Riis spør Anne Cathrine Frøstrup (ACF) om Helge Elvebakk (HE) kan få føre saken for Riis. "-Ja, vi får se."
Haakon Stang Lund (HSL) motsetter seg HE som prosessfullmektig, og viser til alle de ganger han av Høyesterett er blitt avvist. Etter at ACF har nektet Riis å snakke, sier hun til HSL at det nok bare kan være Kristoffer Olsen's prosessfullmektig, Elin Sætre Løfsgaard (ESL), som kan uttale seg; "-slik at vi kan få litt likebehandling her."
Riis reiser seg for å dele ut dokument fra Bergen Skifterett som viser at HE tidligere har fått føre saker for Riis. ACF blir meget oppgitt, det er så vidt hun klarer å snakke. Mens pannen hennes nærmer seg bordet, piner hun ut av seg : "-Gå og sett dem, jeg vil ikke se det (dokumentet)! Jeg vil ikke. Nei, jeg vil ikke!" Riis får en umenneskelig behandling av ACF, mens hun på den annen side er smørblid og rent koselig mot HSL. Ja, selv når HSL snakker, hvilket han ikke har rett til, så smiler hun, og lar ham holde på.
ACF er forutinntatt. Det er det ikke det minste tvil om. Hun er subjektiv, og på ingen måte nøytral i sin administrasjon av retten.
Det kontradiktoriske prinsipp?
ACF gir begge parter rett til å uttale seg om prosesspørsmålet. Først ut er familien Riis. Når HE og Riis har fått uttale seg, beslutter ACF at HE får føre saken for Riis. "-Ja, men hva med meg, da? Har du glemt det kontradiktoriske prinsipp?" utbryter HSL, selv om han ikke har lov å si noe. "-Ja, det var sant, og det beklager jeg, men jeg har gjort en beslutning. Du skulle jo fått lov å uttale deg, du også, men det hadde ikke gjort noe fra eller til. Jeg har allerede lest alle sakens dokumenter, så min avgjørelse hadde blitt slik uansett." ACF fortsetter henvendt til HSL: "-Begjærer de saken utsatt?" "-Eeemmm, nei." "-Vel, da fortsetter vi."
Dette viser en fantastisk ignoranse overfor rettsreglene, og en meget lettsindig holdning til partenes rettssikkerhet. Hvilken sikkerhet har vi for at hun ikke fortsetter i samme vals i andre saker? Når man leser om hennes behandling av "Lydbånd-saken", hvor hun bent frem lyver under ed, så kan en spørre seg hva slags ivaretakelse av egne rettigheter en får under hennes og andre dommeres administrasjon? Bør denne dommeren, og hennes arbeider granskes?