• Aabø-Evensen felt i Disiplinærutvalget 080621 Finansavisen

Advokat truet med å bruke TV2 som torpedo – Felt i disiplinærutvalget

Time to read
8 minutes
Read so far

Advokat truet med å bruke TV2 som torpedo – Felt i disiplinærutvalget

Fri, 20/08/2021 - 16:27
0 comments

Finansavisen kunne den 8. juni 2021 melde at toppadvokat, Ole Kristian Aabø-Evensen, er blitt felt i Advokatforeningens disiplinærutvalg for å ha truet en person med å sende TV2 Hjelper Deg på ham dersom han ikke betalte kr 12.000,- innen 24 timer.

Det er ikke så veldig merkelig at det skulle ta så mange år før noen turte å gå imot sunnmøringen Aabø-Evensen. Advokatforeningen passer på sine egne til det ikke lenger er mulig å beskytte dem, men på dette tidspunkt har allerede stor skade skjedd. Antakelig har foreningen vært så presset, at de til slutt måtte gi etter, og gi Aabø-Evensen et lite klapp på skulderen, for det er nettopp hva en slik ”irettesettelse” er. Advokatforeningen kan nå vise at disiplinærutvalget – som Aabø-Evensen selv har vært medlem av tidligere (avdeling Oslo) – fungerer, mens Aabø-Evensen på sin side må spise en kamel, og så er alt glemt.

Klagesaken i korte trekk
En leietaker hadde avsluttet sitt husleieforhold hos utleier. Leietaker hadde betalt depositum på kr 42.000,-. Etter leieforholdets slutt, oppsto det tvist om det økonomiske oppgjøret mellom partene. Tvistebeløpet var på kr 12.000,-. Utleier mente at han hadde rett til å holde igjen dette beløpet, dette idet han mente at den kvinnelige leietaker hadde påført leiligheten skader, tilsvarende dette beløp. Fremstillingen til Disiplinærutvalget er forvirrende på det neste punkt, men det må antas at leietaker har motsatt seg kravet, og i stedet mente å ha et krav på kr 2.000,- for at hun hadde klargjort leiligheten til visning, dette angivelig etter avtale med utleier.

Leietakeren kontaktet/engasjerte Aabø-Evensen. At leietakeren har engasjert Norges aller beste advokat for å få hjelp til å kreve inn usle kr 2.000,- og muligens for å få slippe å betale for relativt sett ubetydelige skader på leiligheten, fremstår som overkill. Det må derfor kunne antas at Aabø-Evensen og leietaker befinner seg i én eller annen nær relasjon, og at det dermed kan oppstå tvil om hvorvidt Aabø-Evensen kan opptre uavhengig.

Aabø-Evensen kontaktet utleier, og det innholdet av denne henvendelse som er gjenstand for klagen til Advokatforeningen.

Hvis ikke det tilbakeholdte depositum-beløpet er frigitt i løpet av morgendagen, vil vår klient videre vurdere om hun skal kontakte TV2 Hjelper Deg…

Aabø-Evensens e-post av 1. desember 2020 kl 22:30
"Dersom De ikke straks etterkommer denne saken vil vi iverksette rettslige tiltak for å få frigjort de resterende midlene. I så fall vil De måtte påregne å dekke samtlige av sakens omkostninger. Sistnevnte er noe som høyst sannsynlig kommer til å langt overstige det omtvistede beløpet i saken. I den forbindelse kan opplyses om at vår klient har instruert oss om å forfølge denne saken inntil hele beløpet med samtlige omkostninger fullt ut er dekket. Det skyldes at vår klient mildt sagt er både oppgitt og sint over hvordan De som utleier har valgt å opptre i denne saken.

”Hvis ikke det tilbakeholdte depositum-beløpet er frigitt i løpet av morgendagen, vil vår klient videre vurdere om hun skal kontakte TV2 Hjelper Deg med anmodning om at TV-kanalen bør iverksette undersøkelser av Deres "utleiepraksis",” blant annet med hensyn til å holde tilbake husleiedepositum på et urettmessig og rettsstridig grunnlag"

Utleiers reaksjon
Utleier opplevde Aabø-Evensens henvendelse sent på kvelden den 1. desember 2020 som en svært truende inndrivelse av et ikke-eksisterende krav, hvor han ble forespeilet betydelige økonomiske represalier dersom han ikke betalte kr 12.000,- til den tidligere leietaker – innen 24 timer. For å ytterligere presse utleier til å betale, truet Aabø-Evensen med å sende TV2 Hjelper Deg på utleier. Under disse omstendigheter lot utleier seg true til å betale beløpet innen fristen. To dager senere sendte han inn sin klage til Advokatforeningen

Disiplinærutvalget tok klagen til behandling og fremla klagen for Aabø-Evensen. Ikke uventet argumenterte Aabø-Evensen med at han ikke hadde handlet i strid med reglene om god advokatskikk. Han hadde kun handlet med gode intensjoner, dette i et forsøk på å ivareta klientens/leietakers interesser på best mulig måte, som han uttrykte seg. Aabø-Evensen hevdet bl.a. at utleier hadde forsøkt å forlede leietaker mht innbetaling av depositum, og at han også hadde forledet leietaker mht klargjøring av visning og refusjon i den anledning.

Her må det skytes inn at utleier ikke er dømt i straffesak for å ha forledet leietakeren, og at Aabø-Evensens påstander følgelig ikke er annet enn påstander. Dersom Aabø-Evensen virkelig var av den mening at utleier hadde begått straffbar handling osv, så skulle Aabø-Evensen ha rådet sin klient til å anmelde forholdet.

Mot denne bakgrunn må man kunne anta at Aabø-Evensen er av den oppfatning at lov og rett ikke lenger gjelder, og at han derfor var i sin fulle rett til å gjøre hva som var nødvendig for å vinne for sin klient. I andre miljøer enn de Aabø-Evensen frekventerer, omtales denne type virksomhet som straffbar selvtekt.

Hevnaksjon
I e-posten til utleier understreker Aabø-Evensen at han kommer til å forfølge saken til alle krav er gjort opp. Motivet bak forfølgelsen er forklart med at klienten ”…er både oppgitt og sint over hvordan De som utleier har valgt å opptre.” 

Aabø-Evensen bekrefter med dette at han har tatt et oppdrag for en klient som søker hevn og avstraffelse. Det er altså ikke pengene, men utleiers oppførsel som er årsak til at leietakeren hyret inn Aabø-Evensen, og at Aabø-Evensen påtok seg hevnoppdraget. En advokat kan ikke påta seg et oppdrag som er direkte motivert i hevn eller avstraffelse. Hevnaksjoner strider mot selve grunntanken bak en rettsstat, nemlig å sette en stopper for hevnprosjekter og derved skape fred og stabilitet i samfunnet. Aabø-Evensens virksomhet krenker følgelig også en rekke bestemmelser i advokatforskriften. Disiplinærutvalget har kjørt pent rundt dette problemet i sitt vedtak, hvilket beklagelig nok ikke er spesielt overraskende.

Torpedotrussel
Det er ikke bare hevnoppdraget som er av interesse mht Aabø-Evensens e-post til utleieren. Advokaten truet i tillegg med å sende sin torpedo – TV2 – mot sin motpart, dette samtidig som at han truet med at det kom til å påløpe enorme saksomkostninger. Som Disiplinærutvalget redegjør for, vil muligheten for å få dekket ”fulle” saksomkostninger være svært begrenset i slike småkravssaker. Innholdet av saksomkostningstrusselen var altså ikke engang sant. Kort sagt så har Aabø-Evensen dermed villedet sin motpart til å tro at han kom til å tape masse penger dersom han ikke straks betalte.

Aabø-Evensen insisterer altså på at han ikke har drevet utpressing. Hans e-post var tvert imot, og etter hans beste skjønn, å betrakte som et hyggelig tilbud om en minnelig løsning der utleier – under trussel om saksomkostninger og torpedo – umiddelbart betaler det han skylder leietaker samt frigjør depositumet. Ja, hadde det ikke vært kjekt om vi alle kunne ture frem på denne måten? Hvordan hadde verden sett ut da? Og, hvordan er det egentlig Aabø-Evensen ser på den verden som vi alle beveger oss i?

Fremstillingen til Aabø-Evensen forutsetter for øvrig at hans klient har et reelt pengekrav mot utleier, som er tvangskraftig (som kan tvangsfullbyrdes). Det foreligger ingen dokumentasjon (dom eller avtale) på at et slikt pengekrav eksisterer og kan fullbyrdes. Aabø-Evensen var dermed ikke i en posisjon til å presse og true frem en betaling. Men, selv om leietaker hadde vært i besittelse av et pengekrav, er det likevel ikke anledning til å true til seg betaling. En slik trussel vil alltid være straffbar, jf straffeloven § 330. Dersom A ikke betaler et angivelig krav, har ikke B andre alternativer enn å gå til retten med saken.

Når Aabø-Evensen hevder at han ikke har handlet i strid med reglene om god advokatskikk, dette sett i lys av faktum i utleiesaken, har han samtidig bekreftet en total manglende forståelse av egne handlinger, hva som konstituerer tvang (straffeloven § 251) og straffbar utpressing (straffeloven § 330), og hva slags virksomhet advokater kan og ikke kan utøve. Aabø-Evensens fremstilling bekrefter i seg selv at han ikke bør få operere som advokat.

Denne klagesaken viser på ingen måte noen ny side av Aabø-Evensen, men bekrefter tvert imot noe jeg har varslet tilsynsmyndigheten og politiet om for 15 år siden.

Aabø-Evensen i 1997
Det forhold Aabø-Evensen nå er ”dømt for”, er en god beskrivelse av hans modus operandi de siste 25 årene. I en nabotvist fra 1997 anvendte han i prinsippet de samme metoder. Saken gjaldt ulovlig oppføring av en støttemur, og en naboklage i den forbindelse.

Partner i konsulentselskapet KPMG, Leiv Sverre Lageraaen, hadde ført opp en støttemur mot naboens eiendom. Lageraaen hadde ikke innhentet skriftlig samtykke fra naboen, og det kan se ut for at det ikke engang var blitt sendt ut nabovarsel. Naboen kontaktet Plan- og bygningsetaten som i sin tur fant at oppføringen var ulovlig. Lageraaen ble varslet om dette og at støttemuren måtte rives. Lageraaen gikk til Aabø-Evensen – som den gang var partner i advokatfirmaet KPMG Law – og ba om assistanse.

Aabø-Evensen kom opp med den idé at i stedet for å måtte klage og føre juridiske argumenter mot kommunens rivningsvedtak, ville det være både lurere så vel som tidsbesparende å la Lageraaens nabo løse problemet, og slik ble det. Aabø-Evensen klekket ut en enkel plan, som gikk ut på å sende et brev til naboen, hvor han ble truet med vanvittige erstatnings- og saksomkostningskrav dersom støttemuren måtte rives. Dette trusselbrevet skulle i sin tur bevege naboen til å signere på et vedlagt brev som Aabø-Evensen hadde forfattet – en erklæring – til kommunen. Brevet skulle sendes til kommunen på julaften, altså den 24. desember 1997, og med dette julaftentrikset håpet Aabø-Evensen at Lageraaen forhåpentligvis kunne unngå kommunens rivningsvedtak, og det altså uten å i det hele tatt måtte forfølge rivningsvedtaket på vanlig måte.

Naboen, som nå var ble forespeilet omkostninger på opp mot en halv million kroner, reagerte som utleier i saken ovenfor. Han ga inn for presset og trusselen. Hvorvidt Oslo kommune ignorerte erklæringen og fulgte loven, eller om de lot den ulovlige oppførte støttemuren bli stående, har jeg ingen opplysninger om, men det er heller ikke så relevant i denne saken. Poenget er å vise Aabø-Evensens modus operandi, og at han aldri skulle fått utøve noen som helst virksomhet knyttet til mellommenneskelige forhold.

Aabø-Evensens modus operandi
Det forholdet advokatforeningen her har vurdert, er altså ikke annet enn Aabø-Evensens modus operandi siden jeg ble kjent med han høsten 1998. Aabø-Evensens juridiske brister og svakheter ved fremstillingsevnen, dekkes over/kompenseres med raserianfall som består i å skrike, hyle, og true, etterfulgt av et høytlydt; Vet du ikke hvem jeg er? Med dette søker han å unngå å måtte prøve saken i retten. En annen strategi som han har benyttet – dersom han først må i retten – er å gråte for dommerne. Motivet er sympati. Etter Aabø-Evensens oppfatning er det nemlig den som klarer å få rettens sympati som til slutt vil vinne, noe han understreket for meg under en rekke ørkesløse samtaler i bilen på vei hjem fra møter med Einar og Amelia Riis.

Mot slutten av 2000-tallet anmeldte jeg Aabø-Evensen en rekke ganger til politiet / riksadvokaten, se link til anmeldelser for utpressing her (7. mai 2007) og her (19. juni 2007), og jeg varslet/klaget han inn for Tilsynsrådet for advokatvirksomhet den 15. mai 2007, med flere etterfølgende klager (les eksempelvis min artikkel: Tilsynsrådet - Beskyttelsesrådet for advokatvirksomhet av 240208). Det eneste som ble gjort var at alle forholdt seg passive til denne advokatens kriminelle atferd og metoder. Disse institusjonene er dermed direkte skyldig i all den skade og urett som Aabø-Evensen har begått gjennom årenes løp. Jeg våger den påstand – basert på min erfaring med Aabø-Evensen – at vi bare har sett toppen av isfjellet med denne utleiesaken. Dersom politiet, påtale- og tilsynsmyndighet hadde etterforsket Aabø-Evensen i 2007, ville man ha unngått denne klagesaken, og Norge hadde vært et litt tryggere land å bevege seg i.

Les artikkelen; Amelia Riis til full krig mot Herman J Berge (220507) som redegjør for hvordan Aabø-Evensen presset sin eksklient – som hadde uttalt en rekke ganger at Aabø-Evensen var en forræder – til å betale ham masse penger og samtidig ta han inn i varmen igjen, slik at han kunne anvende klienten i sin forfølgelse av meg, bl.a. for å gjenopprette en såret ære. Artikkelen inneholder dokumentasjon som i alle normale tilfeller ville ha fjernet Aabø-Evensen fra gatene i mange år.

Aabø-Evensens torpedo: TV2
Saken mot Aabø-Evensen gir sterke indikasjoner omkring et annet alvorlig forhold, nemlig at Aabø-Evensen og TV2 samarbeider. Dersom justis- og politivesenet ikke hadde vært korrumpert, hadde det blitt iverksatt gransking av TV2 senest i 2007, da jeg avdekket forholdet mellom Aabø-Evensen og denne korrumperte tv-kanalen. Det er altså ikke bare advokat Aabø-Evensen som det må reageres mot, men også de institusjoner (Tilsynsrådet for advokatvirksomhet, Advokatforeningen og politiet/påtalemyndigheten) som er satt til å beskytte borgerne mot slike advokater som Aabø-Evensen, og deres virksomhet.

Aabø-Evensen har vært medlem av Advokatforeningens disiplinærutvalg
Jeg avslutter med å nevne at Aabø-Evensen satt i Advokatforeningens disiplinærutvalg fra 1. januar 1999 til 1. august 2000. Han satt altså og vurderte klager mot sine kolleger, i tid etter at han selv hadde fremsatt og lyktes med i prinsippet samme utpressingsmetode som han nå er ”dømt” for. At Aabø-Evensen har sittet i dette utvalget, med det moralske kompass som har blitt beskrevet ovenfor, kan åpenbart ha ført til gale avgjørelser i disiplinærutvalget. Mot denne bakgrunn bør man kunne kreve at de saker som han har behandlet og vurdert, bør gjennomgås på ny.

Politiet bør etterforske Aabø-Evensen
Klagesaken gir i seg selv mer enn tilstrekkelig dokumentasjon til å reise straffesak mot Aabø-Evensen for straffbar tvang og utpressing. Jeg har derfor sendt denne artikkelen til politiet i Oslo, med krav om straffeforfølgelse.

Helt til slutt er det verdt å merke seg at ingen jussrelaterte medier har publisert noe omkring saken, hvilket indikerer at de fortsetter å beskytte hverandre.

 

Herman J Berge, i eksil

Internal banner image(s)
Slideshow image