Voldgiftsdommen som knuste familien Riis

INNHOLDSFORTEGNELSE

Forord                             
-Innledning                   
-Dommerne             
-Kort resymé             
-"Påskeavtalen"          
-De bakenforliggende forhold                    
-Vurdering av dommen                                                       
-Skalverdifremstøtet - Skattesvindel                    
-Normal behandlingstid - de faktiske forhold                   
-Risiko og ansvar                   
-Rettens utgangspunkt                   
-Legitimering av domsslutning          
-Amelia's alternativer           
-Svindel - en formildende omstendighet                   
-Partenes ytelser                   
-Eksportlisens - praksis følges                  
-Forutsette problemer               
-Skalaverdi - en ramme for avtalen?                   
-Verdien av partenes ytelser                   
-1975 - rettens utgangspunkt                   
-Aksepter skattesvindel                   
-40 sjømenn? La dem vente                   
-Herre over dept. saksbehandling?   
-Skattesvindel - Amelia's ansvar    
-Droppe et svindelforsøk virker unaturlig   
-Dommerne godtar "opplegget"                   
-Amelia's lojalitet - en brekkstang for tidsforskyvelse   
-Reelle verdier - et delikat problem   
-Oppfyllelsestidspunkt - tenk på en dato, og håp           
-Har rederiet misligholdt avtalen?   
-Valget mellom ingen ting eller litt mer           
-Riis' ærlighet kompliserte situasjonen - det beste hadde vært enighet om svindelen
-Rettslig krim           
-Er passivitet erstatningsbetingende?   
-Avsluttende kommentarer   
-Hr.adv. Ole Lund's formue 1973 kr. 16.000           
-Høyesterettsdommer Gunnar Aasland løy   
-Dommen var beseglet   

 

Innledning


Dommerne
Gunnar Aasland var tidligere ansatt under Ole Lund i Nordisk skipsrederforening. Aasland var også under Regjeringsadvokat Bjørn Haug , og Haug på sin side var jo statens mann da man reddet Norge fra den enorme krisen bl.a. Hilmar Reksten og Aker var innblandet i.

Sjur Brækhus erklærte seg først inhabil som voldgiftsdommer (Han skrev en betenkning sammen med Thor Falkanger, for Riis sent på 60 -tallet), for ca en uke senere erklære seg habil. "Dom i Amelia's favør hadde rederiet ikke maktet," erklærte Brækhus til Tore S. Engelschiøn få dager etter domsavsigelsen. Det var således ikke Norsk lov og rett som Brækhus la til grunn for domsavsigelsene.
Knut Rasmussen var engasjert av Bjørgefamilien, hvor Bjørge's eide 40% av supertankeren Falkefjell. Det er bortfallet av Rekstens hyrebetalinger på M/T FALKEFJELL som DnC bruker som påskudd for å ta Amelia Riis's arv, i stedet for å kreve betaling fra den solidaransvarlige Bjørgefamilien hvis Olsen & Ugelstad-rederne ikke maktet å betale. Her arbeidet Rasmussen sammen med Frode Ringdal med å føre fem av Olsen & Ugelstads båter ut av landet, etter at søknaden først var blitt nektet. Dog ble avtale sluttet på DnC's kontorer i april 1974, og verdiene forsvant ut av landet.

Den 2 mai 1975 avsa voldgiftsrett satt med høyesteretts- og regjeringsadvokat, Gunnar Aasland (Høyesterettsdommer fra 1978) som formann, professor dr. juris Sjur Brækhus og høyesterettsadvokat Knut Rasmussen dom i sak: Amelia Riis mot A/S Falkefjell og skipsreder Kristoffer Olsen.


Kort resymé
Helt siden faren til Amelia, skipsreder Kristoffer Olsen, døde i 1948, har Amelia prøvd å få sin del av arven. Hun har forsøkt å komme ut av rederiet siden tidlig på 50 -tallet. Like lenge har Amelia's bror, Kristoffer Olsen, med alle tenkelige ulovlige midler satt en stopper for henne. Han har svindlet og lurt henne gjennom alle år, og gjennom en årrekke har man kommet frem til avtaler for å løse ut Amelia, avtaler som Kristoffer straks etter har brutt.


I begynnelsen av 50 -tallet kjøpte angivelig Kristoffer alle aksjene i morens uskiftebo (Olsensidens eiendom i rederiet Olsen & Ugelstad), for en million kroner. Skifteretten kan den dag i dag ikke vise at Kristoffer virkelig har betalt for aksjene, dermed må han altså ha stjålet disse aksjer. Han har derved disponert ulovlig over disse midler helt frem til moren dør i 1970, og også etter dette tidspunkt, til tross for at det blir oppnevnt et bostyre, og til tross for at skifteretten dømte tilbake aksjene til boet som en ulovlig dødsdisposisjon i 1973.


En av grunnene til at han tiltvang seg alle aksjene som var bundet til en testamentarisk disposisjon, var at han ikke ønsket å tape millioner av kroner som, dersom arven hadde blitt fordelt, måtte tilfalle staten i arveavgift. De tre ærede voldgiftsdommerne gir i sin dom klart uttrykk for at å svindle på statlige skatter og avgifter, er helt ok, noe jeg kommer tilbake til i min gjennomgang av dommen.


Skifteretten som forvaltet dødsboet lot hr.adv. Ole Lund og Kristoffer Olsen føre ut av boet og ut av landet alle boets verdier, til tross for at det var lagt ned disponeringsforbud på aksjene som kontrollerte verdiene. Amelia var forståelig nok redd for at hele hennes arv på nytt skulle gå tapt i brorens hender. Som første person i Norge krever Amelia gransking av rederiet, en gransking som ble innvilget av Justisdepartementet den 9 november 1973, men som ble fortiet og hemmeligholdt for henne av hennes egen advokat, hr.adv.Tore S. Engelschiøn i over en måned. Konsul Einar Riis, Amelia's ektemann, hadde dermed ikke dette forhandlingskort for hånden da 5 desember avtalen ble inngått.


Som et forarbeid til denne avtalen, gikk Einar Riis og rederiets advokat, hr.adv. Olav Nergaard sammen om å vurdere verdien av Amelia's arv. Dette gjorde de ved å bestemme verdien av rederiets båter. Kalkylen viser at Amelia's arvelott var verdt ca 120 millioner kroner. Man ble enige om at et nyere søsterskip til SOGNEFJELL, estimert til en verdi stor $9 millioner, skulle løse ut Amelia. Kristoffer brøt avtalen dagen etter. Dette fører oss til avtalen av 5 april 1975, "Påskeavtalen", som er gjenstand for tvisten som ble ført for voldgiftsretten.


"Påskeavtalen"
Påskeavtalen av 5 april 1974, går i korthet ut på at Amelia yter sine aksjer og stopper gransking mot rederiet, mot å få bulkskipet Sognefjell. Amelia måtte få båten i utlandet, siden privatpersoner som ikke har adresse i Norge ikke heller kunne drive rederivirksomhet her. Båten skulle overtas av Riis' selskap i Liberia. Derfra var båten allerede solgt til den Indiske stat for $12.350.000.


Rederiet ønsker angivelig å unngå en gevinstbeskatning, og fører da opp på en søknad om eksportlisens på 22 mill.kr., et beløp som langt fra stemte overens med den reelle verdi som var på 70 mill.kr. Søknad blir av Handelsdepartementet avslått med bakgrunn i den store verdiforskjellen (ca 50 mill.kr.) som oppsto. Dette fører igjen til at skipet ikke kan leveres til avtalt tid, den 6 mai 1974.


Rederiet sier seg ansvarsfri fra denne ytelsessvikten og avtalebrudd, og får senere en helhjertet støtte for sine anførsler av voldgiftsdommerne. Amelia må etter rederiets og rettens mening bære hele risikoen for et avslag på lisenssøknad, med påfølgende store urimelige forsinkelser.


De bakenforliggende forhold
Påskeavtalen og de senere handlemønstre må ses på bakgrunn av, og i lys av de bakenforliggende forhold, hvor som nevnt Kristoffer Olsen har vist seg å være en notorisk avtalebryter, en mann man vanskelig kan sette sin lit til. Hans lettsindige holdning til det å opptre etter loven og holde avtaler, kommer som vi skal se, klart til uttrykk i alle hans handlinger. I samarbeid med bl.a. høyesterettsadvokat Ole Lund, har Kristoffer ført ut av rederboet (hvor det fra skifteretten forelå et disponeringsforbud over aksjene) verdier for langt over en halv milliard 1975 kroner, m.a.o. hele boets aktiva, til stråselskaper som disse menneskene opprettet i utlandet.


Amelia, som i alt for mange år hadde levet med denne situasjonen, forstod at dersom hun etter alle sin brors avtalebrudd ikke kom seg ut av hans grep, så ville hun aldri få ut sin arvelott, som var verdsatt til minst 120 millioner kroner den gang. Påskeavtalens pkt 7, sidene 8 og 9 viser i all tydelighet hvor redd Kristoffer Olsen og rederiet er for den gransking som Amelia har krevet og fått godkjent av Justisdepartementet. Intet norsk rederi hadde før dette vært gransket, og når Justisdepartementet først har godkjent en gransking, så er det ikke for å se etter om rederne baker kaker i arbeidstiden. Det er hele denne livssituasjonen man må ha i bakhodet når man leser voldgiftsdommen. Man må også huske på at voldgiftsdommerne skal avgjøre saken på bakgrunn av saken slik den stod ved avtaletidspunktet, og ikke slik forholdene var ved domstidspunktet, noe herrene Aasland, Brækhus og Rasmussen ikke finner det nødvendig å ta hensyn til.


Etter alle solemerker skulle Amelia fått sin arv ved denne voldgift. Spørsmålet var hvor mye hun skulle få i erstatning. Men dommen falt i mot henne, og det skulle vise seg at hun i ettertid skulle få et tyvetalls justismordsdommer mot seg, med direkte bakgrunn i denne voldgiftsdom.


Vurdering av dommen
Side 4, første avsnitt: Det er bevist at Kristoffer tilvendte seg aksjene, men det er ikke bevist at han betalte for dem. Likevel krever Kristoffer i dag at gjenværende aktiva i boet på ca 3 millioner kroner skal overdras til ham. Olsen hevder at han aldri fikk betalt for aksjene som han hadde blitt dømt til å levere tilbake den 30 mai 1973. Endelig kan verken han eller skifteretten bevise at han noen gang leverte aksjene med gyldig transport og innføring av boet i aksjonærprotokollen.


Skalaverdifremstøtet - skattesvindelen
Side 5, midt på siden. Jeg gjør leserne allerede her oppmerksom på at rederiet så tidlig som i februar 1974 snakker om en verdi på skipet "Sognefjell" på nær 23 millioner kroner. Senere argumenterer voldgiftsdommerne med at rederiet må få tid på seg til å vurdere skattespørsmålet etter at "skalaverdifremstøtet" (22.770.000. kroner) viser seg å stoppe en eksportlisensbevilgning fra Handelsdepartementet. Voldgiftsdommerne går i sin begrunnelse ut fra det standpunkt at "skattespørsmålet" var et nytt spørsmål. De viser til avtalens pkt. 5 som sier at man skal finne frem til den skattemessige lempeligste løsning for alle parter, og gir derved rederiet ytterligere utsettelse på å gjennomføre avtalen, som da allerede var brutt.


Voldgiftsretten ser helt bort fra det forhold at rederiet hadde visst om skatte- og arveavgiftsspørsmålet siden Dagny Olsen dør i 1970, og for den del helt tilbake til 1948, da Kristoffer senior dør. Problemet, om man kan kalle det for noe slikt, har vært kjent meget lang tid i forkant av 5 april 1974. Slik jeg ser det, så er denne skjønnsmessige vurdering av voldgiftsdommerne forsettelig og grovt uaktsom, da de gir saksøkte minst fire år på seg til å vurdere slike obligatoriske og nær sagt banale spørsmål som nødvendigvis må oppstå etter ethvert dødsfall. Voldgiftsdommerne ga Kristoffer Olsen sågar en videre områdingstid, hva gjaldt disse spørsmål, på over én måned (fra 6 mai og langt ut i juni).


Kristoffer jr. viser da også at han var kjent med dette "avgiftsproblemet" , ved at han tidlig på 50 -tallet tilegner seg alle aksjene i uskifteboet til sin mor. På den måten søker han å unndra seg plikten til å betale arveavgift av halvparten av verdien i et av Norges største rederier.


At rederiet valgte å søke eksportlisens på skalaverdi for å unndra seg skatt og avgifter, er selvfølgelig rederiets egen risiko. Et nær 100 år gammelt rederi må da være innforstått med at det aldri før var gitt lisens på skalaverdi.


Side 12
Normal behandlingstid - de faktiske forhold


Her går det frem at det ble avtalt å stille lisenssøknaden i bero, dette for å få tid til å ordne med skattespørsmål.


Den 19 april var videresalg av "Sognefjell" kommet i stand. Kjøper var den Indiske stat. Normal behandlingstid for eksportlisens var ca en dag. I følge vitneavhør av Hans Lomsdalen i Handelsdepartementet, kan en slik søknad behandles på ca en time dersom det haster, også på søndager.


Voldgiftsretten går ut fra at slik søknad tar mellom 3 og 4 måneder. De ser helt bort fra hva Lomsdalen sier i sitt vitneprov, og dommerne ser også bort fra vanlig praksis. Enn videre ser dommerne ut fra å ha vært forlatt av normal fornuft, eller som amerikanerne sier; "the death of common sense" har innhentet også dem. Det må nemlig være beleilig å spørre seg hvorfor dommerne har utelatt de faktiske forhold:


Båten var solgt. Den skulle etter avtale av 5 april 1974, overdras til ny eier den 6 mai, jf avtalens pkt 1 i.f. Rederiet hadde altså én måned på seg til å fremskaffe eksportlisens. Allerede den 8 april foretas et salgsfremstøt av skipsmegler Georg Rønneberg. I denne kontrakten går det frem at salget avhenger av om lisens kan bli gitt på max to dager. Det ble intet av dette kjøpet, men det viser at Lomsdalens vitneutsagn hva gjelder behandlingstid, stemmer. Meglerne arbeider ut fra dette faktum.


Videre må en merke seg at et mannskap på 40 mann fra India, satt i Rotterdam og ventet på å mønstre på "Sognefjell". Når så Kristoffer Olsen enda en gang truet sin søster med å bryte hele avtalen dersom hun foretok seg noe som helst, så er det ikke vanskelig å skjønne situasjonen familien Riis var havnet opp i da dette møtet den 7 mai ble avviklet. Det fantes ingen alternativer for Amelia Riis, slik at det blir ren løgn og svindel når voldgiftsdommerne får dette møtet til å fremstå som om alle parter var enige om å utsette lisenssøknaden på ubestemt tid. Man lar bare ikke en slik søknad hvile nederst i skittentøykurven når et mannskap på 40 venter på å få overta båten.


En kan spørre seg om hvordan skipsfarten hadde sett ut dersom et salg av et skip ville ta nesten et halvt år, og hvor det var helt i det blå om når en søknad om lisens eventuelt ville bli behandlet.
Her har voldgiftsdommerne etter mitt skjønn igjen forbrutt seg i sin dommergjerning ved at de gir situasjonen den 7 mai et skinn av riktighet, når de faktiske forhold klart viser at Riis aldeles ikke var enig i en slik utsettelse. Det må jo være nær sagt det rene vanvidd å tro at Amelia ville gå med på noe slikt, frivillig, og uten trussler.


Side 12, midt på siden, går det frem at advokat Hans Langeland ble engasjert av begge sider for å yte bistand i skattespørsmålene. Langeland ble engasjert av rederiet, og ikke av begge parter. Familien Riis hadde ingen problemer med skatten eller arveavgiften. Hvorfor skulle de søke hjelp da? De var valutautlendinger og kom selvfølgelig til å betale arveavgift av sin lott til staten. Dette har aldri vært noe problem for Riis.

020575 Voldgiftsdom Riis Olsen Ugelstad
Risiko og ansvar
Videre hevder rederiet at Amelia hadde både risiko og ansvaret for eksportlisensens fremskaffelse. Dette er også en meningsløs påstand. Ingen andre en rederiet selv er ansvarlig for at det blir søkt eksportlisens. Denne påstand er like tåpelig som å hevde at jeg kan gå hen og søke eksportlisens for en av Bergesens båter. Det lar seg rimeligvis ikke gjøre.


Side 40
Rettens utgangspunkt

Det som er betegnende for voldgiftsdommen og som går som en rød tråd tvers igjennom denne, er dommernes bifall og anerkjennelse av alle rederiets sentrale påstander, den ene mer absurd enn den andre, hvor dommerne erkjenner at all risiko vedrørende avtalens gjennomføring skal veltes over på Amelia.


Om nå rederiet velger å kjøre på en vei med miner, hvor man satser på å føre opp skalaverdien på båten i stedet for den reelle verdi, for å svindle på skatt og avgifter, ja, så må dette være ene og alene rederiets risiko. De kan ikke høres i at Amelia skal kjøre fremst på denne vei. Dog velter voldgiftsdommerne alle rederiets skatteproblemer over på Amelia Riis.


Selve uttrykket og forslaget; skalaverdi, ble fremmet fra rederiets side dagen etter at avtalen ble inngått. Høyesterettsadvokat Trygve Hirsch fremmer forslaget, men sier samtidig at forslaget neppe vil bli godtatt av departementet, og at det derfor er en "calculated risk", for rederiet, å gå inn på dette.
Etter prinsippet skal enhver avtale holdes. Påskeavtalen var laget slik at man skulle være minst 100% sikker på at den ikke kunne brytes. Derfor valgte mann høyesterettsadvokat Tore S. Engelschiøn til å forfatte avtalen. Som tidligere nevnt, hadde Amelia opplevd sin brors falske og svindlerske opptreden i alt for mange år. Av disse grunner ble avtalen utformet. Den skulle ikke kunne brytes.


Legitimering av domsslutning
Det første voldgiftsdommerne gjør i sine innledende utgangspunkter, er å legitimere sitt utgangspunkt. Dette gjør de glatt ved å si at det "...neppe er ren etterpåklokskap å konstatere..." at avtalen vanskelig kunne realiseres med de gitte forutsetninger. Dette er, unnskyld de betimelige uttrykk, rent tåkeprat fra dommernes side for å legitimere en dom som skal vise seg å være en av de groveste justismordsdommer gitt i Norge. Man produserer her et utgangspunkt, uten å ha det minste grunnlag for det, og som man senere i sin begrunnelse skal kunne støtte seg på.


Forutsetningene som dommerne sikter til er for det første at båtens skalaverdi skulle oppgis i lisenssøknaden til Handelsdepartementet. Noe slikt var aldri prøvd før, og det er vel rimelig klart at Handelsdepartementet den gang var interessert i å få oppgitt den reelle verdi på et aktiva som skulle føres ut av landet, og dermed ikke ville gå med på en slik så åpenbar svindel.


Når likevel rederiet krever å få satt verdien som skulle føres ut av landet, så lavt, hvor man visste om risikoen, og likevel skriver under en avtale om at alt skal være ordnet inne 6 mai, så skal det ikke mye til for en ærlig og rede(r)lig dommer å bare konstatere at rederiet ikke hadde fremskaffet lisens innen fristen, og dermed har misligholdt avtalen.


Likevel går dommerne inn på diskusjonen om at Amelia visste om at det var en stor risiko for at lisens ikke ville bli gitt, og dermed selv måtte bære risikoen. Rederiet erklærte at de var blitt lovet lisens til skalaverdi.


Amelia hadde fått høre av skipsmegler Georg Rønneberg at lisenssøknaden ikke var noe problem. Rønneberg hadde nemlig vært på en stabelavløpning i Uddevalla, og under et fuktig øyeblikk hadde han og Lomsdalen i Handelsdepartementet snakket om saken, hvorpå Lomsdalen hadde uttalt at slik lisens skulle kunne "håndteres". Amelia hadde ingen grunn til å tvile på dette, da mange avtaler kommer i stand gjennom all slags former for lobbyvirksomhet, også slike.


For øvrig hadde Ugelstadbrødrene sverget på at de straks det viste seg at lisenssøknaden ble stoppet pga. skalaverdien, så skulle man sette beløpet til markedsverdi. De ville altså prøve om det gikk å svindle departementet, ble det problemer så var rederiet ansvarlig for straks å ordne opp i dette. Når først et salg av et skip er ordnet, så kan man ikke sette en slik avtale på spill ved å teste ut det ene svindelprosjekt etter det annet uten også å ta risikoen dette medfører.


Amelia's alternativer
Amelia selv, hadde ingen mulighet til å gripe inn i hvordan rederiet ville løse sitt skatte- og avgiftsproblem. Ville rederiet svindle, så lå dette utenfor hennes rekkevidde. Likevel gir voldgiftsdommerne rederiet tid (fire år + tre måneder) til å tenke ut hvordan man skulle klare å svindle både Amelia og staten, og de støtter seg til at Amelia var klar over risikoen som fulgte ved å gå inn på en avtale med skalaverdi. Jeg tør da spørre dommerne om ikke rederiet har noen risiko for egne ytelser etter avtalen? Skal ikke rederiet sørge for at deres del av avtalen blir oppfylt til gitt dato?


Dommerne har her gitt Amelia risikoen for begge parters gjennomføring frem til langt ut i juni 1974. Ikke bare skal Amelia yte sin del, overlevere sine aksjer som er dobbelt så mye verdt som Sognefjell, men i tillegg skal hun ta ansvaret for rederiets forsøk på svindel.


Når rederiet benytter seg av skalaverdi, så er dette revnende likegyldig for Amelia. Avtalen skal holdes. Blir ikke båten levert med eksportlisens den 6 mai, så har rederiet brutt sin del av avtalen, bruddet er vesentlig, og et evt erstatningsoppgjør skal ha sitt utgangspunkt i datoen 6 mai -74.


Svindel - en formildende omstendighet
Det skal ikke være formildende og til rederiets fordel at de trengte mer tid for å svindle. Vi vet nå at i hastesaker så gir Handelsdepartementet lisens på timen. Voldgiftsdommerne gir rederiet støtte for at saken var "kinkig", og at dette førte til at Handelsdepartementet ikke ga lisens før det var gått over fire måneder. Rederiet hevdet nemlig at verdien på Amelia's 1/3 del av rederiet ikke var verdt mer enn 2,77 millioner kroner. Et halvt år tidligere hadde Kristoffer's advokat, hr.adv. Olav Nergaard og Einar Riis i fellesskap gått igjennom rederiets verdier som lå i båtene. Bankkontoer, eiendommer og andre verdier ble ikke tatt med den gang. Når man regnet ut verdien av skipene, kom man til at Amelia's arvelott var verdt i overkant av $20.000.000. altså ca 120 millioner kroner. Denne verdien hadde endog steget betraktelig pga. oppgangen i markedet våren 1974. En slik verdiberegning var reder Olsen skittredd for. Fremtidsutsikten var jo da at hans og den andre søsterens del av arven, som han hadde overtatt, ville bli gjenstand for bl.a. 35% arveavgift. I tillegg hadde Justisdepartementet bevilget gransking.


Partenes ytelser
Når vi ser avtalens verdi (Sognefjell verdt ca 50 millioner kroner trukket ifra bare 0 - 10 - 20 millioner i pantegjeld) sett i lys av Amelia's motytelse på 120 millioner kroner, så får man en flau smak i munnen når en hører Kristoffer si at han ofret seg ved å gi henne slik en god avtale. Avtalen var meget ubalansert, men likevel ville Amelia godta påskeavtalen for å bli ferdig med 27 års stridigheter vis-à-vis sin bror.


Eksportlisens - praksis følges
Likevel sier dommerne at avtalen umulig kunne la seg gjennomføre på så kort tid, grunnet skatteproblematikken. I følge all statistikk og vanlig saksbehandling vil en ærlig lisenssøknad bli innvilget på dagen jf. Note 6. For ordens skyld må det nevnes at lisens for "Sognefjell" ble innvilget på under 48 timer da båten ble solgt i desember -75, et halvt år etter at man hadde stjålet den fra Amelia. I søknaden ble det gjort uttrykkelig klart at bevilgning måtte være søkeren i hende innen 48 timer. Vanlig praksis ble fulgt, og lisens ble gitt på en ærlig søknad.


Aasland, Brækhus og Rasmussen har tydeligvis holdt seg til alt annet enn faktum, når de ser helt bort fra slike krystallklare og absolutt avgjørende momenter som det Hans Lomsdalen i Handelsdepartementet kunne opplyse om for retten, hva gjaldt lisenssøknadsbehandling.


Nå har voldgiftsdommerne med en utkrøpen vri bygget opp utgangspunktet som dommen senere skal hvile på. Et utgangspunkt som i virkeligheten ikke er annet enn en luftspeiling.


Forutsette problemer
Når voldgiftsretten så har konkludert med at det var urealistisk å gå ut fra at avtalen kunne gjennomføres til avtalt tid, fortsetter de med en meget komisk setning midt på side 40: "Samtidig fastslår avtalens klausul 9 at nye, uforutsette problemer ikke gir partene adgang til å gå fra avtalen, og tilsvarende må da selvsagt gjelde for problemer som kunne forutsees." De bruker denne nulliteten av en setning som grunnlag for sitt neste standpunkt, nemlig: "Dette må i utgangspunktet bety at dersom avtalen ikke kan realiseres fullt ut etter sitt innhold, må den gjennomføres ved at en eller flere av bestemmelsene blir modifisert" (Verdibeløpet på lisenssøknaden).


Her må leseren være årvåken, og huske på at det er høyt kvalifiserte jurister som har formet og skrevet dette verket. Påskeavtalen gir i klausul 9 muligheten for å ta opp ved voldgift uforutsette problemer. Forutsette problemer har man rimeligvis diskutert og blitt enige om og de er derav unødvendig å berøre i avtalen. For fornøyelsens skyld kan det nevnes at man generelt sett etter norsk rett forutsetter at det bare er myndige mennesker som kan slutte avtaler.


Når dommerne sier at "...tilsvarende må da selvsagt gjelde for problemer som kunne forutsees," og hvor de like etter sier at utgangspunktet da må være at når slike problemer (forutsette så vel som uforutsette) oppstår, så må avtalen modifiseres, ja , så gir voldgiftsdommerne avtalen et nytt punkt som ikke eksisterer. For dommerne lyder dette punktet slik, etter at de nå har tolket klausul 9: "Dersom forutsette problemer oppstår, så gir avtalen parten en rett til å kreve problemet løst ved voldgift, hvor voldgiftsdommerne gis en rett til å modifisere avtalen for så vidt det gjelder det forutsette problem.


Problemet vi her snakker om er "skalaverdien", som jo var en kjent nøtt. Tenk dere hvordan verden hadde sett ut dersom domstolene hele tiden skulle gå inn i enhver avtale og modifisere på klausuler for å rette opp i forutsette eller uforutsette gevinster/tap, skatter eller avgifter. Da kan jo hvem som helst springe fra avtalen etter eget behag, når pliktene blir for tyngende.


Slik klarer altså voldgiftsdommerne å gi påskeavtalen et nytt skinn av virkelighet, og gjennom denne tåkelegging har dommerne Aasland, Brækhus og Rasmussen nå lagt klart hele fundamentet som deres avgjørelse skal hvile på, en grunnmur som i sannhet ikke er annet enn en luftspeiling.


Skalaverdi - en ramme for avtalen?
Det er for øvrig helt galt når voldgiftsretten sier at skalaverdien var ramme for avtalen. Skalaverdien er bare et tall som myndighetene må ha for å kunne ha en viss kontroll på valuta som tas ut av landet, og ikke noe mer enn det. Når Kristoffer Olsen ikke ønsker å oppgi den riktige summen, og derved får problemer med å oppfylle avtalen, så er det hans hodebry. Derifra til å kalle skalaverdien for rammen for avtalen, er et kvantesprang uten dimensjoner.


Side 41
Verdien av partenes ytelser

Vi må ikke blindes av voldgiftsretten når de legger frem saken slik de gjør på side 41. Voldgiftsdommerne vet at de tåkelegger for virkeligheten når de i første setning sier at man pr. 5/4 -74 bare hadde forhandlet frem hvilke ytelser som skulle ytes, uten at det hadde blitt fastsatt noen pris. En rasjonelt handlende person vil i enhver avtale ha en formening om verdien av det han selv ønsker å yte, og selvfølgelig har han et bilde av hva motparten akter å yte.


Amelia's ektemann, Einar Riis, satt frem til november 1973 sammen med Kristoffer's advokat, Olav Nergaard, og gikk igjennom skipenes verdi i rederiet. Resultatet, etter at de i tillegg hadde hentet inn estimeringer fra meglere som Fearnley og R. S. Platou, viser at Amelia's del var verdt ca 120 millioner kroner.


Verdien på Amelia's ytelse lå altså på ca 120 mill. kr. mens verdien av Kristoffer Olsens ytelse var ca halvparten. Kristoffer skulle overlevere en båt verdt $9 millioner, eller ca 50 millioner kroner. Partene ble enige om at det skulle påhvile en pantegjeld på Sognefjell på max 10 - 20 millioner kroner, jf note 8. I klar tekst blir det da å trekke en eventuell pantegjeld fra verdien på båten. Reellt ville Amelia da sitte igjen med ca 30 - 40 mill. kr. før arveavgift i følge påskeavtalen. Enhver kan klart se hvor ubalansert avtalen i virkeligheten er.


Men Amelia's ytelse er meget større enn dette. En må være klar over at hun i tillegg hadde fått innvilget gransking av rederiet. Granskingen skulle stoppes med påskeavtalen den 5 april. Verdien av denne granskingen kan forsiktig anslås til 30 - 40 millioner kroner.


Beløpet kommer i korthet frem slik: Utfallet etter en ærlig og redelig gransking ville kunne føre til fengselsstraff for bl.a. Kristoffer Olsen og høyesterettsadvokat Ole Lund på flere år. Man kan jo selv prøve å regne ut hva det vil koste rederiet å ha disse to sittende på Ullersmo i en slik periode. Videre ville et påbud om å levere skip tilbake til boet/rederiet fra stråselskaper, kunne føre til et svimlende tap. Bare en tilbakelevering av Hudsonbåtene, kunne kostet selgerne rundt 500 millioner kroner, og skape total kaos i rederiene. Foruten dette, ville en opprydning i alle stråselskapene som ikke ville bli godkjent av granskningskommisjonen, som "Hoccus Poccus" (Selskapet het virkelig det), ha kostet rederiet mange millioner.


Dessuten må en ha for øyet at Amelia's aksjer enten ville gi Ugelstadfamilien en sterk stemmerettsinnflytelse i Olsenselskapene, eller den ville også gi Kristoffer Olsen en total kontroll i familierederiene. Slike "2/3 aksjer", som gir kontroll, betaler man betraktelig mer for. Også av denne grunn øker Amelia's ytelse.


For øvrig ville påskeavtalen gi Kristoffer kontroll over sin søster, Monica's aksjer. Han slipper ved denne avtalen å levere tilbake til boet de aksjene som han tok fra morens uskiftebo på 50 -tallet. Dermed slapp han en tredeling med påfølgende arveavgift og store kostnader for han. Ved påskeavtalens inngåelse, blir altså Kristoffer sittende med alle aksjene, uten at det har kostet han særlig mye. Dette må også regnes inn i Amelia's ytelse


Enn videre må en se på Sognefjell's verdi da avtalen ble underskrevet den 5 april 1974. Da var skipet verdt i underkant av 50 millioner kroner. Trekker man det påhvilende pant på 20 mill. kr. fra denne sum, så blir Kristoffer's egentlig ytelse ved avtaleinngåelse på 30 mill. kr. At skipet steg meget i verdi frem til salget til Inderne var klart, er ikke relevant. Ser man på situasjonen ved avtaleinngåelsen, og ikke på situasjonen slik den var året etter, og som voldgiftsdommerne legger til grunn, så var ubalansen ubeskrivelig stor. En forstår lett at Amelia føyer seg til bristepunktet for å komme seg ut av brorens grep. Likevel legger voldgiftsdommerne ut alle de spikermatter de kan finne, og legger dem ut rett foran Amelia.


1975 - rettens utgangspunkt
I 1975, da saken tas opp til doms er situasjonen en helt annen. Markedet var i fritt fall, Reksten var konkurs og man risikerte å dra med seg både Aker og DnC ned stupet. Finansminister Kleppe sier det rett ut at man måtte ikke snakke høyt om Rekstenkrisen, for det kunne skade Norges kredittverdighet i utlandet. Det er ikke tvil om at Norge i høyeste grad var i krise på vårparten 1975. Av grunner jeg i denne forbindelse ikke kan komme nærmere inn på, søker trioen Aasland, Brækhus og Rasmussen å løse saken til fordel for det avgrunnssøkende rederiet, etter situasjonen slik den var ett år etter at avtalen ble inngått. Slik juss støttes ikke av noe kjent skrift verken i Norge eller andre steder, ei heller av en redelig advokat eller dommer. For moro skyld kan en jo igjen tenke seg verdensmarkedet dersom alle som hadde kjøpt noe, kunne få gå tilbake på avtalen når verdien av det de hadde kjøpt begynte å synke.


Rederiet hadde ingen økonomiske problemer da de gikk inn i påskeavtalen. I året som fulgte kontraherte de skip og rigger både i øst og vest for summer på godt over 1/2 milliard kroner. Når de ved påskeavtalen skulle få hånd om Amelia's 1/3 del av Olsensidens aksjer i rederiet, så kan man ikke påstå at ca 30 mill. kr. er et "offer på fredens alter", som de så fint ordla seg. Det er vel motsatt; Amelia ofrer nesten hele sin arv, for å komme ut av situasjonen og få et normalt liv.


Men ikke nok med dette. Endelig så slapp Kristoffer å medregne verdier i fast eiendom, bankkontoer, aksjeporteføljer, 40 selskaper i utlandet, langsiktige certepartikontrakter og en kontraktsituasjon hvor de hadde kontrahert en 500.000 tdw i Korea, med muligheten for en oppslutning med et meget godt 20 års certeparti. Dette er også verdier som blir holdt utenfor oppgjøret, og som slik sett bare setter Amelia's ytelse, om mulig, enda høyere opp.


Som sagt må en huske på at markedet var på topp i april 1974, og rederne fikk seg en naturlig rus i disse tider. Hva som var situasjonen ett år etterpå, er for så vidt ikke av interesse når man skal vurdere avtalen og dens inngåelse.


Aksepterer skattesvindel
Voldgiftsretten narrer oss hvor de over nesten fire sider (41 til 44) diskuterer, nær sagt som om det skulle være den største selvfølgelighet, at det å svindle på skatt er lovlig. Dommerne kaller skattesvindelen sågar for et særdeles ubehagelig skatteproblem.


Denne setningen står, som meget i denne dommen, i en klasse for seg: "Årsaken til at skalaverdien ble tatt inn, var at det ble ansett nødvendig å opererer med en verdi i en søknad om eksportlisens, og at skalverdien da ville være gunstig ut fra skattemessige hensyn."


Her lager dommerne et røykteppe for å få leseren med på notene. Man villeder og kaster blår i våre øyne. Det er da meget meningsløst å si at man i gitte tilfeller finner det nødvendig å oppgi en verdi i en slik søknad. En kan jo sette seg ned og lure på hva Hans Lomsdalen ville funnet på dersom en lisenssøknad hadde dalt ned på hans skrivebord, uten at verdi på tingen som skulle føres ut av landet, var oppført?


Forklaringen på denne forrykte setning, kommer i bisetningen: Når det av og til er nødvendig å operere med en verdi i en søknad, så vil det av skattemessige grunner være passende å benytte skalaverdi. Eneste forklaring jeg kan finne på hvorfor trioen har tatt med denne setningen i dommen, må være å gi skattesvindel på det groveste, et skinn av legitimitet.


Det skulle være unødvendig å nevne det, men faktum er at man selvfølgelig alltid oppgir verdi i slike søknader, og en ærlig reder ville like selvfølgelig aldri ha brukt en skalaverdi, men oppgitt båtens salgsverdi. I de tilfeller der rederen ville få en salgsgevinst, så ville han lett unngått tap ved at han i slike tilfeller hadde flere år på seg til å reinvestere gevinsten, skattefritt.


Som en ser, så sier utsagnene som dommerne kommer med, intet. Det eneste man får en klar formening om, er at man hele tiden velter alle problemer og all risiko over på Amelia Riis. Kort sier dommerne på side 44 at avtalens klausul 7 ikke gir Amelia rett til å sette en hvilken som helst endring på ytelsens verdi. Gad vite hvor dommerne mente grensen skulle gå? Det er ikke urimelig når Amelia krever å få ut sin arvelott i penger, når hennes egen ytelse er mangedobbel av det hun får.


Side 44
40 sjømenn? La dem vente

Nederst på siden, begynner voldgiftsretten sin argumentasjon med å si at en modifikasjon m.h.t. leveringstiden klart ligger i dagen. Dette sier de uten et eneste støttepunkt. Meget friskt, men en doven leser vil ikke stille spørsmålstegn ved dette, det er jo en dommer som uttaler seg. Utsagnet er ikke bare svakt, men også utillatelig.


Voldgiftsretten vet at vanlig praksis for behandling av en lisenssøknad blir gjort på dagen. Videre vet vi at et indisk mannskap på 40 sitter i Rotterdam og venter. Vi vet også at Lomsdalen og Rønneberg hadde ventilert og avgjort saken under en fuktig stabelavløpning i Uddevalla. Vi vet også at Trygve Ugelstad på tro og ære hadde lovet å forandre på skalaverdien, straks rederiet evt møtte på problemer i Handelsdepartementet. Endelig, og det viktigste, så har vi avtalen av 5 april som sier at skipet skulle overleveres uomstøtelig den 6 mai, og hvor det påpekes at avtalen ikke skal kunne brytes. Amelia var klar til å oppfylle sin del av avtalen, mens Kristoffer brøt sin del.


Det er intet som skulle tilsi at leveringstiden ikke skulle kunne holdes.


Herre over dept. saksbehandling?
Voldgiftsretten sier at selve saksbehandlingen hos Handelsdepartementet var ikke partene herre over. Galere kan man vel neppe få uttrykt seg. Dog er det noe rett i dette, for det er riktig å si at Amelia aldri var herre over hva som skjedde i Handelsdepartementet. Hun hadde jo intet ansvar hva gjaldt søknaden, foruten at rederiet truet med å gå fra avtalen dersom hun selv gikk til departementet for å få fortgang på lisenssøknaden. Men etter dette er jeg totalt uenig i rettens beskrivelse. For det er jo krystallklart at nettopp rederiet er herre over tidsforbruket i Handelsdepartementet. Dersom man oppgir en opplagt gal verdi på båten i forhold til den reelle, så sier det seg selv at departementets saksbehandling skjærer ut av vanlig rutine. Forholdet må selvfølgelig oppklares, hvor påfølgende tidsspille og forsinkelser selvfølgelig må tilskrives rederiet. Hva voldgiftsdommerne sier, gir igjen ingen sannhet.


Side 45
Skattesvindel - Amelia's ansvar

Når voldgiftsretten nå har gitt ansvaret for en forsinkelse fra departementets side over på Amelia, fortsetter retten med å si at rederiet i følge avtalen hadde fått for liten tid til å presentere saken for departementet.


Først må jeg igjen si at dette problemet, skalaverdi kontra reell verdi, var et kjent problem som rederiet selv hadde brakt frem i avtalen, og som de har skrevet under på at skal være i orden den 6 mai.


Retten mener at Amelia's standpunkt, levering 6 mai, er "for absolutt". Dette begrunner de med at når rederiet får problemer med skattesvindelforsøket, så må rederiet få tid på seg til å ordne med de skatteproblemer som da oppstår. Trioen Aasland, Brækhus og Rasmussen gir altså rederiet områdingstid for å svindle på skatten. Helt fantastisk! Dette nå så kjente "skatteproblem" hadde Kristoffer Olsen vært klar over at han kom til å måtte møte i mange år. Hvorfor gis han av retten enda lengre tid til å "ordne" dette? For meg er dette ubegripelig. For øvrig gir ikke avtalen rom for at forutsette problemer skal vurderes av voldgiftsretten. Slike problem er jo regulert av avtalen, men som tidligere sagt så har voldgiftsretten legitimert et slikt inngrep i avtalens tekst ved en skinnmanøver i sitt utgangspunkt.


Videre midt på siden fortsetter voldgiftsretten med å si at Amelia var klar over at dersom hun tok levering i utlandet, så kom rederiet til å få store skattemessige problemer. Vel, disse problemene måtte de vel få uansett hvordan en snudde og vendte på saken. Amelia var eier i rederiet Olsen & Ugelstad, og rederiet hadde siden 50 -tallet hvert klar over at Amelia ville ut av rederiet. Intet galt i det.


En skal heller ikke glemme at selv om Amelia satt med sine aksjer i rederiet, og skifteretten satt med forvalteransvaret over aksjemajoriteten på Olsen siden i rederiet, så hadde Kristoffer hånd om alle verdiene. Han forvaltet verdiene av aksjene stikk i strid med det disponeringsforbud som skifteretten hadde nedlagt 30 mai 1973. Slik hadde han holdt på i alle år. Dermed virker det om enn enda urimeligere, når voldgiftsretten gir Kristoffer rett til å område seg for å komme ut av avtalen med minst mulig skattebelastning.


Dommerne gjør en historie ut av at Amelia visste om at å søke eksportlisens med skalaverdi som utgangspunkt, ikke på noen måte var kurant. Amelia hadde intet valg. Dersom Kristoffer ikke fikk lov til å prøve dette fremstøt, ville han bryte avtalen, etter å ha svindlet henne i 27 år. Videre hadde rederiet bedyret å ordne opp dersom problemer oppstod. Endelig sier det seg vel nesten selv at Amelia i en slik situasjon ikke kan ha risikoen for en svindelopperasjon. Nå kan kanskje noen hevde at Amelia burde ha anmeldt Kristoffer for forsøk på skattesvik. Men her skal vi huske på at hun og hennes familie ikke bodde i Norge. De bodde i Roma, og var valutautlendinger uten interesse for hvordan skatten evt skulle ordnes mellom rederi og den norske stat. Selv ønsket Einar Riis selvfølgelig at man oppga reell verdi på skipet, for derved å bli fort ferdig med saken. Men som alle vet, så kødder man ikke med en sur grevling.


Droppe et svindelforsøk virker unaturlig
Voldgiftsretten uttaler at den ikke kan akseptere at "...Amelia Riis' representanter skulle være uforberedt på de problemer skalaverdien kunne reise, jfr. særlig...at det var en calculated risk."


Voldgiftsretten fortsetter: "Samtidig som Amelia Riis' representanter måtte være klar over at opplegget med skalaverdi kunne føre til problemer, måtte de som nevnt også være klar over at det var av sentral betydning for rederiet å kunne gjennomføre dette opplegget." Her understreker dommerne at de ikke godtar Amelia's krav om at rederiet måtte oppgi sitt svindelforsøk når problemet i Handelsdepartementet oppsto. De gjør det stikk motsatte, de sier litt nedenfor at det vil virke unaturlig dersom Riis skulle kunne forlange at rederiet skulle oppgi sitt forsøk på svindel straks det dukket opp.


Det er fabelaktig at man, i en arveutløsningssak som skulle vært løst for 27 år siden, velter all risiko som rederiet har, over på Amelia. Ja, dette er så urimelig at man har problemer med å tro at dommerne har benyttet denne sakens faktum da de tok saken opp til doms den 18 mars 1975. Amelia måtte altså være klar over at skalaverdiopplegget kunne føre til problemer. Til Amelia's fordel må det fremheves at hun her handlet med et nær 100 år gammelt rederi, hvor alle som handler med dette rederiet regner med at de vet hva de driver med. I tillegg så er det ikke riktig slik saken fremstilles at dette var nytt for rederiet. "Problemet" hadde som sagt vært kjent for rederiet i alle tider, noe som ikke kan tale til rederiets fordel.


Dommerne godtar "opplegget"
Men hva skal vi si til rettens medlemmer som sier at Amelia måtte forstå at det var av sentral betydning for rederiet å få gjennomført "opplegget"? Dommerne sier at det var av stor viktighet at rederiet fikk svindlet på skatten. En dommer og advokat skal fremme rett og hindre urett, men hva er det dommerne Aasland, Brækhus og Rasmussen gjør her? De gjør Amelia arveløs.


Dommerne fortsetter med å si at det er helt naturlig at Amelia ikke kunne kreve at rederiet straks svingte seg rundt for å ordne opp i saken. Hva da med de 40 sjøfolkene som satt i Rotterdam? Hva med frakten som Inderne hadde kontrahert båten for? Hva med den avtalen som partene hadde skrevet under på? Skulle helt plutselig ingen ting gjelde lengre? Voldgiftsretten har her sett mot et annet hold, om de da i det hele tatt har vært tilstedeværende.


Amelia får altså all risiko over på sine skuldrer, og vi ser at dette angivelig blir gjort av dommerne for å spare rederiet fra å betale skatt til staten med 0.01 øre.


Side 46
Amelia's lojalitet - en brekkstang for tidsforskyvelse

Retten sier at det kreves lojalitet fra begge parters side for å kunne gjennomføre avtalen, og av den grunn må Amelia være lojal og tåle en "...viss forsinkelse som følge av at rederiet søker å løse sine skatteproblemer." Hvorfor nevner ikke dommerne rederiets lojalitet? Denne forsinkelsen blir voldgiftsrettens brekkstang for å forskyve tidspunktet man bruker som utgangspunkt for vurderingen av erstatningsspørsmålet, et sentralt og nødvendig skritt dommerne må ta for å kunne avsi sin hevningsdom.


Da tankmarkedet ut over sommeren 1974 falt betraktelig, falt også prisene på skip. I erstatningsspørsmålet tar Riis i sitt prosesskrift utgangspunkt i verdifallet/-tapet fra 6 mai 1974. Avtalen er ikke vanskelig å tolke, og da blir det naturlig å ta utgangspunkt i denne ubrytelige dato.


Ved at voldgiftsretten forskyver dette tidspunkt flere måneder, helt frem til midten av juli, så snitter dommerne bort mye av det tapet Riis krever. Dermed blir det lett for trioen å avsi hevningsdom, ettersom Riis sitt krav blir for høyt i forhold til den sum voldgiftsretten, etter sine beregninger, kunne tilkjenne dem.


Jeg må understreke at det ikke foreligger et eneste moment som skulle tilsi en slik forskyvning av ytelsestidspunktet. Voldgiftsdommerne benytter argumenter som Amelia's lojalitet, at rederiet må få tid på seg til å pønske ut en annen svindel, siden den første falt i avtredet. Retten viser også til klausul 5 hvor det heter at man skal finne frem til den skattemessige sett lempeligste løsning, og at rederiet derfor må få områdingstid.


Selv om dommerne får seg forelagt en avtaleklausul, så er det ikke dermed sagt at de skal følge denne klausul slavisk, særlig ikke når det viser seg at den avføder kriminelle resultater. Retten må da selvfølgelig slå ned på slikt, men i stedet utvikler de klausulen og gir rederiet tillatelse til å fortsette en kriminell adferd.


Enn videre begrunner retten sitt forskyvningsstandpunkt i avtalens klausul 7, som sier at dersom offentlige bestemmelser medfører at avtalens enkelte punkter må endres, så må dette gjøres på den raskeste lovlige måte. Etter dommernes tolkning av avtalen, trer handleplikten til rederiet ikke inn før man kan konstatere, som de sier; "...med en rimelig grad av sikkerhet at offentlige bestemmelser nødvendiggjør dette."


Klausul 7 ble tatt inn i avtalen alene som et resultat av at rederiet kom med sin skalaverdiklausul. Pkt 7 skulle gi rederiet et incitament til å handle straks det oppsto problem. I stedet gir dommerne rederiet to kumulative utsettelser. Først skal man med sikkerhet konstatere at offentlige bestemmelser nødvendiggjør endringer, noe som etter rettens mening kan ta tid uten at de derved oppgir noe anslag. Dernest, når det er konstatert at departementet ikke godtar verdien, så skal rederiet få ytterligere tid på seg til å bygge opp en ny verdi på lisenssøknaden. Hvor mange ganger rederiet skal få lov til å handle slik, sier retten intet om, men det ligger vel i dagen at retten gir rederiet lov til å gi et nytt verdianslag på noen kroner, for så å vente og se om Handelsdepartementet godtar det. Dersom det ikke godtas, har man litt tid på seg til å komme med enda et forslag, og slik kan de vel i regelen holde på til krampa tar dem. Standpunktene retten tar, er så uholdbare at de ikke engang er verd en kommentar.


For ordens skyld så nevner retten at lojalitetsplikten også gjelder for rederiet, uten at de med ett ord knytter denne plikten opp mot et eneste moment i sin begrunnelse. Dermed blir dette utsagnet et skudd i blinde, eller rettere, et klapp på skulderen med påfølgende sympatierklæring. Her tar retten ikke i det hele tatt hensyn til den ubrytelige forsikringsgaranti, jf. note 11, som medførte en utbetaling av 10. Mill.kr. straks levering av Sognefjell ble forsinket.


Side 47
Reelle verdier - et delikat spørsmål

Handelsdepartementet får den 30 april opplyst at den reelle verdien på skipet ligger i underkant av 50 mill. kr. Videre får departementet opplyst at Amelia's aksjer etter ligningsverdien var verdt 2,77 mill. kr. Og endelig får departementet meddelt at (den formelle) verdien på skipet som skulle føres ut av landet var satt til 20 mill. kr. Ser man bort fra det reelle forhold, slik voldgiftsdommerne gjør, så tegnes det helt klart et bilde av uttapping av valuta fra Norge. Men man må altså ikke glemme den reelle verdien som Amelia satt på.


Voldgiftsretten gir megler Rønneberg medhold i at departementet måtte vite om alle de reelle forhold. Det var altså ikke opp til Rønneberg i sin "søknad" å oppgi de reelle kjensgjerninger. Dommerne støtter også Rønneberg i at det måtte være rimelig å tillate at han ikke gikk inn på delikate spørsmål om de reelle verdier i aksjene.


Oppfyllelsestidspunktet - tenk på en dato, og håp
Dernest sier retten: "Rønneberg måtte ha rimelig grunn til å håpe på at saken ville gå igjennom i skipsvalutakomitéens møte på grunnlag av de opplysninger som forelå."


Dommerne Aasland, Brækhus og Rasmussen gir altså rederiets ytelsesplikt et strøk av håp. Retten sier jo her at da partene inngikk avtalen 5 april, hvor oppfyllelsestidspunktet skulle være den 6 mai, så var denne dato satt der nærmest ved metoden; tenk på et tall, og så får vi håpe at det går. Hvor lenge mener dommerne at mannskapet skulle sitte i Rotterdam og håpe på at det en eller annen gang skulle seile en båt inn til dem? Dette er fra dommernes side en slik tolkning av en avtale, at de aldri mer skulle fått vurdert et eneste juridisk spørsmål for all ettertid.


Men dommerne stopper langt fra her. "Etter det inntrykk Voldgiftsretten har fått av hva som foregikk i møtet, synes en slik vurdering av utsiktene i og for seg å ha vært forsvarlig, selv om resultatet ble at Skipsvalutakomitéen ikke fant å kunne anbefale søknaden uten ytterligere opplysninger."


Dommerne mener ikke bare at det var rimelig for rederiet å håpe i evigheter på at departementet skulle bite på kroken med hensyn til skattesvindelen (hvor man altså ikke oppga reell verdi på verken aksjer eller skip), men de sier sågar at dette i og for seg var forsvarlig til tross for at det meget tidlig var klart at slik lisens ikke ville bli gitt, og heller aldri tidligere var blitt søkt gitt.


Med en slik tolkning av avtalen, er det lett å forstå hvordan dommerne kan klare å utsette oppfyllelsestidspunktet nær sagt i det uendelige.


For ordens skyld så kan det nevnes at denne søknaden som ble inngitt departementet av Georg Rønneberg den 30 april, blir omtalt som en "søknad om avslag".


Side 50
Her sies det at rederiet ikke hadde noen plikt til å oppgi skipets reelle verdi i søknaden om lisens, da rederiet mente at aksjene, en del av Amelia's motytelse, på langt nær kom opp i Sognefjell's verdi. Her viser jeg bare til hva jeg tidligere har sagt om dette, og minner om at Amelia's ytelse var verdt det dobbelte av rederiets ytelse.


Paritetsdiskusjonen som voldgiftsdommerne går inn på, og hvor de gir sin støtte til rederiets syn, er i seg selv meningsløs. Rederiets ytelse ble ikke bare overskygget av Amelia's ytelse, den ble totalt mørklagt. Verdien på et rederi blir ikke bestemt ut fra hva Kristoffer Olsen sier det er verdt. Slik verdi kommer man frem til ved å gi kompetente fagfolk i oppgave å regne ut den reelle verdi av rederiets skip (hvilket ble gjort, men som dommerne har sett bort fra), bankkontoer, selskaper i inn og utland, faste eiendommer, kontraheringer og befraktningsavtaler.


Side 51
Det hele blir meget galt når voldgiftsretten går inn og sier at Amelia's ytelse ikke kom opp mot skipets verdi. De sier sågar at Riis' sitt krav om riktig skipsverdi på lisenssøknaden var uholdbar, uten å kunne støtte seg til et eneste moment som gir et slikt synspunkt tilslutning. Vel, deres eneste holdepunkt er Kristoffer Olsen's eget verdisynspunkt, og det gir voldgiftsretten for så vidt sin støtte til.
Voldgiftsretten mener at verken Amelia's eller Kristoffer's verdiestimering var holdbare, for like etter å si at siden Kristoffer ikke var enig med Amelia's standpunkt, så måtte man gi hr. Olsen medhold i hans standpunkt, mot Kristoffer's egen advokats kalkyle utarbeidet sammen med Riis høsten -73.


Voldgiftsdommerne må ikke glemme at Kristoffer og Amelia den 5 april var blitt enige om ytelsene, og skrev under en avtale på det. For øvrig må det ikke være den minste tvil blant rasjonelle mennesker at når to ærlige parter har inngått en avtale om kjøp og salg, hvor partenes ytelser er kjente forhold, så skal ikke dette forhold senere by på problemer, langt mindre endres av noen rett.


For å lette problematiseringen kan en si at Amelia selger sine aksjer til en verdi av ca 120 mill. kr. til Kristoffer, mot å få ca 50 mill. kr. for sin ytelse. Verre er det ikke.


Disse forhold var absolutt kjent for partene da avtalen ble underskrevet den 5 april. Hvem ville ikke gått med på en slik avtale? Problemet som voldgiftsdommerne skjuler så godt de kan, er at Kristoffer i grunnen ikke aktet å tape ett øre på historien med Amelia. Skulle det gått som Kristoffer ønsket, så ville ikke Amelia fått ut et eneste øre i arv, og det har han til dags dato, med hjelp av mange, foruten voldgiftsdommerne, klart. Vi vet alle at dersom tre barn arver sine foreldre, så skal hver av disse barna rimeligvis få seg tildelt 1/3 av arven, ved normale forutsetninger.


Voldgiftsdommerne prøver å blinde leserne av dommen ved å lage et problem ut av verdien som skal oppgis på lisenssøknaden. Det er ikke verdien av ytelsene det er snakk om, de er man enige om. Derimot er det den falske verdiene av ytelsene som skal oppgis til myndighetene, som volder problemer. Problemet Kristoffer møter er i all enkelhet: Jeg har solgt en båt for 50 mill. kr. hvilken sum skal jeg oppgi til myndighetene? Jeg vil ikke betale skatt, derfor oppgir jeg i første omgang at båten ble solgt for 22,4 mill. kr. og så får vi se om de biter på svindelen.


Hvem skal svi for Kristoffer's forsøk på svindel? Er det Amelia, eller Kristoffer? Voldgiftsdommerne mener at det må bli Amelia.


Voldgiftsdommerne har nå kommet frem til at rederiet må få en utsettelse av oppfyllelsestidspunktet, uten å ha støtte i verken faktum eller norsk rett.


Har rederiet misligholdt avtalen?
Så spør dommerne om rederiet har misligholdt sin del av avtalen ved å ikke presentere saken for departementet slik de burde ha gjort. Videre spør de om når et slikt mislighold evt inntraff og hvilke konsekvenser dette evt ville få for rederiet.


Vi vet at rederiet misligholdt sin del av avtalen ved at de ikke leverte skipet den 6 mai. Voldgiftsdommerne spør ikke om dette. De spør derimot om det bakenforliggende forhold førte til mislighold, altså om forsøket på skattesvindel var et mislighold.


Dommerne har allerede svart nei på dette spørsmål, da de mener at Amelia måtte ta risikoen for det første forsøket som førte til at lisens ikke ble innvilget den 6 mai. Dette er for øvrig et underordnet problem, da ansvaret og også risiko for lisenssøknad tilligger rederiet. Dommerne skjuler dette enkle faktum.


Side 52
Saken kompliseres atskillig når retten sier at rederiet må få ytterligere tid på seg til å finpusse på sin skattesvindel, etter at de den 6 mai fikk nei på lisenssøknad. De begrunner dette standpunkt ved å vise tilbake til s.44 flg, og hva de der hadde lagt til grunn. Det var her retten sa at en "...modifikasjon med hensyn til leveringstidspunktet ligger klart i dagen," uten å begrunne dette bedre på lovlig vis. Dette kan minne om en viss professor når han skal begrunne et standpunkt. Han viser nesten uavlatelig tilbake til hva han selv har sagt om saken som enevoldgiftsdommer, og begrunner sitt nåværende standpunkt med hva han tidligere har sagt. Slik argumentasjonsteknikk er selvfølgelig svakt og kan lure en ukritisk leser til å tro på det meste.


Videre sier retten at det "...ser også ut til at Amelia Riis var innstilt på at en betenkningstid var nødvendig," hvor retten viser til at hun tiltrådte en begjæring som skulle stille søknaden i bero inntil videre. Av denne grunn får dommerne seg til å tro at Riis var delaktig i engasjementet av advokat Langeland som skulle arbeide med skattesvindelen.


Som tidligere sagt, så må man se på hvordan de bakenforliggende forhold fremtrådte. Kristoffer Olsen hadde sveket sin søster i 27 år. Etter at moren dør, begynner Olsen sammen med høyesterettsadvokat Ole Lund, å føre alle midler ut av dødsboet, til tross for at skifteretten hadde nedlagt disponeringsforbud over disse midler. Videre så hadde Kristoffer for mindre enn et halvt år i forkant, brutt den forrige avtalen partene hadde arbeidet seg frem til den 5 desember 1973. Ved påskeavtalen hadde han etter signeringen kommet trekkende med skalaverdiklausulen. En klausul familien Riis fryktet, hvorfor de altså får inn klausul 7, som skal dekke opp for evt problemer som kunne fremtre. Enn videre så har Riis solgt båten videre til den Indiske stat, man har avtalt overtakelsesdag, ugjennkallelig med redernes samtykke, den 6 mai, mannskapet venter på båten i Rotterdam. Ja, hva mer må man nevne for å kunne si at avtalen ikke var laget for å brytes? Det er sludder å si at Amelia var enig i at søknaden skulle stilles i bero, når mannskapet sitter og venter på Sognefjell i Rotterdam.


Det er langt riktigere å si at Amelia var svinebundet både på hender, føtter og tvers gjennom munnen. Kristoffer uttrykte i all tydelighet at dersom Amelia så mye som prøvde å kontakte departementet for å gi sannhetene i lisenssaken, så kom han til å bryte avtalen tvert, noe han i alle henseender hadde vist at han behersket.


Valget mellom ingen ting eller litt mer
Problemet hun ble stilt overfor er enkelt: Enten så bryter Kristoffer avtalen, og da sitter Amelia med ingen ting, eller så holder han avtalen mot at Amelia holder kjeft, men man vet ikke når den kan fullføres. Siste alternativ er vel det klart beste. Hvordan dommerne klarer å utlede en felles forståelse mellom partene, er umulig å se ut fra dette.


Like galt er det å erklære at partene i fellesskap engasjerte advokat Langeland. Situasjonen er også her meget lettfattelig: Det er bare rederiet som har kompetanse til å søke om eksportlisens, og det er rederiet som har skatteproblemer (som tidligere nevnt så er det i sannhet ikke snakk om noe reellt skatteproblem, da rederne i alle tilfeller fikk minst fire år på seg til å reinvestere en evt salgsgevinst). Amelia hadde ingen skatteproblemer. Hvem trengte denne skatteeksperten? I alle fall ikke Amelia. Det var rederiet alene som engasjerte Langeland. Amelia kunne uansett ikke gjøre noe fra eller til. Man kan vel si at hun ble plassert ytterst ute på den nakne ø, og var helt prisgitt sin brors påfunn.


Slik var de bakenforliggende forhold, og ut av dette produserer dommerne et skinn av enighet mellom partene. Trioen har selvsagt ikke forholdt seg til faktum, noe det skulle være overflødig å nevne at man naturligvis må gjøre (faktum på den tid da avtalen ble inngått vel og merke).


Voldgiftsdommerne sier at det var nærliggende at det var rederiet som måtte ta initiativ til å løse saken i departementet, da rederiet hadde påtatt seg å levere skipet i utlandet. Setningen er lindrende og satt inn for å glatte over sakens alvor, og for å unngå en diskusjon om at Amelia virkelig var blitt nektet å gå til departementet. Ved en slik diskusjon, hadde man kommet frem til hva jeg nettopp har sagt; Amelia hadde intet hun skulle ha sagt hva gjaldt lisenssøknadens beroelse, og engasjement av Langeland.


En må spørre seg om dommerne har vanskelig for å forstå hva saken dreier seg om? Det var da ikke nærliggende at det var rederiet som måtte ta initiativ til å løse saken i departementet. Det var heller ikke like ved, men derimot selvfølgelig, innlysende, åpenbart, opplagt, soleklart og nødvendig. Men dommerne hadde, som vi har sett, en intensjon med setningen, og det var å glatte over for å unngå en diskusjon.


Riis' ærlighet kompliserte situasjonen - det beste hadde vært enighet om svindelen
En kan bli oppriktig bekymret når man leser: "På den annen side kan man ikke se helt bort fra at situasjonen for rederiet ble atskillig komplisert som følge av Amelia Riis' holdning. Det måtte fortone seg som det beste at partene kom til enighet om et felles opplegg overfor departementet, men Amelia Riis bidro til å vanskeliggjøre dette ved å stille urimelige krav om hvordan saken skulle presenteres."


Trioen Aasland, Brækhus og Rasmussen sier altså at situasjonen ble forferdelig komplisert når hun prøvde å få rederiet til å oppgi skattesvindelen, og heller føre opp en mer sannferdig verdi på lisenssøknaden. De mener altså at Riis' krav om et riktigere verdiforhold mellom skip og aksjer var urimelig i forhold til rederiets svindelforsøk. Det er ikke urimelig når Amelia tilbyr flere 100 millioner kroner, mot å få 50 millioner tilbake og dermed være ferdig med sin bror.


Hva retten mener når de sier at det beste hadde vært en enighet om et felles opplegg, er uklart, men en må gå ut fra at de tenker seg at Amelia burde ha vært med på svindelforsøket, i fellesskap med rederiet. Dommerne oppfordrer altså til medvirkning av en straffbar handling. En slik oppfordring må da være straffbar.


Side 53
Rettslig krim

Uansett hvordan rederiet har handlet frem til 6 mai, så har disse handlinger, etter rettens mening, ingen betydning. Kristoffer kunne sågar ha sittet fra avtaleinngåelsen den 5 april og tvunnet tommeltotter og sett i tomme luften helt frem til den 6 mai, uten at det hadde gjort noe fra eller til. Retten mener at leveringstidspunktet var for stramt uansett. Forskjellen mellom dette salget og andre salg av skip ut av landet, var at Kristoffer ønsket å lure staten for skatt. Normalt ville en få bevilget lisens på dagen, men til tross for dette, så gir altså dommerne rederiet utsettelse i, som vi skal se, tre måneder. Frem til den 6 mai var ikke rederiet tvunget å gjøre det dugg.


Så vurderer retten når rederiet var forpliktet til å gjøre en ny henvendelse til departementet. Mannskapet sitter i Rotterdam, markedet stuper, og dommerne mener at en passende dato for ny forespørsel må bli 12 juni. Dette tegner til å bli det rene vanvidd. Begrunnelsen for dette rettens syn, er at denne dag gir advokat Langeland opp, og Nergaard gir i brevs form beskjed til Amelia at de ikke kan bli enige.


Amelia hadde krav på å få overlevert skipet den 6 mai. Voldgiftsdommerne gir derimot, som vi har sett, rederiet tid til å hvile helt frem til 6 mai. Frem til denne dato trenger de ikke foreta seg noe. Videre gir retten rederiet rett til å tvinge Amelia til å holde munn fra 6 mai og frem til 12 juni. I dette tidsrommet gir dommerne rederiet ytterligere hviletid, hvor rederiet ikke er forpliktet til å foreta seg det dust. Ut i fra en nullitet av en argumentasjon, kommer altså dommerne frem til det helt naturlige skjæringstidspunkt, nemlig den dag rederiet gjør seg umake verd og skriver til Amelia. Det er unødvendig å si at det er et håpløst arbeid dommerne utvikler.


Men heller ikke etter dette krever retten at rederiet skal foreta seg noe straks. De sier at rederiet etter denne dato burde "...i løpet av forholdsvis kort tid ha gjort..." det Nergaard sa, nemlig å redegjøre for sitt syn overfor departementet. Retten mener at lisens ville kunne foreligge midt i juli dersom partene hadde oppført seg riktig. Når vi vet at lisens blir gitt på dagen, så er det ikke det mest kompliserte regnestykket å regne ut at trioen Aasland, Brækhus og Rasmussen gir rederiet ytterligere én måneds utsettelse til å pønske ut et nytt trekk, men altså denne gangen må verdien som oppgis være akseptabel. Etter mitt skjønn så er ikke dette uforsvarlig rettsanvendelse. Det er ren krim å komme frem til slike resultat.


Er passivitet erstatningsbetingende?
Retten spør om rederiets passivitet er erstatningsbetingende. Nå har retten ovenfor allerede kommet frem til at forhold eldre enn 12 juni, ikke er relevant. Dommerne har tidligere sagt at rederiet ikke kunne bygge på en forståelse av avtalen som tilsa at Amelia måtte overta båten i Norge, dersom en (falsk) lisenssøknad ikke ble innvilget. Da ville en eksportlisens naturlig nok være unødvendig. Denne oppfatningen er uholdbar, sier dommerne.


Dommerne fortsetter med å si at "Rederiet må under enhver omstendighet bære ansvaret for forsinkelse som skyldes en uriktig oppfatning vedrørende rederiets plikter i henhold til avtalen."


Retten konstaterer her både uriktig oppfatning av avtalen, ansvar og plikter for rederiet, men der slutter også det hele. Rederiet hadde en uriktig oppfatning av avtalen den 6 mai, da de krever at Amelia må ta båten i norsk havn. Denne oppfatning hadde rederiet også den 30 april da de i en telefonsamtale fra departementet får høre at det kom til å bli problemer med lisenssøknaden, hvorpå rederiet nærmest søker om avslag da de oppgir til departementet at Amelia's ytelse er verdt 2.4 mill. kr pluss pantegjelden. Det ble da selvfølgelig et forferdelig gap mellom denne summen og den reelle verdien på skipet hun evt skulle få som gjennytelse. Når man da holdt seg til skalaverdien, vil det for en utenforstående se ut som om rederiet tappet store verdier ut av landet (på en ukonvensjonell måte. Stråselskaper hadde til da vært benyttet med lykkelig hell).


Dommerne har konstatert alt det som trengs å konstatere for å si at rederiet opptrådte i strid med avtalen, da de ikke leverte skipet den 6 mai. Men siden retten mener at det vil kunne ta 3 - 4 måneder å fremskaffe en lisens, så finner retten det usannsynlig at lisens ville ha blitt gitt i tide, slik at et salg til Inderne ville ha gått i boks. Det er unødvendig å si hvor gal forståelse retten har vedrørende saksbehandlingstiden i departementet. Norge har vel solgt båter til utlandet i uminnelige tider, og en ærlig lisenssøknad ville på kort tid ha blitt innvilget. Problemet med denne søknaden, var at man prøvde å svindle på skatten. Slik svindel tillater retten, da de gir rederiet henstand i over tre måneder på å finne ut av hvordan de best kunne komme ut av situasjonen. Det er her en rettferdig domstol skulle ha satt foten ned.


Det er ingen ringeste tvil om at lisens ville ha blitt gitt kort tid etter at søknaden ble inngitt den 22 april, altså over to uker før leveringsdato, dersom søknaden hadde vært sannferdig.


For å komme rederiet til unnsetning, sier retten at rederiet, til tross for erstatningsbetinget passivitet, ikke nødvendigvis er ansvarlig for forsinkelse etter 12 juni. Igjen ser det ut for at retten gir rederiet en rett til passivitet siden det likevel kan ta tid før departementet får behandlet saken. Retten neglisjerer det forhold at utgangspunktet for en saksbehandling nødvendigvis er det skrevne papir som departementet får seg forelagt. Såframt det bare er svada som står nedtegnet på denne søknad, så gir det seg selv at en saksbehandling vil ta tid.


Rederiet er skyld i det som står på søknaden, men gis ansvarsutsettelse for alle erstatningsbetingende forhold så lenge Hans Lomsdalen i Handelsdepartementet klør seg på sin isse og ikke helt vet hva han skal gjøre med søknaden. Ordet latterlig er sjelden brukt i jussen, men i dette tilfellet tillater jeg meg å bruke dette så betimelige ord for å forklare rettens argumentasjon.


Hele rettens diskusjon rundt temaet om når departementet eventuelt kunne behandle saken, er tåkelegging av den faktiske situasjon. Det er en unødvendig og meningsløs diskusjon, da vi kjenner departementets faktiske rutiner.


Side 54
Retten gir tydelig uttrykk for at Riis' råd om ikke å føre opp skalaverdi, men benytte verdi så nær opp mot den reelle som mulig, var uberettiget. Hvor får retten et slikt standpunkt fra? Her sier de rett ut at rederiet måtte få lov å prøve å jukse, så lenge de ønsket. Og retten skjuler sannheten når de sier at departementet, ved sin innvilgelse av lisens den 16 august, fattet sitt vedtak nettopp på grunnlag av skalaverdi. Lomsdalen fattet sitt vedtak på grunnlag av de opplysninger som hele tiden hadde vært tilgjengelige; nemlig verdien av aksjene, verdien av båten, og hele arvestriden for øvrig. Vedtaket ble fattet kort tid etter at Einar Riis personlig hadde vært oppe hos finansminister Per Kleppe, hvor han der hadde bedt om fortgang i saken.


Det er altså feil når retten sier at departementet ga lisens på skalaverdi. Dommerne utelater igjen sakens faktum, og de bakenforliggende forhold. Riis' standpunkt var absolutt berettiget.


Forhold som inntrer etter dette finner jeg i denne omgang unødvendig å berøre, all den tid jeg vurderer voldgiftsrettens argumentasjoner, begrunnelser og konklusjoner vedrørende tidspunktet 5 april - 16 august, som verdiløse. For det første så bygger retten ikke på faktum. De har ikke som prinsipielt utgangspunkt at en avtale skal være rimelig balansert. Videre beveger de seg ut på en fantastisk virkelighetsflukt når de støtter opp om forsøk på kriminell handling, for derved å gi det et skinn av legitimitet. Rettens handling er ikke bare en skarp kritikk verdig, men også straffbar.


På grunn av tidspress blir det ikke tid i denne omgang til å vurdere rettens oppfatning av om Amelia hadde en rett til pengeytelse i stedet for naturalytelse, mot sine ytelser. Dette gjelder også for rettens vurdering og problematisering av avtalen med hensyn til om det var en bytteavtale eller noe annet.


Når det gjelder rettens konklusjon vil jeg henvise til hva jeg har nevnt tidligere om hvordan dommerne etter eget forgodtbefinnende bygget opp en legitim tre måneders utsettelse (tidsforskyvelse) av oppfyllelsestidspunktet i avtalen, for slik å komme frem til en lavere erstatning enn hva Riis hadde et lovlig krav på . Dermed kan dommerne med letthet ta tak i partenes subsidiære påstander og heve avtalen.


Avsluttende kommentarer
Det som skjer på den siste dagen da dommerne tar saken opp til doms, er noe som jeg også må få komme tilbake til ved en senere anledning. Også her utøves straffbare forhold.


26.05.75
Denne dagen produserer DnC (Den norske Creditbank) et pantedokument over "Sognefjell". Pantet blir skrevet ut til Olsen & Ugelstad's adm.dir. høyesterettsadvokat Ole Lund, og til Mantrust's mann i Norge, høyesterettsadvokat Christian Haneborg. Dette blir gjort på ordre fra høyeste hold. DnC's advokat, høyesterettsadvokat Harald Arnkværn har gått igjennom saken og finner det best tjenlig for banken å ta pantet. I styrenotater fra DnC står det, "Det er vel ikke tvilsomt at rederiet ved denne pantsettelsen foretar/muligens rettsstridig handling mot fru Riis, men dette får så være gjenstand for en erstatningssak fra hennes side mot rederiet."


Hr.adv. Ole Lund's formue 1973 kr. 16.000
Det Arnkværn ikke sier, er at når rederiet foretar en rettsstridig handling, så gjør også banken det. Enda verre blir saken når banken skjuler forfordeling av seg selv, ved å la pantet midlertidig gå over til to personer som ikke har en eneste fordring mot rederiet. På ligningen for 1973 står Ole Lund oppført med 16.000 i formue. Hvordan skal han da forklare ligningsvesenet at rederiet egentlig skylder han $8 millioner, eller nærmere 45 millioner kroner?


28.05.75
Én time før voldgiftsdommen faller, løper Ole Lund ned til skipsregisteret og tinglyser pantet.


Dommer Aasland ringer ca kl 10.00 til sin gode venn, høyesterettsadvokat og adm.dir. i Olsen & Ugelstad, Ole Lund, og formidler dommen. Dette er den s.k. "null and void" -dommen. Slik påstand var aldri nedlagt av noen av partene, men av dokumenter som nå foreligger, går det frem at en av rederiets kreditorer som ikke var part i voldgiftsaken, "Mantrust", virkelig krevde en slik dom.


Ole Lund telex'et så dommen videre samme dag til DnC, hvorpå de straks telex'er meldingen videre til Mantrust. Denne dommen som blir forkynt for rederiet den 28 april, blir ikke forkynt for familien Riis.


Først den 2 mai får Riis forkynt en dom, men altså ikke den samme som rederiet fikk. Dommen som ble forkynt Ole Lund, ble rettet, forandret, underskrevet og altså forkynt nesten en uke senere for Amelia.


Høyesterettsdommer Gunnar Aasland løy
Nåværende Høyesterettsdommer Gunnar Aasland nektet i over ti år på at han hadde forkynt en annen dom til rederiet en uke før dom nr.2 ble underskrevet. Han innrømmer forholdet i et brev til Riis i 1985. Høyesterettsdommeren har altså løyet med forsett, for å skjule et lovbrudd.


Alle de etterfølgende dommer mot familien Riis er basert på forhåndsinstruksen til denne voldgiftsdom, og viser de aller groveste justismord og rettskrenkelse overfor enkeltmennesker.


I ettertid er det fremkommet uttalelser om at Amelia Riis' egen advokat var den som stod for resultatet av voldgiftsdommen. I hemmelige møter bl.a. den 22 januar, 6 februar og 14 april 1975, mellom staten, Hambros Bank og Norges Bank, kom det frem at Tore S. Engelschiøn, Amelia's advokat som også deltok, men som aldri nevnte dette med et ord til sin klient, en tid hadde arbeidet med å løse "volfgiftsproblematikken". Etter et møte med en av deltakerne i disse hemmelige møter mange år senere, blir det uttalt at man allerede i perioden august - november 1974 hadde tatt skritt for å unngå Reksten-krisen, med sine enorme dominovirkninger for hele landet.


Dommen var beseglet
Jeg kan dessverre ikke gå dypere inn i denne delen av problemet; hvorfor dømte voldgiftsretten så forferdelig rettsstridig som de gjorde? Jeg nøyer meg i denne omgang med å nevne at A/S Falkefjells advokat, Håkon Stang lund, etter en rettssak uttalte at voldgiftsdommen faktisk var beseglet samme dag, 18 mars, som den ble tatt opp til doms. Med andre ord så var resultatet gitt, da de tok den opp til doms, og tiden fra 18 mars frem til 28 april gikk med til å tilrettelegge panttakelsen av Sognefjell. Etter 23 års etterforskning av Riis, peker nå et hav av dokumentbevis på at Amelia Riis' rettmessige arv på ca 100 mill. kr. ble fratatt henne for å likviditetskanaliseres over i Reksten's konkursrammede system, som et ledd i Bratteli-regjeringens redningsaksjon.


Etter at et tyvetalls domfellelser har frikjent alle, tvinger spørsmålet seg frem: Hvor endte Amelia's arveformue, som i dag utgjør milliardbeløp?


Familien Riis har i alle år krevd innsyn i dokumenter for å styrke sin stilling i rettssaker, men selv om søknaden om innsyn er så til de grader spesifisert at man nesten sitter med dokumentet i hånden, så blir familien kategorisk avvist.


Nedenfor viser jeg til et knippe av bevis som bekrefter at familien Riis har vært utsatt for det mest brutale maktmisbruk gjennom norsk historie.


1. Banksjef i Norges Bank, Per Steina's skriftlige erklæring på at det ble "arbeidet" med voldgiftsdommen allerede fra november 1974.


2. Steina's erklæring som bekrefter at Engelschiøn's og Idsøe's falske sykemeldinger 18 desember 1974, var ledd i å få i stand voldgiftsdommen imot Amelia Riis.


3. Engelschiøn's egne erklæringer om at han i desember -74 forlangte møte med Norges Bank, for å hjelpe staten fra sammenbrudd på Reksten's konkurs.


4. Engelschiøn's redegjørelse i hemmelig møte med Norges Bank den 22 januar -75, hvor han meddeler at Amelia Riis's skip var heftelsesfritt, slik at det kunne fratas henne.


5. I følge Engelschiøn, et nytt tilretteleggelsesmøte i Norges Bank 25/27 januar med samme formål.


6. Hambro Bank's krisemøter i tidsrommet 4 til 6 februar, med Norges Bank og regjeringen, hvor Norge trues med konkurs dersom ikke Hambro øyeblikkelig får delnedbetaling av Reksten's milliardlån.


7. Møte 6 februar hvor Steina senere har redegjort for at Engelschiøn lovet å håndtere/fremskaffe voldgiftsdommen mot Amelia Riis, Jf side 44, 2 ledd.


8. Hr.adv. Peter Holst's antydning 28 desember -74, til Riis, om at det pågikk et arbeid med lisensforskyvning som Riis' først i ettertid forstod var et ledd i fremskaffelsen av en voldgiftsdom i mot Amelia Riis.


9. Ole Lund's "Legal Opinion" av 11 mars 1975, hvor Lund avgir edsvoren erklæring om at det ikke pågår rettssaker mot Olsen & Ugelstad's rederier, samtidig som han selv går inn i voldgiftsrettslokalet, saksøkt for 100 millioner kroner. Ingen risikerer å avgi en falsk "Legal Opinion" uten å ha ryggen klar. Lund må derfor ha visst om den forhåndsavtalte voldgiftsdommen mot A. Riis.


10. Lørdag 15 mars 1975 underslår Riis' advokat Jonas Myhre å fremlegge Riis' nye forliksforslag til voldgiftsretten, og sikret derved at Riis' skip ble holdt disponibelt til bruk i Rekstenkrisen.


11. Charles Hambro's brev 20 mars 1975 til Reksten, omtaler Hambro's pakkeløsningsforslag for å redde Reksten fra konkurs. Dokumentet omtaler betingelser som Reksten allerede har akseptert før 18 mars, og åpenbart før 11 mars da Riis' voldgiftssak starter.


12. 1 april fremlegger Hambro et forslag til Norges regjering hvor de tilbyr regjeringen å refinansiere Reksten's konkursrammede rederigruppe på betingelse av at staten garanterer: 1) Reksten's kontinuerlige solvens. 2) $10 mill. blir nedbetalt på Palmerstone-lånet før 30 april. 3) Staten garanterer at Hambro får seg tilført $10 mill. (Ved skipssalg eller fra "outside sources"). Hambro's ytelse var 2 - 8 års refinansiering av Reksten, et tilbud staten takket ja til.


13. Den 10 april erklærer Reksten at han ikke har ett eneste øre til å betale ca 4 mill. kr. i hyre på Olsen & Ugelstad's supertanker, Falkefjell. Dog vet man at han hadde flere hundre millioner dollar til rådighet i sine stråselskaper.


14. Håkon Stang Lund's redegjørelse om forhåndsarbeidet vedrørende voldgiftsdommen, Jf side 44.


15. Hans Lomsdalen's brev av 28 april til Wiersholm & Backe's advokatfirma hvor han omtaler Hambro's brev av 21 og 23 april. I disse brev bekrefter banken å ha inngått to avtaler med Reksten om betingelsene knyttet til 2 til 8 års refinansiering av Reksten's rederier. De to avtalene antas å gjelde Hambro's "Program 1" og "Program 2", hvor program 2 angår hyrebetalingene på m/t Falkefjell. Det var bruddet på denne hyrebetalingen som DnC brukte som påskudd for å ta Amelia Riis' skip (…og arv), Sognefjell.


Endelig vil jeg igjen vise til hva Sjur Brækhus meddelte Tore S. Engelschiøn noen dager etter at dommen hadde falt: "Dom i Amelia's favør, hadde rederiet ikke maktet. Amelia vant i alt unntatt i domskonklusjonen."


Det skulle være unødvendig å redegjøre for ytterligere beviser som finnes, og som viser at voldgiftsdommen var planlagt.


Jeg konkluderer med dette at ovennevnte dommere's handlinger representerer justismord på det aller klareste. Tyve til tredve rettsavgjørelser som har falt i ettertid av denne voldgiftsdom, viser at domstolen ikke er villige til å løse noen av de rettslige spørsmål som er blitt reist, etter gjeldende rett. Det er min mening at "Riis-saken" må, og bare kan få sin løsning av landets folkevalgte forsamling.

Noter:

1. Skipsverdiavtale mellom rederforbund og ligningsvesen, som viser skipets ligningsverdi. Den laveste skipsverdi som rederforbundet greier å presse ligningsvesenet til å akseptere for utregning av rederienes formuesforhold


2. jf side 12 øverst på siden i voldgiftsdom


3. Foruten Rasmussen og Ringdals tidligere nevnte forsøk på å føre ut fem båter til Indonesia, som i første omgang ble nektet


4. Derfor ble klausul 7 krevd tatt inn straks skalaverdiforslaget ble lagt frem.


5. Fra den dagen Dagny dør i 1970, vet Kristoffer at utløsning av arvinger må foretas.


6. Under vitneavhør for retten sier Hans Lomsdalen i Handelsdepartementet at eksportlisenssøknad bare tar noen dager. Dersom man står overfor en hastesak, kan den innvilges på timen.


7. 1/3 av Olsenssiden i rederiet Olsen & Ugelstad


8. Riis godtok å ta over skipet med en pantegjeld på max 20 mill. kr. Dette skulle dekke opp for avgiftstapet Kristoffer evt kom til å lide. Pantegjelden kunne reduseres dersom Riis kom over andre verdier som ikke var tatt med i kalkylen over rederiets aktiva, og som var grunnlag for Amelia's arvelott. En slik eventualitet skulle avgjøres ved voldgift tidligst to år etter avtalens inngåelse.


9. Et av hovedgjeldsforholdene som sendte Hilmar Reksten i konkurs


10. Et av hr.adv. Ole Lunds dummyselskaper i London/Liberia.


11. Forsikringsgarantert på 10 mill.kr. tegnet i Storebrand


12. Med Trygve Ugelstad's æresord på at han skulle forandre på skalaverdien dersom problem oppsto, eksisterte det ingen risiko.


13. Da avtalen blir inngått den 5 april 1975 seilte Sognefjell i åpen sjø fra St.Croix til Karmøy. Båten var ventet til, og anløp karmøy den 26 april. Etter lossing var båten klar for overtakelse. Leveringstidspunktet kunne ikke utsettes en eneste dag. Dette var klarlagt og bestemt til minste detalj.


14. I løpet av disse tre måneder sank verdien av Sognefjell med mange millioner kroner. Dette tapet ønsket Riis selvfølgelig erstattet, men alt tap innenfor disse tre måneder må etter rettens syn ses bort fra.


15. Mantrust, dvs Manufacturere Hanover Trust Company, er en bank med hovedsete i New York. De er i tillegg hovedkreditor for lån gitt til Olsen & Ugelstad, hvor DnC er manager for dette/disse lån.


16. Amerikansk rettsbegrep som sier at avtalen aldri har eksistert.

Forbehold om endringer tas.

Tags