Domstolen - den nakne Keisers høyborg

Time to read
24 minutes
Read so far

Domstolen - den nakne Keisers høyborg

Sat, 08/12/2007 - 17:59
0 comments

Korrupsjonskultur, kameraderi og tillitssvikt i Norge, heter juss professor Carl August Fleischers siste bok. Nedenfor skal dere få stifte direkte kjennskap med denne destruktive kultur som utøves av statens aller høyeste tjenestemenn, tilknyttet noe vi alle – eller mange av oss – trodde at var et avsluttet kapittel av den mørkeste delen av Norsk etterkrigshistorie: Okkupasjonsberedskap, eller tidligere Stay Behind, og dets infiltrasjon i norske domstoler. Opprettholdelsen av dette paramilitære nettverket er i strid med EU’s Resolution on Gladio (22.11.1990).

Nedenfor skal jeg bl.a. gjennom lydopptak dokumentere hvor ille situasjonen er.

Kort historikk
Som mange av dere allerede vet så har jeg i en årrekke arbeidet sammen med Einar og Amelia Riis i kampen mot dette paramilitære nettverket som skjuler seg bak den norske stat.

Da Einar ba om å få møte meg for snart 11 år siden, hadde han allerede kjempet i nær 25 år mot nettverket. Alt var tapt, penger, firma, ekteskap, venner, alt. Han nevnte tidlig navnet på hovedmotstanderen i dette skjulte nettverket; Jens Christian Hauge, edderkoppen fremfor noen.

Til tross for dette hadde Einar – sabotør, Spitfire pilot, krigshelt og norsk konsul i Roma med St. Olavs medalje – en stoisk tro på at han ville vinne igjennom i denne kampen som han førte for seg og sin kone.

Våren 1997 ble jeg innviet i deler av historien: Shipping, Reksten, Thune & Roll, Hambros Bank, Viking Bank (etter at jeg begynte å granske Viking Bank, ble den oppløst/avviklet og flyttet til Asia (Singapore)), ulovlige formuer i utlandet, Sveits, Arne Næss, Ole Lund, dobbelt-certepartier, ja, bent frem en hel mengde med svindel og bedrag hvor ett av selskapene i konglomeratet av selskaper bar det klingende og arrogante ingen-kan-ta-oss-likevel navnet; Hoccus Poccus Ltd, hvor trådene gikk direkte til Arne Næss og Ole Lund.

Etter å ha skrevet et par artikler om saken i Stud.Jur. ble det fort klart hvem jeg hadde fått som fiender: Høyesterettsadvokat Ole Lund (BAHR) og Tore S. Engelschiøn (høyesterettsadvokat, oberst, krigsadvokat, Stay Behind, senere Okkupasjonsberedskap) ga meg "dødsdommen" allerede sommeren 1997:

Du er svartsladdet i landets juridiske miljø! Trøsten er at du kommer til å være den skadelidende i all nær og fjern fremtid.

Man kan ikke uttale seg slik med mindre en beslutning allerede er fattet. Det var altså avgjort i Okkupasjonsberedskaps kammers: Du er ferdig.

Statsminister Jens Stoltenberg og justisminister Knut Storberget støtter opp om disse uttalelsene, og de etterfølgende handlingene som skulle befeste det som her ble bestemt.

Og slik ble det.

Nåtid – Oslo tingrett 11. desember 2007
Den 11. desember 2007 har denne gjengen bestemt å holde hovedforhandling mot meg.

De skal holde på i tre dager, og de har sørget for at jeg ikke skal kunne få forsvare meg. Dette har deres sammensvorne i domstolen hjulpet til med, bl.a. ved å beramme hovedforhandling (dommeren foretar en slik berammelse når han – etter at den saksøkte har fått komme med sine innvendinger i sitt tilsvar og normalt etter at en del prosesskrift har blitt sendt frem og tilbake – mener saken er godt nok forberedt, se tvml §318) før de har sørget for å få forkynt stevningen mot meg.

Dette vil med rene ord si at dommerne – sorenskriver Geir Engebretsen og dommer Ina Strømstad som arbeider etter hans instruks – allerede før jeg fikk overbrakt stevningen har bestemt seg for at saken er godt nok opplyst, gjennom saksøkerens stevning. Hallo! Våkn opp!

Dersom vi tenker oss en rettferdig domstol, skulle det ha vært satt av omkring 25 dager bare for å lytte på båndopptak som bekrefter at Amelia Riis og advokat Ole Kristian Aabø-Evensen lyver. Det er ikke blitt satt av ett eneste minutt til dette.

Hva saksøkte (meg) måtte ha å si, bryr dommeren og sorenskriveren seg ikke om. Ikke misforstå. Dommeren har en klar plikt å la den saksøkte få imøtegå saksøkerens krav, før saken berammes til hovedforhandling. Dommeren skal nemlig følge loven, uten at noen behøver å si det til ham/henne, jf tvml §191.

Dette prinsipp – det kontradiktoriske prinsipp – hører til en av de eldste rettigheter et menneske besitter, nemlig å få lov til å forsvare seg. Denne rettigheten har ingen – selv ikke en norsk dommer fra Oslo – lov å ta ifra et menneske. Men det har altså Oslo tingrett nå gjort. Tja, det er jo ikke bare Oslo tingrett dette gjelder, men også Oslo byfogdembete som avholdt hemmelig rettergang mot meg hvor de bestemte at Einar Riis var mentalt syk og at jeg hadde lurt han til å tro at han kunne vinne mot staten.

Hanne Tenden, advokaten fra Vogt & Wiig som opptrer som dommer (uten et eneste gyldig dokument som gir henne rett til å sitte i en dømmende stilling), mente at det var viktig å holde hele rettergangen mot meg skjult, for da var det mindre sjanse for at jeg skulle få tid til å rømme fra Norge. Hallo! På det tidspunkt hadde min familie for lengst kjøpt hus og bodd i Luxembourg i ½ år. Denne Tenden var jo godt kjent med dette i og med at hun oppdaget det senest da hun sjekket folkeregisteret, men så lenge jeg ikke visste hva hun drev med, så kunne hun bare fortsette.

Hun må ha følt en spesiell lykke der hun satt og klekket ut hvordan hun skulle ødelegge meg og Einar, uten at noen kunne stoppe henne. Tenk å få lov å sitte og gjøre noe så stort som dette, da. Tenden må ha følt en dyp ære over å ha fått dette spesialoppdraget fra sin sjef, Eva Johanne Nygaard Ottesen, den gamle innbitte sjefen i Oslo byfogdembete og Tilsynsutvalget for dommere (som sørget for at Einar ble innkalt til to hovedforhandlinger på samme dag og samme tidspunkt; 1. juni 2005, for på den måten å forvirre en eldre mann og således sikre at han ikke skulle kunne delta i begge sakene han hadde anlagt mot: 1) Aabø-Evensen, og 2) advokat Ingjald Ørbeck Sørheim, begge dypt involvert i saken mot meg. Sistnevnte som er satt opp som vitne mot meg i den kommende hovedforhandling, synes å ha blitt fritatt fra å betale de kr 500.000,- han lånte av Einar i 2004. Tanken svever meg at det er blitt inngått avtale om spesialgjeldssannering mot å sikre et for Aabø-Evensen ”godt” vitnemål), datter av høyesterettsdommer Marius Nygaard, og barnebarn av enda en høyesterettsdommer Finn Nygaard. Dette var stort, og Tenden må ha følt seg som en ekte dommer der hun nå fikk lov å administrere noe så spesielt som en hemmelig rettergang.

Så hemmelig skulle advokat Tendens kjennelse være at den skulle forkynnes for meg gjennom kringkasting på TV2, med den beste hjelp som kunne ”kjøpes” fra TV2-reporter Mats Ektvedt. Hun fakset derfor over kjennelsen til TV2, selvsagt uten å informere meg om at 1) det var tatt arrest i mitt jordiske gods i Norge, og at 2) hun nettopp hadde sendt kjennelsen om arrest i mitt jordiske gods i Norge, til sin venn i TV2. Det er ikke jeg som påstår dette, for det er det Amelia Riis’ sønn som sier: - Noe måtte vi jo gjøre når du reiste krav mot boet i Monaco.

Aha, så man kan altså bare true seg til en rett man mener man har, ved å gå til TV og til noen dommere som ikke er alt for dyre? Ja, det er nettopp dette jeg og mine rettigheter sliter med.

Men nå skal dere få høre litt mer om hva saken egentlig dreier seg om.

I 9 år arbeidet jeg sammen med familien Riis i kampen mot staten. Einar og Amelia forfattet og presenterte en rekke avtaler hvor jeg ble overdratt rettigheter i deres milliardkrav mot staten, for på den måten å sikre at deres familie ville få hjelp til sakene, og at sakene ville gå videre ved deres død.

I 9 år hørte jeg intet annet enn gode ord fra denne familien. Benedicte Riis Duryea, denne datteren av Amelia som bor i California, la – etter et kort møte i deres hjem høsten 2004 – sitt hode på mine skuldre og gråt en skvett mens hun takket så inderlig for den hjelp jeg hadde gitt dem. I dag krever hun meg for omkring 15 millioner kroner, penger jeg aldri har fått.

I løpet av denne 9-års perioden hørte jeg aldri ett negativt ord, ikke annet enn at Einar av og til var utålmodig for at ikke sakene gikk så fort som han ønsket.

Etter at Einar døde, et dødsfall som nå viser seg å være unaturlig (noe jeg vil komme tilbake til i en senere artikkel), tok det ikke lang tid før ting begynte å endre seg, radikalt.

Selv etter at Amelia Riis plutselig en kveld (17. august 2006) signerte på en pressemelding som hennes flerårige fiende, advokat Ole Kristian Aabø-Evensen, hadde forfattet for henne, forstod jeg ikke at det var dette som skulle møte meg.

Etter å ha lest pressemeldingen, spurte jeg selvsagt Amelia Riis hva som hadde skjedd. Hun fortalte meg at hun var livredd den advokaten, at han hadde truet henne med å reise søksmål mot meg dersom han ikke fikk pengene sine og en signatur på en pressemelding som skulle uskadeliggjøre og nøytralisere alt hva avdøde Einar og jeg hadde utført i Riis-sakene.

Hun ble så presset og truet at hun ikke hadde annet å gjøre. I hvert fall var det dette hun fortalte meg. Samme historie fikk jeg av hennes sønn Kenneth Patrizio Riis, som hadde fått historien fra sin mor. Disse alvorlige straffbare handlingene, hvor en advokat altså truer til seg et kr 300.000,- forlik, samt at han åpenbart har truet henne til å bli sin nye klient, er anmeldt.

Men dere, tror dere Riksadvokaten gjør noe her? Nei, langt i fra. Tror dere Tilsynsrådet for advokatvirksomhet gjør noe med en slik sak? Nei, tvert imot. De har truet meg med politianmeldelse.

Hva er det familien Riis krever av meg?
Jo, først krever de tilbakebetalt alle millionene jeg har fått som deleier i kravene mot staten, pluss minst ti millioner til.

På TV2 uttaler den aldrende fru Riis – av TV2-reporter Mats Ektvedt nøye plassert over en gammel oppvaskbenk som han meget sirlig har fylt med vann og skumm og noen kopper etter å ha puttet en kost i hennes hånd – at alt det jeg har fått av penger, ja, det har jeg fått av henne.

Hun har glemt en vesentlig detalj: Alt hun har fått, har hun fått av meg!

Alle de 55,1 millionene hun fikk i fanget kom dit takket være det arbeid som Einar, jeg og mitt nettverk utførte. Uten dette nettverk hadde det aldri blitt en løsning, i hvert fall ikke på en god stund til. Uten dette arbeidet hadde det ikke blitt noen penger på denne damen. Og uten mitt arbeid med å skaffe familien fri rettshjelp, så hadde aldri Aabø-Evensen fått oppdraget og kunnet innkassere over kr 3 millioner i saksomkostninger, saksomkostninger som han etter avtale med dommer Margarete Hoff i Oslo tingrett, kunne nedtegne med gaffel etter hvert som de påløp. Fine greier, som Einar alltid sa.

Men, altså, før familien Riis kan kreve disse pengene, så må de ha et rettslig grunnlag å bygge pengekravet på. Hvor finner man noe slikt, da?

Jo, det har de funnet, eller rettere sagt; det har Aabo-Evensen funnet ved å påstå at alle avtaler og erklæringer, testamenter, alt av papirer som Einar og Amelia har signert på, skal anses å være ugyldig. Slå den.

Og ikke nok med det. Einar var mentalt syk, han led av en konspiratorisk lidelse, for det har Hanne Tenden – som verken har sett mannen eller en medisinbok – slått fast i sin hemmelige arrestkjennelse.

Men dette holder ikke. Derfor har Aabø-Evensen foreslått å påstå for retten at Einar var så konspiratorisk at han mente at alle var fiender dersom de ikke hørte på ham. Ok. Dette vil si at ingen kan rokke ved det Einar sier. Ingen kan da heller lure Einar, for han er jo så konspiratorisk at man ville bli kastet på dør, slik Aabø-Evensen ble i mai 2003, dersom man påstod at Einar hadde feil i sin vurdering etter 30års-krigen mot staten.

Nå kommer en av de store uttalelser fra Aabø-Evensen & co. Aabø-Evensen påstår nemlig at jeg manipulerte Einar – til å tro at vi kunne vinne mot staten! Og så vant vi. For en skuffelse det må ha vært for den som plutselig oppdaget at han var blitt lurt til å ta imot 55.1 millioner kroner etter 30 års kamp.

Etter å ha lurt Einar til å tro dette, skal jeg – i følge Aabø-Evensens kaotiske tankevirksomhet – ha manipulerte Einar til å skrive avtaler med meg hvor det ble avtalt at jeg skulle få overdratt en viss prosent av kravet, som ville gi meg uttelling ved en seier. Tenk dere det, da. Skal man ikke i sosialdemokratiet Norge ha rett til å ta ut den parten man har investert dersom det går bra?

Men, rett skal være rett. Jeg har aldri skrevet en eneste en av disse avtalene. Jeg har heller ikke involvert meg i innholdet. Jeg tenkte aldri på å beskytte meg selv, men det gjorde altså Einar og Amelia.

Tilbake til Einar. For det første kunne ikke Einar manipuleres, for han var så mistroisk mot alt og alle, at det ville være umulig. For det annet så er det jo litt søtt å anføre at jeg har lurt familien Riis til å tro at vi kunne vinne ved bl.a. å gjøre saken kjent for media. Det var min jobb, og det klarte jeg ganske bra. Spesielt blir jo dette når vi virkelig vant. Hva galt har jeg gjort dersom jeg gjennom mitt pågangsmot og positivitet har fått Amelia og Einar til å tro på noe slikt. Ikke det; Einar mistet aldri troen, verken før han traff meg eller noen gang siden.

Aabø-Evensen og Amelia (antakelig under ulidelig press) stopper ikke her, for når de først har fått i gang manipulasjonsmølla, så kan de like gjerne fortsette, og det gjør de ved å si at Einar, etter å ha blitt manipulert av meg, manipulerte Amelia til å gå med på dette. Jøss. Hva blir det neste i denne sirkelen av idioti som dommere og påtalemyndigheten synes å trykke til sitt hjerte?

Einar fant seg en dame som han – på godt og vondt – delte sitt liv med fra 1992 til han døde. Amelia kunne (nei, hun skulle) ha skilt seg i 1992, da hun oppdaget dette. Eller kanskje hun skulle ha gjort det allerede på 60-tallet da hun i Einars kontorskuff oppdaget Einars usendte brev til sin sekretærs mor hvor han ber om morens tillatelse til å gå videre med datteren. Hva gjør man ikke for penger og posh? Noen gjør alt. Amelia og barna har rekke ganger uttalt at de aksepterte forholdet mellom Einar og damen. Han gjorde jo tross alt en jobb for dem, og de ventet villig i så mange år det måtte ta, bare de kunne få litt penger. Hele ekteskapet var et forretningsekteskap – som ble videreført i den gylne griskhets ånd. Målet var jo edelt nok, penger, så da var det vel verdt det.

Nåvel
Som en direkte følge av at Amelia Riis brøt den lojalitet og tillit som eksisterte mellom meg og henne, la jeg inn mine krav i Einar Riis’ dødsbo i Monaco.

Konsekvensene i verste fall for meg, var at jeg – ved Amelia Riis’ handlinger/avtalebrudd – kunne miste muligheten til å gjøre gjeldende min part i kravene mot staten. Det var årsaken til at jeg regnet i grove trekk hva jeg har investert av penger, tid og karriere på denne familien.

Familien Riis’ krav mot staten, har for lengst passert 8 milliarder kroner. Det krav jeg la inn i dødsboet, er småpenger i forhold til hva jeg kan få til ved å hente inn de pengene som Einar hadde rett på. Einar hadde nemlig generalfullmakter. Kravene var hans eiendom like mye som hennes, og han kunne følgelig inngå hvilke avtaler han ville, også med meg.

At det finnes penger, er det ingen tvil om. På ordre fra statsminister Gerhardsen og statsministrene etter han, har rederne – som nevnt ovenfor – blitt pålagt å skjule store deler av sin formue i utlandet, for a rainy day, som de sier. Det er ikke jeg som sier dette, men Arnljot Strømme Svendsen, mangeårig professor på Handelshøyskolen i Bergen. Pengene er aldri blitt hentet tilbake til Norge, og har heller aldri vært en del av nasjonalregnskapet, noe Finansminister Kristin Halvorsen i et ullent svar bekrefter til meg. Hun går klokelig ikke inn på statens ansvar overfor pengenes rettmessige eiere.

Kanskje den som leser dette skrift er en arving til en norsk reder som har dødd i perioden etter krigen. I så fall kan du være arving av penger som aldri ble hentet tilbake til Norge da boet skulle deles. Eller kanskje du er kreditor til et rederi som har gått konkurs i perioden etter krigen. I så fall er ditt krav fremdeles gyldig. Hvem dere skal gå på for å gjøre kravet gjeldende? Snakk med meg, så skal vi se om vi ikke finner en løsning for dere også.

Så der sto vi høsten 2006: Jeg hadde lagt inn et større millionkrav i boet. Samtidig gjorde jeg gjeldende den rett Einar ga meg til å være hans testaments eksekutor.

Som tidligere nevnt fant Einar seg en god venninne i 1992, som ble Einar’s so to speak livsledsagerske for resten av hans levetid. Dette må ha skadet Amelia Riis fælt. Hva slags menneske blir man av å utsette seg selv for alle psykiske så vel som fysiske prøvelser som nødvendigvis må komme når man aksepterer å leve i et forhold hvor den annen har en … som denne oppsøker/blir hentet av ved enhver ledig stund – år etter år? Hevnlysten må ha kommet snikende. Einars venninne har bekreftet overfor meg at hun har mottatt flere drapstrusler som kom fra noen av hennes venninner.

Amelia har fortalt at hun, sønnen og datteren i USA, likevel aksepterte forholdet og levde med det, i påvente av at Einar skulle hente inn de store pengene. Ekteskapet og situasjonen ble opprettholdt alene av denne grunn. Pengene gikk foran alt. Også sannheten.

Utover høsten 2006 begynte jeg å få lite hyggelige telefoner og brev fra sønnen i huset, og etter hvert fra deres nye advokat, advokat Aabø-Evensen. Brevene ble hele tiden skrevet i trussels form, noe som er straffbart. Dere visste det kanskje ikke, men selv om man har et krav mot B, så har man ikke lov å true (se nederst på venstre side hos Kjerschow, om dette) med rettssak for på den måten å skremme B til å betale. Har man et krav, og B setter seg på bakbena, så får man gå til retten, men for Guds skyld ikke true ham, for da er det plutselig du som er blitt kriminell.

Det som har skjedd siden den gang og frem til i dag, kan kort sammenfattes som ren misshandling, utpresningsforsøk, mobbing, trakassering og tortur fra dette Clandestine-nettverket og deres verktøy; TV2, advokatene og dommerne. Familien Riis har altså fått god hjelp av domstolene og andre offentlige organer i denne iscenesatte kampanjen mot meg, noe som for øvrig er verdt å merke seg.

I 30 år kjempet nemig Amelia og Einar Riis mot norske domstoler, uten å vinne. De ble mishandlet og torturert av disse gjennom nesten hele denne perioden. Hjelp fikk de aldri. Bare motstand, nederlag, misere, og økonomisk ruin.

Familien Riis’ lykke i de norske domstoler har tydeligvis snudd, for nå får de plutselig all den hjelp de ønsker, og mye mer til, hvor all hjelp fra dommerne går ut på å bryte loven og frata meg alle rettigheter. Intet av hva domstolene til i dag har utført eller ikke utført har vært i tråd med loven. Gang på gang har jeg henvendt meg til Kongen og Regjeringen. Jeg får intet annet svar enn at Stoltenberg og Storberget støtter denne mishandling og tortur, og for så vidt ikke har noe imot at det fortsetter, og Kongen slår følge. Med sine ord kan de ikke se at denne mishandling og tortur er urimelig. Gad vite hva det internasjonale samfunnet vil si når de får kjennskap til denne delen av fredsnasjonen, bistandsnasjonen og menneskerettighetsnasjonen; Norge.

Tilbake til kravene
Jeg har nevnt mine krav. Amelia Riis på sin side, har altså reist krav om at jeg skal tilbakebetale til Einars dødsbo alt det jeg har fått i tråd med våre avtaler. Før dette kan skje, må altså alle avtaler kjennes ugyldige.

Et betimelig spørsmål i denne sammenheng: Hvem har størst interesse av å få kjent avtalene – det vil si min rett til 20% av kravene mot staten Norge – ugyldige? Amelia Riis eller regjeringen? Tenk litt på det, for etter litt tankevirksomhet kan man se konturene av hvem som i virkeligheten står bak Amelia Riis, og ”advokat” Aabø-Evensen.

Så får jeg spørre Amelia Riis, da, om hun virkelig mener det Aabø-Evensen fremfører?

Ett tegn på at dette ikke kan være hennes ord, men enten sønnens eller hans venn advokat Aabø-Evensen og hans samarbeidende partnere i nettverket, er at Amelia Riis i ni år aldri har nevnt med ett ord, eller med en bokstav på et papir, at hun er misfornøyd med det jeg har utrettet for henne og hennes familie. Tvert imot har hun bare snakket godt om meg, bl.a. til presten som forrettet under begravelsen av Einar. Løy hun en norsk prest rett opp i trynet?

Et annet tegn er at hun bl.a. den 14. august 2006 sa rett ut til meg – uten at jeg helt forstod hvorfor – at;

”Og du må ikke tro jeg ikke tror du fortjener de pengene jeg betaler. Jeg deler med deg så gjerne som bare det, altså.” Hør opptaket.

Dette ble sagt bare noen uker før hun brøt med meg.

I stevningen mot meg får jeg skylden for å ha kastet Aabø-Evensen på dør. Einar’s sønn som sammen med Aabø-Evensen selv påstår dette for Oslo tingrett, slo derimot fast følgende da dette spørsmålet kom opp i samtale oss imellom den 25. august 2006:

0:18:25”Han gikk og skrøt om at Falkefjell, og det husker jeg selv, og jeg har jo ikke liksom fulgt med saken sånn som dere, ikke sant, pluss at avhør av vitner og alt det der, jeg husker jo gjennom årene fars frustrering om hvordan han opererte, ikke sant, det er derfor det kom til et brudd.” Hør opptaket

Og hva synes Kenneth Patrizio Riis selv om sin nye advokats arbeid den gang Aabø-Evensen jobbet for hans far? Jo, slik uttrykker han seg om den saken:

0:17:37”Ja, jeg skjønner ikke, når du betaler en mann, og betaler han mer enn det du skal betale han for en drittjobb han har gjort, at du også skal unnskylde for å bli lurt.” Hør opptaket

Han må jo være forferdelig imponert over Aabø-Evensen når han nå trekker han inn i familien igjen.

Siste delen av uttalelsen kom for øvrig i forbindelse med at Amelia Riis måtte si unnskyld med utropstegn på den første pressemeldingen hun ble truet til å signere. Apropos denne pressemeldingen. Forløpet var i korte trekk slik:

Einar og Amelia nektet å betale for Aabø-Evensens anke til Høyesterett i den såkalte Falkefjellsaken. Den var mangelfull, manglet bilag som aldri ble sendt til Høyesterett, og Aabø-Evensen selv holdt seg borte fra Einar og Amelia i fire måneder. Det var ikke mulig å få tak i ham, antakelig fordi det allerede før Falkefjellsaken var oppe i Borgarting lagmannsrett var oppstått en særdeles kald front mellom Aabø-Evensen og Riis, dette bl.a. fordi Aabø-Evensen – rett før saken skulle opp til hovedforhandling – hadde truet med at; enten får jeg legge frem mine hypoteser på hva som har skjedd, ellers så får du finnen en annen advokat.

Anken ble i hvert fall grundig avvist av Høyesterett, og Amelia nektet å betale kr 167.000,-. Aabø-Evensen gikk da til sak mot Amelia med krav om betaling. Amelia reiste motkrav. Saken ble delvis vunnet i Asker og Bærum tingrett idet Aabø-Evensens honorarkrav ble halvert. Riis tapte på sin side motkravet, ikke overraskende. Hadde man vunnet ville det fått fatale konsekvenser, ikke bare for lille Aabø-Evensen og hans forsikringsselskap men også for regjeringen som da måtte ha satt i gang med forsvarstaler mht den skjulte utenlandsformuen. Vell. Saken ble anket til Borgarting, og etter at Einar døde, ville Amelia, eller Aabø-Evensen, jeg vet ikke lenger, løse saken med et forlik.

Amelia Riis ble invitert til Aabø-Evensens kontor på ettermiddagen den 17. august 2006. Her ble hun sittende i tre timer og fikk ikke slippe ut før hun hadde signert pressemeldingen. Den eminente advokat Aabø-Evensen var så oppsatt av å få henne til å signere det skriv (pressemeldingen) som skulle løfte ham opp til høyder ikke engang Kongen kan drømme om, at han rent glemte det aller viktigste i slike saker: Å lage en forliksavtale.

Forliket ble aldri nedtegnet på papir, og ingen vet egentlig hva Aabø-Evensen fikk forlikt. Selv var han mer opptatt av å være fornøyd med seg selv; at han virkelig hadde klart å true den nær 80 år gamle damen til å signer på et papir som gjorde ham til Kongen av advokater. Han har til og med klart å true henne til å signere på at jeg ikke representerte henne i denne saken mot Aabø-Evensen.

Jeg ser det for meg hvor nervøs han må ha vært, hvordan blodet må ha brust i hans årer i minuttene før hun signerte, og hvilken feststemning han må ha følt da hun endelig signerte. At han så seg nødt til å be en av sine andre advokater eller sekretærer om å komme inn og signere på at den eldre vettskremte damen ikke var under noen form for press eller trusler når hun signerte, fikk så være. Etikk og moral har ingen plass i denne business, for da stopper jo pengestrømmen, det vet alle. Dette var lykkedagen for Aabø-Evensen, han var nå kommet inn i den høyeste elite en advokat kan drømme om. Ingen ville lenger si noe stygt om denne gutten, nå nei. Og om noen tvilte på hans arbeidsinnsats i Riis-saken eller om hvorvidt Einar var gal, så var det jo bare å dra frem pressemeldingen som heretter må ha vært fast inventar i hans innerlomme.

Men, hva skjedde egentlig i de sene kveldstimer den 17. august 2006, på Aabø-Evensens sentrumskontorer i Oslo? Jeg kan med en gang si at Riksadvokaten vil ikke vite hva som skjedde, for dette er virkelig kriminelt, og for øvrig kan man jo ikke ta tak i slike saker hvor advokatvennen til Jon Killengreen (mannen til Ingelin) har gått over grensen og ikke kommet tilbake. Riksadvokaten har ikke annet å gjøre i slike saker enn å legge begge hendene for øynene og i det lengste håpe at noen andre løser problemet for ham, for eksempel Okkupasjonsberedskap.

Før jeg går over til samtalene, skal jeg bare si noen få ord om samfunnets voktere, og hvordan de forholder seg til det som skjer. Som dere sikkert har forstått, viser det seg at de ikke vil løfte en finger. Samtalene nedenfor viser kriminalitet på det aller verste, utført av en advokat.

Det er disse samtalene – som beviser en kriminell advokat tatt på fersken – som verken Riksadvokat, dommere, Tilsynsrådet for advokatvirksomhet, advokatforeningen m.fl. ikke vil høre ett ord av.

Her får alle relevante myndigheter forbrytelsen servert på et sølvfat, og så vil ingen røre saken. Situasjonen er langt mer absurd og uforståelig enn hva Kafka etter beste evne klarer å presentere i ”Prosessen.” Situasjonen jeg opplever er identisk med å la en massemorder – som står i et kjøpesenter og plaffer ned hver eneste en som forsøker å kjøpe Gildes kjøttvarer – få lov å fortsette, uten at noen griper inn. Hva skal man da gjøre, når ingen av de som ved lov er satt til å være de eneste som kan gripe inn, ikke gjør noe?

Opptakene og Sannheten
Slik gjengir sønnen, Kenneth Patrizio Riis, hva hans mor har fortalt ham om selve signeringen av den famøse pressemeldingen:

”Hun sa at det kom inn en mann, en sekretær eller en løper eller noe sånt noe, som da liksom skulle bevitne at dette her ikke ble gjort under press, men du vet, kommer en selger som snakker hjernevasker deg i fire timer, så kjøper du alle tallerkenene hans, jeg mener det er jo ikke så mye…Å overtale at en forbryter ikke er en forbryter, ikke sant, det er hans jobb, så jeg mener det er ikke så vanskelig å overtale en, en…” (eldre dame, skulle han si). Hør opptaket

”Du skriver på hva som helst.” Hør opptaket

Og slik beskriver sønnen hvordan han oppfatter situasjonen moren satt i den kvelden:

”Ikke sant, hvis du blir i den vanlige kjelleren som vi snakket om før, ikke sant, hvis du skriver på første dag at, ikke sant, jeg undertegner uten press, og så blir du banket i en uke, så det kommer noen erklæringer til (ler).” Hør opptaket

Og hva sier sønnen om sin nye advokats personlighet:

”Men, jeg vet ikke, jeg fikk da se den i går, og jeg syns, jeg syns han Evensen har, må jo ha et personlighetsproblem. Han er jo sånn, et enormt ego, hva skal jeg si behov da så. Ja, jeg syns det er så kvalmt det han på tar frem… det er jo helt jævlig, altså, men.” Hør opptaket

”Jeg tror han har blitt skamslått når han var liten, så han har liksom ett eller annet form for behov for å…” Hør opptaket

Kanskje en passende beskrivelse i lys av advokatens handlinger, men ikke spesielt heldig beskrivelse av sin egen nye advokat.

Hva sa så Amelia Riis om Aabø-Evensen og møtet med ham i sin samtale med meg om morgenen den 18. august 2006?

”han mannen ER farlig. Fordi at, for hvis du, ja hva han sa, liksom hvis Herman kom ut med noe nu, så skulle han ta deg til retten og så skulle han komme med beskyldninger og så skulle han få inn, hør den da, få inn vitner som ville si både det ene og det andre MOT deg.” Hør opptaket

”men jeg vil i alle fall si: Mannen er farlig! Rett og slett. Og vær så snill, gjør bare, nå ber jeg deg: Ikke skriv noe i RettsNorge om dette her, og ikke kommenter det. For det blir…han han er altså rett og slett farlig.” Hør opptaket

”Men jeg bare ber deg, i alle fall så lenge, vi får ta det over tid, men ikke ikke si noen ting, fordi at som sagt; Han er farlig.” Hør opptaket

”Han er farlig. Og han er bare det som står i hodet på han, det er hans ære, å, å,” Hør opptaket

”men jeg mener mannen er farlig, og vi må være trå litt forsiktig.” Hør opptaket

En ting lot Amelia meg forstå, og det var at hun oppfattet advokat Aabø-Evensen som farlig.

Var Amelia Riis fornøyd med meg, eller ønsket hun meg dit pepperen gror? Hva er det egentlig som skjer her?

I en telefonsamtale den 21. august 2006, etter at Aabø-Evensen nettopp hadde vært på hennes dør for å få signert enda en pressemelding som skulle gå mot meg og Einar, sa hun følgende til meg om hvordan hun følte seg etter Aabø-Evensens trusler og press:

”selvfølgelig, så jeg ventet litt, men så sa jeg…så nå vet jeg ikke om jeg bare skal si at jeg, jeg kan ikke risikere å miste Herman, på dette her. Ikke sant.” Hør opptaket

Hun ga altså uttrykk for at hun ikke ville miste meg.

Dommeren, Ina Strømstad – den lille uskyldige jenta som av alle ting skulle bli kriminell (hennes handlinger mot meg i saken er en kontinuerlig krenkelse av en rekke straffebud, deriblant strl §110, §117 a, 132 a, §60 a, m.v. samt en kontinuerlig krenkelse av EMK art. 3 og art. 6.1 m.v.) – vil ikke høre på sannheten den 11. desember 2007. De vil for Guds skyld ikke ha sannheten inn dørene i tinghuset. Det har de bekreftet og gjort uttrykkelig klart for meg.

Tore Schei, Høyesterettsjustitiarius og vokter av de pompøse ord frem til neste mann skal overta, sier – med nødvendighet – mye pompøst, som han ikke mener noe med. Hør bare på dette:

”Skal vi ha en rettsstat, må vi ha en forvaltning som er seg bevisst og respekterer rammer for sin maktutøvelse.”

Schei skulle ha avsluttet med: ”Men, noen rettsstat, det skal vi ikke ha.” En slik avslutning ville nemlig vært mer i tråd med den norske rett han i dag forvalter og måten han gjør det på.

Schei har allerede sittet i flere år som justitiarius i Høyesterett, men han har fremdeles ikke løftet en finger for å rydde opp i de massive rettssikkerhetsproblemer som landet lider under. For problemer, det vet han at han har når dommere kan tillates å fortsette å handle slik de gjør mot meg, selv etter at både justitiarius, Stortingspresidenten, Justisministeren, Statsministeren, Riksadvokaten og Kongen er blitt informert om hva som pågår.

Nå må dere skjerpe sansene litt mer: Når en dommer med vilje bestemmer seg for at saken er godt nok forberedt (uten å ha hørt den saksøkte) og derved sender ut innkalling til hovedforhandling – før hun sender ut stevning med tilsvar – så skal denne dommeren fradømmes sin stilling, jf tjml §15, samt at hun skal straffes, jf bl.a. strl §110. Disse reglene gjelder – kanskje noe overraskende for enkelte dommere – for dommere også (en dommer som sådan, handler mot bedre viten…). Men, intet skjer. Mishandlingen bare fortsetter. Som leserne vil se så bekrefter Ina Strømstad at stevningen er forkynt (ikke på lovlig vis i medhold av Forkynningskonvensjonen av 1965 art. 14 m.v) den 24. oktober 2007. Like før dette har hun allerede produsert et annet dokument i saken; innkalling til hovedforhandling av 19. oktober 2007. Som leserne kan se så ble stevningen liksom forkynt den 24. oktober 2007. Men i og med at hun allerede hadde bestemt seg for å avholde hovedforhandling før stevningen var forkynt for meg, satte hun tilsvarsfristen til den 14. oktober 2007, 10 dager før stevningen var blitt forkynt og 10 dager før jeg hadde fått vite om noe tilsvarsfrist. Dette er ganske friskt og kriminelt, men det ville jo se litt mer ryddig ut at tilsvarsfristen var løpt ut da hun berammet saken. Dermed kunne hun sende ut innkalling til hovedforhandling 5 dager senere, noen dager før stevningen var forkynt, og altså, nei, kjære lesere, ser dere hvor galt dette er?

Videre
Årsaken til dette maktmisbruk, denne mishandling og tortur, er at dommerne bare vil høre på familien Riis’ løgner, og advokat Aabø-Evensens syke fantasier om seg selv og hvordan han skulle ønske at hans egen verden ble en del av dommernes verden.

Nei, dommerne vil ikke engang høre på dette tøvet. De vil ikke høre et ord om noe, de vil bare få meg dømt og slaktet for 1) at jeg for litt over 10 år siden røsket litt i de råtne plankene som deres korthus av en domstol er fundert på, og 2) at vi har funnet den røde tråden inn i Okkupasjonsberedskap’s ulovlige pengekilde i Sveits. Her ligger det så mye penger at Oljefondet muligens – jeg vet ikke med sikkerhet – må stilles i en meget mørk skygge. 

Den situasjonen Oslo tingrett, sorenskriver Geir Engebretsen og Ina Strømstad har puttet meg i, kan beskrives som å bli bundet fast til en påle midt på Karl Johan en lørdags formiddag i julerushet hvor noen dommere og advokater stiller seg opp med noen hagler og greier og begynner å skyte løs på vedkommende til langt ut på ettermiddagen, til ingen gidder å se på mer.

Ingen løfter en finger for å stoppe dem. Stortinget bryr seg ikke, regjeringen med den lille justisminsteren har annet å ta seg til med, de pusser skoene sine og venter på Gore, dommerne er opptatt med å skyte, politiet og påtalemyndigheten står og ser på og synes det er litt ille at heller ikke de får lov å gripe inn, mens Riksadvokaten fremdeles sitter på sitt kontor med hendene for øynene og håper. Kongen har sine ”problemer” og får ikke rikket seg.

Ingen, ikke en eneste en av de som liksom skal beskytte borgerne mot allmennhetens overgrep, løfter en finger for å stoppe torturen og mordet. Dette er virkeligheten, folkens, for alle disse institusjonene har i lang tid vært enten informert om hva som skjer, eller er deltakere som er blitt anmodet om å stoppe mishandlingen.

De faktiske forhold taler for seg. 1) En syk advokat har i mange år gått og vært sur for at jeg hjalp familien Riis til en liten del-seier. Han vil ha hevn, og til det bruker han sitt nettverk. 2) En rekke personer i det Clandestine-nettverket er livredd for at jeg skal få tak i de milliarder av kroner som Einar Gerhardsen like etter krigen bestemte at norske redere i all hemmelighet skulle spare opp i utlandet. Her er det så mye penger at oljefondet vil kunne bli stående under en meget stor skygge.

Disse to momentene har fått det ypperste av kriminelle hjerner i Norge, enten det er advokater, dommere eller politikere, til å iverksette alle ulovlige tiltak for å stoppe meg. Som det sto i Kapital nr. 8, 2004: Ole Lund (BAHR) utstedte dødsdommen mot meg allerede i 1997. Artikkelen avsluttes med at jeg er svært farlig for the establishment. På det tidspunktet kunne ingen røre meg, for da måtte de gå igjennom Einar, noe som ville ha vært umulig. Først etter hans død, og etter å ha erklært mannen for mentalt syk, var dette blitt gjort mulig.

Til slutt, for denne gang: Har Amelia Riis en fri vilje, eller styres hun av trusler og press fra dette Clandestine-nettverket som bl.a. har infiltrert Oslo tingrett for å knekke meg?

Jeg velger å tro at saken ikke dreier seg så mye om forholdet mellom meg og Amelia/Einar Riis, men mer mellom meg og den vanvittige formuen som dette nettverket har stuet bort i Sveits og andre land, etter ordre fra statsminister Einar Gerhardsen og hans etterfølgere.

Tenk dere bare hvilke konsekvenser det vil få når rederarvinger og kreditorer etter avdøde rederer og rederier som har gått konkurs (etter krigen) reiser sine krav mot staten, som jo er ansvarlig for at nettopp deres arv eller kreditorkrav aldri ble utbetalt idet Beredskapsutvalget/Okkupasjonsberedskap ga ordre om at pengene for alt i verden måtte forbli skjult. Fondet etter Gerhardsen må jo antas å være om ikke verdens største, så i hvert fall Norges største korrupsjonsfond, totalt ute av statens hender.

Jeg oppfordrer leserne til å gjøre noe med situasjonen, for den situasjonen som disse menneskene har satt meg i, kan lett skje deg neste gang.

Helt til slutt: Ikke still deg selv spørsmålet: Tror jeg på dette, da?, med mindre du virkelig har tenkt å grave deg ned til sannheten, for da først å være i stand til å svare på spørsmålet.

 

Herman J Berge

 

Luxembourg 8. desember 2007