Regjeringen stoltenberg motarbeider menneskerettighetene

Time to read
3 minutes
Read so far

Regjeringen stoltenberg motarbeider menneskerettighetene

Wed, 19/06/2013 - 22:52
0 comments

En motpart uten prosessfullmektig er et godt utgangspunkt

Som dere nå vet fikk jeg den 2. mai 2013 min fjerde seier mot Norge i Strasbourg, men seieren kom ikke helt av seg selv. Noe av det første Jens Stoltenberg – gjennom sine nikkedukker i regjeringsadvokatembetet – gjorde, var å forsøke å få meg fjernet som Kristiansen & Tyviks juridiske representant for domstolen i Strasbourg. Slike angrep mot meg, eller rettere; mot mine klienter, er standard prosedyre fra denne gjengen.

På vegne av Arne Kristiansen (artikkelen er fjernet fra Wikipedia) og Tyvik AS (artikkelen er fjernet på www.ibinews.com) (bilde av skipet hvor patentet er inkorporert) klagde vi altså Norge inn for EMD allerede 27. mai 2008. Først etter en trenering av saken i to år, materialiserte statens angrep seg, dette i brev av 3. august 2010 fra deres allestedsværende lakei Søren Nielsen. Nielsen sier det ikke rett ut i sitt brev, men lar det ligge underforstått at noen ikke bare har ”fortalt” ham, men også har insistert på at jeg ikke må få lov å representere Kristiansen / Tyvik, dette da jeg ikke har advokatbevilling, en bevilling som Bondevik II regjeringen, og deretter Stoltenbergerne med stor iver og misbruk av millioner av kroner har forsøkte å forpurre, hvilket de hittil – for så vidt – har lykkes i. Les min nekrolog om Kåre Valebrok for ytterligere informasjon om noe av bakgrunnen for statsaktiviteten mot meg.

Takket være regjeringens manglende evne til å vurdere konsekvenser av håpløs strategi og ulovlige handlinger, fikk jeg her en gyllen mulighet til å presentere årsaken for min ”yrkeshemming”. Som det fremgår av mitt svar til Søren av 24. august 2010, anså jeg meg den gang som norsk politisk og juridisk flyktning, og at jeg som følge av den norske regjerings ulovlige aktiviteter mot meg ikke så annen mulighet enn å flykte fra landet. For å si det med en liten skru; jeg er ikke skyld i at jeg ikke har fått min advokatbevilling, og har derfor en selvsagt rett til å representere mine klienter for denne domstolen.

At min frykt for hva vi kunne bli utsatt for i Norge var reell, hvilket førte til novemberflukten ut av Norge, ble – som dere vil se av vedleggene til brevet – dokumentert ved at jeg la ved en avskrift av en telefonsamtale mellom meg og Einar Riis Johannessen’s mistress, Anne Lise Sellæg, hvor hun avslørte sin frykt for å få en kule i hodet av Stoltenbergs lakeier.

Jeg la også ved et brev jeg noen dager tidligere hadde sendt til den svenske justisministeren i forbindelse med Assange-saken, et dokument som beskriver hvordan de svenske justismyndighetene dekker over drapet på Einar Riis Johannessen og følgelig ikke skal ha den minste troverdighet verken i Assange-saken spesielt, eller i etterforskning av straffesaker generelt.

Med mitt brev av 24. august 2010, ønsket jeg å understreke overfor domstolen i Strasbourg at jeg har en selvsagt rett til å forsvare enhver person hvis menneskerettigheter er blitt krenket, og at den eneste årsak til at jeg formelt sett ikke oppfyller vilkårene i EMDs prosesslov, regel 36, § 4, er at Jens Stoltenberg og hans norske regjering har – antakeligvis fordi de er livredd meg – sørget for å svarteliste meg og frarøve meg retten til å utøve mitt yrke, dette gjennom en rekke kontinuerlige straffbare handlinger. Hvilket demokrati Stoltenberg & Co forvalter!

I brev av 23. september 2010 informerte Søren meg om at jeg i god tid ville få vite resultatet av EMD-Presidentens beslutning omkring min representasjon og hvorvidt jeg ville bli akseptert, av denne gjengen, som Kristiansens & Tyviks advokat.

Resultatet av denne brevvekslingen ble at Presidenten i en udatert og ukjent beslutning bestemte at jeg skulle få lov til å representere mine klienter, egentlig et forventet resultat. Hadde Presidenten besluttet det motsatte, ville han jo i realiteten ha akseptert den norske regjeringens heksejakt mot meg, og jeg ville da ha fått anledning til å løfte saken opp til et mer kritisk nivå og samtidig gitt saken en ny dimensjon, et fokus domstolen åpenbart ikke ønsket. Resultatet av beslutningen ble for øvrig oversendt meg i Sørens brev av 15. oktober 2010.

Det skulle være unødvendig å nevne at det er svært uheldig for kampen om menneskets rettigheter at en gjeng villige nikkedukker – som gjennom mekaniske (kopierings)studier og gjennom et mer eller mindre langt kontorrotteliv har demonstrert at de ikke viker en tomme fra hva de blir beordret til, dette i sterk strid med Nürnbergprosessenes arv – fortsatt skal få lov å stikke kjepper i hjulene for de av borgerne som søker (eller ikke har noe annet valg enn å søke) juridisk bistand utenfor rottekongen, denne ryggmargsløse advokatkrets.

Det skal jo bli interessant å se hvordan EMD og dets president kommer til å forholde seg til min representasjon fra min eksiltilværelse på Tonga, en tilværelse som har sin direkte årsak i Luxembourgregjeringens direkte drapstrusler mot oss.

 

 

Herman J Berge

In exile

 

Nuku’alofa, Tonga