Kampen for Tore Nuland

Time to read
14 minutes
Read so far

Kampen for Tore Nuland

Fri, 25/05/2007 - 23:01
0 comments

TV2 's Mats Ektvedt har nå trakassert meg i flere uker, og den 15. mai 2007 fortsatte han med enda et nyhetsinnslag. Denne gangen skulle han fortelle seerne om sin venninne, Gro Annette Nuland Rønnov, og de problemer som hun har fått med resten av familien sin etter at hun gjennom en årrekke har forsøkt å lure til seg det meste av familieformuen. Vel, det var jo ikke akkurat dette – sannheten – han skulle fortelle, da.

Gro Anette – Ektvedts venninne, som i en e-mail til meg omtales som ”kilde” – er en tidligere kollega av advokat Ole Kristian Aabø-Evensen (begge jobbet i flere år i KPMG), som er den advokaten som gikk til Mats Ektvedt med sine fantastiske løgner i Riis-saken, og som endte opp som hovedoppslag i TV2 Nyhetene 8, 9, og 13 mai 2007, etter å ha lurt Oslo byfogdembete til i all hemmelighet å avsi en arrestkjennelse mot meg, som så kunne brukes mot meg i alle fremtidige TV-innslag, selv om kjennelsen ikke er rettskraftig, ja, ikke engang lovlig forkynt for meg.

Slik begynte det
Våren 2001 ble jeg kontaktet av Tore Nuland, gründeren bak bl.a. Justitia AS, senere Intrum Justitia AS, på den tiden Norge største inkassoselskap. Tore hadde fulgt mitt arbeid og min kamp for familien Riis, og ba om et møte. Jeg møtte Tore Nuland, Tore Sandberg (en venn av Nuland) og en felles venn av dem, nå avdøde Svein Jarl Lien (som skulle bli en god venn av meg også) i bibliotekbaren på Hotell Bristol, Oslo.

Her ble jeg innviet i hans sak; hans kamp om å få tilbake livsverket som ble stjålet fra ham av hans tidligere gode venn, Bo Göranson og en rekke advokater, deriblant. den kjente Oslo-advokaten, advokat Knut Ro. Etter møtet endte vi alle sammen opp hjemme hos Tore og Inga, hvor Tore, Svein og Tore sang og spilte til livets lyst.

Både Tore så vel som hans kone, Inga, fortalte meg ganske tidlig hvor galt det hadde gått med datteren, Gro Anette, som hadde giftet seg med en som bare var ute etter familieformuen. At han var dårligere utdannet enn deres egen datter klaget Inga intenst på. Jeg ble også fortalt at svigersønnen og datteren lånte Tore’s bil straks de hadde flyttet tilbake fra England, hvor de hadde reist rundt i Norge for å se på deres nye kongerike; eiendommene som de – skulle det vise seg – forsøkte å få overdratt til seg.

Sommeren 2005 ble jeg bedt av Inga og Tore om å se igjennom deres privatøkonomi. Årsaken var at større uforklarlige beløp hadde gått ut av Inga’s konto. Jeg fikk tilgang til alle konti og fant ut at det i løpet av 1 ½ år hadde forsvunnet en halv million kroner, uten at noen kunne forklare hvor pengene hadde tatt veien. Inga kunne ikke gi noen forklaring på hvorfor uttakene var signert av henne. Tore mente at pengene ble ført over til datteren. Inga turte nok ikke å bekrefte dette av hensyn til familiefreden med datteren. Hun hadde jo noen barnebarn som hun ønsket å ha kontakt med, til tross for det kalde klimaet som datteren hadde skapt.

I mitt arbeid for familien fant jeg også ut at datteren hadde gjort krav på over en halv million kroner i familieselskapet, uten at hun kunne redegjøre for grunnlaget for kravet. Da en eiendom ble solgt i 2000, tok hun bare pengene fra selskapet.

I tillegg hadde hun i 1996 fått foreldrene til å signere på en slags kontrakt om at hun skulle få overført til seg, så snart det lot seg gjøre, selskapets mest verdifulle eiendom på Lyngør. Denne såkalte kontrakten var ikke signert av hjemmelshaver; familieselskapet, men altså av foreldrene. Hvordan hun har klart å villede sine foreldre til å finne på noe slikt, har jeg ikke kommet til bunns i, men en ting er klart, den såkalte avtalen er ikke verdt mer enn papiret dette står skrevet på. I tillegg til garasjer på Aker Brygge og eiendom i Sandnes, hadde datteren tatt eller gjort krav på verdier for over kr 10 millioner kroner. Sønnen i huset skulle visst ikke få noe.

*          *          *

Tore hadde sittet 16 uker i varetekt i første halvdel av 1982. I den perioden ble hele hans livsverk tatt i fra ham, ved god hjelp av Norges Bank noen advokater og Bo Göranson, uten at han visste noe om dette. Polititjenestemenn som satt nært til saken, har i ettertid uttalt at alle visste at Tore ble lurt trill rundt. Han hadde ikke engang advokat til stede under den rekke av harde avhør som han måtte igjennom.

Senere hen ble han sittende 9 måneder i varetekt i det beryktede Pentonville fengselet i London. Her satt han i en overfylt celle, sammen med de aller verste kriminelle som satt og ventet på deres saker skulle bli behandlet. Dernest ble han sittende på Ila, hvor det offentliges mishandling til slutt endte med en benådning i 1992. Under soningstiden i Norge ble han nektet det meste; fra det å kopiere dokumenter til det å møte sine advokater, revisorer, eller det å møte i retten for å beskytte sine rettigheter.

Fra den dagen Tore oppdaget hva som hadde skjedd med hans livsverk har han brukt all sin tid på å få dette tilbake. Fengselsoppholdene satte sine dype spor i Tore. Til meg fortalte han mange ganger at han følte seg som en løve i et trangt bur. Blant annet så mistet han stedsansen, noe han var blitt advart om av fengselslegen i Pentonville. Når du ikke har vært ute i friluft på så lang tid, kan du risikere å miste stedsansen, var beskjeden han fikk, og riktig; slik ble det for Tore.

I 1984 ble Tore slått ned bakfra og forsøkt drept etter at han hadde vitnet i en arbeidsrettssak som Knut Ro hadde reist mot en av Tore’s ansatte i Bergens-avdelingen av Justitia AS. Selv har Tore alltid ment at dette var noe som en viss advokat hadde ansvaret for. Tore’s advokat, Ole Lindseth, tok Tore inn på sitt kontor dagen før han skulle vitne i Bergen tingrett, og advarte Tore på det aller sterkeste mot å vitne. Også denne advokaten må ha visst om det som skulle skje, dersom Tore likevel skulle finne på å vitne. De to personene som knuste flasken i hodet på Tore rundt hjørnet av Grand Hotell i Bergen, fikk aldri noen straff, selv om de ble tatt av politiet for denne udåden.

Sommeren 2003 skulle gi Tore Nuland enda en grusom opplevelse, og det var datteren og hennes ektemann som skulle gi ham denne. Tore og Inga ferierte i sin hytte på Lyngør (vel, de trodde i hvert fall at de hadde rett til å bruke huset) da Gro Anette og hennes ektemann Erik Rønnov kom på en snarvisitt. Erik plukket frem et dokument som han som fortest ville ha Inga’s signatur på, siden Inga på det tidspunkt var styrets leder. Tore ønsket å få se hva det var hans kone skulle signere på, og fikk til sin forskrekkelse se at det var et styrevedtak som gikk ut på at familieselskapet hadde bestemt seg for å kjøre inkassosak mot Tore.

Erik og Gro Anette ville altså få Inga med på å knuse Tore. Bare forsøket var nok til å knuse ham. Jeg husker godt da han ringte dagen etter. Han var helt i fra seg, og hadde problemer med å fortelle meg hva som sto på. Senere fortalte Tore meg at han med dette dokumentet i hånden nærmest hadde sprunget rundt inni huset, med Erik etter seg. Erik ville ha tilbake dokumentet, men fikk det aldri, og det ble selvsagt aldri signert av Inga heller. Slik jeg har forstått det, oppsto det en meget ubehagelig situasjon, hvor ubehaget var rettet mot Tore. Tore visste ingen annen råd enn å kle på seg trekkspillet og spille det beste han kunne. På den måten lukket han alle ukvemsord ute, og situasjonen ble på en måte dempet. Stakkars Tore, og for noen år han har måttet lide seg igjennom, og så skal han få dette i tillegg, av sine nærmeste.

Denne episoden samt andre sterke signaler fra datteren gjorde Tore bekymret for at verdiene skulle forsvinne ut av familien. Han ba meg derfor om å stoppe datteren, og få en avklaring mht aksjeeierposisjonen i familieselskapet. Tore og Inga var usikre på hvor stor aksjepost datteren egentlig hadde. Den skulle være godt under 50%, men signaler fra datteren til sine foreldre pekte i en annen retning. I august 2003 ba jeg derfor om å få oversendt aksjeeierboken i selskapet. Denne fikk jeg noen dager senere, hvor Tore’s bekymring viste seg å være riktig.

Gro Anette overleverte en aksjeeierbok som viste at hun satt på fra 68,8% til 70,8% av aksjene i selskapet. I og med at jeg hadde fått opplysninger fra Tore om at hans kone skulle være eier av over 50% av aksjene, ba jeg om en forklaring fra Gro Anette, samt kopi av styreprotokoller og generalforsamlingsprotokoller for de 5 siste årene. Noen dager senere fikk jeg en ”revidert” aksjeeierbok (som nå skulle være riktig) hvor Inga Nuland sto oppført med 51% av aksjene. De etterspurte protokollene ble aldri utlevert.

Med bakgrunn i denne usikkerheten som nå var skapt, ba Tore og Inga om at det skulle holdes en ekstraordinær generalforsamling. Denne ble holdt i begynnelsen av september 2003 hjemme hos Gro Anette, og først under dette møtet fikk jeg ved Gro Anette’s forsnakkelse de første alvorlige signaler på at hun allerede hadde kontroll over alle verdiene på Lyngør; tre eiendommer. Denne opplysningen kom da jeg på Tore’s vegne ba Gro Anette pent om å gi ifra seg sine aksjer, til sin mor. - Hun kan bare få dem, for jeg skal jo ha Lyngør likevel, svarte datteren.

Jeg hadde på det tidspunktet jobbet mye for familieselskapet, i den tro at det var dette selskapet som var hjemmelshaver til eiendommene. Jeg stolte jo på at Tore, Inga og Gro Anette snakket sant. Ingen hadde fortalt meg noe annet enn at dette selskapet var hjemmelshaver til eksempelvis den Lyngør-eiendommen som man søkte om byggetillatelse på. Blant annet så hadde jeg på vegne av selskapet klaget til Sivilombudsmannen på en etter mitt skjønn urettmessig nektelse av byggetillatelse, hvor vi fikk medhold.

Da jeg straks etter den ekstraordinære generalforsamlingen utførte en hjemmelskontroll, fant jeg fort ut at Gro Anette sto som eier av den omtalte eiendommen, en særdeles sentral opplysning som hun hadde holdt meg uvitende om. Gro Anette hadde altså åpenbart ført meg bak lyset, og latt meg jobbe for selskapet i den tro at selskapet var hjemmelshaver, og så skulle vel hun hoppe inn straks etter at jeg hadde gjort jobben mht søknad om byggetillatelse. Men det var ikke bare meg hun hadde ført bak lyset. Datteren hadde flere ganger forsikret sin far og mor at de hadde en tinglyst rett til å bo på familieselskapets feriested på Lyngør for resten av sine liv. Heller ikke dette var riktig. Ingen borett for hennes foreldre er noen gang blitt tinglyst. Det finnes heller ingen avtaler som gir foreldrene noen som helst rett til å oppholde seg på eiendommene på Lyngør. Tore og Inga ble selvsagt både forskrekket, redd og skuffet over å få vite dette.

Ikke lenge etter denne famøse generalforsamlingen, overdro Inga Nuland hele sin aksjepost til sin sønn. Dette ble gjort av to grunner: Likedeling og sikkerhet. 1) Frem til det tidspunkt hvor foreldrene ble klar over at de var blitt holdt for narr av sin egen datter, var utgangspunktet hele tiden at formuen etter foreldrene skulle likedeles mellom de to barna. 2) Majoritetsaksjeposten ble gitt til sønnen idet dette var den eneste måten å sikre at ikke datteren skulle lure sine foreldre flere ganger. Foreldrene hadde som vi forstår på dette tidspunktet ingen tillit til verken datteren eller svigersønnen.

*          *          *

Gro Anette Rønnov og hennes venn Mats Ektvedt forsøker nå å få seerne til å tro at jeg er skyld i at familien Nuland er splittet. Den eneste splittelsen jeg ser, er at Gro Anette har skjøvet seg selv ut, gjennom alle sine forsøk (også straffbare) på å tiltvinge seg mest mulig av de midler som fantes. Jeg registrerer at hun ikke liker meg, og at hun må gå til sin gode venn i TV2, Mats Ektvedt, for å få hjelp, hvor hun i en e-mail til meg får den flotte tittelen: Kilde. Hvor latterlig går det egentlig an å drive denne TV-butikken? Finnes det ingen grenser? Har Kåre Valebrokk gitt helt opp, siden han nå likevel er på vei ut? Vel, jeg lar dette ligge i denne omgang.

Årsaken til at Gro Anette Rønnov nå gjør sitt ytterste for å villede landets TV-seere, ligger nok i det at jeg hindret henne fra å ta hele formuen fra sine foreldre, slik at det ikke skulle bli noe igjen til hennes bror. Denne selvpåførte miseren til tross, så inviterte jeg barna til Tore og Inga til mitt kontor våren 2005, hvor jeg ba datteren pent om å vurdere om hun ikke skulle gå til sin far og be om unnskyld. Jeg sa til henne at han helt sikkert – til tross for at hun hadde såret ham så mange ganger med bl.a. å forsøke å ta alt foreldrene eide og samtidig kalle han en idiot rett i ansiktet tre ganger etter hverandre – ville akseptere dette, og dermed kunne man gå videre sammen. Det viste seg at hun ikke hadde planer om å ta noen skritt i den retningen. Tvert imot. Hun hadde andre planer, og denne gangen skulle hun bryte straffeloven en rekke ganger.

Sommeren 2005 kuppet nemlig Gro Anette hele familieselskapet. Med påskudd om at de skulle ut og shoppe, dro hun moren sin med seg, ikke inn til en kafé, men opp til kontoret til hennes nye advokat. Her ble hun villedet eller truet til å signere på et dokument om overdragelse av de aksjene som hennes sønn for lengst hadde fått seg overdratt, til seg selv. Datteren satt da plutselig på 100% av selskapets aksjer, og kunne gjøre hva som helst. Og det gjorde hun virkelig. Blant annet løp hun ned i banken og tappet selskapets konto til null, sendte inn endringsmelding til Brønnøysund og endret både revisor og regnskapsfører. De fleste av disse handlingene er å regne som grovt straffbare. Hun hadde nå klart det som ikke skal være mulig, kanskje bortsett fra i Norge; nemlig å overta et selskap uten at eieren vet om det.

Etter dette så har det nærmest ikke vært kontakt mellom datter og mor, datter og far har ikke snakket med hverandre på flere år. Til sin gode venn, TV2-reporteren Mats Ektvedt sier hun at: ”Vi var en, synes jeg, en harmonisk familie…” For noe tøv!

Tore var en briljant musiker. Det kan ikke sies om hans datter, for lenger unna harmoni kommer man ikke. Og skylden for at den ene strengen i familien er så vidt ustemt som den er, er vel den enkle grunn at ingen har turt å sette seg ned og stemme nettopp denne strengen når behovene meldte seg.

I fjor sommer – i forbindelse med Gro Anette’s bursdag hvor hun nektet å svare på telefonene fra sin mor – snakket Tore med Gro Anette’s svigermor i telefonen, hvor hun skjelte han ut og truet med å reise sak mot ham, fordi datteren måtte låne penger av sin svigermor. Datteren, som så vidt jeg forstår er uten arbeid og studerer psykologi, hadde sammen med sin ektemann kjøpt seg en ”luksusvilla” i Dagaliveien, Holmekollen, for omkring kr 8 millioner. Når ektemannen opptrer på skattelistene med en gjennomsnittslønn på rundt kr 500.000,- mens konen er uten jobb, kan en jo begynne å lure på hvor pengene skal komme fra. Uansett; Tore var oppløst i tårer og fortvilelse etter denne skarpe reprimanden fra svigerfamilien.

Som følge av de straffbare handlingene som Gro Anette hadde pådratt seg i aksjekuppet – som naturlig nok ble reversert når sønnen ved en kontroll i Brønnøysundregistrene oppdaget hva som hadde skjedd – lagde jeg en oversikt over hva barna hadde fått (eller gjorde krav på å få) av verdier fra sine foreldre. Denne oversikten ble sendt til barna for kommentar. Sønnen kom med sine kommentarer, mens datteren har jeg ikke hørt et ord fra.

Tore ønsket meget sterkt å anmelde sin egen datter etter det straffbare kuppet, og jeg forstår ham godt. Han gikk så langt at han dro til lensmannskontoret på Majorstuen med saken for å få deres syn, uten min kjennskap. Vi fikk ham fra dette, bl.a. av hensyn til freden. På den annen side insisterte Tore på at jeg i hvert fall måtte lage en oversikt over hva datteren hadde gjort, hva hun hadde fått og hva hun gjorde krav på. Med dette dokumentet – og en signatur fra datteren – ville han sikre seg at datteren ikke forsøkte seg på flere straffbare handlinger for å tiltvinge seg foreldrenes formue. Datteren lot ikke høre fra seg, men gikk i stedet til enda en ny advokat for å fortsette sine ugjerninger.

I januar i år forsøkte datteren – som ikke hadde snakket til sin far på flere år, og som ikke hadde sett sin mor på nær 8 måneder – å få ut hele morens formue til seg. I sitt hittil siste forsøk ba hun medarbeidere på sykehuset hvor Inga var innlagt for gereatrisk (demens) undersøkelse, om å signere på at Inga – som på det tidspunkt knapt kunne redegjøre for seg (jeg møtte henne på sykehuset i januar og ble forskrekket hvor dårlig hun var) – var beslutningsdyktig. Sykehuset mente at hun ikke var beslutningsdyktig, og nektet å signere. I mangel av bedre alternativer hentet Gro Anette inn to venninner og ba disse om å signere på dokumentet, hvor hun – antar jeg – med dette også fratok meg alle mine fullmakter. Dermed var veien åpen for å få banken til å overføre pengene. Jeg fikk stoppet overførselen i grevens tid, og selv om hennes nye advokat selv ringte banken flere ganger og presset på for denne utbetalingen, valgte banken klokelig å vente til det var blitt oppnevnt hjelpeverge for Inga.

*          *          *

Mats Ektvedt fremstiller mitt arbeid for to eldre ektepar på en slik måte at man skulle tro at eldre mennesker ikke bør eller ikke har rett til å få bistand. Det er jo når man blir eldre at man virkelig kan få behov for hjelp. Og hva er da bedre enn å få denne hjelpen fra en person som man har hatt et langt, tillitsfullt og godt samarbeid med, og som man stoler på? Det er ikke første gangen eldre mennesker opplever at ett av barna er i ferd med å tiltvinge seg ”arven” før foreldrene er borte. Jeg er rimelig sikker på at det etter disse skandaløse TV2-innslagene sitter en rekke advokater rundt om i landet som nå skjelver i knærne bare ved tanken på at deres handlinger skal bli utsatt for Mats Ektvedts forvridde forståelse av livets forskjellige sider.

Jeg har handlet lojalt og i beste mening mht alle de handlinger som Inga og Tore har bedt meg om å utføre, og jeg står naturligvis ved disse. At jeg får betalt for et arbeid som utføres, er vel ikke unaturlig. At betalingen kommer i form av en bil, er vel heller ikke spesielt merkelig, og skulle noen lure, så kan jeg opplyse dem om at jeg har ført bilens reelle verdi opp som inntekt på min ligning for 2005.

Det er synd å se at TV2’s Mats Ektvedt nå synes å ha blitt løpegutt for sin venninne. TV2 burde etter alle disse løgnaktige innslagene (hvor journalisten vet at han presenterer en usann historie, og hvor han vet at han har hatt muligheten til å gjøre seg kjent med sannheten) gå i seg selv, og vurdere konsekvenser, samt se nærmere på hva seerne forventer av kanalen og ikke minst hva kanalen egentlig er satt til å bringe til torgs. Konsesjonen må jo henge i en tynn tråd etter dette.

Alt kan kritiseres i denne verden. Konstruktiv kritikk er viktig å få. Kritikk som har sitt utgangspunkt i griskhet og en uhelbredelig tørst etter mest mulig penger, er ikke å regne for kritikk. Dette er utpresning i sin reneste form.

Gro Anette Nuland Rønnov’s venn, Mats Ektvedt, mener at jeg har påført Tore Nuland et tap på flere hundre tusen kroner. Slik Tore så det, har jeg sørget for at Rønnov-familien ikke har stukket av med alle eiendommene og bankinnskuddene, verdsatt til i hvert fall kr 10 millioner.

Tore levde for en eneste ting: Få oppreisning mot den enorme urett som var begått mot ham og hans familie da Svensken Bo Göranson i 1982 tok alle familieselskapene hans, ja hele hans livsverk. Dette levde Tore for. Jeg vurderte saken, og jeg er fremdeles ikke i det minste tvil om at det her er begått stor urett mot Tore. Hvorfor skulle ikke Tore da få lov av sin datter til å gjøre det han kunne, med all tilgjengelig hjelp, for å få rettet opp i uretten? Et positivt resultat ville jo også komme henne til gode.

De åpenbart urettmessige saksomkostningene som Tore er idømt, kan lett bli stående igjen som et lite komma, dersom man vinner frem i hovedsakene. Og hvor mange advokater har ikke tapt millioner av kroner for sine klienter, uten at de blir kritisert for det? Ta advokat Aabø-Evensen for eksempel. Han ødela en sak for familien Riis (Falkefjellsaken, søk etter "falkefjellsaken" i artikkelen), med overlegg, og tapte, og påførte derved familien Riis nærmere 1 ½ millioner i tapte saksomkostninger + egne omkostninger på ca kr 800.000,- som Riis måtte betale 20% egenandel på. Ektvedt har selvsagt ikke kritisert denne advokaten for å ha tapt og påført klienten milliontap.

Etter flere års kamp med ligningsmyndighetene fikk jeg redusert Tore’s skattekrav med over kr 10 millioner. For Tore – som i sine siste tyve år ikke har kunnet leve som et vanlig menneske som følge av dette urettmessige og på alle måter ubegrunnede skattekravet – var dette en fantastisk seier.  Hva blir da 350.000,- sett i forhold til dette?

Ville det ikke heller være mer interessant for TV2 og denne eminente journalisten Ektvedt å finne ut av hva omkostningskravet bygger på, hvem som stjal Tore’s livsverk, hvem som i dag sitter på dette livsverket og med hvilken rett, hvilke advokater som deltok, hva disse advokatene fikk utbetalt for å bedra Tore, hvordan det overhodet var mulig å få gjennomført dette som journalist og forfatter Alf R. Jacobsen i sin tid kalte ”historiens største svenskeraid”, hva skattemyndighetene egentlig bygger sitt fiktive skattekrav mot Tore på, hva det offentlige Norge har påført Tore av skade uten noen som helst grunn, m.v.? Her ligger det mye arbeid for flinke journalister, men neppe noe arbeid for journalister av Mats Ektvedts kaliber.

I fjor høst overdro Tore alle sine krav til Justitia Ltd, som skal fortsette kampen som Tore har ført. Sakene står fremdeles i Stockholms tingsrätt og Oslo forliksråd.

 

Herman J Berge

Luxembourg