Jeg viser til dom Rt-1994-25, og har følgende kommentarer til dommen og spørsmålet om rentesrente på erstatningskrav generelt, samt skifterettens uaktsomhet i Riis-saken spesielt.
Faktisk økonomisk tap
Utgangspunktet er at man skal ha erstattet det faktiske økonomiske tap. I så henseende skal man som kjent ta i betraktning reparasjonshensynet - at kreditor blir holdt skadesløs - og prevensjonshensynet - at man så langt det lar seg gjøre kan unngå slike skader i fremtiden.
Det gitte tap kan beregnes gjennom rentesrente-synspunktet dersom dette, etter en konkret vurdering, gir det riktige uttrykk for det faktiske økonomiske tap. Faktisk økonomisk tap, er den tapte inntekt man har lidt som følge av at man ikke har fått stilt til disposisjon den kapital som skulle ha vært der.
For å framheve at vi ikke står overfor et rent obligasjonsretslig (reglene om personlige fordringer og forpliktelser) forhold, kan en ved beregning av tapets størrelse, utelate ordet morarente og i stedet si: Riis krever erstattet hele sitt faktiske tap, hvor det skal løpe en (avsavns) rente, og hvor det skal tillegges rentesrente av erstatningssummen. Dette er blitt lagt til grunn i bl.a. Rt-1985-257.
Rt-1985-257: "Her har overskjønnsretten ved en konkret vurdering funnet at den fastsatte rente sammen med rentesrenten dekker tapet, noe det rettslig sett ikke kan være noe til hinder for. Rentesrente er også benyttet i skjønn ved Tokke-Vinjereguleringen." Som vi ser, det er det konkrete faktiske tapet som domstolen skal forsøke å finne, og siden dekke.
Begrepets innhold
Rente skal i hovedsak erstatte eller være 1.) vederlag for tap eller avståelse av kapital. Dernest kan renten inneholde en 2.) risikopremie for skyldners evne og vilje til å gjøre opp for seg. Videre ligger det i renten 3.) en kompensasjon for fall i pengeverdien i den perioden kapitalen disponeres av skyldner.
Det faktiske tap
Dersom man under normale omstendigheter (avtalerettslig) opererer med kun rente i et skyldforhold, og det oppstår et mislighold hvor renten ikke dekker tapet, kan rentesrentesynspunktet tenkes å slå igjennom selv overfor en avtale som i utgangspunktet utelater rentesrente.
Under ethvert mislighold står man nemlig overfor et erstatningsmoment. Det er det reelle tapet som skal dekkes inn. Morarenteloven reparerer til en viss grad disse forhold. Skulle heller ikke morarenter dekke tapet, må man gå videre; enten ved å dekke tapet ved en særskilt erstatningssum, eller tilkjenne rentesrente. De erstatningsrettslige synspunkter kommer jeg tilbake til nedenfor.
Obligasjonsrett - erstatningsrett
I krav på rentetap hvor kravet på slike renter begrunnes erstatningsrettslig, har (de begrensede) reglene om den alminnelige forsinkelsesrente (morarenteloven) eller andre lovbestemte rentesatser ingen betydning. Se gjerne Bergsåker, Pengekravsrett, 1994, s. 85. Her er det klart at det er skadelidtes konkrete individuelle tap som skal dekkes. Strekker ikke flat rente til, er det klart at det må gis erstatning i form av andre tillegg. Her kan man, som nevnt ovenfor, bl.a. velge mellom en særskilt beregnet tapserstatning, eller en gitt (avsavns-) rente med rentesrente.
Erstatningsutmåling må skje konkret.
Arnholm om rente
Arnholm har sagt; Den som har betalt, vil altså i det høieste kunne få tilbake det samme beløp. Renter får han ikke…" Dette er vel mildt sagt en tøvete uttalelse.
Rt-1994-25
Denne dommen er etter mitt skjønn ikke relevant i denne sammenheng. Det foreligger ingen (obligasjonsrettslig) avtale mellom Riis og skifteretten. Skifteretten har handlet (i det minste) uaktsomt og må, dersom man finner bevist uaktsomhet og årsakssammenheng, belastes for Riis' faktiske tap. Morarenteloven er kun en rettsteknisk forenkling i rene obligasjonsrettslige forhold. Loven er ikke ment å begrense erstatningsrettslige krav.
Om man setter seg ned og beregner tapet post for post, eller om man i stedet benytter seg av en adekvat avsavnsrente med rentesrente, er for så vidt av underordnet betydning. Å bruke rentesrente er likevel den enkleste utvei i beregningen.
Rt-1994-25 gjelder sentrale forhold innen obligasjonsretten. Tvisten hadde sitt utgangspunkt i betalingsmislighold som følge av reklamasjon etter kjøp, hvor selger hadde påstått seg rentesrente av morarente mht resterende utestående krav mot kjøper. Kjøper mente at tjenesten ikke var kontraktsmessig, hvoretter han da kansellerte resterende del av avtalen. Kanselleringen ble funnet uberettiget, hvorpå selger krevde erstatning for det tap han led som følge av kontraktsbruddet og det etterfølgende dekningssalget (tapsbegrensningssalget). I tillegg krevde selger rentesrente av morarente for betalingsmisligholdet. Høyesterett fant klart at morarenteloven §3 ikke hjemlet rentesrente. Her må det igjen minnes om at vi står overfor et rent obligasjonsrettslig forhold, hvor man som hovedregel skal følge morarentelovens regler om forsinkelsesrente ved mislighold.
En kan gjerne spørre seg hvorfor selger ikke krevde sitt reelle tap erstattet. Dersom rentesrente på morarente ikke ville bli godtatt av retten, måtte det vel være klart at selger - som subsidiær påstand - burde ha krevet rentesrente på et dokumentert faktisk tap (erstatningssumen).
Obiter dictum om rentesrente
Rt-1985-257 blir det i et obiter dictum sagt av Høyesterett at renter med rentesrente kan tilkjennes: "…Jeg bemerker at det ved fastsettelsen av avsavnsgodtgjørelsen neppe er noe rettslig til hinder for også å nytte en rentesrente. Det bør imidlertid da fremgå av skjønnsgrunnene at retten har vurdert at en slik renteberegning gir den riktige erstatning i det enkelte tilfelle. Retten bør for øvrig være oppmerksom på at det ved rentesrente må være klarhet om beregningstidspunktet."
Her går det rimelig klart frem at det er det enkelte konkrete tilfellets virkelige tap som skal dekkes av rentesrenten: "…renteberegning gir den riktige erstatning i det enkelte tilfelle."
Forarbeider og formål
Selv om det i morarentelovens forarbeider er gitt uttrykk for at man ikke ønsket å gi uttrykkelige lovregler om renter av morarenter, er en slik renteberegning ut fra lovens formål, og de økonomiske rammebetingelser (reelle hensyn) i samfunnet, mest naturlig i de fleste skyldforhold.
Under et erstatningsrettslig synspunkt er det som nevnt viktig å se at det er skadelidtes individuelle konkrete tap som skal dekkes. I så henseende har det aldri vært lovgivers mening å benytte morarentelovens begrensninger som hinder for å tilkjenne full erstatning.
Vi står i Riis-saken ikke overfor mislighold av betaling etter avtale, hvor partene har kunnet forutsette det ene eller annet under konstruksjonen av avtalen.
Rente for tidsrommet før tilbakesøkingskravet gjøres gjeldende
Rettspraksis hvor morarente på erstatninskravet har blitt tilkjent fra den dag den krenkende part ble fratatt pengene - altså ikke fra det senere påkravs-/stevningstidspunkt: Rt-1984-278 (ran), Rt-1984-806 (bedrageri), Rt-1985-1221 (tilbakesøking), Rt 1988-46 (erstatning-underslag), og Rt-1988-556 (tilbakesøking).
Avsluttende kommentar
Med hensyn til helt klare erstatningsrettslige spørsmål er det ikke riktig å se hen til kun vanlig flat rente. I så tilfelle ser man helt bort fra både hensynet til reparasjon, og hensynet til prevensjon (de reelle hensyn bak loven).
Mht slett forvaltning, underslag, bedrageri eller tyveri, så står man ikke overfor et avtalerettslig forhold. Det blir da etter mitt skjønn galt å bringe inn rene avtalerettslige synspunkter mht morarente og rentesrente, da man jo alene står overfor erstatningsrettslige problemer.
Igjen; det er det faktiske tap som skal dekkes. Hvilken ordning man velger; særskilt beregnet erstatningssum (som vil være meget tidkrevende), eller renter av en gitt avsavnsrente, er for så vidt likegyldig, så sant man ender opp med en rettferdig løsning, hvor det faktiske tap - så godt det lar seg gjøre - blir påvist, og gjenopprettet.
Jeg vil tilføye at dersom en ikke skulle kreve rentesrente, så unnlater man samtidig å gi retten det inntrykk av alvor som saken krever.
Som nevnt helt først har nemlig erstatning (og en gitt rentesats) et element av prevensjon i seg. Dess høyere man går mht rentesats, dess mer alvorlig viser en at en ser på forholdet, hvor man derved i stigende grad samtidig gir uttrykk for at handlingen er uønsket i samfunnet. I dette tilfellet; skifterettens manglende forvaltning av et bo som skiftes offentlig.
Nå kan det for øvrig også gis erstatning for rentetap som normalt ikke dekkes av morarenteloven, i de tilfeller hvor det kan påvises særlig klanderverdig forhold hos motparten, jf morarenteloven §3, tredje ledd.
Herman J. Berge Hasle den 1 oktober 2000
Oppdatering 010803: Amelia Riis inngikk forlik med regjeringen den 5. juni 2003. Som det viste seg fikk jeg rett i mine rentesrentebetraktninger, og jeg sikret dermed Amelia Riis ytterligere kr 11,6 millioner, som de ikke hadde fått dersom de hadde lyttet til advokat Ole Kristian Aabø-Evenses råd før han ble sparket som forræder (Einars beskrivelse) senvinteren/våren 2003, nemlig at Riis måtte akseptere flat rente (fordi ingen noen sinne hadde fått gjennomslag for rentesrentekrav), og ikke forsøke å kreve rentesrente, for da ville regjeringen gå fra forlikstilbudet. Et typisk råd fra en advokat uten ryggrad og integritet.