemyndighetene og reise straffesak mot meg
dersom jeg ikke ga opp mine krav.
44. Jeg nektet å la meg true.
45. Den 14. november 2006 flyttet min
familie til Luxembourg, noe som var planlagt lenge før denne saken oppsto.
Samme dag dro vi på en lengre ferie til Stillehavet.
46. Den 18. desember 2006 kom nye
trusler mot meg, denne gang fra advokat Ole Kristian Aabø-Evensen. De samme
trusler som Kenneth Riis hadde kommet med, ble nå forsterket gjennom dette
dokument.
47. Jeg skrev tilbake og sa at jeg
naturligvis ikke kunne etterkomme slike trusler.
48. Den 9. januar 2007 sender Riis inn
en stevning til Tribunal de Premiére Instance, Monaco, mot meg, med krav om at mitt krav i boet
skal kjennes ugyldig, samt et ubegrunnet krav om erstatning på €500.000,-. I
stevningen opplyses det for domstolen at jeg ikke har begrunnet mitt krav i
boet, ja, jeg har ikke engang forsøkt å bevise grunnlaget. Dette sier Riis’
advokat til dommeren, dette til tross for at han allerede den 16. oktober 2006 fikk
oversendt mitt krav til notaren i Monaco, inklusive grunnlaget; avtaleverket
mellom Riis og meg. Advokaten har altså i ond tro villedet retten, antakelig
for å kunne få avsagt en uteblivelsesdom mot meg, mens jeg var på ferie.
49. Den 19. februar 2007 ble jeg oppringt av Hovedstevnevitnet i Oslo og informert om at det
var kommet inn et dokument til forkynning; stevningen i Monaco. Det hastet med
å få denne forkynt i og med at det skulle avholdes hovedforhandling den 22.
februar 2007. Justisdepartementet redegjorde for Hovedstevnevitnet at
dokumentet ikke kunne forkynnes da jeg ikke bodde i Norge, og at saken måtte
sendes tilbake til Oslo tingrett som videre måtte
sende saken tilbake til Monaco, med opplysninger om ny adresse på meg.
Justisdepartementet ga Hovedstevnevitnet signal om at det likevel var ok at
stevningen ble fakset til meg underhånden.
50. Den 20. februar 2007 ble Riis
informert om at jeg hadde fått vite om saken de hadde reist i Monaco, og at jeg
høyst sannsynlig ville kunne rekke å forsvare meg.
51. Riis’ advokat i Norge,
Aabø-Evensen reiste derfor sak mot meg for Oslo forliksråd. Forliksklagen ble
sendt inn den 20. februar 2007.
52. Den 22. februar 2007 ble saken i
Monaco utsatt til den 18. april 2007.
53. Først den 4. april 2007 ble jeg
kjent med forliksklagen. Jeg blir der beskyldt for straffbare handlinger; at
jeg skal ha bedratt familien Riis, at jeg har manipulert både Einar og Amelia
til å inngå samarbeid med meg og til å forfatte avtaler med meg, og at jeg
aldri har arbeidet for familien Riis. Ingen av beskyldningene ble dokumentert i
forliksklagen. I og med at jeg har store mengder dokumenter, brev og båndopptak
som dokumenterer det motsatte, er forliksklagen et injurierende skrift, basert
på et fiktivt krav. Kravet er reist alene for å få meg til å gi slipp på mitt
krav i Monaco.
54. Jeg forsøkte å fortelle
forliksrådet at familien Riis allerede hadde reist sak i Monaco omkring de
samme avtaler, og at saken derfor er litispendent.
55. Forliksrådet ville ikke høre på
dette.
56. Den 20. april 2007 ble det avholdt
møte på forliksrådet, hvor Aabø-Evensen forlangte uteblivelsesdom. Jeg møtte
ikke opp. Det ble derimot ikke avsagt uteblivelsesdom, hvorpå saken ble henvist
til retten.
57. Den 23. april 2007, tror jeg, for
jeg har ikke sett noe dokument enda, begjærte advokat Aabø-Evensen midlertidig
sikring mot meg for Oslo byfogdembete. Til byfogden har Riis og Aabø-Evensen
fortalt til dommeren at de ikke visste hvor jeg bodde. Denne informasjonen har
jeg fått fra
58. Det er åpenbart at Aabø-Evensen og
Riis i ond tro har villedet domstolen til å avsi denne kjennelsen.
59. Den 2. mai 2007 sto
60. Gjennom dette intervjuet forsto
jeg at Amelia Riis må ha blitt presset til å komme med en rekke alvorlige og
kraftig injurierende påstander om meg og mitt forhold til familien.
61. Slik står saken i dag.
Slutt.
Herman J Berge