Tilsynsutvalget for dommere - dommernes eget beskyttelsesorgan

Time to read
6 minutes
Read so far

Tilsynsutvalget for dommere - dommernes eget beskyttelsesorgan

Thu, 31/01/2008 - 12:35
0 comments

Tilsynsutvalget for dommere uttaler følgende om sin virksomhet på sitt eget nettsted: "Tilsynsutvalgets viktigste rettesnor er å arbeide for å avdekke forhold som er egnet til å svekke tilliten til domstolene." De kunne med mye større presisjon ha skrevet: "Tilsynsutvalgets hovedoppgave er å hindre at klager som er egnet til å svekke tilliten til domstolene når frem." Dette er realiteten. Tilsynsutvalget har nemlig lagt seg til en praksis som åpenbart beskytter dommerne mot klager fra borgerne, og ikke slik lovgiver forutsatte; å beskytte brukerne av domstolene mot overgrep fra dommerne. Ved å følge linken kan dere lese mitt brev til Domstoladministrasjonens leder (gjengitt nedenfor), Karl Arne Utgård, og stifte nærmere bekjentskap med denne uvirksomme disiplinærordningen som i realiteten er dommernes sikreste vern mot klager.

Til Tilsynsutvalget for Dommere

Luxembourg 31. januar 2008

---

Ser en hen til den praksis som Tilsynsutvalget har lagt seg på siden opprettelsen av Tilsynsutvalget i 2002, kan man slå fast følgende:

Tilsynsutvalget fremstår som vollgraven rundt middelalderkongens borg (dommerne). Vollgraven ble gravet ut og fylt med vann for å hindre enhver inntrengning – en permanent beskyttelse mot angrep utenfra – utenom kongens egen trafikk som gikk over vindebroen, hvis funksjon også hadde til hensikt å forhindre fiender i å passere.

I nær 100% av klagene som blir fremmet for Tilsynsutvalget blir klageren avspist med følgende omtrentlige ordlyd: ”Du er bare misfornøyd med avgjørelsen. Utvalget kan ikke vurdere forhold som kan overprøves etter reglene i rettspleielovgigningen for øvrig.”

Alle dommerhandlinger – dvs forhold som kan være grunnlag for en saksbehandlingsfeil – under en rettssak, det være seg under saksforberedelsen så vel som under hovedforhandlingen, kan overprøves av en høyere instans, etter en anke eller et kjæremål.

Ser vi hen til Tilsynsutvalgets praksis, betyr dette at Tilsynsutvalget i realiteten ikke har noen funksjon, annet enn nettopp å beskytte dommerne og deres atferd.

Tilsynsutvalget bruker åpenbart denne utilsiktede muligheten – bevisst feiltolkning av domstolloven §236 – for derved å avvise alle angrep mot uønskede dommerhandlinger.

I realiteten oppheves domstolloven §236, første ledd (at Tilsynsutvalget kan fatte vedtak om disiplinærtiltak mot dommer som har opptrådt i strid med god dommerskikk), av fjerde ledd. §236, fjerde ledd hindrer nemlig Tilsynsutvalget i å behandle en klage mot en dommer idet alle forhold som oppstår under behandling av en rettstvist kan overprøves av neste instans.

*       *        *

Lars Borge Andersen, byfogd i Oslo byfogdembete og dommer underlagt Tilsynsutvalgets leder, Eva Johanna Nygaard Ottesen, uttalte til meg under hovedforhandling 1. juni 2005 følgende, idet han etter å ha avbrutt meg lente seg demonstrativt bakover i dommerstolen med hodet arrogant hvilende i hendene som var plassert bak nakken: - Jeg forstår godt at du ikke har bevilling.

Ved en annen anledning, også mens jeg snakket, avbrøt Borge Andersen meg igjen, hvor han denne gangen så forbi meg, og henvendte seg til Riis idet han på en særlig sjikanerende måte uttalte at de burde ha skaffet seg advokat.

Senere spurte han meg – med samme arrogante holdning – i sjikane hensikt: Har De bevilling, eller?

Mot slutten av denne såkalte forhandlingen, forhindret Borge Andersen meg i å avdekke sannheten, og samtidig ta Ole Kristian Aabø-Evensen for løgn i retten. Borge Andersen hindret rett og fremmet urett ved denne handling. Dette gjorde han ved å nekte meg å kreve et svar: ja eller nei, fra Aabø-Evensen om hvorvidt Aabø-Evensen hadde opptak av samtaler med høyesterettsadvokat Frode Ringdal. Dette var opptak som vi (jeg og familien Riis) gjennom denne sikringssaken hadde krevd å få utlevert som del av dokumenter i et avsluttet advokat/klient-forhold, og som Aabø-Evensen nektet å utlevere.

Tidlig under hovedforhandlingen hadde Aabø-Evensen til vår store overraskelse fortalt retten at det ikke fantes slike opptak. Senere hen fortalte han retten – i sin iver – like overraskende at han i telefonsamtale med Einar Riis våren 2002 hadde lest opp for ham fra en avskrift av ett av disse opptakene, opptak som han altså litt tidligere hadde slått fast for retten at ikke eksisterte.

Denne siste uttalelsen fra Aabø-Evensen ba jeg dommer Borge Andersen om å protokollere. Uten at dommeren forstod hvor jeg ville hen med denne protokolleringen, lot han likevel motvillig uttalelsen bli protokollert ned. Da dommeren endelig hadde fått dette protokollert ned, spurte jeg Aabø-Evensen: Finnes det eller finnes det ikke slike opptak? Aabø-Evensen forstod rimelig fort at han hadde låst seg selv inne, og klarte ikke å svare.

Borge Andersen kom ham til unnsetning og gjorde alt han kunne for å hjelpe advokat Aabø-Evensen ut av løgnen, deriblant ved å bryte meg av og spørre retorisk: ”Insinuerer du at en advokat kan lyve? Tror du at en advokat lyver?” Jeg ga meg likevel ikke, og ble klubbet ned av Borge Andersen, hvorpå han sa til meg at jeg ikke ville få noe svar på dette spørsmålet. Og slik ble det. Helt vanvittig.

Dommeren tillot altså Aabø-Evensen å ikke svare på dette særdeles viktige spørsmålet. Samtidig fratok dommer Lars Borge-Andersen meg retten til å få et klart og enkelt svar på et enkelt spørsmål, som åpenbart ville ha sendt Aabø-Evensen rett i fengsel, uansett hva han hadde svart, i og med at en av de to uttalelsene uansett var en løgnaktig forklaring for en domstol. Slike handlinger straffes med fengsel i opp til 5 år, dette i følge straffeloven §163 som kort sier at du ikke skal lyve i retten. 

Jeg har her beskrevet dommerhandlinger som kan være grunnlag for saksbehandlingsfeil, og som derfor kan benyttes i en rettsmiddelomgang (dvs: anke eller kjæremål).

Den samme beskrivelsen gjengir dommerhandlinger som ikke aksepteres av verken meg eller noe annet normalt menneske, og som lovgiver åpenbart trodde at skulle ligge godt innenfor Tilsynsutvalgets mandat/myndighet, jf domstolloven §236.

Disse dommerhandlingene som jeg her har beskrevet, har jeg også tidligere beskrevet i klage mot denne dommeren, en klage som nær sagt selvsagt ble avvist av Tilsynsutvalget.

Byfogd Lars Borge Andersens handlinger under hans administrasjon av denne sikringssaken anlagt av Amelia og Einar Riis mot advokat Ole Kristian Aabø-Evensen, ligger i en helt annen dimensjon i forhold til hva lovgiver har forutsatt skal være akseptabel dommeratferd. I og med at Tilsynsutvalget ikke vil reagere mot slike handlinger, kan man bare slå fast at handlingene aksepteres av Tilsynsutvalget.

Tilsynsutvalget fungerer åpenbart ikke etter lovgivers intensjoner, noe jeg i ettertid – etter å ha gjennomgått en rekke klager på uønsket dommeratferd – bare kan slå fast at er en permanent tilstand.

*       *        *

På Tilsynsutvalgets eget nettsted slås det fast at: ”Tilsynsutvalgets viktigste rettesnor er å arbeide for å avdekke forhold som er egnet til å svekke tilliten til domstolene.” Store ord, men uten mening, viser det seg.

Et viktig formål med den ordning som Domstolkommisjonen (NOU 1999:19) i sin tid foreslo (klage- og disiplinærordning underlagt et Tilsynsutvalg), var at den ikke bare skulle omfatte behandling av konkrete saker om disiplinære reaksjoner overfor enkelte dommere, men at den også skulle bidra til å utvikle dommeretikken og holdningene hos dommere på forskjellige måter.

Slik rettspraksis har fått utvikle seg i Tilsynsutvalget i Trondheim, er Domstolkommisjonens tanke omkring formålet ikke engang en svak utopi. Når nær 100% av klagene blir avvist – deriblant klager som er så alvorlige at dommeren ikke bare skulle vært ilagt korreks, men at han/hun samtidig skulle vært avsatt og blitt stilt til ansvar for klagerens økonomiske tap som følge av vanvittige skadegjørende dommerhandlinger – er det selvsagt lite håp i, enn si fornuftig å forvente at man skal kunne utvikle en slags dommeretikk og ”riktige” holdninger ut av null-praksis.

Domstolkommisjonen uttalte videre i NOU 1999:19 at: ”Det alternativet som kommisjonen ser for seg som det aktuelle, består i etablering av et eget, uavhengig organ (Tilsynsutvalget for dommere) som i størst mulig grad kan fange opp og synliggjøre kritikkverdig dommeratferd, bl.a basert på klager fra aktørene i retten, og møte denne atferden med adekvate reaksjonsmidler, primært gjennom autoritativ kritikk.”

Igjen: Med den praksis som Tilsynsutvalget har sementert, finnes det ikke engang det minste håp i at uønsket dommeratferd skal fanges opp og synliggjøres, og at det derav skal kunne utvikles eller etableres adekvat dommeretikk og riktige holdninger hos dommere. Alle klager blir jo avvist. Den som da blir sittende med klagene, er anke- eller kjæremålsinstansen, slik det var i gamledager. Og vi vet jo alle hvordan anke-/kjæremålsdommerne behandler (saksbehandlings-)klager mot sine egne. Håpløst. Vi har ikke kommet ett eneste skritt videre mot en mer rettferdig og uavhengig domstol, siden etter annen verdenskrig. Arbeiderpartiet må her ta nær sagt all skyld, noe det beklageligvis ikke blir anledning til å gå nærmere inn på her, men som like fullt er særdeles viktig å nevne.

Domstolkommisjonen uttalte videre, i flotte vendinger og i beste Nobelstil: ”Tanken er videre at disiplinærorganet gjennom sine avgjørelser vil gi uttrykk for hva som anses som god/dårlig dommerskikk, og at dette kan gi en viktig holdningsskapende virkning for dommere i sin alminnelighet. Konsekvensen av et slikt disiplinærsystem er at det vil erstatte det disiplinærsystem som i dag forvaltes av Justisdepartementet.”

Konsekvensen av disiplinærsystemet og dets vokters – Eva Johanna Nygaard Ottesen, hvis søster, Agnes Nygaard Haug, var helt imot at ordningen skulle løsrives fra justis- og politidepartementet (hun satt i komiteen) – holdning, er at man nå har fått etablert et effektivt og permanent hinder mot klager på dommerhandlinger, en vollgrav, hvor man står tilbake med en ordning som er et hakk verre enn den klageordning man tidligere hadde i justis- og politidepartementet.

Agnes Nygaard Haug har derved fått fullt gjennomslag for sin uttrykte uvilje (i NOU 1999:19) til en slik ny-ordning, og med sin søster trygt plassert som Tilsynsutvalgets leder og vokter har de sikret dommerne mot klager av enhver art. Søstrenes far og bestefar har for øvrig begge lang fartstid både som høyesterettsdommere, ledende stillinger i justisdepartementet samt som leder av Dommerforeningen. Dette er en familie som åpenbart ikke vil ha noe av at dommere kan gjøre feil, og som for øvrig har stor egeninteresse i at det bygges opp et effektivt og ugjennomtrengelig forsvar mot klager fra borgerne.

Dette er årsaken til at nær sagt ingen klager blir gjenstand for en rettferdig behandling, men avvises med den særdeles arrogante uttalelsen: ”Du er bare misfornøyd med resultatet.”

*       *        *

Jeg anmoder Kongen om å løse alle medlemmene av Tilsynsutvalget for dommere fra sine verv, jf grl §3 og dl §235, tredje ledd, og oppnevne nye medlemmer, jf dl §235, første ledd.

Jeg krever at Tilsynsutvalgets lovstridige praksis opphører, og at ny praksis søkes holdt innenfor de rammer som Domstolkommisjonen har gitt, og som lovgiver har forholdt seg til og lagt til grunn da loven i sin tid ble vedtatt.

Jeg krever at alle mine klager på dommerhandlinger gjenopptas, av et habilt tilsynsorgan. Dersom Kongen nekter å løse medlemmene fra sine verv (trekke tilbake oppnevning) til tross for at vilkårene i dl §235, tredje ledd er oppfylt, og derved nekter å oppnevne nye medlemmer til Tilsynsutvalget, begjærer jeg at Kongen oppnevner et sette-Tilsynsutvalg som behandler alle mine klager.

Luxembourg 31. januar 2008

 

Herman J Berge