Sorenskriver Inger Myhr – tatt for fyllekjøring
For noe dager siden skrev jeg en artikkel om den delvis epileptiske, organisk depressive fyllekjørende sorenskriveren, som etter at hun hadde endt sin tjenestereise ute på et hemmelig jorde et sted i Sør-Norge med nær 3 i promille, fikk legen sin til å gi henne ett års sykemelding, hvoretter hun søkte avskjed, med store planer om deretter å kunne innkassere avtalefestet pensjon.

Artikkelen var basert på tilgjengelig informasjon fra VG, som frem til da var den eneste avisen i Norge som hadde omtalt saken, dog uten å identifisere vedkommende.

Vi kan selvsagt ikke ha dommere – som er uskikket eller på annen måte ikke er autorisert – gående løs i landets domstoler. Dette er det vi som bestemmer, ikke regjeringen. Min plan fra første dag jeg fikk høre om saken, var derfor å finne navnet på vedkommende for deretter å publisere dette slik at eventuelle skadelidende parter hun måtte ha herjet med i de fem årene hun har ledet Follo tingrett med ovennevnte diagnose, kunne få anledning til å gjennomgå sine saker i lys av diagnosen og eventuelt andre relevante momenter. For noen dager siden fikk jeg navnet på vedkommende, hvor jeg straks deretter utarbeidet artikkelen og publiserte navnet.

I timene som gikk etter dette, har mye skjedd. VG har fortsatt løpet og har til nå hatt enerett på alt av kilder og dokumentasjon, og som dere sikkert forstår svir mediapisken fremdeles så hardt at det ikke er en eneste norsk avis som har turt å følge opp saken parallelt med VG. Det kan se ut for at det kun er min kilde og Radio P4 som har gjort et stakket forsøk på å undersøke saken.

Tradisjon tro følger artiklene i de nasjonale mediehusene et på forhånd nøye planlagt løp (psykologisk krigføring). Journalistene gjør bare det de får betalt for å gjøre, og blir følgelig stående som nyttige idioter for dem som krangler og styrer fra høyt der oppe. Hvilket mål mediehusene (les; bakmennene) har, er ikke alltid lett å se. En kvalifisert gjetning fra min side i denne saken er følgende: Det er uro innen dommerstanden. En rekke dommere ønsker utskiftinger i Domstoladministrasjonen (DA). Enkelte dommere ønsker Faremo fjernet. Sorenskriver Stein Husby har på sin side påtatt seg å frede Faremo (jf hans kronikk i VG, nevnt nedenfor). Vi vet også at det er en rekke dommere som har fått nok av Husby, og som vil ha han fjernet når sjansen byr seg. Jeg tipper at høyesterettsdommer Karl Arne Utgård og DAs direktør Tor Langbach er noen av de største skyteskivene. De skal bort. Ikke det. De har vist seg ubrukelige i jobben siden dagen de ble innsatt.

Forsvar deg mens du kan – ikke hør på råd om å vente til du er skutt i filler
Advokat Harald StabelL forsvarer sorenskriver Inger Myhr, og som dere sikkert har fått med dere, er det snakk om et heller slett forsvar, med rimelig dårlige råd: Bare snakk når jeg sier ifra. Dette går sikkert over. Det beste er å tie. Å tie er gull, osv.

Ja, det kan kanskje være slik i enkelte saker, men her tviler jeg på at ex-sorenskriver Myhr har mye å hente ved å holde kjeft. Alle fortjener et forsvar, og alle som kan bør forsvare seg så godt de kan, så snart de kan. Selv den mest skyldige har behov for et reelt forsvar, og jeg tipper at det er flere av uttalelsene i VG som Myhr godt kunne ha tenkt seg å rette litt opp i, fordi de ikke gjenspeiler et korrekt bilde av situasjonen. Men, der sitter hun da, med Stabell.

Dersom man skal forsvare seg er det lurt å gjøre det fra dag én, og ikke vente til alle har skutt på deg, slik Sorenskriversaken står i dag, hvor VG jo har slaktet henne fullstendig, uten at hun fikk anledning til å gjøre den minste motstand. Vel, dette får bli mellom Stabell og Myhr.

Myhr – bakenfor Elitens fasader
Jeg skal nå ta dere med en tur bak denne saken, så langt dette lar seg gjøre. Som dere vil se har vi ingen grunn til å frede Grete Faremo. Hun skulle for øvrig aldri ha vært oppnevnt som minister igjen, ikke etter å ha blitt sparket så dualig som følge av grov misstillit i forbindelse med granskingen av de hemmelige tjenester tidlig på 1990-tallet. Faktisk så begriper jeg ikke at det er mulig at hun kunne bli ansatt igjen, etter å ha forsøkt å påvirke Lund-kommisjonens arbeid. For øvrig så måtte hun gå som følge av misstillit. Dersom en person – som det har vært reist misstillit mot – skal hentes inn igjen, må man først redegjøre for grunnlaget for at all misstillit plutselig er borte. Akkurat det ønsket verken Jens Stoltenberg eller Faremo å begi seg inn i, med god grunn. Faremo skulle ha vært straffeforfulgt. Nok om det.

Ulykkesdagen – enden på en hyggetur
14. oktober 2012 landet Inger Myhr på Gardermoen sammen med en rekke andre dommerkolleger. I følge VG hadde de vært på en hyggetur til utlandet. I senere VG artikler er dette blitt endret til tjenestereise. Noen avklaring på endringen har vi aldri fått. Ikke lenge etter at flyet landet, skal Myhr ha begynt å drikke. I følge VG skal hun ha hevet innpå en halv flaske sprit. Deretter, eller samtidig, skal hun ha kjørt mot sitt hjemsted; Filtvet i Hurum. Litt under 9 km før hun var hjemme, gikk det skeisen og hun endte i et autovern i en sving. I og med at autovernet på dette stedet befinner seg på venstre side, altså på andre siden av veien, må Myhr ha skiftet fil, hvilket viser alvoret i saken. Dette faktum har påtalemyndigheten og domstolen utelatt, henholdsvis i tiltale og i dom. Ulykken ble varslet og hun ble hentet av politiet og kjørt til legevakten for blodprøve, en prøve som senere hen viste at hun hadde 2,98 i promille. Hvor mye hun har hatt på det meste, er det ikke sagt noe om.

Sorenskriveren kunne dermed vente seg følgende fremtid: Suspensjon og oppsigelse ved dom. Fengsel og pallespikring i flere måneder med noen av landets ”verste” kriminelle, som hun selv har plassert der for lignende forhold. Sviende bot. Tap av førekort i mange år. Lavere pensjon en håpet og forventet. Ingen avtalefestet pensjon (AFP). Trøbbel med forsikringen på bilen. Registrering i straffesaksregisteret og følgelig problemer med å søke turistvisa. Stå til spott og spe for alle og enhver, osv.

Skjebnen – sykemelding
Skjebnen, eller hun selv og hennes medspillere, ville det annerledes.

Før jeg fortsetter må dere ha i minnet at når en dommer blir tatt for en slik straffbar handling, og blir dømt, så er det over og ut. Det første som skjer er at vedkommende blir suspendert av Kongen i Statsråd, dette i påvente av det reises en umiddelbar oppsigelsessak mot henne. Her finnes ingen kjære mor, ei heller skal det finnes noen unntak. Vel, unntak finnes det mange av, men lovlige er de ikke.

Generelt kan man derfor si at dersom en offentlig tjenestemann pådrar seg et slikt staffeansvar som Myhr har gjort – med en sikker og meget hurtig suspensjon og oppsigelse som et første trinn ut i et nytt liv – er det klart at man ikke kan gå hen og sykemelde seg, eksempelvis for å unngå å bli sagt opp eller for å tjene mer penger og sikre ytterligere pensjonspoeng. Det blir nemlig ikke noe å sykemelde seg fra.

Det første som synes å ha skjedd etter den fatale søndagskvelden, er likevel at Myhr har fått legen sin til å skrive ut en sykemelding som i praksis skulle vare i ett år, sammenhengende. Dette må ha skjedd mandag 15. oktober 2012, og meldingen må ha blitt sendt inn til sorenskriverens arbeidsgiver, som er DA, samme dag. DA ble altså kjent med sykemeldingen én måned før avisoppslaget i VG, og godtok den uten å mukke. Merk også at samtidig som DA fikk denne sykemeldingen, fikk de en rapport fra politiet om hva som hadde passert. DA var følgelig klar over at sorenskriveren søkte sykemelding – i første omgang – som et direkte resultat av fyllekjøringen; høyst sannsynlig for å unngå pinlige situasjoner på jobben og i den umiddelbare tid deretter, eksempelvis med uventede eller uheldige spørsmål fra pressen osv.

Med en slik snedig sykemeldingsordning har hun tilgang til full lønn i et helt år, samt opptjening av ytterligere pensjonspoeng, som jo er kjekt å ha når man blir eldre.

Litt om sykemelding: For å få sykemelding, må man være arbeidsufør som følge av funksjonsnedsettelse som klart skyldes egen sykdom, og i følge NAV må man, for å få rett til sykepenger, så tidlig som mulig forsøke seg i arbeidsrelatert aktivitet. I så henseende skal DA og Myhr, innen fire uker etter første sykemelding, sammen lage en oppfølgingsplan med det for øyet å få Myhr raskest mulig tilbake til sorenskriversetet. For eventuelt å unngå dette opplegget, som jo åpenbart ikke er realistisk, må legen overbevise DA om at det er tungtveiende medisinske grunner som hindrer aktivitet. Disse grunnene må likevel bygge på et kortsiktig tidsperspektiv (vi snakker her om måneder, for målet med sykemelding er jo å få vedkommende tilbake i jobb igjen). Mener legen derimot at hun aldri mer vil kunne arbeide som dommer, noen legen til Myhr klart har gitt uttrykk for i den første artikkelen om saken, kan han ikke sette seg ned og sykemelde henne. I så fall har han begått en straffbar handling, hvor han bevisst har medvirket til å bedra NAV. Tvert imot må han fortelle henne at uførepensjon er det eneste alternativet, forutsatt – selvfølgelig – at hennes andre lidelser kvalifiserer til en slik ordning. Det er altså allerede her lite sannsynlig at sykemeldingen er gyldig.

Her forstod nok både Myhr og hennes rådgivere at tiden som sorenskriver definitivt var over, følgelig fremstår ikke sykemeldingen som annet enn et forsøk på å tilsvindle se offentlige midler.

En syk person kan ikke være sykemeldt i evigheter, i så fall ville staten ha vært blakk og uten arbeidskraft for lengst. Lovgiver har derfor satt en grense på ett år. Det normale etter endt ett års sykemelding – dersom det fortsatt finnes håp – er at man skal gå over på arbeidsavklaringspenger. Som sagt var dette en helt uaktuell løsning for Myhr, hvilket hennes egen avskjedssøknad i seg selv bekrefter.

Sykemeldingen til Myhr vil med all mulig sannsynlighet gå ut 15. oktober 2013, hvilket må fremstå som et aldri så lite problem for Myhr og hennes rådgivere, noe jeg straks skal komme inn på. Jeg har for øvrig fremdeles ikke klart å få tak i Myhrs sykemelding, men DA har lovet å behandle min klage på nektelse av innsyn, så da er det jo virkelig håp.

Skjebnen – AFP
Myhr og hennes rådgiver hadde et ytterligere mål med den ettårige sykemeldingen som for øvrig savner sidestykke; nemlig AFP. Men, for å få AFP må man jo på pensjonssøknadstidspunktet være i inntektsgivende arbeid samt at man skal være reell arbeidstaker, og det vil jo Myhr – som vi skal se – på ingen måte være, og her kommer altså en av de store oppoverbakkene hennes. Men, før jeg går videre inn på AFP-løsningen, skal vi gå litt videre inn i hva som skjedde etter at hun fikk ordnet seg med sykemelding.

Etter at sykemeldingen var i boks og var blitt sendt til DA, skrev Myhr verdens korteste avskjedssøknad hvoretter hun sendte den av gårde til DA (arbeidsgiveren), som mottok søknaden 7. november 2012. Samme dag sendte DA søknaden videre til Justisdepartementet, med anmodning om å fylle ut avskjedsbrev og returnere dette til DA. Myhrs arbeidsgiver var på dette tidspunktet for lengst klar over at hun var blitt tatt for fyllekjøring, dette i forbindelse med en bilulykke, samt at hun var blitt sykemeldt for ett helt år, høyst sannsynlig i forbindelse med samme sak.

Før jeg går videre skal jeg nevne litt om arbeidsgivers plikter. Tjenestemannsloven gjelder for embetsdommere. Dersom en tjenestemann har handlet på en slik måte at dette kan lede til avskjed, kan dommeren fjernes (suspenderes) fra sin stilling med øyeblikkelig virkning, jf tjml § 16. I medhold av samme lovs § 15 kan en dommer avskjediges dersom vedkommende ved utilbørlig atferd i eller utenfor tjenesten har vist seg uverdig til sin stilling, eller har brutt ned den aktelse eller tillit som er nødvendig for stillingen. Det er altså ikke engang spørsmål om hvorvidt det skulle ha vært reist oppsigelsessak mot Myhr. Og, dersom det blir truffet vedtak om suspensjon, skal det uten unødig opphold reises avskjedssak, jf § 16, tredje ledd. Det er tilsettingsorganet (Kongen i Statsråd) som skal behandle saken, med mindre det ved reglement er bestemt at dette skal utføres av innstillingsrådet, jf lovens § 17, tredje ledd.

I og med at DA er å anse som arbeidsgiver (i alle fall personalansvarlig) for landets dommere, samt at det er Kongen i Statsråd som er gitt plikten til å fjerne dommeren, hvor DA er det organet som har den daglige omsorg og kontakt med dommeren, mens Kongen i Statsråd opptrer som meget perifer i så henseende, fremstår det som rimelig klart at DA er forpliktet til å videreformidle all mulig informasjon som måtte være nødvendig for å gi Kongen i Statsråd best mulig grunnlag for sitt arbeid med å ta stilling til nødvendige åtgjerder. Hvordan ellers skal Kongen i Statsråd være i stand til å vurdere hvorvidt det bør eller ikke bør iverksettes tiltak mot den enkelte dommer som jo administreres av DA? DA har altså et klart ansvar mht å informere regjeringen dersom DA eksempelvis blir kjent med forhold som kan føre til avskjedigelse.

Alkoholisme, mer eller mindre hyppige epileptiske anfall med etterfølgende hukommelsestap og forvirring, organisk depresjon som høyst sannsynlig kontrolleres med medikamenter, i tillegg til straffbar kjøring i alkoholpåvirket tilstand i motsatt kjørefelt, med materiell skade både på egen og offentlig eiendom, er åpenbart slik informasjon som skulle ha vært videreformidlet til regjeringen. Som det fremgår av VGs artikler mener DA at de der i gården ikke har noe med dette å gjøre. Hva er da DAs oppgaver? Å sitte og telle knapper helt til noen angriper en dommer, for så å sprette opp og bygge bolverk for å beskytte dommeren (noe jeg over en årrekke har dokumentert at er en av DAs hovedoppgaver)?

På DAs egne hjemmesider står det å lese: ”DA har ansvar for…arbeidsmiljø, sikkerhet og beredskap…DA har en sentral rolle i å sikre at avtaleverket følges (også av dommerne)…Kvalitet er en av de grunnleggende verdiene for domstolene. DA vil være sentral i et systematisk kvalitetsarbeid. DA har et hovedansvar for å sikre at domstolene og DA til enhver tid har den kompetanse som er nødvendig for å løse oppgavene.” Ja, da har jo DA egentlig sagt det selv; de er ansvarlig. Denne saken bekrefter at disse DAs ord, i realiteten er som alt annet innen norsk rettsvesen – når det kommer til vanlige folks rettigheter og sikkerhet – bare tomme ord, uten den minste mening.

Denne saken bør være siste spiker i DAs kiste. Vi får se.

Jo, en liten ting til mht tjenestemannsloven og sykdom. Dersom det viser seg at tjenestemannen er varig uskikket til å utføre sin tjeneste på forsvarlig vis – slik jo Myhrs lege, i VGs første artikkel om saken, har slått fast at er tilfellet – kan vedkommende sies opp i medhold av tjml § 10, annet ledd, bokstav a. Det står ”kan” (fordi dette er et skjønnstema), men her er det vel rimelig klart at vedkommende skal sies opp, dette bl.a. for å hindre skader, og erstatningskrav fra brukerne av domstolen.

Skjebnen – tiden jobber litt imot
Inger Myhr er født 10. november 1951. Hun fyller altså 62 år 10. november 2013, og hun har søkt om avskjed fra 1. desember 2013, altså tre uker etter at hun har fylt 62 år. Planen er nok å søke AFP i perioden etter bursdagen og før avgang.

Ulykken skjedde en gang i overgangen til 15. oktober 2012, og hun tok ut ett års sykemelding samme dag. 15. oktober 2013 må Myhr følgelig gå tilbake til sitt embete som sorenskriver, hvor hun må sitte og jobbe frem til 1. desember 2013 hvilket er den dato hun har søkt om å få fratre sin stilling. Dette er dog utelukket. Her er nemlig veien stengt for Myhr. Myhr vil ikke komme tilbake på jobb, for hun skal jo etter loven suspenderes og avskjediges. Men selv om man ikke følger loven her og lar henne sulle rundt på sykemelding og millionlønn i ett år, er det ikke… nei, la meg omformulere meg litt; skal det ikke være det minste sannsynlig at en dommer med et slikt rulleblad vil få anledning til å sette seg i en dommerstol noen gang.

Så, hva skal hun da gjøre i perioden etter at sykemeldingsperioden er gått ut og frem til hun første gang kan søke om AFP, 10. november 2013? Ja, det får vel tiden vise. Etter loven skal hun i hvert fall – på søknadstidspunktet, altså tidligst 10. november 2013 – være i inntektsgivende arbeid, samt at hun også skal være reell arbeidstaker. Det er hun jo faktisk ikke. Slik jeg ser det vil ikke Myhr være kvalifisert til AFP. Toget gikk den 14. oktober 2012.

15. november 2012 hadde VG et kjempeoppslag om en dommer som hadde blitt tatt for fyllekjøring etter å ha vært på hyggetur i utlandet med kolleger. Det er kanskje ikke alle av dere som vet dette, eller tenker i de baner, men hver dag sitter det en løpegutt/-jente og tråler gjennom dagens aviser. Dette skjer tidlig på morgenen. Vedkommende – som straks etter ansettelsen blir drillet i hva han/hun skal ”se” etter – skriver hva som er verdt å merke til sin overordnede som så distribuerer ”rapporten” internt i regjeringen, og skulle det nå skje den usannsynlige ulykke at Faremo ikke har fått levert de viktigste avisene på sitt bord, og derved skulle ha unngått å ha lest historien om dommeren denne dagen, så kan dere være sikre på at hun har fått rapporten fra løpegutten. Og selv om det også her skulle ha skjedd en glipp, så vil Faremo ha fått høre om historien fra kollegene på jobben, på vei ut eller inn fra jobb, eller idet hun passerer naboen, eller senere på kvelden når telefonen begynner å ringe fra venner og bekjente som vil høre siste nytt fra statsministerens kontor. Det er altså ingen sjanse i havet at hun skulle ha unngått å ha fått med seg denne – historisk sett – vanvittige historien. Man må være komplett idiot, og i dyp koma, for å kunne tro på noe slikt. Uansett, det er nettopp dette Faremo forsøker å få oss til å tro. Hun visste altså ingen ting da hun den 21. november 2012 satte seg ned og sirlig fylte ut og signerte avskjedsbrevet. Umiddelbart overlot hun dokumentet til en av sine undersåtter som samme dag fikk dette oversendte til DA.

28. november 2012 kunne DA-direktør Tor Langbach oversende gladmeldingen til Inger Myhr, hun hadde fått innvilget avskjed (med all mulig nåde). Ikke bare var hun blitt innvilget avskjed, uten problemer, Langbach syntes at det passet seg bra, nå, å invitere Myhr til en aldri så liten avskjedsmarkering for alle domstolledere som hadde søkt avskjed i 2012 (avskjedsøkerklubben), og som tydeligvis han skulle være seremonimester for. Hvor mange domstolledere var det som søkte avskjed i 2012? Ja, det hadde jo vært kjekt å vite, likeledes hvordan Langbach hadde i tankene å gjennomføre denne superfesten? Hvordan hadde han tenkt å introdusere henne for alle de andre avskjedssøkende domstollederne i class 2012? ”- Og her har vi Inger Myhr. Hun trenger vel ingen videre introduksjon. Ja, dere må ikke høre på det som sies i VG. Hun er en grepa kar, og har utført sitt embete med upåklagelig flid. Vi takker henne for alt, og løfter våre flasker for henne, og håper at hun kommer sterkt tilbake. Skål!” 

Etter dette vet vi ingen ting før dommen mot Myhr falt 8. januar 2013. Jeg skal ikke innlate meg på en domsanalyse denne gang, bortsett fra at jeg har lyst å kommentere et par ting. Hvordan kunne påtalemyndigheten, altså den myndighet som administrerer etterforskningen og reiser tiltale, finne på å kreve 40 dagers betinget fengsel? Har de glemt en u i dette ordet? Kan det være en liten inkurie i tiltalen? Nei, det var det visst ikke, for påtalemyndigheten mener nemlig at hun skal behandles annerledes enn alle andre fyllekjørerer, spesielt fordi hun er sorenskriver og ikke har nektet for å ha kjørt i fylla da hun ble tatt (jeg tviler faktisk på om hun i det hele tatt var i stand til å vurdere hvorvidt hun kjørte i fylla da hun ble tatt). Nei, la meg ikke gå inn i dette makkverket av en dom, men heller konkludere med konsekvensen av avgjørelsen, nemlig at det fra og med 8. januar 2013 ikke medfører fengselsstraff for fyllekjørere, uansett promille, så lenge vedkommende aksepterer å sette seg ned med en luring fra Kriminalomsorgen som skal fortelle om hvor galt det er å drikke, og spesielt hvor galt det er å drikke og samtidig kjøre bil.

Dersom påtalemyndigheten ikke har anket saken, er den i dag blitt rettskraftig, og Myhr har sluppet unna, tilsynelatende.

Det neste som skjer i saken er at VG i sin artikkel av 26. januar 2013 skriver at sorenskriveren hadde 2.98 i promille, fikk strafferabatt på boten og slapp fengsel. Med nyvinningen; sorenskriver-promille (i stedet for å angi promilletallet) håper tydeligvis VG å vinne Norsk Språkråds pris for nye ord. Greit nok, det var et artig forslag og fortjener en liten påskjønnelse. Ja, når jeg tenker etter liker jeg begrepet veldig godt.

Senest denne dag ble visedirektør i DA, Erling Moe, gjort kjent med straffedommen mot sorenskriveren som fremdeles er ansatt hos DA. Lite tyder på at DA har henvendt seg til justisdepartementet, eller har spurt seg selv om dette – å tie det hele ned – kan være riktig saksbehandling av en domstolleder som jo nå var straffedømt samtidig som hun er på ett års sykemelding.

31. januar 2013 kunne VG igjen avsløre nye momenter i saken. Nytt og nytt. Uansett, denne dagen kunne VG fortelle leserne sine at sorenskriveren, som nå nær sagt var blitt frikjent for sin uheldige kjøretur, kunne fortsette å håve inn sykelønn frem til oktober 2013, og så sier VG at hun deretter kan gå rett over på AFP. Dette er ikke korrekt, noe jeg har gjennomgått ovenfor. Problemet Myhr har, er at hun – uansett hvor mye hun forsøker å bøye reglene – ikke kommer unna tidsgapet mellom endt ett års sykemelding, og hennes egen sekstiandre bursdag, som altså finner sted 10. november 2013. Før denne dagen har hun ikke anledning til å søke AFP. Og på denne dagen er hun ikke i inntektsgivende arbeid, ei heller er hun reell arbeidstaker. Jeg ser at Erling Moe i DA uttaler at Myhr har fått innvilget sykemelding frem til hun avtrer fra sin stilling 1. desember 2013. Jeg tviler på at dette er korrekt, men dersom dette likevel skulle være riktig, må det reises straffesak mot legen hennes for å ha gitt sykemelding utover eget mandat, samt at han har klart å villede eller på annen måte korrumpere DA til å gå med på dette opplegget.

I samme artikkel kom det frem at Grete Faremo ikke hadde ”detaljkunnskaper” om bakgrunnen for Myhrs avgang. Som jeg har gjennomgått ovenfor hadde hun tilstrekkelig med kunnskap til stille spørsmålet; skal ikke hun suspenderes og avskjediges, da? Dersom det virkelig er slik at Faremo ikke visste noe, må hun og hennes nærmeste stab umiddelbart fjernes fra sine posisjoner. De har jo da – igjen – vist seg komplett udugelige til å styre dette departementet.

Visedirektør Moe ble igjen intervjuet, hvor han uttaler at DA ikke har noen grunn til å overprøve legens vurdering. Ha! Mener du virkelig det du sier Moe, eller har du blitt feilsitert? Her har DA fått i hendene dokumentasjon på så alvorlig sykdom at det er utelukket at dommeren vil komme tilbake i arbeid igjen. Ikke bare det, DA sitter – samtidig som de utbetaler sykepenger – på en avskjedssøknad som bekrefter at Myhr aldri vil komme tilbake. Og ikke bare det. DA sitter på rapport fra politiet som slår fast at Myhr har drukket seg sanseløs og deretter kjørt bil, og for å fjerne all tvil om slik kjøring medfører risiko, så ble DA informert om at hun hadde kjørt rett i statens autovern (på andre siden av veien), hvor hun ble sittende helt til politiet kom. Hvordan er det da mulig å si at man ikke kan overprøve sykemeldingen? Det er jo ingen sykemelding, for Christ sake!

Endelig uttaler Moe til VG at han frem til 31. januar 2013 ikke har vært kjent med at Myhr led av alkoholproblemer. Jammen? Hva er det Moe og gjengen i DA driver med til daglig? Kan de lese? Forstår de ikke det de eventuelt klarer å lese? Dommen mot Myhr – som Moe fem dager tidligere innrømmet at han var kjent med – gir ikke rom for tvil. Myhr har alkoholproblemer, og hun har selv innrømmet det:

”Kriminalomsorgen har gjennomført personundersøkelse av siktede med henblikk på egnethet til program mot ruspåvirket kjøring...for personer som dømmes for promillekjøring og som har problem med alkohol…...har kriminalomsorgen funnet siktede egnet til slikt program.”

Samme dag, 31. januar 2013, publiserte VG en artikkel som fokuserte på Grete Faremo, og det faktum at hun hadde signert avskjedsbrevet, uten – hevder hun – å ha vært kjent med promilledommen. Det får da være grenser for hvor uvitende denne ministeren skal kunne tillate seg å være. Vet de ingen ting i dette departementet? Hva er det de driver med? Spiller strategispill sammen med Steklov?

VGs spørsmål til Faremo – var du klar over at Myhr hadde søkt om avskjed pga promillesaken – blir spikeren i Faremos andre kiste, dersom hun svarer løgnaktig. Og, det gjorde hun. Hun svarte nemlig følgende: – Nei, overhodet ikke. Videre uttaler hun at departementets administrative ledelse rimelig kort tid etter hendelsen ble informert, og at dommeren av den grunn ville komme til å søke avskjed. Med dette søker Faremo – igjen – å gi skylden på dem under henne, og som vanlig er med slike nikkedukker; de gjør det med den aller største glede, lykkelig uvitende om eventuelle konsekvenser.

Det er for så vidt artig lesing i denne artikkelen:

”Noen uker senere kom sorenskriverens avskjedssøknad på Faremos bord - uten informasjon om at avskjeden gjaldt sorenskriveren som hadde kjørt utfor veien med 2,98 i promille.

- Avskjedsøknaden ble da ikke koblet til den konkrete hendelsen, da slike søknader håndteres rutinemessig i departementet. Departementet håndterer ca 30-35 slike saker i året, sier Faremo.”

Faremo innrømmer altså at departementet var informert bare timer eller dager etter utforkjøringen, samt om årsaken til ulykken. Likevel klarer ingen fra den sentrale ledelse, eller noen annen i dette bygget, Faremo inkludert, å koble sammen to meget enkle og korte opplysninger: 1) En domstolleder har fyllekjørt og det vil komme en avskjedssøknad. 2) En domstolleder søker avskjed. Her er søknaden.

Det var vel ikke nødvendig for Myhr å skrive et uthevet PS i avskjedssøknaden: Hei Grete og takk for sist! Det er jeg som kjørte i fylla for noen uker siden. Beklager.

Her er litt til fra VG-artikkelen:

”- Burde du ha vært orientert om saken?

- Jeg stiller spørsmålet selv og vil se på regelverket og vurdere prosedyrene for fremtidige saker for å unngå tilsvarende hendelser, sier Faremo.”

Ha, ha, jeg må le. Dette minner jo litt om ”Ja vel, Statsråd” fra de glade 80-årene. Du slette tid for en inkompetanse og unnvikelsesevne Faremo her viser. Må hun virkelig ha regler for at hennes egen hjerne overhodet skal begynne å fungere? Jeg mener, er det mulig at et justis- og beredsskapsdepartement fungerer på denne måten? Ikke rart at ingen visste hvordan de skulle handle når Breivik forsøkte å blåse i filler lyttesentralen og nervene til denne i kjelleren på Høyblokka. De satt og ventet på regler for hvordan de skulle tenke i slike situasjoner.

Faremo gir klart uttrykk for hvem hun mener har skylden, nemlig DA:

”- Dersom Domstolsadministrasjonen ikke gir varsel om at det er noe spesielt med en sak, vil den bli behandlet rutinemessig i likhet med andre lignende saker.”

Greit nok. Isolert sett er jeg enig. DA har et klart ansvar her, men det har også Faremo. Hun trenger nemlig ikke ha fått informasjonen gjennom tjenestevei for å begynne å reagere. Tenk om naboen skriker over telefonen til henne: GRETE, noen setter opp en kanon utenfor huset ditt. Den peker mot deg. Du må komme deg vekk! Skal vil følge Faremos logikk, blir hun stående over grytene på kjøkkenet til hennes statssekretær eller en annen på samme tjenestenivå eventuelt informerer henne om saken. Fantastisk. For øvrig; hva var det som gjorde denne saken så ”rutinemessig”? Alle i departementet kjente til fyllekjøringen og hvem det gjaldt. Deretter fikk departementet avskjedssøknaden fra samme person. Dette var tilstrekkelig informasjon til å i det minste stoppe opp, og gjøre enkelte nødvendige undersøkelser. Rutinemessig betyr nok nettopp det Faremo indikerer; at man i slike saker gjør det man kan for å dekke over alle uheldigheter, og bøyer og tøyer på alle regler, slik at ting skal gli lett og upåaktet hen, til en for den ulykkelige lykkelig slutt.

Det som det hele koker ned til, er at alle selvsagt var godt kjent med saken. Sorenskriveren hadde en posisjon som tilsa at hun skulle behandles på beste måte, og da sparker man henne ikke, uansett hvor mange straffebestemmelser hun måtte ha krenket. Hun skal få sykepenger og AFP, og for å få dette til kan vi ikke skade henne med avskjed. Tenk på konsekvensene for alle andre dommere og andre embetsmenn – som har vært og kan komme i lignende situasjoner – dersom vi plutselig skulle begynne å endre på dette, og behandle våre egne som om de skulle tilhøre allmuen.

Vi snakker altså om nepotisme og korrupsjon helt opp til øverste nivå i statsadministrasjonen. Jeg hjelper deg og du hjelper meg. Vi er jo et så lite miljø. Vi kan ikke sitte og pisse i eget rede, osv.

Videre i artikkelen påstår Moe at DA hadde informert departementet om promillekjøringen, uten å klare å indikere når dette var blitt gjort. Det finnes ingen dokumenter som støtter denne uttalelsen. De dokumentene som er gjort tilgjengelig for meg, viser ikke den minste indikasjon på noe slikt. Tvert imot er meldingene til og fra departementet påfallende korte, som om noen forsøker å beskytte noen. Jeg har min tvil – som grisen sa da han så slakteren – at DA snakker sant her, for hvordan kan man påstå noe slikt samtidig som man inviterer den straffedømte sorenskriveren til avskjedsfest?

Dagen etter, 1. februar 2013, kunne VG igjen ”avsløre” noe. Denne gangen var det sorenskriverens eget valg av domstol – altså; hvem som skulle få den ære å dømme henne – som var i fokus. Ja, det er jo rimelig skandaløst, det hele. Ingen tvil om det. Og det skal VG ha, de setter fokus på enkelte meget viktige poenger, så som dette. Altså; hvem av dere ville vel ikke ønske å få velge en god dommervenn til dommer over ens egen skjebne? Sant å si tror jeg ikke det er så mange som tenker slik, bortsett fra Eliten og dens løpegutter/-jenter.

Det som skjedde, som en konsekvens av det VG skriver, var at sorenskriveren har bedt den lokale påtalemyndighet om å oversende saken til pådømmelse i en annen rettskrets enn hennes egen. Myhr synes nemlig å ha vært redd for å bli tatt for hardt i Drammen tingrett, og fikk da den lokale påtalemyndighet til å gjøre som hun ønsket. Dette er korrupsjon. Det har ingen betydning om den lokale påtalemyndighet tjente noe på dette eller ikke. I denne handlingen tok faktisk Inger Myhr selv opp spørsmålet om habilitet til avgjørelse, og det mens hun var sykemeldt som dommer, hvor hun fant at Drammen tingrett var inhabil. Følgelig sendte hun sin egen sak – ved bruk av de ”nyttige idioter” i påtalemyndigheten – opp til den enda mer inhabile Øvre Romerike tingrett, hvor en venn og hyttevenninne av henne sitter som sorenskriver, nemlig Randi Haukebø.  Ja, ja, er det ikke festlig, dere, hvor lett og fint ting går i de høyere lag, hvor man slipper å befatte seg med allmuens ignorante sure fjes og dumme spørsmål?

Stein Husby eksploderer – igjen
6. februar 2013 eksploderer den selvproklamerte pater familias, Stein Husby. Han har åpenbart fått nok av å lese om denne saken, som han tydeligvis mener at ødelegger hans og andre domstolslederers gode navn og rykte, og valgte derfor å skrive en kronikk som ble publisert i VG. Frem til dette punkt var det altså – i hvert fall så langt som jeg kan se herfra (Tonga) – ikke en eneste annen avis som hadde fått lov å omtale saken.

Gjennom en årrekke med Husby som motarbeidende dommer (han ynder å kalle meg for ”spetakkelet fra Mellom-Europa”), har jeg god kjennskap til denne sorenskriveren, og tilstrekkelig med dokumentasjon til å spørre: Hvordan i alle dager tør han å uttale seg? Hvordan tør han overhodet å åpne munnen i en slik sak?

I følge VG hevder Husby at han som landets eldste sorenskriver er den selvsagte kaptein på laget, og følgelig er den som skal uttale seg. Videre hevder han at han har snakket med mange i dommerstanden og at han har fått massiv støtte for det syn som kommer til ordet i hans kronikk. I kjent stil proklamerer han at det ikke er den minste grunn til å tro at ikke alle dommerne i hele landet er enig med ham.

Det er meget mulig at noen fra den eldre garde støtter Husby, fordi de ikke tør annet (eller vet ikke bedre), men jeg er rimelig sikker på at dersom de selv kunne få lov å velge, så ville de ha valgt seg en annen dommer til å tale for seg.

Et interessant moment i Husbys kritikk, jeg mener kronikk, er at han freder Grete Faremo, fullstendig. I lys av det som er gjennomgått ovenfor, finnes det ikke den minste grunn for å frede henne. Tvert imot er hun personlig ansvarlig for å la en av hennes egne få sykepenger, få avskjed i nåde, slippe straff, slippe suspensjon og avskjedigelse, og muligens også få komplett AFP-pakke rett i fanget, uten spørsmål. Videre har Faremo med sin handling, eller passivitet, søkt å dekke over saken, samt søkt å redde sorenskriveren fra de verste skandaler – både økonomiske så vel som personlige – som jo en åpen suspensjons- og avskjedssak ville ha medført. Faremo har frem til i dag ikke vist det minste tegn til å ta affære, selv etter at hun har blitt holdt løpende orientert om saken av VGs stab. Husby har altså bevisst søkt å beskytte Faremo, og vi ser dermed spor av uredelighet, korrupsjon og et jeg-støtter-deg-du-støtter-meg–forhold.

Ser vi bort fra Husbys frifinnelse av Faremo, og egentlig hele departementet, er det meste av hva han skriver en korrekt og fornuftig vurdering av hvordan myndighetene skulle ha reagert. Det skulle da også bare mangle. Myhr skulle ha vært suspendert umiddelbart, og det skulle straks deretter ha vært reist avskjedssak.

Husby mener at DA skulle ha kontaktet sitt styre for å få ”innspill” (her forutsetter Husby – som i Faremos tilfelle – at DAs daglige ledelse og administrasjon ikke kan tenke selv). Greit nok, men da administrasjonen av en slik personalsak må anses å høre innunder DAs daglige drift / administrasjon, jf hva DA selv sier om sitt eget ansvarsområde gjengitt ovenfor, var det selvsagt ingen grunn for å kontakte tinnsoldatene under ledelse av Karl Arne Utgård for å få ”innspill”. Her var det om å gjøre å informere departementet, og det omgående.

Uansett, kronikken gjenspeiler utstrakt nepotisme og korrupsjon i rettsvesenet, hvor vi atter engang får bekreftet at nær sagt ingen av lovens regler gjelder for slike som Myhr. Og når det kommer til stykket, slik tenker også Husby og resten av hans kolleger, bare ikke i denne saken.

10 år med DA
DA er et organ som fra de ble etablert i november 2002 har hatt enorme problemer med nær sagt alt de har hatt sine fingre i. For noe over ett år siden eskalerte dommerforsikringssaken (les mer her, her, her og her), hvor det ble avdekket at ingen av dommerne var autorisert. Følgelig satt man i realiteten i den situasjonen at ingen domstoler var autorisert til å administrere rettssaker. Stortinget satt med hendene i fanget og håpet at ting skulle løses av seg selv. Landet og dets forvaltning av lov og rett var – og er fremdeles – i stor krise. For å løse det verste problemet, ble DA beordret til å tvinge dommerne til å avgi forsikring, og man trodde dermed at alt var løst. Jeg skal ikke gå dypere inn i denne saken, da det allerede er skrevet mye om forholdet, bortsett fra å fastslå at ingen av dommerne som har blitt tvunget til å avgi forsikring, og som faktisk fulgte ordren, i realiteten har avgitt forsikring. En forsikring kan nemlig kun avgis frivillig (det ligger i forsikringens natur), før man tar sete, og ikke ved tvang like før oppnådd pensjonsalder. Faktum er dermed at Norge i dag ikke har domstoler som verken kan eller har lov til å fungere i tråd med lov og internasjonale traktater. Dette bryr verken regjeringen eller DA seg om, og Stortinget, ja, det sitter fremdeles med hendene i fanget. DA er blitt bedt om å fortsette sin misjon, som i hovedsak er å beskytte dommerne, og her gjør de altså en miserabel jobb.

Dommerforsikringssaken – tiltroundersøkelse
Da dommerforsikringssaken var på vei til å eksplodere, kjøpte DA seg en ”tiltroundersøkelse” (linken til tiltroundersøkelsen januar 2013 er fjernet, men i og med at disse undersøkelsene så å si kjøpes over disk, og gir samme resultat, kan vi vise til tiltroundersøkelsen av 2017, som gir det samme bildet) hvor markedsundersøkelsesselskapet synes å ha blitt bedt om å ringe til domstolenes og Arbeiderpartiets sikre støttespillere (de såkalte Die-Hard sosialistene), samt deler av befolkningen som aldri har sett en dommer før, og spørre om de har tiltro til domstolene. Selvsagt får de full pott hos disse. 85 % av befolkningen hadde stor tiltro til denne gjengen, og for å fjerne tvilerne hentet DA inn Tore Schei, han som leder Høyesterett uten autorisasjon, og fikk følgende koseuttalelse: ”Dette er meget bra og skyldes åpenhet og godt arbeid.” Jo, takk! Den tror vi på, dere. Åpenhet? Døren inn til DA og domstolene er jo like lukket som ethvert bibliotek på nattestid. Godt arbeid? La heller oss få vurdere det.

Myhr-saken - tiltroundersøkelse
Når nå Myhr-saken var på vei til å eksplodere i VG, hentet DA igjen inn en slik tiltroundersøkelse (større tiltro til domstoler enn politiet. Også denne linken er fjernet, men det finnes spor i docplayer.me, søk deg til pkt. 5), og fikk – ikke uventet – nøyaktig samme resultat; 85 %, og med dette håpet vel DA at den aller verste misstilliten skulle forsvinne av seg selv, spesielt når de nå kunne fortelle at de for første gang hadde slått politiet, Stortinget og regjeringen i tillit. Hvilken prestasjon!

Domstolene har ingen tillit blant brukerne
Domstolene har liten tillit blant alminnelige våkne mennesker i Norge, og blant brukerne av domstolene må jeg anta at tilliten er meget lav. Selv dem som vinner en sak, kan nemlig umulig ha noen tillit til et organ som – for spesielt utpekte – lekker som en sil, mens den for andre er tett som en potte, og som generelt ikke tar opp eller på annen måte får nedtegnet ordrett hva som utspinner seg under rettergangen. Et slikt system, beskrevet i teorien, vil aldri kunne oppnå selv den minste tillit. Skulle noen likevel ha tillit til et slikt system (overført til luftfarten; et fly uten vinger flyr veldig bra), må dette bero på villedelse.

Kontrollspørsmål: Hvordan skal man kunne etterprøve en avgjørelse når det ikke finnes noe å etterprøve? Jammen, vi har jo en dom, vil alle advokatene og dommerne kjekt slå fast. En dom er et produkt som har blitt produsert av en dommer etter at alle har gått hjem, følgelig kan et slikt dokument ikke i seg selv benyttes i et arbeid med å etterprøve hva som utspant seg under en hovedforhandling, som jo dommen er ment å bygge på. Dette blir i beste fall som å etterprøve en gitt hendelse ved å sette seg ned og analysere en tegning av hendelsen.

Dersom dere virkelig tenker etter, kan dere ikke være annet enn enige i at en dom – som er dommerens syn basert på hva han husker og ikke på hva en objektiv stenograf ordrett har nedtegnet fra forhandlingene – like lite som den nevnte tegning, er umulig å etterprøve når man ikke har noe annet enn dommen å forholde seg til. En slik ordning – hvor man avstår fra å sikre seg for ettertiden hva som foregår, samt at man samtidig forutsetter at dommeren ikke kan gjøre feil – gir grunn til alvorlig misstillit til domstolene og til hele det system som liksom skal beskytte brukerne av domstolene mot overgrep, bl.a. fra det offentlige.

Selv kjenner jeg ikke en eneste person som har tiltro til norske domstoler. Tallet skulle derfor ha vært satt til nærmere 0 % enn 100 % tillit. DA derimot mener altså at hele 85 % av innbyggerne i Norge har tillit til dem. Dette utspillet blir å bedra befolkningen, og for øvrig; hvor har de dette fantastiske tallet ifra? Tallet kan ikke være resultat av annet enn korrupsjon. Det er rett og slett ikke mulig å komme frem til et slikt tall. Dette blir som å få salt til å smake sukker, ved bare å hevde det.

Ett av de mange problemene DA sliter med er at ingen av dommerne viser respekt for brukerne av domstolene, de som betaler for skuespillet. Jeg kan ikke si å ha truffet en eneste dommer som har vist det minste tegn til respekt og likebehandling av partene. En må jo da begynne å stille spørsmål ved hvem som søker seg til domstolene. Hva slags mennesketype det er, hva slags lidelser de har, og hva slags menneskesyn de har. I likhet med alle andre yrkesgrupper tiltrekkes domstolene av spesielle mennesker/mennesketyper, hvor noen av disse bruker (eller utnytter) yrket i ren selvterapi. En kvalifisert gjetning i så henseende; jeg tipper at vi vil finne en stor mengde psykopater blant denne yrkesgruppen, samt en forholdsvis stor mengde med tapere, og da tenker jeg konkret på dem som ikke har lykkes ute i arbeidslivet, enten som advokat eller som offentlig ansatt jurist. Samtidig tipper jeg at det hører til sjeldenheten at DA ansetter en dommer av mer idealistisk disposisjon. Selv om jeg bare skulle ha delvis rett i mine antydninger, står domstolene likevel overfor alvorlige tillitsproblemer, som ikke kan løses uten at man rydder grundig opp. Å sette i gang med å slakte enkelte, bidrar bare til at uretten får fortsette.

Husby og DA – årsaken til Husbys kronikk
Tilbake til Husbys kronikk. Hvorfor har ikke Husby reagert tidligere, når andre slike dommerfadeser har kommet opp? Hvorfor har han ikke reagert på den skandalen og tillitskrisen vi jo virkelig står overfor mht de fleste dommerers manglende autorisasjon (jeg viser her til mine artikler omkring dommerforsikringssaken, nevnt ovenfor). Hvorfor har han ikke reagert på at regjeringen har tvunget de fleste av ”hans” dommere til å avgi forsikring? Hvorfor reiser han seg ikke opp og snakker når brukerne av domstolen fremlegger dokumentasjon på at en dommer har vært utsatt for korrupsjon? Hvorfor har han ikke gjort noe som helst i denne retning i sine over 30 år som leder ved Kongsberg tingrett og som nestor?

Husby er godt kjent med egne og andre dommerers holdning til domstolenes egentlige rolle, samt hvordan domstolen skal fremtre vis-à-vis brukerne og vis-à-vis innbyggerne (brukerne er viktige for domstolen mht økonomi og fortsatt drift, mens de uvitende innbyggerne er viktige mht fasadebygging). Likeledes er han kjent med hvordan denne elitens løpegutter/-jenter skal behandles – av sine egne, må vite – dersom de blir tatt med buksa nede. Myhr hadde følgelig ingen grunn til å tro at noen fra hennes eget rede plutselig skulle reise seg imot henne og denne tradisjonelle ordning.

Hvorfor så denne kritikken fra Husby? Hvorfor ikke heller fortsette å beskytte dem som skal beskytte dommerne. Hvorfor tiet ikke Husby som alle andre?

Som indikert innledningsvis, tipper jeg at Husbys bredside mot DA er av personlig art. Tidligere har Husby hatt full kontroll over DA og Tilsynsutvalget for dommere, som han har nær sagt skaltet og valtet med som han ville, men da han og Cato Schiøtz ble hyret inn for å undersøke en rekke uheldige forhold i Redningsselskapet i desember 2005, fant DA at dette kanskje ikke var så heldig og nektet Husby å påta seg oppdraget, dette til tross for at Husby allerede den gang mente at det måtte være Dommerforeningens (altså alle dommerers) plikt å ta en slik (lukrativ) jobb dersom man ble tilbudt den. Ha det i minnet at Husby er leder av en enedommerdomstol, og skulle følgelig verken ha tid eller anledning til å sitte og løse interne problemer hos en medlemsorganisasjon et sted på kysten.

Mitt stalltips er at noen i DA har kommet i utakt med Husby og (kanskje) hans medspillere, og at disse følgelig har satt seg som mål å få fjernet bl.a. direktør Tor Langbach, og muligens også visedirektør Erling Moe og styreleder Karl Arne Utgård.

Litt om tilliten til domstolene
For øvrig: Når jeg og Husby/DA/regjeringen snakker om tilliten til domstolene, så snakker vi om to vidt forskjellige ting. Det har vi gjort hele tiden. Tillit til domstolene i Husbys og de andre dommernes øyne er oppnådd når massene (som ikke aner hva som foregår i domstolene) skryter av dem, hvor det ikke skrives noe stygt om domstolene i aviser/magasiner og hvor den uvitende masse følgelig ikke har noen grunn for å klage (hva domstolene egentlig driver med, hvordan de gjør det, samt dommernes til enhver tid skikkethet, er i dette bildet av helt underordnet betydning), mens når jeg snakker om tillit, så sikter jeg til funksjoner / systemer som på best mulig vis sikrer en autorisert dommerstand hvis kvalitet ikke forringes uten at dette straks oppdages, samt (systemer) som gir borgerne en garanti for at domstolen rent faktisk er i stand til å stå imot ethvert angrep utenfra (altså at de kan stå imot forsøk på korrupsjon), og følgelig kan være i stand til å beskytte brukerne mot overgrep samt foreta en rimelig og rettferdig rettergang.

Tillit i statens øyne er følgelig et spørsmål om fasade, mens tillit i mine øyne er et spørsmål om kvalitet og sikkerhet.

VGs nådestøt – forberedelsen for Stortinget
I forbindelse med Husbys kronikk, publiserte VG samme dag en ny artikkel i saken.

VG intervjuet i denne forbindelse politimester Christine Fossen, og spurte henne om hvorfor hun ikke anket denne dommen. Ved å lese tiltalen i dommen sammen med domsslutningen, gir svaret seg selv:

”- I dette tilfellet ble ikke avviket mellom dom og påstand sett på som så stort at det ga grunnlag for anke, sier politimester Christine Fossen.”

Slik foregår justisen og selvjustisen over hodene på vanlige mennesker. Dersom Fossen og andre i påtalemyndigheten ønsker å ”bistå” en siktet fra samme rede, så gjør man det i tiltalen, samt at man forteller dommeren om å ikke tenke. Den handlingen som Myhr er tiltalt for å ha utført; fyllekjøring i bevisstløs tilstand, gir automatisk fengselsstraff. For å unngå dette, sørger Fossen for at det i påtalemyndighetens påstand skal stå: Betinget fengsel. Så lenge man har dommeren (som skal dømme i saken) i sin hule hånd, og derved er sikret mot at dommeren ikke gjør sin plikt (se strpl § 38, annet ledd, første pkt) gir svaret seg selv; man forventer selvsagt å bli dømt i medhold av påtalemyndighetens påstand. Dette burde jo VG ha forstått. Jeg legger for ordens skyld inn den nevnte bestemmelsen:

”Med hensyn til det straffebud som skal anvendes på forholdet, er retten ikke bundet av tiltalen eller de påstander som er fremsatt. Det samme gjelder med hensyn til straff og andre rettsfølger.”

Dette betyr kort og godt at dersom dommeren mener at påtalemyndigheten har tatt for svakt eller for hardt i, er det dommerens plikt å dømme etter loven. I denne konkrete saken betyr det at tingrettsdommer Ola Trygve Holt skulle ha dømt Myhr til ubetinget fengsel. Ingen tvil. Holts dom, sett i lys av Husbys kronikk, bekrefter utstrakt korrupsjon, også i Øvre Romerike tingrett. Det bør følgelig reises suspensjons- og avskjedssak mot dommer Holt, samt at han må fratas alle offentlige verv, så som leder av Den sentrale klagenemnd ved Universitetet i Oslo.

Visedirektør Moe uttaler i denne artikkelen at DA kontaktet sitt styre samme dag som ulykken fant sted. Han kunne videre fortelle at det ble avholdt styremøte omkring denne saken og at DA umiddelbart etter styremøtet formidlet informasjonen om Myhr videre til justisdepartementet. Det finnes ingen dokumenter som støtter denne påstanden, og så lenge vi blir nektet innsyn, må vi kunne gå ut fra at Moe lyver.

Hvorom allting er, som det heter, så har VG (og den gjengen som står bak dette angrepet mot DA) nå skamskutt offeret (hvilket jo ikke er medienes oppgave) og beredt saken for en objektiv vurdering i landets største dusteforbund, Stortinget, et ting som i hvert fall i etterkrigstiden aldri har hatt mer makt enn hva Arbeiderpartiets bakmenn til enhver tid har ment var tilstrekkelig. Se gjerne min artikkel: Kongeriket Norge: Fritt, selvstendig, folkestyrt, eller?. Ta gjerne en titt på ”Journalister – Maktens sprellemenn” samtidig.

Stortinget inviteres til VGs middagsbord
VG kan i sin hittil siste artikkel om saken, datert 6. februar 2013, fortelle leserne at de folkevalgte er opprørte over hva Husby har skrevet, ja, så opprørt var FrPs Hans F K Asmyhr at han satte seg til å skrive til Faremo hvor han fremmet en slags bønn om å få svar på hva hun har tenkt å gjøre med saken, og hva slags konsekvenser saken vil få for de involverte. Dette er hva politikerne kaller et goddagmannøkseskaftbrev, hvor man i realiteten ber om å få et goddagmannøkseskaftsvar i retur. Poenget med slike brev er at det skal synes som om man reagerer og gjør noe med saken, for deretter å – med god samvittighet – begrave saken.

Det er jo kjekt å få lov å komme til dekket bord, med geiteslaktet ferdig partert, kokt og steikt etter alle VGs regler, klart til å inntas av en gjeng som virkelig ikke har evne selv til å verken berede eller tygge. I andre saker av langt større viktighet og rekkevidde mht konsekvenser for land og folk, har Asmyhr og hans kolleger glimret med sin passivitet. Dette sier jo litt om hans kapasitet som justispolitisk talisman for FrP.

Dette uttalte Asmyhr til VG:

”- Sorenskriver Stein Husbys kommentar i dagens VG setter ting klart på plass i saken. Her har en av domstolenes fremste personer er fått en behandling som tyder på at sorenskriverens egne i domstolene har gitt vedkommende betydelige fordeler på grunn av stilling og bekjentskaper. Dette er uakseptabelt og justisministeren må snarest gripe inn i saken for å ansvarliggjøre de som har gitt sorenskriveren disse fordelene.”

Asmyhr mener altså at det viktigste nå er å slakte politimester Fossen, direktør Langbach og kanskje noen til, og så er man ferdig med saken. Hallo! Det som har skjedd med Myhr, den spesialbehandlingen Myhr har fått av sine egne, er på ingen måte en unik enkeltstående sak. Dette skjer hver dag i politiet, hos påtalemyndigheten og i domstolene. Hver dag! Bare ta en tur ut og spør de stakkarene som har lidd – og som fremdeles lider under denne gjengen. Det nytter ikke å endre lovverket for å få bukt på dette, ei heller nytter det å endre systemene. Det blir jo likevel de samme menneskene som settes inn i de nye systemer og som skal forvalte de nye lovene. Eneste redningen er å ta knekken på Eliten og deres underdanige lydige tjenere, og det en gang for alle. Få alt pakket ut av de stillingene disse og deres familier i generasjon etter generasjon har sittet på. Dette er løsningen, dere.

En annen politiker som liker å ri på bølger som er skapt av andre, Andre Oktay Dahl, mener at det lukter av saken, ja, så mye lukter det at han vil presisere overfor VG at; ”…hele saken begynner å lukte virkelig ille.” Hvilken eminent uttalelse, og for en vurderingsevne han viser, ja, for en ryggrad han her bekrefter at han har. Det blir ikke bedre når Dahl gir uttrykk for at man må vise hensyn for en person i en vanskelig situasjon. Wow! Jeg skulle likt å ha sett hvordan det hadde sett ut i Norge dersom domstolene plutselig skulle begynne å vise hensyn til Ola Nordmann når hans sak, av samme kaliber, skal opp til vurdering. Så mye hensyn tar domstolene til menigmanns vanskelige situasjon at det hele ender med en enda verre situasjon, økonomisk ruin, skillsmisse og mange ganger selvmord, som i disse sakene vel må anses å være statens eneste tilbud til løsning av problemene. Straks menigmann anker, blir han sett på og omtalt som kverulant. Han blir altså straks stigmatisert. Anker han flere ganger, hvor han derved viser tegn til å ikke gi seg, blir han ansett for å være psykotisk, og så bærer det rett inn i statens anstalter, hvor – som sagt – selvmord synes å være eneste reelle alternativ til løsning.

Jeg har lest et dokument fra en av mine lesere, et dokument jeg ikke klarer å finne i farten. Det er skrevet av en lege i Haugesund, dette i forbindelse med en ”psykiatrisk vurdering” av en person som er i konflikt med flere offentlige institusjoner, og lyder omtrent slik: Dersom vedkommende person kontinuerlig, og i over en måned, har ment at det offentlige har gjort noe galt, har vedkommende en vrangforestilling (hovedkriterie 1 ICD10). I og med at vrangforestillingen er vedvarende og har vart i over én måned (hovedkriterie 2), anses personen for å lide av paranoid schizofreni. Ja, dere, så enkelt kan Jens Stoltenberg, hans familie og andre demokratiske despoter kvitte seg med plagsomme personer. Det følger av dette at ingen kan opponere mot noen statlige institusjoner – utover én måned – uten samtidig å bli erklært paranoid og schizofren, og derved risikere å bli tvangsinnlagt, og nøytralisert for godt, både sosialt, økonomisk og medisinsk.

Jeg klarer ikke å fri meg fra å kommentere en annen av Dahls uttalelser:

”Spørsmålet er om noen har trukket i trådene og mer enn tøyd regelverket.”

Dahl legger her for dagen en holdning som ikke hører hjemme noe sted, og i hvert fall ikke der hvor han sitter. I følge han kan man altså trekke ”litt” i trådene og tøye regelverket så mye man vil, bare man ikke tøyer det mer enn akkurat å tøye det. Er det rart at alt er lov i de høyere lag, over det ganske land? Når lovgiverne åpenbart føler seg fri til å tøye og bøye på ting, får jo dette ganske så bøyelige ringvirkninger for de underliggende institusjoner. Dahls uttalelse indikerer igjen hvor galt det er fatt i Stortinget. Hvor langt tøyde man regelverket da Altavassdraget eller kraftlinjen mellom Sima og Samnanger ble vedtatt bygd, og hvem tok man hensyn til under saksbehandlingen? Hva med granskingen av Alexander Kielland ulykken, Reksten-saken, bankkrisen, de hemmelige tjenester (lund-kommisjonen hvor Faremo selv hadde en sentral rolle i avlyttingen av granskerne) etc?

Det artige med Dahls uttalelse, og som den skarpe leser sikkert allerede har sett, er at Dahl innrømmer villig vekk at det er mulig å trekke i trådene. Mao innrømmer han at alle disse embetsmennene faktisk har tråder knyttet til sine armer, bein og hode, det er bare ikke for hvemsomhelst å trekke i dem.

Arbeiderpartiets Jan Bøhler bekrefter min oppfatning om at Ap aldri engang vil forsøke å endre på de mekanismer som holder Norge på stotrende bein og Ap på tronen:

”Dette må være en lærepenge, og Domstolsadministrasjonen må lage klinkende klare regler og rutiner når det gjelder valg av domstol, suspensjon og kommunikasjon til Justisdepartementet.”

Lærepenge, nye regler, nye systemer, men de samme ved makten. I realiteten; ingen endringer.

Denne saken koker ned til en maktkamp litt over hodene på folket. Noen i redet har havnet i utakt med andre og ønskes fjernet ved første anledning. Så oppsto da denne gyllne muligheten, springbrettet, for å få fart på kampen. En eller flere vil helt sikkert måtte forlate sin post, men noen endringer i hvordan Eliten kommer til å ordne sine interne problemer, som i denne Myhr-saken, vil det aldri komme. Dersom det skulle komme endringer, vil disse være av det interne slaget, hvor selvjustisen i redet vil kunne bli strengere, og innsynet utenfra enda mer tåkete.

Jeg kan ikke få sagt det mer tydelig enn dette; våkn opp, gjør deg kjent med dine rettigheter og din posisjon i samfunnet. Spør deretter deg selv om det er slik du vil ha det. Vær realist, og ikke la deg lure, villede eller blende av Elitens stadige forsøk på nettopp å lure deg. Jeg er klar til kamp, og tar gjerne et tak for å få til de endringer som må til for at folket – antakeligvis – for første gang skal få anledning til å leve fritt under et selvvalgt system av regler, regler som setter mennesket og dets rettigheter øverst, og som forkaster ethvert forsøk på elitedannelse.

 

Herman J Berge

I eksil

 

Nuku’alofa, Tonga