Rt-1985-257 (66-85) Ekspropriasjons- og vassdragsreguleringsrett.  I forbindelse med krav om tilskudd til fiskeoppsyn opps

 

Instans:            Høyesterett - dom 

Dato:    1985-03-06                                 

Publisert:          Rt-1985-257 (66-85)                                               

Sammendrag:   Ekspropriasjons- og vassdragsreguleringsrett.  I forbindelse med krav om tilskudd til fiskeoppsyn oppsto spørsmål om grensedragningen mellom de tiltak skjønnet kan fastsette i medhold av vassdragsreguleringsloven av 14. desember 1917 nr. 17, §16 nr. 3 annet ledd og konsesjonsmyndighetenes kompetanse. Skjønnsretten hadde fastsatt et årlig tilskudd, og Høyesterett kom til at det ikke var noe å bemerke til skjønnets rettsanvendelse på dette punkt. - Ved revisjonsskjønnets fastsettelse av de endelige erstatninger var feilaktig anvendt prisnivået på avhjemlingstidspunktet i stedet for på avståelsestidspunktet, jfr. ekspropriasjonserstatningsloven av 6. april 1984 nr. 17, §10, og tidligere lov av 26. januar 1973 nr. 4, §11. Dette måtte også gjelde årlige erstatninger og ved revisjonsskjønn. - Uttalt at det ved fastsettelse av avsavnsgodtgjørelse neppe er noe rettslig til hinder for også å nytte en rentesrente. - For et takstnummer var krevet erstatning for tapt fiske også i sjøen utenfor elven fordi fisket var blitt fredet. Da skjønnet måtte forstås slik at det ikke var noen årsakssammenheng mellom reguleringen og fredningen, ble skjønnet stadfestet uten at det var nødvendig å ta stilling til om det overhodet kunne kreves erstatning ved slik fredning.   

Saksgang:        Dom 6. mars 1985 i l.nr. 31/1985   

Parter: I. Norges vassdrags- og elektrisitetsvesen (høyesterettsadvokat Eilert Stang Lund) mot 1. Per Nauste og Margit Dalset m.fl. (64 parter) (advokat Orwall Andersen - til prøve) og 65. Einar (før Sigrun) Wadsten m.fl. (16 parter) (advokat Helge Aarseth - til prøve) Følgende ankemotparter var ikke representert og møtte ikke ved ankebehandlingen i Høyesterett: 81. Magne Reitan m.fl. (11 parter) II. 1. Einar Wadsten m.fl. (3 parter) (advokat Helge Aarseth - til prøve) mot Norges vassdrags- og elektrisitetsvesen (høyesterettsadvokat Eilert Stang Lund) III. 1. Per Nauste og Margit Dalset m.fl. (64 parter) (advokat Orwall Andersen - til prøve) mot Norges vassdrags- og elektrisitetsvesen (høyesterettsadvokat Eilert Stang Lund).   

Forfatter:          Christiansen, Holmøy, Skåre, Sinding-Larsen og Schweigaard Selmer.          

Dommer Christiansen:  Norges vassdrags- og elektrisitetsvesen - senere kalt NVE - har forestått tre suksessive utbygginger av vassdrag i Eikesdalen m.v. i Møre og Romsdal. Den første utbygging - senere kalt Aura I - skjedde i årene 1953 til 1957, hvorved vann ble overført til det nye Aura kraftverk på Sunndalsøra. Ved utbygging i årene 1960 til 1962 fant det sted ytterligere overføring av vann til dette kraftverk ved et «takrenne»-prosjekt, i det senere kalt Aura II. Den tredje utbygging ble gjennomført i årene 1974 til 1977, hvorved blant annet østre og vestre Mardalselv ble overført til Grytten kraftverk i Romsdalen. De tre reguleringer medførte en betydelig redusert vannføring i de berørte vassdrag.

Det er avholdt en rekke skjønn i forbindelse med disse reguleringene. Nærværende ankesak gjelder Romsdal herredsretts overskjønn i sak nr. 34/1975 B, avhjemlet 26. april 1983. Dette omfatter - selv om skjønnsslutningen er felles - to skjønn. For det første omfatter det den sjette delen av underskjønn vedrørende Gryttenreguleringen, nærmere bestemt erstatningene i området Eresfjord og Eikesdalen. Dernest omfatter overskjønnet - i likhet med underskjønnet - revisjonskjønn vedrørende erstatningene for de samlede skader på fisket i Eikesdalsvann og i Eira elv og for grunnvannskader langs denne elv ved reguleringene av Aura I og Aura II.

Bakgrunnen for revisjonskjønnet er følgende:

Etter de alminnelige skjønnsforutsetninger for Aura I punkt 16 var det enighet mellom partene om at erstatningen for fisket i Eikesdalsvann og Eira elv skulle fastsettes til en årlig avgift, som skulle gjelde midlertidig i 12 år fra reguleringens iverksettelse i 1953. Ved utløpet av denne fristen skulle NVE avholde skjønn til fastsettelse av den fremtidige og endelige årlige erstatning. Disse forutsetninger ble senere erstattet av nye alminnelige skjønnsforutsetninger ved reguleringen for Aura II, jfr. disses punkt 6 sammenholdt med punkt 4. Den siste bestemmelse vil jeg senere mer detaljert komme tilbake til. Her er det tilstrekkelig å nevne at den bestemmer at midlertidige fiskeerstatninger for begge Aura-reguleringene nå skulle løpe frem til 13. desember 1975, da NVE skulle begjære nytt skjønn til fastsettelse av de endelige årlige erstatninger med tilbakevirkende kraft fra 13. desember 1960. I de alminnelige skjønnsforutsetningers punkt 5 finnes en tilsvarende bestemmelse for erstatningene for grunnvannskader. Da underskjønn skulle gjennomføres for Gryttenreguleringen, fant partene det hensiktsmessig å frafalle et eget revisjonskjønn, og i stedet behandle de spørsmål som skulle tas opp til revisjon i forbindelse med Gryttenskjønnet. Avtale om dette ble inngått mellom partene 6. september 1974, inntatt i overskjønnet her side 41-42. For ordens skyld tilføyer jeg at det ved Gryttenreguleringen ikke ble prosedert på midlertidige erstatninger.

Om saksforholdet viser jeg ellers til premissene i det påankede overskjønn.

Norges vassdrags- og elektrisitetsvesen har påanket overskjønnet til Høyesterett for så vidt angår skjønnslutningens punkter 2 til 5, som lyder:

«2. Erstatningene fastsettes som oppgitt ovenfor med tillegg av 25 - tjuefem - prosent i samsvar med vassdragsreguleringsloven §16 nr. 3. Oppfyllelsesfrist 3 - tre - måneder fra forkynnelsen av overskjønnet.

3. Renter og rentesrente av erstatningene fra forfall og inntil betaling skjer, fastsettes til 2 - to - prosent p.a. i revisjonsskjønnet, og for beregning av de beløp det skal regnes renter av, omregnes både de utbetalte og de nå fastsatte erstatninger i samsvar med konsumprisindeksen for de enkelte år, jfr. kap. V 15 i overskjønnet, og 10 - ti - prosent p.a. i Gryttenskjønnet.

4. Ved fastsettelse av erstatningene i revisjonsskjønnet legges tidspunktet for skjønnets avhjemling til grunn for verdsettelsen, men med slik omregning som retten har gitt anvisning på i skjønnets kap. V 14.

5. Med virkning fra og med fiskesesongen 1983 pålegges Norges vassdrags- og elektrisitetsvesen å yte et årlig tilskudd på kr. 30000,- - kronertrettitusen - til fiskerioppsyn i Eira.»

Anken omfatter begge skjønn og gjelder prinsipalt rettsanvendelsen, subsidiært saksbehandlingen - uklare eller mangelfulle skjønnsgrunner.

NVEs anke - som for Høyesterett er gitt betegnelsen ankesak nr. 177 og 178/1983 I - gjelder fire spørsmål:

For det første retter anken seg mot pålegget i skjønnslutningens punkt 5, jfr. punkt 2 om plikt til å yte et årlig tilskudd på kr. 30000 pluss 25% til fiskeoppsyn i Eira.

For det annet retter NVEs anke seg mot at overskjønnsretten ved fastsetting av fiske- og grunnvannerstatningene i revisjonskjønnet har nyttet avhjemlingstidspunktet ved verdsettingen av tapet, jfr. skjønnslutningens punkt 4. NVE hevder at tiltredelsestidspunktet - her av partene satt til 13. desember 1960 - må legges til grunn.

For det tredje retter NVEs anke seg mot den grunnvannerstatning som overskjønnsrettens flertall - skjønnsmennene - har gitt takstnr. 557 Kristian M. Finset.

For det fjerde retter NVEs anke seg mot bestemmelsen om tilkjennelse av rentesrente, skjønnslutningens punkt 3.

NVEs anke retter seg etter dette mot alle som var parter i overskjønnet.

Sigrun - nå Einar - Wadsten, Trond Berg og Kari Berg Breen samt Jon Eilif Kavli - alle representert ved advokat Helge Aarseth - har påanket overskjønnet for så vidt angår de erstatninger som skal utbetales etter revisjonskjønnet. De er enige med overskjønnsretten i at verdsettelsen her skal skje pr. avhjemlingstidspunktet. Men det hevdes å være uriktig lovanvendelse når overskjønnsretten har gitt anvisning på en indeksregulering av de utbetalte midlertidige erstatninger som skal gå til fradrag i de endelige erstatninger, jfr. skjønnslutningens punkt 4. Denne anke har for Høyesterett betegnelsen ankesak nr. 177 og 178 II. Ved senere aksessorisk motanke til NVEs anke har 13 rettighetshavere representert ved advokat Aarseth angrepet overskjønnet på det samme grunnlag.

Per Nauste og i alt 63 andre rettighetshavere, som nå er representert ved advokat Orwall Andersen, har påanket revisjonskjønnet på det samme grunnlag som de parter som er representert ved advokat Helge Aarseth. Videre er det i denne anke bestridt at det i revisjonskjønnets fastsettelse av fiskeerstatningene er adgang til å ta i betraktning det tilskudd til fiskeoppsyn som er bestemt i skjønnslutningens punkt 5. Den sistnevnte del av anken er imidlertid frafalt under ankeforhandlingen.

Endelig gjelder denne anke takst nr. 657 Per Nauste, som krever erstatning for tapt garnfiske, jfr. skjønnslutningens punkt 8, som lyder:

«8. Norges vassdrags- og elektrisitetsvesen frifinnes for erstatningskrav fra Per Nauste for begrensning i garnfiske.»

For Høyesterett har denne ankesaken fått betegnelsen ankesak nr. 177 og 178 III.

I alt 10 av NVEs ankemotparter, som under ankeforberedelsen for Høyesterett var representert ved advokat Bjarne Rørstad, har avgitt anketilsvar, men har ikke møtt for Høyesterett. Takst nr. 655 Kolbjørn Lervold har ikke avgitt tilsvar og har heller ikke møtt for Høyesterett. NVE ønsker ikke å gjøre gjeldende manglende tilsvar til anken eller at disse ankemotpartene ikke har møtt.

Det er fra de møtende parter nedlagt disse påstander for Høyesterett:

Norges vassdrags- og elektrisitetsvesen:

«Sak 177 og 178/83 I

Hovedanken: 

1. Romsdal herredsretts skjønn 27. april 1983 oppheves for skjønnsslutningens punkt 5 om pålegg om å yte et årlig tilskudd kr. 30000,- - trettitusenkroner - til fiskerioppsyn i Eira.

2. For øvrig oppheves og hjemvises Romsdal herredsretts skjønn 27. april 1983 i den utstrekning det er påanket.

3. Norges vassdrags- og elektrisitetsvesen tilkjennes sakskostnader for Høyesterett.

Motanken: 

Romsdal herredsretts skjønn 26. april 1983 stadfestes i den utstrekning det er påanket. Staten v/Norges vassdrags- og elektrisitetsvesen tilkjennes sakskostnader for Høyesterett.

Sak 177 og 178/83 II 

Romsdal herredsretts skjønn 26. april 1983 stadfestes i den utstrekning det er påanket. Staten v/Norges vassdrags- og elektrisitetsvesen tilkjennes sakskostnader for Høyesterett.

Sak 177 og 178/83 III 

Romsdal herredsretts skjønn 26. april 1983 stadfestes i den utstrekning det er påanket. Staten v/Norges vassdrags- og elektrisitetsvesen tilkjennes sakskostnader for Høyesterett.»

Sigrun - nå Einar - Wadsten m.fl. representert ved advokat Helge Aarseth:

«1. Romsdal herredsretts skjønn av 26. april 1983 i sak 34/1985 B oppheves og hjemvises til ny behandling for så vidt skjønnet har lagt til grunn at de midlertidige erstatninger fastsatt ved herredsrettens skjønn avhjemlet 4. mai 1964 og 22. juli 1967 skal komme til fradrag i de endelige erstatninger med indeksregulerte beløp. For øvrig stadfestes skjønnet.

2. Norges vassdrags- og elektrisitetsvesen dømmes til å betale saksomkostninger for Høyesterett til Einar Wadsten m.fl. (16 parter) representert ved advokat Helge Aarseth.»

Per Nauste m.fl. representert ved advokat Orwall Andersen:

«I. Romsdal herredsretts overskjønn av 26. april 1983 i sak nr. 34/75 B - oppheves og hjemvises til ny behandling for så vidt skjønnet har lagt til grunn at de midlertidige erstatninger fastsatt ved herredsrettens skjønn, avhjemlet 4. mai 1964 og 22. juli 1967, skal komme til fradrag i de endelige erstatninger med indeksregulerte beløp. Videre oppheves og hjemvises overskjønnet for takst nr. 657 Per Nauste, for så vidt overskjønnet ikke har tilkjent erstatning for tap som følge av munningsfredning.

II. For ankemotparten Kristian Finset, nedlegges slik særlig påstand: Romsdal herredsretts overskjønn av 26. april 1983 oppheves og hjemvises til ny behandling for så vidt angår takstnr. 557.

III. For øvrig stadfestes skjønnet.

IV. Saksomkostninger for Høyesterett tilkjennes.»

Jeg behandler så ankene punktvis i tilknytning til den skjematiske oversikt jeg allerede har gitt.

I. Tilskuddet til fiskeoppsyn i Eira - skjønnslutningens punkt 5. 

Dette spørsmål behandles av overskjønnsretten i avsnitt 8 i premissene, se skjønnet side 95-97. Det fremgår at rettighetshaverne først reiste dette krav for overskjønnet, og at begrunnelsen for kravet var at den lave vannstand på grunn av reguleringen - som i perioder gjorde det lett å vasse over elven på grunne partier - hadde gitt store muligheter for tyvfiske.

NVE har under ankeforhandlingen under henvisning til tvistemålsloven §62 fjerde ledd frafalt sine innsigelser mot kravet basert på den daværende bestemmelse i skjønnsloven §35. Videre har NVE under ankeforhandlingen frafalt den subsidiære anførsel om at det årlige tilskudd ikke kan tillegges 25% etter vassdragsreguleringsloven §16 nr. 3 første ledd, jfr. annet ledd i.f.

NVE har innledningsvis presisert at når man har påanket denne del av overskjønnet, skyldes det prinsipielle grunner. I skjønnspraksis råder det uklarhet om kompetansefordelingen mellom konsesjonsmyndighetene og skjønnet når det gjelder tiltak eller ytelser etter vassdragsreguleringsloven §16 nr. 3 annet ledd, hvis relevante deler lyder slik:

«Skjønnet kan bestemme at reguleringsanleggets eier skal treffe tiltak eller påta seg ytelser som helt eller delvis gjenoppretter skaden eller erstatter det avståtte. Slik bestemmelse kan bare treffes når utgiftene ved tiltaket eller ytelsene etter skjønnsrettens mening ikke vesentlig overstiger den pengeerstatning som ville bli å betale dersom bestemmelsen ikke ble truffet. - - -.»

Jeg innskyter at skjønnet også har hjemmel for å treffe tiltak i vassdragsreguleringsloven §19 nr. 1, men at det er enighet mellom partene om at hjemmelen i dette tilfelle - som anført av overskjønnsretten - i tilfelle må søkes i nevnte §16 nr. 3 annet ledd.

NVE gjør gjeldende at sistnevnte bestemmelse av flere grunner ikke gir skjønnsretten hjemmel til her å etablere et fiskeoppsyn.

NVE har gitt en bred oversikt over den lovhistorie som ledet frem til at vi fikk nevnte bestemmelse i §16 nr. 3 annet ledd ved lov av 10. april 1959 nr. 2, og har herunder også redegjort for bestemmelsen i loven §19 nr. 1. Det er sterkt understreket at i det to-sporede system vi nå har med hensyn til adgangen til å pålegge tiltak, har konsesjonsmyndighetene den eldste rett, og denne er videre nærmest altomfattende. Skjønnsrettens kompetanse må holdes opp mot denne myndighet for forvaltningen. Dersom konsesjonsmyndighetene har bestemt et tiltak, må retten vike unna. Men selv om konsesjonsvilkårene er tause, kan typen av tiltak være slik at det må høre under forvaltningen. Viktig i denne sammenheng er at de tiltak som forvaltningen etablerer, senere kan endres når behovene tilsier det, men skjønnets bestemmelser blir stående for all fremtid.

Hva angår skjønnspraksis, har NVE ved gjennomgåelse av de høyesterettsdommer som gjelder nevnte §16 og §19, ment å påvise at Høyesterett - til tross for den vide ordlyd i bestemmelsene med hensyn til skjønnsrettens kompetanse - har tolket disse bestemmelser innskrenkende. De er oppfattet som unntaksregler, mens konsesjonsmyndighetenes kompetanse har forrangen. Skjønnsretten kan ikke endre reguleringsbestemmelser, bare tolke og utfylle disse lojalt.

NVE konkluderer den generelle gjennomgåelse med at visse typer tiltak utelukkende hører under konsesjonsmyndighetene, jfr. for eksempel slike sentrale deler ved reguleringen som bestemmelsene om vasslipping. Sammenhengen med andre bestemmelser i vassdragsreguleringsloven kommer også inn, jfr. således bestemmelsene om fiske i loven §12 nr. 8 annet og tredje ledd, som kom inn i vassdragsreguleringsloven samtidig med endringen i skjønnsrettens kompetanse. Det må være konsesjonsmyndighetene som skal vareta fiskeinteressene ved tiltak både i og etter anleggsperioden. I alle reguleringsbestemmelsene for de tre reguleringer vi her står overfor, er det i medhold av nevnte §12 gitt egne bestemmelser om fisket. Det vises til punkt 8 i reguleringsvilkårene for Aura I og punkt 8 for Aura II, og til den mer utførlige bestemmelse i punkt 9 for Gryttenreguleringen. Disse reguleringsvilkår må etter NVEs mening uttømmende regulere også spørsmålet om fiskeoppsyn og henlegge slik myndighet til departementet. Noen utfylling fra skjønnsrettens side er det ikke plass for. Den kan alene gi pengeerstatning.

Overskjønnsretten har ikke drøftet dette kompetansespørsmål. Den har alene fastslått at det forligger en årsakssammenheng mellom tyvfisket og reguleringene. Men dermed er det ikke sagt at NVE er erstatningspliktig. Tyvfiske er noe som rammer alle elver uansett regulering. Dette er således en selvstendig skadevoldende handling, hvor erstatningsansvar må gjøres gjeldende mot tyvfiskeren.

Subsidiært er anført at det også er den mangel ved skjønnsgrunnene at det ikke er vurdert hvordan utgiftene til denne ytelsen forholder seg til den alternative pengeerstatning.

Da overskjønnsretten har tatt ytelsen i betraktning også ved fastsettelsen av fiskeerstatningene vedrørende Eira i Gryttenskjønnet, jfr. skjønnet side 97, blir følgen av feilen at begge skjønn her må oppheves.

Einar Wadsten m.fl. - de parter som er representert for Høyesterett ved advokat Helge Aarseth - har tatt til gjenmæle og påstått skjønnet stadfestet på dette punkt.

Det understrekes at overskjønnsretten har funnet en direkte sammenheng mellom den lave vannstand etter reguleringen og tyvfisket og at tiltaket om fiskeoppsyn klart er egnet til å avbøte skaden. Etter ankemotpartenes mening hadde overskjønnsretten kompetanse til å pålegge denne ytelse, jfr. det to-sporede system vassdragsreguleringsloven har etablert når det gjelder myndighetsfordelingen mellom konsesjonsmyndighetene og skjønnsretten. Det er her tale om en supplering av reguleringsbestemmelsene om fisket. At et tilsvarende tiltak eventuelt kunne vært truffet av konsesjonsmyndighetene, er - så lenge denne adgang ikke er benyttet - ingen hindring for at skjønnsretten treffer bestemmelse.

Det erkjennes at skjønnsgrunnene kan være noe knappe, men disse må blant annet ses på bakgrunn av at spørsmålene om erstatningsrettslig vern og om forholdsmessighet ikke var trukket frem i prosedyren for skjønnsretten. Videre må det tas i betraktning at det fastsatte tilskudd er meget beskjedent sett i forhold til de samlede årlige fiskeerstatninger på ca 350000 kroner og at elvelengden er ca 9 km.

Disse ankemotparter er enige i at dersom overskjønnet her må oppheves, må opphevelsen gjelde begge skjønn.

Per Nauste m.fl. - de rettighetshavere som for Høyesterett har vært representert ved advokat Orwall Andersen - har sluttet seg til anførslene og påstanden fra Einar Wadsten m.fl.

Jeg finner at NVEs anke over rettsanvendelsen ikke kan føre frem.

At det i dette tilfelle - slik overskjønnsretten har vurdert faktum - er tale om en ytelse «som helt eller delvis gjenoppretter skaden eller erstatter det avståtte», finner jeg lite tvilsomt. Tyvfisket ble funnet å være en direkte følge av den minskede vannføring. Ut fra ordlyden i vassdragsreguleringsloven §16 nr. 3 annet ledd kan jeg derfor ikke se at overskjønnsretten var avskåret fra å pålegge NVE å yte et årlig tilskudd til fiskeoppsyn. Heller ikke kan jeg ut fra bestemmelsens forarbeider eller hensynet til sammenhengen i vassdragsreguleringsloven se at det må innfortolkes en begrensning i skjønnsrettens kompetanse i så måte. At konsesjonsmyndighetene i loven §12 nr. 8 annet ledd er gitt en alminnelig kompetanse til å vareta fiskeinteressene og etter tredje ledd kan pålegge et forsterket fiskeoppsyn i anleggstiden, kan, slik jeg ser det, i hvert fall ikke hindre skjønnsretten i å etablere et fiskeoppsyn etter at anleggstiden er over. Vassdragsreguleringsloven har lagt opp til et to-sporet system uten at kompetansefordelingen mellom konsesjonsmyndighet og skjønnsrett kan ses å ha vært nærmere drøftet i forarbeidene. Så vidt jeg kan forstå, er det imidlertid rene hensiktsmessighetsbetraktninger som ligger bak den kompetanse skjønnsretten har fått, og konsesjonsmyndighet og skjønnsrett kan her i praksis utfylle hverandre.

De reguleringsbestemmelser som er gitt for de tre reguleringene, inneholder intet uttrykkelig om fiskeoppsyn. I punkt 8 i bestemmelsen for Aura I er det gitt forskjellige bestemmelser til opprettholdelse av fiskebestanden ved pålegg om utsettelse av settefisk m.v. Denne bestemmelse er senere gitt anvendelse også for reguleringen av Aura II, jfr. der også reguleringsbestemmelsenes punkt 8. Ved Gryttenreguleringen fikk denne del av reguleringsbestemmelsene en annen og mer utførlig formulering, jfr. punkt 9. Heller ikke her er det gitt noen direkte bestemmelse om fiskeoppsyn, men det heter i punkt c:

«Dersom det som følge av kraftverksutbyggingen skulle oppstå uforutsette ting vedrørende fisket som ikke dekkes av de oppstilte vilkår, kan anleggenes eier tilpliktes å bekoste ytterligere tiltak som departementet finner nødvendig for å bøte på skadene, såfremt omkostningene med tiltakene står i et rimelig forhold til hva som derved kan vinnes.»

Departementet har imidlertid hittil ikke nyttet denne hjemmel til å gi bestemmelser om fiskeoppsyn.

Den bestemmelse overskjønnsretten etter dette har truffet vedrørende fiskeoppsyn i Eira, er da - sett i forhold til konsesjonsvilkårene - å anse som en supplerende bestemmelse til disse. At skjønnet hadde adgang til å treffe supplerende bestemmelser, fremgår av Rt-1962-480,jfr. særlig side 483-484. For øvrig finner jeg ikke grunn til å gå inn på den rettspraksis som særlig NVE har påberopt ved behandlingen av nærværende spørsmål.

Jeg er enig i at overskjønnsrettens premisser er knappe, jfr. særlig spørsmål om utgiften ved den pålagte ytelse «vesentlig overstiger den pengeerstatning som ville bli betalt dersom bestemmelsen ikke ble truffet». Etter omstendighetene ser jeg ikke grunn til å ta stilling til om det her må sies å foreligge en saksbehandlingsfeil som må lede til opphevelse. Etter det resultat jeg senere kommer til når det gjelder fastsettelse av fiskeerstatningene, er det hensiktsmessig at også nærværende bestemmelse i skjønnet oppheves for at spørsmålet om et fiskeoppsyn og dets virkninger for fiskeerstatningene kan bli vurdert i det nye overskjønn. Jeg konkluderer således med opphevelse og hjemvisning av skjønnslutningens punkt 5 for begge skjønns vedkommende.

II. Tidspunktet for verdsettelsen i revisjonskjønnet - skjønnslutningens punkt 4. 

Dette spørsmål behandles av overskjønnsretten i avsnitt 14 i premissene, se skjønnet side 103-111.

I Gryttenskjønnet var partene enige om at tiltredelsestidspunktet - satt til 1. august 1974 - skulle legges til grunn for verdsettelsen. I revisjonskjønnet var det tvist mellom partene om verdsettelsestidspunktet. NVE hevdet at avståelsestidspunktet måtte legges til grunn - her satt til 13. desember 1960 - mens rettighetshaverne hevdet at tidspunktet for avhjemlingen av skjønnet - 26. april 1983 - var det rette. Overskjønnsretten kom til det siste, jfr. skjønnet side 104 flg., dog så at det da måtte skje en omregning av de utbetalte midlertidige erstatningsbeløp til 1983-kroner på grunnlag av konsumprisindeksen ved fradraget for disse. Dette siste spørsmål tok overskjønnsretten opp på eget initiativ uten at det hadde vært prosedert av partene under skjønnet.

NVE har anket over rettsanvendelsen og saksbehandlingen - uklare skjønnsgrunner. Overskjønnet påstås her opphevet og hjemvist også når det gjelder Gryttenskjønnet på grunn av sammenhengen mellom skjønnene.

Det anføres at overskjønnsretten riktig har tatt utgangspunkt i at det i denne sak er de materielle og prosessuelle rettsregler som gjaldt før ekspropriasjonserstatningsloven av 26. januar 1973 nr. 4 som kommer til anvendelse. Men den regel som var inntatt i denne lovs §11, jfr. nåværende lov av 6. april 1984 nr. 17 §10, om at verdien på avståelsestidspunktet skal legges til grunn ved forhåndstiltredelse, var etter NVEs mening også gjeldende rett før loven av 1973. Her har overskjønnsretten misforstått rettspraksis. Den grunnleggende dom er Rt-1970-192,jfr. side 196 flg. Tap som skyldes at erstatningen utbetales senere har ekspropriaten krav på, men heri inngår i alminnelighet ikke det tap som skyldes fallet i kroneverdien, jfr. blant annet Rt-1970-985,særlig side 990. Det sistnevnte tap blir kompensert ved den revisjon av løpende erstatninger som etter den tidligere bestemmelse i vassdragsreguleringsloven §16 nr. 5 syvende ledd skulle skje etter 20 år - i vår sak altså pr. 13. desember 1980 - og som nå etter lovendring av 3. juni 1983 nr. 51 skal skje hvert femte år.

De første lovbestemmelser om fastsettelse av årlige midlertidige erstatninger ble gitt i vassdragsloven §133 nr. 3 og §136 nr. 2. Disse bestemmelser har tjent som mønster for de bestemmelser om midlertidige erstatninger som ved lovendring i 1959 kom inn i vassdragsreguleringsloven §19 nr. 4. Samtidig fikk man bestemmelser om administrativ justering av slike årlige erstatninger i §16 nr. 5. På samme tid kom oreigningsloven med bestemmelser om midlertidige årlige erstatninger og tilsvarende justering av disse, jfr. denne lovs §21 og §23. NVE understreker at det i lovforarbeidene til de nevnte bestemmelser ikke er noen antydning om at det for revisjonskjønn skulle gjelde særregler om verdsettelsestidspunktet. Ved å etablere en administrativ justeringsordning for inflasjonstapet må det motsetningsvis kunne sluttes at verdsettelsestidspunktet nettopp ikke forskyves. Det er også mindre grunn til fravik av verdsettelsestidspunktet ved revisjonskjønn enn ved andre forhåndstiltredelser, fordi de midlertidige erstatninger har avbøtet konsekvensene av avståelsen.

Hovedregelen om verdsettelsestidspunktet kan fravikes ved avtale eller skjønnsforutsetninger. De slutninger overskjønnsretten her trekker av stortingsbehandlingen av reguleringssakene, er imidlertid etter NVEs mening uriktige. Retten har blandet sammen to helt forskjellige spørsmål. Under stortingsbehandlingen forutsatte man at revisjonen av de midlertidige erstatninger skulle skje i lys av nye opplysninger om de samlede fysiske skader ved inngrepene. Derimot har Stortinget aldri med et ord forutsatt noen justering av erstatningene ved skjønnet fordi prisnivået er blitt endret. Det fremgår også klart av avvisningen av et krav om indeksregulering som grunneierne fremmet under Aura II-behandlingen, jfr. St. prp. nr. 98 for 1958 20. Ved tolkingen av skjønnsforutsetningene for revisjonskjønnet, jfr. de alminnelige skjønnsforutsetninger for Aura II vedrørende Eikesdalsvann og Eira punkt 4 og 5 inntatt i overskjønnet side 24, er det vesentlig at den endelige erstatning skal fastsettes pr. en bestemt dag - 13. desember 1960 - og at de midlertidig utbetalte beløp betegnes som forskudd. Intet i ordene der viser at NVE er avskåret fra å knytte verdsettelsen til avståelsestidspunktet. Det kan ikke trekkes noen slutning i motsatt retning av den omstendighet at muligens underskjønnet, og utvilsomt overskjønnet, vedrørende Aura II har nyttet avhjemlingstiden som basis for fastsettelse av de midlertidige erstatninger.

Overskjønnsretten finner også støtte for sitt resultat i den avtale om forening av Gryttenskjønnet og revisjonskjønnet som partene inngikk 6. september 1974. Dette er en ren misforståelse, hva også ankemotpartene er enige i. I overskjønnet kritiseres også NVE for ikke i denne avtalen å ha klarlagt verdsettelsestidspunktet. NVE hadde imidlertid ingen mulighet for i denne avtale om den prosessuelle fremgangsmåte å påtvinge ankemotpartene sitt standpunkt.

NVE har understreket at det forhold at det er gått lang tid mellom avståelse og endelig skjønn, i seg selv ikke er noe grunnlag for å fravike den alminnelige regel om verdsettelsestidspunktet. Også i andre skjønn kan det ha gått særdeles lang tid, selv om nærværende sak betegner et ytterpunkt i så henseende. Det bestrides at det er noen uoverstigelige praktiske vansker for skjønnsretten å gå tilbake til prisnivået i 1960.

NVE konkluderer med at overskjønnsretten har konstruert en hjemmel for å fravike den alminnelige regel om at verdsettelsen skal skje pr. avståelsestidspunktet. Det foreligger med andre ord feil rettsanvendelse. For ordens skyld har NVE også på dette punkt anket over saksbehandlingen - ufullstendige og uklare skjønnsgrunner. Påstanden er opphevelse og hjemvisning. Det er slik sammenheng med Gryttenskjønnet at også dette må oppheves og hjemvises.

Subsidiært har NVE i tilknytning til anken fra rettighetshaverne anført at det ikke er nødvendig med en eksplisitt hjemmel for å kunne justere de midlertidige utbetalte erstatninger ved det endelige erstatningsoppgjør. Man skal nemlig finne det tap hver enkelt rettighetshaver får. Fastsettes det endelige tap etter nåtidsverdi, må tidligere utbetalte beløp omgjøres til samme verdi. NVE finner det kritikkverdig at skjønnsretten ikke selv har foretatt de omregninger av de årlige beløp som skal foretas, men bare bestemt prinsippet. Under noen tvil påstås imidlertid subsidiært stadfestelse av overskjønnet.

NVE har sterkt understreket at en annen verdsettelsesmåte enn hevdet av NVE vil føre til urimelige resultater med store gevinster for rettighetshaverne. Det innrømmes at det forhold at de midlertidige erstatninger i henhold til overskjønnet for Aura II er fastsatt etter prisnivået i 1967, kan synes mindre heldig ved et endelig oppgjør i 1960-kroner.

Einar Wadsten m.fl. har ved advokat Helge Aarseth tatt til gjenmæle, og påstår overskjønnet stadfestet for så vidt angår verdsettelsestidspunktet. Men det er anket og motanket over den justering overskjønnsretten har foretatt i de utbetalte erstatninger. Per Nauste m.fl. representert ved advokat Orwall Andersen har sluttet seg til advokat Aarseths anførsler og påstander.

Det anføres at utgangspunktet i nærværende skjønn er helt spesielt. I skjønnsforutsetningene for Aura II, jfr. deres punkt 4 og 5, er det bestemt at de midlertidige erstatninger etter 15 år skal tas opp i nytt skjønn for endelig fastsettelse med tilbakevirkende kraft fra 13. desember 1960. Dette hadde partene truffet avtale om, jfr. ekspropriasjonskjønn av Romsdal herredsrett av 4. mai 1964 8 - underskjønnet for Aura II. Skjønnsforutsetningene må videre ses i lys av den tilsvarende bestemmelse om midlertidige fiskeerstatninger i Aura I-skjønnet punkt 16. Et eget revisjonskjønn for Aura I skulle etter avtalen bortfalle, og de endelige erstatninger for Aura I skulle ikke fastsettes ut fra prisnivået ved avståelsen i 1953, men ut fra det prisnivå som skulle nyttes for Aura II.

Det erkjennes at de nevnte skjønnsforutsetninger ikke sier noe direkte om verdsettelsestidspunktet. Men man må ha forutsatt at dette var avhjemlingstiden fordi dette tidspunkt - i samsvar med skjønnspraksis på den tid - må antas å ha vært nyttet ved underskjønnet for Aura II. I alle fall er det klart at dette verdsettelsestidspunkt ble nyttet under overskjønnet for Aura II uten innsigelse.

Hva angår skjønnspraksis rundt 1960 da reguleringsbestemmelsene for Aura II ble fastsatt, er det vist til Rt-1970-192,jfr. side 199 nederst, hvoretter det hadde vært vanlig å legge til grunn prisnivået på avhjemlingstiden. At Høyesterett i dommen fant at denne praksis ikke var uttrykk for en entydig rettsoppfatning, er intet avgjørende poeng i denne forbindelse. Det var praksis partene var innforstått med og la til grunn for sine avtaleforutsetninger.

Det bestrides at dommen i Rt-1970-192 ogandre dommer som NVE har påberopt seg for så vidt gjelder verdsettelsestidspunktet, er av vesentlig interesse i denne sak hvor det gjelder revisjon av løpende årlige erstatninger og ikke fastsettelse av et engangsbeløp som kan investeres. Ordningen med årlige erstatninger skal sikre at eiendommen får en uendret verdi. Helt avgjørende må være at dommen i 1970 ikke gjaldt revisjonskjønn, men et ordinært tilfelle av forhåndstiltredelse hvor det bare gikk 3 år til avhjemling av overskjønn. I nærværende sak er det allerede i utgangspunktet bestemt en 15 års frist etter tiltredelsen. Ved revisjonskjønnet forelå et betydelig nytt bevismateriale. Det er praktisk sett nærmest umulig å vurdere dette ut fra et prisnivå for mer enn 20 år siden, jfr. blant annet tapsposter som ikke tidligere var aktuelle. Verdsettelse på avhjemlingstidspunktet gir da størst sikkerhet for full erstatning etter Grunnloven §105.

Rettighetshaverne understreker ellers at de endelige erstatninger først og fremst skal gjelde for fremtiden, det er en ren sidevirkning at de også får tilbakevirkende kraft. Det må antas at når NVE i sin tid aksepterte disse skjønnsforutsetninger, var det ut fra en vurdering av at tilbakevirkningen ikke hadde store økonomiske konsekvenser.

Det er under ankeforhandlingen presisert at dersom Høyesterett ikke er enig i at verdsettelsen skal skje på avhjemlingstidspunktet, må man falle tilbake på prisnivået pr. 13. desember 1960, jfr. likeledes partenes standpunkter under overskjønnet - skjønnet side 108. De midlertidige erstatninger fastsatt i 1967-kroner forutsettes i tilfelle fratrukket krone for krone. Dette er i seg selv et moment for å nytte avhjemlingstidspunktet og ikke avståelsestidspunktet ved den endelige verdsettelse.

Når det gjelder den indeksregulering overskjønnet har foretatt i de midlertidig utbetalte erstatninger, hevder disse parter at det foreligger feil rettsanvendelse. Skjønnsretten har oversett at utgangspunktet for dette spørsmål er skjønnsforutsetningens punkt 4 og 5 for Aura II hva angår Eikesdalsvann og Eira, inntatt i overskjønnet på side 24. Det bestemmes her blant annet at de midlertidige årlige erstatninger anses som utbetalte forskudd på de endelige erstatninger. Det hevdes å være i strid med disse skjønnsforutsetninger å gjøre fratrekk for annet enn utbetalte kroner. Noen annen hjemmel for en indeksregulering eksisterer ikke. Det tilsvarende spørsmål var oppe i underskjønnet for Aura II når det gjaldt grunnvannsendringer, jfr. Romsdal herredsretts skjønn av 4. mai 1964, skjønnet side 20 avsnitt X. Skjønnsretten fant at en omberegning både var i strid med ordlyden i skjønnsforutsetningene og den alminnelige rettsregel på dette område. Det er ellers gjort gjeldende at en indeksregulering som anvendt av overskjønnsretten, for enkelte grunneiere fører til større tilbakebetalinger, noe som vil virke meget urimelig og uheldig.

Det er nedlagt påstand om at denne del av revisjonskjønnet oppheves, jfr. skjønnslutningen punkt 4 og 3. Rettsanvendelsesfeilen har ingen virkning for Gryttenskjønnet.

Jeg er kommet til at NVEs anke må tas til følge.

I gjeldende rett, jfr. lov om vederlag ved oreigning av fast eigedom av 6. april 1984 nr. 17, bestemmes det i §10 at når ekspropriasjonen er iverksatt før avhjemlingen av skjønnet, er det verdien på overtagelsestidspunktet som skal legges til grunn ved fastsettelsen av vederlaget. Denne regel er identisk med den regel som den avløste, se ekspropriasjonserstatningsloven av 26. januar 1973 nr. 4 §11. Sistnevnte lov fikk ikke anvendelse på revisjonskjønnet for disse eldre avståelser, jfr. ikrafttredelsesbestemmelsen i loven §13. Men dommen i Rt-1970-192,jfr. side 199-200, fastslår at også tidligere var det gjeldende rett at verdien på avståelsestidspunktet skulle legges til grunn ved verdsettelsen selv om det i daværende skjønnspraksis hadde vært vanlig å nytte prisnivået på avhjemlingstiden.

Nevnte dom gjelder engangserstatninger og ikke som her årlige erstatninger. Men jeg kan ikke se at det må gjelde en annen regel for slike erstatninger. Regelen må etter min mening også gjelde ved revisjonskjønn, selv om det ved slike skjønn kan gå lang tid før den endelige erstatning blir fastsatt. Formålet med et revisjonskjønn er å foreta en endelig vurdering av de faktiske skadevirkninger etter at man har vunnet tilstrekkelig erfaring. Jeg bemerker ellers at det i skjønn - slik tilfellet også er i nærværende sak - kan være slik at flere skader eller ulemper kan ha innbyrdes faktisk sammenheng, men at de vurderes i forskjellige erstatningsposter, jfr. for eksempel erstatning for fall og fiske. Det ville være lite tilfredsstillende om man for de endelige erstatninger i slike tilfelle skulle nytte forskjellige verdsettelsestidspunkter. For øvrig viser jeg i denne sammenheng til justeringsbestemmelsene i vassdragsreguleringsloven §16 nr. 5 syvende ledd, jfr. også oreigningsloven §23, som blant annet gir kompensasjon for fall i kroneverdien.

Den rettsregel jeg her har fastslått, kunne partene fravike ved avtale eller skjønnsforutsetninger, og det er det overskjønnsretten har funnet er gjort i nærværende sak. Jeg kan imidlertid ikke se dette er holdbart.

Jeg kan således ikke se at det kan trekkes den slutning av stortingsbehandlingen som gjelder disse vassdragsreguleringer at man ved den endelige vurdering av skadene skulle nytte avhjemlingstiden ved verdsettelsen. Det Stortinget hele tiden drøftet, var alene at den endelige vurdering av de fysiske skadevirkninger av reguleringene skulle utstå til man hadde fått full oversikt over disse. At det ikke kan trekkes noen slutning med hensyn til verdsettelsestidspunktet fra den avtale partene inngikk 6. september 1974 om forening av Gryttenskjønnet og revisjonskjønnet, er partene enige om.

Ankemotpartene har sterkt prosedert på de alminnelige skjønnsforutsetninger for Aura II-reguleringen vedrørende fiskeskader i Eikesdalsvann og Eira og grunnvannskader. Både ordlyden og særlig partsforutsetningene hevdes å måtte lede til at avhjemlingstiden her må legges til grunn. Disse skjønnsforutsetninger er inntatt i sin helhet i overskjønnet side 24, jfr. punktene 4 til 6. Jeg finner ikke grunn til å gjengi dem her. Etter min mening kan man ikke ut fra ordlyden i de nevnte bestemmelser trekke noen bestemt slutning om verdsettelsestidspunktet for de endelige erstatninger. Det som har gjort spørsmålet noe uklart i saken, er imidlertid hvilke forutsetninger partene må ha hatt da de inngikk sin avtale om revisjonskjønn under underskjønnet for Aura II. Det er av ankemotpartene hevdet at i underskjønnet for Aura II bygde verdsettelsen på avhjemlingen i 1964 og ikke på forholdene i 1960, hva som var i samsvar med skjønnspraksis den gang. Det er også blant annet vist til at overskjønnet for Aura II uomtvistet la 1967 til grunn for verdsettelsen uten at NVE av den grunn angrep skjønnet. Jeg finner det for mitt vedkommende uklart hvilket verdsettelsestidspunkt det nevnte underskjønn har lagt til grunn. Heller ikke skjønnspraksis den gang gir etter min mening noe utslagsgivende fortolkningsmoment. Noen bindende slutning med hensyn til dette spørsmål kan vanskelig trekkes ut av overskjønnet for Aura II, som fant sted flere år etter at partene hadde inngått sin avtale om revisjonskjønnet.

Min konklusjon blir etter dette at jeg ikke finner tilstrekkelige holdepunkter for at skjønnsforutsetningene for revisjonskjønnet bygger på at verdsettelse skulle skje etter prisnivået på avhjemlingstiden. Jeg tilføyer at etter min mening taler også sterke reelle grunner for det resultat jeg er kommet til. En verdsettelse av de endelige erstatninger ut fra avhjemlingstidspunktet for revisjonskjønnet ville etter min mening sette rettighetshaverne i en ubegrunnet særstilling. Jeg kan heller ikke se at det vil være forbundet med avgjørende praktiske vansker for overskjønnsretten nå å skjønne over forholdene i 1960.

Overskjønnet - skjønnslutningens punkt 4 - blir etter dette å oppheve og å hjemvise til ny behandling for overskjønnsretten. Jeg er enig i at det er slik sammenheng mellom revisjonskjønnet og Gryttenskjønnet at også det siste skjønn da må oppheves og hjemvises.

Hvorvidt det etter et annet resultat med hensyn til verdsettelsestidspunktet ville vært adgang til å indeksregulere de midlertidig utbetalte erstatninger, jfr. ankene og motanken fra rettighetshaverne, blir det etter dette ikke spørsmål om å gå inn på.

III. Takst nr. 557 Kristian N. Finset. 

Dette takstnummer er behandlet på side 115-116 i overskjønnet. Eiendommen er ikke berørt av Gryttenreguleringen. Overskjønnsrettens flertall fant at Finset i revisjonskjønnet hadde krav på kr. 500 pr. år til og med 1979 i grunnvannerstatning på grunn av reguleringen ved Aura I. Rettens formann dissenterte, og antok at Finset ikke hadde noe krav.

NVE har dokumentert at det ved Romsdal herredsretts overskjønn av 6. desember 1956 vedrørende Aura I-reguleringen, jfr. skjønnet side 13, er rettskraftig avgjort at dette takstnummer ikke har krav på grunnvannerstatning. Den samlede overskjønnsrett har imidlertid i nærværende sak oversett at dette takstnummer ved underskjønnet for Aura II-reguleringen rettskraftig er tilkjent kr. 70 pr. år i grunnvannerstatning, jfr. Romsdal herredsretts skjønn av 4. mai 1964, se skjønnet side 21 vedrørende takst nr. 57. Fastsettelsen ble uteglemt i skjønnsslutningen, men NVE har utbetalt beløpet hvert år, og dette skal nå revideres.

Kristian N. Finset har under ankeforhandlingen erklært seg enig med NVE.

Overskjønnet vedrørende dette takstnummer blir etter dette å oppheve og hjemvise til ny behandling.

IV. Spørsmålet om rentesrente av erstatningene - skjønnslutningen punkt 3. 

Overskjønnsrettens vurdering av dette spørsmål finnes under avsnitt 15 om renter av erstatningene i skjønnets side 111, og hvor avsavnsrenten ved Gryttenskjønnet er satt til 10% p.a. og for revisjonskjønnet til 2% p.a. Til slutt i premissene heter det: «For begge rentesatsene som er avgjort ovenfor skal det også tillegges rentesrente.»

NVE hevder at skjønnet her må oppheves på grunn av mangelfulle skjønnsgrunner. Det gjøres gjeldende at det ikke er praksis med rentesrente i skjønn, selv om slik rente er gitt i noen få tilfelle av enkelte skjønnsretter. Avsavnet ved å miste den eksproprierte gjenstand erstattes enten med en flat normalrente eller ved en særskilt tapserstatning. En bestemmelse om rentesrente gir også en mer komplisert regnemåte, som kan gi grunnlag for tvist. I alle tilfelle skulle overskjønnsretten her ha gitt en fyldigere begrunnelse så man hadde sikkerhet for at retten hadde vurdert avsavnstapet riktig.

Einar Wadsten m.fl., de parter som er representert for Høyesterett ved advokat Helge Aarseth, bestrider at det foreligger noen feil ved overskjønnet. Avsavnsgodtgjørelsen skal i prinsippet fastsettes individuelt, jfr. Rt-1984-476,særlig side 490-491. I vårt tilfelle med en svært lang periode med betydelige endringer i prisnivået blir ansettelsen svært skjønnsmessig. Her har overskjønnsretten ved en konkret vurdering funnet at den fastsatte rente sammen med rentesrenten dekker tapet, noe det rettslig sett ikke kan være noe til hinder for. Rentesrente er også benyttet i skjønn ved Tokke-Vinjereguleringen. Det anføres videre at det ikke kan stilles store krav til skjønnspremissene vedrørende renteberegningen når det er på det rene at skjønnsrettens utgangspunkt for vurderingen er rettslig korrekt.

De parter som for Høyesterett har vært representert ved advokat Orwall Andersen, har også på dette punkt sluttet seg til den refererte prosedyre fra ankemotpartene representert ved advokat Helge Aarseth.

Jeg bemerker at overskjønnsrettens avgjørelse vedrørende renter i revisjonskjønnet og i Gryttenskjønnet i alle tilfelle må oppheves og hjemvises siden selve erstatningsfastsettelsen nå blir gjenstand for et nytt skjønn, jfr. mine tidligere bemerkninger. Om prinsippene for avsavnsgodtgjørelse viser jeg for øvrig til Rt-1984-476,jfr. særlig side 490-491. Jeg bemerker at det ved fastsettelsen av avsavnsgodtgjørelsen neppe er noe rettslig til hinder for også å nytte en rentesrente. Det bør imidlertid da fremgå av skjønnsgrunnene at retten har vurdert at en slik renteberegning gir den riktige erstatning i det enkelte tilfelle. Retten bør for øvrig være oppmerksom på at det ved rentesrente må være klarhet om beregningstidspunktet.

V. Takst nr. 657 Per Nauste - skjønnslutningens punkt 8. 

Under overskjønnet ble det for dette takstnummer reist et nytt krav om erstatning «for tapt fiske som følge av begrenset garnbruk». Det gjelder her fisket med kilenot og krokgarn i sjøen utenfor elveosen for Eira. Kravet er behandlet av overskjønnsretten i premissenes punkt 9 på side 97-98, og overskjønnsretten tok ikke kravet til følge. For ordens skyld tilføyes at Nauste også har fiskerett i elven og er part i skjønnet.

Per Nauste gjør gjeldende at selv om også andre grunneiere rundt elveosen har rett til fiske etter laks i sjøen, er det alene han som har utnyttet denne rett ved faststående redskap. Det har for ham vært en viktig attåtnæring. Ved de nye forskrifter om fisket ved utløpet av Eira og i nordre del av Eikesdalsvannet som Direktoratet for vilt og ferskvannsfisk fastsatte 23. november 1979, er de dager Nauste har anledning til å fiske med kilenot og krokgarn begrenset til fra onsdag til fredag, mens de tidligere forskrifter ikke inneholdt noe om fisketiden. Resultatet hevdes å være ca 50% reduksjon i den fangst Nauste har. Etter Naustes mening er de nye fredningsforskrifter direkte forårsaket av den minskede vannføring i elven. For overskjønnsretten søkte Nauste å føre bevis for dette ved blant annet dokumentasjon av initiativ som elveeiere hadde tatt for å få slike fredningsbestemmelser med formål å beskytte laksen i elven. Skjønnsretten har ikke gått inn på denne dokumentasjon i sine premisser, og den har etter Naustes mening ikke tatt stilling til spørsmålet om årsakssammenheng mellom reguleringen og fredningen. Nauste gjør videre gjeldende at dersom det er årsakssammenheng, har han krav på erstatning fra NVE for innskrenkningene i fisket i et tilfelle som det nærværende. Det er en rent hypotetisk innvending at slike fredningsbestemmelser ville kommet uansett reguleringen av elven, og det må i tilfelle være NVE som må dokumentere det. Hvis overskjønnsretten har ment at Nauste ikke har krav på erstatning selv om det foreligger årsakssammenheng, er dette uriktig rettsanvendelse.

Nauste påstår etter dette overskjønnet opphevet og hjemvist til ny behandling.

NVE har tatt til motmæle og krever overskjønnet stadfestet. Det bestrides at skjønnsgrunnene ikke viser at overskjønnsretten har tatt stilling til spørsmålet om årsakssammenheng mellom reguleringen og de nye fredningsbestemmelser. Skjønnsretten fastslår at slik årsakssammenheng ikke foreligger. Det hevdes videre at selv om det hadde vært årsakssammenheng, måtte Nauste finne seg i slik fredning uten erstatning. NVE har her særlig vist til dommen i Rt-1973-705. Detforeligger etter NVEs mening et helt ordinært fredningsvedtak av generell karakter, som i likhet med hva tilfellet er for andre elver tar sikte på å bevare laksestammen. For en slik rådighetsinnskrenkning kan det ikke kreves erstatning.

Jeg finner at anken ikke kan føre frem. Det må riktignok innrømmes at overskjønnets premisser på dette punkt ikke er helt klare. Men lest i sammenheng er jeg enig med NVE i at retten ikke har funnet årsakssammenheng mellom fredningsbestemmelsene - som er av vanlig karakter - og de reguleringer som har funnet sted. Jeg finner da ikke grunn til å drøfte om Nauste ved en slik årsakssammenheng ville ha hatt noe erstatningskrav overfor NVE.

Overskjønnet - slutningens punkt 8 - blir etter dette å stadfeste.

Saksomkostningsreglene i skjønnsloven ble endret ved lov av 17. desember 1982 nr. 88, som trådte i kraft 1. januar 1983. Overgangsreglene er noe kompliserte, men det fremgår at det er de nye saksomkostningsregler som får anvendelse hvor man har påanket et overskjønn som gikk etter de «gamle» skjønnsregler. Reglene i skjønnsloven §54 og §54b får således anvendelse på nærværende anker til Høyesterett, som er satt frem etter 1. januar 1983, jfr. overgangsreglenes III nr. 1 fjerde ledds siste punktum.

Dette innebærer at NVE for sin anke må erstatte ankemotpartenes saksomkostninger. Når det gjelder ankene og motanken fra rettighetshaverne, har ingen av disse ført frem. De vanlige saksomkostningsregler i tvistemålsloven §180 første ledd får derfor anvendelse for disse ankers vedkommende. Etter omstendighetene finner jeg at det ikke bør pålegges saksomkostninger til NVE for disse anker. Rettighetshaverne må selv bære den del av deres samlede saksomkostninger som knytter seg til deres egne anker.

Advokat Aarseth har fremlagt lovbestemt omkostningsoppgave på kr. 88650, hvorav diverse utlegg utgjør kr. 19650. Advokat Orwall Andersens tilsvarende oppgave lyder på henholdsvis kr. 49800 og kr. 7300. Ved omkostningsfastsettelsen legger jeg til grunn at disse partene må bære sine egne ankegebyrer, for advokat Aarseths parter til sammen kr. 10000 og for advokat Andersens parter kr. 5000. For øvrig har deres anker - med unntak av den anke som gjelder Per Naustes krav på erstatning for tapt garnfiske - ikke ledet til særlig merarbeid under ankebehandlingen. Jeg finner etter dette at NVE må erstatte advokat Aarseths parter til sammen kr. 70000 i saksomkostninger og advokat Andersens parter til sammen kr. 30000.

Jeg tilføyer at partene er enige om at overskjønnet skal behandles av den samme skjønnsstyrer og de samme skjønnsmenn, jfr. overgangsbestemmelsene i før nevnte lov av 17. desember 1982 nr. 88 III post 2 tredje ledd.

Jeg stemmer for denne dom:

1. Romsdal herredsretts overskjønn 26. april 1983 oppheves i den utstrekning det er påanket av Norges vassdrags- og elektrisitetsvesen, og saken hjemvises til ny behandling ved overskjønnsretten.

2. Overskjønnets slutning punkt 8 vedrørende Per Nauste stadfestes.

3. I saksomkostninger for Høyesterett betaler Norges vassdrags- og elektrisitetsvesen til Einar Wadsten m.fl. ved advokat Helge Aarseth 70000 - sytti tusen - kroner, og til Per Nauste m.fl. ved advokat Orwall Andersen 30000 - tretti tusen - kroner. Oppfyllelsesfristen er 2 - to - uker fra forkynnelsen av Høyesteretts dom.

4. Saksomkostninger til Norges vassdrags- og elektrisitetsvesen for Høyesterett vedrørende ankene fra rettighetshaverne tilkjennes ikke.

Dommer Holmøy: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med førstvoterende.

Skåre, Sinding-Larsen og Schweigaard Selmer: Likeså.

Av herredsrettens overskjønn (sorenskriver Jens Christophersen med skjønnsmenn): - - -

8.      Om kravet om fiskerioppsyn eller tilskudd til oppsyn.

H.r.advokat Odd Wold har lagt ned påstand om at NVE pålegges å ordne med vakthold i Eira fra 15. juni -15. september for å hindre fiske med garn. I begrunnelsen er det særlig vist til at det skal være så lett for tjuvfiskere å vasse over elva på grunne partier.

Retten har oppfattet de andre prosessfullmektigene for de saksøkte slik at de slutter seg til kravet, som dermed antas å gjelde hele Eiras elvestrekning.

NVE har påstått kravet avvist, både fordi det ikke kan fremmes nå, jfr. skjønnsloven §35, og fordi kravet ikke kan hjemles i vassdragsreguleringsloven, verken i §16 eller i §19.

Overskjønnsretten bemerker:

Kravet kan ikke sees fremmet ved de tidligere skjønnene for Eikesdal/Eresfjord, og det må ansees som nytt for overskjønnet. Prosessuelt må det da vurderes i forhold til skjønnsloven §35, slik denne bestemmelsen lød før den ble opphevet ved lov av 26. januar 1973.

Etter §35 kunne nye skjønnskrav trekkes inn i overskjønnet hvis de sto i sammenheng med tidligere innbrakte krav, og hvis det 1) ble sannsynliggjort «at forandringen har i sin grunn i omstendigheter som først senere er inntrådt eller blitt parten bekjent» eller 2) hvis motparten samtykker, eller 3) når motpartens stilling ikke vil bli «vesentlig besværliggjort ved forandringen».

Kravet til sammenheng er ifølge Altens kommentar til skjønnsloven (s. 52) ikke oppfylt allerede ved at det faktiske og rettslige grunnlaget er vesentlig likeartet eller hvis bevisene er felles. Ifølge Alten må det kreves at kravet «utspringer av samme rettsforhold eller kjennsgjerning».

Retten peker på at det helt siden det første skjønnet for 30 år siden har vært på det rene at fisket i Eira ville gå tilbake, og for dette har NVE måttet yte erstatninger til grunneierne. Retten viser videre til at det i pkt. 9 i reguleringsbestemmelsene for takrenneprosjektet heter at kraftverket hadde plikt til «å treffe nødvendige tiltak for å søke å avhjelpe skader og ulemper som overføringene fører med seg for bygdefolkets interesser» og ifølge pkt. 9 c i reguleringsbestemmelsene for Grytten kunne NVE bli pålagt å bekoste ytterligere tiltak for å bøte på skadene hvis «det som følge av kraftverkutbyggingen skulle oppstå ting vedrørende fisket som ikke dekkes av de oppstilte vilkår».

Som følge av den tretrinns kraftutbyggingen er vannstanden i Eira svært lav i perioder. Det er videre en følge av den lave vannstanden at mulighetene for tjuvfiske har vist seg å være store. Det er forståelig at dette momentet ikke var tatt i betraktning da konsesjonsvilkårene ble drøftet, man hadde den gang ikke foranledning til å forutse denne konsekvensen.

Retten finner at det er en klar sammenheng mellom det nye kravet og de tidligere kravene om fiskerierstatning, og tjuvfisket er noe som først senere er inntrådt, og retten er derfor av den mening at skjønnsloven §35 ikke kan være til hinder for at det nye kravet tas opp til behandling i overskjønnet.

Etter vassdragsreguleringsloven §16 nr. 3 kan skjønnet bestemme at anleggets eier «skal treffe tiltak eller påta seg ytelser som helt eller delvis gjenoppretter skaden eller erstatter det avståtte».

Retten kan heller ikke se at §16 avskjærer muligheten for å behandle kravet i dette overskjønnet.

Etter den klare årsakssammenhengen som foreligger, finner retten at kravet må tas til følge. Det vil ikke være praktisk og heller ikke rimelig å pålegge NVE fysisk å sørge for vakthold. Retten finner at NVE bør pålegges å yte et årlig tilskudd til vakthold mot tjuvfiske i Eira både for selve elvestrekningen og ved utløpsoset (til grenselinje mellom elv og sjø). Selve vaktholdet skulle det være mulig for grunneierne å organisere, eventuelt i samarbeid med politiet (lensmannen) og til tider som man lokalt finner hensiktsmessig.

NVE pålegges etter dette å yte et tilskudd på kr. 30000,- pr. år med virkning fra og med fiskesesongen 1983. Tilskudd forutsettes utbetalt bare hvis oppsynsordning virkelig blir iverksatt.

Retten tar dette med i vurderingen når den nedenfor fastsetter fiskeerstatninger for de enkelte takstnummer vedr. Eira. Følgen av dette er at tilskuddet skal tillegges 25%.

9.      Erstatningskrav fra Per Nauste for tap i garnfiske.

For takstnr. 657, Per Nauste, har h.r.advokat Hustad reist krav om erstatning «for tapt fiske som følge av begrenset garnbruk». Det anføres at Nauste har matrikulert fiskerett ved utløpet av Eira, og han har fisket med kilenot og krokgarn på utsiden av elveosen. Som følge av den lave vannføringen etter reguleringen er det innført nye forskrifter, som sterkt begrenser Naustes mulighet for garnfiske, og han lider et betydelig tap i en viktig attåtnæring.

NVE påstår kravet avvist, og viser til at det er fastsatt munningsfredning for en rekke norske elver, uavhengig av om de er regulert eller ikke, jfr. Rt-1973-705,Rt-1980-94 ogRt-1982-850.Subsidiært blir skjønnsloven §35 påberopt også for dette kravet.

Overskjønnsretten bemerker:

Den 23. november 1979 har Direktoratet for vilt og ferskvannsfiske fastsatt nye forskrifter for fisket i Eira ved utløp og nordre del av Eikesdalsvatnet, foreløpig ut året 1988. I en nærmere bestemt sone ved utløpet er det blitt forbudt å bruke garn og not.

Det er mulig at forskriftene i noen grad kan ha vært utløst av at vannføringen i Eira er blitt så liten, men dette har ikke avgjørende betydning. Retten viser til at rådighetsinnskrenkning i form av munningsfredning har vært fastsatt for et stort antall lakseelver i landet. Dette er tiltak som har vært ansett som nyttige og nødvendige i almenhetens interesse og for å bevare laksestammen, og det er rettslig fastslått at slike tiltak må grunneierne finne seg i uten at de dermed får krav på erstatning. Retten finner støtte for sitt syn i de dommene som NVE har vist til, og viser dessuten til Rt-1982-1072.Et mulig inntektstap for grunneieren er ikke utløst av reguleringen.

Erstatningskravet fra Per Nauste kan etter dette ikke tas til følge. 

For overskjønnsretten blir det da ikke nødvendig å ta stilling til skjønnsloven §35 i forhold til dette kravet. - - -

14.     Om tidspunktet for verdsettelsen.

Grunnlaget for rettens avgjørelse av dette spørsmålet er forskjellig for de to sakene som her er forenet til felles behandling.

a)      Gryttenskjønnet.

Retten har oppfattet partene slik at de på dette punkt er enige om at det avgjørende er når inngrepet fant sted, dvs. tiltredelsestidspunktet. Dette var for Gryttenanlegget 1. august 1974.

Retten bemerker at dette standpunkt faller sammen med det som ble inntatt av denne rett i den delen av Gryttenskjønnet som gjaldt Romsdalen og Isfjorden, avhjemlet 21. april 1978 (s. 59). Videre stemmer denne oppfatningen med den regelen som senere er kommet til uttrykk i ekspropriasjonserstatningsloven §11: «Avhjemlingstidspunktet skal som hovedregel legges til grunn, men tiltredelsestidspunktet hvis ekspropriasjonen er satt i verk før den tid».

Overskjønnsretten konstaterer uten ytterligere kommentarer at for Gryttenskjønnet skal man legge til grunn prisnivået pr. 1. august 1974 uten noe tillegg for den inflasjon som senere har funnet sted, jfr. Rt-1970-985.Dette medfører at justering for inflasjon vil skje først på det tidspunkt som loven bestemmer, f.t. pr. 1. august 1994, eventuelt med ny 5-årsregel. Dette til tross for at det allerede har gått 9 år og kroneverdien er sunket til under det halve av 1974-nivået.

Retten er klar over den noe urimelige virkning av dette for det mellomliggende tidsrom, men har ikke grunnlag i loven for å rette dette opp i Gryttenskjønnet (som må følge loven av 26. januar 1973 når det gjelder tidspunktet for verdsettingen).

b)      Revisjonsskjønnet.

Her står partene steilt mot hverandre i spørsmålet om hvilket tidspunkt som skal legges til grunn for verdsettelsen. Hvis man også her skulle legge avståelsestidspunktet til grunn, ville dette være 13. desember 1960.

NVE har prosedert på at avståelsestidspunktet må være avgjørende, jfr. Rt-1970-192,Rt-1970-985,Rt-1971-810,Rt-1973-576 ogRt-1976-1297.

De saksøkte har med tilsvarende energi hevdet at retten må legge til grunn tidspunktet for skjønnsavhjemlingen.

Under kap. IV ovenfor er partenes anførsler gjengitt mer utførlig. For de saksøkte var det særlig advokat Aarseth som inngående behandlet spørsmålet om tidspunktet for verdsettelsen.

Overskjønnsretten bemerker:

Rent umiddelbart synes det logisk om man anvender samme regel for begge de to skjønnene som nå er til behandling. I så fall skulle 13. desember 1960 bli tidspunktet for verdsettelse i revisjonsskjønnet. Synspunktet kan etter rettens syn ikke være avgjørende, til det er de to skjønnene for forskjellige både faktisk og rettslig.

Hvis erstatningene stipuleres pr. 13. desember 1960, kommer vassdragsreguleringsloven §16, nr. 5 sjette ledd til anvendelse slik at erstatningene skulle justeres etter utløpet av 20 år. Bestemmelsen kom inn i loven ved et tillegg av 10. april 1959. Stortinget besluttet 30. mai 1969 at justeringsordningen også skulle gjelde eldre reguleringer (St. prp. nr. 84 og Innst. S. nr. 267, begge for 1968/69). Det foreligger nå forslag om lovendring slik at erstatningene skal justeres hvert 5. år.

Ifølge NVE er alle fiske- og grunnvannserstatningene for Aura- og takrennereguleringene justert eller fastsatt pr. 13. desember 1960 (NVE’s brev av 4. oktober 1982, bilag 5 til h.r.advokat Stang Lunds prosesskrift av 5. oktober 1982). Hvis retten legger dette tidspunktet til grunn for verdsettelsen, ville erstatningene pr. desember 1980 ifølge NVE’s anvendelse av konsumprisindeksen måtte økes med 262,617%. Eksempelvis ville en tidligere samlet erstatning på kr. 2000,- måtte oppjusteres til kr. 7252,30 med virkning fra desember 1980.

NVE har pekt på at justering pr. 13. desember 1980 ikke kan skje hvis overskjønnet legger til grunn et annet tidspunkt for verdsettingen enn 13. desember 1960.

Tidspunktet for verdsettingen har neppe vært noe stort spørsmål for overskjønnet for Aura I, som ble avhjemlet 6. desember 1956. Så vidt en kan se, er spørsmålet ikke omhandlet i premissene.

Takrenne-overskjønnet, avhjemlet 22. juli 1967, har uttalt at det bygger erstatningsfastsettelsene «generelt på det for tiden gjeldende prisnivå» (s. 22), og spesielt for fiskeerstatningene ble det nevnt (s. 86) at overskjønnet fant «å kunne bygge på underskjønnets fastsettelser med et tillegg for at prisnivået i mellomtiden er steget med derav følgende nedgang i kjøpekraften».

Underskjønnet i den saken som nå behandles, avhjemlet 13. juni 1980, må såvidt retten kan se forstås slik at det la til grunn tidspunktet for takrenneoverskjønnets avhjemling (s. 55-59).

Avtalen av 6. september 1974 som er gjengitt ovenfor (kap. II. april f.) hjemlet forening av de to sakene som dette overskjønnet nå skal ta stilling til, og avtalen løste NVE fra den tidligere avtalte plikten til å begjære revisjonsskjønn innen desember 1975. Avtalen inneholder ikke noen bestemmelse til veiledning om hvilke tidspunkt som skal legges til grunn for verdsettelsen i revisjonsskjønnet.

Etter de standpunktene partene har, må overskjønnsretten i denne saken enten velge 13. desember 1960 (slik at erstatningene blir indeksregulert i desember 1980) eller tidspunktet for avhjemlingen av dette skjønnet. Noe mellomstandpunkt, f.eks. med en form for gjennomsnittsberegning av tidspunktet, eller takrenneoverskjønnets avhjemling, antar retten at den ikke har anledning til å innta.

Når det gjelder de dommene som NVE har vist til, bemerker overskjønnsretten:

I dom gjengitt i Rt-1970-192 flg.har Høyesterett funnet det både naturlig og logisk at erstatningene fastsettes på grunnlag av prisnivået på tiden for grunnavståelsene. Grunnloven krav om full erstatning ved ekspropriasjon ble dermed ansett som oppfylt. Men Høyesterett tilføyde at hvis erstatningsbetalingen finner sted på et senere tidspunkt, kan det medføre et ytterligere tap for grunneieren, og dette tapet må erstattes hvis tapet er større enn det som dekkes av renten. Høyesterett medgir (s. 199) «at det i skjønnspraksis har vært vanlig å legge til grunn prisnivået på avhjemlingstiden».

I dom i Rt-1970-985 flg.sluttet Høyesterett seg til den foregående dommen. Det ble uttalt at hvis fallet i pengeverdien skulle tas i betraktning, måtte forutsetningen være at «kronefallet i det konkrete tilfelle har ført til påviselig tap» (s. 990).

I kjennelse i Rt-1971-810 gaHøyesteretts kjæremålsutvalg uttrykk for at det i forhold til Grunnloven §105 var uten betydning om den påståtte verdistigning skyldtes fall i pengeverdien eller andre forhold.

Høyesterett har videre i den påberopte dommen i Rt-1973-576 flg.på 585 sluttet seg til synspunktet fra 1970: tiltredelsestidens priser skal legges til grunn «medmindre noe annet er avtalt». Ekspropriaten har krav på tilleggserstatning hvis han kan påvise konkret tap ut over det som dekkes av renten.

I dom i Rt-1976-1297flg. har Høyesterett på nytt vist til dommen i Rt-1970-192, mendet kan ikke sees at dommen av 1976 gir ytterligere prinsipielle synspunkter av betydning for det spørsmålet som overskjønnsretten drøfter her.

Overskjønnsretten bemerker at utgangspunktet er at de saksøkte har krav på full erstatning etter Grunnloven §105.

Da denne saken gjelder både Gryttenreguleringen, der underskjønn ble begjært i 1970, og revisjon av erstatninger som er blitt fastsatt i tidligere skjønn, er det rettens standpunkt (jfr. kap. V. 1. ovenfor) at den må legge til grunn for avgjørelsene de materielle og prosessuelle rettsreglene som gjaldt før den omfattende revisjonen av skjønnslovgivningen i 1973.

På den andre siden mener overskjønnsretten at den må benytte alt det bevismaterialet som foreligger helt fram til det tidspunktet da overskjønnet etter prosedyren ble tatt opp til avgjørelse.

De dommene som NVE har vist til, trekker sterkt i retning av at man i revisjonsskjønnet må legge prisnivået pr. 13. desember 1960 til grunn for utmålingen av erstatningene. Når overskjønnsretten likevel er kommet til et annet resultat på dette punktet, er det med følgende begrunnelse:

De påberopte dommene er alle avsagt i 70-årene, men som nevnt er det av vesentlig interesse i denne saken å få fram hva som var rettstilstanden tidligere. Om dette har Husaasutvalget uttalt på 148 i sin innstilling av mai/juni 1969 om skjønnsordningen:

«I praksis må det imidlertid antas at skjønnsrettene i dag legger til grunn prisnivået på den tid skjønnet avhjemles. I en tid med stigende priser vil dette gi størst sikkerhet for at ekspropriaten får full erstatning.»

Dette har Høyesterett vist til og bekreftet i dommen av 1970 (s. 199, nederst) og Husaasutvalgets fremstilling bekreftes av Sandene i hans kommentar til oreigningsloven (s. 212).

For denne rett er det naturlig å forstå justeringsregelen i vassdragsreguleringsloven §16 nr. 5 sjette ledd slik at den gir pålegg om justering av erstatningene etter 20 år hvis det ikke foreligger annen og spesiell hjemmel for revisjon. Det er nettopp det som er tilfellet her. Både partene i sakene og Stortinget (f.eks. på 510 i Innst. S nr. 301 for 1969/70) synes hele tiden å ha forutsatt at det senere skulle skje en samlet vurdering av alle skadene, erstatningene ble betegnet som midlertidige, og 6. september 1974 ble det inngått avtale (kap. II. april f ovenfor) om fremgangsmåten ved erstatningsrevisjonen. Det er i denne avtalen vi har hjemmelen for den revisjon som retten nå skal foreta.

I denne forbindelse er det bemerkelsesverdig at avtalen ikke inneholder noe om hvilket tidspunkt som skal legges til grunn for verdsettingen. Dette til tross for at særlig NVE hadde oppfordring til å få med en bestemmelse om dette, siden takrenneoverskjønnet hadde lagt prisnivået på avhjemlingstiden til grunn og fordi man i mellomtiden hadde fått en ny lov av 26. januar 1973 om ekspropriasjonserstatning der §11 gir anvisning på et annet utgangspunkt. Det var derfor først og fremst NVE som burde sørge for å få forholdet avklaret da man i 1974 avtalte den videre fremgangsmåte.

Hvis man legger prisnivået på avhjemlingstiden til grunn ved fastsettelsen av erstatningene, kan det spørres om ikke de saksøkte i dette revisjonsskjønnet kommer heldigere ut enn andre ekspropriater som må finne seg i revisjon først etter 20 år etter §16 nr. 5. Til dette er å si at den foreliggende saken er høyst spesiell både ut fra Stortingets behandling av den og fordi det foreligger en spesialavtale om revisjon av midlertidige erstatninger.

Rettens konklusjon blir etter dette at man ved revisjonsskjønnet må legge til grunn prisnivået ved avhjemlingen av dette overskjønnet.

Retten er klar over at dens standpunkt her kan synes å avvike fra synspunkter i de høyesterettsdommer som NVE har vist til. Slik retten tenker seg resultatet anvendt konkret ved omregning av erstatningene, vil det også avvike fra de noe kategoriske påstandene som partene har nedlagt om enten å velge 13. desember 1960 eller avhjemlingstidspunktet. Rettens noe mere nyanserte standpunkt er et alternativ som partene ikke har vært inne på i prosedyren. Retten finner derfor grunn til å presisere - at revisjonen gjelder erstatninger som uttrykkelig er blitt betegnet som midlertidige, og en må forstå både Stortinget og partene slik at de har vært innstilt på at det senere - dvs. nå - skal fastsettes erstatninger som er mest mulig riktige og som tilfredsstiller Grunnloven krav om full erstatning ved ekspropriasjon, og - at både skjønnsforutsetninger og ikke minst avtalen av 6. september 1974 gir hjemmel for en revisjon.

Det er derfor på det rene at dette revisjonsskjønnet avviker sterkt fra andre vassdragsskjønn.

Det har vært viktig for retten å finne fram til erstatninger som er mest mulig riktige, siden det er først nå at erstatningene blir endelig fastsatt.

Når det gjelder etterbetalinger for tiden fra 1960 til avhjemlingstidspunktet, har retten lagt følgende vurderinger til grunn:

Ved å anvende avhjemlingstidspunktet for verdsettingen, med etterbetaling fra 1960, vil ekspropriatene få full erstatning for realverdien av tapet i hvert enkelt år, utbetalt uten inflasjonstap i den forløpne tid.

De midlertidige erstatningene som er utbetalt, er fastsatt i kronebeløp som dekket de verdsettinger tidligere skjønn kom fram til pr. 13. desember 1960 og 22. juli 1967. På vanlig måte er realverdien av disse erstatningsbeløpene senere sunket for hvert år, i takt med reduksjonen av pengeverdien.

Når det nå i de reviderte erstatningsbeløp skal gjøres fradrag for de utbetalte midlertidige erstatningene, vil en komme fram til urimelige resultater dersom det bare gjøres fradrag for de kronebeløp som er utbetalt, idet disse ved utbetalingstidspunktene hadde en større realverdi enn de 1983-kronene som erstatningene nå er utmålt i.

En kan f.eks. tenke seg et tilfelle hvor retten er kommet frem til at verdisettingen av en bestemt skade var riktig vurdert i 1960, slik at skaden i dag må vurderes på samme måte og til samme realverdi som dengang. Ekspropriaten har da allerede fått utbetalt full dekning for tapet det første skadeåret og bare lidt tap ved den etterhvert mere og mere reduserte verdi av de utbetalte erstatningene i de følgende år. Dersom det i de nå fastsatte erstatningsbeløpene bare skulle gjøres fradrag for de utbetalte kronebeløpene, ville erstatningen bli henimot 1,8 ganger det reelle tapet det første året, og for de følgende årene nærme seg det reelle tapet først frem mot overskjønnets avhjemlingstidspunkt.

Dette kan rettes ved at de midlertidige erstatningsbeløpene regnes om til verdier i 1983-kroner, og at det i summen av de erstatningsbeløpene som nå er fastsatt, gjøres fradrag for summen av disse korrigerte beløpene.

Ved omregningen bør en anvende konsumprisindeksene for forfallstidspunktene i de respektive år, idet konsumprisene også anvendes ved revisjoner av erstatningsbeløp i henhold til vassdragsloven §16, post 5 sjette ledd jfr. kgl. res. av 4. mai 1979.

De korrigerte avdragsbeløpene fremkommer ved å multiplisere de utbetalte beløpene med forholdet mellom avhjemlingstidspunktets og de enkelte forfallstidspunkters konsumprisindekser.

For å lette sammenlikningen mellom de nå fastsatte og tidligere erstatninger kan angis følgende eksempler:

Konsumprisindeksen for desember 1961 var 33,5 og kan ved avhjemlingstidspunktet antas å bli ca 150. Verdien av et midlertidig erstatningsbeløp på kr. 100,- forfalt i desember 1961 vil da bli ca 100 x (150/33,5) lik ca kr. 450,- i 1983-kroner.

Ved tilsvarende anvendelse av en antatt konsumprisindeks på 150 ved avhjemlingstidspunktet vil en erstatning på kr. 1000,- utmålt da svare til 1000 x (32,1/150) lik ca kr. 214,- pr. desember 1960.

Aktuelle konsumprisindekser for desember måned er ifølge oppgaver fra Statistisk sentralbyrå:

1960 1961 1962 1963 1964 1965 1966 1967 1968 1969

32,1 33,5 35,0 35,6 38,1 39,3 40,9 42,7 44,1 45,4

1970 1971 1972 1973 1974 1975 1976 1977 1978 1979

51,4 53,9 58,1 62,6 69,1 76,8 82,9 90,5 97,8 102,4

1980    1981    1982

116,4   130,3   145,6

Basis her er 1979=100

Ved å anvende en slik metode som angitt ovenfor for etterbetalinger for tiden 1960 til skjønnets avhjemling, mener retten å ha løst den oppgaven revisjonsskjønnet ifølge tidligere refererte pålegg og avtaler skulle ha også for denne perioden, idet erstatningsbeløpene tilsvarer de reelle tap retten har funnet at ekspropriatene har hatt.

Metoden får en vesentlig betydning for vurdering av rentespørsmålet, jfr. avsnitt 15.

15.     Om renter av erstatningene.

Av de erstatningene som blir fastsatt nedenfor, skal det svares rente fra tiltredelsen og inntil betaling skjer, i den utstrekning ekspropriatene er påført økonomisk tap ved forsinket betaling.

For revisjonsskjønnet begynner renteplikten 13. desember 1960 og for Gryttenskjønnet 1. august 1974.

Underskjønnet (s. 60) har satt rentefoten til henholdsvis 6% og 7,5%.

Overskjønnsretten bemerker at renten skal dekke det tapet som ekspropriatene har ved at de mottar en forsinket ytelse. Dette er en annen form for rente enn den som fastsettes i dommer i gjeldsforhold (morarenten).

Den alminnelige markedsrenten har steget i de aktuelle tidsrommene. Det er ikke grunn til å fastsette en opptrappende rente - den bør avgjøres i form av et gjennomsnitt.

Når det gjelder Gryttenskjønnet, fastsatte denne rett i overskjønn fra Romsdalen og Isfjorden, avhjemlet 21. april 1978, en gjennomsnittsrente på 7,5% (s. 139). Rentefoten har senere beveget seg ytterligere. I den foreliggende sak finnes rentefoten passende å kunne settes til 10% p.a. 

For revisjonsskjønnet viser retten til bemerkningene ovenfor om tidspunktet for verdsettingen og om indeksregulert omregning av utbetalte erstatninger tilbake til 1960. Rentefoten i revisjonsskjønnet må bli lav.

Rentefoten for revisjonsskjønnet fastsettes etter dette til 2% p.a.

Denne renten blir å beregne for hvert år av differansen mellom den årlige erstatning som nå blir fastsatt og den tidligere fastsatte og utbetalte erstatning som for hvert år omregnes til 1983-kroner.

For begge rentesatsene som er avgjort ovenfor skal det også tillegges rentesrente. - - -

Takstnr. 557.

Gnr. 81 bnr. 2, Elverhøy og bnr. 3, Finset.

Eier Kristian N. Finset.

Prosessfullmektig: H.r.advokat Hustad.

Påstand om erstatning for grunnvannskade p.g.a. den første reguleringen, med et lite tillegg p.g.a. takrennereguleringen.

Under dette takstnummer vurderes

teig 181 på Auras h. side, ovenfor bygningene,

teig 183 på v. side ved Elverhøy,

teig 179 på h. side nedenfor bygningene,

teig 178 lengre nede på h. side av Aura.

Tidligere avgjørelser:

I underskjønn Aura I ble alle erstatningskrav avslått, bortsett fra spørsmålet om en «nyelv». Retten viste (s. 15-16) til at all vannrett var frasolgt eiendommen i 1906 og til overenskomst av 16. april 1937 mellom A/S Aura og grunneieren. Retten sa seg enig med NVE’s advokat i at A/S Aura hadde oppfylt sin del av overenskomsten, og dermed var ethvert krav fra eieren i anledning av Auraoverføringen bortfalt.

Overskjønn Aura I ga erstatning for «nyelv», men avslo andre krav, bl.a. for grunnvannsvirkningen. Overskjønnsretten sa seg enig i underskjønnets begrunnelse (s. 13).

I underskjønn Aura II ble det tilkjent engangserstatninger med tilsammen kr. 16000,- for grunnavståelser og anleggs- og rasskader.

Dette takstnr. var ikke med i overskjønn Aura II.

Gryttenunderskjønnet, som nå overprøves, har funnet at «det er ingen erstatningsposter fra tidligere skjønn som er gjenstand for revisjon», og «Gryttenreguleringen finnes ikke å medføre tap som ikke er dekket ved tidligere erstatninger» (s. 73).

Denne overskjønnsrett bemerker at eiendommen ikke er berørt av Gryttenreguleringen. Både i Aura I- og Aura II-skjønnene var det lagt ned påstand om erstatning for endrede grunnvannsforhold eller for «uttørking», men disse påstandene ble ikke tatt tilfølge.

Overskjønnsrettens flertall, skjønnsmennene, finner at det er grunn til å anta at spesielt teig 181 har fått skadevirkninger som følge av senket grunnvannstand på grunn av reguleringen Aura I. Høyesterett har ( Rt-1961-1282 påside 1286) sluttet seg til den betraktning at det ikke foreligger «noen rimelig grunn til å anta at en alminnelig fornuftig jordbruker i Eikesdal på det tidspunkt kontraktene ble skrevet, kunne være oppmerksom på den virkning en regulering av Auravassdraget kunne få for de tilstøtende jordarealers vannforsyning og fruktbarhet». På denne bakgrunn finner flertallet at det ikke kan være tilstrekkelig grunn til å behandle dette takstnummer på en spesiell måte ved å nekte grunnvannserstatning så lenge årsakssammenhengen er på det rene.

Grunnvannserstatning i revisjonsskjønnet fastsettes til kr. 500,- pr. år til og med 1979.

Mindretallet, rettens formann, bemerker:

Ved Høyesteretts dom av 2. desember 1961 ( Rt-1961-1282)ble det avgjort at en rekke grunneiere i Eikesdalen hadde i behold sitt krav på erstatning for grunnvannskade selv om de hadde solgt sine fallrettigheter på et tidligere tidspunkt. T. nr. 557 var ikke part i denne saken. Dette takstnummer står i en særstilling. Bnr. 2 og vannrettighetene under bnr. 3 ble solgt i 1906. Det var uenighet mellom grunneieren og A/S Aura om omfanget av overdragelsene, og 16. april 1937 ble det inngått en overenskomst. Det vises til rettsbok for underskjønn Aura I 15 f. Bnr. 2 ble ført tilbake til grunneieren uten vannrettigheter, og A/S Aura betalte kr. 50000,-. Grunneieren erklærte samtidig at han ikke hadde noe ytterligere krav på A/S Aura, bortsett fra mulig skade på eiendommen ved kraftverkets fremtidige virksomhet. En finner etter dette at det ikke nå kan reises krav mot NVE for mulig grunnvannskade. Kravet er avskåret ved overdragelsen i 1906 og ved overenskomsten i 1937, og spørsmålet kan ikke avgjøres i dette revisjonsskjønnet. - - -