Amelia Riis vs Den norske stat

 

OSLO BYRETT

Den 28.02.01 ble det avholdt rettsmøte i Oslo Tinghus for avsigelse av

D O M

Rettens formann: Byrettsdommer Margarete Hoff

Meddommere: Helen Lovise Sten

Jan Hybert Guldahl

Sak nr.: 90-001825 A/23

Saksøker: Amelia Riis, Michelets vei 23 A, 1324 Lysaker

Prosessfullmektig: Advokat Ole K. Aabø-Evensen, Pb. 150 Bryn, 0611 Oslo

 

Saksøkt: Staten v/Justisdepartementet

Prosessfullmektig: Advokat Thomas K. Svensen, pb. 8012 Dep. 0030 Oslo

Det ble avsagt slik

d o m :

1. Innledning:

Saken gjelder spørsmålet om staten er erstatningsansvarlig for Amelia Riis’ tap av arv etter sine foreldre. Prinsipalt på grunnlag av skifterettens påståtte uaktsomme behandling av det dødsbo der Amelia Riis var arving. Subsidiært på grunnlag av statens påståtte rettsstridige befatning med pantsettelsen av skipet Sognefjell. Atter subsidiært på grunnlag av myndighetsmisbruk.

Stevningen er datert den 28. juni 1978. Byretten stemplet saken inn den 24. juli 1978 etter at forskudd var betalt samme dag. Etter dette har det pågått skriftlig saksforberedelse som har tatt beklagelig lang tid. Noe av bakgrunnen synes å være at byretten i brev av 8. januar 1980 påla saksøker å sørge for oversettelse av de av de fremlagte saksdokumenter som var på engelsk, jf. domstolloven § 136. Dette ble aldri gjort, i det saksøker ikke hadde penger til det. Av saksdokumentene fremgår at saksøker ba om at hovedforhandling måtte berammes høsten 1982. Regjeringsadvokaten motsatte seg dette under henvisning til at oversettelse ikke var besørget samt at man mente at man ennå ikke hadde oversikt over saken. Saken ble dermed ikke berammet. Saksøker ba på nytt om berammelse av hovedforhandling i prosesskrift av 28. februar 1984. Regjeringsadvokaten motsatte seg igjen berammelse med samme begrunnelse som tidligere. Hovedforhandling ble heller ikke da berammet. Etter ny brevveksling om oversettelse i 1985 synes det ikke å ha vært aktivitet i saken før 1990, da saksøker opplyste at det pågikk forliksforhandlinger. Disse kom det ikke noe ut av, og i oktober 1992 trakk saksøkers prosessfullmektig seg fra saken. Deretter var saksøker representert ved sin mann, Einar Riis frem til hun fikk innvilget fri sakførsel den 29. april 1998. En rekke forskjellige dommere har hatt ansvaret for saken. Høsten 1999 ble saken overtatt av rettens formann, og hovedforhandling ble da berammet.

Hovedforhandling ble avholdt i tidsrommet 12. september til 5. desember 2000. Etter saksøkers begjæring ble rett satt med to meddommere fra det alminnelige utvalg samt en i reserve. Reserven møtte under hele hovedforhandlingen, men ble så permittert og var ikke med på avstemningen. Saksøker og hennes ektemann Einar Riis var tilstede under hele hovedforhandlingen. Det møtte ingen partsrepresentant for staten. Amelia Riis avga partsforklaring. Det ble i tillegg avhørt i alt 13 vitner og fremlagt slik dokumentasjon som fremgår av rettsboken. Det ble foretatt lydopptak av parts- og vitneforklaringer. På grunn av sakens omfang og kompleksitet er dommen ikke ferdigskrevet før nå.

2. Sakens faktum:

Tiden før det offentlige skiftet ble åpnet:

Saksøker Amelia Riis er datter av skipsreder Kristoffer Olsen sr. og Dagny Marie Olsen. Hun har to eldre søsken, Kristoffer Olsen jr. og Monica Riis-Johannessen. De to søstrenes ektemenn, Jan Riis Johannessen og Einar Riis er brødre.

Kristoffer Olsen sr. døde i 1948, og hans hustru overtok fellesboet i uskifte. Etter at faren døde, gikk Kristoffer Olsen jr. inn som ny direktør og partner i rederiet Olsen & Ugelstad sammen med Rolf og Trygve Ugelstad som overtok etter sin far, Rudolf Ugelstad.

Kristoffer Olsen sr. grunnla og drev rederiet Olsen & Ugelstad sammen med Rudolf Ugelstad. Rederiet ble stiftet i 1915. Rederiet var i et samarbeid 50 – 50 mellom familiene Olsen og Ugelstad, og besto opprinnelig av et ansvarlig selskap ved navn Olsen & Ugelstad. Dette selskapet drev ikke skipsrederi for egen regning, men hadde hovedsakelig som oppgave å opptre som disponent for andre skipsaksjeselskaper. Rolf og Trygve Ugelstad trakk seg tilbake i 1972. Det personlige firmaet Olsen & Ugelstad ble da avviklet, og det ble startet et nytt firma, A/S Olsen & Ugelstad. Fra dette tidspunkt satt Kristoffer Olsen jr. som enestyre i selskapene på Olsen-siden i rederiet. Det legges til grunn at han også tidligere forvaltet selskapene alene på vegne av sin mor, som ga ham en generalfullmakt i mars 1951.

De viktigste av skipsaksjeselskapene var på Olsen-siden A/S Luksefjell og A/S Dovrefjell og på Ugelstad-siden A/S Rudolf, A/S Falkefjell. Selskapene var hovedsakelig eiet direkte fra de respektive familiesidene. Selskapet Olsen & Ugelstad inngikk således ikke som noe morselskap i et konsern. Det var ikke i noen særlig utstrekning kryss-eie mellom de to familiene. Dog var det vanlig at de aktuelle skipsaksjeselskapene eide andeler i de samme skipene.

I 1915 hadde rederiet Olsen & Ugelstad 5 skip. I 1950 var antallet øket til 17 skip, mens flåten i 1966 var på 30 skip på i alt 662.320 dødvekttonn. Etter hvert gikk man mer over til store tank- og bulkskip. I 1970 var antall skip sunket til 18 på totalt 796.711 dødvekttonn. Etter 1970 sank antall skip hvert år, til man i 1976 kun hadde 4 skip igjen i rederiet. Utviklingen i rederiet for øvrig fremgår nedenfor.

Ved inngangen til 1946 kontrollerte Kristoffer Olsen sr. til sammen 1116 aksjer eller 74,4 % av A/S Luksefjells totale aksjekapital på totalt 1500 aksjer. Han hadde også 290 aksjer i A/S Dovrefjell, noe som utgjorde 30,85 % av totalt 940 aksjer. 500 av aksjene i A/S Dovrefjell var eiet av A/S Luksefjell. Kristoffer Olsen sr. kontrollerte derigjennom totalt 84,4 % av aksjene i A/S Dovrefjell. Han hadde også en mindre aksjepost i A/S Tank, som var kontrollert av rederigrupperingen Bjørge-gruppen.

Av vedtektene for A/S Dovrefjell og A/S Luksefjell fremgår at formålet med selskapene var å "drive skipsfart og dermed forbundet virksomhet". Vedtektene i A/S Luksefjell ble den 22. november 1972 utvidet til også å gjelde "produksjon, oljeleting, oljeutvinning og hva dermed står i forbindelse, finansiering, investering i fast eiendom og/eller maskiner, samt å delta i andre økonomiske foretagender ved erverv av aksjer, ytelse av lån eller på hvilkensomhelst annen måte".

Det fremgår også av vedtektene i de to selskapene at de skulle ha et styre på fra ett til seks medlemmer samt et representantskap på 3 – 5 medlemmer. Både styret og representantskapet skulle velges av generalforsamlingen. Det er opplyst for retten at både direktør Finn Bjerke og megler Karl Jørgen Bjørge satt i representantskapet for A/S Luksefjell og A/S Dovrefjell. Finn Bjerke var direktør i Olsen & Ugelstad, og var også selskapets advokat. Karl Jørgen Bjørge var megler i meglerfirmaet Hjalmar Bjørge, som hadde et nært samarbeid med Olsen & Ugelstad.

Det ble utarbeidet fellesberetninger for gruppen Olsen & Ugelstad hvert år. Det ble også utarbeidet styreberetninger for hvert selskap, samt referat fra styremøter. Noe av dette er fremlagt for retten, og vil bli referert til nedenfor i den grad retten mener det har betydning. De fleste styrereferater er ikke fremlagt. Det er kun gitt en oversikt over når møtene ble avholdt.

Ved gavebrev av 31.oktober 1946 overførte foreldrene 100 aksjer i A/S Dovrefjell samt 10 aksjer i A/S Tank til hver av døtrene, samt kr. 50.000.- til hver til betaling av arveavgift. Samtidig ble det overført 200 aksjer i A/S Luksefjell til Kristoffer Olsen jr. samt kr. 50.000.- til arveavgiften. I klausul tilknyttet gavene betinget foreldrene seg bl.a. stemmerett til aksjene for sin levetid. Det var også bestemt at aksjene skulle bero hos foreldrene. To dager tidligere opprettet foreldrene et felles testament som bestemte at lengstlevende skulle sitte i uskiftet bo. Videre heter det bl.a. i testamentet: "Når lengstlevende dør, skal vår sønn Kristoffer Olsen ha alle våre aksjer i A/S Luksefjell på sin arvelodd. Hvis aksjenes verdi blir mer enn hans arvelodd tilsier, skal han betale boet for de overskytende aksjer efter samme verdi som arveavgiften betales efter.

Hvis de andre arvinger ikke samtykker i at vår sønn Kristoffer får de ovennevnte aksjer i A/S Luksefjell og boets stilling er slik at de har rett til å nekte det, skal vår sønn Kristoffer forlods ha så stor del av vår formue som vi kan disponere over ved testament uten å komme livsarvingenes pliktdelsarv for nær, for tiden en tredjedel. Denne delen skal han ha i form av skjer i A/S Luksefjell."

I 1950 og 1953 foretok Dagny Marie Olsen lignende gaveutdelinger som i 1946, med lignende klausulering. Søstrene fikk hver 40 aksjer i A/S Dovrefjell og 15 aksjer i A/S Tank samt kr. 150.000.- til arveavgift, mens Kristoffer Olsen jr. fikk 93 aksjer i A/S Luksefjell, 2 aksjer i A/S Tank, 10 aksjer i A/S Dovrefjell samt kr. 150.000.- til arveavgift.

Etter dette hadde Amelia Riis og hennes søster hver 140 aksjer i A/S Dovrefjell av totalt 940 aksjer, og var dermed mindretallsaksjonærer. Amelia Riis kjøpte også etter hvert noen mindre aksjeposter i selskapene A/S Enterprise, A/S Rudolf og A/S Luksefjell. A/S Enterprise var et selskap der Monicas mann Jan Riis Johannessen var enestyre.

Kristoffer Olsen og hans familie eide helt eller delvis de mindre selskapene A/S Goaren, A/S Etnefjell og A/S Jotunfjell. Det var på det rene at disse selskapene tok opp lån i A/S Dovrefjell for å finansiere sine båtparter. Amelia Riis forklarte at skifteretten i den forbindelse refererte til A/S Dovrefjell som "Dovrebanken".

I 1955 skrev Dagny Marie Olsen under på en ny generalfullmakt der sønnen fikk fullmakt til å forvalte morens formue og å representere henne i enhver henseende. Fullmakten omfattet også rett til på morens vegne å transportere aksjer og andre verdipapirer, motta innbetalinger og å foreta utbetalinger, samt foreta alle typer kjøp samt å opptre på morens vegne og avgi stemme for moren på generalforsamlinger der hun hadde aksjer.

I tidsrommet 1952 – 1958 overtok Kristoffer Olsen jr. og ett av hans selskaper A/S Goaren alle dødsboets aksjer i A/S Luksefjell, i alt 408 aksjer slik at han pr. utgangen av 1958 kontrollerte samtlige av de 1116 aksjene som foreldrene opprinnelig hadde, dvs. 74,4 % av totale aksjer. Derigjennom kontrollerte han også majoriteten av aksjene i A/S Dovrefjell ved de 500 aksjene som var eiet av A/S Luksefjell og de 10 som han hadde fått i gave. Aksjene ble overtatt til ligningsverdi, og det er ikke bestridt at overførselen innebar en forfordeling i forhold til søstrene, jf. nedenfor under "bodommen".

Amelia og Einar Riis giftet seg i 1956 og bosatte seg i Roma. De første årene fikk hun utbetalt utbytte fra A/S Dovrefjell med kr. 49.000.- pr. år. I 1960 var utbyttet redusert til kr. 35.000.-. I 1961 var utbyttet ytterligere redusert til kr. 14.000.-. Fra 1962 stanset utbytteutbetalingene helt opp. Amelia Riis reagerte på dette ved å kreve en plass i styret i A/S Dovrefjell. Broren avviste kravet, og tilbød å overta hennes aksjer for kr. 1.500.000.-. Det er ubestridt at det var store verdier i rederiet på det tidspunkt, og tilbudet ble oppfattet som en provokasjon fra Amelia Riis’ side. Det førte til at hun kontaktet advokat som bisto med å ta ut forliksklage mot A/S Dovrefjell den 24.8.64 for å få innsyn i driften. Saken ble henvist til retten, men ble ikke fulgt opp med stevning, i det Dagny Olsen den 26.1.65 skrev under på en erklæring om at Amelia Riis skulle levere aksjene tilbake. Amelia Riis mente at broren sto bak. Kristoffer Olsen benektet imidlertid dette under hovedforhandlingen, og forklarte at moren handlet etter råd fra advokat.

Den 4.5.65 skrev Kristoffer Olsen følgende brev til sin søster:

"I det jeg viser til Mors overdragelseserklæring av 26.1.1965 og til at fristen for ordning er løpt ut, krever jeg hermed stillet til disposisjon på den måten som er bestemt i overdragelseserklæringen de 140 aksjer i A/S Dovrefjell og de 25 aksjer i A/S Tank som

Mor har forlangt tilbakelevert og som nu er mine. Av hensyn til mitt oppgjør med Mor er det ønskelig at aksjene snarest stilles til min disposisjon.

Jeg har i dag overfor begge selskaper anmeldt overdragelsene og krevet meg notert som aksjeeier".

Amelia Riis nektet å overføre aksjene, og broren tok den 6. januar 1966 ut stevning. 2. juni 1970 ble avsagt dom i Oslo byrett der Amelia Riis ble frifunnet. Dommen ble ikke anket. Av premissene i dommen fremgår at det bl.a. var forholdet rundt Kragerø Ørretfarm A/S som gjorde konflikten i familien Olsen akutt og som forårsaket rettssaken. I en senere granskning av Kragerø Ørretfarm A/S er det rettet sterk kritikk mot Kristoffer Olsen jr. for A/S Dovrefjells deltakelse i finansieringen av driften i ørretfarmen. Det ble også slått fast at A/S Dovrefjell i perioden 1959 til 1973 tapte i alt kr. 2.010.000.- på engasjementet.

 

 

Innledningen på skiftebehandlingen – "Bodommen":

Dagny Marie Olsen døde den 28. mai 1970. Boet ble etter hennes død tatt til offentlig skifte i Oslo skifterett, i det arvingene ikke overtok avdødes gjeld, jf. skifteloven § 78. Det var skifterettsjustitiarius Nils B. Hohle som hadde ansvar for bobehandlingen. Både Hohle og dommerfullmektig Ingrid Heimark, som arbeidet med saken de første par årene i skifteretten, er senere avgått ved døden. Da boet kom inn til skifteretten var det som en følge av det som hadde skjedd tidligere alvorlige konflikter mellom Amelia Riis og broren. Amelia Riis stolte ikke på at broren forvaltet hennes arv på den for henne beste måten. Hun var under skifteperioden representert ved høyesterettsadvokat Tore Engelschiøn. Hennes mann Einar Riis var også aktivt med under bobehandlingen. Kristoffer Olsen var representert ved høyesterettsadvokat Olav Nergaard. Monica Riis-Johannessen var ikke representert ved advokat, og holdt seg utenfor konfliktene, bortsett fra et brev til skifteretten av 28. september 1977, der hun skrev:

"Jeg vil protestere mot de krav Amelia Riis fremmet gjennom høyesterettsadvokat Tore Engelschiøn, og ber om at skifteretten gjør sitt ytterste for å fordele og slutte boet."

Skifteretten holdt registrering i boet den 29. juni 1970. Av registreringsforretningens post III fremgår at det var en del aksjer i boet. Det ble imidlertid ikke oppgitt eller registrert aksjer i rederiaksjeselskapet A/S Luksefjell, i det uskifteboets andel av disse på det tidspunkt ble disponert av Kristoffer Olsen jr., jf. ovenfor. Amelia Riis har opplyst at hun først etter morens død fikk kunnskap om foreldrenes testament, morens generalfullmakt til broren samt brorens ervervelse av uskifteboets gjenværende aksjer i A/S Luksefjell. I brev av 1.3.71 ba hun skifteretten bistå med opplysninger om morens disposisjoner i tiden før hun døde, noe skifteretten i brev av 3.3.71 opplyste at den ikke hadde myndighet til. Skifteretten hadde på det tidspunkt besluttet å ta boet opp til slutning. Imidlertid varslet Amelia Riis den 18. mai 1971 skifteretten om skiftetvist vedr. aksjene. Kristoffer Olsen jr. påsto saken avvist. Tvisten ble dog tillatt fremmet ved skifterettens kjennelse av 24.02.72 og den 30.05.73 avsa skifteretten dom (nedenfor kalt bodommen) der skifteretten ga Amelia Riis medhold i at overdragelsen av aksjene fra moren i uskifte måtte betegnes som en dødsdisposisjon. Retten kom til at det var skjedd en forfordeling av arvingene i boet ved det salg til underpris som hadde funnet sted. På s. 25 skriver retten: "Avgjørende for retten har ved vurderingen også vært den maktposisjon saksøkte etter hvert hadde sikret seg, med utgangspunkt i generalfullmaktene av 1951 og 1955. Det må være riktig som av saksøkeren nevnt at Kristoffer Olsen jr. var forvalter av uskifteboet". Kristoffer Olsen jr. ble pålagt å transportere de omtvistede 823 aksjer i A/S Luksefjell til boet. Kristoffer Olsen jr. anket dommen. Anken ble trukket i august 1977, og dommen ble da rettskraftig.

Av bodommens premisser s. 9 fremgår at saksøker bl.a. har anført:

"..at det har skjedd en markert formuesøkning i de senere år for A/S Luksefjells vedkommende. Samtidig har det skjedd en regnskapsmessig nedgang for Dovrefjell. Det er Kristoffer Olsen jr. som har aksjemajoriteten i, og leder begge selskaper.

En medvirkende årsak til de svake regnskaper fra A/S Dovrefjell skyldes etter saksøkerens mening også det hasardiøse foretagende "Kragerø ørretfarm" hvor A/S Dovrefjell engasjerte seg uten å forelegge planene for aksjonærene. For øvrig bebreides Kristoffer Olsen jf. for å ha belastet A/S Dovrefjell urimelig store disponenthonorarer, anslagsvis 3 – 400.000.- pr. år. Videre nevnes av saksøkeren at det er foretatt utlån av midler fra A/S Dovrefjell i første rekke til Kristoffer Olsen jf. Det dreier seg om beløp på flere millioner kroner."

Av bodommens premisser fremgår også at skifteretten retter bebreidelser mot advokat Finn Bjerke for den måten han rådga Amelia Riis på i forbindelse med en samtykkeerklæring hun avga i 1955. Samtykkeerklæringen lød som følger: "Undertegnede (som var Amelia og hennes søster Monica) erklærer herved at vi ikke har noe å innvende mot at vår bror skipsreder Kristoffer Olsen får anledning til å overta vår mor fru Dagny Marie Olsens aksjer i A/S Luksefjell efter en verdi av kr. 2.500.- pr. aksje."

Samtykkeerklæringen ble ansett uforbindende for Amelia Riis.

For øvrig viser retten til bodommen.

Krav om granskning:

Den 1.9.1971 begjærte Amelia Riis granskning av A/S Dovrefjell. Begjæring ble først fremsatt overfor generalforsamlingen i selskapet, mye på grunn av at det de senere år ikke var utbetalt utbytte. Begjæringen ble forkastet av generalforsamlingen. Den 30. november 1971 ble begjæring fremsatt overfor skifteretten, som den 14. juni 1972 fattet vedtak om at begjæring om granskning i medhold av aksjelovens § 101, 2. ledd ikke ble å ta til følge. Vedtaket ble påklaget til Justisdepartementet den 28. juni 1972, som sendte saken til regjeringsadvokaten til uttalelse. Slik uttalelse ble gitt den 9. november 1973, og konkluderte med at det på bakgrunn av den stans i utbyttebetalingen som fant sted i A/S Dovrefjell i 1962 syntes å være rimelig grunn til å etterkomme begjæringen om granskning i A/S Dovrefjell.

Etter dette omgjorde Justisdepartementet i brev av 6.12.73 skifterettens beslutning og ba skifteretten oppnevne en granskningsnemnd. I brev av 3. april 1974 opplyser skifteretten at man er i ferd med å oppnevne en granskningskommisjon. Den 31. juli 1976 hadde Arbeiderbladet et kritisk oppslag fordi granskning ennå ikke var iverksatt under tittelen "Rettsapparatet beskytter redere som burde granskes". Kommisjonen ble først oppnevnt ved kjennelse av 6. november 1976. Bakgrunnen for den lange tid det tok å få oppnevnt kommisjonen var at skifteretten fremsatte krav overfor Amelia Riis om å stille garanti for omkostningene. Det fremgår av brev fra advokat Engelschiøn til skifteretten av 9.8.1976 at garantikravet ble frafalt ved skifterettens brev av 5.8.76. Etter klage til Justisdepartementet over de oppnevnte granskningsmenn ble endelig granskningskommisjon oppnevnt den 18. mars 1977.

Granskningskommisjonen avga sin rapport den 15. oktober 1980. Retten vil komme nærmere tilbake til denne nedenfor under de forskjellige transaksjoner som er angrepet av Amelia Riis samt et eget avsnitt mot slutten av saksfremstillingen.

Stemmerett til aksjene og oppnevnelse av revisor:

Etter bodommen ble det den 15. juni 1973 holdt skiftesamling i boet. Det er ikke omstridt at aksjene på det tidspunkt representerte store verdier. Det vises her bl.a. til fremlagt oversikt fra R.S. Platou av 29.oktober 1973 samt oversikt utregnet av Einar Riis i samarbeid med advokat Nergård. Under skiftesamlingen ble det fra saksøkers side i nedlagt slik påstand om midlertidig forføyning:

"1. 823 aksjer a pål. Kr. 500.- i Skips A/S Luksefjell overleveres Oslo skifterett, eller på

annen måte undergis skifterettens kontroll. I Selskapets aksjeprotokoll gjøres de

nødvendige antegnelser om at de foretatte disposisjoner over omtalte aksjer er

ugyldige i henhold til skifterettens dom av 30.f.m.

2. Inntil bobestyrer er oppnevnt og er trådt i funksjon må det nedlegges forbud mot at

selskapets samlede regnskaper og dets arkiver disponeres utover det som daglig er

nødvendig.

3. Skifteretten oppnevner i medhold av skiftelovens § 16 en bobestyrer.

4. En medhjelper oppnevnes likeledes av skifteretten etter samråd med bobestyrer.

Det beskikkes en statsaut. revisor, jfr. aksjel. § 96."

Bakgrunnen for kravet om kontroll over aksjene var bl.a. at det i denne skiftesamling kom frem opplysninger om at Kristoffer Olsen jr. for lang tid siden hadde pantsatt aksjene i Fellesbanken uten at verken skifteretten eller Amelia Riis var underrettet. Kristoffer Olsen jr. imøtegikk kravene.

Den 25. juni 1973 avsa skifteretten kjennelse, hvoretter Amelia Riis’ begjæring om midlertidige forføyninger ikke ble tatt til følge, dog med unntak av at det ble besluttet oppnevnelse av bobestyrer. Vedr. aksjene besluttet retten at det var tilstrekkelig å la dem bero i Fellesbanken, men slik at retten ville varsle banken om at de deponerte aksjene var omtvistet.

Den 29. juni 1973 ble høyesterettsadvokat Nils Ustvedt oppnevnt som bobestyrer. Det fremgår ikke klart av premissene om skifteretten tok standpunkt til stemmerettsspørsmålet, noe lagmannsretten senere dog mente den hadde gjort, jf. nedenfor.

Amelia Riis påkjærte skifterettens kjennelse den 28. juni 1973. I kjæremålet heter det:

"Nærværende kjæremål fremmes utelukkende for det tilfelle av at Skifterettens kjennelse overhodet skulle innebære standpunkttagen til hvem som kan utøve stemmerett …"

I brev i tilknytning til kjæremålet ble skifteretten gjort uttrykkelig oppmerksom på den betydning Amelia Riis mente stemmerettsspørsmålet hadde. I tillegg ble det sendt et eget kjæremål den 27. juni 73 vedr. spørsmål om oppnevning av revisor. Vedr. stemmerettsspørsmålet fremgår av korrespondansen at dette ble drøftet. Bl.a. i brev til skifteretten av 15.august 1973 skrev advokat Engelschiøn som svar på brev fra advokat Nergaard: "Jeg ser av brevet at Kristoffer Olsen går inn for at stemmeretten for de 823 aksjer suspenderes så lenge tvisten pågår. Det er jo et greit standpunkt å innta fordi resultatet forholdsmessig da blir at han utøver nøyaktig den samme kontroll som før med selskapet. Det har således ingen betydning at stemmeretten suspenderes. Det som vil ha betydning, er om stemmeretten overføres til bobestyreren/skifteretten, hvilket må være det eneste ryddige i en sak av denne art."

Det er også fremlagt en rapport skrevet av Einar Riis fra møte på bobestyrers kontor den 31.08.73 der både stemmerettsspørsmålet og ekstra revisor ble drøftet.

Bobestyrer varslet skifteretten i brev av 11. september 1973 om at han ville møte som observatør på generalforsamlingene i A/S Luksefjell og A/S Dovrefjell den 13. og 14. september 1973, men uten å benytte stemmeretten.

Lagmannsrettens kjennelse forelå den 30.11.73. Lagmannsretten avviste i premissene kjæremålet vedr. oppnevnelse av revisor, jf. skifteloven § 27. Vedr. stemmerettsspørsmålet fant lagmannsretten at skifteretten måtte ha vurdert krav om å få overført stemmeretten til aksjene sammen med spørsmålet om beslagleggelse av aksjene. Dog fant man at skifteretten hadde lagt til grunn en uriktig forståelse av skifteloven § 25. På det grunnlag opphevet lagmannsretten skifterettens kjennelse og hjemviste spørsmålet om stemmeretten til ny påkjennelse. Lagmannsretten tok imidlertid ikke standpunkt til om anvendelse av skifteloven § 25 ville kunne føre til et annet resultat enn det skifteretten var kommet til.

Amelia Riis begjærte i prosesskrift av 7. desember 1973 berammelse av nytt rettsmøte til prøvelse av spørsmålet om boet skulle ta stemmeretten på aksjene. Vedr. spørsmålet om oppnevning av revisor skriver advokat Engelschiøn: "Fru Amelia Riis vil ikke anvende videre kjæremål for så vidt angår de lovanvendelsesspørsmål Lagmannsrettens avgjørelse av revisoroppnevningsspørsmålet innebærer. Dette fordi Skifteretten når som helst har anledning til å endre sin avgjørelse hvis den finner det nødvendig i henhold til skiftel. §§ 19 og særlig 25. På dette punkt har skifteretten allerede uttalt sin mening."

I brev av 20. desember 1973 ble det varslet og begrunnet at det i et rettsmøte berammet til 4. januar 1974 ville bli krevet fra Amelia Riis side at boet måtte ta stemmeretten for de 823 Luksefjell-aksjene og bruke stemmeretten når det ble funnet nødvendig.

Stemmerettsspørsmålet ble ikke tatt opp til avgjørelse på nytt på det tidspunkt, men det ble drøftet i skiftesamling den 12. februar 1974. Kristoffer Olsen jr. påkjærte lagmannsrettens avgjørelse til Høyesteretts kjæremålsutvalg, og begjærte oppsettende virkning i lagmannsretten. Han fikk medhold i kjennelse av 3. januar 1974. Den 8. mars 1974 avsa Høyesteretts kjæremålsutvalg kjennelse der hans kjæremål ble forkastet, og spørsmålet om stemmeretten var dermed rettskraftig hjemvist til ny behandling i skifteretten.

I brev til skifteretten den 17. mars 1974 begjærte Amelia Riis berammelse av skiftesamling "til avgjørelse av spørsmålet om stemmeretten til 823 aksjer i A/S Luksefjell skal tilligge nevnte bo til rettskraftig dom foreligger".

På grunn av at det på den tiden foregikk forliksforhandlinger mellom Olsen & Ugelstad og Amelia Riis, ("påskeavtalen", jf. nedenfor s. 15 flg.) ble det ikke aktuelt med ny behandling av stemmerettsspørsmålet.

Den 14. oktober 1974 skriver skifteretten til advokat Engelschiøn at bobestyrer vil være tilstede på den kontinuerte generalforsamling i A/S Dovrefjell den 10.12.94 som observatør.

Av skifterettens brev av 29. januar 1975 til Einar Riis fremgår at man også avventet resultatet av den påfølgende voldgiftssak (jf. nedenfor under avsnittet om "påskeavtalen") før man tok opp spørsmålet om stemmeretten. I brevet heter det fra annet avsnitt:

"Boet er eier av bankinnskudd og 823 aksjer i A/S Luksefjell. Sistnevnte selskap er stor aksjonær i Dovrefjell.

Båter og båtpartier tilhører ikke boet, men de respektive aksjeselskap. Skifteretten og bobestyrer har ikke forvaltningen av disse midler på boets vegne og kan ikke gripe inn (i) selskapsorganenes beslutningsmyndighet. Dette må i tilfelle skje indirekte ved at boet utøver aksjonærrettigheter, først og fremst stemmerett for aksjene på generalforsamling.

Når det gjelder ansvaret for de beslutninger som treffes i selskapenes anliggender, er forholdet at selskapets organer (generalforsamling, representantselskap og styre) har det vanlige ansvar som er forbundet med disse stillinger.

Spørsmålet om utøvelse av stemmerett for boets aksjer ble utsatt etter at Kjæremålsutvalgets kjennelse forelå, i det det pågikk forliksforhandlinger. Senere har spørsmålet vært utsatt i påvente av den voldgiftssak som verserer mellom partene angående forståelsen av den avtale, visstnok av 5/4.1974, som er inngått.

Hvis noen av loddeierne i boet forlanger at stemmerettsspørsmålet nå skal tas opp igjen i skifteretten uten hensyn til den voldgiftssak som vel snart kan tenkes avgjort, vil skifteretten overveie å innkalle partene og deres advokater til skiftesamling til nærmere behandling av spørsmålet."

Kravet om at stemmeretten måtte benyttes ble fremsatt på nytt i brev fra advokat Engelschiøn den 9. august 1976. Av diverse korrespondanse fremgår at bl.a. stemmerettsspørsmålet ble prosedert i skiftesamling høsten 1976. Skifteretten tok imidlertid ingen avgjørelse. I brev av 1. april 1977 ber advokat Engelschiøn igjen skifteretten bl.a. om å ta stemmeretten til aksjene.

Skifteretten skriver deretter i brev til Engelschiøn den 25.4.77:

"Når det gjelder den av Dem nedlagte påstand om utøvelse av stemmerett for boets regning til aksjene i Luksefjell, vil skifteretten avgi møte i den forestående generalforsamling og der nærmere tilkjennegi sin holdning vis a vis Deres krav."

Generalforsamlingen ble avholdt den 4. mai 1977 uten at stemmeretten ble benyttet.

Deretter skrev advokat Engelschiøn til skifteretten den 23. mai 1977:

"Jeg tror det vil være en fordel om skifteretten av Skifterettens avgjørelse i den tvist som ble prosedert i høst fikk en skriftlig form. Det er jo tross alt en tvist som ble prosedert. Også h.r. adv. Nergaard har jeg forstått deler denne oppfatning.

Fra min parts side sees det ikke slik at det er nødvendig med noen ekstensiv begrunnelse. Men det bør foreligge avgjørelse i skriftlig form hva angår stemmerettsspørsmålet, borevisor og bobestyrer."

Etter at bodommen var blitt rettskraftig i august 1977 innkalte skifteretten til ny skiftesamling den 26. september 1977, der bl.a spørsmålet om "hvorledes det skal forholdes med boets 823 aksjer i A/S Luksefjell" ble varslet tatt opp til behandling.

Den øvrige skiftebehandlingen etter bodommen frem til "påskeavtalen" den 5.4.74:

Det fremgår av ovenstående at skifteretten med unntak av oppnevnelse av bobestyrer, ikke tok til følge noen av de krav Amelia Riis fremsatte i skiftesamlingen den 15. juni 1973. I advokat Engelschiøns brev til skifteretten av 27. juni 1973 ble skifterettens beslutning om å la aksjene bero i Fellesbanken godtatt under den omforente forutsetning at banken ble varslet om at eiendomsretten til de deponerte aksjer var omtvistet. Fellesbanken ble varslet ved brev fra skifteretten av 29. juni 1973. Advokat Engelschiøn uttrykte dog bekymring for om boets økonomiske interesser var tilstrekkelig ivaretatt, i det han mente å ha hørt at aksjene var deponert som sikkerhet for selskapets kassekreditt i Fellesbanken. Skifteretten ble bedt om å skaffe tilveie følgende opplysninger fra Fellesbanken:

"1. Fellesbanken bekrefter at angjeldende aksjer er deponert og når.

Deponeringsavtalen fremlegges for skifteretten.

Det bes fastslått hvilket maksimumsbeløp de 823 aksjer fester for.

Det bes opplyst hva den aktuelle gjeld som aksjene hefter for var pr. 30.5.73.

Det bes opplyst hvem som er debitor for den gjeld aksjene er deponert for.

Det bes utvirket at Fellesbanken bekrefter at aksjene ikke blir disponert over uten med Skifterettens samtykke."

Samme dag skrev advokat Engelschiøn et annet brev til skifteretten der han ba om at det ble krevet antegnelse i A/S Luksefjells aksjeprotokoll at eiendomsretten til aksjene er omtvistet og tilkjent boet ved skifterettens dom av 30.05.73. Anmerkningen ble bekreftet gjennomført ved advokat Nergaards brev til bobestyrer av 10. september 1973.

Den 26. juli 1973 purret advokat Engelschiøn på opplysningene fra Fellesbanken. Han skrev samme dag følgende brev til bobestyrer:

" Jeg henviser til tidligere brev og vil så innstendig som mulig anmode Dem hurtigst mulig å sette Dem inn i saken, da ganske særlig med henblikk på kommende kontinuerte generalforsamling i A/S Luksefjell og A/S Dovrefjell 13. og 14. september d.å. Det er loddeieren, min klient fru Amelia Riis’ bestemte oppfatning at boet som majoritetsaksjonær i A/S Luksefjell og dermed A/S Dovrefjell efter skifterettens dom må foreta disposisjoner for å forhindre at boets verdier utsettes for fare ved disposisjoner som ikke er i boets interesse.

Det har forskrekket meg meget at jeg er blitt referert fra min klients mann, konsul Riis, at disponent Jan Riis-Johannessen ca. primo juli i år har uttalt at A/S Dovrefjell kunne komme til å gå konkurs. Dette er jo en oppsiktsvekkende uttalelse i disse oppgangstider for shipping. Som De vil vite, er det min klients standpunkt at verdier tappes ut av A/S Dovrefjell og at dette kan fortsette. Følgelig må verdiene låses og jeg vil derfor be bobestyreren overveie hvilke skritt som i den anledning måtte være hensiktsmessige, til tross for at skifterettens dom ikke er rettskraftig. Dette siste forhold kan ikke bety at den som er fradømt majoritetssituasjonen, fortsatt skal få skalte og valte fritt med verdiene uten enhver kontroll fra boets side. Efter mitt syn kan skipsreder Kristoffer Olsen ikke beklage seg over at skifteretten ved bobestyreren, eventuelt efter hans forslag, foretar den helt nødvendige kontroll for å sikre verdiene.

Gjenpart av dette brev går så vel til Oslo skifterett v/justitiarius Hohle som til h.r.adv. Olav Nergaard."

Det fremgår av flere brev på samme tid at Amelia Riis reagerte kraftig på at Kristoffer Olsen hadde pantsatt Luksefjell-aksjene, og spesielt at han ikke hadde opplyst dette etter at tvisten ble igangsatt. Det vises spesielt til advokat Engelschiøns brev av 15. august 1973, der han skriver under punkt 3 fra annen setning:

"Det fastholdes fra min side at det er ganske uhørt at det ikke tidligere er blitt opplyst for meg av h.r.adv. Nergaards klient at aksjene er deponert for gjeld. Tvisten har jo tross alt pågått en del år nu. Det er selvfølgelig riktig at skipsreder Kristoffer Olsen ikke tidligere skulle være avskåret fra en regulær forretningsmessig rådighet over aksjene; det er da heller ikke hevdet fra min side, og taktikken med å legge meg i munnen ting jeg ikke har sagt, for så å påvise urimeligheten i det, aksepteres ikke. Hva jeg har sagt; er at straks tvisten ble på det rene, fikk man opplyse det reelle forhold m.h.t. aksjene. Disses verdi kan jo i sin helhet være tømt ved pantsettelse. Denne opplysning vil enhver måtte forstå er av avgjørende betydning når det prosederes om eiendomsretten til aksjene. Det er dette jeg har sagt, og det fastholder jeg."

Det fremgår både av korrespondanse, protokoller fra skiftesamlinger og prosesskriv at både skifteretten og bobestyrer var orientert om tidligere hendelser, bl.a. tvisten mellom Amelia Riis og Kristoffer Olsen vedr. hennes aksjer, samt tidligere forhold slik som Kragerø Ørretfarm. Man var også orientert om at Amelia Riis var engstelig for arven sin, og hva som kunne skje med denne dersom skifteretten ikke skaffet seg kontroll over hvorledes rederiets økonomi ble forvaltet. I brevet av 15.8.73 ble det spesielt vist til skiftelovens §§ 19 og 25. I brev fra Tore Engelschiøn av 17. januar 1974 til styret i A/S Dovrefjell, A/S Luksefjell og A/S Enterprise, skriver han:

"Salg av tonnasje.

Pva. aksjegruppen Riis er jeg blitt gjort oppmerksom på det forhold at selskapene står i ferd med å overdra selskapets andeler i 228000-tonneren i Hamburg, 130000-tonneren i Iddevalla, 54000-tonneren i Gdynia i likhet med 60000-tonneren Vardefjell, og da til kostpriser i forbindelse med overtagelse av management av en 380000-tonner.

Vi har fra selskapet ingen opplysninger om disse transaksjoner, men mener at avhendelse av flunkende ny tonnasje til kostpris når markedsprisen i dag er nær det dobbelte, ikke kan foretas av Olsen-selskapene under de rådende forhold. Med det siste siktes til tvisten om eiendomsretten til aksjene i A/S Luksefjell som igjen eier halvparten av A/S Dovrefjell, samt ganske særskilt at gransking er innvilget av Justisdepartementet.

Aktiva i form av tonnasje representerer håndfaste verdier mens erstatning i form av managementavtale med tilhørende inntekter er noe som løper for fremtiden. Etter min mening må så vel boet som min klient ha et ord med i laget ved avgjørelsen av disse spørsmål. Man har et klart krav på å få alle kort på bordet før noen som helst beslutning som binder selskapene blir fattet.

Gjenpart av dette brev går til Oslo skifterett ved justitiarius Hohle samt bobestyrer h.r.adv. Nils Ustvedt.

Jeg tar ethvert forbehold mht. ansvar for foretatte eller påtenkte disposisjoner av denne karakter som her er antydet, likesåvel som det må følge som en selvfølge at slikt forbehold om ansvar tas for enhver annen disposisjon som på noen måte forringer det krav min klient har vis-a-vis selskapene både som loddeier i boet og som selvstendig aksjonær. Det nytter ikke denne gang som sagt før at vi må ta ansvaret for at en forretning ikke går gjennom når og så lenge som min klient og boet ikke på noen måte er orientert på forhånd."

Den 22. januar 1974 svarte skifteretten på brevet, og skrev fra annet avsnitt:

"De ber i Deres skrivelse til skifteretten om snarlig avholdelse av en skiftesamling til behandling av det som er omhandlet i Deres brev til A/S Dovrefjell m.fl. Skifteretten har i skrivende stund ingen ledig time inneværende måned. Hvis det er absolutt nødvendig med snarlig avholdelse, må man eventuelt få skjøvet på en annen skiftesamling. Dette er imidlertid noe man nødig gjør, men som sagt i nødsfall må dette bli utveien. Man hører gjerne fra Dem for så vidt angår nødvendigheten av et slikt ekstraordinært skritt."

Advokat Engelschiøn gjentok og begrunnet i brev av 25.1.74 behovet for en skiftesamling. Denne ble avholdt den 12. februar 1974. Det ble også skrevet brev der det ble gjort oppmerksom på at det foregikk makulering av gamle dokumenter, og der skifteretten ble bedt om å medvirke til å få sikret dokumenter fra før 1960.

Det foreligger også korrespondanse vedr. spørsmål om Kristoffer Olsen jr. skulle avgi en lojalitetserklæring til boet. Dette fremgår bl.a. av brev fra advokat Engelschiøn til skifteretten av 18. februar 1974, der han skriver at den bebudede lojalitetserklæring ennå ikke foreligger. Dog viser et brev fra advokat Olav Nergaard av 12.09.75 at Riis i skiftesamling den 4. januar 1973 "nærmest feiet bort" Kristoffer Olsens tilbud om lojalitetserklæring. Ifølge advokat Nergaards brev til skifteretten den 15. september 1976 fikk Kristoffer Olsen aldri noe forslag fra skifteretten til formulering av en lojalitetserklæring.

I et annet brev av 18. februar 1974 klaget Amelia Riis på bobestyrer, og krevde ham skiftet ut eller at det ble oppnevnt en ny bobestyrer med hjemmel i skiftelovens § 16.

Bobestyrer imøtegikk kritikken både mot ham selv og skifteretten i brev av 19.2.74. Den 26.2.1974 uttrykkes igjen mistillit til bobestyrer fra Amelia Riis’ side med bl.a. klar tilkjennegivelse av at hun ikke ønsker at bobestyrer skal fortsette. Brevet avsluttes som følger:

"Pva. av fru Amelia Riis henstiller jeg derfor høfligst bestyreren om å tre tilbake. Gjør han ikke det frivillig selv etter denne henstilling, står fru Amelia Riis’ anmodning til Skifteretten i forrige brev om å beslutte fratreden ved makt."

Av brev av 28.2.74 fremgår at bobestyrer ikke trekker seg frivillig. Skifteretten tok ikke kravet om utskifting av bobestyrer til følge, jf. brev av 11.03.1974. Advokat Engelschiøn sa som vitne i retten at Hohle under hånden til ham hadde uttalt at Ustvedt ikke var den rette bobestyrer. I Hohles brev til Regjeringsadvokaten av 14.09.78 ble han imidlertid betegnet som "en utmerket og samvittighetsfull mann".

Forliksforhandlinger – Desemberavtalen og påskeavtalen:

Uavhengig av skifteretten ble Amelia og Einar Riis, som fortsatt bodde i Roma, varslet om at Ugelstad-siden i Olsen & Ugelstad ønsket et møte den 5. desember 1973 med sikte på en minnelig løsning i striden mellom Amelia Riis og Kristoffer Olsen jr. Einar Riis møtte på vegne av sin kone. Han hadde høsten 1973 sammen med advokat Nergaard forsøkt å få oversikt over hva Amelia Riis’ andel av arven var verdt. De var kommet til at hennes andel av arven tilsvarte et skip til en nettoverdi på ca. 22 millioner USD.

Under forhandlingene møtte Trygve og Rolf Ugelstad for rederiet og skipsmegler Georg Rønneberg som representant for Kristoffer Olsen jr. I løpet av møtet skrev de tilstedeværende under på en avtale hvoretter Amelia Riis skulle overta MS Norefjell, som hadde en verdi på ca. 9,5 til 10 millioner USD, eller N.kr 46.000.000.-. Forutsetningen var at Kristoffer Olsen frafalt anken over "bo-dommen" og at offentlig granskning ble stanset. På det tidspunkt visste ikke Einar Riis at granskning var anbefalt. Dog mener han i ettertid at motparten må ha vært kjent med dette. Einar Riis oppfattet avtalen som bindende, mens motparten har betegnet det som en rammeavtale. Den ble ikke gjennomført. Einar Riis opplyste i retten at det skyldtes at han etter møtet oppdaget at det var brukt feil dollarkurs. Etter daværende dollarkurs skulle motverdien til skipet i norske kroner vært ca. N.kr 50 millioner. Det ble ikke akseptert av Kristoffer Olsen jr. at han forsøkte å få rettet på dette, og det ble påberopt som avtalebrudd fra Olsens side.

På nyåret 1974 begynte forhandlingene som endte med "påskeavtalen" av 5. april 1974 mellom A/S Falkefjell og Kristoffer Olsen på den ene siden og Amelia og Einar Riis på den andre. Skifteretten var heller ikke her involvert. Dog viser bl.a. brev fra skifteretten til advokat Nergaard av 16. april 1974 at skifteretten var kjent med at det var inngått en rammeavtale, noe som bl.a. fikk til følge at stemmerettsspørsmålet ikke ble tatt opp til ny avgjørelse etter Høyesteretts kjæremålsutvalgs kjennelse av 8.3.74.

Innholdet i "påskeavtalen" var at Amelia Riis overdro samtlige av sine aksjer i A/S Dovrefjell, A/S Enterprise, A/S Rudolf og A/S Luksefjell til selskapet A/S Falkefjell. Dette var et selskap som var kontrollert av Ugelstad-siden som verken Amelia Riis eller A/S Luksefjell eller A/S Dovrefjell hadde aksjer i.

I tillegg overdro Amelia Riis sin ideelle andel av aksjene i foreldrenes dødsbo til A/S Falkefjell.

Som vederlag fikk Amelia Riis skipet MS Sognefjell som hadde en verdi rundt 11,5 til 12 millioner USD som tilsvarte ca. N.kr. 63,2 – 66 millioner etter kurs 5,5. Under punkt 1) i avtalen står det:

"A/S Falkefjell overdrar M/S "Sognefjell" til A. Riis eller den person eller det selskap hun utpeker, innen- eller utenlands, til skalaverdi kr. 22.400.000,- uten andre heftelser enn nevnt under punkt 2."

M/S Sognefjell var opprinnelig eiet med 25 % av A/S Luksefjell og 25 % av A/S Dovrefjell (Olsen-selskaper) og 50 % av A/S Falkefjell (et av Ugelstad-selskapene). Olsen-selskapene overdro sine andeler til A/S Falkefjell til bokførte verdier. Dette utgjorde kr. 1.239.799.- i A/S Dovrefjell og kr. 3.722.000.- i A/S Luksefjell, jf. fremlagt avtale av 25. april 1974. Reell verdi var ca. 16 millioner kroner på hvert selskap.

Retten legger til grunn at skalaverdien er det samme som ligningsverdien på skipet, og således lavere enn den reelle salgsverdi. Skalaverdien ble satt inn i avtalen av skattemessige hensyn etter ønske fra rederiet. Det var noe diskusjon om myndighetene ville godta skalaverdien ved den søknad om eksportlisens som rederiet måtte fremme.

Båten skulle leveres på Karmøy senest den 6. mai 1974.

Av avtalens punkt 2) fremgår at Amelia Riis i tillegg skulle yte et vederlag på 20 millioner kroner som pantegjeld i skipet, hvorav halvparten var omtvistet. Gjelden var en selgerkreditt over 10 år.

Det var også i denne avtalen en forutsetning av både krav om granskning og anken vedr. "bo-dommen" ble trukket tilbake etter at skipet var levert.

Amelia Riis opprettet umiddelbart rederiselskapet Cosmic Tankers Inc, Liberia, og solgte M/S Sognefjell videre til et indisk rederi, som skulle overta skipet på Karmøy den 6. mai 1974. Imidlertid ble det ikke søkt eksportlisens før den 22. april 1974. Det viste seg at myndighetene ikke uten videre ville godta skalaverdien som grunnlag for søknaden. Rederiet krevde da at Amelia Riis måtte godta å overta båten i Norge, noe hun mente hun ikke var forpliktet til etter avtalen. De indiske kjøperne trakk seg fra handelen den 1. august 1974 da eksportlisens ennå ikke forelå. Den ble først innvilget 16. august 1974. På den tiden hadde markedet for second hand tonnasje gått betydelig ned. Det ble etter dette forhandlet om at Amelia Riis skulle overta skipet i Ravenna den 3. september. Partene ble imidlertid ikke enige. Amelia Riis krevde erstatning fra A/S Falkefjell som ikke erkjente erstatningsansvar.

Amelia Riis reiste voldgiftssak ved stevning den 4. oktober 1974 vedr. gjennomføringen av avtalen. Saken ble berammet til 3. januar 1975. Amelia Riis var først representert ved advokat Thomas Idsøe til han ble sykmeldt den 18.12.74. Idsøes sykemelding er ikke fremlagt. Imidlertid har han i brev av 3. januar 1975 til Einar Riis referert konklusjonen: "Han er nå blitt pålagt å redusere sin arbeidsbyrde i minst en måned og i denne tiden ikke utsette seg for ekstra stressende situasjoner. For så vidt er han å betrakte som halvt sykemeldt i denne tiden".

Advokat Engelschiøn fant ikke å kunne føre saken, i det han hadde medvirket til "Påskeavtalen". Han ble for øvrig også sykmeldt samme dag. Hans sykemelding fra lege Herman Anker fremlagt, og lyder:

"Jeg viser til konsultasjon hos meg nylig. På bakgrunn av denne undersøkelse anser jeg det medisinsk tilrådelig at De i de nærmeste par uker mest mulig avlastes for arbeid. Jeg anbefaler at De tar Dem rikelig tid til fritid og forsiktig mosjonsidrett."

Som følge av Idsøes sykemelding ble saken utsatt, og berammet på nytt til den 10. mars 1975. Advokat Jonas W. Myhre overtok som Amelia Riis’ prosessfullmektig den 31. januar 1975 og førte saken for voldgiftsretten.

Hovedforhandling ble gjennomført fra 10. – 18. mars, og dom ble avsagt den 2. mai 1975. Amelia Riis fikk ikke medhold i sin prinsipale påstand om å få erstattet MS Sognefjells verdi pr. avtalt leveringstidspunkt den 6.5.74. Voldgiftsretten fant imidlertid at rederiet måtte holdes ansvarlig fordi de hadde opptrådt på grunnlag av en uriktig forståelse av avtalen. Dette ved at de inntok det standpunkt at Amelia Riis var forpliktet til å motta skipet i Norge da det viste seg umulig å få eksportlisens på grunnlag av skipets skalaverdi. Hun fikk således medhold i en del av sin subsidiære påstand. I tillegg til den subsidiære påstand om overdragelse av skipet var det nedlagt påstand om en erstatning på minimum 18,9 millioner kroner. Retten var ikke enig i at rederiet skulle betale en så høy erstatning, i det det ble vist til at en erstatningsberegning etter voldgiftsrettens syn måtte "ta sitt utgangspunkt i at selv om rederiet hadde opptrådt slik som en riktig forståelse av avtalen tilsa, ville levering av skipet tidligst ha kunnet finne sted i første halvdel av juli 1974." (Jf. voldgiftsdommen s. 59). Voldgiftsretten fant at at Amelia Riis hadde krav på en erstatning for prisfallet på skipet fra juli til oktober, da Amelia Riis frasa seg retten til å få skipet levert, og anslo dette til noe mer enn 6,75 millioner kroner. I tillegg ble det fastslått at hun hadde krav på erstatning for annet tap ved at skipet ikke sto til hennes disposisjon fra begynnelsen av juli måned. Dog fant retten ikke grunn til å gå nærmere inn på erstatningsberegningen, i det den fant det åpenbart at beløpet lå under det minimumsbeløp Amelia Riis hadde satt inn i sin påstand. På den annen side lå beløpet over de 6 millioner kroner som rederiet hadde tilbudt i sin subsidiære påstand. Resultatet ble at retten falt ned på den atter subsidiære påstand som begge parter hadde nedlagt, nemlig at avtalen av 5. april 1974 heves. Det vises for øvrig til voldgiftsdommen.

Pantsettelsen av MS Sognefjell:

Uten at Amelia Riis kjente til det, utstedte A/S Falkefjell den 26. april 1975 en pantobligasjon stor USD 8 millioner pluss 10 % rente i MS Sognefjell til fordel for advokatene Ole Lund og Christian Haneborg. Ole Lund var fra 1. januar 1975 ansatt som direktør i Olsen & Ugelstad. Christian Haneborg representerte DnC/Mantrust (Manufacturer Hannover Trust Company) som var kreditorer i A/S Falkefjell. Obligasjonen ble tinglyst den 28. april 1975. Pantsettelsen skjedde således etter at voldgiftsretten hadde tatt saken opp til doms, men før dom var avsagt.

Bakgrunnen for pantsettelsen var at Hilmar Reksten den 10. april 1975 hadde varslet DnC om at de ikke kunne betale avtalt leie for skipet TT Falkefjell. Skipet var kontrahert av A/S Dovrefjell på vegne av flere rederiselskaper den 30. juni 1970 og delvis finansiert ved et lån fra DnC på USD 32 000 000. Lånet ble syndikert av banken som dog var agent for lånet, og som på den bakgrunn hadde ansvaret for sikringen av lånet. Skipet ble ved et certeparti datert den 29. januar 1971 sluttet til Hilmar Reksten for en periode på 3 år fra levering. Avtalt leie skulle betales direkte til DnC. I tillegg hadde DnC pant i skipet.

Det fremgår av notater fra banksjef Erling Naper den 24. og 25. april at DnC vurderte flere muligheter for å skaffe tilleggssikkerhet etter at Rekstens leiebetaling falt bort. Banken var kjent med striden i Olsen-familien og det faktum at MS Sognefjell sto i ferd med å bli overført til Amelia Riis. Naper skriver i sitt notat av 24. april 1975, 4. avsnitt:

"Når det gjelder situasjonen mot rederiene kom det frem at de undersøkelser man foreløpig har fått gjort, viser at likviditetssituasjonen ikke er særlig lys, samt at det heller ikke ser ut til å være store muligheter for å kreve tilleggssikkerheter.

Situasjonen angående båten "Sognefjell" ble reist. Haneborg bekreftet at han kjente litt til saken idet han var koblet inn i den pågående familietvist meget tidlig, med forespørsel om han ville være voldgiftsdommer, hva han hadde nektet. Han oppfattet imidlertid saken som en skiftetvist, altså en tvist mellom arvinger angående oppgjør. Han var imidlertid av den oppfatning at en overføring av "Sognefjell" til en del av familien i forbindelse med et slikt oppgjør i dag ikke kan finne sted, og han påtok seg å kontakte Ole Lund umiddelbart efter vårt møte for å gi denne beskjed. Vi bør selv hurtigst mulig få vurdert hvorvidt vi kan få tatt pant i "Sognefjell" som sidesikkerhet for våre tilgodehavener på "Falkefjell". I følge Haneborg kan dette gjøres ved at vi sier til rederiet at formelt sett har "default" nå skjedd under vår låneavtale ved at certepartihyren ikke lenger blir betalt, men at vi er villige til å frafalle våre rettigheter i medhold av certepartiet mot at vi får det nevnte tilleggspant i "Sognefjell". Hvorledes dette formelt bør gjøres blir i tilfelle et spørsmål i det vi kun ønsker å gi opp vår adgang til å gå på rederiene i dag, ikke å gi opp de eventuelle rettigheter som certepartiet til Reksten kan utbringe."

Av notatet av 25. april 1975 fremgår bl.a. at banken vurderte å foreta en midlertidig forføyning mot rederiet for å få stoppet overførselen av MS Sognefjell. De ønsket ikke å gå til namsretten fordi de fryktet for at retten ville kunne pålegge dem å begjære rederiet konkurs. Dette ville kunne føre til ytterligere tap for banken. Naper viste her spesielt til et engasjement i en annen båt ved navn "Fagerfjell" der man ventet en forsert innbetaling stor USD 18 millioner senere samme år. De var engstelige for at en konkurs kunne påvirke denne innbetalingen. Banken falt dermed ned på den løsningen å få A/S Falkefjell til å stille en tilleggssikkerhet i MS Sognefjell før voldgiftsdommen var falt. Dette til tross for at man så at rederiet ved å medvirke til en pantsettelse muligens foretok en rettsstridig handling mot Amelia Riis.

Pantobligasjonen ble i første omgang utstedt til Lund og Haneborg for ikke å forfordele kreditorene i det bakgrunnen for DnC’s aksjon var basert på rederiets insolvens. I juni 1975 ble den overført til DnC og den 3. desember 1975 ble pantet slettet uten oppgjør i forbindelse med at MS Sognefjell ble solgt.

Amelia Riis anla søksmål mot DnC for å få prøvet bankens fremgangsmåte. Banken ble frifunnet både i byretten og lagmannsretten, og saken ble nektet inntatt i Høyesterett.

Rekstens økonomiske problemer 1974/75:

På samme tid som voldgiftssaken ble forberedt, fikk Hilmar Reksten alvorlige økonomiske problemer. Problemene hadde sammenheng med den dyptgående krise i internasjonal tankfart som utviklet seg fra oktober 1973. Reksten var spesielt utsatt, i det han i stor utstrekning opererte i det såkalte "spot-market", uten basis i langsiktige certepartier. Olsen & Ugelstad ble berørt ved Rekstens manglende betaling av certepartileie for TT Falkefjell den 10. april 1975, jf. ovenfor. Den 30. april 1975 betalte Reksten ned USD 10 millioner på et lån til Hambros Bank (Palmerstone-lånet), som Reksten var selvskyldnerkausjonist for.

Retten legger til grunn at man i Staten ikke ønsket at Reksten skulle gå konkurs på det tidspunkt bl.a. fordi man var redd for arbeidsplasser i skipsbygningsindustrien, spesielt i Aker-gruppen der Reksten fra begynnelsen av 70-årene hadde bestilt 6 store tankskip. Våren/sommeren 1975 ble det arbeidet for å opprette Garantiinstituttet for skip og borerigger (GI) bl.a. med tanke på å hjelpe Reksten. Opprettelsen skjedde den 3.10.75. Det er lagt frem en rekke dokumenter som viser at staten ønsket å bistå med løsninger for å forhindre Rekstens konkurs. Det ble holdt møter med Handelsdepartementet og Norges Bank vinteren 1975. Av notat bl.a. av 27.1.75 fremgår at man i Norges Bank var opptatt av evt. pantsettelse av Rekstens betydelige aksjeportefølje som sikkerhet for ytterligere lån i Hambros bank. Av notat av 7.2.75 drøftes spørsmålet om Staten evt. kunne overta aksjene, noe som forutsatte et samspill mellom Reksten, Hambros Bank og Staten. Den 11. juni 1975 besluttet Stortinget i hemmelig møte å kjøpe de av Rekstens aksjer som fremgår av kjøpsavtale av 11. juli 1975.

Retten legger også til grunn at man i Norges Bank var kjent med, eller i alle fall hadde sterke mistanker om at Reksten hadde en skjult utenlandsformue, jf. spesielt notat fra Buhring Dehli i Norges Bank av 12.03.1974 samt opplysninger gitt av advokat Engelschiøn vinteren 1975.

Skifterettens behandling av dødsboet etter "påskeavtalen" frem til stevning blir tatt ut:

Mye av skifterettens behandling av dødsboet ble stilt i bero i påvente av forhandlingene rundt "Påskeavtalen" og gjennomføringen av voldgiftssaken rundt denne. Planlagt skiftesamling den 29.4.74 ble ikke avholdt. Den 4.10.74 ble det sendt et brev fra skifteretten til advokat Engelschiøn med opplysning om at bobestyrer ville være tilstede på kontinuert generalforsamling i A/S Dovrefjell den 10.12.74. Den 7.1.75 skrev Einar Riis følgende brev til skifteretten:

"Vi beklager meget, men anser det nu nødvendig å få klarlagt hvem som vil stå juridisk og økonomisk ansvarlig hvis midler føres ut av fru Dagny Olsen’s uskiftebo til skade for loddeier."

Den 9. januar 1975 skrev Einar Riis på nytt til skifteretten som startet slik:

"Fra Olsen & Ugelstad har vi nettopp mottatt underretning om at det helt nye 130.000 tdw store tankskipet m/t Fagerfjell tilhørende blant annet rederiaksjeselskapene A/S Luksefjell og A/S Dovrefjell er overdratt til et nytt aksjeselskap A/S Fagerfjell som har fått hjemmel til skipet.

Denne opplysningen ble ikke meddelt i generalforsamlingen den 10. desember slik at protest kunne være nedlagt der og til tross for at avtalen synes inngått 28. juni 1974. Overføringen av hjemmelen til et nytt aksjeselskap kan innebære en utføring av store millionbeløp fra uskifteboet."

Det ble deretter anmodet om at skifteretten måtte gripe inn for å beskytte verdiene i boet.

Den 24.januar 1975 sendte Einar Riis et brev til Justisdepartementet vedlagt en redegjørelse fra advokat Engelschiøn av 17.1.75 for status vedr. en rekke krav fremsatt på vegne av Amelia Riis. Avsnitt to og tre i brevet lyder:

"De vil bemerke de anstrengelser som er gjort for å oppnå ny bobestyrer og/eller revisorer.

I mellomtiden disponerer Kristoffer Olsen, som nettopp ble dømt for å ha tilegnet seg alle boaksjene, begge rederiene og alle boverdiene, ennu mer ukontrollert enn noen sinne – og vi frykter på en slik måte at verdiene vil tilfalle ham, til tross for dommen om at han skulle tilbakeføre alle 823 Luksefjellaksjene."

Det er ikke fremlagt noe svar fra Justisdepartementet. Imidlertid svarte skifteretten på brev

den 29.1.75 som er sitert ovenfor under avsnittet om stemmeretten (s. 10).

Den 12. februar 1975 ble det sendt en redegjørelse over bobehandlingen fra bobestyrer til skifteretten. På side 3 skriver bobestyrer vedr. møte avholdt den 5. februar 1974:

"Det har vært et stadig tilbakevendende problem at konsul Riis hevder at selskapene innlater seg i dårlige forretninger, mens Kristoffer Olsen hevder at de forretninger det har vært tale om, har vært gunstige for selskapet og at de ikke måtte forpurres."

Etter at voldgiftsdommen var avsagt den 2.5.75 hadde skifteretten en konferanse med Einar og Amelia Riis den 25. juli 1975, der skifteretten ble orientert om Riis’ mistillit til Kristoffer Olsen og varslet om at de ville kreve Kristoffer Olsen satt utenfor. I brev av 28. juli 1975 ble det ytterligere fokusert på problemene med å ha Kristoffer Olsen alene i ledelsen. I brev til bobestyrer av 30. juli 1975 uttrykker skifteretten i nest siste avsnitt:

"Selvsagt vil en aksjon overfor ledelsen i nevnte selskaper møte voldsom motbør, men hvis det er riktig som av konsul Riis anført at det er truffet disposisjoner som har ført til at selskapene i dag er klart insolvente, må vel skifteretten ta disse alarmerende meldinger opp til ny vurdering."

Den 8. august 1975 fulgte Amelia Riis opp med krav til skifteretten om utskifting av Kristoffer Olsen.

Det er ellers fremlagt korrespondanse mellom partenes advokater, skifteretten og bobestyrer i 1976 og primo 1977 vedr. spørsmålet om Kristoffer Olsen hadde lovet å disponere forsvarlig eller forelegge disposisjoner for skifteretten. Det ble også den 22.10.76 igjen anmodet om at bobestyreren måtte trekke seg. I brev av 1. april 1977 oversender advokat Engelschiøn regnskaper for A/S Luksefjell og A/S Dovrefjell for 1976, og viser til at aksjekapitalen er tapt og at etter hans mening

"skyldes tapene disposisjoner foretatt under boforvaltningen og som gjentagende ganger skarpt er kritisert av min part qua loddeier og aksjonær".

I tredje siste avsnitt skriver han:

"Skifteretten forutsettes nå snarest å iverksette de forholdsregler som situasjonen så avgjort nå krever mht. kontroll og sikring av eventuelle gjenværende bomidler. Det er bl.a. tvingende nødvendig at Skifteretten er med på å finne den i selskapsberetningene for 1976 omtalte "løsning på rederigruppens samlede økonomiske problemer" som ved årsskiftet og bekjentgjort i dag er "selskapets eneste mulighet for fortsatt drift".

Den 25. april 1977 skrev skifteretten et brev til advokat Engelschiøn og viste til at det vinteren 1977 hadde vært

"enkelte tilløp til forliksforhandlinger og det har vært sendt ut følere fra begge sider. I håp om at dette skulle utvikle seg i gunstig retning, har man latt skifterettens avgjørelse stille i bero.

Et skritt i retning av en minnelig ordning mente man muligens kunne tas ved at skifteretten deltok sammen med Einar Riis og frue i representantskapsmøte i A/S Dovrefjell 15. d.m. Alle skifterettens forhåpninger i retning av løsning smuldret imidlertid bort ved nevnte møte, og man kan vel fastslå at stemningen mellom loddeierne er ytterligere tilfrosset.

Når det gjelder den av Dem nedlagte påstand om utøvelse av stemmerett for boets regning til aksjene i Luksefjell, vil skifteretten avgi møte i den forestående generalforsamling og der nærmere tilkjennegi sin holdning vis a vis Deres krav."

Av protokoll fra skiftesamling den 18.5.77 fremgår at det ble fastslått at den økonomiske situasjon for A/S Luksefjell og A/S Dovrefjell er alvorlig. Skifteretten var kjent med at selskapene forhandlet med kreditorene om en kreditoravtale. Justitiarius Hohle ble bedt om å trekke seg som leder av bobehandlingen. I tillegg heter det i referatets nest siste avsnitt:

"Den annen sak som var forhandlingstemaet i dag og som var den direkte foranledning til dagens skiftesamling var skifterettens interesse i å få igangsatt en ny forhandlingsrunde med henblikk på en minnelig ordning hvorved alle tvistepunkter skulle bringes ut av verden".

Engelschiøn skrev i brev av 23.7.77 vedr. bobestyrer og borevisor:

"Hva angår det siste, er det min parts oppfatning fra mer enn ett år siden at nåværende bobestyrer må tre tilbake. I stedet bør det utnevnes en ny kompetent mann med den nødvendige innsikt til å råde skifteretten og foreta kontroll med forvaltningen av boets midler. Mht. valg av bobestyrer, må det konfereres med loddeierne før beslutning treffes."

I skiftesamlingen den 26. september 1977 etter at bodommen var blitt rettskraftig, ble det varslet en avgjørelse vedr. kravene om oppnevnelse av bo-revisor og utskifting av bobestyrer. Ved skifterettens beslutning av 14.10.77 ble kravene ikke tatt til følge. Vedr. utskifting av bobestyrer heter det bl.a. i premissene:

"De bebreidelser som har vært rettet mot bobestyreren for passivitet, finner ikke skifteretten uten videre å kunne erklære seg enig i. Skifteretten minner om at den verserende tvist mellom partene, sto i 4 ½ år under saksforberedelse i lagmannsretten. Derved ble både skifterett og bobestyrer handlingslammet, i det de omtvistede aksjer som for øvrig er boets betydeligste aktivum, faktisk måtte sies å befinne seg i "ingenmannsland". Uansett hva skifteretten aktet å foreta seg, gjerne i samråd med bobestyreren, ble det reist kritikk fra begge hold i den verserende skiftetvist".

I 1977/78 var rederiet kommet i en faktisk konkurssituasjon. Det ble forhandlet med kreditorene, og den 31.3.1978 ble det inngått en akkordavtale. Vedr. avtalen med kreditorene heter det i fellesberetningen for 1977:

"I et av selskapene, A/S Luksefjell, innehas aksjemajoriteten av boet etter avdøde Marie Dagny Olsen, og dette bo forvaltes av Oslo skifterett. En av loddeierne i boet, Amelia Riis, anket Oslo skifteretts beslutning av 19. januar 1978 om at boet med sine aksjer i A/S Luksefjell skulle stemme for inngåelse av avtalen med kreditorene, samt forliksavtalen med Burmah." (Retten kommer tilbake til Burmah-avtalen nedenfor).

Den 22.5.78 varslet skifteretten advokatene Engelschiøn og Nergaard at saken var overtatt av annen dommer i skifteretten, og at man ønsket å avslutte bobehandlingen. Det fremgår at det gjensto 14 tvister, og man henstilte til partene om å få medvirket til en snarlig avslutning.

Den 26. mai 1978 ble det sendt et nytt brev fra skifteretten til advokat Engelschiøn der Amelia Riis ble bedt om å medvirke til avslutning av boet. Det ble spesielt påpekt det etter skifterettens mening ulogiske i at Amelia Riis ønsket at A/S Luksefjell skulle begjære oppbud "hvilket med sikkerhet i tilfelle ville medføre at aksjene mistet enhver verdi".

Brevet ble avsluttet med følgende forslag:

"1. Granskningsnevndens rapport avventes.

2. De for skifteretten verserende rettssaker avsluttes på det grunnlag som rapporten

etablerer. Det kan her bli tale om en pakkeløsning.

Arvingene vurderer hver for seg hvorvidt rapporten gir dem foranledning til å

reise søksmål utenom skifteretten."

Den 28.6.78 tok Amelia Riis ut nærværende søksmål. På det tidspunkt var rederiets problemer foreløpig løst ved kreditoravtalen av 31.3.78. Situasjonen var ellers at samtlige skip var solgt. Eneste gjenværende driftsmiddel var boreplattformen "Fjelldrill", og det fremgår av akkordavtalen at inntektene fra denne skulle tilfalle kreditorene. Det er således på det rene at svært store verdier var forsvunnet fra selskapene i løpet av skifteperioden, og at det var svært små muligheter til å gjenvinne disse. Det endte også med at både A/S Luksefjell og A/S Dovrefjell gikk konkurs i 1983. Saksøker hevder at de tap som oppsto skyldtes en rekke tapsbringende disposisjoner fra selskapenes side som skifteretten kunne og burde forhindret.

Flere av de nedenfor beskrevne tapsbringende disposisjoner ble gjort i samarbeid med oljeselskapet Burmah Oil Company Ltd. (heretter Burmah Oil) og datterselskapet Burmah Oil Tankers Ltd. (heretter Burmah Oil Tankers), som var et oljeselskap av betydelig størrelse i verdensmålestokk. I oktober/november 1973 oppsto en alvorlig tankkrise, og Burmah Oil fikk økonomiske problemer som følge av denne. Problemene ble alment kjent ved årsskiftet 1974/75, bl.a. ved at direktør Elias Kulukundis i Burmah Oil Tankers måtte gå på dagen på grunn av mistanke om vanstyre og uhederlige forretningstransaksjoner. Dette fremgår bl.a. av en artikkel i "Investors Cronicle" av 24. januar 1975. Einar Riis hadde en samtale med Kulukundis i New York den 4. desember 1977. Møtet var ordnet av engelsk journalist James Noel Botham som også var tilstede, og som tok deler av samtalen opp på bånd. Botham ble avhørt om samtalen som vitne i Oslo byrett den 6. juni 1978 i saken som Amelia Riis anla mot A/S Falkefjell og Kristoffer Olsen for å få voldgiftsdommen av 2.5.75 opphevet. Retten vil komme nærmere tilbake til innholdet i opptaket og vitneprovet under de enkelte disposisjoner nedenfor.

Påståtte tapsbringende disposisjoner:

MT Vardefjell – Taiwan nybygg:

MT Vardefjell ble levert fra verksted Kieler Howaldswerke, Kiel, den 19.9.64. Den var kontrahert i desember 1961. I 1966/67 ble skipet bygget om til en oil/ore carrier. Skipet var eiet med 25 % av A/S Falkefjell, 25 % av A/S Rudolf, 30 % av A/S Dovrefjell og 20 % av A/S Luksefjell. Det var imidlertid kun A/S Falkefjell og A/S Dovrefjell som var formelt registrert som eiere. Ved certeparti av 5. oktober 1970 ble skipet sluttet til Burmah Oil Tankers på et tidscerteparti med varighet på 3 år fra mai/juli 1971 til en månedlig rate på USD 4,55. Certepartiavtalen ble godkjent i styre- og representantskapsmøte i AS Dovrefjell og AS Luksefjell den 16.12.1970. Den totale leie for hele perioden utgjorde USD 9 767 394 eller ca. NOK 69 760 000.-.

I 1971 gjennomgikk Vardefjell to store reparasjoner og tankrengjøring (til ca. 5,5 mill. kroner), og fikk 2 ½ måneds off-hire (uten inntekt).

Den 14.07.71 ble skipet overlevert til Burmah Oil Tankers i henhold til avtalen.

Den 18. desember 1972 ble det opprettet og undertegnet en rekke avtaler vedr. Vardefjell. En del av disse er dokumentert og fremlagt. De viktigste av disse er:

a) Et addendum til certepartiet av 5. oktober 1970 reduserte raten med tilbakevirkende

kraft fra 1. juli 1972, altså for de to gjenværende år av certepartiet. Bakgrunnen var at

skipet skulle selges til et engelsk selskap som hadde navnet Hoccus Poccus Ltd.

(Hoccus Poccus), med levering kort etter nyttår 1973. Hoccus Poccus var et

selskap eiet av banken Wm Brandt’s Sons & Co Ltd. (Brandts) og ble senere

omdøpt til Brandt’s Eight Leasing.

b) Salgsavtale mellom A/S Falkefjell og A/S Dovrefjell og Hoccus Poccus hvoretter

Vardefjell ble solgt for USD 6,1 mill., (the purchase price").

c) Avtale mellom A/S Falkefjell og A/S Dovrefjell og Burmah Oil Tankers og

Burmah Oil, hvorav fremgår at forutsetningen for avtalene

under a) og b) var at de norske selskapene skulle få rett til drift av en supertanker som

var planlagt bygget i Taiwan, mot en årlig godtgjørelse på USD 100 000 i 17 ½ år fra

leveringsdato, forutsatt senest 31.12.76. Burmah-selskapene påtok seg å ordne

finansieringen av supertankeren, og på bareboat-charter fra de to norske selskapene å

stå for drift, vedlikehold, avdrag og renter i de 17 ½ år inntil nybygningen var betalt. De

lån som skulle opptas til bygging av skipet skulle inkludere USD 6 mill. som da i

realiteten var kjøpesum for Vardefjell utover de 6,1 mill. som framgikk av avtalen under

punkt b) ovenfor. Selgerne ville således få dette beløp dekket under den første del av

certepartiperioden.

d) Kommisjonsbrev til Hoccus Poccus der selgerne forpliktet seg til å betale kjøperen

USD 100 000 i kommisjon.

e) En "deed" mellom selgerne og de to Burmah-selskapene vedr. restbeløpet på

kjøpesummen for Vardefjell.

f) Utkast til bareboat-certeparti mellom selgerne og Burmah Oil Tankers for tiden

etter at supertankeren skulle begynne å seile og for de derpåfølgende 17 ½ år.

Saksøker har også fremlagt et "side-letter" av 18. desember 1972, hvorav fremgår at det også forelå en rekke avtaledokumenter hvis innhold ikke er kjent. Det synes også å ha vært flere selskaper involvert i avtalene, bl.a. Oldgate Shipping Company (heretter Oldgate), registrert i Jersey, og Freeway Shipping Corporation (heretter Freeway) registrert i Liberia.

Av granskningsrapporten av 15. oktober 1980 på s. 86 fremgår at det ikke har vært mulig å finne ut hvem som sto bak disse selskapene. Dog fremgår at 98,8 % av aksjene i Oldgate eies av Freeway.

Ifølge opptaket fra møtet den 4. desember 1977, jf. ovenfor, fremgår at Kulukundis var fornøyd med avtalene vedr. Vardefjell. Han fikk sikret likviditet og fikk overta et skip. På den annen side var det ifølge ham meningen at Olsen & Ugelstad skulle overta halvparten av supertankeren fra Taiwan som kompensasjon for den uvanlige kreditten som ble gitt ved salg av Vardefjell. Han mente dette var en god avtale for Olsen & Ugelstad, hvis den hadde blitt noe av. Rederiet skulle eie skipet gjennom et utenlandsk selskap. Han var dog ikke sikker på hvilket dette var. Han visste heller ikke hvem som sto bak Oldgate, Freeway og de andre selskapene involvert i avtaleverket. Han antydet dog at det ble tjent penger utenom Norge, og at det ble inngått avtaler for at Olsen & Ugelstad skulle unngå beskatning i Norge.

James Noel Botham bekreftet da han vitnet i retten den 6. juni 1978 at Kulukundis bl.a. hadde sagt ovenstående, og at han var sikker på at det var referert riktig. Det er også referert i retten at Botham oppfattet det slik at Kulukundis også hadde sagt at "den transaksjon man antok hadde skjedd, ikke nødvendigvis var den som virkelig hadde funnet sted." Han forklarte også at det ble benyttet uttrykk som "bottom line" og "below line"deals. Det fremgår at det første uttrykket refererer seg til "det aktuelle beløp en mann må betale – det store totalbeløp, altså det som vises i bøkene, og som fremlegges for revisjonen," mens det andre "handler om transaksjoner som involverer manipulering av tall mellom partene, og som ikke viser seg i bøkene, altså heller ikke i de regnskaper som går til revisjon." James Noel Botham hadde oppfattet det slik at det både når det gjaldt Vardefjell, Falkefjell og Fagerfjell forelå flere "below-line" deals.

Det refereres senere til en Klaveness-transaksjon som var en slik "below-line deal", og han forklarte at han hadde inntrykk av at den hadde en parallell i Vardefjell-transaksjonen.

Advokat Ole Lund, som forhandlet avtalene for Olsen & Ugelstad, forklarte i retten at de avtaler som ble inngått med bl.a. Oldgate og Freeway ikke berørte Olsen & Ugelstad, og at man derfor ikke var interessert i å få disse fremlagt. Han var kjent med at Kulukundis hadde opplyst at Oldgate var opprettet av norske skattemessige årsaker, men at dette var feil. Han kjente ikke til skattemessige fordeler for Olsen & Ugelstad. Han kjente heller ikke til noe om at Olsen & Ugelstad fikk fordeler i utlandet. Det var utsikten til supertankeren fra Taiwan som var grunnen til at man ga kreditt. Han hadde ikke kjennskap til hvorfor denne ikke ble levert som avtalt.

Vardefjell ble levert til Hoccus Poccus i januar 1973.

Supertankeren ble ikke bygget. Den 1.4.75 trakk Olsen & Ugelstad seg fra avtalen etter at det var gitt flere fristforlengelser, og restkjøpesummen for Vardefjell ble betalt med renter, totalt USD 7.328.785, den 15.4.75.

Vardefjell ble omdøpt til Burmah Garnet. Fra mars 1973 gikk skipet inn på et 3 års certeparti til en pris på USD 7,15 pr. tdw. pr. måned. Dette var USD 2,60 mer enn den gamle avtalen. Differansen mellom ny og gammel leie for den gjenværende del av gammel leieperiode utgjorde ca. NOK 12.780.000.-.

Rederiets begrunnelse for salg av skipet fremgår bl.a.av årsberetningen for 1972 for Olsen & Ugelstad-gruppen, datert 31. mars 1973:

""Vardefjell" har i hele 1972 seilt på et meget tilfredsstillende certeparti til Burmah Oil til en rate av USD 4,55. Dette gir en driftsnetto for 1972 på ca. 13,4 mill.kr.

"Vardefjell", som er bygget i 1964, begynner imidlertid å bli et gammelt skip etter norske forhold, og man har også hatt en del problemer med lekkasjer i dobbeltbunnen. Det har derfor vært rederiets hensikt å selge skipet innen 1974 så snart en gunstig anledning bød seg, og da de nåværende befraktere kom med et meget fordelaktig tilbud, ble "Vardefjell" solgt mot slutten av året 1972 for levering i januar/februar 1973 til engelske kjøpere til en pris av USD 12 mill., hvorav 6 mill. ble betalt kontant ved levering og USD 6 mill. skal betales over 5 år fra levering av en VlCC (supertanker) som vi skal ha management av for befrakterne, Burmah Oil, eller senest fra 31.12.76."

Granskningsnemnda gikk igjennom Vardefjell-transaksjonen, og la til grunn at den reelle salgspris for skipet var USD 8,5 mill. (12,1 mill. – tap ved kansellering av certepartiet til Burmah på USD 3,6 mill.). I tillegg USD 100.000 pr. år i 17 ½ år. De fant at salgsprisen samsvarte med markedsprisen, jf. rapporten s. 84. De fant heller ikke noe påfallende i at Burmah ikke fulgte opp avtalen med supertankeren. Vedr. kanselleringen med tilbakevirkende kraft er rederiets forklaring om at det var av skattemessige grunner etter ønske fra Burmah lagt til grunn, jf. rapporten s. 79. Det fremgår av rapporten at nemnda har gått igjennom hele avtaleverket på i alt 19 dokumenter, og på side 87 i rapporten heter det:

"Det rår betydelig usikkerhet om det reelle innhold av det komplekse avtaleverk som knytter seg til salget av M/T "Vardefjell". Det synes å være flere unødvendige mellomselskaper med ukjente eiere. Granskingskommisjonen har imidlertid etter omfattende undersøkelser ikke kunnet konstatere at de norske selgerinteressene (Olsen & Ugelstad) har mottatt ytelser ut over hva de fremlagte kontrakter angir, USD 12,1 mill. pluss renter og en årlig profitt på USD 100.00 i 17 ½ år. "

Granskningsnemnda gikk igjennom lydbåndopptaket etter samtalen med Kulukundis, og fant uttalelsene uklare. De forsøkte å få i stand et møte med Kulukundis, noe som ikke lyktes, jf. rapporten s. 80.

Konklusjonen ved Vardefjell-transaksjonene fremgår på s. 89:

"Kommisjonen vil anføre at det til tross for en rekke usikre og ukjente forhold i kontraktsopplegget vedr. salg av MT Vardefjell er det ikke avdekket forhold som gjelder rederiet og som ikke har forankring i inngåtte kontrakter og/eller avgitte regnskaper. Kommisjonens konklusjon er således at det ikke er grunnlag for spesielle bemerkninger."

Medlem av Granskningsnemnda, Per Steina, tidligere ansatt i Norges Bank, forklarte som vitne i retten at nemnda la ned et omfattende arbeid i forbindelse med Vardefjell-salget. Han viste dog til at nemnda hadde basert seg mye på opplysninger fra rederiet og megler tilknyttet rederiet. De fant heller ikke ut av avtaleverket, og han uttalte i retten at man med et slikt avtaleverk etter hans mening kunne konstruere en hvilken som helst økonomisk realitet. Han hadde i ettertid sett at man ved en ren overtagelse ikke ville hatt behov for en så komplisert avtalestruktur, og mente nå at nemndas konklusjon burde vært mer kritisk.

Han mente også at kommisjonen burde ha undersøkt mer rundt Kulikundis uttalelser til Riis og Botham.

Førsteamanuensis Tor Wergeland møtte i retten som sakkyndig vitne for saksøker. Han har en solid bakgrunn innen shipping, og var anmodet av saksøker om å vurdere risikoprofilene i de transaksjoner Olsen & Ugelstad hadde gjort.

Han uttalte generelt at Olsen & Ugelstad etter hans oppfatning hadde en ekstrem risikoprofil, og at flere av transaksjonene virket konstruerte og tydet på at det lå andre motiver bak enn de som ble gitt som forklaring. Vedr. Vardefjell viste han til en kurve utarbeidet av ham over 3-årige tidscerteparti (TC) rater. Kurven viste at gjennomsnittlig rate i oktober 1970, dvs. på det tidspunkt Vardefjell ble sluttet til Burmah Oil Tankers for USD 4,55 var nær USD 15 pr. tdw. En lav rate kan tyde på at man har en avtale til med en uoffisiell rate med mulighet til å "sile av" penger i utlandet. Han kunne imidlertid ikke si noe om det var tilfelle her, i det spennet i materialet var så stort at man ikke kan uttale seg om enkelttilfelle. Han mente imidlertid at kurven er representativ.

Han hadde også utarbeidet en kurve vedr. annenhåndsverdi for 1964-byggede 60.000 dwt tank og kombinasjonsskip. Denne viser en gjennomsnittlig salgsverdi for et skip som Vardefjell pr. desember 1972 på ca. USD 10 millioner.

Generelt uttalte han vedr. Vardefjell-avtalene at strukturen etter hans oppfatning tydet på at formålet var å flytte penger ut av landet. Etter hans oppfatning kunne ikke en som skulle beskytte verdiene i Norge gå med på et så uoversiktlig avtaleverk.

Oppstått tap ved samtlige transaksjoner er beregnet av professor Pål Erik Korsvold på oppdrag fra saksøker. Han opplyste i retten at beregningsmetodene kan variere, men at han vedr. salg av Vardefjell hadde beregnet saksøkers tap totalt til ca. kr. 4.642.000.-. Herav tap fra boet ca. kr. 2.737.000.- mens det øvrige er tap fra saksøkers aksjer i A/S Luksefjell og A/S Dovrefjell.

TT Falkefjell:

Samarbeidet med Burmah-selskapene ble innledet ved avtalene rundt Vardefjell og fortsatte med bl.a. TT Falkefjell, et oil-ore skip på ca. 230 000 tdw som ble kontrahert fra Tyskland den 30. juni 1970 av A/S Dovrefjell på vegne av flere andre rederiselskaper. Skipet ble levert til rederiet den 11. november 1973, og eiet av et interessentskap under navnet A/S Falkefjell & Co. Olsen & Ugelstad hadde 70 % og Hjalmar Bjørge-gruppen 30 % av andelene i interessentskapet. Innen Olsen & Ugelstad deltok A/S Dovrefjell med 23,8 % og A/S Luksefjell med 8,4 % av båten totalt.

Den endelige kontraktssum var på ca. NOK 273 725 000.-. Skipet nøt godt av et tysk rentesubsidium på ca. NOK 25 mill. som ble betalt ut til eierne over en periode på 8 år regnet fra levering.

En del av finansieringen ble foretatt ved innbetalinger fra eierne av TT Falkefjell, men det vesentlige ble gjort gjennom et forholdsvis kortsiktig lån fra Manufacturer Hannover Trust Company (heretter Mantrust) og Den norske Creditbank (heretter DnC) på USD 32 mill. med sikkerhet i skipet samt transport av leien under skipets certeparti og transport av skipets forsikringspolise, jf. låneavtale av 8. august 1973.

Låneavtalen forutsatte tilbakebetaling over 6 år med halvårlige avdrag på USD 1.333.337 med den følge at siste avdrag skulle være på USD 17 333 333.

Ved certeparti datert 29. januar 1971 ble skipet sluttet til Hilmar Reksten for en periode på 3 år fra levering av skipet. Det fremgår av Fellesberetning for Olsen & Ugelstad for 1970 at raten var avtalt til USD 3,20 pr.dwt første året, USD 3 for år 2 og USD 2,80 for år tre. Hilmar Reksten skulle således betale en leie for hele perioden på USD 24 948 000. Det er uenighet mellom partene om denne raten var lav. Partene var enige om at Reksten drev en risikofylt virksomhet ved kortsiktige engasjementer i spot-markedet, dvs. at han spekulerte i høye rater i gode tider, men hadde liten trygghet i nedgangstider. Dog var det kjent at Reksten hadde tjent mye penger rundt 1970, og rederiet vurderte det som forsvarlig å inngå en certepartiavtale med ham i 1971. Reksten drev båten og betalte den månedlige leie frem til april 1975, da hans økonomiske problemer førte til at han ikke lenger klarte å gjennomføre certepartiet. Dette satte Olsen & Ugelstad-gruppen i en vanskelig likviditetsmessig stilling, som igjen førte til pantsettelsen av Sognefjell, jf. ovenfor på s. 19 flg. Den 23. juli 1975 ble Falkefjell lagt i opplag.

Sommeren 1975 ble det fremsatt et tilbud fra et utenlandsk selskap ved navn Iceland Shipping Corporation (senere Iceland) om kjøp av redernes krav under certepartiene med Hilmar Reksten, som da var på ca. USD 11 mill. Den 19. august 1975 ble det inngått en avtale mellom Interessentskapet A/S Falkefjell & Co og Iceland om overdragelse av kravet mot at Iceland betalte USD 3.880.000. Det var mistanke om at Reksten sto bak Iceland. Granskningsnemnda sier i sin rapport på s. 109:

"Granskningkommisjonen har i sin vurdering av saken måttet medgi at visse forhold tyder på en sammenheng mellom Hilmar Reksten, Hambros Bank og selskapet Iceland Shipping."

Fra midten av 1973 startet Olsen & Ugelstad forhandlinger med Burmah vedr. Falkefjell samt et annet Olsen & Ugelstad skip ved navn MT Fagerfjell eller Uddevalla 284, jf. nedenfor.

Forhandlingene om Falkefjell gjaldt refinansiering av fartøyet over 17 år, ved hjelp av et bareboat certeparti som i løpet av denne perioden skulle dekke 100 % av skipets kostpris samt renter og andre utgifter i byggeperioden. Det var meningen at Burmah skulle ta seg av konvertering av det opprinnelige lånet i avtalen av 8.8.73 samt tilbakebetaling til de nye långiverne ved hjelp av hyren på skipet i de avtalte 17 år. Det ble i den forbindelse skrevet utkast til låneavtale datert 7. mai 1974. Av utkastet fremgår at det skulle vedlegges et dokument vedr. et certeparti med Burmah Oil Tankers. Det legges til grunn at dette ikke ble utarbeidet.

Låneavtalen ble ikke undertegnet.

Hjemmelen til Falkefjell ble våren 1974 planlagt overført til et nystiftet selskap A/S Gyri uten at skifteretten ble orientert. Selskapet ble eiet i samme forhold som man eide skipet. Iflg. eierne var bakgrunnen at de nye långiverne forlangte at det eiende selskap skulle stille sine aksjer som sikkerhet for lånet. Det fremgår av brev fra Olsen & Ugelstad til verftet i Tyskland av 11. juni 1974 at den formelle overdragelse av Falkefjell til ny eier skjer i forbindelse med den planlagte refinansiering

Den planlagte refinansieringen av Falkefjell gikk ikke i orden. Det fremgår av flere referater at rederiet i perioden juni – desember 1974 stadig forsøkte å få refinansiert lånet på annen måte. Ved årsskiftet 1974/75 ble det imidlertid Burmahs økonomiske problemer kjent, og refinansiering på grunnlag av certepartiet med Burmah ble umulig. Bank of England måtte tre inn som garantist for å redde selskapet. Den nye ledelsen i Burmah Oil inntok det standpunkt at man ikke var bundet av noen avtale med Falkefjells eiere, og det oppsto tvist som ble ført for engelsk domstol. I mars 1976 ble det inngått et forlik hvoretter eierne av Falkefjell fikk USD 13 mill. Eierne satt deretter igjen med forpliktelsene etter lånet fra Mantrust/DnC av 8. august 1973 samt et skip som lå i opplag.

Den 1. juli 1976 ble Falkefjell solgt til rederiet Genfo Inc., Monrovia, Liberia for netto USD 13.580.000.

Rederiet redegjorde i styremøte den 10. september 1973 for forhandlingene med Burmah både vedr. Falkefjell og skipet Fagerfjell, (som blir behandlet nedenfor). Der heter det fra 2. avsnitt:

"Burmah er imidlertid villig til å sørge for finansiering over 20 år, slik at interessentskapet A/S Falkefjell & Co fikk frigjort sine investerte midler ved levering av Falkefjell i november i år. Den pris båten skal finansieres etter er kostpris basert på tyske mark minus diskontert verdi av rentesubsidier pluss 8 ½ % rente på innbetalte terminer i byggetiden. Da rederiet har betalt en del av terminene til en vesentlig lavere DM-kurs enn dagens vil rederiet i tillegg til å få sine penger tilbake med 8 ½ % rente også få en viss kursgevinst.

Burmah vil videre sette platformen på den garanterte rate lik en bareboat-rate basert på 20 års finansiering samt driftutgifter.

Ut fra en samlet vurdering var styret enig i å gå inn for forretningen på de skisserte betingelser. I den forbindelse ble det særlig lagt vekt på følgende forhold:

Man innleder et meget nær samarbeide med et betydelig oljeselskap og dette åpner

mulighetene for ytterligere forretninger.

Et argument mot avtalen har vært at markedsverdien for Uddevalla 284 (Fagerfjell)

ligger betydelig over den verdi joint-venture med Burmah innløser båten til, men

markedsverdien for Falkefjell ligger omtrent på samme nivå som innløsningssummen. Til det er å bemerke at ved salg av disse båter vil rederiet meget sterkt redusere det tank-miljø som det er rederiets hensikt å bygge opp. Videre vil rentesubsidiene på Falkefjell falle bort og redusere den merpris vi kan få ved å selge ut tonnasjen.

- Man sikrer rederiet i tiden fremover ved å inngå en forretning hvor man er sikret mot

tap, men er med på 50 % av gevinsten.

Gjennom Burmah kan man regne med å bli tilbudt spesielle slutninger som vi ellers ikke ville fått."

Under samtalen med Kulukundis, jf. ovenfor, fremgår av lydbåndopptaket vedr. Falkefjell og Fagerfjell at Kulukundis opplyste at det var meningen å sile av penger i utlandet.

Advokat Ole Lund arbeidet også med Falkefjell/Fagerfjell-avtalene, og forklarte i retten at bankene etter hans oppfatning var overbevist om Burmah’s soliditet. De ville ellers ikke ha gått inn på en 100 % finansiering. Han erkjente dog at noen kunne ha begynt å stille spørsmålstegn ved Burmah’s soliditet, i det det ikke ble mulig å gjennomføre finansieringen vedr. Falkefjell. Rederiet arbeidet imidlertid med finansieringen helt frem til man ble kjent med Burmahs problemer ved årsskiftet 1974/75, og trodde hele tiden den skulle gå i orden. Han uttalte også her at han ikke hadde kjennskap til at Olsen & Ugelstad fikk penger i utlandet.

Granskningsnemnda gikk igjennom og vurderte avtalene rundt Falkefjell, og konkluderte på s. 111 med at de ikke fant grunnlag for kritikk.

Per Steina viste i retten til Kulukundis uttalelser om at det var meningen å sile av penger i utlandet. Granskningsnemnda innhentet ikke regnskapsmateriale fra Burmah og undersøkte ikke nærmere rundt selskapet. Han mente nå at det var en risiko forbundet med Burmah som forretningsforbindelse, og at Granskningskommisjonen burde ha undersøkt nærmere før konklusjonen ble trukket.

Tor Wergeland var kritisk til samarbeidet med Burmah, bl.a. ved at de initierte nytt samarbeid etter at Burmah ikke oppfylte avtalen om mangement av supertankeren i forbindelse med Vardefjell. Han mente Burmah Oil Tankers opptrådte risikofylt, og ville selv ikke ha anbefalt forretninger med dem.

Oppstått tap er beregnet av Pål Erik Korsvold. Boets totale tap på Falkefjell er beregnet pr. 28.6.78 til ca. kr. 160.500.000.-, og saksøkers andel av dette ca. kr. 11.900.000.-. Saksøkers tap er fordelt på tap fra boet stort ca. kr. 6.184.000.-, tap fra egne aksjer i A/S Dovrefjell stort ca. kr. 5.690.000 og A/S Luksefjell med ca. kr. 22.500.-.

MT Fagerfjell:

Den 4. september 1970 kontraherte Olsen & Ugelstad-gruppen et tørrlastskip fra Uddevallavarvet på 115.000 tdw, senere forandret til et tankskip på 124.000 tdw. Kontraktsprisen utgjorde pr. 31.12.71 NOK 114.990.750.- + SEK 1 million. Skipet fikk navnet M/T Fagerfjell, Skipet var eiet med 50 % av Ugelstad-siden, og 35 % av A/S Dovrefjell og 15 % av A/S Luksefjell. Skipet ble levert den 28. juni 1974.

I løpet av 1973 forhandlet rederiet med Burmah Oil Tankers om en langsiktig befraktningsavtale for Fagerfjell. Forhandlingene startet på samme tid som for Falkefjell, jf., ovenfor, og må sees i sammenheng med denne. Den 21. juni 1974 ble endelig "joint venture" avtale inngått som et tidscerteparti på 20 år. Burmah Oil Tankers skulle ha all økonomisk risiko mens det skulle være "split profit". Etter utløpet av certepartiperioden skulle skipet tilfelle Burmah Oil Tankers mot at selskapet skulle betale eierne 50 % av skipets restverdi. Hvis Burmah Oil Tankers ble påført tap i driftsperioden, kunne de kreve dette dekket av restverdien før man delte det resterende. Skipet skulle drives av Olsen & Ugelstad mot alminnelig management fee. Det ble gitt en morselskapsgaranti fra Burmah Oil. Det var en forutsetning at raten som skulle betales under certepartiet skulle være tilstrekkelig til å dekke de løpende renter og avdrag på lånet. Betalingen gikk i praksis rett fra Burmah til långiverne.

Rederiets begrunnelse for å gå inn for Fagerfjellavtalen fremgår på samme måte som for Falkefjell av referat fra styremøte den 10. september 1973, referert ovenfor.

Før avtalen ble inngått, den 25. mars 1974, ble det dannet et eget interesseselskap under navnet Interessentskapet M/T Fagerfjell. Avtalen ble inngått mellom eierne av skipet vedr. eie og drift av M/T Fagerfjell.

Den 16. mai 1974 ble det opprettet et eget selskap, A/S Fagerfjell, av eierne av skipet i samme forhold som de eide andeler i skipet, på samme måte som ovenfor vedr. Falkefjell. Det var A/S Fagerfjell som var part i ovennevnte "joint venture" avtale. Opprettelsen av selskapet er gjennomgått av granskningsnemnda i rapporten på s. 101 der det bl.a. heter:

"I forbindelse med befraktningsavtalene ønsket rederiet også å oppnå en 100 % belåning av fartøyet … . Det bankkonsortium det ble forhandlet med, representert ved First Boston Ltd. ønsket etter det som er opplyst fra rederiet, pantsettelse av eierselskapenes aksjer, slik at bankene i tilfelle rederiene skulle misligholde, kunne få kontroll over skipet via eierselskapet og kunne fortsette certepartipartiet med Burmah. Da dette angivelig bød på problemer ble A/S Fagerfjell stiftet, og dette selskapets aksjer ble deponert i utlandet. På forhånd var konstatert at dette ikke bød på skattemessige problemer. Alt skjedde uten skifterettens medvirkning."

Den 21. juni 1974 ble det også inngått en låneavtale mellom A/S Fagerfjell og banksyndikatet om opptak av lån på til sammen USD 29 mill over 12 år for finansiering av M/T Fagerfjell. Låneavtalen forutsatte bl. a. pant i skipet, transport av certepartiavtalen med Burmah Oil Tankers og transport av aksjene i A/S Fagerfjell. Kostprisen var stipulert USD 29 mill. Det oppsto senere tvist mellom eierne og Burmah om kostprisens størrelse, og eierne betalte senere USD 500.000.- og deretter USD 675.000 som ekstraordinære nedbetalinger på lånet.

I forbindelse med låneopptaket ble det avgitt to "legal opinions", bl.a. av advokat Ole Lund, der det bla. ble bekreftet at det ikke eksisterte noen tvister vedr aksjene i A/S Fagerfjell eller andre tvister som på noen måte kunne påvirke gyldigheten av låneavtalen. Ole Lund forklarte dog under hovedforhandlingen at bankene ble orientert om tvistene vedr. aksjene og "påskeavtalen" i et møte primo mai 1974. Han opplyste at han selv bare hadde overflatisk kjennskap til tvistene.

Den 26. juni 1974 ble det inngått en sideavtale mellom Burmah Oil Tankers, A/S Fagerfjell og et nytt selskap New Hebrides Ship Broking Corporation (NHSBC). NHSBC skulle motta en provisjon som følge av at de hadde opptrådt som mellommann i avtaleforholdet mellom A/S Falkefjell og Burmah. Provisjonen skulle betales av A/S Falkefjell og Burmah i fellesskap. Denne skulle beregnes slik: 1 % av den totale leie under fraktavtalen med Burmah under hele certepartiperioden, dvs. 20 år samt ved enhver forlengelse, pluss 1 % av samtlige utgifter og kostnader pådratt av joint venturet i forbindelse med driften av M/T Fagerfjell, dog etter at man først hadde trukket fra leien under fraktavtalen. I tillegg til dette skulle det betales en provisjon på ½ % av enhver avtale om fremleie av skipet til andre befraktere uansett om NHSBC hadde opptrådt som megler eller ikke. Dersom NHSBC imidlertid opptrådte som megler, skulle det betales ytterligere ½ % kommisjon av fraktinntektene.

Tor Wergeland kommenterte provisjonsavtalen i retten og betegnet den som uvanlig. Han mente avtalen kunne tyde på at skipet i realiteten ble flyttet ut av landet. For øvrig uttalte han at han i det hele fant det underlig at selskapet ville involvere seg med Burmah-selskapene i et marked som på det tidspunkt var i fritt fall.

Skipet gikk etter levering den 28. juni 1974 inn på certepartiet med Burmah, og gikk to turer til rater som kun dekket skipets driftsutgifter før den ble lagt i opplag i desember 1974.

I årsberetningen for 1974 for Olsen & Ugelstad-gruppen datert den 10.5.75 ble det redegjort for situasjonen. Vedr. den økonomiske situasjonen skriver de:

"Som det vil være kjent fra pressen har Burmah Oil Company kommet opp i økonomiske vanskeligheter, og Bank of England har måttet tre inn og avgi garanti for 12 måneder for Burmahs forpliktelser under de misligholdte låneavtaler.

Disse forhold har ført til visse endringer i våre låneavtaler med Burmah.

Bankene bak Fagerfjell-lånet har på grunn av en misligholdelse i Burmah’s låneavtale med en annen långiver kunnet hevde misligholdelse av Fagerfjell-lånet p.g.a. en såkalt "cross-default" bestemmelse i Fagerfjell-låneavtalen." Bankene krevde på den bakgrunn at lånet skulle innfris.

Ved en tilleggsavtale av 11. mars 1975 gikk Burmah med på å betale USD 18 millioner i 1975, og restbeløpet over 8 år.

Burmah ønsket imidlertid senere å kansellere alle avtaler vedr. Fagerfjell på grunn av dårlige økonomiske resultater. De fremmet et forlikstilbud, som ble vedtatt av rederiet og kreditorene i forbindelse med de kreditorforhandlinger som foregikk i 1977. Dette førte til at samtlige avtaler med Burmah vedr. Fagerfjell ble kansellert, og Fagerfjell ble overført vederlagsfritt til Burmah. Rederiets begrunnelse var at man på grunn av kreditorforhandlingene ikke lenger hadde noen økonomiske interesser i Fagerfjell.

Av regnskapet for Burmah for 1975 og 1976 fremgår kumulert underskudd for Fagerfjell pr. 31.12.75 på USD 22.978.103 og pr. samme dato 1976 USD 25.893.430.

Saksøker forsøkte å hindre at Fagerfjell ble ført ut av landet, og Oslo namsrett avsa kjennelse i midlertidig forføyning den 28.10.77 med slik slutning:

"1. Styret i A/S Luksefjell, A/S Dovrefjell og A/S Fagerfjell samt disponerende leder/forretningsfører A/S Olsen & Ugelstad forbys å akseptere opsjonen vedr. M/T Fagerfjell om den blir gjort gjeldende."

Saksøkers begjæring ble således tatt til følge. Av premissene fremgår på s. 8: "Den opsjon på skipet som ble gitt til Burmah Oil kan etter rettens syn ikke sees isolert som en sak for rederiselskapets styre. Kristoffer Olsen som selskapets enestyre burde som medarving i boet holdt skifteretten orientert på forhånd om en disposisjon av så stor betydning for et vesentlig aktivum i boet. Retten legger til grunn at en slik handlemåte må følge av den lojalitetserklæring som det må antas at Kristoffer Olsen har avgitt i skifteretten."

Lagmannsretten sluttet seg senere til namsrettens avgjørelse. Imidlertid ble ikke fulgt opp med stevning, i det ovenfor nevnte forliksavtale med Burmah Oil ble godkjent i ekstraordinær generalforsamling den 20.1.78 og fartøyet tillatt utført.

Granskningsnemnda vurderte opprettelsen av A/S Fagerfjell og sikkerhetserklæringene rundt dette og skriver på s. 104:

" Kommisjonen finner som Namsrett og Lagmannsrett at Kristoffer Olsen som selskapets enestyre burde som medarving i boet holdt skifteretten orientert "på forhånd om en disposisjon av så stor betydning for et vesentlig aktivum i boet." Kommisjonens standpunkt er for så vidt uavhengig av om lojalitetserklæring er avgitt. En finner således at Kristoffer Olsen som enestyre har opptrådt klanderverdig".

Det er her uenighet om kritikken gjaldt opsjonene eller selve Falkefjell-transaksjonen.

Vedr. sikkerhetserklæringene fant kommisjonen på s. 106 at rederiet må anses å ha opptrådt klanderverdig når det benyttet de ovenfor omtalte "legal opinions" i forbindelse med et låneopptak. Dette fordi det i realiteten var de fire hovedselskapene som var de reelle låntakerne, og som sto ansvarlig for gjelden. Man fant at erklæringene på den bakgrunn ikke var dekkende for de reelle forhold, i det det verserte diverse tvister i rederiet.

Granskningsnemnda vurderte også de øvrige forhold rundt Fagerfjell, og skriver på s. 100 vedr. eierforholdet:

"Utad sto A/S Fagerfjell som eier av skipet på vegne av rederiets 4 hovedselskaper. Bokføringen kan imidlertid tyde på at det virkelige eierforholdet er annerledes i det kontoen for skipet viser på debet-siden skipets aktiverte verdi på USD 29 millioner og på kredit-siden lånet på USD 29 millioner. Certepartihyren gikk direkte til nedbetaling på lånet, og bokføringen ble foretatt slik at lånet ble nedskrevet med det innbetalte beløp samtidig som skipets verdi ble tilsvarende redusert. De både avskrivningstiden og nedbetalingstiden var satt til 20 år, utliknet skipets verdi og gjeld hverandre. Skattemessig er det ikke krevd fradrag for avskrivninger. Det er heller ikke foretatt avsetning til klassefond. På den annen side er det heller ikke inntektsført certepartihyre.

Da M/T "Fagerfjell" var en Olsen & Ugelstad-båt, er en slik regnskapsføring uvanlig. Imidlertid har Gransningskommisjonen ikke funnet grunnlag for å anta at det ligger mer i avtalene enn det som er kommet frem."

Rederiet har ved flere anledninger forklart det som skjedde rundt Fagerfjell. Det vises her bl.a. til årsberetning av 10.5.75, notat av 9.9.75 fra Erik Gløersen, samt notat fra Ole Lund den 10.11.77. I dette notatet skriver han under punkt 2:

"For Luksefjell og Dovrefjell fungerte i hele perioden et på generalforsamlingen lovlig valgt styre. Dette styret hadde selvsagt kompetanse til å opptre utad på vegne av selskapet innenfor rammen av vedtektene og aksjelovgivningen. Da skifteretten kom inn i bildet utøvet Skifteretten ikke noen stemmerett for på denne måten å få endret styret, men lot styret fungere fortsatt og styret var lovlig valgt styre."

Per Steina uttalte at han var i tvil om ikke Fagerfjell i realiteten var et Burmah-skip. Han mente nå at kommisjonsavtalen så mer ut som en salgskommisjon enn som en charterkommisjon i det avtalen etter hans mening ga befrakteren hele disposisjonsretten i en 20-års-periode. Avtalene ga slik han så det nå mulighet til å sile av penger i utlandet, slik det ble uttalt av Kulukundis i lydbåndopptaket.

Pål Erik Korsvold har beregnet det samlede tap vedr Fagerfjell til i alt kr. 47.300.822.- pr. 28.6.78. Av dette tapte Amelia Riis i følge ham ca. kr. 5.385.000.- hvorav tapet fra boet utgjorde ca. 2.900.000.-, tap fra egne aksjer i Dovrefjell kr. 2.465.000.- og tap på egen aksje i Luksefjell kr. 10.600.-.

Nybygg 301 Uddevalla:

 

Av Olsen & Ugelstads fellesberetning for 1974, datert 10. mai 1975 fremgår på s. 12:

"Rederiet har kontrahert en 117.500 tons bulkcarrier ved Uddevalla-varvet, byggenummer 301, for levering medio 1978. Prisen er svenske kroner 150 mill. med glideskala, hvorav 20 % skal betales kontant i byggetiden, 60 % med veksler til 8,5 % rente i byggetiden og 20 % ved levering. Vekslene innløses ved levering. Vi har senere forhandlet med Uddevallavarvet AB om betaling av to terminer på hver sv.kr. 7,5 mill. 2. april og 2. oktober 1975 ved veksler i stedet for kontant. Uddevallavarvet har gått med på dette foreløpig inntil videre mot 9 ¾ % forskuddsrente på disse vekslene. Nybygningen er fordelt med 25 % på hver av selskapene A/S Dovrefjell, A/S Falkefjell, A/S Luksefjell og A/S Rudolf."

Kontrakten ble inngått den 2. april 1974. Det legges til grunn at nybygget ikke var finansiert med lånetilsagn utenfra. Skipet var på kontraheringstidspunktet heller ikke sluttet til noen befrakter.

Etter at både Reksten og Burmah fikk økonomiske problemer (jf. ovenfor) ble også rederiselskapene rammet av en betydelig likviditetskrise. Dette førte til at man ikke klarte å oppfylle avtalen med Uddevallavarvet, og man forhandlet seg frem til en endringsavtale av 22. januar 1976. Resultatet fremgår av fellesberetningen for 1975 datert 30.3. – 30.4. 1976:

"Resultatet av disse forhandlinger er blitt at rederiet har kommet frem til en tilfredsstillende finansiering som gjør at man ikke skal ut med ytterligere terminer før levering september/oktober 1978 ….".

Av tilleggskontrakten fremgår også at Olsen & Ugelstad får en rett til å kreve at Uddevallavarvet overtar 15 % av skipet. Det var en forutsetning fra Uddevallavarvets side at avtalen ble holdt konfidensiell.

Av årsberetning for 1976 datert 21. mars 1977 fremgår vedr. Uddevalla 301:

"På bakgrunn av rederiets vanskelige likviditetssituasjon har rederiet anmodet Uddevallavarvet om å få utsatt tidligere avtalt rentebetaling på inngåtte veksler pr. 2.10.1976 med i alt ca. 2,5 mill. n.kr. og Uddevallavarvet har gått med på dette. Rederiet har videre opptatt forhandlinger med verkstedet om ytterligere omlegning av kontrakten."

I fellesberetningen for 1977 fremgår at bl.a nybygningskontrakten med Uddevallavarvet skulle kanselleres i forbindelse med de pågående kreditorforhandlingene. Resultatet var at Olsen & Ugelstad tapte alle tidligere innbetalinger.

Kristoffer Olsen forklarte i retten at man på den tiden Uddevalla 301 ble kontrahert trodde at finansieringen av Falkefjell ville gå i orden. Dette ville hatt avgjørende betydning for likviditeten. Rederiet var etter det han husket ikke kjent med at Burmah hadde økonomiske problemer før ved årsskiftet 1974/75. Han kunne ikke huske å ha blitt informert av Kulukundis i november 1974, noe Kulukundis hevdet i sin samtale med Einar Riis, jf. lydopptakets side 6. Han forklarte at tørrlastmarkedet var sterkt i 1973, og at dette var bakgrunnen for kontraheringen.

Granskningsnemnda har ingen vurdering av Uddevalla nr. 301 i sin rapport. Dette kan ha vært en bevisst vurdering, i det følgende fremgår på s. 4:

"En annen sak er at kommisjonen i sitt arbeide har søkt å begrense behandlingen til spesielle tider og forhold ved virksomheten. Dette først og fremst ut fra en vurdering av hvilke forhold det primært kunne være grunn til å se nærmere på."

Per Steina sa i retten at han mente at Uddevalla 301 var diskutert. Han kunne imidlertid ikke huske om det var vurdert om kontraheringen var forretningsmessig forsvarlig.

Tor Wergeland uttalte at nybygget etter hans mening burde vært sikret med en langsiktig kontrakt med en trygg lasteeier. Han viste til at tankmarkedet raste sammen i november 1973. Kombinasjonsskip, som til det tidspunkt stort sett hadde vært engasjert i tankmarkedet, ville søke til bulkmarkedet for nye oppdrag. Det kunne da etter hans mening forutses at bulkmarkedet også ville bli overbelastet, med et nødvendig fall i ratene. Det å ikke sikre skipet måtte da etter hans oppfatning være en ren spekulasjon i senere oppgangstider, noe som skaper en unødvendig usikkerhet som han var overrasket over at rederiet ville innlate seg på.

Pål Erik Korsvold har beregnet tapet pr. 28.6.78 totalt til ca.kr. 189.185.600.-. Saksøkers totale tap er beregnet til ca. kr. 20.343.500.- fordelt på tap på boet med ca. kr. 13.250.000.- og egne aksjer med ca. kr. 7.044.000.- på A/S Dovrefjell og ca. kr. 48.000.- på A/S Luksefjell.

Rederiets oljeengasjementer:

I 1974 gikk rederiet inn i tre oljeprosjekter, hvorav to jack-up borerigger og et drillskip. Skipsmegler R.S. Platou A/S gir hvert år ut en rapport over situasjonen innen shippingmarkedet. Av rapporten for 1973 fremgår at man der har opprettet en egen "Offshore Division", i det de finner det naturlig ut fra den interesse norsk skipsfart viser i oljeindustrien. Retten legger således til grunn at det generelt på det tidspunkt var stor interesse for oljeprosjekter. Av Olsen & Ugelstads fellesrapport for 1973 heter på s. 15:

"Som det fremgår av beretningen var utsiktene på en rekke sektorer av betydning for skipsfarten preget av betydelig usikkerhet ved utgangen av 1973. Særlig gjelder dette forholdene på tankmarkedet. Dette er forhold som man i skipsfarten har lært seg å leve med, men som gjør det vanskelig å forhandle om de fremtidige resultater. Rederiet har imidlertid i den senere tid forhandlet om avtaler vedrørende samarbeid om en del av vår tonnasje. Hvis disse avtaler går i orden vil rederiet få frigitt betydelige midler til nyinvesteringer. Rederiet undersøker videre mulighetene for et mer aktivt engasjement på oljesektoren".

Av fellesberetningen for 1974, datert 10.5.75, fremgår:

"I 1974 tok rederiet de første skritt inn i oljevirksomheten. Riktignok er vi fra før av deltakere i Saga, men det er mer en aksjeinvestering og gir oss lite føling med miljøet og virksomheten. På mange måter kom vi sent med i denne virksomheten, men ser vi på forholdene på off-shore oljeboring i dag tror vi det var fornuftig. Vi hadde gjort en rekke studier og engasjert internasjonalt anerkjente konsulenter til å se nærmere på hele dette markedet og de investeringer vi kom frem til tror vi har muligheter til å bidra positivt til rederiets totale virksomhet".

Deltakelse i oljevirksomheten forutsatte vedtektsendringer i A/S Luksefjell og A/S Dovrefjell. I A/S Dovrefjell gikk vedtektsendringen ikke igjennom, i det saksøker stemte i mot. I A/S Lukefjell ble derimot vedtektene endret til også å gjelde oljeleting, oljeutvinning og hva dermed står i forbindelse, jf. Granskningsnemndas rapport s. 121.

Jack-up Salen:

Den 4. februar 1975 inngikk A/S Luksefjell og A/S Falkefjell en konsortieavtale (interessentskapsavtale) med flere utenforstående investorer om erverv av jack-up boreriggen Salen. Riggen var eiet med 60 % svenske og 40 % norske interesser, hvorav Olsen & Ugelstad tegnet seg for 20 %. Investeringen kostet rederiet USD 4.750.000 eller ca. NOK 24.925.000.-.

Jack-up riggen var bygget i USA og kunne bore i opptil 250 fot. Hovedmarkedet ble opplyst særlig å være Gulf of Mexico, men også Midt-Østen, Fjerne Østen og Syd-Amerika. Det fremgår at det ble bygget mange borerigger, og at det etterhvert ble et visst overskudd av rigger i USA-farvann.

Etter at rederiet fikk økonomiske problemer i 1975, besluttet man å selge de tre oljeprosjektene.

Av fellesberetningen for 1975, datert fra 30. mars – 30. april 1976 fremgår på s. 13:

"På grunn av rederiets vanskelige likviditetsmessige situasjon ble det besluttet å avhende interessene i samtlige tre prosjekter, og dette ble meddelt aksjonærene på generalforsamlingen i hvert av de 4 hovedselskapene i slutten av juni 1975."

Vedr. jack-up Salen heter det videre:

"Vår andel i jack-up Salen ble solgt i begynnelsen av april 1976 til de øvrige interessenter i riggen. Prisen er 60 % av andelens kostende, beregnet til ca. USD 2,85 mill. Rederiets tap blir således ca. USD 1,9 mill. eller ca. 10,4 mill. kr."

Tor Wergeland viste i sin forklaring til at rederiet i en rekke styremøter uttrykte bekymring over rederiets likviditet. Dette er ikke bestridt av saksøkte. Wergeland var forundret over at dette ikke fikk innvirkning på disposisjonene. Etter hans oppfatning måtte rederiet se at man ikke hadde ikke ryggrad til slike investeringer.

Granskningsnemnda vurderte oljeprosjektene etter anmodning fra saksøker. Deres uttalelser er referert nedenfor under avsnittet om Fjelldrill.

Pål Erik Korsvold har beregnet det totale tapet for boet til ca. kr. 12.672.000.-, mens saksøkers andel totalt ble beregnet til kr. 1.163.000.-, herav tap fra boet stort kr. 1.158.800.-, Dovrefjell kr. 0 i det vedtektene i A/S Dovrefjell forhindret deltakelse i oljevirksomheten, og Luksefjell ca. kr. 4.200.-.

b) Fjelldrill:

Den 26. november 1974 inngikk Olsen & Ugelstad på vegne av A/S Falkefjell og A/S Luksefjell en kontrakt med Bethlehem Steel Corporation i Texas om bygging av en jack-up borerigg med avtalt levering den 31. juli 1976. Kontraktsprisen var USD 17,5 mill. Endelig pris ble på USD 27.264.132, eller ca. NOK 149,7 mill. jf. fellesberetningen for 1976.

Av fellesberetningen for 1975 fremgår at også denne boreriggen, ble besluttet solgt. Det viste seg imidlertid å være vanskelig å få solgt boreriggen til en tilfredsstillende pris, og rederiet besluttet derfor å beholde den under navnet Fjelldrill. A/S Fjelldrill ble dannet i 1976 og skulle eie riggen. Dette selskapet ble eiet med 50 % på hver av A/S Luksefjell og A/S Rudolf.

Fjelldrills finansiering fremgår av fellesberetningen for 1976 og er også referert i Granskningsnemndas rapport, og var i hovedtrekk som følger:

USD 20 mill. ble finansiert ved lån, hvorav 8 og 10 mill. fra to forskjellige långivere over 6 år og USD 2 mill. i verftskreditt over 4 år. Rederiets egeninnsats var på USD 7.264.000 eller ca. NOK 40.387.000.- dvs. 26,5 %. I tillegg skjøt rederiet inn arbeidskapital med ca. kr. 4,6 mill., jf. fellesberetningen for 1976 s. 10. Av dette utgjorde A/S Luksefjells andel kr. 22.500.000.-.

Det legges til grunn at en ikke ubetydelig del av disse midlene ble trukket ut av A/S Dovrefjell. Granskningskommisjonen skriver om dette på s. 123 i rapporten:

"Disponent firmaet, A/S Olsen & Ugelstad, har trukket ut midler av A/S Dovrefjell til å finansiere annen virksomhet. I 1974 lånte disponentfirmaet ut midler til A/S Falkefjell kr. 6.355.655.- og A/S Luksefjell kr. 19.269.018.- til sammen kr. 25.624.673.-. Disse midlene ble til dels finansiert gjennom at disponentfirmaet pr. samme dato, 31.12.1974, hadde trukket ut fra A/S Dovrefjell kr. 14.109.872.-. … . A/S Dovrefjells sikkerhet for ovennevnte uttatte midler var sterkt avhengig av utviklingen i oljevirksomheten. Kommisjonen mener derfor at disponentfirmaets disposisjoner medførte at A/S Dovrefjell deltok i risikoen for oljevirksomhet, da eventuelle store tap i denne virksomhet ville ha medført ihvertfall at A/S Luksefjell ikke ville ha maktet å betale sin fordring til disponentfirmaet, som igjen ikke ville maktet å betale sin fordring til A/S Dovrefjell.

Granskningskommisjonen er av den oppfatning at da investeringene i oljevirksomheten skjedde, fortonet utsiktene innen denne virksomheten seg som relativt lyse. Kommisjonen vil imidlertid anføre at disponentfirmaet har opptrådt i strid med vedtektene i A/S Dovrefjell, da det gjennom sine lånedisposisjoner har bevirket at A/S Dovrefjell i realiteten oppebærer en del av risikoen for oljevirksomheten."

Vedr. driften av Fjelldrill fremgår av fellesberetningen for 1976:

" … Riggen har vært beskjeftiget helt siden levering til Shell til en rate som dekker drift og renter. Avdragsbetalingene som begynner 8. mars 1977 er det imidlertid kun delvis dekning for."

I bostyrets foreløpige innberetning til skifteretten av 13.2.84 heter det på s. 7 vedr. driften av Fjelldrill:

"J/U Fjelldrill ble drevet av et amerikansk selskap, men etter hvert som rederiet hadde bygget seg opp kompetanse på dette felt, fant ledelsen det hensiktsmessig å overta driften selv. Dette fant sted i mars 1979 og driften ble overtatt av et datterselskap i USA med kontor i Beaumont, Texas.

Det økonomiske resultatet for 1979 viste store økonomiske forskjeller for de enkelte selskaper og resultatet i A/S Luksefjell og særlig A/S Dovrefjell var mindre tilfredsstillende. A/S Dovrefjell hadde ikke noe vesentlig aktiva og selskapets inntekter i løpet av de nærmeste år ville bli minimale. A/S Luksefjells videre eksistens forutsatte at man fant frem til en tilfredsstillende løsning med hensyn til selskapets gjeld til A/S Rudolf.

1980 var også et tilfredsstillende år for gruppen under ett. Vesentlig som følge av sitt engasjement i A/S Fjelldrill hadde A/S Luksefjell opparbeidet en betydelig gjeld til A/S Rudolf. Denne gjeldspost gjorde A/S Luksefjell insolvent og selskapets eksistens var avhengig av en løsning av dette forholdet. Likeledes hadde A/S Dovrefjell også en vesentlig negativ egenkapital og var insolvent. I redegjørelsen for resultatet i A/S Luksefjell og A/S Dovrefjell for 1980 fremgår det at resultatet var lite tilfredsstillende for selskapene."

På side 8 står det så:

"I første kvartal 1983 måtte J/U "Fjelldrill" gå i opplag uten evne til å betjene drift, renter og avdrag. På denne bakgrunn foreslo styrene i A/S Luksefjell og A/S Dovrefjell for generalforsamlingene at selskapene skulle begjære seg selv konkurs ved å inngi oppbud."

J/U Fjelldrill ble solgt i samarbeid med panthaverne.

Det fremgår på s. 9 at A/S Luksefjell hadde en fordring stor ca. kr. 8.260.000.- mot A/S Fjelldrill.

På s. 10 fremgår så:

"A/S Fjelldrill hadde pr. 31. desember 1982 et bokført underskudd på over kr. 63 mill. Aksjekapitalen er tapt, og det er tvilsomt om fordringen mot selskapet har noen verdi."

A/S Luksefjell sto i tillegg igjen med en gjeld til A/S Rudolf på kr. 54.222 238.-. I tillegg hadde A/S Luksefjell tapt hele den egenkapital som ble satt inn i prosjektet.

Pål Erik Korsvold har beregnet tapet pr. 28.6.78 til ca. kr. 61.462.400.- hvorav saksøkers tap totalt er beregnet til ca. kr. 11.281.700.- fordelt på tap på boet stort ca. kr. 11.240.800.- og på A/S Luksefjell ca. kr. 41.000.-.

c) Drillskipet:

Det ble i 1974/75 innkjøpt og ombygd en eldre bulkcarrier som ble solgt i juli 1975. Saksøker har ikke påstått noe tap knyttet til denne transaksjonen.

Hudson-transaksjonen:

Den 23.12.68 ble det inngått avtale mellom KS AS Noralliance & Co (senere Noralliance) og Kockums Mekaniske verksted (Kockums) om bygging av to tankskip, hver på ca. 250.000 dwt for levering hhv juni og oktober 1971. Kontraktspris var USD 20 mill. + ekstras. Olsen & Ugelstad deltok i kommandittselskapet sammen med en rekke andre rederier. Hver av selskapene A/S Rudolf, A/S Falkefjell, A/S Luksefjell og A/S Dovrefjell hadde 3 ¾ % eierandel, til sammen 15 %. I tillegg eide 5 av kommanditistgruppene 20 % hver i Noralliance AS som var komplementar og hadde 10 % av KS. Dette innebar at Olsen & Ugelstad totalt hadde 17 % eierandel i kommandittselskapet.

I mars 1970 ble det ene skipet (Hudson Venture) sluttet til Texaco for et tre års certeparti til en rate på USD 1,78 pr. dwt pr. mnd. I mai samme år ble det andre skipet (Hudson Friendship) sluttet til Gulf for 3 år til en rate på USD 1,96 pr. dwt pr. måned.

Den 24.6.70 ble det inngått en endringsavtale mellom Noralliance og Kockums. Denne innebar at den opprinnelige avtalen ble hevet, og at det ble inngått en ny avtale der John Hudson Fuel & Shipping Ltd. (Hudson) ble kontraktspart med Kockums. Prisen ble øket til 23 mill. USD pr. skip, men Kockums skulle reelt fortsatt bare ha USD 20 mill. pr. skip + ekstras.

Parallelt med dette ble det inngått en befraktningsavtale mellom Noralliance og Hudson gjeldende fra levering av skipene. I årsberetningen for 1970 for Olsen & Ugelstad heter det vedr. denne avtalen på s. 5:

"Samtidig er begge skip befraktet til Kommandittselskapet K/S A/S Noralliance & Co på 8 års timecharter til en timecharter-rate som i realiteten er å betrakte som en bareboat-rate, da befrakterne er ansvarlig for for eksempel off-hire som normalt ikke betales av en befrakter."

I tillegg ble det inngått en opsjonsavtale der A/S Atheneum Trading, som var et selskap som tilhørte kommandittistene, skulle ha en rett og en plikt til å kjøpe skipene i perioden fra

høsten 1977 til høsten 1979.

Ved dette arrangementet fikk man utbetalt engelske investment grants (subsidier) som skulle fordeles med 25 % på Hudson og 75 % på Noralliance. På den tiden var den 20 % av brutto investeringene, og det ble utbetalt i alt USD 10 182 495 fra britiske myndigheter. Granskningsnemnda fastslår på s. 66 at "Det synes ganske klart at de engelske myndighetene har gitt "investment grant" utifra svært feilaktige opplysninger." På s. 63 fremgår at grant-ordningen ytterligere ble utnyttet ved den fiktive økning av prisen som er beskrevet ovenfor.

Avtalene sikret kommandittselskapet en reell posisjon som eier, mens forholdet formelt var at kommandittselskapet sto som befrakter med rett til rebefraktning, jf. Granskningsnemndas rapport s. 59. Bakgrunnen var at et vilkår for å få investment grant var at skipet var kontrahert av engelsk eier, og ikke ble solgt ut av England før etter minst 6 år.

Grant-ordningen forutsatte terminvise utbetalinger. For å få utbetalt grant-beløpet straks i stedet for i takt med avdragene, ble finansieringen proforma lagt om, slik at verftet i formen fikk kontant oppgjør. Det reelle underliggende forhold var imidlertid en verftskreditt på 80 %, dvs. USD 32 mill. av den opprinnelige kontraktssum, som avtalt i de opprinnelige kontraktene. For å få til den proforma finansieringen ble det laget et meget komplisert finansieringsarrangement. Arrangementet er gjennomgått og beskrevet av Granskningsnemnda på s. 63 flg. Hudson finansierte 100 % av skipene basert på den fiktive kjøpesummen på 23 mill. pr. skip + ekstras med samlede lån på USD 47.869.966. Av dette ble USD 38 mill. + et tilleggslån for ekstras i utgangspunktet lånt av Viking bank i Sveits, der Olsen & Ugelstad hadde eierinteresser, og aksjemajoriteten var på norske hender. Senere ble lånet overført til et nystiftet selskap med ukjente eierforhold, Viking Bermuda. Lånet på 38 mill., fordelt på l.,2. og 3. prioritet ble betalt fra Viking Bermuda til Kockums, som satte USD 6 mill, ( Noralliances salgsgevinst for begge båtene) inn på K/S’s "seperate account" i Viking Bermuda som sikkerhet for tredjeprioritetslånene, som var på til sammen 6 mill. Tilleggslånet for ekstras ble også godskrevet Noralliance og deponert hos Viking til sikkerhet for de motsvarende lån.

De gjenværende USD 32 mill. ble av Kockums deponert på en sperret konto hos Viking Bermuda som sikkerhet for 1. og 2. prioritetslånene. I realiteten ga de dermed en kreditt som ble nedbetalt i tilnærmet samme takt som avtalte avdrag mellom Hudson og Viking. 1. prioritetslånene skulle for begge nedbetales over 8 år med USD 2,5 mill. pr. år mens 2. prioritetene skulle nedbetales over 8 år til Kockums med USD 1,5 mill. pr. år, mens det til Viking skulle nedbetales over 15 år med USD 0,8 mill. pr. år. Noralliance forpliktet seg til å skyte til det mellomværende vedr. 2. prioritetslånene overfor verkstedet, som et depositum som ble satt inn i Viking. Etter 8 år ville dette beløpe seg til USD 5.600.000. I tillegg skulle raten betalt av Noralliance dekke driftsutgifter, renter og avdrag overfor banken samt en godtgjørelse til Hudson. Når Kockums hadde fått fullt oppgjør etter 8 år, skulle Hudson fortsette nedbetalingene i ytterligere 7 år, noe som ville føre til gradvis frigjøring av Noralliances depositum. Kockums fikk også tiltransportert pantobligasjoner pålydende USD 32 mill., som var den reelle eksterne belåning. De fikk kun utbetalt USD 8 mill. som ble lånt annet sted. Dette lånet ble nedbetalt av Hudson ved utbetalt investment grant.

De ovennevnte 6 mill. var Noralliances salgsgevinst, og Hudson skulle betale beløpet over 5 år til 8 ½ % rente. Noralliance ble godskrevet med 8 ¼ %, slik at Viking Bermuda fikk ¼ % for ordningen.

På s. 64 i granskningsrapporten heter det:

"Overdragelsen til JHF&S (Hudson) var å anse som et salg, og salget måtte betraktes som kontant i og med at Noralliance i oppgjøret med JHF&S fikk sikkerhet for sin nettogevinst gjennom depositumordningen i Viking Bermuda."

Som konklusjon skriver granskningsnemnda på s. 65:

"De pantelån som Viking Bermuda ga, ble oppveiet av tilsvarende innskudd på andre konti som Viking fikk sikkerhet i. Meningen skulle være at Viking ikke var effektiv kreditor for noe beløp til noen tid, men et rent gjennomstrømningspunkt."

I henhold til avtale av 23. november 1973 overtok Hilmar Reksten opsjonsrettighetene som var gitt A/S Atheneum Trading vedr. Hudson-båtene med overgang for ansvar og risiko den 1. februar 1974. Overdragelsen fant sted ved at Reksten kjøpte de enkelte kommandittistenes andel i selve opsjonen. Totalt betalte Reksten USD 83.931.821.

Etter Rekstens overtagelse heftet kommandittistene fortsatt som garantist for enkelte forpliktelser overfor Hudson. Garantien ble frigjort i 1975 mot en kompensasjon til Hudson på USD 1,5 mill., jf. årsberetningen for 1975. Det fremgår av granskningsnemndas rapport på s. 70 at dette ga en salgsgevinst for Olsen & Ugelstad på kr. 51.238.000.

Saksøker har lagt frem dokumentasjon på at R.S. Platou A/S pr. 1. oktober 1973 verdsatte hvert av skipene til USD 75.000.000 fri for certepartier.

Georg Rønneberg hos skipsmegler Hjalmar Bjørge skrev bl.a.følgende under punkt 3 i brev til Olsen & Ugelstad den 1. mars 1974:

"Jeg kan dokumentere at det beste bud vi hadde fra utlandet på salg av skip inkl. certeparti var USD 90.000.000 og hvis man fratrekker den erstatning som ble forlangt av Hudson Shipping Ltd. som eier skipene og fratrekk av gjeld, ville netto-provenyet av transaksjonen være betraktelig lavere. Salget av den nevnte opsjon var for øvrig en transaksjon som ble besluttet av 6 partnere og ikke av A/S Olsen & Ugelstad og om man hadde protestert, ville man i så fall være den eneste og salget ville ha blitt gjort uansett."

Granskningsnemnda konkluderte på s. 70:

"En finner ikke grunn til å gå nærmere inn på berettigelsen av den "investment Grant" som er oppebåret. Det kan for øvrig ikke ses at det foreligger forhold som gir grunnlag for kritikk fra kommisjonens side. Transaksjonene innebærer etter det kommisjonen kan se, ikke spesielle forfordelinger mellom aksjonærene."

Tor Wergeland uttalte at det var to spesielt påfallende faktorer, nemlig det som ble gjort for å oppnå investment grant samt at de priser Reksten betalte for å overta skipene vinteren 1974 var for lav. Han var ikke enig i at salg av opsjoner blir annerledes enn salg av skip. I alle fall mister rederiet disposisjonsretten over skipene. Han mente at han ikke ville ha gått inn for avtalene.

Pål Erik Korsvold har beregnet det totale tapet vedr. Hudson-transaksjonene pr. 28.6.78 som følge av salg til underpris til i alt ca. kr. 279 631.000 og saksøkers totale tap til ca. kr. 4.510.400.- hvorav tap for boet utgjorde kr. 2.937.900.- og tap fr hhv. A/S Dovrefjell og A/S Luksefjell ca. kr. 1.562.000.- og kr. 10.700.-.

Varangfjell:

MS Varangfjell var en ca. 115 000 tdw bulkcarrier bygget ved Uddevallavarvet med byggenummer 249 i perioden 1970 t.o.m desember 1973.

Av brev av 22.9.1970 til Olsen & Ugelstad fra Intersea A/S fremgår at det var inngått avtale mellom Olsen & Ugelstad og Uddevallavarvet om bygging av to skip, herunder ett for overføring til engelsk flagg. På s. 1 heter det bl.a:

"I hovedtrekk vil man følge avtalekomplekset for Noralliance-skipene med nødvendige tilpasninger."

Det er også fremlagt en udatert intensjonsavtale mellom Olsen & Ugelstad, European Ferries Ltd. (E.F.L.) og Hudson som viser at Towsend Car Ferries Ltd. (Towsend) som var et heleiet datterselskap av E.F L. skulle inngå byggekontrakten med Uddevallavarvet vedr. byggenr. 249, mens Olsen & Ugelstad skulle ha båten på 12 års charter og opsjon til å kjøpe den etter 6 år. Hudson skulle ha management av båten. Endelig kontrakt ble inngått den 22.10.70.

 

Den 31.12.70 ble det inngått avtale mellom Towsend og Olsen & Ugelstad om charter, jf. ovenfor.

Partene er enig om at bakgrunnen for avtalekomplekset var å oppnå den engelske investment grant, jf. ovenfor under Hudson-båtene, jf. også granskningsnemndas rapport på s. 113. Dette ble også bekreftet av Erik Gløersen, tidligere adm. dir. i Olsen & Ugelstad, som i retten forklarte at det var vanlig å søke seg til den gunstigst mulige finansiering.

Avtalene rundt Varangfjell ble beskrevet i et notat fra Erik Gløersen til Ole Lund den 11.2.77. Det fremgår her at disposisjonsretten er begrenset av investment grant ordningen. Vedr. ansvarforholdet internt i Olsen & Ugelstad heter det:

"A/S Dovrefjell, A/S Falkefjell, A/S Luksefjell og A/S Rudolf står solidarisk ansvarlig for prosjektet vis-a-vis Towsend gjennom en garanti av certepartiet, og de har internt en avtale om å dele overskudd og underskudd med ¼ på hver."

Den 13.12.73 ble Varangfjell levert og ble samme dag overtatt av Olsen & Ugelstad på avtalt tidscerteparti.

Erik Gløersen skrev også et notat den 6.2.74 vedr. Varangfjell, der det fremgår følgende vedr. prisen:

"Kostpris for båten ble USD 21,7 mill. inklusive byggetilsyn m.v. På dette beløp gir den engelske stat 20 % Investment Grant. I tillegg kommer renter etc. i byggetiden med ca. 8,5 mill kr.

Pris til oss inklusive 5 % profit til Towsend blir da ca. 115 mill. kr."

På grunn av likviditetsproblemene i Olsen & Ugelstad i 1975/76, ble certepartiavtalen med Towsend misligholdt. Av kreditoravtalen av 31. mars 1978 fremgår at Towsend fremmet et erstatningskrav mot rederiet stort kr. 51.407.000.-. Rederiselskapene måtte også gi fra seg skipet uten å være i stand til å gjøre bruk av den foreliggende opsjonen som var ført opp i regnskapene til A/S Luksefjell og A/S Dovrefjell med kr. 12 mill. i hvert selskap.

Granskningsnemnda har i sin rapport konkludert med at man ikke hadde noe å bemerke til forholdene til Olsen & Ugelstads mislighold av certepartiet med Towsend og overføringen av

befraktningsansvaret for båten til Towsendt i 1978 som et ledd i kreditoravtalen.

Tor Wergeland uttalte at det på samme måte som ved Hudson-båtene var et problem at man bandt seg opp i 6 år. Det man sparte ved investment grant, tapte man igjen ved de manglende disposisjonsmuligheter man fikk over skipet. Han ville heller ikke ha gått inn for denne transaksjonen.

Pål Erik Korsvold har beregnet rederiets samlede tap pr. 28.6.78 til ca. kr. 134.560.000.-. Av dette tapte saksøker i alt ca. kr. 14.470.000.-, hvorav fra boet ca. kr. 9.425.000.- og fra hhv. A/S Luksefjell og A/S Dovrefjell ca. kr. 34.350.- og kr. 5.010.200.-.

Bruce-transaksjonene:

Den 9. mai 1969 fikk Olsen & Ugelstad adressert til skipsmegler Hjalmar Bjørge lisenser fra Handelsdepartementet til å kontrahere i alt 5 "kysttankskip", hver på 5.000 tdw. Endelig kontraktspris var DM 7.300.000.-pr. skip.

Eierforholdet fremgår av granskningsnemndas rapport på s. 71:

"Båtene, M/T "Bruce Handara" og M/T "Bruce Kaete", ble eiet av K/S A/S Hemsefjell & Co., og M/T "Bruce Celine", M/T "Bruce Sally" og M/T "Bruce Kimiko" ble eiet av K/S A/S Filefjell & Co.

Eierstrukturene i kommandittselskapene var 60 % på Olsen & Ugelstad-gruppen, mens 40 %

var eiet av Inter Maritime management-gruppen, som var kontrollert av den sveitsiske forretningsmann Bruce Rappaport. Visse regler mellom eiergruppene var imidlertid etablert med hensyn til utbytteutdeling, slik at partnerforholdet i realiteten var 50 % på hver av gruppene.

I K/S A/S Hemsefjell & Co. var A/S Luksefjell og A/S Rudolf deltakere med like andeler sammen med Panama-selskapet Marluy Corporation. I K/S A/S Filefjell & Co deltok A/S Luksefjell og A/S Falkefjell med like andeler, mens den utenlandske partner her var The Mercantile Group (Europe) AG, Lichtenstein. Eierforholdene var godkjent av Handelsdepartementet i brev til skipsmegler Hjalmar Bjørge, datert 22.3.1969 og 23.4.1969 … ."

A/S Dovrefjell var således ikke deltaker.

Skipene ble finansiert gjennom et lån på 80 % av byggesummen fra Deutsche Schiffartsbank, dvs. DM 5.840.000 pr. skip. Lånet skulle nedbetales over 8 år med en rente på 6 %. Kommandittselskapet var låntaker, men de norske selskapene garanterte for DM 1.915.000 av kreditten.

Skipene var under byggeperioden sluttet til The General Maritime Enterprise of Panama Inc., Panama (Genmar) på 10 års hire/purchase certepartier fra 1971/72 for USD 60.000 pr. måned pr. skip. Dvs. at skipene skulle gå over til Genmar etter 10 år for en bestemt pris i løpet av 10-års perioden. Opsjonsprisen var USD 1,8 mill. etter utløpet av annet år, og skulle reduseres hvert år dersom Genmar benyttet opsjonen på et senere tidspunkt. Genmar sluttet skipene videre til det indonesiske statsoljeselskap Pertamina. Disse certepartiene ble inngått 19.8.68, og raten utgjorde USD 80.000 pr. skip. Granskningsnemnda skriver på s. 72 om dette: "Kommisjonen har lagt til grunn at differansen mellom Pertamina-certepartiene og Genmar-certepartiene er fortjeneste som er kommet Bruce Rappaport til gode uten at dette vedkommer de norske selskapene."

Av notat fra megler Georg Rønneberg til Hjalmar Bjørge datert 23. september 1971 fremgår at opprinnelig rate på certepartiene var USD 60.000 pr. måned + overtid på USD 500 pr. måned, men at denne av skattemessige hensyn ble redusert til USD 50.000.-.

Granskningsnemnda opplyser at USD 10.000 pr. måned ble overført direkte til de bakenforliggende eierselskaper som bonus. Kommandittselskapenes økonomi ble svekket som følge av endringen ved at de fikk utbetalt USD 25.000 pr. måned i stedet for de opprinnelig avtalte 30.000, mens rederne som sto bak fikk USD 5.000, jf. også Granskningsnemnda på s. 74, der det heter: "Kommisjonen har imidlertid lagt til grunn at reduksjonen av certepartihyren med de tidligere nevnte bonusbeløp har svekket de regnskapsmessige resultater i kommandittselskapene slik at driften av båtene for norsk regning etter hvert må antas å ha blitt mindre interessant for de norske eiere." Dog fant granskningsnemnda at bonusbeløpet på USD 5.000 pr. skip pr. måned er inntektsført i disponentselskapet Olsen & Ugelstad.

Det er ikke opplyst hva slags skattemessige hensyn som lå bak endringen. Erik Gløersen har i et notat av 3.1.80 opplyst at endringen var foranlediget av et ønske fra Bruce Rappaport, og at det ikke var skatteforhold i de norske selskapene som var bakgrunnen. I granskingsnemndas rapport heter det på s. 72: "I den tilgjengelige dokumentasjon fremgår det ikke hvilke skattemessige hensyn som er lagt til grunn for denne omdisponeringen av certepartihyren."

Den 19. august 1968 inngikk Genmar tilsvarende 10 års hire/purchase certepartiavtale med det indonesiske statsoljeselskapet Pertamina. Den raten som ble avtalt under dette certepartiet utgjorde USD 80.000 pr. skip pr. måned, altså en differanse på USD 20.000.- pr. måned pr. båt.

Driften av skipene viste seg ikke å bli lønnsom for de norske kommandittselskapene

etter levering fra verftet i tiden juli 1971 til april 1972. Dette syntes å være kjent allerede den 25. april 1969, jf. et brev fra Hjalmar Bjørge til A/S Asplund, hvor det fremgår av påtegning at tilsvarende ble sendt Olsen & Ugelstad:

"Vedlagt oversendes kopi av investeringkalkyle basert på en rate av USD 50.000 pr. måned.

Som De vil se av kolonnen som viser prosjektets likvideringsutvikling, kan ikke egenkapitalen tilbakebetales før siste år. Med andre ord, man må i låneavtalen stipulere at lånet skal tilbakebetales etter det niende året. Situasjonen er selvsagt en ganske annen hvis man skal regne med at USD 5.000 pr. måned kan regnes som avbetaling på egenkapitalen ved direkte betaling til moderselskapet. I praksis kan vel dette vanskelig la seg gjøre uten at spørsmålet om skatt kommer inn i bildet."

Det fremgår av korrespondansen at A/S Asplund i Moss hadde et tilsvarende arrangement med Bruce Rappaport.

På grunn av den dårlige driften ble det den 21. juni 1972 søkt om å få ført skipene ut av Norge.

Under planleggingen av søknaden ble det den 9. mai 1972 sendt følgende brev fra Georg Rønneberg hos Hj. Bjørge til Olsen & Ugelstad ved direktør Gløersen:

"Joint ownership of Bruce-vessels in Indonesian trade.

Som nevnt hadde vi i går en samtale med høyesterettsadvokatene Ringdal og Rasmussen og strengt konfidensielt også assisterende direktør David Vikøren i Norges Rederforbund. At sistnevnte var med i samtalene, må ikke våre myndigheter kjenne til.

Vi diskuterte forslaget til brev som var fremkommet fra h.r.adv. Rasmussen, og likeledes vårt forslag til brev fra Geneve til oss. ……".

Søknaden ble avslått av Handelsdepartementet. Den 18. mars og den 24. mai 1974 ble det imidlertid innvilget lisens for salg av skipene til Olumar Corporation og Mercolu Corporation, begge Liberia. I forbindelse med søknadene ble det avgitt erklæringer om at ingen av disse selskapene hadde noen norske interesser. Det ble opplyst at Genmar hadde erklært å ville benytte sin opsjon, men at man hadde klart å forhandle frem en annen løsning.

Salgssummen for skipene skulle utgjøre et beløp på USD 2.263.600 for Celine, USD 2.263.600 for Sally, USD 2.397.550 for Kimiko, USD 2.01.700 for Handera og USD 2.149.650 for Kaete.

Det ble under hovedforhandlingen dokumentert avskrift av et notat fra Andreas W. Semb i Indonesia til Olsen & Ugelstad datert 1. februar 1975, stenografert ned av saksøker. Her heter det i siste avsnitt:

" …. På alle Olsen & Ugelstad’s skuter her nede var forholdene meget bra."

Granskningsnemnda avslutter sin vurdering av Bruce-båtene på s. 76:

"Kommisjonen har ikke vurdert nærmere de skattemessige forhold i forbindelse med disse transaksjoner.

I henhold til de vurderinger som Granskningskommisjonen har gjort, har en ikke avslørt forhold som viser at de norske interessene har hatt utbytte av transaksjonene utover det som er inntektsført."

Dog fremgår på s. 73:

"Kommisjonen finner det vanskelig å gi en nærmere vurdering av avtalekomplekset i forbindelse med Bruce-båtene. En har lagt til grunn av det er personen Bruce Rappaport som i sin direkte kontakt med Pertamina spilte en viktig rolle ved konstruksjonen av de ulike certepartier. Fra norsk side har det vært vanskelig å få frem enkeltheter om disse forhold, og representanter for de norske rederier har på forespørsel opplyst at nærmere enkeltheter om forhandlingene ikke kan erindres."

Per Steina uttalte i retten at han ikke ville ha kommet til samme konklusjon i dag uten å ha foretatt flere undersøkelser. Han viste til den påfallende likhet mellom eiernes og kjøpernes navn. Det burde også vært gjort flere undersøkelser vedr. markedsprisen.

Tor Wergeland uttalte at det er rimelig at opsjonsprisen fikk betydning for salgsprisen, men at opsjonsprisen i utgangspunktet var urimelig lav. Det var etter hans mening ikke gitt tilfredsstillende opplysninger verken på hvorfor raten overfor kommandittselskapene ble redusert eller ratenes størrelse. Han mente hele opplegget tydet på at man ønsket å flagge båtene ut.

Pål Erik Korsvold har beregnet tapet pr. 28.6.78 til ca. kr. 22.442.800.-. Herav saksøkers totale tap stort ca. kr. 1.260.000.- , hvorav tap fra boet ca. kr. 2.255.000.- og tap fra A/S Luksefjell ca. kr. 5.000.-.

MS Sognefjell:

MS Sognefjell ble i "påskeavtalen" overdratt til Amelia Riis mot at hun ga fra seg sine aksjer i A/S Dovrefjell og sin andel av aksjene i dødsboet etter foreldrene. "Påskeavtalen" ble inngått med A/S Falkefjell, som hadde overtatt de andeler A/S Dovrefjell og A/S Luksefjell hadde i Sognefjell. Det er enighet om at andelene ble overført til bokført verdi, hhv. kr. 1.239.799.- og kr. 3.722.200.-. Markedsverdien på skipet var ca. kr. 66 mill. Av dette var A/S Luksefjells og A/S Dovrefjells andel hver på kr. 16 ½ mill. Det er således enighet mellom partene om at skipet ble overdratt til underpris.

Sognefjell ble som det fremgår ovenfor pantsatt til fordel for A/S Falkefjells kreditorer under voldgiftssaken.

Granskningsnemnda har vurdert forholdene rundt MS Sognefjell og skriver på s. 115 flg:

"Kommisjonens oppfatning er for det første

at det dreiet seg om tvistigheter hvor selskapet A/S Dovrefjell ikke var delaktig,

at styret i A/S Dovrefjell eventuelt bare under spesielle omstendigheter kan disponere

selskapets midler til å oppfylle en avtale som ikke er inngått i selskapets interesse.

Kommisjonen er videre av den oppfatning

at gjennomføringen av disse avtalene ville representere en tapping av de reelle ressurser

som selskapenes økonomiske stilling ikke tillot.

at avtalene ville innebære en uberettiget forfordeling av selskapets kreditorer sett på

bakgrunn av den økonomiske situasjon selskapene ville ha kommet i etter en gjennomføring av avtalene.

Under disse omstendigheter er det lite aktuelt å ta stilling til styrets handling i forbindelse med pantsettelsen av M/S "Sognefjell" som tilleggssikkerhet for Falkefjell-lånet."

Granskningsnemnda gjengir også DnC’s begrunnelse for pantsettelsen som fremgår av brev av 10.4.1980 fra DnC’s daværende direktør J. Melander, til representantskapets medlemmer, der det bl.a. heter:

"Videre ble bankene oppmerksom på den naturalutdeling som overdragelsen av M/S Sognefjell fra selskapet Falkefjell til Amelia Riis i hennes egenskap som aksjonær representerte. Dette ble av kreditorbankene ansett som "tapping" av selskapet til fordel for aksjonæren(e) som man under rederiets daværende økonomiske stilling ikke kunne tillate".

Lagmannsretten skriver i dom av 3. juli 1991 på s. 18:

"Lagmannsretten er videre enig med byretten i at pantsettelsen av M/S Sognefjell til DnC den 7. juni 1975 ikke kan ha krenket Amelia Riis’ rettigheter. Ved voldgiftsdommen ble det avgjort at Amelia Riis ikke hadde noe krav som kreditor mot rederiet. Hun var tilbake i sin posisjon som aksjonær i flere av rederiselskapene og måtte på samme måte som de andre eierne finne seg i at det ble utstedt sidesikkerhet for Falkefjell-lånet."

Pål Erik Korsvold har regnet ut det påståtte tap pr. 28.6.78 til totalt ca.kr. 34.423.000.-. Saksøkers totale tap er beregnet til ca. kr. 7 ½ mill. fordelt på boet med ca. kr. 4,7 mill., A/ Dovrefjell ca. kr. 2.790.000.- og A/S Luksefjell ca. kr. 4.570.-.

Saksøkte bestrider at det her tale om noe tap, i det andelene ble ført tilbake, jf. fremlagt påtegning på skipsobligasjonen datert 11. september 1975.

Sognefjell ble solgt den 3.12.75.

Litt om utviklingen i Olsen & Ugelstad - og markedet generelt:

Tonnasjeutvikling i perioden 1915 – 76 fremgår av granskningsrapporten på s. 15 og 16. Etter oppstart i 1915 hadde rederiet pr. 31.12.1915 i alt 5 skip på totalt 7.700 tdw. Antall skip steg frem til 1966, da rederiet samlet hadde 30 skip på totalt 662.320 tdw. Da boet ble tatt til offentlig skifte den 17.6.70 var det registrert 18 skip på totalt 796.711 tdw. Retten legger til grunn at det forhold at antall skip er redusert, mens tonnasjen er øket, skyldes at skipene ble betydelig større i løpet av denne perioden. Fra 1970 sank både antall skip og tonnasje hvert år. Fra 1973 til 1974 sank antallet fra 13 til 8, og i 1976 var antallet 4 skip på i alt 250.380 tdw. Det bemerkes således at saksøker ikke har kritisert alle transaksjoner foretatt av Olsen & Ugelstad i de aktuelle tidsrom.

Av Olsen & Ugelstads fremlagte fellesberetninger årene fra 1970 og fremover fremgår at driften var preget av store svingninger. 1970 var et godt år med sterk oppgang i fraktratene både for tank og tørrlast. For året 1971 begynner fellesberetningen slik:

"Mens skipsfarten i 1970 vel opplevde et av de aller beste år etter siste verdenskrig, ble 1971 et av de aller dårligste." Dog fremgår flere steder at begynnelsen av 1970-tallet var preget av en utbredt optimisme. Hele 1972 og de første 9 måneder av 1973 var fraktmarkedet meget godt både for tank og bulk. Det vises bl.a. til Jan Evert Nilssons bok "Norsk sjøfart mot år 2000" s. 132 flg. P.g.a svært høye rater, spesielt på tankmarkedet, ble det kontrahert mange nye store tankskip. I Olsen & Ugelstad ble både Falkefjell på 231.000 tdw, Fagerfjell på 124.500 tdw. og Varangfjell på 115.000 tdw kontrahert i 1970.

Som følge av krigen i Midt-Østen i oktober 1973 falt tank-markedet sammen. Bakgrunnen var de arabiske oljestatene med unntak av Irak besluttet å reduserer oljeproduksjonen med 25 % i november 1973. De varslet også en generell nedgang på 5 %, og satte også i gang en totalboikott av oljeleveranser til USA og Holland.

Krisen førte til store problemer for rederne, som hadde påtatt seg store kapitalutgifter og nybyggingsforpliktelser. Bl.a. hadde Reksten inngått avtale med Aker om bygging av 6 store skip. Kontraktene ble kansellert høsten 1974, noe som bl.a. førte til opprettelsen av Garantiinstituttet for skip og Borerigger (GI) høsten 1975. Rekstens økonomiske problemer førte også til kansellering av inngåtte certepartikontrakter, bl.a. vedr. Falkefjell, jf. ovenfor. Krisen førte til at en stor del av den norske tankflåte ble lagt i opplag.

Iflg. boken til Nilsson var det ikke mulig å forutse dette, i det krigene i 1956 og 1967 hadde

ført til en sterk oppgang.

Imidlertid var det advart mot den overkontrahering som man mente fant sted. Slike advarsler fremkommer bl.a. i H. P. Drewrys "Shipping Statistics og Economics" som kommer ut månedlig, og som vitnene fra rederiet opplyste at de leste regelmessig. Av Drewrys rapport for januar 1973 fremkommer på s. 3 under overskriften "Orders" en advarsel mot å fortsette å kontrahere så mye som man gjorde på det tidspunkt, fordi det ville føre til at mulighetene for et bedre fraktmarked ble dårligere. Dette fremgår også av OECD-rapporten "Maritime Transport" fra 1972 der man forutså en økning i fraktkapasiteten på 40 – 45 % i 1973 – 1975 og at man således måtte vente fallende priser og lavere fraktrater. Av Drewrys rapport for januar 1974 ble det forutsett at oljekrisen i november 1973 ville føre til en krise i tørrlastmarkedet våren 1974 som følge av at kombinasjonsskip, som i perioder med godt tankmarked hadde gått i tankfart, etter krisen ville søke seg over i tørrlast.

Norske redere ble spesielt hardt rammet av krisen. Nesten 30 % av den norske tonnasjen lå i opplag i slutten av 1975 i forhold til 10 % av verdenstonnasjen i sin helhet. Et problem for norske redere var at de gjennomgående hadde lav egenkapital, noe som raskt førte til likviditetsproblemer. Vedr. Olsen & Ugelstad, er det dokumentert at A/S Olsen & Ugelstad, som avløste det personlige firmaet Olsen & Ugelstad. ble stiftet i 1972 med en aksjekapital på kr. 120.000.-. A/S Dovrefjell og A/S Luksefjell hadde en aksjekapital på henholdsvis kr. 470.000.- og kr. 750.000.-.

De rederiene som klarte seg best gjennom krisen var særlig de som hadde sikret seg fremtidige inntekter gjennom langsiktige kontrakter.

Som det fremgår ovenfor førte problemene for Olsen & Ugelstad til en kreditoravtale i februar 1978 og konkurs for A/S Dovrefjell og A/ Luksefjell i juli 1983.

Granskningsnemndas rapport:

Som det fremgår ovenfor ble granskningskommisjonen oppnevnt den 6. november 1976, og rapport ble avgitt den 15.10.1980. Granskning er en detaljert gjennomgang for å undersøke ulovlige forhold eller noe som kan danne grunnlag for kritikkverdige forhold eller klander. Granskningen omfattet driften fra 1950-tallet til 1970-tallet. Det var i utgangspunktet A/S Dovrefjell som ble underlagt granskningen. A/S Luksefjell aksepterte frivillig at granskningen også skulle omfatte dette selskapet.

Kommisjonens medlemmer var høyesterettsadvokat Nils M. Vaagland, statsautorisert revisor Othar Opsand og kontorsjef Per Steina. Som det fremgår ovenfor møtte Per Steina som vitne under hovedforhandlingen. Advokat Vaagland er avgått ved døden.

Det fremgår av rapporten at kommisjonen hadde et vidt mandat, og som ovenstående viser har de gransket alle de av saksøker påståtte tapsbringende transaksjoner med unntak av Uddevalla 301. Det fremgår at det er innhentet et betydelig materiale, bl.a. opplysninger fra de granskede selskaper. Kommisjonen har også hatt kontakt med utenlandske institusjoner og selskaper for å få opplysninger som ikke var tilgjengelige i Norge. Kommisjonen ble i sitt arbeid bistått av konsulentene Kåre Bache og Sten-Arne Rødser.

Det ble foretatt en regnskapsmessig gjennomgang med utgangspunkt i årsregnskapene, årsberetninger og fellesberetninger ut fra at selskapene hadde vært revidert av statsautorisert revisor.

Vedr. salgspriser generelt fremgår at kommisjonen etter å ha vurdert prisen på skip som ble solgt opp mot verditaksering fra Det norske Veritas og Hj. Bjørge ikke har funnet bevis for at salgspriser på skip solgt i granskningsperioden har vært urimelig lave. Fraktratene er også vurdert, uten at man har funnet noe grunnlag for kritikk. Vedr. driftsforholdene heter det på s. 29:

"Etter kommisjonens oppfatning har man vært engasjert i til dels svært uheldige trades. De regnskapsanalyser som kommisjonen har utarbeidet gir uttrykk for uheldige økonomiske disposisjoner og dårlig forvaltning av midler. Dette har forsterket den generelt dårlige utviklingen. Kommisjonen finner imidlertid at selv om selskapene nok har vært disponert lite heldig, er ikke disposisjonene av en slik art at man kan betegne dem som klanderverdige."

Kommisjonen så også på utviklingen av utbytteutdelingen, i det den var begrunnelsen for regjeringsadvokatens anbefaling av granskning, og innhentet bl.a. Kristoffer Olsens begrunnelse som fremgår på s. 31 og som er referert som følger:

"Ved årsoppgjøret mente han at det var nødvendig med større avsetninger i A/S Dovrefjell, som var et tankrederi, enn i A/S Luksefjell som i det vesentlige hadde bulk- og linjeskip."

Kommisjonen konkluderer på s. 32:

"Kommisjonen aksepterer realiteten i Kristoffer Olsens anførsler, men finner likevel å ville fastholde at årsregnskapet i A/S Dovrefjell kunne ha vært disponert slik at det hadde vært plass til utbytte i årene frem til 1965."

Kommisjonen vurderte den bulkpoolen som ble opprettet i rederiet i 1966, i det det da ble nødvendig å ta inn tonnasje på timecharter, og på s. 57 ble det konkludert med at transaksjonen under poolen "førte til en uberettiget forfordeling av fru Amelia Riis som aksjonær i A/S Dovrefjell."

Kommisjonen vurderte også Amelia Riis’ påstander om at A/S Dovrefjell og A/S Luksefjell gjennom en årrekke var blitt tappet for midler til andre selskaper i Olsen & Ugelstad-gruppen hvor aksjonærfordelingen ikke var den samme som i hovedselskapene. Dette er betegnet som "allokering av skipsparter". De øvrige selskaper var A/S Jotunfjell, A/S Etnefjell, A/S Enterprise og A/S Goaren, samtlige stiftet i 50-årene og med Kristoffer Olsen som eier med unntak av A/S Enterprise, der det er oppgitt at Jan Riis- Johannessen (gift med Monica) var enestyre. Granskningskommisjonen fant at A/S Dovrefjell og A/S Luksefjell syntes å være tappet for kr. 4.098.809.- ved overføringer til A/S Jotunfjell og A/S Etnefjell. I tillegg fant de overføringer fra A/S Dovrefjell til A/S Goaren med rentefri kreditt, beregnet til ca. kr. 175.800.- samt overføringer fra A/S Dovrefjell og A/S Luksefjell til A/S Enterprise på ca. kr. 1.980.800.-. Rederiet tilbakeviste anførselen, men granskningsnemnda vurderte forklaringene, og konkluderte på ca. 135:

"Etter Granskningskommisjonens oppfatning innebærer dette at småselskapene i gode tider vil kunne opparbeide seg formue og inntekter mens man i dårlige tider, hvor småselskapene gikk med tap, ville oppløse disse og overføre skipsparter til hovedselskapene. Virkningen for A/S Dovrefjell og A/S Luksefjell ville derfor bli at disse avgir verdier og inntekter mens man i dårlige tider har den fulle risiko.".

Den endelige vurderingen finnes på s. 140:

"En finner derfor at allokeringen i perioden 1955-1961 ikke kan være i overensstemmelse med vanlig god forretningsskikk, og at dette har medført at A/S Dovrefjell og A/S Luksefjell er blitt påført tap av verdier og inntekter …"

Vedr. A/S Jotunfjell konkluderer kommisjonen på s. 143:

"Kommisjonens syn er at Kristoffer Olsen har omgått reglene i dagjeldende aksjelovs § 82, 3. ledd ved å ha trukket ut midler av A/S Dovrefjell gjennom A/S Jotunfjell og kamuflert dette som om det dreide seg om ordinære forretningsmessige transaksjoner selskapene imellom, hvilket forhold kommisjonen finner klanderverdig".

Kommisjonen har også vurdert forholdene rundt Kragerø Ørretfarm som ble stiftet den 14.9.56. Regnskapene kunne imidlertid ikke granskes, i det det er opplyst at de er ødelagt i brann. Av rapporten fremgår at A/S Dovrefjell i perioden 1959 til 1973 tapte i alt kr. 2.010.000.-, som skyldtes at Kristoffer Olsen overførte sitt engasjement i Kragerø Ørretfarm til A/S Dovrefjell i stedet for å ta tapet personlig. Kommisjonen fant også at de vedtak som ble truffet av generalforsamlingen i A/S Dovrefjell vedr. selskapets fortsatte deltakelse i finansieringen av driften av ørretfarmen var klanderverdige og at bl.a. Kristoffer Olsen ikke handlet overensstemmende med god forretningsskikk. Det ble også påpekt at ansvaret ble antatt skjerpet fordi "vedtaket er truffet på grensen av hva vedtektene for A/S Dovrefjell tillater."

På s. 151 avslutter kommisjonen rapporten med slik slutning:

"Kommisjonen finner at representantskap og styrer samt skipsreder Kristoffer Olsen personlig har opptrådt klanderverdig/kritikkverdig i den utstrekning det fremgår av det foranstående."

Øvrige søksmål:

Høsten 1975 tok Burmah-selskapene ut stevning i USA mot Elias Kulukundis og megler Arne Næss (som medvirket bl.a. ved Vardefjell-avtalene) m.fl. Det er fremlagt dokumenter som viser at det er fremsatt beskyldninger om opprettelse av "hemmelige eierselskaper" som man mente mottok fordeler fra transaksjoner med Burmah Oil Tankers. Arne Næss var mistenkt for å ha interesser i selskapene. Det fremkommer intet direkte om Olsen & Ugelstad.

Amelia Riis anla søksmål mot A/S Falkefjell og Kristoffer Olsen for å få voldgifsdommen kjent ugyldig. Dom falt i saken den 27. juli 1978. Amelia Riis tapte, og anket. Lagmannsretten avsa enstemmig dom 3. april 1981, hvor Amelia Riis vant saken. Lagmannsretten hadde da fått opplysninger om pantsettelsen av Sognefjell som fant sted i tidsrommet mellom voldgiftssaken var tatt opp til doms, men før dom var avsagt.

Høyesterett fant at pantsettelsen måtte godtas, i det den var foretatt etter at saken var tatt opp til doms.

Amelia Riis begjærte saken gjenopptatt, men fikk ikke medhold, i det hun ble henvist til å reise nytt søksmål.

Den 7. mars 1985 tar Amelia Riis ut forliksklage i sitt tredje søksmål mot A/S Falkefjell og Kristoffer Olsen med krav om erstatning for det hun mente var en rettsstridig pantsettelse av Sognefjell. Den 28. desember 1995 avsies dom i Oslo byrett. Amelia Riis tapte. Saken er anket, og står nå for Borgarting lagmannsrett.

Amelia Riis saksøkte også DnC i forbindelse med pantsettelsen. Denne saken tapte hun både i by- og lagmannsretten.

Tidligere skifterettsjustitiarius Hohles brev til regjeringsadvokaten:

Etter at stevning i nærværende sak var oversendt regjeringsadvokaten med pålegg om tilsvar, ble den oversendt Hohle til uttalelse.

Som svar skrev Hohle et brev datert 14. september 1978. I tillegg skrev Hohle et håndskrevet notat av samme dato, som lyder:

"Kjære venn.

Vedlagt et harmdirrende innlegg i Olsen-striden fylt av invektiver og injurier. Hvis innholdet skulle komme din venn Einar Riis eller noen i hans krets for øye eller øre – ville jeg formentlig for alvor bli konfrontert med straffelovens § 247.

Jeg skal i lagmannsrett i Oslo i uken 2. – 6- okt og kan da bistå ytterligere med å punktere din venns saksanlegg.

Med vennlig hilsen Nils B."

I svarbrevet skriver Hohle på s. 2:

"Nærværende skrivelse forutsettes å skulle være et internt arbeidsdokument for Statens prosessfullmektig. Det må derfor behandles fortrolig, med all mulig diskresjon. Jeg antar at jeg i det følgende kommer til å fremkomme med ytringer og synspunkter som ikke er egnet til viderebefordring – men som i høy grad er nødvendige for å få plassert de medvirkende personer og de holdninger disse representerer i det rette relieff".

Hohle påpekte så at Olsen-boet hadde vært svært tidkrevende og skriver på s. 3:

"Så godt som daglig innløp brev som hadde tilknytning til boet. Det ble fra Amela Riis ustanselig forlangt at et ett eller annet skulle gjøres, fra praktiske bagateller til mer seriøse tiltak, eksempelvis fjernelse av bobestyrer, utskifting av revisor, anmodning om at dommeren måtte vike sete etc. etc. Ja, det ble endog fra Amelia Riis’ advokat, som var et villig redskap når det gjaldt å bringe tiltorvs allehånde petisjoner – forlangt at skifteretten skulle rette en henstilling til Justisdepartementet om å besørge oppnevnt en egen dommer til å ta seg av boet. Så vidt erindres ble det antydet at en pensjonert høyesterettsdommer kunne være å foretrekke – vedkommende skulle ha som enebeskjeftigelse å behandle Olsen-boet."

Vedr. "bodommen" skrev han på s. 4:

"Skifteretten kom i en meget omfattende dom av 30.6.1973 – under åpenbar tvil – til at Dagny Marie Olsen hadde overskredet sin kompetanse da hun som hensittende i uskifte hadde overført på sønnen Kristoffer fellesboets aksjer. Ved disse manipulasjoner oppnådde Kristoffer Olsen aksjemajoriteten i disse utpregede Olsen-selskaper i fellesforetagende Olsen & Ugelstad".

Vedr. forholdene under bobehandlingen heter det på s. 5:

"Når det imidlertid gjelder Olsen-boet konstaterte man fra første stund en iskulde som umuliggjorde enhver tanke på minnelige ordninger."

På s. 7 beskriver han bobehandlingen etter at "bodommen" var anket:

"I denne eksepsjonelt lange ankeperiode ble det holdt en rekke skiftesamlinger. Når Amelia Riis i disse samlinger fremsatte krav om at skifteretten skulle foreta skritt som misbilliget motparten, d.v.s. Kristoffer Olsen, fikk man fra ham eller hans advokat høre at skifterettens mandat ikke var av slik utstrekning eller slikt omfang at man kunne etterkomme Amelia Riis’ ønsker og krav. Man lot skinne igjennom at skifteretten ikke hadde noen anledning til å gripe inn på noen som helst måte i de disposisjoner som ledelsen i rederiet traff. Det lå i luften at en eventuell inngripen fra så inkompetent hold – i shippinganliggender, som skifteretten – ville kunne frembringe uheldige følger med mulige kjedeligheter for skifteretten i sitt kjølvann."

Hohle beskrev også på s. 6 hvordan han oppfattet de impliserte personer, bl.a. Einar Riis:

"For å avslutte kapitlet om Einar Riis vil jeg innskrenke meg til å uttale at en mer selvgod og selvopptatt person med totalt manglende evne til objektiv vurdering enn ham, har jeg knapt støtt på – selv om jeg lar de ca. 50.000 arvinger jeg har møtt, passere revy. Ytterligere om omhandlede person vil – om ønskes – kunne fremkomme som muntlig utsagn."

Vedr. spørsmålet om skifterettens inngripen skriver han på s. 8:

"At skifteretten på noen måte skulle gripe inn i disse firmaers drift og de disposisjoner som erfarne og velanskrevne styrer og disponenter traff, er en nokså fjerntliggende tanke. Jeg tror advokat Schjødts forståelse av skiftelovens § 19 bærer bud om hans manglende erfaring i offentlige dødsboskifter."

 

3. Saksøker har i det vesentlige anført:

Denne saken omhandler flere tvistetemaer. Det første retten skal ta stilling til er om skifteretten burde ha grepet inn og forhindret det tap boet led i løpet av den tid det var til behandling der. Herunder mener saksøker prinsipalt at Oslo skifterett må være ansvarlig fordi den lot den ene part i boet, Kristoffer Olsen, forvalte verdiene i praksis. Subsidiært at staten kan ilegges ansvar fordi Oslo skifterette gjennom å unnlate å gripe inn, tillot den familieformue som boets forvaltning gjaldt å bli gjenstand for risikable og spekulasjonsbetonte transaksjoner. Atter subsidiært reises spørsmål om ansvar som følge av såkalte anonyme eller kumulative feil , dvs, et spørsmål om identifikasjon som følge av pantsettelsen av Sognefjell. Atter atter subsidiært om Hohle eller andre har begått myndighetsmisbruk. Egentlig mener saksøker saken dreier seg om rettferdighet samt Hohles "punktering".

Skifterettens ansvar generelt:

For å ilegge ansvar må tre vilkår foreligge. Det må foreligge et økonomisk tap, et ansvarsgrunnlag og en adekvat årsakssammenheng. Vedr. ansvarsgrunnlaget er det tilstrekkelig å bevise at en dommer har opptrådt erstatningsbetingende uaktsomt.

Om saksøker kan få erstatning er således bl.a. avhengig av om skifteretten opptrådte uaktsomt i forhold til de forventninger man kan stille til skifteretten som organ. Dette må vurderes ut fra den plikt skifteretten har til å overta et bo til forvaltning etter skiftel. (sl.) § 83. Etter at boet er tatt til offentlig skifte, er søksmål for andre domstoler utelukket, jf. Augdahls skifterett 1931 s. 29. Retten må spørre seg om hvilken betydning en slik eksklusiv kompetanse bør få for skifterettens aktsomhetsplikt. Arvingene har ingen annen instans å henvende seg til for å oppnå en annen forvaltning. De har heller intet annet sted å henvende seg for å få vern mot medarvingers forsøk på å overta boet. Dette må bety at det i prinsippet ikke skal mye til for at skifteretten som den profesjonelle part har opptrådt uaktsomt.

Det kan ikke være riktig at skifteretten ikke kunne gripe inn før bodommen. I realiteten var boet eier av aksjene hele tiden. Dommen slo fast hva som hele tiden hadde vært den rettslige situasjon. Den endret ikke situasjonen. Realiteten var at Kristoffer Olsen aldri hadde hatt noen rett til aksjene. Det var heller ikke slik at boforvaltningen gjaldt rederne i Olsen & Ugelstad. Olsen & Ugelstad hadde ikke aksjer i A/S Luksefjell og A/S Dovrefjell. Det er således ikke disse saken gjelder. Skifteretten pliktet å utøve forvaltningen i de selskapers

interesser der boets aksjer finnes. Skifteretten pliktet å se hen til den situasjon A/S Luksefjell og A/S Dovrefjell og deres aksjonærer befant seg i. Det er aldri krevet at man bare skulle ta hensyn til saksøker. Dog var og er det saksøkers oppfatning at styret i de to selskapene skulle ivareta aksjonærene og selskapets interesser.

Første faktiske grunnlag – Kristoffer Olsen fikk forvalte verdiene:

a) Ansvarsgrunnlag:

I praksis overlot skifteretten forvaltningen av boets viktigste aktivum til Kristoffer Olsen. Dette førte til et tap på minst 60 mill. kroner, noe som må være skifterettens ansvar, jf. skadeserstatningsl. (skl.) § 2-1. Saken i RG 1976 s. 525 viser at skl. §2-1 kan anvendes på uaktsomme handlinger utført av skifterettsdommere. I tillegg må man kunne kreve erstatning på grunnlag av domstoll. (dl.) § 200. Ansvar må også kunne ilegges på grunnlag av ulovfestede prinsipper.

Situasjonen i denne saken var slik at Kristoffer Olsen før moren døde hadde sørget for å få kontroll over boets viktigste aktivum, som var aksjemajoriteten i A/S Luksefjell. Herunder fikk han også kontroll med aksjemajoriteten i A/S Dovrefjell. Saksøker tror ikke at rederne på Ugelstad-siden hadde noen mulighet til å bestemme over selskapene på Olsen-siden. Man eide noen skip i fellesskap. Ut over dette kunne Kristoffer Olsen gjøre hva han selv ønsket. I realiteten fungerte han som enestyre også før moren døde. Både forholdene rundt Kragerø Ørretfarm og opprettelsen av sine egne selskaper (A/S Goaren m.fl.) viser at han hadde store muligheter til enerådige disposisjoner. Etter opprettelsen av A/S Olsen & Ugelstad ble Kristoffer Olsen enestyre i A/S Luksefjell og A/S Dovrefjell. Dette fordi man også tidligere oppfattet dette som realiteten. Etter saksøkers mening utgjorde ikke representantskapet noen reell kontroll. Der satt bl.a. representant for rederiets assurandør. Medlemmene hadde en klar interesse i å holde seg inne med rederen. I en konfliktsituasjon ville de følge rederen. Saksøker satt en periode i representantskapet, men følte seg mobbet. Hun oppfattet det slik at de øvrige medlemmer var venner og forretningsforbindelser av Kristoffer Olsen som hadde en egeninteresse i å holde seg inne med ham. De øvrige aksjonærer var små. Saksøker mener de var redde for å si fra hva de egentlig mente. Amelia og Einar Riis sa fra når de mente noe var galt. Dette var svært upopulært, og førte til at de ikke fikk den sentrale informasjon.

Før moren døde foretok Kristoffer Olsen en rekke illojale handlinger. Han solgte verdiløse aksjer i Kragerø Ørretfarm til A/S Dovrefjell. Granskningsnemnda fant dette klanderverdig, erstatningsbetingende og muligens straffbart. Han fikk moren til å selge Luksefjellaksjene til underpris. Dette var illojalt i forhold til de øvrige arvinger. Mye tyder også på at midlene til ervervet ble lånt ulovlig fra A/S Dovrefjell. Han sørget også for at moren signerte en erklæring der Amelia Riis ble gjort arveløs. Kristoffer Olsen nektet for dette under hovedforhandlingen. Saksøker tror imidlertid ikke på det. Da saksøker nektet å overføre aksjene, reiste han et søksmål mot henne for å forsøke å få aksjene fra henne. Dette søksmålet tapte han. På 50 – 60-tallet sørget han for å allokere skipsparter i rederiet slik at han selv skulle tjene på det i oppgangstider, mens A/S Dovrefjell og A/S Luksefjell skulle tape i nedgangstider, jf. Granskningsnemnda s. 135. Alt dette viser at han ikke gikk av veien for å berike seg selv på de øvrige arvingers bekostning.

Granskningsnemnda gjorde egentlig ikke jobben sin. Ved å sammenligne transaksjonene med bokføringen fant de ikke det som var interessant. Når de undersøkte markedsprisene opplyste de at de snakket med rederiets megler Hj. Bjørge. Saksøker mener dette ikke var lurt. Hun mener nærmere undersøkelser uten tvil viser at det ble silt av penger i utlandet. Rederiet hadde en egen meglerforretning i New York. Hvorfor? Saksøker tror ikke det bare var for å komme nærmere markedet. Reksten hadde også et slikt meglerkontor. Det gjør det åpenbart vanskeligere for norske myndigheter å avsløre "kokkelimonke".

Det samme gjaldt avtalte rater. Det vises til at raten på Vardefjell var lav. Granskningsnemnda så ikke på dette. Det burde de ha gjort. Saksøker tror Granskningsnemnda kun avdekket toppen av isfjellet.

Det offentlige skiftet fikk ingen konsekvenser for Kristoffer Olsens makt og disposisjonsrett i selskapene. Han fortsatte som enestyre uten at Oslo skifterett benyttet noe av sin myndighet til å begrense Kristoffer Olsens makt. Han disponerte slik han mente det var forsvarlig ut fra sine egne interesser. Den tidligere historien viser klart at dette ikke hele tiden var til fordel for A/S Luksefjell og A/S Dovrefjell og deres aksjonærer. Retten må spørre seg om ikke skifteretten burde ha forstått at det var en påregnelig risiko for at Kristoffer Olsen kunne komme til å misbruke sin posisjon også etter morens død når han hadde gjort det før.

Saksøker mener skifteretten var uaktsom. Skifteretten hadde en handleplikt, jf. sl. § 15. Denne ble ikke oppfylt, i det skifteretten unnlot å gripe inn. Av Lødrups lærebok i erstatningsrett, 4. utgave s. 162 fremgår klart at også en unnlatelse av å handle kan være årsak til en skade og utløse erstatningsplikt.

Det var påregnelig for skifteretten at Kristoffer Olsen ville kunne komme til å fortsette å fordele seg selv også under bobehandlingen, i det skifteretten var gjort kjent med en del av forholdene fra tidligere. Mye kom frem under skifterettens behandling av bodommen. Bl.a. at han hadde misbrukt generalfullmakten fra moren og ervervet aksjene til underpris. Tvisten vedr. saksøkers aksjer i A/S Dovrefjell var også kjent. I tillegg var retten kjent med forholdene rundt Kragerø Ørretfarm i forbindelse med det fremsatte krav om granskning der Hohle også ble gjort kjent med hvilke mistanker som eksisterte.

Det ble også fremsatt gjentatte begjæringer fra Amelia Riis. Det vises bl.a. til advokat Engelschiøns vitneforklaring samt fremlagt dokumentasjon som viser at skifteretten både skriftlig og muntlig en rekke ganger ble gjort kjent med både hva som hadde skjedd og hva som skjedde under bobehandlingen. Spesielt vises til skiftesamling den 15. juni 1973. Skifteretten var således klar over at Amelia Riis mente at det ble foretatt disposisjoner som ikke var i alle arvingers interesse.

Skifteretten var også kjent med at rederiets administrasjon de facto var i Kristoffer Olsens tjeneste. Saksøker mener dette forhold førte til øket behov for kontroll og beskyttelse. Det er påregnelig at skade kan inntre når man overlater til en av arvingene å disponere boets eiendeler, jf. prinsippet i Rt. 1967 s. 697 (Lierdommen). Det var også kjent at det forelå et uforsonlig uvennskap mellom saksøker og hennes bror. Dette økte sjansen for at Kristoffer Olsen ville misbruke sin myndighet, noe som burde skjerpet skifterettens aktsomhetsplikt.

Skifteretten hadde mulighet til å gripe inn i medhold av sl. § 25, jf. Augdahl: "Skifteloven med kommentarer" 1956 s. 58, 59 og s. 70. Skifteretten valgte ikke å gripe inn. Ved dette skapte den en risiko for skade, jf. Rt. 1967 s. 597 (Asfaltklumpdommen). Den kunne også ha grepet inn i medhold av sl. § 15, skifterettens alminnelige forvaltningsplikt. Det hadde vært enkelt for skifteretten å sette inn nye styremedlemmer. Skifteretten var redd for ansvar dersom man grep inn i rederidriften. Dog har den en plikt til å ivareta alles interesser. Det var ved å la Kristoffer Olsen fortsette å sitte alene i styret man risikerte tap. Det skifteretten gjorde var å deponere aksjene. Dette måtte man forstå ikke var tilstrekkelig. Det var verdiene bak aksjene som måtte sikres.

 

 

b) Økonomisk tap:

Vedr. spørsmålet om det forelå et økonomisk tap må man etter saksøkers mening se på hva som ble følgen av at skifteretten lot Kristoffer Olsen sitte alene i styrene, dvs. hva han gjorde den tiden han satt med makten i rederiet. Det er således nødvendig å gå igjennom de forskjellige transaksjoner som saksøker mener ødela selskapenes økonomi. Hun mener at det overveiende sannsynlig ble silt av penger i utlandet gjennom doble certepartier og selskaper opprettet i såkalte "skatteparadis". Transaksjonene kunne nok være gunstige forretninger, men ikke for selskapene i Norge.

Vedr. tapene kan retten trygt legge Tor Wergelands forklaringer til grunn. Han er betalt av saksøker, men ville garantert ikke la seg kjøpe til vurderinger han ikke kunne stå inne for. Det vises til at han er en av landets fremste eksperter på skipsøkonomi. Han har sagt det samme som Einar Riis har sagt i 30 år, men som ingen har vært villig til å lytte til.

i) Vardefjell:

Transaksjonen kunne ikke være begrunnet ut fra hensyn til forretningen i Norge. Saksøker tror at det har eksistert en form for "profit-sharing" arrangement på MT Vardefjell fra inngåelsen av certepartiavtalen med Burmah fordi den opprinnelige avtalte raten med Burmah på USD 4,55 var lav. Det er sannsynlig at man høsten 1972 inngikk avtale med Brasil om certeparti til rate USD 7,15 over 3 år. Fordi det da var 14 måneder igjen av avtalen med Burmah, måtte man forlenge denne avtalen. Partene ble da enig om en ny "profit-split" med plan om at fremtidig gevinst på skipet skal kunne "siles av" i utlandet. På den tiden trodde man markedet ville stige ytterligere, slik at dette arrangementet ikke ville føre til problemer for rederiene i Norge. Selskapene Oldgate og Freeway var stråselskaper i den forbindelse. Det beløp som skulle "siles av" var USD 4,35 pr. dwt. Saksøker mener at man i realiteten solgte skipet til seg selv, og at det innviklede avtaleverket skulle brukes til å skape en forretningsmessig begrunnelse som kunne brukes i forhold til de norske myndigheter. Hun mener selskapet Hoccus Poccus var et stråselskap i den forbindelse, og at de USD 6,1 mill. som ble utbetalt til Olsen & Ugelstad i realiteten var et lån.

Av det beløp som skulle "siles av" i utlandet, skulle Burmah kunne holde tilbake USD 3,05 pr. dwt. pr. måned i 3 år. Dette skulle tillegges certepartiet på supertankeren fra Taiwan under den forutsetning at man klarte å få til et skjult eierskap utenfor Norge. Burmah skulle således få holde tilbake et beløp på USD 6,5 mill. som tilsvarte "kanselleringserstatningen" på USD 6 mill. + 8,5 % leiekompensasjon fra 1.7.72 til 20.2.73 ca USD 0,5, mill.

Resonnementet begrunnes i at det forelå en rekke mellomliggende selskaper uten noen annen forklarlig grunn enn for å "sile av" penger. Kulukundis bekreftet dette i samtale med Einar Riis i New York. Oppfatningen blir også bekreftet av James Noel Bothams forklaring. I forbindelse med avtalene ble det utstedt en rekke "sideletters". Disse benyttes for å skjule noen av dokumentene. Det ble også skrevet et konfidensielt notat av Rudolf Ugelstad den 21.6.73 ("gulleggnotatet") som beskriver planleggelse av et pool-samarbeid og i den forbindelse opprettelse av et liberiansk selskap som skulle eies av Olsen & Ugelstad, Arne Næss, Elias Kulukundis personlig og advokat Ole Lund. Dette selskapet skulle ha 10 % av inntekten fra poolen. Dette viser etter saksøkers mening at det ikke var ukjent at penger ble silt av i utlandet. Det kan da ikke ha betydning at akkurat dette samarbeidet ikke ble ført videre.

Granskningsnemnda fikk ikke se de bakenforliggende avtaler, og Per Steina erkjente at granskningskommisjonen ikke var tilstrekkelig kritisk i sin vurdering.

Selve navnet på kjøperen, Hoccus Poccus er mistenkelig. Det ble forklart at det var en spøk. Dog kan det like godt vise hvor sikre de norske rederne var på seg selv.

Det foreligger ikke opplysninger om hvilke skattemessige årsaker som lå bak den kansellering av certepartiet som ble foretatt med tilbakevirkende kraft. Burmah Oil Tankers var registrert på Bermuda. De eneste som kunne spare skatt på transaksjonen var de norske rederiselskapene.

Det er fremlagt en avtale mellom Burmah og Reksten av 10. februar 1973 som viser hvordan rederne kan få fordeler i utlandet ved joint venture. Den viser også at samme opplegg er brukt på en annen båt, Jonwi, der Ole Lund bisto, jf. hans vitneforklaring. Avtalen viser hvordan Burmah bisto norske redere, og saksøker mener at Vardefjell-transaksjonen var tilsvarende.

Raten som ble oppnådd med Burmah i oktober 1970 viser at det er overveiende sannsynlig at rederne opererte med et sett doble certepartier i forhold til Burmah. Det er også etter saksøkers mening overveiende sannsynlig at de norske rederiselskaper betalte kommisjonen til Hoccus Poccus i forbindelse med opptak av lån hos William Brandts, jf. et av dokumentene datert 18.12.72, noe som viser at det var et proforma arrangement.

Saksøker mener retten ikke kan feste lit til rederiets forklaring rundt arrangementet. Dette fordi man ikke under noen omstendighet ville ha innrømmet noen forbindelse til selskapene Oldgate og Freeway m.fl. I tillegg viser "gulleggnotatet" at rederne vitterlig har drøftet å ta ut penger i utlandet. Det vedgås at det opplegget ikke var ulovlig, men at det hadde vært vanskelig å få lisens. Kristoffer Olsens troverdighet er også svekket ved hans tidligere illojale opptreden. Det vises her både til bodommen og granskningsnemndas rapport. Det er heller ikke troverdig at man har gått inn på avtaler man ikke kjenner innholdet i. Selskaper kan likvideres raskt og penger kan flyttes raskt. Faren for å bli lurt er dermed så stor at man enten må være uerfaren eller dum hvis man ikke setter seg grundig inn i hele avtalekomplekset. Det er også for påfallende at man ikke har klart å forklare hvilke skattemessige hensyn som lå bak tilbakedateringen av certepartiet med Burmah til tross for at dette var oppgitt som grunn i styrereferat. Det klarte heller ikke Rudolf Ugelstad. I tillegg vises til telex til Ole Lund av 15.4.75 som indikerer at Vardefjell fortsatt tilhørte Olsen & Ugelstad på den tiden ved at det da var tale om salg av Vardefjell. Det pekes også på fremlagt referat fra styremøte den 25. september 1972 der Erik Gløersen pekte på at det var viktig å selge ut mens markedsprisen var høy. Dette var ikke riktig, i det spot-raten var stigende og det på den tiden var en overoptimisme blant norske redere. Endelig vises til at verken Ole Lund eller Rudolf Ugelstad klarte å gi troverdige forklaringer på transaksjonen.

Etter saksøkers mening er granskningsnemndas vurdering heller ikke tilfredsstillende. Det pekes på at granskningsnemnda ved sin konklusjon overser sine egne bemerkninger om de uavklarte skattemessige årsakene samt at avtaleverket var unødig komplisert med betydelig usikkerhet knyttet til det reelle innholdet samt flere dokumenter, eksempelvis styrereferat vedr. skatten, "gulleggnotatet", telexen til Ole Lund m.fl. Per Steina erkjente i retten at granskningen var unyansert, og opplyste at han ikke var kjent med "gulleggnotatet". Saksøker mener Hohles håndskrevne notat ("punkteringsbrevet") kan tyde på at han på en eller annen måte har påvirket granskningsnemndas konklusjon. Det pekes på det påfallende

i at den frifinner rederiet til tross for at det finnes en rekke dokumenter som trekker i motsatt retning. Det finnes ingen bevis for å frifinne rederiet, slik granskningsnemnda har gjort. Etter saksøkers mening burde granskningsnemnda enten ha valgt å fastslå at det var begått ulovligheter eller anbefalt ytterligere undersøkelser.

Saksøker mener retten heller ikke skal ta hensyn til domstolens tidligere vurdering i saken mot Falkefjell/Kristoffer Olsen fordi man der ukritisk har lagt rederiets forklaring til grunn. Retten er ikke bundet av tidligere avgjørelser hvis det foreligger ytterligere bevis, noe det gjør i dette tilfelle. Det er påfallende for saksøker hvordan man fullstendig har valgt å se bort fra redernes interesse av å skjule realitetene. Det er valgt å legge til grunn at det var Arne Næss som sto bak selskapene Oldgate og Freeway m.fl. Det samme gjorde granskningsnemnda. Retten må dog huske hvor lett det er å opprette selskaper der man kan skjule seg bak stråmenn. I den saken skulle retten vurdere voldgiftsdommen. Den gjaldt således et annet tema enn i nærværende sak.

Også vedr. disse avgjørelser mener saksøker at Hohle kan ha påvirket resultat og premisser, jf. "punkteringsbrevet".

Det foreligger fri bevisbedømmelse, dvs. retten skal vurdere hvilke forklaringer som høres mest sannsynlig. Her må det også tas med i vurderingen at en grunn til å registrere selskaper i "skatteparadiser" er å skjule eierinteressene. Det må være rederiets oppgave å bevise at rederne ikke står bak selskapene, i det de er de nærmeste til å sikre bevisene. Dersom skifteretten hadde grepet inn da saksøker ba om det hadde det i tillegg vært lettere å finne ut realiteten bak avtalene. Uansett mener saksøker å ha oppfylt bevisbyrden om at disposisjonen rundt Vardefjell ikke var begrunnet i rederiselskapets interesser i Norge.

Etter saksøkers syn er det ikke nødvendig å dokumentere erstatningsbetingende uaktsomhet fra rederiets side for å dømme staten for ikke å ha grepet inn. Dog mener saksøker å ha ført bevis for at det ble tatt utenforliggende hensyn.

Disposisjonen påførte rederiet i Norge tap av fremtidige inntektsmuligheter. Dersom salget til Hoccus Poccus var proforma var den reelle salgssummen USD 6,5 mill. som var det beløpet man avtalte å skulle få i leiekompensasjon fra Burmah Oil Tankers Ltd. på Taiwanskipet. Dersom skipet hadde et 3 års certeparti på USD 7,15 da det ble solgt, ville verdien av kontantstrømmen ligge på i størrelsesorden rundt USD 15 -–16 mill.

Pål Erik Korsvoll har beregnet saksøkers totale tap til kr. 4.642.655.-.

Fagerfjell-transaksjonen:

Saksøker viser til at man i utgangspunktet ikke hadde beskjeftigelse til skipet, og at det således ble kontrahert på spekulasjon. Avtalene med Burmah ble utformet slik at man i realiteten overførte eierbeføyelsene til Burmah, mens de norske rederiene fremsto som eiere. Granskningskommisjonens uttalelser rundt bokføringen tyder også på dette. Saksøkerne mener det hadde vært økonomisk gunstigere med et salg. Rederiet så allikevel aldri noe til selve bareboat-leien, i det inntektene ved avtalene gikk rett til banken. De ga således fra seg kontrollen over inntektsstrømmen. Dette betyr etter saksøkers mening enten at man hadde utenforliggende økonomiske hensyn eller at det hele var en stor feildisponering. Saksøker mener at transaksjonen var motivert ut fra et hensyn, nemlig å sikre at de norske rederne skulle få fordeler i utlandet.

Det vises til en rekke forhold som tyder på dette. Kulukundis uttalte dette klart til Einar Riis i møtet i New York. Det var ingen grunn for Kulukundis til å lyve om dette. Han hadde ingen interesser i Fagerfjell.

Avtalen ble inngått etter at tankkrisen var et faktum. Det var på det tidspunkt en betydelig risiko forbundet med å inngå avtaler med Burmah, noe rederiselskapene burde vært klar over. Det vises her til Korsvolds forklaring i retten. Han opplyste at særlig fotnotene i regnskapet til Burmah for årene 1972, 73 og 74 viste at driften gikk dårlig og at selskapet leide skip på time charter som medførte gjeldsforpliktelser og planla å leie ut i spot-markedet (kortsiktig og risikofylt). Årsrapporten for 1973 viste også problemer. Disse opplysningene var tilgjengelig før avtalen vedr. Fagerfjell ble inngått. Saksøker mener at grunnen til at man holdt fast ved Burmah var for å skaffe seg fordeler i utlandet. Dette var uforsvarlig.

Tor Wergeland uttalte også under hovedforhandlingen at avtalene var uvanlige, og at avtalen med NHSBC tydet på at skipet ble flyttet ut.

Rederiets forklaring på avtalene er ikke troverdig, jf. tidligere argumenter vedr. Vardefjell. Det vises spesielt til at rederiet har en klar interesse i å skjule sannheten, samt "gulleggnotatet".

Domstolen har tidligere ikke avgjort spørsmålene rundt Fagerfjell. Retten har således ingen tidligere domstolsavgjørelser å ta hensyn til.

Saksøker mener at styret og ledelsen i rederiet har handlet ut fra utenforliggende hensyn, og at man dermed har handlet forsettlig eller i alle fall uaktsomt. Dette er dog ikke nødvendig å ta hensyn til, i det skifteretten har handlet uaktsomt ved ikke å gripe inn.

Disposisjonen har påført saksøker et økonomisk tap utregnet av Korsvold til kr. 5.384.421. Skipet kunne ha blitt solgt høsten 1973 for USD 37,5 mill. Ved dette ville rederiet fått en gevinst på ca. USD 10 millioner. Sommeren 1974 kunne skipet vært solgt for ca. USD 35 mill. Ved dette tapte man en mulig gevinst på ca. kr. 39.300.000.-. Det endte med at skipet ble gitt bort. Rederiet kalte dette en glimrende forretning!

Det foreligger årsakssammenheng mellom den uaktsomme handling og tapet. Forretningsførselen var uforsvarlig. Saksøker mener styret kunne holdes ansvarlig. Dette er dog etter saksøkers oppfatning ikke n en nødvendig forutsetning for at staten skal kunne dømmes.

Falkefjelltransaksjonen:

Rederiet kontraherte en supertanker i 1970 sammen med Bjørgegruppen og Rasmussen. Den siste solgte seg ut i 1971. Skipet ble sluttet til Reksten til noe rederiet betegnet som en god rate, mens Wergeland hevdet den var for lav. Inngikk 1973 i forhandlinger med Burmah på samme måte som for Fagerfjell. Saksøker mener transaksjonen av uaktsom ved at rederiet våren/høsten 1973 unnlot å slutte opp skipet på et normalt certeparti, men innlot seg på en dubiøs og usikker kontrakt med Burmah. Motivet var her også å sikre rederne inntekter i utlandet. Det vises til Kulukundis samtale med Einar Riis samt bevisopptak med Botham. De opprettede avtaler viste at man som for Fagerfjell ga fra seg disposisjonsretten på en slik måte at det er tale om et reelt salg, mens de norske rederiene fremstår som proforma eiere. Også her vises til den reelle risiko man tok ved å inngå på avtaler med Burmah, jf. Fagerfjell. I dette tilfelle fikk man ikke finansieringen på plass.

Rederiet opptrådte uansvarlig ved å fortsette forhandlingene med Burmah etter at tankmarkedet falt sammen. De som forhandlet med Burmah burde ha forstått hvordan Burmah finansierte skipene. Man ønsket der ikke å ha gjelden inn i regnskapene. Avtalene forutsatte 100 % finansiering. Dette ville ha vært utelukket dersom Burmah hadde vist gjelden i regnskapet. De gjentatte forsinkelser med refinansieringen burde fått rederne til å forstå at den ikke ville gå igjennom. Dette også på grunn av den generelle usikkerhet i markedet.

Rederiet opptrådte også uansvarlig ved at man ikke solgte skipet høsten 1973, selv om det erkjennes at dette er noe lettere å se i ettertid. Avtalen var utformet som et salg. Det ville vært naturlig å se på hva et salg på det tidspunkt man startet diskusjonen med Burmah ville ha gitt rederiet i fortjeneste. Rederiet valgte imidlertid å legge vekt på utenforliggende hensyn i sine diskusjoner med Burmah.

Rederiet opptrådte også uaktsomt ved å akseptere en avtale med Iceland der de de facto gikk med på å selge sitt krav for en brøkdel av hva de ville ha fått dersom de i stedet hadde gått på Reksten og begjært ham konkurs. Rederiet betegnet dette som en forretningsmessig vurdering mens saksøker mener man tok hensyn til sine kontakter som ikke ønsket konkurs. Det vises her til at det var en offisiell sannhet i shippingmiljøet at Reksten hadde midler i utlandet. Den lave raten som rederiet hadde med Reksten tyder på en eller annen form for profit split mellom Reksten og Olsen & Ugelstad. Det må spørres om det ikke allerede i april 1975 forelå en avtale eller forståelse mellom partene om at Reksten ville stille disse midlene til disposisjon og der man satt med konkret informasjon som viste at midlene kom fra Reksten. Retten må ta stilling til om det var illojalt av rederiet å inngå avtalen med Reksten. Valgte man å legge vekt på utenforliggende hensyn som norsk storpolitikk og vennskapsbånd til andre i sine vurderinger mht. Reksten?

Det vises også til at rederiet valgte å inngå i et certeparti med Reksten til tross for den økte risiko - de var kjent med at han var spesielt sårbar på grunn av hans aktivitet i spot-markedet. Einar Riis protesterte uten at man tok hensyn til det. Raten var lav, jf. granskningsnemndas rapport s. 107 og uttalelser fra Tor Wergeland. Reksten hadde også tidligere jount venture-arrangementer, jf. avtale med Burmah av 16. februar 1973 vedr. TT Cyprian. Saksøker mener at Olsen & Ugelstad like gjerne kunne ha gått i spot-markedet selv. Dette ville ha gitt høyere rater. En rekke momenter trekker i retning av at rederne valgte å ta hensyn til utenforliggende og ikke kjente forhold i sine avtaler med Reksten.

Retten kan ikke legge vekt på rederiets forklaring vedr. forholdene rundt Falkefjell. Det vises her til at de aldri ville ha erkjent skjulte motiver. Det vises også til telex av 10. juni 1974 fra Ole Lund som viser at bankene hadde trukket seg fra finansieringen på det tidspunkt. Dette var et klart signal til rederiet om at det ikke sto så bra til økonomisk som de hevder de trodde.

Det fremgår også av et notat av 1.6.76 fra Ole Lund til Finn Bjerke i forbindelse med den konflikt rederiet senere fikk med Burmah at advokatene mente Olsen & Ugelstad hadde en god sak. Det er ikke senere redegjort hvorfor dette standpunkt senere ble endret slik at de gikk med på et forlik i saken. Retten må spørre seg om dette kan bety at det var kommet frem opplysninger om en profit split som gjorde at man valgte et forlik fremfor å få dette offentlig frem.

Vedr. granskningsnemndas rapport mener saksøker denne bærer preg av at man ikke har foretatt en tilstrekkelig grundig gjennomgang og analyse av forholdet. Det synes bl.a. åpenbart at man ikke vurderte spørsmålet om det var forsvarlig av rederiet å forhandle med Burmah i stedet for å forsøke å slutte opp skipet til normale certepartirater. Nemnda har heller ikke vurdert i hvilken utstrekning de avtalene som var tenkt inngått med Burmah i sin realitet måtte betraktes som salg. Opplysningene som kom frem i samtalen mellom Kulukundis og Riis er ikke vurdert. De har heller ikke vurdert Burmahs regnskaper.

Vedr. spørsmålet om det foreligger forsettlige eller uaktsomme handlinger viser saksøker til at disposisjonen åpenbart er begrunnet i andre utenforliggende hensyn. Hvis man kun hadde disponert ut fra selskapets beste interesser hadde man enten sluttet skipet opp på et normalt certeparti på 3 – 5 år eller solgt skipet. Rederiet forsto eller burde forstått at avtalen med Burmah var sjansepreget. Risiko for konflikt var stor p.g.a. avtalenes utforming og de skjulte forutsetninger som var mellom partene. Man burde se at Burmah var den part som i tilfelle konflikt hadde den beste utgangsposisjon. Endelig vises til at rapportene fra OECD og Drewry omtalte klare faresignaler rundt redernes kontraheringspolitikk samt øvrige faresignaler i markedet.

Saksøkers tap fra Falkefjelltransaksjonen er beregnet av Jan Erik Korsvold til kr. 161.696.882.- basert på den forutsetning at man høsten 1974 hadde valgt å slutte boet opp på et normalt certeparti på 3 – 5 år.

Det forelå en adekvat årsakssammenheng mellom tapet og de uaktsomme handlinger.

Nybygg 301 Uddevalla:

Nybygg 301 Uddevalla ble kontrahert uten at man hadde beskjeftigelse til skipet. Saksøker mener at transaksjonen ikke var basert på sunne forretningsmessige prinsipper. Det vises til at markedssituasjone på den tiden det ble inngått kontrakt (2.4. 1974) var usikker. Olsen & Ugelstad var på den tiden involvert i usikre forretningsforbindelser med Burmah og Reksten. Tildelingen av nybygget på Taiwan var ikke gått i orden. Verken Falkefjell- eller Fagerfjell-avtalene var på plass. Det kan synes som om man satset penger man håpet å få ut av Burmah-avtalene før disse var sikret. Saksøker mener mye tyder på at avtalen ble inngått uten en ordentlig vurdering av egen finansiell stilling og av markedsutsiktene. Bl.a. regnet ikke prosjektavdelingen på prosjektet. Det er opplyst at avtalen ble inngått under middagen i forbindelse med stabelavløpningen til MT Fagerfjell som også var den 2.4.74.

Rederiets forklaring om at dette var en fornuftig transaksjon står ikke til troende.

Transaksjonen er ikke vurdert tidligere verken av granskningsnemnda eller domstol.

Saksøker mener at bevisbyrden bør snus, i det det er staten og skifteretten som har hatt muligheten til å oppklare hva som gikk galt.

Saksøker mener at satsningen på Nybygg 301 Uddevalla var en forsettlig eller uaktsom handling fra rederiets side. Det var en åpenbar spekulasjonsforretning med mangelfull intern saksbehandling. Saksøker mener også at styrereferatene trolig er produsert etterpå. Etterfølgende godkjenning av styret kan ikke frita for erstatningsansvar. Det vises her til Agder lagmannsretts dom av 5. mars 1991 s. 11. Etter fallet i tankmarkedet og rapportene fra OECD og Drewry måtte rederiet forstå at de aldri burde ha bestilt båten. Det vises her til at Rudolf Ugelstad under hovedforhandlingen erkjente at rederiet abonnerte på Drewry.

Pål Erik Korsvold har beregnet saksøkers tap til kr. 20.343.497.-.

Det foreligger adekvat årsakssammenheng mellom dette tapet og de uaktsomme handlingene.

Jack-up Salen:

Saksøker mener dette prosjektet aldri skulle ha vært inngått. Hun mener transaksjonen var uforsvarlig og uaktsom. Det vises til at da avtalen ble inngått (enten i november 1974 eller februar 1975) forelå det en betydelig usikkerhet rundt rederiets likviditet. Rederiet var klar over at de var avhengig av å få refinansieringen av Falkefjell på plass. De hadde således ikke finansiell styrke til en slik investering på det tidspunkt. På grunn av de vanskeligheter som oppsto vedr. dette burde de høsten 1974 forstått at de kunne komme i likviditetsvanskeligheter. Saksøker finner det ikke troverdig at rederiet forklarer at de hadde foretatt grundige forundersøkelser. De konsulentene som ble brukt var ikke uavhengige, slik det står i Fellesberetningen for 1974, men en megler som ønsket og selge samt en ansatt i rederiet. I tillegg er det opplyst at de anbefalte andre prosjekter innen olje. Det var ingen finansiering på plass ved kontraheringen. For øvrig var investeringen et klart brudd på vedtektene i A/S Dovrefjell. Dette er i seg selv uaktsomt, jf. Rt. 1937 s. 439 og 931.

Rederiet ønsker naturlig nok ikke å erkjenne uaktsomhet. Dog hadde de ingen kompetanse innen olje. Det er lite troverdig at de har forsøkt å fremstille megleren som skulle selge prosjektet samt en ansatt uten offshore-kompetanse som uavhengige konsulenter. Det fremgår ikke av noen styremøter at investeringen har vært gjenstand for konkrete drøftelser. Det vises også til at selskapenes revisor har uttalt at Olsen selskapene ikke hadde finansiell styrke til å inngå avtalene.

Granskningsnemndas rapport bærer etter saksøkers mening preg av at de ikke har gått inn og vurdert de forhold saksøker har påpekt rundt jack-up Salen-prosjektet. Den synes ikke å ha vurdert når kontraktene ble inngått og foretatt sin vurdering ut fra kontraktstidspunktet, men uten nærmere vurdering lagt styrets vurderinger og utsagn til grunn. Per Steina innrømmet under hovedforhandlingen at det var en mangel ved nemndas arbeid at de stort sett konsentrerte seg om flytting av midler og ikke så på hva som for øvrig kunne være uaktsomt. Man gikk bl.a. ikke inn å vurderte likviditetssituasjonen på det tidspunkt avtalene ble inngått.

Saksøker mener at bevisbyrden bør snus fordi staten og skifteretten har større muligheter til å oppklare årsaken til hva som gikk galt.

Pål Erik Korsvold har beregnet saksøkers totale tap til kr. 1.163.002.-.

Det foreligger nødvendig adekvat årsakssammenheng mellom de uaktsomme handlinger og påført tap.

Fjelldrill:

Saksøker mener at også denne transaksjonen var uforsvarlig og uaktsom, og viser til samme argumenter som ovenfor under jack-up Salen. Denne avtalen ble begått omtrent på samme tid som jack-up Salen. Rederiet hadde akkurat den samme usikkerhet rundt refinansieringen av Falkefjell og Rekstens økonomiske situasjon. De hadde påtatt seg flere store økonomiske forpliktelser i tillegg, nemlig Nybygg 301 Uddevalla og drillskipet. MS Varangfjell var bundet opp på grunn av arrangementet rundt grant-ordningen. De måtte være klar over at de risikerte å måtte selge tonnasje på bunn-nivå dersom refinansieringen av Falkefjell ikke gikk i orden, noe det ble større og større risiko for ettersom flere banker ikke ville bistå. Riggen var kontrahert uten noen beskjeftigelse og det var et stort prosjekt. I løpet av byggeperioden øket kontraktsprisen fra USD 17,5 mill. til USD 27,2 mill. Prosjektet ble finansiert ved lån fra A/S Dovrefjell. Som for jack-up Salen var dette i strid med vedtektene, noe som i seg selv er uaktsomt.

Rederiet ønsker ikke å erkjenne hvor uforsiktige de var. Man forsøkte å finne eksterne investorer, men valgte så å gå inn selv, selv om de burde forstått at prosjektet var altfor stort.

Granskningsnemndas vurdering har vært mangelfull og retten må således vurdere transaksjonen selvstendig.

Transaksjonen har ført til tap for saksøker beregnet av Korsvold til kr. 11.281.771.-.

Det foreligger adekvat årsakssammenheng mellom den uaktsomme transaksjonen og tapet både m.h.t. rederiet og skifterettens unnlatelse av å gripe inn.

Hudson- transaksjonen:

Saksøker mener transaksjonene var motivert ut fra hensyn til å berike noen aksjonærer på bekostning av selskapet. Det vises til takstverdiene på skipene i forhold til den pris Reksten betalte for opsjonene. Tor Wergeland reagerte også på dette. Reksten overtok i realiteten skipene. Det var ingen grunn til at prisen skulle være så lav. Underprisen utgjorde trolig et sted mellom USD 36,2 – 45,1 mill. Flere forhold tyder på at det i realiteten var tale om et joint venture arrangement. Bl.a. unnlatelse av å sikre seg fritak for garantiansvar overfor Hudson i forbindelse med salget, herunder å sikre et eventuelt regresskrav mot Reksten dersom garantiansvaret ble effektivt. Garantistillelsen lå også utenfor selskapets formål og var således ugyldig. Det vises også til Einar Riis forklaring under hovedforhandlingen om at man i Aker sommeren 1975 hadde uttalt at man mente det måtte foreligge et joint venture med Reksten.

Avtalen som sikret selskapet engelsk "investment grant" medførte at rederiets mulighet til å handle ble redusert. Dette er forretningsmessig lite heldig.

Tor Wergeland støttet under hovedforhandlingen saksøkers oppfatning om at transaksjonen var uaktsom fra rederiets side.

Granskningsnemndas rapport bærer preg av at de ikke hadde vurdert det som egentlig er det rettslig relevante, nemlig først om disposisjonen var uaktsom fordi man ved kontraktsinngåelsen tok utenforliggende hensyn, dernest om disposisjonen var uaktsom fordi man ikke sikret at man ble fri for garantiansvaret i forbindelse med kontraktene og endelig hvorvidt salget til Reksten egentlig fant sted til underpris.

Saksøker mener det som fant sted var uaktsomt fra styret og ledelsen i rederiet.

Pål Erik Korsvold har regnet ut saksøkers tap til kr. 4.510.392.-.

Det foreligger adekvat årsakssammenheng mellom styrets uaktsomhet og det tap som er påført rederiet.

MS Varangfjell:

Saksøker mener at rederiet også opptrådte uaktsomt ved de avtaler som ble inngått rundt Varangfjell. Ved urettmessig å sikre seg "investment grant" valgte de å ta utenforliggende hensyn og at disposisjonen var basert på uforsvarlig forretningsvirksomhet. Disponeringen førte også her til redusert handlefrihet bl.a. fordi man ellers risikerte at opplegget ble oppdaget.

Det vises også til Tor Wergelands forklaring.

Granskningsnemnda har ikke vurdert det som var rettslig relevant, nemlig om disposisjonen var uaktsom fordi rederiet tok utenforliggende hensyn og fordi man egentlig sørget for å sette seg selv i en meget dårlig situasjon med liten fleksibilitet dersom markedet falt sammen.

Det vises her også til Per Steinas kritikk under hovedforhandlingen.

Vedr. tidligere domsavgjørelser vises til at lagmannsretten i dom av 3. april 1981 ikke var kjent med den opprinnelige kontrakten mellom Uddevallavarvet og Olsen & Ugelstad, og la feilaktig til grunn at det ikke fant sted noen kansellering av kontrakter som deretter ble overført til engelsk flagg.

Pål Erik Korsvold har beregnet saksøkers tap til kr. 14.469.494.-.

Saksøker mener det foreligger adekvat årsakssammenheng mellom styrets uaktsomhet og det økonomiske tapet.

Bruce-båtene:

Saksøker mener avtalene rundt Bruce-båtene overveiende sannsynlig ble inngått med det formål å skaffe eierne inntekter i utlandet som ikke skulle inngå i delingsgrunnlaget med arvingene. Det er en rekke momenter som viser at Bruce transaksjonen ikke var basert på sunne forretningsmessige prinsipper, og at den således var uaktsom.

Det er saksøkers klare oppfatning at transaksjonen var motivert ut fra andre hensyn enn hensynet til selskapet i Norge. Det vises til flere brev og notater, bl.a. brev av 9. mai 1972 fra Rønneberg til Olsen & Ugelstad hvor formuleringen, for eksempel at man henviser til "vårt brev fra Geneve til oss" tyder på et samspill for å få skipene ut. Det vises også til de påfallende navnene til de selskapene som kjøpte båten umiddelbart etter at man hadde fått avslag på søknad om utflagging. Herunder vises også til notatet av 1. februar 1975 der Olsen & Ugelstad-skutene ble omtalt. Dette til tross for at de offisielt ble solgt i mars 1974. I tillegg vises til det påfallende i at rederne ikke husket noe rundt transaksjonene, jf. granskningsnemndas rapport.

Det ble opprinnelig inngått en avtale der befrakteren ble gitt en rett til å kjøpe ut skipet etter 2 år til en gitt pris som ikke var forretningsmessig forsvarlig.

Eierne gikk også med på å redusere certepartiet fra USD 60.000 til USD 50.0000 pr. måned ut fra skattemessige motiver. Uten nærmere forklaring ble således inntektene i kommandittselskapene redusert, mens det mellomliggende ble gitt som bonus til rederne bak. Dette trekker etter saksøkers mening i retning av at det var helt utenforliggende motiver som man ikke har ønsket å oppgi.

Rederiets forklaring er ikke troverdig. De hadde alle muligheter til å sikre seg bevis for hvem som sto bak de forskjellige selskaper og hva som lå i avtalene. De sier imidlertid at de ikke husker noe. Vedr. reduksjonen i raten har de endret forklaring. Først anføres skattemessige hensyn. Senere vises til at det var etter ønske fra Bruce Rappaport.

Granskningsnemnda har ikke vurdert forholdene rundt navnene til de selskapene som kjøpte skipene. De burde også ha undersøkt hvem som sto bak Genmar. De har ikke foretatt noen kritisk vurdering av det forhold at verdien på opsjonene var satt uforholdsmessig lavt. De burde ha spurt seg hvorfor det inngås avtaler som man ikke vil tjene penger på. Det er heller ikke foretatt noen vurdering av de skattemessige forhold. Per Steina innrømmet i retten at det burde vært foretatt nærmere undersøkelser. Saksøker mener det er påfallende at det legges forutsetninger til grunn som man ikke har bevis for, mens en rekke bevis trekker i en helt annen retning.

Pål Erik Korsvold har beregnet saksøkers tap til kr. 1.259.322.-.

Det foreligger adekvat årsakssammenheng mellom det beregnede tap og rederiets uaktsomhet.

Etter saksøkers mening er dette noe skifteretten burde ha grepet inn for å forhindret.

Sognefjell-transaksjonen:

Saksøker har ingen innvendinger mot "påskeavtalen", men hun hadde intet herredømme over de bakenforliggende avtaler, dvs. at overdragelsen av skipet fra A/S Luksefjell og A/S Dovrefjell ble gjort på grunnlag av bokførte verdier. Avtalen ble inngått med A/S Falkefjell, der saksøker ikke hadde aksjer. Det var ikke noe konsern, og saksøker kunne ikke fri seg fra avtalen ved å påstå ugyldighet i de bakenforliggende avtaler. Hun fikk heller ikke kjennskap til disse omstendighetene før lenge etterpå. Problemene hadde ikke oppstått dersom skipsandelene var blitt solgt til markedspris. Bakgrunnen for salget til underpris var etter saksøkers mening at Kristoffer Olsen ønsket å få verdiene i A/S Luksefjell satt så lavt som mulig, bl.a. for å få redusert arveavgiftsgrunnlaget. Saksøker mener det var uaktsomt av rederiet å gå inn på en slik avtale, noe som gikk ut over henne.

Granskningsnemda overså det faktum at saksøker ikke var aksjonær i A/S Falkefjell. Det ble også oversett at hun aldri hadde noen avtale med A/S Luksefjell og A/S Dovrefjell, men at denne ble gjort til underpris bak hennes rygg. Dette har ført til at granskningsnemnda trakk feil konklusjon. "Påskeavtalen" innebar ikke noen form for forfordeling av Amelia Riis på bekostning av noe selskap i rederigruppen. Hun skulle gjennom sitt salg av egne aksjer samt andeler i boet betale markedspris for skipet til A/S Falkefjell. Det var den ubalanse som oppsto ved den interne overdragelse av Sognefjell til underpris som forårsaket problemet. Dette har granskningsnemnda ikke forstått.

Domstolene har ved sine vurderinger lagt feil faktum til grunn. De har på samme måte som granskningsnemnda oversett at saksøker ikke var aksjonær i A/S Falkefjell, og at det dermed ikke var tale om noen form for forfordeling av henne. Tappingen ble foretatt av Kristoffer Olsen ved den underliggende avtale. Dette kan Amelia Riis ikke lastes for.

Redernes uaktsomhet har ført til tap for saksøker utregnet av Pål Erik Korsvold til kr. 7.499.229.-.

Det foreligger adekvat årsakssammenheng mellom det bakenforliggende salg og det tap saksøker er påført.

Spørsmål om adekvat årsakssammenheng mellom de økonomiske tap og skifterettens

unnlatelse av å gripe inn:

Spørsmålet retten så må ta stilling til er om Oslo skifterett kunne ha forhindret disse disposisjonene.

Saksøker mener skifteretten kunne og burde ha grepet inn, jf. sl. § 25, evt. § 15. Vedr. anvendelse av sl. § 25 vises til kjennelse i Rt. 1974 s. 696, der kjæremålsutvalget kom til at sl. § 25 kom til anvendelse også dersom skifterettens avgjørelse var truffet i doms form.

Skifteretten representerte majoriteten av stemmene. Den kunne ha innkalt til ekstraordinær generalforsamling. Den kunne ha valgt et helt nytt styre, eller supplert det sittende styret med uavhengige medlemmer som hadde spesiell innsikt i shipping. Dette for å sikre at vesentlige disponeringer ikke ble foretatt uten etter uavhengige og objektive vurderinger. Det har her aldri vært påstått at skiftedommeren selv skulle "drive rederivirksomhet". Å velge inn nye styremedlemmer er en svært enkel foranstaltning. Det hadde kun vært nødvendig å finne frem til personer som hadde nødvendig erfaring, kompetanse, integritet og uavhengighet, og som hadde evne til å vurdere hva som var til det beste for A/S Luksefjell, A/S Dovrefjell og deres aksjonærer. Herunder i særdeleshet for boet, dvs. samtlige arvinger. Dette var ikke nødvendigvis det samme som hva som var best for de tre rederne i Olsen & Ugelstad. Det var nødvendig å sikre at boet, og ikke en enkelt av arvingene hadde majoritet i styret.

Skifteretten kunne ha valgt å benytte seg av retten forut for domsavsigelsen den 30. mai 1973. Skiftetvist ble anlagt allerede den 18. mai 1971. Skifteretten hadde anledning til å benytte den alminnelige forvaltningshjemmelen i sl. § 15. Etter denne bestemmelsen hadde skifteretten under hele bobehandlingen en plikt til å dra omsorg for boets eiendeler. Saksøker kan ikke se at det å oppnevne eksterne styremedlemmer med særlig shippingkyndighet kunne ha blitt ansvarsbetingende i seg selv. Det måtte vel kun være dersom disse handlet uforsvarlig med tap for rederiet som følge.

Skifteretten hadde også mulighet til å reversere disposisjoner foretatt før den 30. mai 1973 innenfor visse juridiske rammer. Jfr. her NL art. 5-1-2, og avgjørelser i Rt. 1962 s. 1098, Rt.

1959 s. 810 og RG 1946 s. 39. En trussel om å reversere vil ofte kunne være nok til å få i stand en minnelig ordning. Et inngrep på et tidlig tidspunkt ville ha gjort det lettere å sikre bevis. Ved ikke å ha gjort dette må Oslo skifterett ha tvilsrisikoen for om det foreligger adekvat årsakssammenheng. Jf. Lødrups lærebok i erstatningsrett s. 327 hvor det fremgår at kravene til bevisets styrke må tilpasses partenes mulighet til å oppklare faktum. Dette fremgår også av avgjørelse i Rt. 1988 s. 244, referert av Lødrup.

Oslo skifterett hadde mange opplysninger som ga dem grunn til å gripe inn. Det er dokumentert en lang rekke henvendelser fra saksøker. Hennes advokat opplyste i retten at han følte seg hjelpeløs og frustrert. Han følte at han ikke kom noen vei, at han nærmest snakket til veggen.

Oslo skifterett hadde innsyn i Kristoffer Olsens forretningsmetoder gjennom presentasjon av bosaken. På s. 9 og 10 i bodommen fremkommer opplysninger om Kragerø Ørretfarm, lån til private selskaper, forfordeling av seg selv på de øvrige arvingers bekostning bl.a. ved å misbruke den generalfullmakt moren hadde gitt ham til å overføre aksjene i A/S Luksefjell til seg selv. En rekke av de disposisjoner som er foretatt, fremstår som merkelige. Bl.a. fremgår at han lånte betydelige midler til sine private selskaper fra A/S Dovrefjell. Dette selskapet ble betraktet som Kristoffer Olsens "lommebok".

Skifteretten hadde et godt grunnlag gjennom bodommen til å se at Kristoffer Olsen forfordelte seg selv gjennom sin ledelse av firmaet. Det kunne ikke være vanskelig å se at han fortsatte å lede selskapene på samme måte også etter at boet ble overtatt av skifteretten. Dersom skifteretten hadde oppnevnt en shipping-kyndig person i styret måtte det umiddelbart bli oppdaget at det foregikk en uttapping av midler.

Saksøker mener det foreligger årsakssammenheng mellom skifterettens unnlatelse av å gripe inn og de skadevoldende disposisjonene. Prinsipalt hevdes at det ikke er påkrevet at det føres bevis for at styret har opptrådt erstatningsbetingende uaktsomt. Det avgjørende er om det var uaktsomt av skifteretten å la forvaltningen av boets vesentligste aktiva skje av en av arvingene alene i den konkrete situasjonen man befant seg. Subsidiært anføres at styret uansett har opptrådt på en erstatningsbetingende uaktsom måte.

Konklusjonen er at det foreligger grunnlag for erstatningsansvar.

Subsidiært grunnlag – Staten er ansvarlig fordi Oslo skifterett gjennom å unnlate å gripe inn, har tillatt at den familieformue som boets forvaltning gjelder, har blitt gjenstand for meget risikable og spekulasjonsbetonte transaksjoner.

Påstanden her er at Oslo skifterett ved dommer Hohle opptrådte uaktsomt ved ikke å gripe inn og på denne måten tillot at familieformuen ble gjenstand for spekulasjonsbetonte transaksjoner. Hjemmel for påstanden er skl. § 2-1, evt. dl. § 200 evt. ulovfestede erstatningsrettlige prinsipper. Også her må det foreligge ansvarsgrunnlag, økonomisk tap og adekvat årsakssammenheng.

Et argument for påstanden om uaktsom boforvaltning er at staten har påtvunget partene skifterettens behandlingsmåte med skifteretten som eksklusiv kompetent, jf. sl. kapitel 2, særlig § 9. Arvinger tvinges til offentlig skifte hvis de ikke blir enige. Skifteretten skal være den profesjonelle part. En skiftedommer må ha innsikt i menneskesinnet, og kjenne en arvings tilbøyelighet til å "lure sin neste" dersom dette tjener en selv. Det må kunne forutsettes at en skiftedommer har sett eksempler på at enkelte arvinger forsøker å berike seg selv på andres bekostning. Det bør i utgangspunktet ikke kreves mye før man kan fastslå at skifteretten har handlet uaktsomt.

I tilfelle der det foreligger konflikter er det en øket risiko for at en arving kan forsøke å berike seg selv. I slike tilfelle skjerpes aktsomhetsplikten, jf. Rt. 1987 s. 1346 særlig s. 1352 og RG 1969 s 86. På s. 153 skriver Lødrup: "Kravet til aktsomhet vil stige med det kunnskapsnivå skadevolderen har". Aktsomheten bør ytterligere skjerpes for skifterettsdommere. Dette nettopp fordi staten påtvinger partene dens eksklusive kompetanse.

Skifteretten er det ene organ en part kan henvende seg til for å oppnå beskyttelse mot at andre parter skalter og valter med verdiene. Arvingene må gå til skifteretten for beskyttelse. Skifteretten har på sin side en særlig plikt til å gripe inn, jf. sl. §§ 14 og 15. Etter sl. § 16 kan skifteretten om nødvendig la seg bistå at personer med særlig innsikt. Det er således ikke relevant at skifteretten selv ikke har rederkompetanse. Skifterettens aktsomhetsplikt må også skjerpes der det er tale om betydelige verdier – slik som i denne saken.

Skifteretten unnlot å gripe inn til beskyttelse av den ene part mot den annens egenmektige forvaltning av verdiene. Den tok ikke hensyn til anmodning om å oppnevne medhjelper som kunne gå inn i styret eller i rederiet på annen måte. Den tok heller ikke hensyn til en rekke anmodninger om at skifteretten måtte ta stemmeretten til aksjene, men lot på tross av alle advarslene fra saksøker Kristoffer Olsen forvalte verdiene alene.

Skifteretten unnlot å gripe inn for å forhindre at den ene arvingen benyttet sin faktiske rådighet slik at verdiene forsvant ut av boet. Det vises her til de tapsbringende transaksjoner som er beskrevet. Hvorfor grep de ikke inn? Innholdet i Hohles brev til regjeringsadvokaten kan tyde på at man lot seg skremme til passivitet.

Skifteretten forsto eller burde forstått at det var en betydelig risiko for tap dersom den ikke grep inn. Det vises til at det er en kjent sak at shipping er en virksomhet som kan være svært konjunkturutsatt og der feil disponering kan gi store utslag. Skifteretten var klar over de store verdiene det dreide seg om, og at eventuelle tap kan bli helt abnorme. Skifteretten var også kjent med at Kristoffer Olsen tidligere hadde beriket seg på de medarvingenes bekostning. Den var også kjent med at Kristoffer Olsen satt som enestyre og enedisponent i de aktuelle selskapene. Etter saksøkers oppfatning var det skandaløst at skifteretten lot være å gripe inn.

På grunn av kompleksiteten i en rekke av de disposisjoner som ble gjennomført ville det være meget lett for en illojal arving å berike seg selv på rederiets og arvingenes bekostning. Etter de opplysninger som fremgikk av bodommen måtte det være åpenbart for skifteretten at dette kom til å skje. Risikoen for tap var ekstra stor på grunn av verdienes størrelse. Skifteretten måtte forstå at rederiets ledelse for øvrig var under Kristoffer Olsens kontroll og var ansatt av ham. Av den grunn var det overveiende sannsynlig at disse ville være mer lojale i forhold til ham enn til de øvrige arvinger. Dette økte behovet for innsyn og kontroll fra skifterettens side. Skifteretten måtte se at ledelsens påståtte "profesjonalitet" økte risikoen for misbruk av makt og posisjoner. De kunne iverksette disposisjoner som utad fremsto som fornuftige men som man måtte være fagmann for å se var noe helt annet. I forholdet til Burmah var det snakk om en helt ny form for kontraktspraksis. De kalte det leie, men egentlig var det leasing. Man valgte å gå over til det ukjente. Dette medførte større risiko, noe skifteretten burde ha forstått. Også vedr. oljeprosjektene var det tale om "ukjent terreng", noe skifteretten burde ha forstått. Skifteretten var klar over det uforsonlige uvennskapet, jf. Hohles brev. For enhver burde det være åpenbart at Kristoffer Olsen valgte å utnytte sin posisjon til å skade sin søster. Det kan ikke være unnskyldelig at Hohle lot seg skremme eller sjarmere til ikke å gripe inn overfor dette. Det er og blir uholdbart under slike forhold å stole helt på vurderingene til den ene personen som alene kontrollerte verdiene. Det forelå våren 1973 klare signaler på at det kunne komme en konjunkturnedgang i løpet av 1 – 2 år. Det var derfor særdeles viktig å disponere forsvarlig, noe skifteretten med letthet kunne ha kontrollert.

Saksøker mener at Oslo skifterett opptrådte uaktsomt, og at det må karakteriseres som grovt, ved å unnlate å ivareta alle arvingers interesser. Første vilkår er dermed oppfylt.

Saksøker mener også å ha ført bevis for at det oppsto tap som følge av skifterettens manglende inngripen. Man kunne ha satt inn tiltak som begrenset tapet. Saksøker bestrider ikke at det var en shipping-krise. Hovedgrunnen til miseren skyldes dog etter saksøkers mening at det ble foretatt feildisponeringer ut fra andre hensyn enn hensynet til aksjonærene. Det er påstått at skaden ville ha oppstått uansett. Tvil må i et slikt tilfelle som hovedregel gå ut over skadevolder, som har bevisbyrden for dette, jf. Lødrup s. 329. Saksøker har vist at tapet var større, men har valgt å begrense det oppad til kr. 60 mill. Subsidiært til verdien av vederlaget etter "påskeavtalen".

Prinsipalt mener saksøker å ha bevist at det også foreligger adekvat årsakssammenheng mellom skifterettens uaktsomhet og det økonomiske tap. Det vises her bl.a. til Tor Wergelands forklaring, som retten trygt kan legge til grunn. Subsidiært mener saksøker at bevisbyrden må snus, slik at staten eventuelt må godtgjøre at det ikke foreligger adekvat årsakssammenheng. Det vises her til Lødrups lærebok i erstatningsrett s. 327 samt avgjørelsen i Rt. 1988 s. 244. Lødrup skriver at "Kravene til bevisets styrke må hele tiden tilpasses partenes muligheter til å oppklare faktum." Oslo skifterett var den eneste som hadde hatt mulighet til å gripe inn og avverget de aktuelle disposisjoner. Dersom skifteretten hadde grepet inn ville bevisene vært sikret. Riktignok ble det oppnevnt en granskningsnemnd. Det vises dog til at denne mer var med på å dekke over skifterettens misære, jf. bl.a. Steinas forklaring. Hohles "punkteringsbrev" kan tyde på at Hohle gjennom rettsstridig adferd har påvirket nemnda. Av hensyn til misforholdet mellom partenes ressurser er det i det hele naturlig å la staten bære tvilsrisikoen.

Konklusjonen må bli at samtlige vilkår for erstatning foreligger. Retten kan benytte skl. § 2-1, dl. § 200 eller de ulovfestede erstatningsrettslige prinsipper. Resultatet blir uansett det samme.

Atter subsidiært påstås ansvar søm følge av anonyme og kumulative feil – et spørsmål om identifikasjon.

Spørsmålet er om Hohle kan identifiseres med andre personer i staten, f. eks. direktør Børresen i Norges Bank. Det vises her til Lødrup s. 182. Identifikasjon kan følge av andres kunnskap eller handlinger. Bakgrunnen er at saksøker mener at flere personer i statsapparatet og eller statsinstitusjoner rettsstridig medvirket til pantsettelsen av Sognefjell for å unngå Hilmar Rekstens konkurs. Saksøker mener staten hadde en rekke motiver for dette, bl.a. var man redd for at Rekstens konkurs ville dra med seg Aker, som var Norges største industriarbeidsplass, og anfører en lang rekke forhold som sannsynliggjør statens medvirkning. Det vises her til den aktivitet som ble utvist fra Handelsdepartementets side i samarbeid med Norges Bank, Hambros bank og Reksten. Det vises også til interessen i Norges Bank for Sognefjell samt omstendighetene rundt voldgiftssaken.

Saksøker mener klart at staten hadde kunnskap om at pantsettelsen av Sognefjell var rettsstridig, og mener at man da hadde en plikt til å gripe inn for å forhindre handlingen. Hun mener også at staten får et ansvar for unnlatelse av å følge opp denne plikten. Staten hadde kunnskap om Rekstens utenlandsformue og at han dermed kunne gjøre opp for seg. Dette burde etter saksøkers mening føre til at man grep inn for å forhindre at enkeltkreditorer aksepterte en løsning som var dårligere enn den man ellers kunne ha oppnådd.

Saksøker mener det er rimelig at det foretas en identifikasjon mellom Hohle i skifteretten og Børresen i Norges Bank fordi skifteretten utvilsomt ville ha handlet annerledes dersom man hadde hatt den kunnskap Børresen satt inne med. Hjemmel for aktiv identifikasjon finnes i skl. § 2-1. Passiv identifikasjon hjemles i skl. § 5-1 nr. 3. Det er også adgang til å anvende reglene utenfor de lovfestede områdene, jf. Lødrup s. 39 og Nils Nygaard s. 248. Hensynet til effektiv saksbehandling tilsier identifikasjon. Det er samme lomme som skal betale erstatning. Det er domstolens oppgave å forhindre justismord ved å fremme rett og å hindre urett. I denne saken foreligger spesielle hensyn. Det vises til Grunnlovens § 105. Det var egentlig slik at Sognefjell ble ofret for å forhindre en katastrofe. Naturlig at staten da betaler erstatning til den som ble påført tapet. UHunHun

 

 

 

 

 

 

Det økonomiske tapet saksøker ble påført tilsvarer verdien av MS Sognefjell. Hvis hun hadde hatt kunnskap om hva som foregikk kunne hun ha begjært A/S Falkefjell konkurs. Selskapet var trolig insolvent. Hun ville ha fått ut et beløp. Sannsynligvis opp i mot full dekning. Retten kan imidlertid også komme til et lavere beløp.

Vilkåret om adekvat årsakssammenheng er oppfylt. Kravet til bevisbyrde er også oppfylt. Subsidiært anføres at det kan ilegges omvendt bevisbyrde i saken. Det vises her til Lødrup s. 239 samt avgjørelser i Rt. 1993 s. 20, særlig s. 28 og Rt. 1984 s. 466, særlig s. 471.

Konklusjonen må således være at alle vilkår for å ilegge erstatning er oppfylt, og at staten således kan holdes ansvarlig også på dette grunnlag.

Atter atter subsidiær påstand: Spørsmål om ansvar for myndighetsmisbruk – punktering av søksmål eller granskningen.

Utgangspunktet her er at staten ved Justisdepartementet må være ansvarlig fordi det i denne saken er begått et myndighetsmisbruk fra tidligere skifterettsjustitiarius Hohle og/eller flere andre. Dette ved at Hohle har punktert eller forsøkt å punktere saken.

Bakgrunnen for mistanke om myndighetsmisbruk er Hohles håndskrevne brev av 14.9.78. Innholdet viser at Hohle mente at han allerede hadde punktert saken. Dette kunne han ha gjort ved å påvirke dommeren i saksøkers søksmål mot Falkefjell slik at dommeren ville avvise at Oslo skifterett hadde opptrådt klanderverdig. Dommen kom den 27. juli 1978, mens stevning i nærværende sak er datert 28. juni 1978. Han kunne også ha påvirket eller planlagt å påvirke granskningsnemndas medlemmer til konklusjoner som ville gjøre det vanskelig for saksøker å nå frem i et søksmål mot skifteretten. Saksøker mener at det også kan være en sammenheng mellom "punkteringsbrevet" og nærværende søksmål.

Hohles motivasjon var klar. Han var redd for å få stempel som "dommeren som lot en av arvingene spille bort 200 millioner", jf. artikkel i Økonomisk Rapport nr. 12 for 1977 med overskrift: "Verdier for 300 millioner tapt i Olsen & Ugelstad", og undertittel: "Kan skifteretten trekkes til ansvar for sin aksjeforvaltning?"

Etter saksøkers oppfatning må "punkteringsbrevet" ses på som en skriftlig innrømmelse fra Hohles side om at han har drevet undergravingsvirksomhet, og staten må som følge av dette ha bevisbyrden for at slik undergraving ikke har funnet sted. Det vises til at kravene til bevisets styrke må tilpasses mulighetene for å oppklare faktum. Det vises også til tvml. § 184, l. ledd som uttaler: "Omstendigheter som motparten indrømmer under saken, trenger ikke bevis ..".

Konsekvensen av at punktering har funnet sted må være at tidligere utsagn og vurderinger vedr. forhold som kan påvirke skifterettens ansvar gjort av domstolen tidligere samt granskningsnemnda må settes til side. Vedr. granskningsnemnda vises til det påfallende i at det ble reist kritikk for en rekke forhold før 1970. Etter 1970 var konklusjonen stort sett at det enten ikke var kritikkverdig eller uklart.

Prinsipalt anføres at staten i et slikt tilfelle kan ilegges et ulovfestet og objektivt garantiansvar, der det prinsipalt ikke vil være nødvendig å sannsynliggjøre noe økonomisk tap eller adekvat årsakssammenheng, subsidiært at kravet til bevisbyrde snus slik at det er staten selv som må sannsynliggjøre at det ikke foreligger et økonomisk tap og/eller adekvat årsakssammenheng.

Grunnlag er at partene må bruke domstolene som middel til å løse konflikter, herunder også konflikter mot staten. Saksøker stiller seg spørsmålet om hvor uavhengige dommerne egentlig er. Tillit til domstolen er viktig for rettssikkerheten. Manglende tillit er en invitt til anarki. Domstolen må derfor være upartisk. Ingen må påvirke den. Ingen må heller la seg påvirke. Det foreligger en særlig forventning til domstolen om troverdighet og upartiskhet. Et samarbeid mellom dommere for å få til bestemte løsninger vil være særdeles skadelig, og staten må derfor garantere mot at dommere påvirker hverandre. De lege ferenda vil det være urimelig om den som har blitt utsatt for noe slikt skal måtte føre bevis for økonomisk tap og årsakssammenheng, og det bør derfor være rom for å ilegge erstatning uten slike bevis. Rettspraksis og lovgivning har på enkelte områder valgt å ilegge en form for garantiansvar der nødvendigheten av tillit er ekstra stor. Dette gjelder for eksempel aksjel. § 2-19, l. ledd. I realiteten er dette et objektivt ansvar uten krav til økonomisk tap og årsakssammenheng.

Under enhver omstendighet bør bevisbyrden snus, evt. bør det lempes kraftig på kravene til bevis, dvs. at kravet om erstatning tas til følge med mindre staten kan bevise at det verken foreligger økonomisk tap eller årsakssammenheng. Flere avgjørelser viser at dette er gjort vedr. spørsmål om årsakssammenheng, jf. Rt. 1988 s. 244 særlig s. 248, Rt. 1982 s. 414 særlig s. 417, Rt. 1998 s. 186 og Rt. 1980 s. 1299, særlig s. 1305. Se også Nygård Skade og ansvar s. 82. Vedr. spørsmål om økonomisk tap foreligger ingen klar rettspraksis. Dog vises til avgjørelse i Rt. 1991 s. 395, der en ren formuesskade ble utmålt skjønnsmessig da skadelidte ikke hadde innfridd rimelige krav til dokumentasjon.

Flere momenter taler for at bevisbyrden må snus i statens disfavør, herunder at det er vanskelig i ettertid å dokumentere hva som egentlig er blitt sagt og gjort og hva som hadde blitt konsekvensene dersom handlingene ikke var blitt utført. Utgangspunktet er at det har foregått et grovt brudd på enhver form for rettssikkerhet. Tilliten til rettssystemet og rene rettssikkerhetsbetraktninger tilsier da at man ikke kan stille for strenge krav til bevis. Det vises også til prevensjonshensynet.

Vedr. det økonomiske tapet må det som utgangspunkt legges til grunn at saksøker ville ha vunnet frem med sitt krav i nærværende sak dersom det ikke hadde vært for Hohles aktivitet. Det er overveiende sannsynlig at hun også ville ha vunnet frem i saken mot A/S Falkefjell. Retten må også legge til grunn at Hohles aktivitet fikk direkte eller indirekte betydning for en rekke av de øvrige søksmål som ble anlagt senere. Det faktum at det har vært så mange søksmål har bidratt til å redusere saksøkers mulighet til å nå frem. Etter at stevningen ble sendt i 1978 har hun tapt de fleste søksmål, mens hun tidligere stort sett vant frem. Dette gir grunn til ettertanke.

Det foreligger adekvat årsakssammenheng mellom Hohles aktivitet og den oppståtte skade. I alle fall må bevisbyrden snus.

Subsidiært anføres ansvar basert på de tradisjonelle erstatningsreglene, som også her er skl. § 2-1, dl. § 200 eller ulovfestede erstatningsregler. Hohles uaktsomhet kommer til uttrykk gjennom "pukteringsbrevet" som viser en forsettlig eller grovt illojal handling eller aktivitet klart i strid med en hver form for rettsprinsipp. Tilliten til rettssystemet gjør det helt nødvendig å reagere med ansvar for staten. I alle fall må bevisbyrden snus. Det vises til Lødrup på s. 165 flg.: "Det er ikke noe prinsipielt i veien for at domstolene også utenfor lovbestemte tilfelle legger til grunn at skadevolderen (her staten) må ha bevisbyrden for at han ikke har utvist uaktsomhet."

Også vedr. det økonomiske tap og krav til årsakssammenheng må staten bære tvilsrisikoen.

Atter subsidiært påstås oppreisning med hjemmel i skl. § 3-5, l. ledd litra b) jf. § 3-3 og straffeloven § 390 a. Det vises til at en rekke forhold gjør det mulig å kreve oppreisning. "Punkteringsbrevet" må settes lik "annen hensynsløs adferd". Virkningen har ført til at saksøkers øvrige prosesser har blitt mer langvarige. Det kan også kreves oppreisning på grunnlag av organansvaret, jf. Rt. 1995 s. 209, spesielt s. 221. Det kan ikke være tvil om at Hohles aktivitet rundt "punkteringen" har vært grov uaktsom eller forsettlig.

Ved vurdering av hva som vil være en rimelig oppreisning må man ta hensyn til tapets størrelse og sakens spesielle karakter. Det vises også til statens mange roller i komplekset, og hensynet til rettferdighet som bør veie tungt ut fra den belastning saksøker har vært utsatt for.

Atter atter subsidiært anføres analogisk anvendelse av EMK art. 41, som i utgangspunktet gir hjemmel for å tilkjenne erstatning ved brudd på konvensjonen. Denne ble en del av norsk lov den 21.5.99, men må også anses som norsk rett før dette tidspunkt.

På grunnlag av Hohles brev og aktivitet kunne ikke byrett/lagmannsrett være tilstrekkelig uavhengig og upartisk. Det har således vært et brudd på artikkel 6 om "fair trial". Det er også brudd på artikkel 13 og artikkel 17. Dersom retten er enig i dette, må den også være enig i at artikkel 41 kan anvendes analogisk. Det skal da utmåles en rimelig erstatning uten krav til økonomisk tap eller adekvat årsakssammenheng.

Ved vurdering av hva som er rimelig erstatning må det også her tas utgangspunkt i tapets størrelse og sakens spesielle karakter. Konklusjonen på det hele må være at Hohles "punkteringsbrev" gir et selvstendig grunnlag for ansvar.

Oppsummering av det økonomiske tap:

Tapet må fastsettes skjønnsmessig. Det vises dog til at man ved de fremlagte beregninger ikke har tatt hensyn til "worst case". Saksøker er enig i at man må ta hensyn til krisen. Dog mener hun at Olsen & Ugelstad kunne "ridd av stormen".

Prinsipalt hevdes at retten må knytte utmålingen til det tap som er påført selskapene og derigjennom saksøker. Subsidiært erstatning for de verdier saksøker ville ha fått ut av "påskeavtalen" dersom rederiet ikke hadde misligholdt denne.

Det kan også utmåles oppreisning, jf. ovenfor. I tillegg kan det utmåles erstatning for brudd på menneskerettskonvensjonen.

Kravet er fremsatt med rente. Morarentens formål er å motvirke mislighold og trenering, og er ment som en normaltapserstatning ved forsinkelse. Det kan også utmåles erstatning for mertap utover alminnelig morarente fastsatt til en rentesrente bestemt etter domstolens skjønn, jf. morarenteloven § 3, 3. ledd. Erstatning etter denne bestemmelse er forbeholdt de ekstraordinære tilfellene. Det vises til Christian Schadenberg Mathiassen: "Rentesrente og Morarenteloven" utgitt på "Det juridiske fakultets skriftserie nr. 38 – Universitetet i Bergen. Han anfører at tap som varer utover ett år er ekstraordinært, og at rentesrente dermed som hovedregel skal utmåles. I dette tilfelle har saken tatt ekstraordinært lang tid. Dette skyldes regjeringsadvokatens protester mot berammelse og Hohles "punkteringsbrev". Det skal dermed utmåles rentes rente. Størrelsen vil være et spørsmål om rettferdighet.

For øvrig opplyser advokaten at saksøker har betalt salær til advokat Anneus Schjødt med i alt kr. 122.000.-. Dette kreves dekket som en del av saksomkostningene i saken.

Det ble deretter nedlagt slik

p å s t a n d:

Prinsipalt:

Staten v/Justisdepartementet dømmes til å betale fru Amelia Riis skadeserstatning fastsatt etter rettens skjønn oppad begrenset til NOK 60 millioner, med tillegg av 10 – ti – prosent rente pr. år fra stevningens dato den 28. juni 1978 og frem til og med den 30. november 1980 og med tillegg av 15 – femten – prosent rente pr. år fra og med den 1. desember 1980 og frem til og med den 31. januar 1986, og med tillegg av 18 –atten - prosent rente pr. år fra og med den 1. februar 1986 og frem til og med den 31. desember 1993 og med tillegg av 12 – tolv – prosent rente fra den 1. januar 1994 og til betaling finner sted.

Staten v/Justisdepartementet dømmes til å betale til fru Amelia Riis erstatning for mer-tap utover vanlig morarente fastsatt til en rentes rente på det beløp som blir tilkjent etter punkt 1 i domsslutningen, beregnet etter rettens skjønn oppad begrenset til 18 – atten – prosent pr. år fra tidspunkt for uttaket av stevningen og til betaling finner sted.

Staten v/Justisdepartementet dømmes til å betale fru Amelia Riis’ saksomkostninger fra uttaket av stevningen og frem til den 23. desember 1998 med tillegg av 12 – tolv – prosent rente fra tidspunktet for domsavsigelse og til betaling skjer.

Saksomkostninger påløpt etter den 23. desember 1998 tilkjennes Staten.

Saksomkostninger påløpt etter den 23. desember 1998 og som Amelia Riis plikter dekke som egenandel i medhold av reglene om fri rettshjelp, tilkjennes Amelia Riis med tillegg av 12 – tolv – prosent rente fra tidspunktet for domsavsigelse og inntil fullt oppgjør finner sted.

Subsidiært:

Staten v/Justisdepartementet dømmes til å betale fru Amelia Riis skadeserstatning og oppreisning fastsatt etter rettens skjønn oppad begrenset til NOK 60 millioner, med tillegg av 10 – ti – prosent rente pr. år fra stevningens dato den 28. juni 1978 og frem til og med den 30. november 1980 og med tillegg av 15 – femten – prosent rente pr. år fra og med den 1. desember 1980 og frem til og med den 31. januar 1986, og med tillegg av 18 – atten - prosent rente pr. år fra og med den 1. februar 1986 og frem til og med den 31. desember 1993 og med tillegg av 12 – tolv - prosent rente fra den 1. januar 1994 og til betaling finner sted.

Staten v/Justisdepartementet dømmes til å betale fru Amelia Riis erstatning for mer-tap utover vanlig morarente fastsatt til en rentes rente på det beløp som blir tilkjent etter punkt 1 i domsslutningen, beregnet etter rettens skjønn oppad begrenset til 18 – atten – prosent renter fra tidspunktet for domsavsigelse og inntil fullt oppgjør finner sted.

Staten v/Justisdepartementet dømmes til å betale fru Amelia Riis’ saksomkostninger fra uttaket av stevningen og frem til den 23. desember 1998 med tillegg av 12 – tolv – prosent renter fra tidspunktet for domsavsigelse og inntil fullt oppgjør finner sted.

Saksomkostninger påløpt etter den 23. desember 1998 tilkjennes staten.

Saksomkostninger påløpt etter den 23. desember 1998 og som Amelia Riis plikter dekke som egenadel i medhold av reglene om fri rettshjelp, tilkjennes Amelia Riis med tillegg av 12 – tolv – prosent renter fra tidspunkt for domsavsigelse og inntil fullt oppgjør finner sted.

Atter subsidiært:

Staten v/Justisdepartementet dømmes til å betale fru Amelia Riis skadeserstatning fastsatt etter rettens skjønn oppad begrenset til NOK 60 millioner, med tillegg av 10 – ti – prosent rente pr år fra stevningens dato den 28. juni 1978 og frem til og med den 30. november 1980 og med tillegg av 15 – femten – prosent rente pr år fra og med den 1. desember 1980 og frem til og med den 31. januar 1986, og med tillegg av 18 % rente pr år fra og med den 1. februar 1986 og frem til og med den 31. desember 1993 og med tillegg av 12 – tolv – prosent rente fra den 1. januar 1994 og til betaling finner sted.

Staten v/Justisdepartementet dømmes til å betale fru Amelia Riis’ saksomkostninger fra uttaket av stevningen og frem til og med den 23. desember 1998 med tillegg av 12 – tolv – prosent renter fra tidspunktet for domsavsigelse og inntil fullt oppgjør finner sted.

Saksomkostninger påløpt etter den 23. desember 1998 tilkjennes staten.

Saksomkostninger påløpt etter den 23. desember 1998 og som Amelia Riis plikter dekke som egenadel i medhold av reglene om fri rettshjelp, tilkjennes Amelia Riis med tillegg av 12 – tolv – prosent renter fra tidspunktet for domsavsigelse og inntil fullt oppgjør finner sted.

Atter atter subsidiært:

Staten v/Justisdepartementet dømmes til å betale fru Amelia Riis skadeserstatning og oppreisning fastsatt etter rettens skjønn oppad begrenset til NOK 60 millioner, med tillegg av 10 – ti – prosent rente pr. år fra stevningens dato den 28. juni 1978 og frem til og med den 30. november 1980 og med tillegg av 15 – femten – prosent rente pr. år fra og med den 1. desember 1980 og frem til og med den 31. januar 1986, og med tillegg av 18 % rente pr. år fra og med den l. februar 1986 og frem til og med den 31. desember 1993 og med tillegg av 12 % rente fra den 1. januar 1994 og til betaling finner sted.

Staten v/Justisdepartementet dømmes til å betale fru Amelia Riis’ saksomkostninger fra uttaket av stevningen og frem til og med den 23. desember 1998 med tillegg av 12 – tolv – prosent renter fra tidspunktet for domsavsigelse og inntil fullt oppgjør finner sted.

Saksomkostninger påløpt etter den 23. desember 1998 tilkjennes staten.

Saksomkostninger påløpt etter den 23. desember 1998 og som Amelia Riis plikter dekke som egenandel i medhold av reglene om fri rettshjelp, tilkjennes Amelia Riis med tillegg av 12 – tolv – prosent renter fra tidspunktet for domsavsigelse og inntil fullt oppgjør finner sted.

4. Saksøkte har i det vesentlige anført:

Innledning:

Saken gjelder spørsmålet om staten er erstatningsansvarlig for det tap saksøker Amelia Riis mener å ha lidt. Kravet om erstatning er knyttet til flere ulike hendelser, nemlig skifterettens behandling av dødsboet, statens påståtte befatning med pantsettelsen av Sognefjell og myndighetsmisbruk.

Spørsmålet er i utgangspunktet hvilken rolle staten skal ha i forhold til å beskytte saksøkers arv. Det åpenbare utgangspunkt er at hun selv må ivareta sine interesser. Privat eiendomsrett er sterkt vernet. Når noen dør overtas eiendomsretten av arvingene. Hvis de ikke blir enige bistår skifteretten med fordelingen. Det er riktig at skifteretten hører inn under staten. Skifterettens rolle er dog i utgangspunktet å fordele arv mellom arvinger som ikke blir enige. Arvingene må selv passe på sine eiendeler.

Staten har ingen rolle i forbindelse med en pantsettelse mellom to private parter selv om pantsettelsen skulle stride mot den ene parts interesser eller rettigheter. Staten har opprettet domstoler som skal løse eventuelle tvister. Ut over dette har staten intet ansvar, og hadde således heller ikke noe ansvar for å beskytte saksøkers påståtte rettigheter i Sognefjell.

Saksøkte er ikke enig i de anførsler fra motparten som gjelder beviskrav og snudd bevisbyrde. Det vises til at en rekke av saksøkers påstander i nærværende sak er hypoteser og spekulasjoner som det ikke er ført bevis for. Bevis er et sentralt tema i enhver tvist. Det er lett å komme med en påstand. Det er dog ikke like lett å føre bevis. Det ville bli uholdbart dersom hypoteser skal føre til erstatningsansvar. Det må stilles krav som gjør at man vet hva som er skjedd. Det er derfor et grunnleggende prinsipp i erstatningsretten at man som hovedregel ikke blir erstatningsansvarlig dersom den som krever erstatning ikke klarer å føre bevis for at vedkommende er påført en skade som fyller vilkårene for erstatning. Den som anklager noen for noe, må bevise at de ulike vilkårene for erstatning er oppfylt. Beviskravet påhviler den som krever erstatning. For at beviskravet skal anses oppfylt må de fremlagte bevis føre til at retten finner en sannsynlighetsovervekt for at erstatning kan ilegges, dvs. at retten må komme til at det er mer sannsynlig at vilkårene for å gi erstatning er oppfylt enn at de ikke er det. Det er her ikke nok at saksøker klarer å sannsynliggjøre vilkårene med 20 – 30 %. Retten må være mer enn 50 % overbevist. Vedr. økonomisk tap fremgår dette av Lødrups lærebok i erstatningsrett s. 402, vedr. ansvarsgrunnlag vises til Lødrup s. 165 og vedr. årsakssammenheng vises til Lødrup s. 317 og 319. Bevisbedømmelsen er fri, dvs. at retten skal vurdere alle bevis og legge til grunn det man mener er mest sannsynlig. Retten kan imidlertid ikke legge hypoteser eller spekulasjoner til grunn, i det de normalt ikke oppfyller kravene til bevis.

Spørsmålet om bevisbyrde oppstår først når retten anser forhold som absolutt usikkert, dvs. at man anser to alternativer for like sannsynlig. Bevisbyrden påvirker ikke hvilke krav som stilles før man anser noe for bevist, men betyr kun at en absolutt uvisshet går ut over den som har bevisbyrden. Som oftest vil retten mene at et alternativ er mer sannsynlig enn et annet, og da har ikke bevisbyrden noen betydning. Hovedregelen er at bevisbyrden også påhviler den som krever erstatning, dvs. at den absolutte uvisshet går ut over denne. Det kan dog tenkes unntak, for eksempel der skadevolder har utvist grov skyld eller der skadevolder har opptrådt på en klanderverdig måte ved ikke å sikre bevis av betydning. I nærværende sak mener saksøkte at det ikke er noe som tilsier at staten skal pålegges bevisbyrden. Staten har ikke utvist skyld, i hvert fall ikke grov skyld. Man har også fra statens side sikret de bevis det var naturlig å sikre.

Skifterettens behandling:

Saksøkte er enig i at saksøker var arving til en formue av stor økonomisk verdi, og at verdien av dødsboet etter hvert ble redusert. Både saksøker og hennes to medarvinger har dermed mistet den arven som de i utgangspunktet hadde forventet å få. Dette er i seg selv ikke noe særegent. Mange mennesker har opplevet at man ikke mottar en forventet arv. Man kan føle sympati uten å erkjenne ansvar. Sympati rokker ikke ved det faktum at arvingene selv har ansvar for å ivareta sine interesser. Saksøker kunne ha fått en stor arv gjennom voldgiftsdommen etter "påskeavtalen". Hun må selv bære ansvaret for at hun den gang nedla en påstand som ikke førte frem. Det kan ikke være slik at det forhold at man ikke arver så mye som forventet skal kunne føre til at ansvaret veltes over på staten.

Utgangspunktet er at man selv bærer ansvaret for tap man blir påført. Det kreves særskilt rettslig grunnlag for å velte tapet over på andre. Amelia Riis har saksøkt staten for det tap hun hevder å være påført ved at aksjene i A/S Luksefjell og A/S Dovrefjell ble verdiløse. Hun krever opptil 2 milliarder norske kroner inklusive renter fra staten. Selv om staten er saksøkt, kreves det på samme måte som når private blir saksøkt særskilt rettslig grunnlag for å få erstatning.

Uavhengig av hvilket særskilt rettslige grunnlag som påberopes, må tre kumulative vilkår være oppfylt, nemlig økonomisk tap, ansvarsgrunnlag og rettslig årsakssammenheng mellom det økonomiske tapet og ansvarsgrunnlaget. Dersom ett av disse vilkårene ikke er oppfylt, må staten frifinnes. Først og fremst må det imidlertid foreligge et rettslig grunnlag. Saksøker har anført tre rettslige grunnlag: Dl. § 200, alminnelige ulovfestede prinsipper og skl. § 2-1.

Saksøkte anfører at dl. § 200 her ikke kan anvendes som direkte hjemmel for statens erstatningsansvar. Denne bestemmelsen innebærer kun at staten også er ansvarlig for å utbetale en eventuell erstatning som er ilagt en offentlig tjenestemann. I nærværende sak er det ingen offentlig tjenestemann som er ilagt noe erstatningsansvar. Det er således ikke noe erstatningsansvar som staten kan innestå for. Det vises til avgjørelser i Rt. 1936 s. 566, særlig s. 568, Rt. 1954 s. 1139, særlig s. 1143 og Rt. 1982 s. 1712, særlig s. 1713.

Etter saksøktes syn foreligger det ikke ulovfestede erstatningsrettslige prinsipper som vil stille saksøker i en bedre posisjon enn den hjemmel som er påberopt i skl. § 2-1. På den bakgrunn er det etter saksøkers mening hensiktsmessig å konsentrere seg om denne bestemmelsen,

Spørsmålet blir således om skl. § 2-1 kan anvendes som mulig særskilt rettslig grunnlag for at saksøker kan velte sitt tap over på staten. Bestemmelsen inneholder en rekke kumulative vilkår. Alle vilkårene må være oppfylt før erstatning kan ilegges. I motsatt fall må staten bli å frifinne. Etter saksøktes syn kommer de alminnelige reglene om beviskrav og bevisbyrde til anvendelse. Dvs. at saksøker må sannsynliggjøre at alle vilkårene for erstatning er oppfylt for at staten skal bli erstatningsansvarlig. Det er ikke grunnlag for å snu bevisbyrden ut fra at skifteretten i større grad skulle ha sikret bevis. Rederiets eventuelle plikt til å sikre bevis er uten betydning. Det er heller ikke grunnlag for å snu bevisbyrden ut fra at skifteretten har utvist grov skyld. Mer om skyld nedenfor.

Et vilkår er at det må være påført en skade. Dette er det samme som krav om økonomisk tap. Det er ikke omtvistet at verdien av dødsboet ble redusert i løpet av skifteperioden. Størrelsen på et evt. tap er et utmålingsspørsmål, og vil bli behandlet nedenfor.

Det er også et vilkår for statens erstatningsansvar at den aktuelle skade må være påført av en arbeidstaker. Det er ikke omtvistet at Hohle og dommerfullmektig Heimark, som en periode hadde ansvaret for bobehandlingen, var arbeidstakere i skifteretten.

Den skaden som en arbeidstaker har voldt må være påført forsettlig eller uaktsomt. Det må også foreligge årsakssammenheng mellom skaden og arbeidstakers handling.

Øvrige vilkår synes ikke å være omtvistet. Det er således skyldkravet og kravet til årsakssammenheng som partene er uenig om, og som trenger en nærmere utdypning.

Skyldkravet:

Det avgjørende her er om retten finner det bevist at arbeidstakerne uaktsomt påførte saksøker et økonomisk tap. Spørsmålet er således om skifteretten handlet erstatningsbetingende uaktsomt, dvs. om den har handlet uforsvarlig. Dette beror på en konkret helhetsvurdering. Det er ikke avgjørende om man finner at skifteretten har gjort en feil eller uheldig vurdering. Det kreves ikke at personer til enhver tid velger den ideelle handling. Retten må stille seg spørsmålet om det er naturlig i den aktuelle situasjon å karakterisere arbeidstakernes handlemåte som uaktsom. Det er akseptert at man har et slingringsmonn med hensyn til feilvurderinger. Det vises her til avgjørelse i Rt. 1978 s. 482, spesielt s. 486-487.

Et spørsmål er hvor stor risiko det var for skade, dvs. hvor sannsynlig det var at skade skulle inntre i den aktuelle situasjon, og hvor stor en eventuell skade ville antas å bli. Man er således enig med saksøker i at det lettere kan ilegges ansvar for skade dersom risikoen er stor.

Det må også vurderes hva som skal til for å hindre en eventuell skade. Hvis det skal lite til, er det lettere å ilegge erstatningsansvar. Det som må vurderes her er således om det for skifteretten fremsto en slik risiko for skade at det var uaktsomt ikke å gripe inn på annen måte enn det man gjorde.

Et særlig moment er skyldkravet relatert til offentlig virksomhet, i det et spørsmål er om terskelen for når det foreligger uaktsomhet påvirkes av at den påståtte skaden er skjedd i offentlig virksomhet. Retten må se på om lovgiver har ment at det eventuelt skal mer eller mindre til enn etter den alminnelige regelen før skifteretten har opptrådt uaktsomt. Det er her avgjørende hva rettskildene tilsier, herunder ordlyden i lovteksten samt forarbeider til lover. Det er også nødvendig å se på rettsavgjørelser og juridisk teori.

Ordlyden i skl. § 2-1 – "i det hensyn tas til om de kreav skadelidte med rimelighet kan stille til virksomheten eller tjenesten, er tilsidesatt."

Dette indikerer at det kan stilles ulike krav til hvor mye som skal til før uaktsomhet anses å foreligge avhengig av virksomheten. Man må her se på de oppgaver som den aktuelle virksomheten har. Skifteretten driver både med dømmende og administrativ virksomhet. Offentlig virksomhet påvirkes også av de økonomiske ressurser som til enhver tid er til rådighet.

Forarbeider:

I "Utkast med motiver til lov om statens og kommunenes erstatningsansvar" fremgår at man må ta hensyn til hvilke økonomiske ressurser som står til myndighetenes rådighet på vedkommende område. Det gis der også uttrykk for at kravene må justeres avhengig av omverdenes krav til virksomheten.

I Ot.prp. nr. 48 tas reservasjoner med hensyn til statens arbeidsgiveransvar.

Etter dl. § 200 kreves kvalifisert klanderverdig forhold før denne bestemmelsen er overtrådt. For de deler av skifterettens virksomhet som er av dømmende karakter må en kreve samme grad av uaktsomhet som etter dl. § 200. At det skal mye til å karakterisere dømmende virksomhet som uforsvarlig fremgår også av ovenfor nevnte utkast på s. 21.

Fra rettspraksis vises til avgjørelser i Rt. 1970 s. 1156 Tirrannadommen, Rt. 1991 s. 954, Reisebyrådommen, særlig s. 958-959, der det i begge tilfelle ble anvendt en midlere norm. Dog fikk staten ikke medhold i avgjørelse i Rt. 1992 s. 453, Furunkulosedommen, særlig s. 478. I dom i Rt. 2000 s. 253 ble staten ilagt erstatning, men det ble fremhevet at en mildere aktsomhetsnorm kan anvendes i enkelte tilfelle, avhengig av hvilke krav skadelidte kan stille til virksomheten. Dette fremgår også av en rekke andre dommer.

Juridisk teori: Det vises her til Nygaard, Skade og ansvar s. 237, Lødrup, Lærebok i erstatningsrett s. 188 og Hagstrøm, Offentligsrettslig erstatningsansvar s. 259.

Konklusjonen må være at lovgiver på mange områder knyttet til offentlig virksomhet har besluttet at man skal ha en mildere aktsomhetsnorm. Hvilke områder dette gjelder for beror på en helhetsvurdering ut fra de krav omverdenen med rimelighet kan stille til virksomheten. Det er ved passivitet at det er størst rom for å anvende en slik mildere aktsomhetsnorm. Når det gjelder skifteretten vises til at den driver både dømmende og administrativ virksomhet. Med hensyn til den dømmende virksomhet må det etter statens syn kreve kvalifisert klanderverdighet før uaktsomhet kan statueres, og man må under enhver omstendighet anvende en mildere aktsomhetsnorm. Med hensyn til den administrative virksomheten er dette å anse som et tilbud til private arvinger for å hjelpe dem å fordele arven. Man må på den bakgrunn også her anvende en midlere aktsomhetsnorm. Dette gjelder særlig der det er tale om hvorvidt skifterettens passivitet medfører erstatningsansvar. I utgangspunktet har det offentlige ingen interesser i hvorledes en arv fordeles. Dersom man tenker skifteretten borte ville private parter som ikke ble enige om fordelingen av arven måtte benytte seg av de alminnelige tvisteløsningsmekanismer som foreligger. Dersom private parter er misfornøyd med skifterettens behandling, kan de benytte rettsmidler mot alle beslutninger skifteretten foretar, dvs. at man kan få disse overprøvd. Det kan ikke være slik at man ikke har behov for skifteretten selv om det legges en mildere aktsomhetsnorm til grunn. Det er lovgiver som har besluttet dette ut fra synet om at man anser det bedre med offentlig virksomhet med mildere aktsomhetsnorm enn ingen offentlig virksomhet. For øvrig vises til at retten i dommen i RG

1997 s. 606, særlig s. 608 fastslår at det skal være samme milde aktsomhetsnorm for staten som arbeidsgiver som mot den enkelte dommer. Konklusjonen i denne saken må således være at det skal legges en mildere aktsomhetsnorm til grunn ved avgjørelsen.

 

Retten må også vurdere tidspunktet for vurderingen av skyldkravet. Det avgjørende må være hvorvidt handlingen fremsto som uaktsom på det tidspunkt den ble foretatt. Retten må således sette seg inn i skifterettens situasjon på det tidspunktet, og spørre seg hvordan man karakteriserer skifterettens handlinger på det tidspunkt handlingene fant sted.

Retten må også se på hvilke oppgaver en skifterett skal fylle. Det følger direkte av lovteksten at dette har betydning. Hovedregelen er at arvinger skifter et dødsbo privat, dvs. at de alle klarer å bli enige om fordelingen. Dette er naturlig ettersom det offentlige som utgangspunkt ikke har noen interesse i hvordan arven fordeles. Skifteretten kommer kun inn i bildet dersom arvingene ikke blir enige. Dette er et tilbud fra det offentlige som arvingene ikke behøver å benytte seg av. Dette vises bl.a. ved at skifteretten er bundet av arvingenes enighet, jf. sl.§ 19.

Skifterettens plikter fremgår av sl. §§ 13, 15 og 16. Skifteretten skal registrer boets eiendeler og dra omsorg for boets eiendeler på en hensiktsmessig måte. Det kan antas medhejlper eller oppnevne bobestyrer. Aksjer er ofte en del av et dødsbo. Dette betyr ikke at skifteretten har noe ansvar for selskapets drift. Det er ikke meningen at skifteretten skal endre en bevisst valgt selskapsstrategi. Driften skal således fortsette mest mulig upåvirket av at en aksjepost er en del av et dødsbo. Det er intet krav om at selskapet skal drive mer forsiktig som følge av at aksjene inngår i dødsboet. Dette betyr at skifteretten som utgangspunkt ikke skal endre en bevisst valgt risikoprofil.

Ved uaktsomhetsvurderingen må retten også gå ut fra hvilke fakta som var tilgjengelig for skifteretten på det tidspunkt som danner grunnlag for vurderingen. Hva som kommer frem i ettertid er i seg selv uten betydning.

Vedr. de konkrete transaksjonene som saksøker har fremstilt, mener saksøkte at retten ikke trenger å ta stilling til de forretningsmessige grunnlagene for disse for å ta stilling til om det foreligger et ansvarsgrunnlag knyttet til skifteretten. Det er uten betydning hva man i ettertid eventuelt har klart å avdekke. Spørsmålet om uaktsomhet knytter seg til at saksøker mener at skifteretten på det aktuelle tidspunkt burde ha vurdert situasjonen annerledes og dermed grepet inn. Skifteretten var løpende orientert og var oppmerksom på saksøkers henvendelser. Saksøkte mener at skifteretten, ut fra den informasjon man hadde tilgjengelig foretok forsvarlige vurderinger før man valgte ikke å gripe inn.

Ved vurderingen må retten se på tre viktige tidspunkter under bobehandling.

Offentlig skifte ble åpnet den 17. juni 1970. På det tidspunkt var ingen aksjer registrert i boet i det disse var ervervet av Kristoffer Olsen i tidsrommet 1955 til 1959. Kristoffer Olsen var registrert som eier og utøvde eierbeføyelsene knyttet til aksjene.

Skifteretten avsa "bodommen" den 30. mai 1973. Den ble anket, og var ikke rettskraftig før i august 1977, da Kristoffer Olsen trakk anken. Staten mener at disse tidspunktene har stor betydning for hvorvidt skifteretten kunne gripe inn.

Det påstås ikke at "bodommen" endret den rettslige situasjon. Imidlertid kan en part som utgangspunkt ikke endre den faktiske situasjon uten ved hjelp av de konfliktløsningsmekanismer som er opprettet. Man må benytte seg av domstolene, eventuelt ved midlertidig forføyning, for å få fastslått sin rett. Deretter må man eventuelt be om hjelp fra rette instans for å få tvangsfullbyrdet sitt krav dersom dette ikke skjer frivillig. Noe annet ville være selvtekt, som er ulovlig. Det er den rettslige avgjørelsen som representerer handlingsgrunnlaget. Dette gjelder selv om den ikke endrer den rettslige situasjonen, men kun slår den fast. Skifteretten må som utgangspunkt ha et handlingsgrunnlag før den kan handle, dvs. at den må ha en rettslig avgjørelse for å benytte seg av stemmeretten til aksjene. Skifteretten står her ikke i noen annen stilling enn andre. Et slikt handlingsgrunnlag foreligger etter alminnelige regler ikke før den rettslige avgjørelse er rettskraftig.

Spørsmålet her er hvilken betydning sl. §§ 15 og 25 har for skifterettens handlingsgrunnlag. Sl § 15 gjelder fra åpningen av dødsboet, dvs. fra 17. juni 1970. Den innebærer at skifteretten skal dra omsorg for boets eiendeler på hensiktsmessig måte. Eksempler her er å betale forsikringer knyttet til fast eiendom som omfattes av dødsboet.

Sl. § 25 er en bestemmelse som gir skifteretten handlingsgrunnlag før en rettslig avgjørelse er blitt rettskraftig. Denne bestemmelsen representerer således et unntak fra den alminnelige regel. Etter statens syn er imidlertid ikke § 15 en regel som gir hjemmel for å etablere et handlingsgrunnlag i strid med den alminnelige regelen om at en rettslig avgjørelse må være rettskraftig. Dersom § 15 skulle være en slik hjemmel ville § 25 ikke ha noen funksjon. Staten har forstått det slik at saksøker hevder at § 25 har sin funksjon selv om § 15 skulle gi skifteretten grunnlag for å ta stemmeretten før "bodommen". Dette fordi § 25 gir skifteretten hjemme for å foreta bl.a. en utdeling. Etter statens syn er det ikke holdepunkter for dette i ordlyden i de to bestemmelsene. Høyesterett tok i sin avgjørelse i Rt. 1974 s. 696 ikke standpunkt til om § 15 representerte et slikt handlingsgrunnlag, kun at den kommer til anvendelse fra åpningen av boet.

Argumentet om at § 15 må gi slik hjemmel fordi skifteretten har overtatt eierens rådighet er etter statens syn heller ikke holdbart. Selv avdøde måtte ha hatt et handlingsgrunnlag for å handle, og dette måtte hun som hovedregel fått gjennom en rettslig avgjørelse. Skifteretten trer heller ikke inn som vanlig eier, men skal kun bistå arvingene med fordelingen av arven.

Skifteretten fikk således ikke handlingsgrunnlag før "bodommen" den 30. mai 1973. Selv om man legger til grunn at man hadde handlingsgrunnlag tidligere, ville uklarheten med hensyn til hvem aksjene tilhørte påvirke skifterettens handlinger. Det bemerkes her at skifteretten ikke en gang var kjent med Kristoffer Olsens erverv ved åpningen av det offentlige dødsbo. Skifteretten hadde ingen forutsetninger for på egen hånd å bli kjent med dette. Saksøkers søksmål for å få aksjene tilbake var ut fra en argumentasjon om at en overdragelse skjedd 11 år før arvelater døde var en dødsdisposisjon. Det vises også til at skifteretten vurderte saken som tvilsom.

Av bodommen s. 14 flg. fremgår at det forelå et testament, som dannet grunnlag for hvordan arven skulle fordeles. Foreldrene hadde bestemt at Kristoffer Olsen skulle overta alle aksjene i A/S Luksefjell og fortsette å drive rederiet. Alle arvingene var enige om at Kristoffer Olsen skulle ha denne posisjonen, slik at arvetvisten kun var et spørsmål om hvor mye søstrene skulle ha i utløsning.

Det var kun en aksjonærposisjon som gikk inn i boet. Skifterettens befatning med rederiet var således at det kun var en aksjepost i boet. Skifteretten har ikke deltatt i selskapenes ledelse eller deltatt i beslutningsprosessen. Den eneste rettighet skifteretten hadde var å møte på generalforsamlingene i selskapene og eventuelt utøve aksjonærinteresser etter at den hadde fått et handlingsgrunnlag. Selskapene hadde vanlige styrende organer som sto for driften.

Kristoffer Olsen overtok som partner i disponentselskapet Olsen & Ugelstad ANS etter at faren døde i 1948. Han hadde således vært deltaker i rederidriften hele sitt voksne liv. Han hadde vært enestyre i A/S Luksefjell og AS Dovrefjell fra november 1972. Skifteretten kjente etter hvert til de innvendingene som saksøker hadde med hensyn til hendelsens på 1950- og 1960-tallet. Dette gjaldt i hovedsak allokering av skipsparter mellom ulike selskaper. Den var også kjent med uvennskapet mellom søsknene Amelia Riis og de to øvrige søsken. "Bo-dommen" slo også fast at Kristoffer Olsen hadde ervervet aksjene fra moren til underpris.

Skifteretten oppfattet selskapene i Olsen & Ugelstad-gruppen som en enhetlig rederigruppe, selv om det ikke var tale om noe konsern. Den oppfattet A/S Luksefjell og A/S Dovrefjell som økonomisk vel funderte og godt ledete foretak, jf. "bodommen" på s. 50, der det heter: "Retten har gjennom det betydelige regnskaps- og tallmateriell som er dokumentert fått inntrykk av at så vel A/S Dovrefjell som A/S Luksefjell er økonomisk vel funderte foretagender, godt ledet og med betydelig inntjeningsevne."

Det vises også til at Kristoffer Olsen, som var den som skulle overta selskapene, hadde en egeninteresse i at selskapene gikk bra. Det var også slik at beslutningsprosessen i rederigruppen knyttet til felles prosjekter innebar at begge de deltakende familiene skulle være enige og at de skulle delta med like store deler for å opprettholde balansen. Selv om selskapene var selvstendige juridiske subjekter involverte beslutningsprosessen en rekke personer, både innad i familiene og utenforstående i administrasjonen. Utenforstående banker var også involvert.

Skifteretten skulle ivareta alle de tre arvingenes interesser. Verken Monica Riis-Johannessen eller Kristoffer Olsen ønsket at skifteretten skulle gripe inn. Saksøker hadde ikke rett til mer enn 1/3 av aksjene, og hadde altså en minoritetsposisjon.

Det kom ikke krav om å ta stemmeretten før etter "bo-dommen". Etter dette tidspunkt kom en rekke henvendelser. Det kom imidlertid få konkrete opplysninger uten henvisning til det som var referert i "bodommen".

Det ble gjort kontinuerlige forsøk mellom arvingene på å bli enige. Det kom ingen ønsker om noen skiftesamling for å behandle spørsmål i tilknytning til "påskeavtalen". Det fremgår av korrespondansen at saksøker ikke ønsket stemmerettsspørsmålet behandlet på nytt i perioden etter inngåelsen av "påskeavtalen".

Etter "bodommen" oppnevnte skifteretten en bobestyrer. Dette var et forsvarlig valg fra skifteretten. Bobestyreren møtte på generalforsamlingene og hadde både møter med arvingene og kontinuerlig kontakt med skifteretten.

Olsen & Ugelstads fellesberetninger ga god informasjon. Alle arvingene var kjent med informasjonen. Både Kristoffer Olsen og Amelia Riis var tilstede på generalforsamlingene der fellesberetningene ble behandlet.

Det var ingen ting i den informasjonen som var tilgjengelig for skifteretten som indikerte endret drift. Rederiet fulgte utviklingen i markedet som var å kontrahere større skip da disse var mer kostnadseffektive. Det vises til at det fra 1970 ble kontrahert både store tankskip og store bulkskip. MT Fagerfjell som ble kontrahert i 1970 var opprinnelig kontrahert som et skip tilsvarende Uddevalla 301 som ble kontrahert i 1974. MS Varangfjell ble også kontrahert i 1970 som et tilsvarende stort bulkskip. Det at rederiet investerte i oljeprosjekter var også i samsvar med hva markedet for øvrig gjorde.

Dersom man grep inn i beslutningene foretatt i rederigruppen ville dette i realiteten innebære en oppsplitting av Olsen & Ugelstad. Dette fordi balansen mellom de to familiene var avgjørende for at rederigruppen skulle opptre som en enhet. Avdøde ønsket ikke en slik oppsplitting, og skifteretten ønsket ikke å bidra på en slik måte at det kunne føre til en oppsplitting.

Et av momentene for vurderingen av uaktsomhet er spørsmålet om hvilken risiko som forelå for skade dersom man ikke grep inn, og hvordan skifteretten vurderte dette.

Skifteretten visste at Kristoffer Olsen hadde allokert penger mellom selskapene slik det er beskrevet i "bodommen". Skifteretten slo også fast i "bodommen" at Kristoffer Olsen hadde ervervet aksjer til underpris fra moren i uskifte. Den kjente også til uvennskapet mellom arvingene, men anså på den annen side selskapene som veldrevet og med godt økonomisk fundament. Det var en stor organisasjon og et av de større rederier i Norge. Beslutningsprosessen i selskapene involverte en rekke personer, bl.a. i administrasjonen. Det var også et representantskap til kontroll. Kristoffer Olsen hadde en egeninteresse i det han skulle overta. Det forhold at det tok tid for arvingene å få fastsatt verdien for utløsning er under normale omstendigheter ikke noen ulempe. Det forhold at det var åpnet offentlig skifte gir i seg selv fokus på driften slik at faren for uregelmessigheter blir mindre. Det forelå slik skifteretten så det ingen holdepunkter for at Kristoffer Olsen skulle bryte norsk lov og føre penger til utlandet, på tross av hendelsene på 1950 og 1960-tallet. Det var ingen holdepunkter for at rederigruppen ikke skulle ha kompetanse til å drive et rederi. Alt i alt mener saksøkte således at risikoen for skade ikke var stor.

Det er også et spørsmål om skifteretten har vært ansvarsbetingende passiv. I den sammenheng må man se på hva skifteretten faktisk gjorde. I utgangspunktet ble boet registrert på vanlig måte. Det ble da ikke registrert noen Luksefjellaksjer. Saksøker var tilstede på registreringsforretningen. Det ble også holdt jevnlige skiftesamlinger og møter med de involverte parter.

Saksøkers krav om midlertidige tiltak ble behandlet etter hvert. Det vises her til at kravene ikke ble fremsatt før etter at "bodommen" var avsagt. Skifteretten avsa en kjennelse den 25. juni 1973. Da ble bobestyrer oppnevnt og aksjenes fysiske plassering ble sikret. Kjæremål fra saksøker vedr. stemmeretten og manglende oppnevning av ekstra revisor ble sendt videre til lagmannsretten, som opphevet denne. Det videre kjæremålet fra Kristoffer Olsen ga oppsettende virkning. Dette betydde at man skulle avvente opphevelsen inntil kjæremålet var endelig avgjort. Alt dette innebærer ikke at staten mener at Kristoffer Olsen i denne perioden var eier av aksjene, men at skifterettens avgjørelse om ikke å benytte stemmeretten sto ved lag inntil kjæremålet var avgjort. Det fremkom ingen nye omstendigheter som tilsa at skifteretten skulle beslutte å benytte stemmeretten mens den ventet på avgjørelsen fra Høyesteretts kjæremålsutvalg.

Etter at avgjørelsen forelå tok skifteretten initiativ til ny skiftesamling for å behandle stemmerettsspørsmålet. På grunn av "påskeavtalen" ønsket ikke partene ny skiftesamling da. Skifteretten ba om tilbakemelding fra partene med hensyn til om skiftesamling var nødvendig før voldgiftssaken var avsluttet. Ingen av partene krevet ny skiftesamling på det tidspunkt.

Det vises også til tvml. 436. Av denne fremgår at det ikke kan reises erstatningssøksmål i anledning skifterettens rettslige avgjørelser så lenge disse ikke er opphevet eller forandret. Spørsmålet er hvilke avgjørelser som omfattes av tvml. § 436. Det fremgår av sl. §§ 26 og 27 at det er en vid adgang til å få overprøvet skifterettens avgjørelser. Det vises her også til Augdahl, Skifteloven med kommentar s. 16 der det heter: "Særlig er å merke at adgangen til å anvende rettsmidler står åpen overfor alle skifterettens avgjørelser uten unntagelse."

I nærværende sak må det foretas en helhetsvurdering av skifterettens handlemåte for å se om den har vært uaktsom. Men de avgjørelser av skifteretten som ikke er opphevet eller forandret må forutsettes å være riktige i et etterfølgende erstatningssøksmål.

Saksøker utøvet sine aksjonærrettigheter knyttet til de aksjene i AS Luksefjell og AS Dovrefjell som hun eide fra før. Skifteretten hadde ingen befatning med disse aksjene. Det er ikke dokumenter at noen av generalforsamlingens beslutninger ble angrepet på grunn av de påståtte ulovligheter.

Som konklusjon vises til at aktsomhetsnormen knyttet til skifteretten er relativt mild. Det skal mer til før passivitet anses for uaktsomt. Saksøkte mener også at skifteretten foretok forsvarlige vurderinger og handlet ut fra dette. Jf. her dom i Rt. 2000 s. 253, særlig s. 264. Det er således ikke grunnlag for å hevde at skifteretten har opptrådt uaktsomt. Dette gjelder uavhengig av hvilken aktsomhetsnorm som legges til grunn. Det ene av de tre kumulative vilkår kan dermed ikke anses oppfylt og staten må frifinnes.

Kravet til årsakssammenheng:

Dette kravet er kun aktuelt å drøfte dersom retten under det foregående kommer til at skifteretten handlet uaktsomt. Som anført tidligere er det et absolutt vilkår for at staten skal bli erstatningsansvarlig at det foreligger årsakssammenheng mellom den uaktsomme handlingen og det økonomiske tapet som påstås dekket. Det er både et krav om faktisk årsakssammenheng og rettslig årsakssammenheng (påregnelighet).

Ved vurderingen om det foreligger faktisk årsakssammenheng må retten se på om en alternativ handlemåte ville ha ført til at saksøker ikke hadde blitt påført et tap. Man må her ta utgangspunkt i den alternative handlemåte som man mener skifteretten måtte ha foretatt for ikke å handle uaktsomt. Det er ikke spørsmål her om hvordan resultatet ville ha blitt ved en handlemåte fra skifteretten som ikke forlanges, altså ved en ideell handlemåte. Saksøker må bevise at en slik alternativ handlemåte ville medført at tapet ble redusert eller fjernet. Saksøker må således bevise at selskapene ikke ville ha gått konkurs dersom skifteretten hadde handlet aktsomt. I motsatt fall ville aksjene uansett blitt verdiløse. Den faktiske situasjon var at aksjene ble verdiløse. Det er saksøkers oppgave å føre bevis for at det er mer enn 50 % sannsynlig at aksjene ville hatt en verdi uavhengig av skipsfartskrisen dersom skifteretten hadde utvist tilstrekkelig aktsomhet under bobehandlingen. Saksøker har bl.a. hevdet at dersom skifteretten hadde benyttet stemmeretten og skiftet ut eller supplert styret i AS Luksefjell og AS Dovrefjell, så ville man ikke ha foretatt de disposisjoner som har vært nevnt særskilt i denne saken. Det må i tillegg bevises at dette ville medført at selskapene ikke hadde gått konkurs. Det pekes på det vanskelige spørsmål det er å vurdere for eksempel hvilken konsekvens flere personer i styret ville ha fått.

Vurderingen av AS Luksefjell og AS Dovrefjell sine transaksjoner hører systematisk inn under spørsmålet om årsakssammenheng. Spørsmålet er hvordan transaksjonene ville ha blitt dersom man forutsetter en annen handling fra skifterettens side. Det vises her til at skifteretten ikke deltok på noe stadium i beslutningsprosessen. Alle avgjørelser ble truffet at de styrende organer i selskapene.

Etter saksøktes syn er det ikke bevist at driften i selskapene var uforsvarlig. De transaksjoner som særlig har vært trukket frem er foretatt av Olsen & Ugelstad-gruppen, ikke bare av AS Luksefjell og AS Dovrefjell. Rederigruppen mener selv at de foretok forsvarlige vurderinger, selv om man i ettertid kan se mer hensiktsmessige handlingsalternativer. Det skal mye til før de styrende organer blir ilagt ansvar, jf. her dom i Rt. 1991 s. 119, særlig s. 126 flg.

Det vises også til at granskningsnemndas rapport konkluderte i det vesentlige med at driften av selskapene var forsvarlig i den aktuelle periode. Det ble ikke funnet grunnlag for å hevde at man hadde tappet penger til utlandet. Per Steinas vitneprov baserer seg på nye opplysninger. Det er intet i rapporten som tyder på at han og de øvrige medlemmer ikke sto for konklusjonene på den tiden rapporten ble skrevet.

Tor Wergeland har ikke snakket med folk fra rederiet, og bygger på saksøkers opplysninger. Han har egentlig uttalt seg om forhold det er rettens oppgave å ta standpunkt til. Den graf han har laget om normalpriser på rater og skip kan ikke etterprøves, og stemmer ikke med øvrige opplysninger om rater. Han sa også selv at det var svært store svingninger, slik at han ikke kunne uttale seg om enkelttilfelle.

Etter saksøktes mening er det ikke ført beviser for de hypoteser saksøker har laget.

Vedr. de enkelte transaksjoner vises til at rederiet har gitt gode begrunnelser for disse:

Vedr. Vardefjell at skipet var kommet i en slik alder at det burde foretas et salg dersom man oppnådde en akseptabel pris. Olsen & Ugelstad hadde et udekket likviditetsbehov som ville avhjelpes ved et salg. Den oppnådde pris ble ansett å være god i markedet på den tiden, dette selv om raten på det eksisterende certeparti ble redusert med tilbakevirkende kraft. Det var også et moment at man ønsket kontakt med Burmah, som på den tiden var et av verdens største oljeselskaper. Det var også et moment at man hadde i utsikt å delta i et joint venture med Burmah Oil Tankers med hensyn til den planlagte supertankeren. På bakgrunn av de ovennevnte fordeler ble det ansett akseptabelt å la halvparten av salgssummen inngå som et lån til Burmah Oil Tankers.

Vedr. Falkefjell mente rederiet at den raten man fikk fra Reksten var i samsvar med det som var mulig å oppnå i markedet. Man mente også at Reksten var så vidt solid at det var forsvarlig å inngå certeparti med ham i 1971. Forholdene rundt Falkefjell og kontakten med Burmah ble vurdert i styremøte den 10. september 1973, der det fremgår at man etter grundige vurderinger gikk inn for samarbeid med Burmah. Bakgrunnen var at man innledet et nært samarbeid med et solid oljeselskap, som kunne ført til ytterligere forretninger, også forretninger man ellers ikke ville ha fått. Man sikret rederiet i tiden fremover ved å inngå i en forretning der man var sikret mot tap, men er med på 50 % av en eventuell gevinst. Man ville også oppnå et management-fee. Avtalen med Burmah ville frigjøre likviditet som kunne benyttes i andre prosjekter. Prisen i avtalen var i samsvar med markedsprisen. Olsen & Ugelstad mente det forelå en bindende avtale med Burmah. Det inngåtte forliket tyder på at de hadde grunn til å tro det.

Vedr. Fagerfjell fremgår av referat fra samme styremøte at rederiet hadde mye samme begrunnelse som for Falkefjell.

Vedr. Uddevalla 301 vises til at selskapet kontraherte et bulkskip som var et av rederiets satsningsområder. På samme måte som for Falkefjell skulle rederiet beslutte valg av finansiering i løpet av byggeperioden. Rederiet vurderte markedsforholdene slik at dette var en fornuftig disposisjon ut fra synet på den tiden om at større bulkskip var mer kostnadseffektive enn de mindre. Skipet skulle ikke leveres før i 1978. Da det viste seg at markedet for de store bulkskipene ikke utviklet seg som ventet, samt at rederiets likviditetsmessige situasjon tilsa en mindre båt, ønsket man å konvertere til et mindre skip. Ut fra sin egen likviditetssituasjon vurderte man kontraheringen som forsvarlig. Dette spesielt på grunn av avtalene med Burmah om Falkefjell og Fagerfjell, samt at Falkefjell var utleiet til Reksten. Rederiet ønsket ikke å slutte opp skipet allerede i 1974 da det ikke skulle leveres før i 1978, i det man tok sikte på bedre rater ved å vente.

Vedr. Sognefjell bestrides ikke at overføringen skjedde fra AS Dovrefjell og AS Luksefjell til bokført verdi. Formålet var imidlertid å gjennomføre "påskeavtalen", ikke å overføre verdier til AS Falkefjell. Da "påskeavtalen" falt bort, ble det foretatt et etteroppgjør mellom selskapene, og andelene ble tilbakeført til AS Luksefjell og AS Dovrefjell. At etteroppgjøret ble foretatt fremgår av samtykkeerklæring fra panthaver DnC av 11.9.75.

Vedr. jack-up Salen var rederiets begrunnelse at utsiktene innen olje var svært gode på det tidspunkt. Rederiet hadde foretatt grundige undersøkelser, og ønsket "flere ben å stå på". Man hadde likviditet bl.a. fra refinansieringen av Fagerfjell, som rederiet ønsket å benytte til investeringer. Man gikk inn i prosjektet sammen med 8 andre og fikk dermed mulighet til å bygge opp kompetanse på off shore-siden.

Vedr. Fjelldrill var rederiets begrunnelse mye det samme som for jack-up Salen. Man bygget gradvis opp kompetanse på off shore-siden, og overtok selv driften i 1978.

Vedr. Hudson-transaksjonene fremgår at rederne deltok i kommandittselskapet fordi prosjektet i seg selv så lovende ut, også før man tok "investment grant" i betraktning. Alle de øvrige rederiene som deltok gjorde den samme vurderingen. Det er riktig at man endret kontrakten for å få "investment grant", noe som innebar et reelt prisavslag på 17-18 % for skipene. Man kunne da ikke disponere skipene før i 1977, men rederne vurderte fordelene ved et så stort prisavslag som større enn ulempene ved ikke å kunne selge skipet før dette tidspunkt uten at man mistet "granten". I 1970 hadde Olsen & Ugelstad ingen grunn til å tro at man ville komme i en situasjon før 1977 der man ble nødt til å selge skipene. Som en sikkerhet hadde man også en opsjon til å selge skipene før 1977. Ved endringen skjedde driften fra England, noe som var billigere enn norsk drift. Hudson-gruppen var også en interessant samarbeidspartner.

Salget av opsjonen til Reksten var økonomisk gunstig. Driften av båtene var dårligere enn forventet. Gjennom salget av opsjonene unngikk man ytterligere driftsutgifter frem til et eventuelt salg av båtene i 1977. Det var ikke mulig å oppnå en bedre pris i markedet forutsatt at man slapp å tilbakebetale "investment granten". Det at man ønsket å sikre seg mot å tilbakebetale "granten" gjorde at man valgte å beholde de deler av garantiansvaret som ikke kunne overføres til Reksten uten risiko for å miste den. Det er riktig at garantiansvaret medførte en risiko. Dog medførte den aldri noe ansvar. Alle deltakerne i prosjektet gjorde den samme vurderingen, og salget frigjorde likvider som kunne benyttes i andre prosjekter.

Vedr. Varangfjell fremgår at Olsen & Ugelstad ønsket å kontrahere et bulkskip i 1970 da dette var et av rederiets satsningsområder. De hadde god erfaring med å benytte den engelske "investment grant", og ønsket å videreføre dette ved et eget skip. De vurderte også her ulempen ved ikke å kunne selge før om 6 år opp mot det gunstige ved et prisavslag på skipet, samt billigere drift i England. I 1970 hadde de ingen grunn til å tro at de ville komme i en situasjon at de behøvde å selge før bindingstiden var løpt ut i 1979. I tillegg hadde de også her muligheten til å selge opsjonen

Vedr. Bruce-båtene vises til at Olsen & Ugelstad deltok i prosjektet fordi man regnet med at det ville bli forretningsmessig gunstig. Flere andre rederier deltok i lignende prosjekter i Indonesia. Man mente også at det senere ville bli muligheter til innpass på markedet i Indonesia med større skip. Det var Bruce Rappaport som kunne hjelpe Olsen & Ugelstad med dette. Raten pr. båt var reelt sett USD 60.000 pr. båt. Det betydde ikke noe økonomisk for Olsen & Ugelstad at denne av hensyn til Bruce Rappaports egne skattemessige forhold skulle reduseres slik at USD 10.000 skulle gå til de bakenforliggende eierne. Olsen & Ugelstad ville i alle fall få halvparten, som utgjorde USD 30.000. Bruce Rappaport hadde en opsjon på å overta båtene, og ønsket å benytte denne da resultatet av driften ble dårligere enn forventet. Da opsjonen ville ha medført tap, anså rederiet det gunstigere å overdra skipene mot fortsatt å stå som garantist overfor långiverne. Markedsprisen på salgstidspunktet var uten betydning så lenge Genmar hadde en opsjon til å kjøpe skipene til en allerede fastsatt pris uavhengig av markedsverdien på dette tidspunkt.

Det vises også til at flere utenforstående banker deltok, bl.a. vedr. transaksjonene med Burmah. Vedr. Fagerfjell og Falkefjell er saksøkte ikke enig i at det å gå inn i langsiktige transaksjoner er det samme som salg. Kommisjonsavtalene innebar ikke bare at raten ble betalt til bankene. De innebar også at Olsen & Ugelstad skulle få 50 % av gevinsten. Vedr. Vardefjell kan saksøkte ikke finne bevis for at Olsen & Ugelstad fikk penger i utlandet. Navnet Hoccus Poccus er forklart ved at det var et allerede eksisterende firma som ble benyttet. Det vises også til at det senere skiftet navn. Gløersen kunne ikke se at han hadde hatt noe feil syn vedr. markedsprisen. Den avtalte raten er også forklart, og det kan også legges til grunn at den ga et tilfredsstillende resultat. Det er derfor ikke grunnlag for mistanker om split profit. Telexen vedr. Vardefjell kan være en feilskrivning eller man kan ha en annen forklaring. Ole Lund ble ikke spurt om dette. Vedr. supertankeren er det ikke grunnlag for å si at det er skjedd ting man ikke har vært åpen med.

Alt i alt kan staten ikke se at det er ført bevis for ulovlige forhold. Hypoteser er ikke tilstrekkelig. Det er heller ikke ført bevis for at rederiet ble drevet på en inkompetent måte. Det vises her også til de øvrige rettsavgjørelsen i sakene som saksøker har anlagt, særlig sakene mot rederiet der rederiet selv kunne forsvare sine disposisjoner. Dette gjelder Oslo byretts dom av 27. juni 1978 s. 39 – 43 og Eidsivating lagmannsretts dom av 3. april 1981 s. 80 – 84 der retten behandler en del av de transaksjoner nærværende sak omhandler.

Forholdet rundt driften ble også vurdert av bostyret etter konkursen, uten at man fant grunnlag for videre forføyninger mot styret. Per Steina var også med i bostyret, uten at det fremkommer at han den gang var uenig i de vurderinger som ble foretatt.

Det er så et spørsmål om alternative handlingsmåter fra skifteretten ville gitt et annet resultat. Det kan ikke være tvilsomt at en rekke kompetente personer i rederigruppen foretok disposisjonene. Rederigruppen var klar over markedsforholdene. Dette fremgår av fellesberetningene. Både personer fra Olsen & Ugelstad-familiene og utenforstående deltok i beslutningsprosessene. Det er ikke ført bevis for at man foretok ulovlige disposisjoner eller at man manglet kompetanse. Det er ikke sannsynlig at andre personer hadde foretatt andre vurderinger enn dem som beslutningstakerne tok. Eventuelle andre personer måtte ha foretatt disposisjonene på samme tidspunkt og ut fra samme grunnlag. Det er mye lettere å være etterpåklok.

En rekke av de disposisjoner som er angrepet ville det uansett ikke vært mulig å endre på. Flere var foretatt før offentlig skifte ble åpnet. En rekke andre disposisjoner ble foretatt før "bodommen" ble avsagt den 30. mai 1973. Saksøker ga selv uttrykk for å være innforstått med at det uansett ville gå litt tid før bobestyrer fikk satt seg inn i problemstillingene. Noen av disposisjonene var da så langt fremskredet at det ikke var sannsynlig at disse kunne ha vært gjort annerledes. NL 5-1-2 kan ikke benyttes. Ingen av avtalene stred mot ærbarhet. Retten må spørre seg hvem som ville tatt tak i de gamle avtalene og krevet disse ugyldige i medhold av NL 5-1-2. Man må uansett ha en realistisk forventning til hva en eller flere nye personer i styret til to av selskapene i Olsen & Ugelstad-gruppen kunne ha utrettet. Man må her ha i tankene at Olsen & Ugelstad ble drevet som en enhet, selv om det ikke var noe konsern.

Retten kan ikke legge til grunn at andre personer ville ha handlet slik saksøker hevder. De bærer preg av ideelle handlinger. Det er ikke det samme å se på handlingene i ettertid. Det er mye lettere nå å se hva man burde ha gjort. Man må således ha realistiske forventninger til hva en utenforstående kunne ha utrettet. Det er ikke sannsynlig at andre personer ville kunne ha unngått enhver negativ disposisjon. Hver disposisjon må også betraktes for seg. For å konstatere om det foreligger årsakssammenheng må retten spørre seg om det er sannsynlig at hver av disse ville ha vært gjort annerledes.

Retten må også huske på at rederiet også foretok andre disposisjoner som man tjente penger på. Med nye folk i styret kunne det like gjerne hende at noen av disse ville vært endret slik i negativ retning. Det er ikke sannsynlig at man ville beholdt alle de positive disposisjonene men unngått de disposisjoner som viste seg å bli negative. Rederidriften var langt mer enn de transaksjoner som vi har behandlet i nærværende sak. Retten må se på helheten, og stille seg spørsmål om det foreligger årsakssammenheng ut fra en slik vurdering, dvs. om andre personer ut fra en vurdering av rederiet som helhet ville ha resultert i at selskapene ikke hadde gått konkurs.

Saksøkte mener som konklusjon at det ikke er sannsynliggjort en årsakssammenheng. Det er ikke bevist ulovlige handlinger, og saksøkers fremstilling er preget av etterpåklokskap. Det var mange som på den tiden fikk økonomiske problemer. Det er ikke grunnlag for å hevde at andre ville vært mer kompetente og foretatt andre og i det hele mer gunstige disposisjoner.

Det er således etter saksøktes syn ikke sannsynliggjort at det totale resultat ville ha blitt annerledes ved større aktsomhet fra skifterettens side.

Saksøkte vil uansett påstå at en eventuell faktisk årsakssammenheng ikke var påregnelig for skifteretten på det aktuelle tidspunkt, og at det således ikke under noen omstendighet foreligger rettslig årsakssammenheng.

Ikke under noen omstendighet kan det være påregnelig årsakssammenheng mellom den uaktsomme handling og de aksjer saksøker eide utenom boet. Retten må her først se på om skifteretten kan være ansvarlig for de tap som påløp på aksjene i boet. Hvis man finner at staten ikke kan være ansvarlig for disse, kan man ikke ilegge ansvar for de tap øvrige aksjonærer ble påført. Vedr. disse aksjene må man også først ta standpunkt til om det foreligger faktisk årsakssammenheng. Uansett vil det ikke kunne være påregnelig årsakssammenheng mellom skifterettens uaktsomhet og tap knyttet til aksjer som ikke inngikk i dødsboet.

Pantsettelse av Sognefjell.

Spørsmålet her er om staten har pådratt seg erstatningsansvar overfor saksøker i forbindelse med pantsettelsen av Sognefjell, slik at det foreligger et særskilt rettslig grunnlag for at Riis kan velte et eventuelt tap over på staten.

Det første spørsmål retten må ta stilling til er om pantsettelsen var rettsstridig.

Hvis pantsettelsen ikke var rettsstridig overfor saksøker, kan det neppe bli tale om erstatning.

Dette avhenger av om saksøker hadde en kreditorposisjon etter voldgiftssaken, i det kreditorene har krav på beskyttelse dersom aksjonærene tar ut penger. Pantsettelsen ble foretatt i april 1975. Spørsmålet er om rederiet uansett kunne levert Sognefjell heftelsesfritt dersom voldgiftsdommen hadde resultert i at saksøker skulle hatt skipet. Dette har liten betydning nå, i det voldgiftsdommen fikk det resultat at "påskeavtalen" ble hevet. Saksøker har dermed ikke lidt noe tap. Det blir dermed et spørsmål om gyldigheten av "påskeavtalen". Dersom avtalen var gyldig fortsatt, hadde saksøker en kreditorposisjon. Hvis den derimot var ugyldig, var hun tilbake som aksjonær. Det vises her til Eidsivating lagmannsretts dom av 3. juli 1991 s. 14 – 15 og Oslo byretts dom av 28. desember 1995 s. 14 hvor dette spørsmål er drøftet uten at man har tatt endelig standpunkt. Spørsmålet var om det var paritet mellom ytelsene fra partene i avtalen. Det er ulike oppfatninger om dette. Dersom det ikke forelå slik paritet kunne dette få betydning for avtalens gyldighet, selv om saksøker ikke hadde aksjer i selskapet A/S Falkefjell, som var motpart i avtalen. Dersom "påskeavtalen" var ugyldig, fører det til at saksøker ikke var kreditor og pantsettelsen ville ikke være rettsstridig i forhold til henne. Dog forutsettes i den videre drøftelse at "påskeavtalen" var gyldig.

Det er her et spørsmål om hva voldgiftsdommen innebar med hensyn til "påskeavtalen", dvs. om voldgiftsdommen innebar at saksøker ikke lenger hadde noen kreditorposisjon. Hvis hun etter voldgiftsdommen kun var å anse som aksjonær, ville pantsettelsen i juni 1975 til DnC/Mantrust ikke være rettsstridig overfor henne. Det samme gjelder pantsettelsen som skjedde i april 1975.

Voldgiftsdommens slutning innebar heving av avtalen. Det avgjørende her er hva partene har ment med den sammenfallende atter subsidiære påstanden. Av voldgiftsdommen fremgår på s. 37 at rederiet taler om bortfall av avtalen. Saksøkers etterfølgende opptreden peker også i den retning ved at hun ikke krever den erstatningen som hun i denne saken mener å ha i behold etter "påskeavtalen". Erstatningen knyttet til om avtalen ble hevet eller gjennomført skal i begge tilfelle stille saksøker som om avtalen var kontraktsmessig oppfylt. Det blir kun et spørsmål om forskjell på betegnelsen. Ved heving skal hun ha erstattet den positive kontraktsinteresse. Ved gjennomføring det økonomiske tap. Hun gikk til retten for å få kjent voldgiftsdommen ugyldig, men ikke for å få fastsatt erstatning på grunnlag av voldgiftsdommen. Det ble redegjort for pantsettelsen i generalforsamlingene i selskapene i juni 1975. Saksøker var tilstede. Dersom hun var av den oppfatning at hun hadde en kreditorposisjon som ble rettsstridig krenket ved pantsettelsen, ville det ha vært naturlig å begjære pantsettelsen omstøtt. Dette gjorde hun ikke. Av premissene i Eidsivating lagmannsretts dom av 3. april 1981 fremgår av saksøkers egne anførsler at hun selv oppfattet det slik at hun ikke hadde sin kreditorposisjon i behold etter voldgiftsdommen. Det fremgår av Oslo byretts dom av 18. oktober 1988 s. 3 at retten der oppfattet det på samme måte.

Dersom "påskeavtalen" ga saksøker en kreditorposisjon, er det et spørsmål om pantsettelsen til DnC/Mantrust var pant for eldre gjeld, alternativt om den var rettsstridig etter strl. § 284. Dette avhenger av selskapets økonomiske stilling. Saksøker har aldri krevet pantet omstøtt. Det vises for øvrig til at pantet aldri ble benyttet.

Spørsmålet er så om staten kan bli ansvarlig som følge av anonyme og kumulative feil, dvs. et spørsmål om identifikasjon som følge av andres kunnskap, eventuelt spørsmål om identifikasjon som følge av andres handlinger.

Et vilkår for erstatning på dette grunnlag er at staten hadde befatning med pantsettelsen av Sognefjell. Her kommer etter saksøktes oppfatning de alminnelige regler om beviskrav og bevisbyrde. Saksøker må således sannsynliggjøre at alle vilkårene for erstatning er oppfylt for at staten kan bli erstatningsansvarlig for tap. Det er ikke grunnlag for å snu bevisbyrden.

Det er etter saksøktes syn ikke ført bevis for at staten på noen måte var involvert i pantsettelsen., verken ved aktivt og medvirke eller ved å ha kunnskap om at andre parter foretok den. Handlingen berørte AS Falkefjell og panthaver DnC. At staten medvirket beror på rene spekulasjoner.

Den videre drøftelse forutsetter at retten legger til grunn at staten medvirket, enten aktivt eller med kunnskap om pantsettelsen uten aktiv medvirkning.

Dersom man finner det bevist at pantsettelsen var rettsstridig og at staten var involvert i denne, er spørsmålet om det foreligger et særskilt rettslig grunnlag for å pålegge staten erstatningsansvar. De tre kumulative vilkårene for erstatningsansvar må foreligge, nemlig økonomisk tap, ansvarsgrunnlag og årsakssammenheng.

Saksøkte er enig i at staten kan bli erstatningansvarlig etter skl. § 2-1 for skifterettens handlinger dersom vilkårene er oppfylt. Man er også enig at at skl. § 2-1 åpner for at man ved denne vurderingen kan trekke inn anonyme og kumulative feil. Hvis skl. § 2-1 trekkes inn må imidlertid retten prøve om det foreligger handlinger som tilfredsstiller vilkårene i § 2-1 i andre statsinstitusjoner. Dette innebærer at nærværende rett fullstendig må prøve saken som er anlagt mot staten v/Finansdepartementet, som er stanset i rettsapparatet. Dette kan retten etter saksøktes mening ikke gjøre på grunn av reglene om litispendens. Hvis dette allikevel trekkes inn vil saksøkte påstå at kravet er foreldet, prinsipalt etter 10 års-fristen, subsidiært etter 3 års-fristen i lov om foreldelse av fordringer § 9. I tillegg kan det kun komme på tale med erstatning for handlinger foretatt av en arbeidstaker som hører inn under samme arbeidsgiver i relasjon til skl. § 2-1. Saksøker har særlig fokusert på Børresen i Norges Bank. Norges Bank er et selvstendig rettssubjekt. Man kan da ikke ta handlinger fra ansatte i Norges Bank i betraktning ved spørsmålet om staten er ansvarlig for skifterettens handlinger. Det vises her til Ot.prp. nr. 48 (1956-66) s. 64. Vedr. øvrige statsansatte er det avgjørende hvilken personkrets man naturlig kan vurdere under ett i relasjon til skl. § 2-1, herunder om de aktuelle arbeidstakere er underlagt den samme instruksjons- og kontrollmyndighet. Jf. her Nygaard, Skade og ansvar s. 243. Arbeidstakere i skifteretten og arbeidstakere i Finans- og Handelsdepartementet er ikke underlagt de samme overordnede. Det er ikke anledning til å ta hensyn til slike arbeidstakeres handlinger i relasjon til spørsmålet om staten kan være ansvarlig for skifterettens handlinger etter skl. § 2-1.

Dersom man kan identifisere skifteretten med den kunnskap personer i andre statsinstitusjoner hadde, vil spørsmålet om skifteretten har handlet uaktsomt måtte vurderes ut fra den kunnskap vedkommende person som handlet hadde tilgjengelig på handlingstidspunktet. Det er ikke naturlig å pålegge noen å ha handlet annerledes på grunnlag av kunnskap som ikke var tilgjengelig for ham, selv om andre visste mer. Hvis man skal kunne trekke slik kunnskap inn i vurderingen, krever det et særskilt rettslig grunnlag. Det er ikke et spørsmål om anonyme og kumulative feil. Det er heller ikke grunnlag for å pålegge staten erstatningsansvar på grunn av skifterettens medvirkning ved eventuelle ansvarsbetingende handlinger foretatt i andre statsinstitusjoner.

Saksøkte kan heller ikke se at det er grunnlag for å statuere erstatningsansvar for staten i denne saken på andre grunnlag. Det er heller ikke sannsynliggjort noe økonomisk tap som følge av statens eventuelle ansvarsbetingende handlinger knyttet til pantsettelsen av Sognefjell. Vilkåret om årsakssammenheng er heller ikke sannsynliggjort. Pantsettelsen av Sognefjell ville ha skjedd uansett som følge av forholdet mellom Olsen & Ugelstads lån knyttet til skipet Falkefjell og DnC/Mantrusts krav om tilleggssikkerhet. Det er således ikke sannsynliggjort at pantsettelsen ikke hadde skjedd dersom statens medvirkning tenkes bort.

Myndighetsmisbruk:

Saksøkte kan ikke se at det er bevist at det har foregått noe myndighetsmisbruk overfor Amelia Riis, verken ved Hohles brev, det faktum at regjeringsadvokaten visste om brevet i mer enn 20 år uten å informere saksøker, at en dommer i Oslo byrett og flere dommere i lagmannsretten skulle være påvirket av Hohle i sine avgjørelser eller at Granskningsnemnda skulle være tilsvarende påvirket.

Det fremlagte brev fra Hohle er et uttrykk for en imøtegåelse av det søksmålet som er grunnlag for nærværende sak. Dette var naturlig for å opplyse saken. Opplysningene fra Hohle dannet grunnlag for det tilsvar regjeringsadvokaten sendte i saken. Det var ikke naturlig å fremlegge selve brevet. "Punkteringsbrevet" var et følgebrev til dette. Etter saksøktes mening er det ikke grunnlag for å legge mer i dette enn at Hohle mente å ha "punktert" saken ved det han hadde skrevet i brevet, og at han skulle i lagmannsretten og derfor var i Oslo på den tiden han oppga. Når det gjelder byrettens avgjørelse, er det strenge vilkår knyttet til å få gjenopptatt en voldgiftssak. Man kan ikke mistenkeliggjøre en dommer fordi hun ikke ga saksøker medhold. Saken sto for øvrig i en helt annen situasjon for lagmannsretten, det er derfor ikke grunnlag for å mistenke noen for uredelige motiver. Når det gjelder lagmannsretten vises også til at det ikke er uvanlig å skrive noe i premissene som ikke strengt tatt er nødvendig. Dette bl.a på bakgrunn av hvordan saken blir lagt opp. Når saken som i dette tilfelle ble bredt lagt opp, er det ikke påfallende at domstolen også ønsker å ta opp forhold som ikke var nødvendig for resultatet.

Prinsipalt påstår saksøker ansvar for staten på ulovfestet objektivt grunnlag. Etter saksøktes syn er det ikke grunnlag for å hevde at det ikke er krav til økonomisk tap og årsakssammenheng. Det er heller ikke grunnlag for å hevde at bevisbyrden skal være snudd. Et objektivt ansvar må begrunnes. Det er ikke noe grunnlag her for å statuere erstatning utover det vanlige arbeidsgiveransvar. Etter saksøktes mening er det således ikke grunnlag for å kreve erstatning for myndighetsmisbruk på objektivt grunnlag.

Saksøkte kan heller ikke se at andre ansvarsgrunnlag kan anvendes. Det er ikke grunnlag for erstatning etter dl. § 200. Heller ikke etter skl. § 2-1 i det de handlinger Hohle beskyldes for faller utenfor det arbeidsgiver er ansvarlig for.

Det er heller ikke sannsynliggjort økonomisk tap og årsakssammenheng.

Vedr. krav om oppreisning etter skl. § 3-5 er dette begrenset til den som er personlig ansvarlig. Det omfattes ikke av arbeidsgivers ansvar etter skl. § 2-1. Juridiske personer kan dog være ansvarlig for oppreisning etter organansvaret. Dette gjelder imidlertid kun personer som kan identifiseres med den juridiske personen som kan være ansvarlig for oppreisning etter organansvaret. Det vises her til Eldøys artikkel, "Oppreisningsansvar mot det offentlige – organansvaret i lys av Rt. 1995 s. 209." Spørsmålet i vårt tilfelle er hvem som kan identifiseres med staten. I dette tilfelle er disse begrenset til Storting og Regjering, samt trolig Høyesterett og Riksrett ettersom disse organer utøver den øverste myndighet innen vedkommende felt. Det er usikkert om en statsråd kan påføre staten et organansvar. Etter saksøktes mening er det ikke nødvendig å ta stilling til hvor grensen går ettersom en skifterettsjustitiarius uansett ikke er omfattet. Hohle kunne således ikke påføre staten et organansvar.

Staten kan heller ikke ilegges erstatningsansvar i denne saken som følge av brudd på EMK. Det er ikke bevist at det foreligger et brudd på EMK art. 6 ved behandlingen av søksmålet mot Kristoffer Olsen og AS Falkefjell. Art. 13 krever at saksøker får prøvet spørsmålet om det foreligger brudd på EMK. Saksøker får prøvet dette spørsmålet. Det foreligger således intet brudd på art. 13.

Art. 17 omhandler bruk av konvensjonsrettigheter som forsvar for handlinger, for eksempel påberopelse av retten til ytringsfrihet for å krenke retten til privatlivet. Bestemmelsen er ikke aktuell i denne saken.

Art. 41 retter seg mot domstolen i Strasbourg. Det er ikke grunnlag for å anvende bestemmelsen analogisk. Ordlyden viser til at interne regler for kompensasjon skal anvendes. Det er kun hvis man ikke får erstatning gjennom nasjonale domstoler at man kan få erstatning etter art. 41 gjennom domstolen i Strasbourg.

Tapsberegningen:

Etter saksøktes mening er det ikke dokumentert tap knyttet til pantsettelsen av Sognefjell og myndighetsmisbruk. Det må ses nærmere på påståtte tap knyttet til uaktsomhet fra skifteretten.

For at saksøker skal ha lidt et økonomisk tap som følge av skifterettens behandling, må hun sannsynliggjøre at rederiet ikke ville ha gått konkurs dersom skifteretten hadde handlet aktsomt. I motsatt fall ville aksjene uansett blitt verdiløse, og saksøker ville ikke ha lidt noe økonomisk tap. Det avgjørende her blir hvilket tap som står i adekvat årsakssammenheng med skifterettens uaktsomme forhold. Saksøkers andel av dødsboet skulle under enhver omstendighet kun utgjøre 1/3 av aksjene. Under visse forutsetninger skulle hun kun ha 1/3 av pliktdelsarven, dvs. 1/3 av 2/3 av aksjene, jf. foreldrenes testament.

Saksøker må således sannsynliggjøre hvilket verditap på aksjene som relaterer seg til skifterettens uaktsomme forhold. Saksøkte er uenig i måten tapene er beregnet på. Saksøker har trukket inn gjeldsbyrden. Gjeld illustrerer ikke verdifallet i det verdien av aksjene fastsettes etter en helhetlig vurdering av et selskap.

Det er også et spørsmål om hvilket tidspunkt man ville ha lagt til grunn for utdelingen. Det er etter saksøktes mening sannsynlig at utdelingen ville ha skjedd mens markedet var lavt, og at dette ville ha påvirket verdiene på aksjene.

Man må vurdere hva en utløsning av saksøkers andel av aksjene i boet ville ha vært verdt.

Det må foretas en skjønnsmessig vurdering av det tapet som relaterer seg til skifterettens uaktsomme forhold under henvisning til skipsfartskrisen.

Etter saksøktes syn er det ikke sannsynliggjort at verditapet for saksøkers andel av aksjene tilsvarer saksøkers beretning av andelen av tapene for transaksjonene.

Under enhver omstendighet er staten uenig i saksøkers tapsberegning knyttet til Sognefjell. Et tap her forutsetter at skipet ville ha blitt realisert. Dette er ikke sannsynliggjort.

Spørsmål om erstatning for tap av rentesrente:

Krav på rente og rentesrente krever hjemmel og er regulert i lov om rente ved forsinket betaling (rentel.). Forsinkelsesrente (morarente) beregnes som en fast årlig rente, jf. rentel. § 3, første ledd. Morarenten er en generell normaltapserstatning og tar ikke hensyn til om skadelidte har hatt mer eller mindre i reelt tap. Rentel. § 3 hjemler ikke rentesrente på morarenten. Dette går klart frem av forarbeidene til loven, jf. NOU 1974 s. 77 og 78. Det vises også til Rt. 1994 s. 25. Det fremgår av NOU 1992:35 s. 61 og Ot. Prp. Nr. 77 (1992-93) s. 49 og 50 at det ble foreslått en endring. Justiskomiteen gikk enstemmig i mot, jf. Innst. O nr. 128 s. 7. Dette er kritisert de lege ferenda. De lege lata er det imidlertid ikke tvilsomt.

Erstatning for rentes rente kan gis etter rentel. § 3, 3. ledd. Av NOU 1974 s. 65 fremgår at bestemmelsen skal forstås som en snever unntaksregel. Det kreves et særskilt grunnlag for avsavnserstatning. Utgangspunkter er således at skadelidte kun har krav på forsinkelsesrente, verken mer eller mindre. Det er imidlertid ikke utelukket at bestemmelsen gir grunnlag for erstatning for rentesrente av morarenten, jf. Rt. 1994 s. 25, Rt. 1998 s. 198 samt Kruger, Pengekrav, 2. utg. 1984 s. 396-397. Det er to vilkår for erstatning. Det må dokumenteres et økonomisk tap ved at man kun får morarente, samt et ansvarsgrunnlag for skyldner, f. eks. at skyldner har spekulert i at morarentesatsen ligger lavere enn på andre kredittalternativer. Dette var tilfelle i Rt. 1980 s. 901. Et eksempel på tilkjent erstatning etter rentel. § 3, 3. ledd er dom av 5. juli 1994 fra Frostating lagmannsrett der det ble tilkjent erstatning for rentetap før morarenten begynte å løpe. Det var ikke tale om erstatning for rentesrente på morarenten.

I nærværende sak er det ikke grunnlag for å gi erstatning etter rentel. § 3, 3. ledd. Det er ikke bevist noen sabotasje av saken. Det er ikke klanderverdig å følge tvistemålslovens regler med krav om sikkerhet for saksomkostninger og oversettelse. Tidsforløpet skyldes i stor grad saksøker selv. Det var problemer mellom prosessfullmektig og klient. En periode var hun selvprosederende. Det var også manglende initiativ i saken p.g.a. prioritering av andre saker.

Det er beklagelig at det går så lang tid før en sak blir behandlet. Det kan imidlertid ikke lastes saksøkte.

Det ble deretter nedlagt slik

p å s t a n d:

Staten v/Justisdepartementet frifinnes.

Staten v/Justisdepartementet tilkjennes sakens omkostninger med rente etter forsinkelsesloven fra forfall og til betaling skjer.

5. Rettens bemerkninger:

5. Rettens bemerkninger:

Spørsmålet i denne saken er om staten kan gjøres erstatningsansvarlig for det tap Amelia Riis har lidt ved at hun ikke fikk den forventede arv etter sine foreldre. Kravet om erstatning er fremsatt på forskjellige grunnlag. Disse er prinsipalt skifterettens behandling av dødsboet, subsidiært statens påståtte befatning med pantsettelsen av Sognefjell og atter subsidiært myndighetsmisbruk.

A. Skifterettens behandling:

Retten vil først ta standpunkt til om skifteretten ved sine handlinger eller unnlatelser har opptrådt på en måte som gjør skifteretten erstatningsansvarlig. Ved vurderingen legger retten skadeserstatningslovens (skl) § 2-1 til grunn som rettslig grunnlag for erstatningskravet, i det begge parter er enige om at denne kan anvendes. Både Hohle og Heimark var arbeidstakere i skifteretten. For at ansvar skal kunne ilegges må det i tillegg foreligge et økonomisk tap, et ansvarsgrunnlag og en adekvat årsakssammenheng mellom tapet og ansvarsgrunnlaget. Det er ikke omtvistet at saksøker var arving til en formue av stor økonomisk verdi, og at verdien av dødsboet ble redusert i løpet av skifteperioden. Det er således ansvarsgrunnlaget og årsakssammenhengen mellom ansvarsgrunnlaget og tapet som må drøftes nærmere.

Ansvarsgrunnlag:

Retten vil først se på om skifteretten har handlet erstatningsbetingende uaktsomt ved i praksis å overlate forvaltningen av verdiene i boet til Kristoffer Olsen.

Det legges til grunn at skifteretten overtok boet i 1970 som en følge av at lovens vilkår for privat skifte ikke forelå. Skifteretten er en offentlig instans som i et slikt tilfelle ex officio har plikt til å overta boet. Dens oppgave er å bistå arvingene med å fordele arven, og hovedregelen etter skifteloven (sl) § 9 er at alle spørsmål vedrørende skiftets gjennomføring og slutning hører inn under skifteretten. Iflg. Augdahls bok om skifte, 1. utg. 1931 s. 29 betyr dette at søksmål for andre domstoler er utelukket etter at offentlig skifte er åpnet. Skifteretten har således en eksklusiv kompetanse til å behandle de spørsmål som oppstår under skiftet av boet. Under skiftebehandlingen driver skifteretten både administrativ og dømmende virksomhet. Den skal både skal forvalte boet og avgjøre tvister. Skifteloven har ikke vært endret siden 1970 på vesentlige punkter for så vidt gjelder de bestemmelser som anvendes i nærværende sak.

Under sin forvaltning av boet er skifteretten bundet av loddeiernes beslutning for så vidt de er enige, jf. sl. § 19. Men er de ikke enige har skifteretten selv plikt til å dra omsorg for at boets eiendeler nyttiggjøres og skjøttes på den måten som retten finner hensiktsmessig, jf. sl. § 15.

Retten mener uten tvil at denne bestemmelsen innebærer at skifteretten har et ansvar for å ivareta boets verdier på best mulig måte. Arvingene selv har i en situasjon der de seg imellom ikke er enige om forvaltningen ingen annen instans å henvende seg til.

Retten mener at dette også må gjelde der boets eiendeler er omtvistet. Det vises til avgjørelse i Høyesteretts kjæremålsutvalg den 8. mars 1974, hvor dette etter rettens syn klart fremgår. Kjæremålsutvalget slår fast at sl. § 15 er hovedregelen for skifterettens forvaltningsmyndighet, og at "den må antas å gjelde også mens behandlingen pågår av tvister som reises under bobehandlingen, inntil tvisten er rettskraftig avgjort."

I nærværende sak var boets viktigste aktivum omtvistet, og skifteretten var kjent med at arvingene ikke var enige om hvorledes verdiene skulle forvaltes mens tvisten pågikk. Retten forstår kjæremålsutvalgets uttalelse slik at skifteretten i en slik situasjon hadde ansvar for å forvalte verdiene på hensiktsmessig måte til beste for boet og samtlige arvinger også mens tvisten pågikk, og er ikke enig med saksøkte i at skifteretten ikke hadde anledning til å gripe inn. Retten er således ikke enig i at skifteretten var "handlingslammet", som Hohle skrev i sin beslutning av 14.10.77, eller at den ikke kunne gripe inn fordi den ikke hadde handlingsgrunnlag som påberopt av saksøkte.

Retten mener således at skifteretten i medhold av sl. § 15 kunne grepet inn allerede da skiftetvist ble varslet i brev av 18. mai 1971, i det den legger til grunn at dette tidspunkt var første gang skifteretten fikk opplysning om at det verserte tvist om aksjene.

Dette kan illustreres med det eksempel at tvisten gjaldt levende dyr. Det er umulig for retten å tenke seg at skifteretten skulle være totalt forhindret fra på en eller annen måte å gripe inn for å kontrollere behandlingen av dyrene dersom det kom tydelige varsler om at en eller flere arvinger var redd for at disse ble vanskjøttet mens tvisten pågikk. Etter rettens syn er det en slik hjemmel skifteretten har fått i sl. § 15. Om skifteretten skal gjøre bruk av hjemmelen, og på hvilken måte, må i utgangspunktet være opp til skifteretten selv å avgjøre. Slik retten ser det er det her de forskjellige tidspunkter anført av saksøkte kommer inn. De måter skifteretten eventuelt velger å gripe inn på, må tilpasses hvor stor sannsynlighet det er for at det omtvistede aktivum tilhører boet eller ikke.

En utvidet hjemmel fikk skifteretten i sl. § 25 etter at "bodommen" ble avsagt. Denne bestemmelsen gir slik retten ser det skifteretten fullmakt til å beslutte å utøve fulle eierrettigheter, evt. å slutte boet på grunnlag av en ikke rettskraftig kjennelse/dom. Den var da ikke lenger bundet av de forsiktighetshensyn som usikkerheten med hensyn til eierrådigheten medførte. Bestemmelsen ga imidlertid også skifteretten det valg at den kunne vente med å utøve fulle eierrettigheter. Dog hadde den slik retten ser det hele tiden plikt etter sl. § 15 til å "passe på" midlene.

I nærværende sak unnlot skifteretten helt å gripe inn, og overlot forvaltningen til den ene av boets tre arvinger. Skifterettens argumentasjon kan tyde på at man mente at man frem til "bodommen" ble avsagt ikke hadde handlingsgrunnlag, jf. beslutningen av 14, oktober 1977, der Hohle skriver at aksjene under tvisten befant seg i et "ingenmannsland". Av ovenstående drøftelse fremgår at retten mener dette er feil lovanvendelse fra skifterettens side.

Retten er dog i utgangspunktet enig med saksøkte at det tilsynelatende kunne være en hensiktsmessig løsning å la Kristoffer Olsen fortsette å drive selskapene uten kontroll. Han hadde ledet selskapene allerede i mange år. Han var således en erfaren reder, og selskapene synes å ha hatt en tilfredsstillende utvikling under hans ledelse. Det var også som regel flere med på de avgjørelser som ble truffet. Selv om han var alene i styret, var han under kontroll ved at hvert selskap hadde et oppnevnt representantskap. Retten er også enig med saksøkte i at skifteretten i utgangspunktet måtte være varsom med å endre selskapets driftsprofil, selv om man så at denne var risikopreget. Dog må det her gå en grense. Det kan ikke være akseptabelt at selskapet tillates å gamble bort midlene.

Imidlertid er det på det rene at skifteretten fikk en rekke opplysninger som etter rettens syn burde fått den ansvarlige dommer til å reagere. Både ved det fremsatte krav om granskning og under saksforberedelsen til bodommen ble Hohle gjort oppmerksom på flere forhold som burde gjort skifteretten mistenksom i forhold til om driften av A/S Luksefjell og A/S Dovrefjell var i samtlige arvingers interesse. Særlig alvorlig synes retten det er at skifteretten fikk opplysninger som tydet på at det ble opprettet andre selskaper, uavhengig av skifteretten, som fikk overført verdier fra de to omtvistede aksjeselskaper. I tillegg var skifteretten kjent med forholdene rundt Kragerø Ørretfarm, og saksøkers mistanker om at A/S Dovrefjell fikk påført store tap i den forbindelse. Det vises til at Granskningsnemnda senere kom til at det var grunnlag for alvorlig kritikk for disse forholdene. Skifteretten var også kjent med at Kristoffer Olsen i uskifteperioden fikk sin mor til å overføre til seg samtlige aksjer i A/S Luksefjell til underpris på en måte som skifteretten selv bedømte som en dødsdisposisjon. Etter rettens syn kan det neppe være etterpåklokskap å hevde at den burde ha skjerpet aktsomheten ved de opplysninger og mistanker som fremkom. Det er anført at man antok at Kristoffer Olsen, som også var arving, ikke var interessert i å redusere verdien i boet. Etter de opplysninger skifteretten hadde, burde slike antagelser etter rettens syn ikke ha hindret skifteretten i å gripe inn, spesielt etter at "bodommen" var avsagt. Retten kan ikke se at dommen var avsagt under slik tvil som Hohle hevdet etterpå. Av dommen fremgår at han mente at aksjene tilhørte boet. Det er påfallende at han etter det kan hevde at aksjene befant seg i "ingenmannsland", slik han gjør i sin beslutning av 14. oktober 1977.

Retten mener også at den alvorlige konflikt som besto mellom Kristoffer Olsen og Amelia Riis under hele bobehandlingen burde ha skjerpet skifterettens aktsomhet. Det er ikke tvilsomt at skifteretten var kjent med forholdene. Det vises her bl.a. til Hohles brev til regjeringsadvokaten av 14. september 1978, der han beskriver den iskulde som besto fra første stund. Når det foreligger uvennskap mellom arvinger av en slik art, bør skifteretten etter rettens syn være svært varsom med å overlate forvaltningen av de selskaper hvis aksjer var omtvistet bare til den ene arvingen. Det burde være lett å forstå at risikoen for illojalitet og forsøk på forfordeling øker under slike forhold som Hohle selv beskrev i brevet, og det må være en viktig oppgave for skifteretten å begrense arvingenes muligheter til å ødelegge for hverandre. Selv på den tiden burde det være kjent for skifteretten at rederidrift gir mange muligheter, bl.a. til å føre over penger til andre selskaper eller til utlandet utenfor skifterettens og de øvrige arvingers kontroll. Som det fremgår ovenfor var skifteretten allerede kjent med de allokeringer som var foretatt tidligere. Det er påfallende for retten at skifteretten ikke synes å ha sett at det forelå en reell risiko for at Kristoffer Olsen fortsatt ble sittende i en posisjon der slike transaksjoner kunne fortsette.

Slik retten ser det, bunnet fiendskapet mye i den konflikt som oppsto etter at Kristoffer Olsen sluttet å utbetale utbytte fra A/S Dovrefjell, og det han da gjorde for å forhindre innblanding i driften fra Amelia Riis’ side. Hans søksmål mot søsteren for å få henne til å gi fra seg aksjene var kjent for skifteretten. Det var også kjent at Kristoffer Olsen tapte søksmålet. Nærværende rett er enig med Amelia Riis i at hun hadde god grunn til å reagere på den måten hun ble behandlet på av sin bror. Da utbytteutbetalingene stanset mistet hun en meget betydelig inntekt, og det er forståelig for retten at hun ønsket å få informasjon rundt dette. Det var Kristoffer Olsen som satt med makten i rederiet, og Amelia Riis hadde små muligheter til å sikre seg mot forfordeling fra hans side. Skifteretten satt med de samme opplysninger, og det er svært vanskelig for retten nå å forstå at man den gangen ikke syntes å se Amelia Riis’ vanskelige situasjon. Hohle rettet i stedet svært alvorlige beskyldninger både mot henne og særlig hennes mann. Det vises til brevet til regjeringsadvokaten av 14. september 1978, spesielt på s. 6.

Det er forståelig at skifteretten fant bobehandlingen belastende. Det fremgår av saksfremstillingen at det ble svært mye arbeid med saken. Imidlertid mener retten at mye av utviklingen skyldtes skifterettens egen håndtering eller mangel på sådan. Ved den nøyaktige gjennomgang av skifterettens behandling som nærværende rett har foretatt, fremkommer klart at belastningen i stor grad skyldtes at skifteretten ikke tok henvendelsene fra Amelia Riis på alvor. Det er også her, slik retten ser det, påfallende hvor lite man har lagt vekt på opplysninger fra henne og hvor lite hensyn man har tatt til dem. Dette spesielt på bakgrunn av at hun fikk medhold i "bodommen" samt de opplysninger retten har funnet det bevist at skifteretten satt inne med. Ved alle de avslag og negative reaksjoner som kom fra skifteretten, er det ikke vanskelig å forstå at både Amelia Riis og hennes medhjelpere desperat forsøkte å få gehør for sine synspunkter. Dersom skifteretten i stedet for å avslå det meste og også unnlate å ta standpunkt på flere punkter, hadde undergitt henvendelsene en grundigere og mer seriøs behandling, ville bobehandlingen høyst sannsynlig ha utviklet seg på en annen måte. Det vises her spesielt til opplysninger om at selskapene ble tappet for midler. Dette burde vært undersøkt nærmere. Selv ikke etter at Justisdepartementet hadde omgjort rettens avslag om granskning på grunn av den manglende utbetaling av utbytte fra A/S Dovrefjell, tok skifteretten problemene alvorlig. Det vises til at det tok meget lang tid før granskning ble iverksatt.

Skifteretten hadde ikke behøvd å blande seg inn i driften på noen inngripende måte. Det første retten mener burde vært gjort, var å foreta en tilleggsregistrering av aksjene. Det er uforståelig for retten at dette ikke ble gjort. En registrering ville ha definert aksjenes posisjon som omtvistet, og også tydeliggjort skifterettens kompetanse. Det eneste skifteretten gjorde var å sikre aksjene ved å varsle Fellesbanken. Retten finner det for øvrig påfallende at man i den forbindelse ikke reagerte på at aksjene var pantsatt for Kristoffer Olsens gjeld uten at dette under behandlingen av tvisten var blitt opplyst for skifteretten. Slik retten nå ser det var dette et klart varsel om hvor lett det var for Kristoffer Olsen å sikre seg selv på de to selskapenes bekostning. Skifteretten burde også ha sett dette, og kunne slik retten ser det lett ha begrenset Kristoffer Olsens muligheter til enerådende disposisjoner.

Skifteretten hadde gode muligheter til å få bistand under bobehandlingen. Det vises til

sl.§ 16. Per Augdahl skriver i sin bok om skifte fra 1931 at "nødvendig" medhjelp kan være "enten av hensyn til arbeidsmenden eller av hensyn til arbeidets art, nemlig hvor dette enten krever særlig sakkyndighet eller hvor det ligger utenfor hvad man med rimelighet kan forlange at en skifteforvalter personlig befatter seg med." Slik medhjelp kan antas på boets bekostning. Her var det i utgangspunktet et bo med svært god økonomi, og som dermed kunne betale for den bistand skifteretten hadde behov for. Evt. kunne Amelia Riis blitt pålagt å betale ved utlodningene, dersom det senere skulle vist seg at alle beskyldningene var grunnløse.

Det er på det rene at skifteretten ikke selv var i besittelse av ekspertise innen shipping. Dette var imidlertid ikke nødvendig, i det slik ekspertise kunne leies utenfra. Dersom skifteretten for eksempel hadde oppnevnt en bobestyrer som hadde de nødvendige kunnskaper innen shippingvirksomhet, ville heller ikke bobehandlingen ha blitt så belastende for skifteretten. Retten er tidligere kommet til at skifteretten hadde hjemmel til å gripe inn. En grunn til at man ikke gjorde det fremgår av Hohles brev av 14. september 1978 s. 7, der det blir vist til at det lå trusler om erstatningssøksmål fra rederiets side i luften dersom skifteretten på noen måte blandet seg inn i driften. Det kan ikke være akseptabelt at en av arvingene skal kunne true seg til rettigheter. Det må være skifterettens ansvar å skjære igjennom slike trusler.

Det kunne vært gjort ved at stemmeretten på de omtvistede aksjer ble besluttet overført til skifteretten, slik det ble bedt om en rekke ganger. Man ville da kunne ha satt inn et ekstra styremedlem, hentet fra shippingskyndig miljø, til kontroll og samarbeid. Dette ville ha sikret at vesentlige disposisjoner ikke ble foretatt uten etter uavhengige og objektive vurderinger. Det er vanskelig for retten å se at noe slikt kunne føre til erstatningsansvar for skifteretten. Det er også vanskelig å se at Kristoffer Olsen skulle hatt noe imot dette dersom han ønsket å drive rederiet på den for boet mest hensiktsmessige og gunstige måte, noe han selv ga uttrykk for at han ønsket.

Skifteretten kunne også lett ha undersøkt om selskapenes representantskap utøvet en tilstrekkelig kontroll. Etter det opplyste legges til grunn at medlemmene for en stor del tilhørte rederiets administrasjon. Retten er dermed enig med saksøker i at man ikke fra skifterettens side kunne være så sikker på at disse ivaretok samtlige arvingers interesser at det ikke var behov for kontroll også fra skifterettens side.

Retten reagerer også på at skifteretten ikke syntes å ta på alvor de innsigelser som fremkom mot bobestyrer og skiftedommer. I et hvert fall når det gjelder innsigelser mot skiftedommeren mener retten det korrekte hadde vært å overlate avgjørelsen av dette spørsmål til en annen dommer. Dette ble ikke gjort.

Retten mener således at skifteretten foretok en rekke feilvurderinger under bobehandlingen. Det er her slik retten ser det ikke bare tale om enkeltstående feilvurderinger og uheldige disposisjoner fra skifterettens side. Hele bobehandlingen bærer etter rettens mening preg av man ikke har fulgt reglene for hvordan et dødsbo skal behandles. Dette er i alle tilfelle alvorlig. Desto mer alvorlig blir det i det skifteretten var klar over at det her var tale om store verdier, og at risikoen for skade var stor dersom saksøker hadde rett i noen av sine angrep på broren. Slik retten ser det, tok skifteretten en stor sjanse ved ikke å endre noe på Kristoffer Olsens situasjon etter at det ble kjent at eiendomsretten til aksjene var omtvistet. Retten er enig med saksøker i at det offentlige skiftet ikke fikk noen innvirkning på Kristoffer Olsens makt over selskapene. Det er heller ikke opplyst noe for retten som viser at skifteretten eller bobestyrer gjorde noe for å skaffe seg innsikt eller innsyn i driften. Det er ikke tvilsomt at det ble gjort mye arbeid i boet. Imidlertid kom det utrolig lite fruktbart ut av arbeidet.

Retten har stilt seg spørsmålet om hvorfor utviklingen av bobehandlingen ble så uheldig, og funnet det overveidende sannsynlig at mye av årsaken ligger i at Hohle ikke beholdt den nødvendige profesjonelle avstand til arvingene i denne saken. Hans brev til regjeringsadvokaten tilkjennegir at han hadde stor respekt for Kristoffer Olsen som reder. Det fremgår også tydelig at han meget sterkt mislikte Einar Riis, samt at han ikke hadde noen forståelse for Amelia Riis’ situasjon og hennes frykt for å miste hele sin arv. Han har dermed

slik retten ser det kommet i skade for å miste av syne den forpliktelse skifteretten har til å lytte uhildet til samtlige arvinger i boet.

Retten er dermed kommet til at skifteretten under bobehandlingen har handlet uaktsomt. Spørsmålet da er om uaktsomheten i dette tilfelle har vært erstatningsbetingende, i det det vises til at lovgiver i enkelte tilfelle har ment at det skal anvendes en mildere aktsomhetsnorm på områder knyttet til offentlig virksomhet. Vedr. dømmende virksomhet er kravet kvalifisert klanderverdighet. Også i annen offentlig virksomhet må det tas spesielle hensyn, f. eks. til hvilke økonomiske og andre ressurser som står til det offentliges disposisjon.

Etter en samlet vurdering er retten kommet til at det i dette tilfelle ikke kan legges en mildere aktsomhetsnorm til grunn ved skifterettens behandling. Som det fremgår har skifteretten mulighet til å belaste boet eller arvingene for økonomiske utlegg. Det er heller ikke den dømmende virksomhet retten mener har vært uaktsom, men selve administrasjonen av bobehandlingen, samt den manglende evne eller vilje til å se og ta hensyn til de varsler og faresignaler som fremkom under bobehandlingen. Det vises også til den enekompetanse skifteretten har når et bo tas til offentlig skifte. En arving har ingen andre muligheter til å beskytte sine rettigheter enn ved å henvende seg til skifteretten. Det må da kunne kreves at skifteretten tar henvendelsene alvorlig, og behandler disse ut fra de muligheter som foreligger til å gripe inn. Som det fremgår ovenfor er det rettens syn at skifteretten hadde mange slike muligheter Særlig i et tilfelle der risikoen for tap er stor, og skifteretten uttrykkelig blir gjort oppmerksom på hvilke virkemidler som kan hjelpe den utsatte arving til større trygghet, finner retten at det må være ansvarsbetingende uaktsomt at skifteretten ikke har fulgt opp med bedre kontroll. Retten finner således alt i alt uten tvil at det her foreligger erstatningsbetingende uaktsomhet fra skifterettens side ved at skifteretten lot Kristoffer Olsen fortsette driften av selskapene uten å sette inn noen begrensninger eller kontroll med driften.

Krav til årsakssammenheng:

Spørsmålet er så om det foreligger adekvat årsakssammenheng mellom uaktsomheten og det tap som oppsto i løpet av skifteperioden, dvs. om skifteretten kunne ha forhindret tapet ved en alternativ handlemåte. Retten er enig med saksøkte i at det faktum at skifteretten burde ha grepet inn, ikke er det samme som at en inngripen fra skifterettens side ville ha ført til et annet resultat av bobehandlingen.

Retten er ikke i tvil om at den skipsfartskrisen som oppsto i oktober/november 1973 i alle fall ville ha rammet rederiet. Dette var ikke noe skifteretten kunne ha forhindret, og det er således ingen adekvat årsakssammenheng mellom det tapet som oppsto som følge av skipsfartskrisen og skifterettens uaktsomhet. Problemet er å fastslå om krisen ville ha ført til at rederiet gikk konkurs, eller om andre transaksjoner var medvirkende til konkursen på en måte skifteretten kunne ha forhindret.

Et spørsmål retten må ta standpunkt til er om det er ført bevis for at driften i selskapene vedr. en eller flere av de påberopte transaksjoner var uforsvarlig, og kunne vært forhindret av skifteretten. Det er på det rene at transaksjonene ble foretatt av Olsen & Ugelstad-gruppen, og ikke bare av de to selskapene der boet hadde aksjemajoriteten. Det er også på det rene at granskningsnemnda stort sett ikke fant grunnlag for kritikk av de transaksjoner saksøker har fremhevet som uforsvarlige. Tor Wergeland opplyste dog i retten at Olsen & Ugelstad generelt hadde en ekstrem risikoprofil når det gjaldt de transaksjoner han hadde vurdert. Per Steina uttalte flere ganger at han mente at granskningsnemnda hadde trukket for raske slutninger på for lettvint grunnlag. Det er således etter rettens syn nødvendig å gå igjennom de forskjellige transaksjoner og vurdere de bevis som er ført vedr. disse. Vurderingen av hvilke tap skifterettens uaktsomhet eventuelt påførte saksøker vil deretter bli foretatt samlet nedenfor.

 

Vardefjell:

Som det fremgår av faktumfremstillingen ovenfor har retten gått nøye gjennom forholdene rundt Vardefjell, og er enig med saksøker i at hele transaksjonen i utgangspunktet virker spesiell, særlig på grunn av den svært kompliserte avtalestruktur som ble benyttet. Det er også etter rettens syn påfallende med de stråselskaper som var inne i bildet, og som det er umulig å få opplyst hvem som står bak. Rederiets forklaring virker ikke troverdig på retten. Det er anført fra rederiets side at skipet var begynt å bli gammelt, og at den oppnådde pris ble ansett å være god i markedet slik det var da avtalene ble inngått i desember 1972. Men dette gir imidlertid slik retten ser det, ingen god forklaring på hvorfor man måtte gå inn på et så komplisert avtaleforhold. Det ble opplyst fra rederiets side at det var helt vanlig at skip ble solgt. Dog ble det i andre salgsforhold ikke benyttet noen slik fremgangsmåte som i dette tilfelle. Det er ikke lett for retten å se noen annen grunn til at man ikke også kunne selge Vardefjell på vanlig måte, enn at det var forhold rundt transaksjonen man ønsket å holde skjult for norske myndigheter.

Retten viser her også til Ole Lunds forklaring under hovedforhandlingen, da han hevdet at

man ikke var interessert i å få fremlagt de bakenforliggende avtaler. Det er vanskelig for retten å tro at forretninger drives på denne måten, spesielt når det dreier seg om så store beløp som i dette tilfelle. Retten fester heller ikke lit til at rederiets ønske om forretninger med Burmah Oil Tankers bare var begrunnet i et ønske om å komme inn i et samarbeid med et stort oljeselskap. De opplysninger som er fremkommet bl.a. om Elias Kulukundis tyder, slik retten forstår det, på at Burmah Oil Tankers ble drevet på en spekulativ måte med stor risiko. Det kan ikke være betryggende å samarbeide med et slikt selskap, noe de senere hendelser også viste. De erfarne rederne i Olsen & Ugelstad måtte vite dette. Det er derfor etter rettens mening overveiende sannsynlig at det lå andre motiver bak samarbeidet enn det som er opplyst fra rederiets side. Det vises her også til det Kulukundis antydet om at det ble tjent penger på transaksjonen utenfor Norge, samt uttalelsene fra James Noel Botham som bekreftet det Kulukundis hadde sagt, og også opplyste at det var tale om "bottom line deals" og "below linde deals". Retten viser også til opplysningene om at det forelå avtaler med andre redere om hvorledes disse kunne få fordeler i utlandet ved joint venture avtaler, jf. avtale mellom Reksten og Burmah vedr. MT Cyprian, samt avtale vedrørende båten Jonwi, der også Ole Lund opplyste å ha bistått.

Retten er også enig med saksøker i at det er påfallende at rederiet ikke har gitt en troverdig forklaring på hvilke skattemessige hensyn som lå bak tilbakedateringen av certepartiet med Burmah. Dette tyder etter rettens syn på at Kulukundis hadde rett da han det ble opprettet avtaler for å unngå beskatning i Norge. Dette er naturlig nok ikke noe rederiet kunne opplyse verken til granskningsnemnda eller retten.

Retten finner det også påfallende at det synes som om det ble betalt en kommisjon til selskapet Hoccus Poccus i forbindelse med låneopptaket i banken William Brandts. Det er ikke gitt noen forklaring på dokumentet av 18.12.72 hvor dette fremgår, og retten er enig med saksøker i at dette kan tyde på at det hele var et pro forma arrangement. I det hele ble det inngått en rekke avtaler man ikke kjenner innholdet i. Rederiet har opplyst at disse ikke hadde noe med Olsen & Ugelstad å gjøre. Retten er enig med saksøker i at dette ut fra de opplysninger som foreligger finnes lite troverdig. Det vises her også til opplysningene om hvor lett det er å skjule eierforholdene bak selskaper opprettet i de såkalte skatteparadisene.

Slik retten forsto Tor Wergelands forklaring mente han at det ikke var naturlig å ordne et salg på denne måten dersom man ikke hadde til hensikt å skjule noe for myndighetene. Retten finner hans uttalelser troverdige, og kan ikke se at dette endres ved at han ikke har snakket med folk i rederiet. Disse har slik retten ser det tydelig tilkjennegitt at de ikke har ønsket å gi alle opplysninger.

Etter en grundig gjennomgang av Vardefjell-transaksjonen er retten overbevist om at hensikten bak transaksjonen og den kompliserte avtalestrukturen på en eller annen måte var å skjule enkelte forhold for myndighetene. Bakgrunnen finner retten det ikke nødvendig å gå inn på. Det må være tilstrekkelig å konstatere at det forelå en lang rekke usikre og ukjente forhold i kontraktsopplegget, noe som også fremgår av granskningsnemndas rapport. Selv om granskningsnemnda fant at det ikke var grunnlag for spesielle bemerkninger, er retten overbevist om at skifteretten ikke kunne ha gått inn på slike avtaler, dersom den hadde involvert seg på den måte retten mener den skulle ha gjort. Skifterettens oppgave var å sørge for at verdiene i selskapene ble forvaltet på best mulig måte til fordel for alle arvingene. En shippingkyndig bobestyrer, evt. et styremedlem innsatt av skifteretten måtte ha fått alle avtaler fremlagt for å kontrollere disse. En slik kontroll ville etter rettens syn overveiende sannsynlig ført til at avtalene ikke kunne vært gjennomført. Det store tapet som transaksjonen førte til ville dermed vært unngått, og retten mener således at det foreligger en klar sannsynlighetsovervekt for å fastslå årsakssammenheng mellom skifterettens manglende engasjement og noe av tapet selskapene A/S Luksefjell og A/S Dovrefjell ble påført i den forbindelse

I det certepartiavtalen med Burmah ble inngått den 5. oktober 1970, kunne skifteretten ikke ha grepet inn overfor denne. Den månedlige raten på USD 4,55 ville således ha løpt i 3 år fra mai/juni 1971. Skifteretten kunne imidlertid ha forhindret avtalene som ble inngått 18. desember 1972, i det dette var lang tid etter at skiftetvisten var reist. Retten kan her ikke se at det har betydning om saksøker før dette tidspunkt spesielt hadde bedt skifteretten gripe inn, i det skifteretten selv har en slik plikt i medhold av sl. § 15. Retten finner det således i tilstrekkelig grad bevist at det var en årsakssammenheng mellom skifterettens uaktsomhet og tap knyttet til avtalene rundt Vardefjell.

Falkefjell-transaksjonen:

I det skiftetvist ennå ikke var reist, mener retten at skifteretten ikke kunne ha forhindret den avtalen rederiet inngikk med Reksten den 29. januar 1971 vedr. skipet Falkefjell. Det er derfor ikke nødvendig å ta standpunkt til om de inngåtte rater var lave eller om avtalen av andre grunner ikke burde ha vært inngått.

Vedr. forhandlingene med Burmah som ble startet medio 1973 er retten ubetinget enig med saksøker i at rederiet ved den avtale som partene ble enig om i mai 1974 ga fra seg disposisjonsretten over skipet på en slik måte at det i realiteten forelå et salg, og at de norske rederiene ble stående som pro forma eiere. Det vises til at Burmah skulle overta alle omkostninger vedr. finansiering og skulle bære all risiko for tap. Kun etter at alt tap var dekket skulle de norske eiere kunne få halvparten av inntekten fra skipet. Sjansen for at det skulle bli noen inntekter å dele var imidlertid liten, i det tankmarkedet var svært dårlig da avtalen ble inngått. Det vises spesielt til at alt tidligere tap også skulle kunne trekkes fra. Retten er dermed også enig med saksøker i at det måtte ha vært en tryggere forretning å selge skipet på vanlig måte for å frigjøre likviditet. Man ville da ha unngått den risiko vedr. finansieringen som rederiet gikk inn på. Det vises her også til opplysningen fra rederne om at det stadig ble solgt skip fra rederiets side.

Retten er også enig med saksøker i at opplegget tyder på at Burmah hadde som strategi ved overtagelse av skip at man ikke ville ha gjelden inn i regnskapet. Det kan dermed synes som om saksøker også har rett i at dette var bakgrunnen for at Burmah hadde mulighet til å oppnå 100 % finansiering. Retten forundrer seg noe over at rederiet ikke vurderte dette forhold nærmere. Dette ikke minst da det allerede den 10. juni 1974 var klart at det ikke var mulig å få til den planlagte finansieringen. Det er på det rene at refinansieringen av Falkefjell var svært viktig for rederiets likviditet. Det er derfor vanskelig for retten å forstå at man fra rederiets side ikke synes å ha gjort noe annet enn å fortsette å arbeide for å få en finansiering på plass utover hele sommeren og høsten 1974.

Det er påstått fra rederiets side at man foretok svært grundige vurderinger før man gikk inn på et samarbeid med Burmah. Imidlertid opplyste Pål Erik Korsvold i retten at det gikk frem av regnskapene til Burmah, spesielt fotnotene, både for 1972, 73 og 74 at Burmah ikke var så solid økonomisk som rederne hevdet, og at dette var noe man lett kunne ha oppdaget. Det er således også her vanskelig for retten å feste lit til rederiets forklaring. I det Burmah Oil vitterlig ikke var så solid som påstått, må det slik retten ser det ha ligget andre motiver bak engasjementet. Rederiet begrunnet også transaksjonen med at man ikke ville selge Falkefjell og Fagerfjell (se nedenfor) fordi man ville redusere det tankmiljø man ønsket å bygge opp. Retten finner også denne begrunnelsen påfallende, i det det er vanskelig å se forskjellen på salg og utleie når man i realiteten gir fra seg hele disposisjonsretten med rett for Burmah til å overta etter at avtaleperioden var avsluttet.

Retten viser også til Tor Wergelands uttalelser om at det faktum at Burmah ikke hadde levert den supertankeren som skulle være en del av avtalen vedr. Vardefjell, burde avholdt rederiet fra å inngå nye avtaler med selskapet. Også dette burde i alle fall etter rettens syn fått rederiet til å undersøke forholdene nærmere før man gikk inn på nye avtaler, noe man etter de opplysninger som ble gitt av Pål Erik Korsvold ikke kunne ha gjort.

Det vises også til at Elias Kulukundis under samtalen med Einar Riis spesielt opplyste at meningen med avtalene både vedr. Falkefjell og Fagerfjell var å sile av penger i utlandet. Uttalelsen er bekreftet at James Noel Botham, og retten slutter seg ikke til den vurdering som ble foretatt av byretten i dom av 27. juli 1978, hvor det anføres i premissene at det ikke kan legges vekt på Kulukundis uttalelser. Slik nærværende rett ser det, er det fremkommet mye som tyder på at Kulukundis drev sin virksomhet for Burmah Oil Tankers på kant med vanlige retningslinjer for forsvarlig shippingvirksomhet. Det er påfallende for retten at Olsen & Ugelstad hadde et så stort ønske om å samarbeide nettopp med ham som det fremkommer av de begrunnelser rederiet har gitt bl.a. for Falkefjelltransaksjonen.

Det er enighet om at den prisen som ble avtalt for Falkefjell var i samsvar med markedsprisen. Det forlik som ble inngått etter tvisten med Burmah i mars 1976, tyder også på at rederiet hadde inngått en bindende avtale med Burmah. Retten finner dog så mange usikkerhetsmomenter knyttet til saken, at den finner det overveiende sannsynlig at skifteretten ikke kunne ha medvirket til avtalen dersom den hadde ført den kontroll som retten mener den burde ha gjort. Dersom skifteretten hadde forlangt fremlagt regnskaper for Burmah Oil Tankers ville de fotnoter Korsvold påpekte vært fremkommet, noe som ville ha forhindret samarbeidet med Burmah eller i alle fall ført til at skipet ble solgt eller leiet ut til andre fra juni 1974. Etter en samlet vurdering finner retten således i tilstrekkelig grad bevist at det foreligger årsaksammenheng mellom skifterettens uaktsomhet og noe av det tap rederiet ble påført som følge av den inngåtte avtale mellom Olsen & Ugelstad og Burmah vedr. Falkefjell.

Vedr. avtalen med selskapet Iceland, som kjøpte opp rederiets fordring på Reksten, kan imidlertid ikke retten se at det er ført bevis for at skifteretten kunne eller burde ha forhindret dette. Tapet Reksten påførte rederiet var reelt. En eventuell forfølgelse av Reksten for å få tak i hans utenlandsformue var et prosjekt som ville ha tatt lang tid. Det er ikke uvanlig at man i et slikt tilfelle nøyer seg med et mindre beløp for "å redde stumpene". Det legges til grunn som bevist at det var Reksten som sto bak Iceland. Dog er dette etter rettens syn ikke bevis for mer enn at Reksten var en smart forretningsmann. Saksøkers teorier om underliggende avtaler med Reksten allerede fra våren 1975 kan være riktige. Imidlertid er det slik retten ser det ikke ført tilstrekkelige bevis for at det lå andre hensyn bak det som skjedde rundt Rekstens manglende betaling av leie for Falkefjell enn det som er fremkommet. Retten er ubetinget enig med saksøkte i at mistanker og teorier ikke er tilstrekkelig som bevis for retten. Retten ser at det noen ganger kan være vanskelig å føre bevis for hemmelige underliggende avtaler. Dog finner den de teorier som er fremsatt vedr. forholdene rundt Iceland såpass preget av spekulasjon i faktum at det ikke anses nødvendig å gå nærmere inn på disse.

Fagerfjell-transaksjonen:

Mye av de vurderinger retten har foretatt vedr. Falkefjell, gjelder også for Fagerfjell. Rederiets begrunnelse for å inngå avtalen med Burmah var stort sett lik. Dog fremgår at markedsverdien for Fagerfjell lå betydelig over den verdi joint venture-avtalen Burmah skulle innløse skipet til. Etter rettens syn er dette nok et moment som viser det påfallende i at det var så viktig for rederiet å inngå samarbeidet med Burmah. I det retten ovenfor har funnet å kunne legge til grunn som bevist at Burmah ikke var det solide firmaet som rederiet har begrunnet avtalen med, finner retten det også her i tilstrekkelig grad sannsynliggjort at det må ha ligget andre motiver bak enn de som offisielt ble fremsatt fra rederiets side. Også vedr. Fagerfjell opplyste Elias Kulukundis at det var meningen at rederne skulle få økonomiske fordeler i utlandet. Retten er enig med saksøker i at det ikke var noen grunn for Kulukundis til å lyve om dette.

I det avtalen ble inngått den 21. juni 1974, hadde skifteretten mulighet til å forhindre denne ved de midler den hadde til rådighet, bl.a ved å få seg forelagt regnskapene til Burmah for 1972 og 1973. Også her hadde en gjennomgang av Burmahs regnskaper vist at selskapet ikke var så solid som rederiet opplyste. Retten finner på det grunnlag i tilstrekkelig grad bevist at det også her forelå en årsakssammenheng mellom skifterettens uaktsomhet og tap rederiet ble påført i den forbindelse.

Nybygg 301 Uddevalla:

Det er på det rene at dette var en uheldig forretningstransaksjon som påførte rederiet et stort tap, og retten er enig med saksøker i at det i ettertid er lett å se at skipet aldri skulle ha vært kontrahert.

Imidlertid finner retten saksøkers angrep på transaksjonen noe preget av etterpåklokskap. Det var riktig nok kjent for rederne at det hadde foregått en overkontrahering i markedet, og at man måtte regne med et fall i bulkmarkedet etter at tankmarkedet falt sammen høsten 1973.

Dog var rederne på tidspunktet for kontraheringen ikke kjent med at Reksten og Burmah ville få så store problemer som det senere viste seg at de fikk. Bl.a. fremgår av drøftelsene vedr. Falkefjell og Fagerfjell at retten finner det sannsynlig at rederiet ikke foretok grundige undersøkelser med hensyn til Burmahs økonomiske situasjon. Det er heller ikke fremkommet opplysninger som viser at man allerede i april 1974 kunne være kjent med Rekstens problemer. Rederiet har selv uttalt at man mente Reksten hadde tjent så mye penger i begynnelsen av 70-årene at han i alle fall ville klare å betale leie for avtaleperioden vedr. Falkefjell. Det er ikke noe som tyder på at dette ikke kunne være riktig.

Man kunne heller ikke på det tidspunkt vite at markedet ikke skulle ta seg opp igjen, og at krisen skulle bli så langvarig og dyptgående som det senere viste seg at den ble. I det skipet ikke skulle leveres før i 1978 mener retten at rederne hadde god grunn til å tro at markedet da hadde bedret seg. Det vises til opplysninger om at shippingmarkedet går svært mye opp og ned. Retten kan dermed ikke se bort fra at det kunne være forsvarlig å vente med å slutte opp skipet til man fikk den forventede forbedring i fraktratene. Retten finner her ikke å kunne ta hensyn til Tor Wergelands vurdering, i det det uten tvil er svært mye lettere å se feilvurderinger i ettertid. Etter en samlet vurdering kan retten derfor ikke se at kontraheringen på det tidspunkt den ble foretatt var så uforsvarlig som saksøkerne hevder.

Skifteretten hadde hatt mulighet til å vurdere kontraheringen dersom den hadde satt seg inn i rederidriften slik retten mener den burde. Imidlertid er retten i sterk tvil om den ville kunne forutsett de problemer som etter hvert fremkom med hensyn til finansieringen slik at den kunne forhindret avtalen. Det er her viktig å se på situasjonen da kontraheringen ble foretatt. Heller ikke skifterettens folk kunne på det tidspunkt ha forutsett Rekstens senere finansielle problemer. Ved vurderingen kan det således ikke tas hensyn til dette. Vedr. Burmah er retten noe mer usikker. Ved en gjennomgang av regnskapene kunne man oppdaget at selskapet ikke var så solid som det hevdes fra rederiets side. Det var imidlertid ikke i april 1974 kommet varsler som tydet på at Burmah var i alvorlige vanskeligheter. Retten mener også det må tas hensyn til at rederiets vanlige drift forutsatte stadige kontraheringer og salg av skip. Det skulle dermed etter rettens syn mye til før skifteretten kunne ha nektet en kontrahering, dette selv om utgangspunktet for at avtalen ble inngått skulle være så uformell som saksøker mener. Etter en samlet gjennomgang kommer retten til at skifteretten mest sannsynlig ikke kunne ha grepet inn, og finner det således ikke tilstrekkelig bevist at det isolert sett foreligger årsakssammenheng mellom skifterettens uaktsomhet og det tap rederiet ble påført ved kontraheringen av Nybygg 301 Uddevalla.

Retten har her også vurdert hvorvidt skifteretten kunne ha grepet inn i ettertid, jf. NL art. 5-1-2, men finner intet grunnlag for dette. Avtalen stred ikke mot ærbarhet. Det er neppe sannsynlig at en avtalemotpart ville latt seg skremme til å gå fra avtalen på et slikt grunnlag. Retten kan ikke se at skifteretten ville kunne hatt noen påvirkningsmulighet i den forbindelse.

Oljeprosjektene:

Retten finner det i utgangspunktet noe vanskelig å vurdere oljeprosjektene, i det det i ettertid er lett å se at rederiet tapte mye penger på dem. På den tiden var det imidlertid stor interesse for prosjekter knyttet til utvinning av olje, og helt sikkert mye optimisme når det gjaldt å tjene penger på dette området. Retten har dermed i utgangspunktet forståelse for at rederiet ønsket å være med på et nytt og spennende område. Rederiets historie viser at man også tidligere har lagt om driften og tilpasset denne til nye forhold.

Imidlertid hadde rederiet allerede på det tidspunkt man valgte å starte oljeprosjektene store økonomiske problemer, bl.a. knyttet til at man ikke hadde klart å få til en refinansiering av Falkefjell. Tankmarkedet lå nede, og høsten 1974 kom de første varsler om økonomiske problemer både for Reksten og Burmah. Det ble investert betydelige beløp i oljeprosjektene, og retten mener det virker påfallende at man ikke allerede på det tidspunkt forsto at den planlagte refinansiering av Falkefjell ikke kunne gjennomføres. At dette var av stor betydning, viser det faktum at likviditetsproblemer som følge av Falkefjell-saken ble brukt som begrunnelse for salg av prosjektene ultimo juni 1975, altså bare ca. 5 måneder etter at avtalen vedr. jack-up Salen ble inngått. Retten kan ikke forstå at man ikke så dette allerede på kontraktstidspunktet, og finner det underlig at man på det tidspunkt valgte å investere store beløp på et nytt område. Dette gjelder også for Fjelldrill og drillskipet, selv om disse kontrakter ble inngått før årsskiftet. Også på det tidspunkt var det tydelig at Falkefjell-finansieringen var svært usikker. Det vises også her til Tor Wergelands uttalelser om at det i en rekke styremøter ble uttrykt bekymring vedr. likviditeten. Man hadde jo på det tidspunkt også store forpliktelser i forbindelse med kontraheringen av Nybygg 301 Uddevalla.

A/S Dovrefjell var i navnet ikke med på investeringene, i det Amelia Riis hadde satt seg imot de nødvendige vedtektsendringer. Retten mener dette viser at det var mulig å se faresignalene også før avtalene vedr. oljeprosjektene ble inngått. Det er vanskelig å forstå at ikke også rederiets folk forutså risikoen for at man ikke kunne klare å oppfylle de forpliktelser oljeprosjektene medførte. Nye satsningsområder krever som regel en innkjøringsperiode. Det må ha vært klart også høsten 1974 at rederiet hadde så lite å gå på økonomisk at de nye investeringene innebar en stor risiko for tap.

Vedr. A/S Dovrefjell viser retten også til det faktum at A/S Olsen & Ugelstad hadde en gjeld til A/S Dovrefjell i 1974 på vel kr. 14 mill., jf. granskningsnemndas rapport på s. 121. På den annen side skyldte A/S Luksefjell i samme år ca. kr. 19 mill. til A/S Olsen & Ugelstad. Dette betydde at A/S Dovrefjell i realiteten oppebar en del av risikoen ved investeringene i oljeprosjektene til tross for at vedtektene ikke hjemlet slike investeringer, jf. granskningsnemndas rapport s. 123. Retten er enig med granskningsnemnda i at rederiets forklaring som er gjengitt på s. 122 flg. ikke kan endre på dette.

Etter rettens syn kunne skifteretten ikke i noe fall ha medvirket til investeringer av en slik størrelse i strid med vedtektene i A/S Dovrefjell. A/S Luksefjell hadde ikke økonomi til å gå inn alene. Dette fremgår tydelig av gjelden til A/S Olsen & Ugelstad samt den gjeld som ble opparbeidet til A/S Rudolf som følge av engasjementet i A/S Fjelldrill, jf. bostyrets foreløpige innberetning av 13. februar 1984 s. 7. Som det fremgår ovenfor har retten funnet at skifteretten hadde muligheter til å følge med på driften og de vedtak som ble fattet. Den hadde også en plikt til å gripe inn for å verne verdiene. Etter en samlet vurdering finner retten bevist at skifteretten handlet uaktsomt ved ikke å gripe inn og forhindret engasjementene i olje, og det finnes også i tilstrekkelig grad bevist en årsakssammenheng mellom skifterettens uaktsomhet og noe av det tap rederiet ble påført som følge av investeringene i oljeprosjektene.

Hudson-båtene:

Hudson-båtene ble kontrahert så tidlig som i 1968, og retten kan ikke se at skifteretten kunne ha grepet inn. Heller ikke endringsavtalen den 14.6.70 kunne skifteretten ha gjort noe med. Retten mener derfor det ikke er nødvendig å se på om avtalene rundt dette var forretningsmessig forsvarlige. Dog bemerker retten at det faktum at avtalene ble endret for å oppnå en engelsk investment grant som de ikke ville ha vært berettiget til dersom alle forhold hadde vært gjort kjent for de britiske myndigheter, etter rettens syn viser at rederne ikke syntes å ha hatt synderlig respekt for gjeldende regler på dette området. Det ble tvert imot opplyst at dette var noe "alle" gjorde. Slik retten ser det er dette også et moment ved vurderingen av rederiets øvrige noe spesielle transaksjoner. Den kan ikke se bort fra at samme syn gjorde seg gjeldende når det gjaldt opprettelse av stråselskaper i skatteparadis, skjulte joint venture avtaler og lignende. Dette var heller ikke uvanlig, jf. Erling Borgens bok om Hilmar Rekstens eventyr samt flere fremlagte artikler og dokumentasjoner vedr. hvorledes stråselskaper opprettes.

Saksøker har påpekt at Reksten overtok skipene billig. Dette ble også bekreftet av Tor Wergeland. Retten kan imidlertid heller ikke se at skifteretten kunne ha gjort noe med dette forhold. Med de eierandeler A/S Luksefjell og A/S Dovrefjell hadde i kommandittselskapet, ville de ikke ha kunnet forhindret et salg. Dette fremgår klart av Georg Rønnebergs brev til Olsen § Ugelstad den 1. mars 1974. Retten finner å måtte legge dette til grunn, og finner det dermed ikke bevist at det forelå årsakssammenheng mellom selskapenes tap knyttet til Hudson-skipene og skifterettens uaktsomme opptreden.

MS Varangfjell:

Retten kan heller ikke se at skifteretten hadde noen mulighet til å gripe inn overfor de avtaler som ble gjort vedr. Varangfjell i 1970, og mener dermed at den heller ikke kunne ha påvirket den senere utviklingen. Heller ikke her mener retten at NL art. 5-1-2 kunne kommet til anvendelse. Isolert sett kan det dermed heller ikke finnes bevist noen årsakssammenheng mellom skifterettens manglende inngripen og det oppståtte tap.

Bruce-båtene:

Disse båtene ble bestilt så tidlig som i 1968. Retten er enig med saksøker i at det vedr. de inngåtte avtaler foreligger en rekke usikre momenter. Det vises til at certepartiet ble redusert uten at det er gitt noen god forklaring. Det er svært vanskelig for retten å forstå bakgrunnen, i det denne reduksjonen førte til at driften ble mindre interessant for de norske eierne, jf. granskningsnemndas rapport s. 74. Retten er også enig med saksøker i at opplegget kunne tyde på at man planla å føre båtene ut. Dette styrkes etter rettens syn av de påfallende navn på selskapene som kjøpte båtene etter at det ble gitt avslag på søknad om utflagging.

Retten mener skifteretten kunne forhindret reduksjon av raten. Imidlertid er det tvilsomt for retten om dette ville ha forhindret det påløpte tap, i det de opprinnelige avtaler var inngått før skifteretten kunne ha grepet inn. Retten har også her vurdert NL art. 5-1-2 uten at man finner at denne bestemmelsen kunne ha vært benyttet. Retten er på den bakgrunn kommet til at det ikke er ført tilstrekkelig bevis for noen årsakssammenheng mellom skifterettens uaktsomhet og tapet i dette tilfelle. Dog finner retten at alle de usikre momentene rundt disse avtalene uten tvil burde ha skjerpet skifterettens aktsomhet i forhold til de øvrige avtaler inngått senere.

MS Sognefjell:

Retten er enig med saksøker i at det var påfallende at Sognefjell ble overført til bokført verdi. Dette førte til at verdiene i A/S Falkefjell ble øket på bekostning av A/S Dovrefjell og A/S Luksefjell. Verdien av de aksjene Amelia Riis skulle gi fra seg i henhold til påskeavtalen ble således redusert, og dette førte til en ubalanse i verdiene som Amelia Riis ikke hadde herredømme over. Retten kjenner ikke bakgrunnen for dette, men kan ikke se bort fra at saksøker kan ha rett i at Kristoffer Olsen ønsket å redusere verdien av aksjene for eksempel av hensyn til den arveavgift han skulle betale.

Retten er i utgangspunktet enig med saksøker i at den ubalanse som er beskrevet ovenfor har skapt problemer ved at den medvirker til å så tvil om det her forelå en avtale der ytelsen dekket motytelsen, og at Amelia Riis ikke kan bebreides dette. Slik retten ser det kunne skifteretten ikke ha medvirket til overførsel mellom selskapene til underpris, noe som muligens ville ha ført til at "påskeavtalen" ikke var blitt inngått. Etter at den var inngått, kan retten imidlertid ikke se at det var dette forhold som førte til at avtalen ikke ble gjennomført. "Påskeavtalen" ble misligholdt umiddelbart, og ble hevet som følge av de påstander som ble nedlagt i den etterfølgende voldgiftssak. Det er mulig at Amelia Riis hadde lagt ned en annen påstand dersom overførselen til bokførte verdier hadde vært kjent for henne på det tidspunkt. Retten mener dog hun i alle fall tok en sjanse ved å begrense voldgiftsrettens mulighet til å ilegge erstatning ved den begrensning som ble fastsatt, og at hun selv må bære ansvaret for dette. I det andelene i skipet ble tilbakeført til A/S Luksefjell og A/S Dovrefjell høsten 1975, også til bokførte verdier, kan retten ikke se at det er ført bevis for at selskapene er påført varig tap ved overførselen.

Oppsummering vedr. årsakssammenhengen:

Som det fremgår ovenfor er retten kommet til at skifteretten kunne ha grepet inn og forhindret transaksjonene vedr. Vardefjell, Falkefjell, Fagerfjell samt oljeprosjektene, og at det er ført tilstrekkelig bevis for årsakssammenheng mellom skifterettens erstatningsbetingende uaktsomme opptreden og tap forårsaket av disse transaksjonene ved at det ikke ble satt inn tiltak for å begrense tapene. Retten har ikke tatt standpunkt til om rederiet har opptrådt på ulovlig måte, med unntak av transaksjonene for å oppnå engelsk investment grant, eller om rederiet ble drevet på inkompetent måte. Dog er det et ubestridt faktum at de transaksjoner som er vurdert, førte til store tap for rederiet Det retten har vurdert, er hvorvidt skifteretten kunne og burde grepet inn for å beskytte verdiene og forhindret tap.

Retten er enig med saksøkte i at det faktum at retten mener at skifteretten burde ført mer kontroll og grepet inn i de ovenfor nevnte tilfelle, ikke betyr at alternative handlingsmåter i ethvert tilfelle ville ha ført til at alt tap hadde vært unngått. Det er svært mye lettere å se forholdene i ettertid. Retten kommer nærmere tilbake til dette under tapsberegningen nedenfor.

Retten mener imidlertid at de tap boet ble påført ved transaksjonene var påregnelige for skifteretten. Det vises til de svært mange advarsler som forelå. Skifteretten ble gang på gang bedt om å gripe inn og gjort oppmerksom på mistanker om at driften ikke var i boets og samtlige arvingers interesser. Slik retten ser det kan det ikke da være upåregnelig at det senere viser seg at det ble foretatt transaksjoner som førte til tap for boet.

Skifteretten var også kjent med det fiendskap som forelå mellom Amelia Riis og Kristoffer Olsen og de forsøk som tidligere var gjort fra Kristoffer Olsens side for å forsøke å forhindre Amelia Riis i å få arv etter foreldrene. Søsteren Monica Riis Johannessen støttet Kristoffer Olsen. Det har ikke vært mye fokusert på hennes forhold under saken, men retten legger til grunn at hun og hennes mann var tilgodesett av Kristoffer Olsen på annen måte, bl.a. gjennom overtagelsen av selskapet A/S Enterprise. Dette var også noe skifteretten kjente til. Det var således uvennskapet mellom Amelia Riis og Kristoffer Olsen som var problemet under bobehandlingen, og retten kan ikke helt se bort fra at noe av Kristoffer Olsens motivasjon for driften under bobehandlingen fortsatt var å forsøke å redusere Amelia Riis’ arv mest mulig. Det vises her bl.a. til at han i sin forklaring under hovedforhandlingen fortsatt ikke viste noen forståelse for de transaksjoner han var kritisert for bl.a. av granskningsnemnda, for eksempel forholdene rundt Kragerø Ørretfarm. Den manglende forståelse for skifterettens ansvar for å beskytte den arving som befant seg i den svakeste posisjon fremkommer tydelig i Hohles brev til regjeringsadvokaten, og retten mener at skifteretten gjorde en alvorlig feil ved ikke å ta noe hensyn til den situasjon Amelia Riis befant seg i.

Retten er imidlertid enig med saksøkte i at det ikke var en påregnelig årsakssammenheng mellom de uaktsomme handlinger og tapet knyttet til de aksjer saksøker eide utenom boet. Skifterettens oppgave var å ivareta boets interesser. Øvrige aksjer utenom dette var ikke skifterettens ansvar, og retten mener klart at de tap Amelia Riis eventuelt ble påført utenom boet må søkes erstattet på annen måte.

Det økonomiske tap som følge av skifterettens uaktsomhet:

Det er lagt frem en rekke beregninger vedr. de tap saksøker mener har oppstått som følge av transaksjonene rundt Vardefjell, Falkefjell, Fagerfjell og oljeprosjektene. I tillegg er det slik retten ser det et spørsmål om avvergelse av disse tapene ville ha ført til at tapene på Uddevalla 301 og Varangfjell ville ha vært unngått.

Retten mener det foreligger svært mange usikre momenter med hensyn til tapsberegningene.

Det store spørsmålet er om selskapene A/S Luksefjell og A/S Dovrefjell ville ha gått konkurs også dersom skifteretten hadde grepet inn slik retten har funnet at den burde ha gjort.. Det er her et moment at rederiet drev betydelig virksomhet som ikke er berørt i nærværende sak. Det er derfor ikke bare de omtalte tap som hadde betydning. Imidlertid finner retten uten tvil at de tap rederiet ble påført ved de gjennomgåtte transaksjoner må tillegges stor vekt. Særlig mener retten at samarbeidet med Burmah førte til store problemer. Rederiet opplyste selv at oljeprosjektene måtte avvikles fordi refinansieringen av Falkefjell ikke kunne gjennomføres. Det er på det rene at en rekke andre rederier kom seg igjennom oljekrisen uten konkurs. Retten mener det er stor sannsynlighet for at dette også kunne ha vært tilfelle for Olsen & Ugelstad dersom de hadde unngått samarbeidet med Burmah og heller satset på mer tradisjonell rederivirksomhet, som de hadde gjort tidligere.

Som det fremgår ovenfor er det slik retten ser det også mye som tyder på at Kristoffer Olsens disposisjoner var preget av konflikten med søsteren. Denne synes også å ha påvirket rederiet for øvrig, bl. a. kunne man med en inngripen fra skifterettens side ha unngått de tvister og konflikter som belastet rederiet både økonomisk og på annen måte, jf. bostyrets foreløpige innberetning s. 7.

Slik retten ser det ville en mer forsiktig forretningsførsel fra Olsen & Ugelstads side ha sikret verdiene på en vesentlig bedre måte enn det som skjedde. Det var dette skifteretten skulle ha medvirket til så lenge boet sto under skifterettens forvaltning, og en av arvingene stadig protesterte og krevde bedre kontroll. Etter en samlet vurdering finner retten på bakgrunn av ovenstående samt øvrige opplysninger i saken at det foreligger sannsynlighetsovervekt for at inngripen fra skifterettens ville ha hindret konkursen i selskapene. Aksjene ville da ikke ha vært verdiløse, og retten finner at Amelia Riis er påført et tap som hun skal ha erstattet.

Retten er imidlertid ikke i tvil om at selskapets økonomi i alle tilfelle ville ha blitt betydelig berørt av den krisen rederinæringen gjennomgikk fra høsten 1973. Det er heller ikke på noen måte sikkert at skifteretten i enhver henseende kunne ha bidratt til å velge den gunstigste løsning. Alternative valg kunne også ha ført til tap. Det er svært mye lettere å være etterpåklok enn å foreta de riktige disposisjoner i øyeblikket. Det er derfor betydelig usikkerhet knyttet til størrelsen på tapet.

Ut fra de usikkerhetsmomenter som foreligger finner retten det i det hele umulig å foreta noen utregning av hva saksøker tapte som følge av skifterettens uaktsomhet, herunder spekulasjoner om hva som kunne ha skjedd dersom Nybygg 301 Uddevalla og Varangfjell var blitt reddet for selskapet. Den er dermed henvist til å utmåle erstatningen på helt skjønnsmessig grunnlag.

Retten er ikke i tvil om at det i utgangspunktet var betydelige verdier i selskapene A/S Luksefjell og A/S Dovrefjell. De inngåtte avtaler viser også at Kristoffer Olsen var innforstått med at Amelia Riis skulle ha i et hvert fall ca. kr. 45 – 50 millioner så sent som våren 1974. Retten finner imidlertid å måtte ta hensyn til at boet mest sannsynlig ikke kunne vært sluttet før på et langt senere tidspunkt, da krisen i alle fall ville ha ført til en betydelig nedgang i verdiene.

På rent skjønnsmessig grunnlag fastsetter retten erstatningen knyttet til skifterettens uaktsomhet til kr. 10 millioner.

Subsidiær anførsel om ansvar for anonyme og kumulative feil i forbindelse med pantsettelsen av Sognefjell:

Retten er her enig med saksøkte i at det ikke er ført bevis for at saksøker er påført tap som følge av pantsettelsen av Sognefjell. Også her viser retten til at det ikke var pantsettelsen av Sognefjell som førte til at "påskeavtalen" ikke ble gjennomført. Det er ikke bevist at pantsettelsen ble foretatt før voldgiftssaken var tatt opp til doms den 18. mars 1975. Tvert imot tyder fremlagte notater fra Erling Naper på at drøftelsene vedr. pantsettelsen foregikk den 24. og 25. april 1975. Det er heller ikke ført bevis for at A/S Falkefjell var insolvent. Retten finner dermed ikke å kunne gå inn på spekulasjoner om saksøker kunne ha begjært selskapet konkurs og fått ut verdier på den måten.

Retten finner det dermed i utgangspunktet unødvendig å ta stilling til spørsmålet om saksøker var i en kreditorposisjon etter voldgiftssaken. Da det har vært mye diskusjon under nærværende sak om dette spørsmål, vil dog retten bemerke at mye tyder på at begge parter på det tidspunkt voldgiftsdommen ble avsagt oppfattet at resultatet av voldgiftsdommen var at "påskeavtalen" falt bort. Det er vanskelig å se noen annen grunn til at saksøker skulle gå til retten for å kreve voldgiftsdommen kjent ugyldig, i stedet for å få fastsatt en erstatning. Slik synes det også å være oppfattet i dommen av 27. juli 1978, der det heter på s. 3: "Hensikten med nærværende søksmål er å få opphevet voldgiftsdommen for igjen å falle tilbake på påskeavtalen." I det voldgiftsdommen etter avgjørelsen i Høyesterett den 9.11.1983 ikke ble opphevet, finner retten det mest sannsynlig at Amelia Riis ikke var i en kreditorposisjon, men var falt tilbake som aksjonær og loddeier. Pantsettelsen av Sognefjell var dermed ikke rettsstridig i forhold til Amelia Riis, og gir slik retten ser det ikke under noen omstendighet grunnlag for erstatning. Dog viser retten til det uheldige i at den ubalansen i forholdet mellom reduksjonen i aksjenes verdi og verdien av Sognefjell som oppsto som følge av overføring av skipet til A/S Falkefjell til bokførte verdier fra A/S Luksefjell og A/S Dovrefjell ikke synes å ha vært vurdert. Som anført tidligere mener retten dog at sakøker i alle tilfelle må bære ansvaret for det "gulv" som ble lagt i den påstand som ble nedlagt i voldgiftssaken.

Det er heller ikke nødvendig for retten å ta stilling til spørsmålet om staten hadde noen befatning med pantsettelsen av Sognefjell. Retten finner imidlertid å ville knytte noen kommentarer også til dette spørsmålet, i det det har vært et sentralt tema under saken.

Retten har derfor gått igjennom bevisene vedr. pantsettelsen. Den forklaring som foreligger fra banken virker troverdig på retten. På grunn av den økonomiske situasjon som forelå var det etter rettens syn rimelig at banken aksjonerte for å forsøke å forhindre at Sognefjell ble overført til utlandet. Dette forhold er dermed slik retten ser det i utgangspunktet tilstrekkelig til å forklare bakgrunnen for pantsettelsen av Sognefjell.

Det er ført bevis for at staten ikke ønsket at Reksten skulle gå konkurs, og at det pågikk møter i den forbindelse. Retten har gått nøye igjennom bevisene for å se om det kunne være nok holdepunkter til å sannsynliggjøre en forbindelse til Sognefjell. Retten er enig med saksøker i at det kan virke mistenkelig at voldgiftssaken ble utsatt på grunn av advokat Idsøes noe spesielle sykemelding, og at det også var påfallende at advokat Engelschiøn ble sykemeldt samme dag, mens det utover vinteren 1975 foregikk forhandlinger vedr. Reksten. Dog ble Idsøe’s sykemelding forklart av Engelschiøn under hovedforhandlingen med at han ikke hadde tid til å ta voldgiftssaken på det berammede tidspunkt, og at han i stedet reiste til Tyskland i en annen sak. Dette virker troverdig på retten, og er etter rettens syn tilstrekkelig til å forklare forsinkelsen. Det er heller ingen konkrete opplysninger om at noen i Norges Bank eller Handelsdepartementet direkte har uttalt noe om Sognefjell i tilknytning til Reksten-saken. Hemmelige møter og opplysninger om samspill mellom staten, Hambros Bank og Reksten synes for retten å være knyttet opp mot det planlagte kjøp av Rekstens aksjeportefølje. De kontakter saksøker har påpekt mellom Børresen i Norges Bank og leder i DnC kunne like gjerne gjelde andre forhold. Retten kan heller ikke se at det foreligger tilstrekkelige holdepunkter til å fastslå noen forbindelse mellom pantsettelsen av Sognefjell og Rekstens betaling av Palmerstone-lånet ut over beløpenes størrelse, som kunne være tilfeldig.

Etter en samlet gjennomgang mener retten at det ikke er fremlagt bevis som gir retten grunn til å tro at saksøkers teorier er riktige. For å nå frem med et erstatningskrav er det ikke tilstrekkelig å spekulere i hva som kan ha skjedd. Retten har forståelse for at det kan være vanskelig for saksøker å føre bevis, fordi staten i alle tilfelle ville ha store muligheter til å holde bevisene skjult. Dette kan imidlertid ikke føre til at man helt kan se bort fra de krav som må stilles til bevis. Det må i alle tilfelle være noen konkrete fakta som bygger opp under teoriene. Slik retten ser det er det ikke lagt frem noen slike konkrete fakta i nærværende sak. Retten er således enig med saksøkte i at det her ikke er grunnlag for å pålegge staten å føre motbevis. Retten legger dermed de alminnelige regler om beviskrav og bevisbyrde til grunn, og kan ikke se at det er ført bevis for noen medvirkning fra statens side når det gjelder pantsettelsen av Sognefjell.

Retten finner for øvrig heller ikke under noen omstendighet grunnlag for kunne ilegge saksøkte i nærværende sak ansvar for de handlinger som er begått av ansatte i Norges Bank eller de øvrige statsinstitusjoner saksøker har trukket inn.

Myndighetsmisbruk:

Retten kan heller ikke være enig med saksøker i at det er ført bevis for at det har foregått myndighetsmisbruk overfor henne fra Hohles side. Det håndskrevne brevet fra Hohle var svært uheldig. Det er beklagelig at det ble skrevet, og retten har stor forståelse for at saksøker har reagert meget sterkt på innholdet. Imidlertid kan retten ikke klare, selv med den beste vilje, å tolke innholdet slik saksøker gjør. Brevet er datert samme dag som Hohles redegjørelse til regjeringsadvokaten i forbindelse med stevningen i nærværende sak. Retten legger dermed til grunn at det var et følgeskriv til denne redegjørelsen. Slik retten ser det er det da naturlig å tolke innholdet deretter, nemlig ved å se på Hohles uttalelse om punktering sammen med redegjørelsen. Han har der imøtegått stevningen på alle punkter, og må ha hatt den oppfatning at han ved dette har punktert saksanlegget. I det det dreide seg om et håndskrevet brev, kan man etter rettens mening ikke regne med at Hohle har gjennomtenkt ordet "punktering" på den måten saksøker har gjort i ettertid.

Retten kan dermed heller ikke se at Hohles opplysning om at han skulle i lagmannsretten i Oslo i oktober samme år, som noe annet enn en opplysning om at han da hadde anledning til å møte regjeringsadvokaten for å gi ytterligere informasjon i saken. Denne tolkningen følger også av at det etter rettens syn ikke finnes andre konkrete opplysninger om at Hohle skulle ha utvist noen annen aktivitet enn den kontakt han hadde med regjeringsadvokaten for å ødelegge nærværende sak for Amelia Riis. Retten er enig i at granskningsnemndas rapport på enkelte områder kan tyde på at nemnda litt for lettvint har lagt rederiets redegjørelse til grunn for konklusjonene. Det er imidlertid svært langt derfra til å kunne legge til grunn at dette skyldes påvirkning fra Hohle. Det samme gjelder dommene i byretten og lagmannsretten. Retten har gått igjennom disse, og finner ikke noe påfallende verken i premisser eller konklusjon. Retten er enig med saksøkte i at det ikke er uvanlig at det i premissene i en dom tas med forhold man ikke behøver å drøfte. Det er etter rettens syn ingen grunn til å tro at lagmannsretten hadde andre beveggrunner for sine drøftelser enn å gi partene informasjon om sitt syn også vedr. forhold partene hadde vært opptatt av under saken, selv om dette strengt tatt ikke var nødvendig. Vedr. byrettens dom er retten enig med saksøkte i at det må tas hensyn til at det skal svært mye til før en voldgiftsdom kan gjenopptas. Retten kan således heller ikke se resultatet her som noe bevis på myndighetsmisbruk fra Hohles side.

Det tok beklagelig lang tid før nærværende sak før nærværende sak ble berammet. Retten kan imidlertid heller ikke se at det er ført bevis for at dette kan skyldes noen spesiell aktivitet fra Hohles side. I utgangspunktet var årsaken at det ble fremsatt krav om oversettelse av utenlandske saksdokumenter, jf. dl. § 136. Det er ikke noe som tyder på at Hohle medvirket til at det ble fremsatt et slikt krav. Det fremkommer heller ikke noe i saken som gir grunn til å tro at Hohle på annen måte har påvirket den altfor sene saksutviklingen.

Retten kan således ikke være enig med saksøker i at "punkteringsbrevet" kan ses som på som en skriftlig innrømmelse fra Hohles side om at han har drevet noen form for undergravingsvirksomhet. Noen andre bevis kan retten ikke se at saksøker har fremkommet med. Retten kan da heller ikke se at staten kan pålegges å føre motbevis. Som tidligere anført er retten enig i at Hohle på flere måter har opptrådt uheldig i denne saken. Dette gjelder også "punkteringsbrevet". Imidlertid finner retten klart at dette ikke er tilstrekkelig til å stille spørsmålstegn ved hele dommerstanden og domstolens troverdighet og upartiskhet. Slik retten ser det er det ingen grunn til å tro at dommerne samarbeider om bestemte løsninger eller påvirker hverandre til å ta utenforliggende hensyn ved de avgjørelser som tas. Det er nok riktig at miljøet er lite og at mange kjenner hverandre privat. Det er imidlertid svært langt derfra til å trekke slutninger om at avgjørelser treffes ut fra andre hensyn enn de juridisk funderte på grunnlag av bevis fremlagt for retten.

Etter en samlet vurdering finner retten således at saksøker ikke kan gis medhold i sitt krav om erstatning på grunnlag av myndighetsmisbruk fra Hohles side, verken på objektivt grunnlag eller på øvrige påberopte grunnlag. Dette gjelder også det fremsatt krav om oppreisning, i det det ikke kan anses bevist at Hohle har utvist den aktivitet han beskyldes for. For å få erstatning må det i alle tilfelle foreligge en krenkelse. Dette gjelder også i forholdet til EMK art. 41.

Rente og rentes rente:

Retten er kommet til at saksøker har nådd frem på sitt prinsipale grunnlag, og skal ha en erstatning på kr. 10 millioner. I tillegg til dette har hun krav på vanlig morarente, jf. rentel. § 3. Hun har også fremsatt krav om rentes rente etter rentel. § 3, 3. ledd.

Den vanlige morarente etter rentel. 3 skal ivareta det tap saksøker har hatt ved å måtte vente på erstatningen. Den er ment å skulle være en generell normaltapserstatning og tar dermed ikke hensyn til om skadelidte har hatt et større eller mindre reelt tap. Rentel. § 3 hjemler ikke rentes rente på morarenten, jf. lovens forarbeider.

Imidlertid kan det gis rentes rente etter rentel. § 3, 3. ledd etter rettens skjønn. Det fremgår av NOU 1974 s. 65 at denne bestemmelsen skal forstås som en snever unntaksregel, som skal forbeholdes de ekstraordinære tilfelle. Regelen er en erstatningshjemmel, og det fremgår at man har tenkt seg den anvendt i de tilfeller der debitors forhold er spesielt graverende.

Retten er ubetinget enig med saksøker i at hun har måttet vente altfor lenge på å få avgjort nærværende sak. Imidlertid mener retten at dette alene ikke kan gi grunn til rentes rente. Det må føres bevis for at saksøker har hatt et reelt tap som overstiger den vanlige morarente. I tillegg må også fastslås at saksøkte er noe å bebreide for den lange tid som er gått.

I dette tilfelle har retten ikke funnet at det er ført bevis for at saksøkte kan bebreides for den lange tid som er gått. Det er riktig at regjeringsadvokaten motsatte seg berammelse. Dette var imidlertid så langt tilbake som i 1982 og 1984. Bakgrunnen var de manglende oversettelser av engelske saksdokumenter som ble pålagt av retten i 1980. Det er heller ikke funnet bevist at Hohles "punkteringsbrev" har hatt betydning for den ekstraordinært lange saksbehandlingstiden denne saken har vært utsatt for. Det fremgår av vedlegg til rettens brev til Justisdepartementet av 28. august 1998 at tidsforløpet skyldes en rekke sammenfallende uheldige omstendigheter. Det er rettens ansvar å sørge for sakens fremdrift, jf. tvistemålslovens regler om saksbehandling og berammelse. Retten kan dermed ikke se saksøkte kan lastes for forsinkelsen. Det er dermed her ikke tale om et spekulativt eller særlig graverende mislighold fra saksøktes side, jf. det krav til ansvarsgrunnlag som er beskrevet av Christian Schadenberg Mathiassen i hans artikkel på s. 71.

Retten kan dermed ikke se at saksøker har krav på rentes rente i dette tilfelle. Hennes tap som følge av lang saksbehandlingstid ivaretas på vanlig måte gjennom den morarente hun tilkjennes. Det bemerkes at denne hele tiden har vært høyere enn normalrenten.

Saksomkostninger:

Saksøker har vunnet frem med sin prinsipale påstand, men har på de øvrige poster ikke nådd frem. Hun har således dels vunnet og dels tapt saken, og hovedregelen i tvistemålsloven § 174 er da at hver av partene skal bære sine omkostninger. Retten har etter en samlet vurdering imidlertid funnet det rimelig å anvende tvistemålsloven § 174, 2. ledd i dette tilfelle, og pålegger saksøkte å dekke saksøkers fulle saksomkostninger. Det vises her til at det meste at saken dreier seg om forholdet rundt skifterettens ansvar der saksøkte tapte og at rettssaken samt det vesentlige av utgiftene er voldt ved dette.

Saksøker er innvilget fri rettshjelp, og saksomkostningene skal dermed betales til det offentlige med fradrag av en egenadel som beregnes med en grunnandel på kr. 300.- samt en tilleggsandel som utgjør 25 % av den totale økonomiske bistand utover grunnandelen. Saksøkers prosessfullmektig har sendt inn en omkostningsoppgave som viser at han vil belaste det offentlige med kr. 1.824.341.-. I tillegg kommer rettens utgifter til meddommere samt rettsgebyr, som også omfattes av bevillingen til fri sakførsel.

Omkostningsoppgaven er oversendt regjeringsadvokaten, som ikke har fremkommet med bemerkninger. Retten finner oppgaven rimelige hensett til det betydelige arbeid denne saken har medført, og legger denne til grunn ved avgjørelsen.

I tillegg har saksøker krevet dekket de salær hun har betalt sin tidligere prosessfullmektig Annæus Schjødt i anledning saken, i alt kr. 122.000.-. Saksøkte har heller ikke protestert på dette. Dette beløp er også en del av saksøkers saksomkostninger, og retten finner det rimelig at saksøkte dekker også dette beløp.

Dommen er enstemmig.

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

D o m s s l u t n i n g:

1. Staten ved Justisdepartementet dømmes til å betale Amelia Riis skadeserstatning

stor kr. 10.000.000.- -kronertimillioner- med tillegg av 10 % rente pr. år fra stevningens dato den 28. juni 1978 og frem til og med den 30. november 1980 og med tillegg av 15 % rente pr. år fra og med den 1. desember 1980 og frem til og med den 31. januar 1986, og med tillegg av 18 % rente pr. år fra og med den 1. februar 1986 og frem til og med den 31. desember 1993 og med tillegg av 12 % rente fra den 1. januar 1994 og til betaling finner sted.

2. Staten v/Justisdepartementet frifinnes for kravet om rentes rente.

3. Staten v/Justisdepartementet dømmes til å betale Amelia Riis’ saksomkostninger fra

uttaket av stevningen og frem til den 23. desember 1998, i alt kr. 122.000.- med tillegg av

12 % rente fra oppfyllelsestidspunktet og inntil fullt oppgjør finner sted.

4. Saksomkostninger påløpt etter den 23. desember 1998, kr. 1.824.341,- samt rettsgebyr og

sideutgifter tilkjennes det offentlige med fradrag av egenandel.

5. Den andel av saksomkostningene til det offentlige som Amelia Riis plikter å dekke som

egenandel i medhold av reglene om fri rettshjelp, tilkjennes Amelia Riis med tillegg av 12 % rente fra oppfyllelsestidspunktet og til betaling skjer.

6. Oppfyllelsesfrist er 2 – to – uker fra dommens forkynnelse.

 

Retten hevet

Margarete Hoff

Dommer

Helen Lovise Sten Jan Hybert Guldahl

 

 

Dommen kan påankes til Borgarting lagmannsrett. Anken må erklæres direkte for Oslo byrett innen 1 – en – måned fra dommen er forkynt.

Ankeærklæringen må være underskrevet eller medunderskrevet av en advokat. Den ankende part kan også henvende seg til rettens kontor og få ankeerklæringen nedtegnet og undertegnet der.

Samtidig med ankeerklæringen må den ankende part innbetale ankegebyr, som er 25 ganger rettsgebyret. Pr. 01.01.2001 utgjør dette 16 375 kroner.