Borgernes rettssikkerhet - den store taper i ny prosesslov

Time to read
11 minutes
Read so far

Borgernes rettssikkerhet - den store taper i ny prosesslov

Mon, 16/05/2005 - 16:02
0 comments

Forslag til ny prosesslov er i disse dager under behandling i Stortinget. Det er snart 100 år siden forrige gang vi fikk en ny prosesslov, og det vil kanskje ta like lang tid til neste gang. Brukerne av domstolene har nå muligheten til å påvirke de neste 100 års prosessregler, men ingen synes å se denne mulighet, enn si hvor viktig selve prosessloven er for brukerne selv. Inkompetanse og politisk myntkasting blant politikerne er noe av årsaken til at de viktigste rettssikkerhetstiltak vil bli forbigått.

Forslag til ny prosesslov behandles i disse dager i Stortinget. Rettssikkerheten i norske rettssaler lider voldsomt som følge av at de som synes å styre dette landet (samfunnsdebattantene, enten det nå er politikere, journalister eller bedrevitere fra de forskjellige private eller statlige ledersjikt), ikke har forstått årsaken til problemet, og derved ikke ser etter (de riktige) løsninger.

Av Herman J Berge

Nederst i artikkelen vil du finne en link til et åpent brev til justisministeren, et brev hvis innhold viser resultatene av domstolsarbeid uten sentrale kvalitetssikringsfunksjoner; hva jeg vil kalle ansvarsløs rettspleie. Disse resultatene vil åpenbart ikke avta i mengde selv etter det nye forslaget til prosesslov. Dette er alvorlig. En av årsakene er at lovgiver (politikerne) – fordi de tror det er et maktfordelingsspørsmål – verken vil se eller høre om de negative konsekvensene som følger av rettspleiens svakheter. Hvem er det som vil tjene på en slik rettspleie? Advokatene, selvsagt, og domstolen selv, som pr i dag går med solid overskudd, noe som ikke skulle være mulig. En domstol skal nemlig ikke tjene penger - i så fall vil den gjøre seg innhabil i enhver sak, idet den vil ha økonomiske interesser i enhver sak, og derigjennom vil kunne avvise saker som den ikke vil tjene penger på.

Rettssikkerhet – hva er det?
Hva er rettssikkerhet? Sett deg ned og tenk litt over dette. Hva er innholdet av dette begrepet? Ikke bry deg om hvorvidt du er jurist. Loven er bygget opp av alminnelige mennesker og deres – får vi håpe – sunne fornuft. Derfor skulle det være åpent for alle å kunne gjøre en vurdering om hva rettssikkerhet innebærer, så vel generelt som spesielt.

Vi har ikke her tid til å gå i dybden, men vi kan likevel kort nevne noen stikkord mht dette begrep.

Fra en tvist oppstår – enten det er en nabotvist, kjøpstvist eller familietvist – til den har endt i en rettskraftig (som ikke lenger kan overklages) dom, vil du og din tvist være utsatt for en formidabel motstand. Denne mot motstand kommer fra din motpart, og hans/hennes våpen (som igjen i hovedsak består av advokaten, dennes beviser, og ikke minst – viser det seg – vedkommendes nettverk).

I og med at den ene parten i mer eller mindre grad ønsker å knuse den annen – og ville ha brukt alle midler for å nå dette målet, dersom det var lovlig/mulig – har samfunnet sett nødvendigheten av å la denne kampen, som bare den ene kan vinne, gå i et ”rom” regulert av fastlagte rammer.

Reglene som kampen skal ledes etter, heter prosessregler. Disse reglene skal altså styre prosessen – dvs; styre partenes handlinger (det være seg forsvar eller angrep) – frem til endelig dom.

Samfunnet har også sett nødvendigheten av å la kampen bli ledet av et uhildet organ (et organ uten annen interesse i saken enn å få den avgjort så fort som forsvarlig mulig); Domstolene.

Som part er du og din sak derfor prisgitt domstolen og dens evne/mulighet (som bestemmes av prosessreglene) til å sørge for at kampen blir utkjempet med like våpen, under like forhold.

Dommere gjør feil – blir ikke kontrollert
Det sier seg selv at vi må gjøre regning med at dommere ikke er feilfrie. Mao; det er i utgangspunktet like stor sannsynlighet for at en dommer gjør en feil, som at en bussjåfør, dykker, baker, eller finansanalytiker gjør en feil. Selv om jurister generelt ser på seg selv som feilfrie i samme øyeblikk de på trappen til den nye verden på tro og ære lover å ”fremme rett og hindre urett”, så kan ikke resten av samfunnet lukke øyner og ører for at de selvsagt ikke er mindre feilfrie enn andre. Tanke; Mennesker kan gjøre feil. Dommere er mennesker. Slutning; Dommere kan gjøre feil.

Som følge av denne konklusjonen vil det være nødvendig med kontrollorganer som sørger for å fange opp eventuelle feil som begås, før de blir endelige og uopprettelige.

En sveisers arbeid på en modul til bruk i Nordsjøen, blir selvsagt røntgenkontrollert av andre enn ham selv. Like selvsagt er det at et operasjonsteam skal føre logg over hva som gjøres og teller verktøyet som er blitt brukt, før de lukker igjen pasienten og sender denne ut av operasjonssalen. Av de samme grunner blir enhver samtale i cockpit på et fly tatt opp på bånd.

Disse sikkerhetstiltak sørger på hver sin måte for at den som er underlagt kontrollen er klar over den, og vet at arbeidet som gjøres kan etterprøves. Slike sikkerhetstiltak er med på å spisse kvaliteten på arbeidet, samtidig som tiltaket virker som et blinkende rødt lys straks man beveger seg mot grensen for hva som er tillatelig adferd.

* * *

Dine rettigheter og hvordan disse ivaretas
En borger er underlagt en mengde plikter, men besitter samtidig også en god del rettigheter. Disse plikter og rettigheter beskrives gjerne som den materielle rett, og er forskjellig alt etter hvilket samfunn en person lever i.

Som jeg har vært inne på tidligere, er det domstolene – gjennom prosessreglene (tvistemålsloven) – som skal styre kampen mellom partene. Denne virksomheten kalles rettspleie. Rettspleiens hovedfunksjon er (sett med partsøyne) å fastslå, beskytte og håndheve de rettsbeskyttede interesser. Sett fra lovgivers (i realiteten landets velgere) ståsted, skal rettspleien (underlagt prosessreglene) i all hovedsak bidra til at hensynene bak den materielle lov får maksimalt gjennomslag i samfunnet

For å sikre seg mot at noe skal gå riktig galt under behandling av en tvist, må en nødvendigvis spørre seg; hva kan gå galt i en norsk rettssal, og hva slags sikkerhetstiltak arbeider rettens aktører under i Norge?

Flere lesere som har henvendt seg til meg lever bl.a. i den troen at alt som blir sagt under en hovedforhandling blir skrevet ned i retten, og de har blitt meget overrasket når jeg har fortalt dem at det normale er at intet av virkelig sentral verdi blir skrevet ned. I høyden noterer dommeren seg navnene til partene, deres advokater, deres vitner og tidspunktet for hovedforhandlingen. Dersom du ønsker å få dommeren til å protokollere en uttalelse, må du stort sett – dersom dommeren er i godt humør – gå ned i knestående og be pent. Utover dette er det helt opp til dommeren om han vil sitte og skrive, eller bare sitte og lytte til sakens gang. Det som blir sagt, enten av partens advokat eller av vitner, blir altså ikke nedtegnet, og det finnes heller ingen lov som sier at hovedforhandlingen skal dokumenteres.

Jeg har – som en av de få – over en årrekke forsøkt å få staten til å se sentrale mangler ved norsk rettspleie – deriblant denne – uten at problemet er blitt forstått.

Hva er så problemet? Først må vi akseptere at også dommere kan gjøre feil. For å unngå feil, må domstolene akseptere at deres arbeid vil kunne bli etterprøvd, og da mener jeg ikke alene gjennom en anke til en høyere rett. Dess bedre kontrollfunksjoner rettspleien underlegges, dess mindre vil risikoen være for å oppleve en funksjonsfeil; et justismord.

I flere år har jeg overfor myndighetene fremsatt nødvendigheten av at hovedforhandlingen må tas opp på bånd/elektronisk. I tillegg har jeg argumentert for det rasjonelle som ligger i å få bygget opp stenografien i norsk rett. USA ligger langt fremme her, hvor alt som blir sagt blir stenografert ned, og kommer opp rimelig umiddelbart på partenes og dommernes dataskjermer (”Realtime”). Advokaten eller dommeren kan straks søke i teksten, og med spesialutviklet software kan de sågar be datamaskinen om å understreke ord, navn etc, som de antar kan dukke opp under sakens gang. Ikke bare må dette anses å være rasjonell drift innen rettspleien, men i tillegg vil slike verktøy fremstå som røde blinkende lys, som får alle rettens aktører til å aktivt holde seg innenfor lovens rammer under sakens gang.

Skadehindring – skadebehandling
I stedet for å se på rettssikkerhetsarbeidet, tar politikerne fatt på skadebehandlingen, da det synes å være lettere å slå politisk mynt på noen av de som er skadet av en elendig rettspleie, i stedet for å gjøre det mer upopulære; arbeide for å hindre at skade oppstår. At problemet ikke er forstått, ikke engang av justisministeren, kan en lett se gjennom hans uttalelse i en av hans artikler (18 august 2003).

Først sier justisministeren at de ”…grunnleggende kravene til en rettsstat utfylles av en rekke regler som sørger for enkeltmenneskets rettssikkerhet…De siste årene har jeg lansert flere større og mindre utvidelser og forbedringer av dette sikkerhetsnettet. Regjeringen har nå på bakgrunn av tidligere lovendring opprettet en gjenopptakelseskommisjon for straffesaker.”

Bare gjennom disse få setninger har ministeren lagt for dagen en formidabel misforståelse av begrepet rettssikkerhet; Sikkerhet innfor retten. Denne såkalte Justismordskommisjonen er kun et skadebehandlingstiltak, et sikkerhetsnett for enkelte utvalgte som har overlevd rettspleiens skadegjørende funksjon, og ikke et rettssikkerhetstiltak.

For øvrig: Hvem er det som har fortalt justisministeren at han bare må arbeide med hva han helt riktig kaller sikkerhetsnett, og ikke med de mer sentrale problemer omkring forebyggende rettssikkerhetsarbeid?

Har du først mistet hånden i en arbeidsulykke, så er det intet i denne verden som kan få denne ulykke til å ikke ha skjedd. Riktig nok kan hånden – i beste fall – sys på igjen, men dette er altså ikke å anse som sikkerhetsforanstaltning omkring det som førte til ulykken, men derimot et rent skadebehandlingstiltak.

Slike skadebehandlingstiltak har faktisk ingen funksjoner i seg som kan sikre mot at slike ulykker ikke skjer igjen. Det finnes derfor – etter mitt skjønn – ingen som helst grunn til å rope hurra for justisministerens opprettelse av dette akuttmottaket for skadede personer som kommer fra norske domstoler. En slik holdning som justisministeren her viser, kan sammenlignes med å la være å lete etter årsaken til en flyulykke.

I motsetning til verdens helsevesen som forsker bl.a. med det for øyet å hindre at sykdommer skal oppstå, bedrives det innen det norske rettsvesen ingen forskning med det for øyet å hindre justismord.

Ny prosesslov
En må kunne si at vi står overfor et virkelig dårlig signal i fra argumentasjonsbærerne (de som skal gi lovgiverne på Stortinget føringer mht hvordan loven bør være), når vi i forslaget til ny prosesslov, som i dag ligger til behandling i justiskomiteen, bare ser antydninger til at man tar de nevnte rettssikkerhetshull på alvor.

Tvistemålsutvalget (med høyesterettsjustitiarius Tore Schei i spissen), de som har arbeidet med forslag til ny sivil prosesslov, har så vidt tatt enkelte av signalene. Likevel synes det å være vanskelig for utvalget å innrømme at advokater og dommere kan gjøre feil, idet de bare ønsker å gå halve veie, ved å foreslå opptak av parts- og vitneforklaring, og altså ikke opptak av hele saken.

Selv dette forslaget er dommerforeningen motstander av. Dommerne vil rett og slett ikke at andre skal bry seg med hva de bedriver i sitt virke. Hva er årsaken til denne solide arrogante holdning overfor all de som faktisk tvinges til å bruke domstolene? Én av årsakene er nok at dommerne alt for lenge har krevd å bli oppfattet som noe storslagent, myndig og ufeilbarlig (selvsagt skal man respektere dommerne, men i Norge har nok dommerne fått gå så langt i å kreve respekt, at de er i ferd med å miste den). På den måten har dommerne klart å få politikerne til å holde fingrene av fatet, så å si.

Dette er igjen årsaken til at intet har blitt gjort i Riis-saken hvor en dommer uttalte direkte til Regjeringsadvokaten at han var villig til å hjelpe regjeringen med å knuse Riis (punktere Riis' saksanlegg).

Jeg må jo få si at det er litt merkelig at brukerne av domstolen ikke engang har tenkt tanken på å kreve sikkerhet og kvalitet av det arbeidet som de selv betaler i dyre dommer for. På den annen side er det vel bare fåtallet av oss som ikke straks krever å få en ny melpose når det oppdages at melposen som man har betalt for lekker? Man krever altså å få det man har betalt for. Det gjør man i stor grad ikke når det gjelder rettsarbeid. Hvorfor? Det får vi komme tilbake til i en annen artikkel.

Tvistemålsutvalget har gitt syv grunner for forslaget til slike opptak, men ingen av grunnene beveger seg i nærheten av å signalisere behovet for å sette rammer for alle aktørene i en rettssak.

Forslag om opptak er begrunnet med at det skal være: 1) Til hjelp for å klargjøre hva tvisten i realiteten dreier seg om, og dermed unngå ny førsteinstansbehandling i klageomgangen. 2) Til bruk mot endrede parts- og vitneforklaringer i ankeinstansen. 3) Til bruk i gjenåpning av saker for å kontrollere at temaet ikke allerede er berørt i den rettskraftige sak. 4) Til bruk i vurderingen om anken skal tillates fremmet. 5) Til hjelp for partene når dom har falt, og klage skal vurderes. 6) Til hjelp for retten ved domsskrivning. 7) Til hjelp for vurdering om det er avgitt falsk forklaring

Gjennom forslaget får vi altså den klare oppfatning at det kun er partene og vitnene som kan gjøre feil, lyve, eller ikke huske helt riktig. Det er vitnene og partenes handlinger i retten som skal dokumenteres. Verken advokater eller dommere er berørt av forslaget, idet sentrale handlinger som innledningsforedrag og prosedyre, hvor advokatene kan tvinge igjennom et løgnaktig faktum så mye de bare vil, er holdt utenfor forslaget.

Prosedyren skal fremdeles holdes udokumentert
Ikke få ganger har jeg i retten opplevd advokater som mer eller mindre skjult – og på sin helt spesielle måte – gjør det klart for dommerne at de er anerkjente, at de er venn, slektning eller bror av en høyesterettsdommer, at de derved er meget troverdige, hvoretter de legger inn udokumenterte antagelser eller andre føringer som får gjennomslag hos dommeren og i dommen, til tross for at det angivelige nye faktum ikke engang er blitt forsøkt etterprøvd.

Slike utbrudd eller samtaler mellom advokat og dommer skal etter de nye forslagene ikke kunne gjøres opptak av, og derved heller ikke kunne etterprøves. Mange ganger vil innledningsforedrag og prosedyre oppta størsteparten av hovedforhandlingen. Denne delen av hovedforhandlingen, som mange ganger er den helt sentrale, skal altså holdes nær sagt hemmelig.

Jeg skal her gi et lite eksempel på hvor galt det gikk. Dette er samtidig et slående eksempel på hvor galt det kan komme til å gå selv under den nye foreslåtte prosessloven. Under rettssakens mellom Amelia Riis og hennes bror Kristoffer Olsen/rederiet AS Falkefjell, ble følgende sagt på den 6 rettsdag, den 9 oktober 2002, i Borgarting lagmannsrett:

Dommer : - Vi har ikke fått noen anførsel på konspirasjon fra den annen (Riis') side.

Advokat Haakon Stang Lund (bror av høyesterettsdommer Eilert Stang Lund og prosessfullmektig for Kristoffer Olsen/rederiet AS Falkefjell): - Det ligger inne i saken.

Dommer : - Har vi fått det?

Advokat Ole Kristian Aabø-Evensen (prosessfullmektig for Amelia Riis): - Det ligger i prosesskrift.

Dommer : - Hva som ligger i prosesskrift, bryr jeg meg ikke om. De får skrive hva de vil der.

Advokat Ole Kristian Aabø-Evensen : - Jeg har nok en annen oppfatning enn det Riis har.

Dommer : - Det er Dem som er prosessfullmektig, og jeg holder meg til hva du legger til grunn og hva du forfekter.

Uttalelsene kom under innledningsforedraget, og ville selv ikke etter forslaget til ny prosesslov ha blitt tatt opp på bånd. Bare på denne korte tiden har det blitt gjort to grove overtramp mot familien Riis, overtramp som aldri ville ha blitt gjort kjent hadde det ikke vært for at jeg satt og skrev ned alt som ble sagt: 1) Dommeren gjør det helt klart at han i det hele tatt ikke bryr seg med hva familien Riis og deres advokat har skrevet i prosesskrift, og 2) Aabø-Evensen sviker sin klient ved å overrumple familien Riis og føre saken imot familiens interesser.

Aabø-Evensen fortalte retten hvordan Riis så på saken. Deretter fikk han høre at dommeren ikke ville høre hva Riis mente om saken. Dette får Aabø-Evensen til å bokstavelig talt snu seg mot sin klient og si at han ser annerledes på saken enn det hans klient, Riis, gjør (hvorfor har han da tatt på seg saken?), hvorpå Aabø-Evensen fortsetter å føre saken imot sin klient.

Denne skandaløse opptreden, både fra dommer så vel som fra Riis' prosessfullmektigs side, er nok ikke helt ukjent i norske rettssaler. Dersom alt var blitt tatt opp på bånd, og enda bedre; stenografert ned, ville verken advokatene eller dommerne kunne ha tillatt seg å krenke den rekke av rettsregler som her ble overkjørt.

Med den nye tvistemålsloven, vil slik opptreden fortsatt kunne gjennomføres, uten at parten vil ha den minste mulighet til å bli trodd, dersom dette skulle bli påpekt i en innsigelse på saksbehandlingen.

* * *

Oppfordring til leserne
Vi oppfordrer alle lesere som har opplevd urett i norsk rett om å sende oss en e-mail med en kort beskrivelse av saken, hva som gikk galt, og om mulig; hvorfor.

Vi oppfordrer samtidig alle andre lesere – som potensielle brukere av norsk rettsvesen – og som ser behovet for kvalitetssikring av rettspleien, om å sende oss en e-mail, gjerne med forslag om forbedringer. Spesielt ønsker vi å få lesernes syn på hvorvidt de mener at det som blir sagt og gjort i en domstol bør skrives ned, slik tilfellet ikke er i dag.

Responsen fra leserne vil bli videreført til justisministeren, og Stortingets justiskomité som en oppfølging av det brev som ble sendt til justisministeren den 27 april 2005.