Dommerens brev
Det var vel med en noe rar smak i munnen regjeringsadvokaten ut på ettermiddagen i dag tok til med å bortforklare ett av de mer graverende momentene i erstatningssøksmålet Amelia Riis har reist mot staten. Dommer Nils B Hohles brev (les det her og les det maskinskrevne her) til regjeringsadvokaten bekrefter til fulle det Andreas Skartveit i en artikkel i Aftenposten 6 juli 1998 beskrev som "råte i den norske rettsstaten".

Dommer Nils B Hohle sier i brevet til regjeringsadvokaten at: "Jeg skal i lagmannsretten i Oslo i uken 2 - 6 okt og kan da bistå ytterligere med å punktere din venns saksanlegg." "Din venn" er her ironisk ment, hvor han med "venn" sikter til Amelia's mann, Einar Riis.

Hva mener Hohle med det han her sier? Med alminnelige leseevner vil en forstå; "…bistå ytterligere med å punktere…", dit hen at dommeren ønsker å fortsette med å hjelpe å sabotere.

Med mindre Hohle helt på eget initiativ skulle ha ment at regjeringsadvokaten trengte hjelp til å sabotere Riis' saksanlegg, må en ut fra ordlyden i dette brevet også kunne gå ut fra at regjeringsadvokaten har bedt dommeren om hjelp til denne sabotasjen. Når Hohle sier "ytterligere" - som betyr; ekstra, mer, tillegg - så blir det enkelt å forstå at han på oppfordring allerede har ytt hjelp til sabotasjen.

Jeg vil tro at en ikke kan komme nærmere med å dokumentere at en dommer - på oppfordring - har forsøkt å sabotere, og har sagt seg villig til å fortsette å sabotere et saksanlegg for en norsk rett. Hva mer kan en kreve av beviser? Brevet er jo håndskrevet og signert av dommeren selv.

Påståtte virkninger av sabotasjen
Det har fra Riis' sin side vært fremført en rekke påstander vedrørende virkningen av Hohles sabotasje-aksjoner:

1.) Det tok 22 år fra sak ble reist til hovedforhandlingene i den saken - som nå går for Oslo byrett - ble åpnet.

2.) Riis hadde inntil Hohles brev ble skrevet (i 1978) vunnet de aller fleste sakene hun hadde vært involvert i. I perioden etter 1978 og frem til i dag, har hun av kanskje 50 saker eller avgjørelser, kun vunnet én.

3.) Flere av dommene viser at dommerne har dømt mot etterrettelig faktum.

4.) Granskingskommisjonen som justisdepartementet foranlediget, og som i perioden 1978 - 1980 granske rederiet, har kun gransket bokføringen. Uttapping av penger til utlandet ble således ikke redegjort for. Uttapping av rederiets midler - som fikk direkte følge for boets verdi - var en av hovedårsakene til at Riis krevde rederiet gransket. Hohle var en god venn av granskingskommisjonens leder, og Hohle hadde naturlig nok ingen interesse i at granskingskommisjonen skulle komme med kritikk som kunne få direkte følger for hans egen (manglende) forvaltning av boet.

5.) Rederiet gikk senere hen konkurs. Under behandlingen av rederiets konkursbo holdt man seg konsekvent til granskingskommisjonens rapport. Dermed fikk et av selskapene, som i samarbeid med rederiet svindlet den engelske stat (Grantsvindelen), og som unngikk granskingen, status som hovedkreditor i boet. Mer penger forsvant. En av granskingskommisjonens medlemmer satt også i bostyret. Etc.

Regjeringsadvokatens (bort-)forklaring
Regjeringsadvokaten har under sin prosedyre anført følgende om hvordan den norske stat ser på dette meget alvorlige og grove overtramp - som punkteringsbrevet representerer:

Regjeringsadvokat Karin Fløystad:
"Det er svært alvorlige og grove påstander motparten her kommer med. Ikke bare hevder man at Hohle har forsøkt å sabotere, men også at andre dommere faktisk kan ha forsøkt å sabotere andre saker som Riis har anlagt. Dette har klart presumpsjonen mot seg. Intet av dette kan underbygges."

Hva med Hohles brev? Er ikke det tilstrekkelig? Hvor klare beviser ønsker regjeringsadvokaten å få mot seg for å innrømme at man her har innlatt seg på sabotasje i samarbeid med en dommer? Skal rettsordenen fortsatt ha tillit blant borgerne, ville det vært mer tillitsvekkende dersom staten nå for en gangs skyld innrømmet at verken dommere eller systemet de arbeider i er fullkomment, for så å ta fatt i problemet. I stedet skyver staten det klareste bevis på at problemet eksisterer, igjen under teppet.

Regjeringsadvokat Fløystad understreker videre: "Når det gjelder Hohles brev, så var dette en redegjørelse for hans syn på saken, som var naturlig for ham å gjøre. Det var en noe uheldig ordlyd i brevet, men Hohle var jo følelsesladet. Hva ordlyden i brevet angår, forståelsen av den, så mente ikke Hohle annet enn at han skulle i lagmannsretten i oktober. Hohle var ved flere anledninger konstituert som dommer der, og han var i oktober tilkalt til lagmannsretten. Det var det han skulle. Han var ikke der for å påvirke."

Legger vi til grunn regjeringsadvokatens tolkning av brevet, så ville vel en mer sannsynlig ordlyd ha vært; "Jeg skal til Oslo i uken 2 - 6 oktober og kan da, dersom du ønsker det, møte deg på ditt kontor for å presisere eventuelle uklarheter i min vedlagte edsvorne erklæring." Denne edsvorne erklæringen (redegjørelse for skifterettens befatning med Olsen-boet) var på 15 sider.

Dommer Hohle uttrykte seg ikke slik. Hohles fremstilling var faktisk så langt fra denne forståelsen som det overhodet er mulig å komme.

Punktere - betyr å opplyse
Fløystad fortsetter: "Med ordet "ytterligere punktere", mener staten at Hohle bare viser til det vedlagte brevet (redegjørelsen), og at han kunne ytterligere opplyse saken for regjeringsadvokaten når han kommer til lagmannsretten. Det finnes ikke noe bevis på disse grove påstandene som her er gitt, og det er ikke grunnlag for erstatning for myndighetsmisbruk."

Jeg ønsker her å spørre leserne om hva de legger i; "bistå ytterligere med å punktere", og om dette kan tolkes som; "bistå ytterligere med å opplyse"?

Ukultur mellom statsmaktene?
Når en dommer kan finne på å sette seg ned og skrive et slikt brev, så har det faktisk noe for seg å anta at denne dommeren har gått, og i fremtiden vil kunne gå til andre dommere og be dem om å hjelpe til å sabotere.

Videre må man ut fra brevets innhold kunne gå ut fra at regjeringsadvokatembetet rent faktisk har bedt en dommer - i dette tilfellet; Hohle - om å sabotere en sak. Det har også her gode grunner for seg å anta at regjeringsadvokatembetet i denne - og meget mulig i andre saker - har gått, og i fremtiden vil kunne gå til domstolen og be dem om å hjelpe å sabotere en sak.

Dette er meget kraftige formodninger om forholdet mellom domstolen og regjeringen. Dog kan en, ut fra det som er bevist i retten, ikke unnlate å stille disse spørsmålene. På bakgrunn av denne saken, samt en god del andre saker, må en kunne gå så langt som å si at man nå har tilstrekkelig med dokumentasjon til å kunne kreve en opprydning i forholdet mellom regjering og domstol.

Spørsmålet om det eksisterer statsvennlige dommere, er langt fra nytt og ukjent. Vi vil komme tilbake med en artikkel om dette senere.