Våpen i gatene - rettssikkerheten i våre hender

Time to read
8 minutes
Read so far

Våpen i gatene - rettssikkerheten i våre hender

Sun, 05/07/1998 - 00:06
Posted in:
0 comments

I Aftenposten den 3 juli 1998 uttaler professor Johs. Andenæs at vi har nærmet oss politistaten med enda et skritt. Dette sier han i en kommentar til Riksadvokatens utspill om at politiet nå må få ransake hvem som helst, i jakten på et våpen, bare man har en rimelig grunn til det.

 

"Interessant" sier Krohn Devold

Det blir etter dette opp til den enkelte ordensvokter å vurdere hva som skal være rimelig grunn i det enkelte tilfelle. Justiskomiteens leder, Kristin Krohn Devold, liker tanken. Den er interessant, som hun sier, men hun vil tenke på det. Ja, vi håper virkelig at hun gjør det.

Førstestatsadvokat, Tor-Geir Myhrer, mener det er viktig å finne igjen den opprinnelige betydning av ordet rettssikkerhet. -Nå er det blitt et honnørord for dem strafferettsapparatet skal ta tak i. Men tidligere betød rettssikkerhet den beskyttelse rettsapparatet kan gi borgerne mot overgrep, sa Myhrer til Aftenposten.

"Rettsvesenet er statens maktinstrument"

I den forbindelse vil jeg referere fra byrettsdommer Gunnar Knoph's administrasjon av en sak, hvor han kom med denne uttalelsen, en uttalelse som nok vrenger litt på det bildet Myhrer har av virkeligheten; "-Rettsvesenet er statens maktinstrument som skal benyttes for å bilegge tvister i statens interesser." En fryktinngytende uttalelse fra en rettens utøver.

I samme vending kan man jo referere fra et hemmelig brev stilet til regjeringsadvokaten, fra tidligere byrettsjustitiarius, Nils B. Hohle, hvor det står å lese at: -Jeg skal i lagmannsretten i Oslo i uken 2 - 6 okt og kan da bistå ytterligere med å punktere din venns saksanlegg. Var det noen som sa rettssikkerhet?

Jeg kan også dokumentere at en dommer i Oslo Byrett har kontaktet en advokat, og tvunget denne til å oppgi sitt arbeid for en klient. Advokaten etterkom dommerens råd; -Jeg skal leve i Norge jeg også, hadde han forklart sin klient.

 

Dette bekrefter store svakheter, og en forferdelig moral blant norske rettsutøvere. Jeg nevner dette for at leseren skal få et lite perspektiv på den rettslige virkelighet og omfanget av rettssikkerheten den norske rettsordenen gir oss. Temaet for dette innlegget skal dog konsentreres rundt Riksadvokatens utspill.

Rettssikkerhet - et relativt begrep

Det er nok sikkert riktig slik Myhrer sier, at rettssikkerhet tidligere betød beskyttelse. Og betydningen er nok den samme i dag også, men vi skal huske at det er en god dagsmarsj fra denne enkle forklaring av et ord, til den grundigere presisering av begrepet; rettssikkerhet. Med sin uttalelse tar Myhrer fokus bort fra problemet vi har i Oslo's gater, og for den del hva rettssikkerhet i realiteten innebærer.

Rettssikkerhet er et relativt begrep. Alle samfunn eller stater har et mer eller mindre komplekst system av rettsregler og sedvaner som der håndheves (Rettsorden). Dermed må vi erkjenne at rettssikkerhet ikke er annet enn den beskyttelse eller sikkerhet som er trygget gjennom den gitte stats rettsorden. Et tyveri kan være sanksjonert med alt fra et klapp på skulderen, til en avkuttet arm, eller i verste fall; et nakkeskudd. Hvordan man skal gå frem for å søke om byggeløyve eller bruksendring på en eiendom, kan variere fra å måtte benytte seg av en mengde skjemaer og kanskje måtte vente i årevis på et resultat, til bare å betale en slump penger til saksbehandler, og derved være ferdig med saken.

I de utviklede land har man vel kommet til en erkjennelse av at det finnes allmenngyldige regler. Ja, at det finnes en optimal rettsorden. Det er denne tanken som får Bill Clinton, eller for den saks skyld, den norske regjerings utsending til å dra til Kina eller andre, hva vestlige land mener er mindre rettsutviklede land, og lære dem hva som er riktig. I den anledning burde det være all grunn til å spørre om den norske rettsordenen virkelig er så fullkommen at man kan dra utenlands med den. Gandhi har sagt at før man skal hjelpe andre, må man bli ferdig med seg selv. Og det er ikke tvil; Norsk rettsorden gir ikke den sikkerhet den pretenderer å gi, og er vel neppe klar for en verdensturné, ennå.

Hva er så rettssikkerhet?

Når retten er kodifisert og offentlig tilgjengelig, hvor man dermed har lagt grunnlaget for borgerens mulighet til å protestere mot misbruk og vilkårlighet, ja, da har man oppnådd det første store kravet til rettssikkerhet. Dette kan man si er rettssikkerhet i ordets enkleste betydning.

Dernest kommer borgerens rett til selv å få være med og forme rettsbestemmelsene i overensstemmelse med sin egen rettsbevissthet. Allerede her bryter Riksadvokaten, med sitt utspill, med den grunnleggende rettssikkerheten, når han selv, uten å ha rådført seg med den lovgivende forsamling, antar at dette stemmer overens med folkeviljen.

Men det er ikke nok at grunnprinsippene konstaterer at retten eller loven skal være offentlig kjent, for å kunne si at rettssikkerheten er ivaretatt. Det er heller ikke nok at disse prinsipper erklærer at behandling av den enkelte sak skal være offentlig tilgjengelig. Og det er absolutt ikke tilstrekkelig at borgeren gjennom disse prinsipper er blitt tildelt en rett til å være med på å forme rettsbestemmelsene, dersom han ikke blir hørt. Full offentlighet har ingen reell betydning, dersom det ikke eksisterer frihet til å tenke og dermed også frihet til å gi kritikk.

Det er rimelig enkelt for politikere og lovens håndhevere, som søker stjerner for sitt ettermæle, å mette de sultne munner som skriker etter mer straff. Men det er nærmest tankeløst det man hører fra tid til annen, nå sist fra Riksadvokaten. Jeg vil sammenlikne resultatet av Busch sitt utspill med en skute som lekker som en sil. Staten Norge stevner mot åpent hav, vel vitende om skuta's elendige forfatning. Alle ombord må til slutt være med og stoppe lekkasjene med sine egne hender og føtter, mens gudene vet hvor lenge det holder, før skuta går under. Det måtte vel være bedre å bruke noen dager ekstra på land for å tette hullene, for slik å unngå å skade menneskene i et forsøk på å redde skuta, og så stevne ut igjen?

Gjensidig respekt

Ja, det er en kjensgjerning at en person som har bestemt seg for noe, lovlig eller ulovlig, fullbyrder dette med glans, om han vil. Ingen kan stoppe han. Ønsker han livet av noen, ja, så er det ikke en riksadvokat eller politimann i verden som klarer å stoppe han. Har han kommet så langt, så er det mange ganger for sent. Vi må tilbake et stykke, tilbake til det samfunn vi lever i. Gå det i sømmene. Granske vår levestil, våre behov, våre ønsker og vår moral. Det er her arbeidet må gjøres, hjemme hos den enkelte familie, i nabolaget, i lokalsamfunnet og rundt omkring i landets skoler, såvel i klasserom som i skolegården. Vi må lære våre etterkommere om våre egne feil, og vise barna våre at det er lov å feile, enten det nå er i en matteprøve, på friidrettsbanen, overfor venner eller i jobben. Hvilket sosialt opphav man stammer fra, skal gjøres til noe interessant, ikke til et argument for brutalitet og mishandling. Dermed tror jeg at man kan bygge opp igjen respekten, både overfor seg selv, og for andre mennesker, en respekt som i dag mer og mer svinner hen.

Datteren til en gjeldstynget og arbeidsledig familie, skal ikke i skolen behandles som en taper, hverken av elever eller lærere. Ei heller skal sønnen til ordføreren behandles som en vinner fremfor klassen. Begge er de like. De er født fri. De har rett til snakke fritt, tro på hvilken Gud de måtte behage, de skal ikke oppleve mer savn mangel eller armod enn andre, og de har rett til en frihet uten frykt.

Kan man klare å legge dette til grunn under barnets oppvekst, kan man kanskje komme litt nærmere et mindre kriminelt samfunn, og samtidig litt lenger bort fra en politistat.

Å starte med å luske i andres lommer, på grunnlag av en løs mistanke, bringer mange av den eldre garde tilbake til krigens dager, dengang angiveri kunne sende hvem som helst uskyldig inn i en ond sirkel han selv aldri senere kunne komme ut av. Og hvem i politiet kan garantere for at man ikke kommer til å få en oppblomstring av angiveri igjen? Systemet er lett å misbruke. Og det gjøres lettere dersom Riksadvokaten skal få frem sin vilje i dette spørsmålet.

Magna Charta libertatum

Johan uten land, bror av Richard Løvehjerte, skrev om morgenen den 15 juni 1215 under på hva man kalte "det store frihetsbrev", eller Magna Charta libertatum. Skriftet kan tolkes på flere måter, men det er klart at det ga borgeren visse rettigheter som beskyttet en mot vilkårlighet og overgrep fra kongemakten. Magna Charta er for øvrig en grunnstein i engelsk statsliv. Enkle og selvfølgelige rettsprinsipp som lovbestemt rettergang for alle, og retten til å kreve å bli ført frem for en dommer som skal avgjøre om arrestanten skal holdes i varetekt eller slippes fri (Habeas Corpus Act), samt prinsippene i Magna Charta, har fremdeles i dag ikke nådd frem til alle stater. Alle fremskritt til tross, mange land utøver ikke disse selvsagte og opprinnelige prinsipper. Hva da med Norge, som ønsker å ligge fremst?

Hva skal man si om utspillet til Riksadvokat Tor-Aksel Busch, som er øverste påtalemyndighet i Norge? Foruten at et slikt inngrep griper ens egen suverenitet inn til benet, så kan vel bare fantasien sette en stopper for alle de ubehagelige, vonde og pinlige situasjoner politiet vil kunne skape for den enkelte frie borger. Det er slett ikke den rette veien å gå. Vi vil ikke ha en videre utvikling av en ikke-offentlig statsmakt. Og hva kan disse statlig valgte inngrep føre til?

Makt og menneskeforakt

Det er en kjensgjerning at visse tilbøyeligheter lett kan utvikles hos dem som har med svake og hjelpeløse mennesker å gjøre. Følelsen av makt over mennesker, kan føre til menneskeforakt og gjerne også påfølgende brutalisering hos personer med svake moralske kvaliteter. Et av de tydeligste eksempler finner vi i Bergen. Jf "Bumerang-sakene". Mange husker vel også den sivile politimannen på østlandet som i et garasjeannlegg holdt et "politigrep" på en fjorten-årig unggutt til denne døde av kvelning. Massearrestasjonene av alle ungdommer som kunne se ut som om de var påvirket av alkohol, og dermed var potensielle bråkmakere en gang i fremtiden, natten til 1 mai tidlig på 80 -tallet, viser også en ringeakt for det frie menneskets rettigheter. Det finnes uttallige eksempler på funksjonen mellom makt og menneskeforakt, og dens nedbrytende virkning.

Habeas corpus

Habeas corpus; man skal ha kroppen sin fri, du eier din egen kropp. Dermed må staten forklare hvorfor den berøver deg din bevegelsesfrihet. Dette må være grunnlaget for et verdig liv som menneske, i hvert fall i et ordnet samfunn. Men det er ikke nok at dette foreligger, dersom du ikke får gå fritt rundt og følge din samvittighet i tanker ord og gjerninger, som det heter. Dermed lander vi ned på demokratiet som beskytter for menneskets liv og levned. Det ideelle demokrati er kanskje en utopi. Dog er vår demokratiske styreform antakelig det beste styresett vi har, i dag.

Likhet for loven

Habeas corpus act, var ment for å beskytte borgeren. Men dette er altså ikke nok. En av forutsetningene for et demokrati, er at det eksisterer likhet for loven. Alle skal behandles likt, bare slik kan alle føle seg likeverdige. Dermed unngår man at visse mennesker eller grupper føler seg tilsidesatt, utsatt eller utstøtt, med alle de farer det medfører. Det finnes neppe noe som virker mer negativt og nedbrytende enn følelsen av urettferdighet. Vi er alle mennesker, og har derved visse allmenne rettigheter. Vi er likeverdige, og ingen er bedre enn den andre. Det som skiller oss, er våre oppvekstvilkår, og dermed vår sosiale tilhørighet. Dog skal ikke dette stoppe ordensmakten i å behandle alle, i utgangspunktet, på lik linje.

Det blir for enkelt slik Tor-Geir Myhrer tolker rettssikkerheten, når han sier at det er den beskyttelse rettsapparatet gir borgeren mot overgrep. Slik forklart, får han det nærmest til å høres ut som om våre liv er lagt i hendene på rettsapparatet, noe som kan gi menigmann en forestilling om at han ikke kan, eller ikke behøver å gjøre noe selv. Dette er en farlig vinkling på saken, all den tid problemet springer ut av miljøet rundt borgerne. Vi må ikke distansere oss fra våre egne problemer ved, i en slik håndvending, totalt planløst overlevere dem til ordensmakten.

Vi må selv ta tak i problemet, og løse det på et demokratisk sett. Rettssikkerhet innebærer som sagt en offentlig kjent lov, en offentlig behandling av den enkelte sak, borgerens mulighet til å forme loven, et demokrati som ivaretar borgerens rett til å bedømme og evt kritisere, dersom det oppdages vilkårlighet eller overgrep.

Det optimale resultat skal etter dette bli at borgerne følger de regler de har gitt seg selv, og at statsmakten ikke utøver sin funksjon lenger enn hva borgerflertallet har gitt dem kompetanse til å gjøre. Eller med andre ord: Statsmakten skal i sin funksjon ikke utøve sin myndighet lenger enn hva reglene, gitt av borgerne, tillater.

Å si at borgerens rettssikkerhet ivaretas bedre dersom Riksadvokaten gir politiet mulighet for å ransake nær sagt hvem som helst, er i beste fall en ukvalifisert gjetning på en fremtidig kriminalitetsstatistikk. Skal man fritt kunne tulle rundt i buksene på hverandre, så kreves det en ny lov. Og da gjenstår det å se om borgeren er villig til å gi slipp på så mye av sin personlige suverenitet, for derved muligens å bli kvitt våpen på gata. Ja, for det er slett ikke sikkert at man blir kvitt et eneste våpen, selv om politiet skulle få rett til å ransake hvem som helst i alle landets gater.

Når dette forslaget en gang skal legges frem, så må det ikke legges frem på samme vis som innringerspørsmålene etter en het politisk debatt i TV 2. Man må komme med gode og velfunderte alternativer, og man bør i dette tilfellet også spørre seg om hvorfor smågutter fra hvorsomhelst flyr rundt med våpen i den hensikt å knerte ned enhver som måtte få denne sur eller ut av balanse. Løsningen finner man neppe i det våpenet han krampaktig holder rundt.

Herman J. Berge

Slideshow image