Kolle - saken

"Trodde du at det kunne være mulig - helt uten realiteter - bare med udokumenterte påstander i åpenbar strid med faktum, å få medhold i en norsk domstol hvor dommerne helt ser bort fra håndfaste motbevis omfattende bl.a. tinglyste dokumenter? Om du trodde det - glem det snarest! Faktisk er det ikke bare mulig - det har virkelig hendt", sier siv.ing. Bjørn Kolle fra Brevik og fortsetter:

Selvfølgelig må jeg være forsiktig med å generalisere ut fra kun mitt tilfelle, men jeg har etter hvert fått rikelig erfaring og fulgt mediene, samtidig som jeg kan forsikre at denne historien er dokumentert gjennom det jeg oppfatter må være alle relevante ledd - den lokale reguleringsmyndighet, rettsapparatet, politi-, stats- og riksadvokat og justisdepartementet.

Mønsteret er klart og svarene utvetydige: Dommere skal åpenbart ha en helt annen rettssikkerhet i utøvelsen av sitt yrke enn den menige mann. Fra det tidspunkt lagmannen fra Agder Lagmannsrett fikk hånd om saken, har jeg åpenbart ikke hatt noen overhodet, sier Kolle.

RettsNorge har fulgt Kolles bestrebelser på å oppnå sin rett i over ett år; helt fra han gikk til anmeldelse av flertallet i Agder Lagmannsrett, og frem til Høyesterett nå avviste saken med den sedvanlige begrunnelsen at de ikke fant saken interessant.

På bakgrunn av hans dokumentasjon kan vi gå god for Kolles uttalelse om at lagmannen må ha utvist klanderverdig dommeradferd, mens påtalemyndigheten, helt uten å ha studert saken, bare avviser Kolle og sier meget arrogant (sitat riksadvokat Tor-Aksel Busch): ". i en slik situasjon kan ikke den part som er uenig i dommen oppnå en ny "prøving" eller tvinge frem et annet resultat ved å pretendere at rettens medlemmer har begått noe straffbart. Slike anmeldelser vil aldri gi grunnlag for strafferettslig oppfølging fra politiets eller påtalemyndighetens side".

Poenget er at Kolle ikke fikk noen reell ny prøving i lagmannsretten, etter jordskifterettens dom. Rettens bemerkninger, som altså er selve dommen, og begrunnelsen for resultatet, lyder: "Lagmannsrettens flertall er kommet til samme resultat som jordskifteretten, og slutter seg til jordskifterettens domsgrunner, jf tvml §149."

Tvml §149 gir dommerne i senere instanser en mulighet til å vise til tidligere avgjørelser. Dette er en henvisningsadgang, og således en effektiviseringsmulighet, men ikke en omgåelsesadgang og hvilepute mht tvml §144, første ledd, nr 4. Dommerne har altså ikke gjennom denne effektiviseringsmuligheten fått en rett til å hoppe bukk over borgerens rett til prøving av saken for høyere instans, og tvistemålslovens regler om domsgrunner, jf tvml §144, første ledd, nr.4.

Lagmannens dom har ingen domsgrunner. Det er altså helt umulig å vite hva som ligger til grunn for dommerens konklusjon. Manglende domsgrunner er et faktisk absolutt hinder for prøving i høyere instans. Se for øvrig tvml §384, annet ledd, nr 5.

Når så Kolle som siste mulighet til å få sin rett - etter at gjenopptakelse ikke førte frem i noen instans - anlegger privat søksmål etter straffeprosesslovens kap. 28, avviser både byrett og lagmannsrett dette på sviktende grunnlag. Høyesteretts kjæremålsutvalg følger opp med å avvise kjæremålet med å si at de: ". finner det enstemmig klart at de anførsler i kjæremålet som er gjelder lagmannsrettens lovfortolking, ikke kan føre fram". "Er virkelig dette holdbar avvisningsgrunn"?, spør Kolle undrende. "Utvalget sier seg vel egentlig bare enige med riksadvokaten om at dommere skal ha absolutt immunitet se f.eks Domstolsskommisjonen og lovgivers uttalte mål for samfunnet," tilføyer han.

Det sentrale her er at Kolle, etter rettens skjønn, ikke hadde reist privat straffesak i tide etter at påtalemyndigheten hadde besluttet å ikke gjøre noe i saken. For det første så har per i dag kompetent påtalemyndighet ikke tatt noen beslutning i saken. Dernest er det etter mitt skjønn like mye et spørsmål om byretten, lagmannsretten og Høyesterett har gjort en juridisk brøler i og med at de har avvist saken pga fristoverskridelser, da det faktisk ikke kan ha begynt å løpe frist siden kompetent påtalemyndighet ikke har tatt beslutning i saken.

Dersom du som menigmann ønsker å reise privat straffesak mot en embetsmann, må forholdet først ha vært gjenstand for en negativ beslutning av Kongen i Statsråd, eller for enkelte andre tilfeller; av Riksadvokaten, jf strpl §405, jf §403, tredje ledd, første pkt

I Kolles sak besluttet politimesteren i Telemark å ikke iverksette etterforskning, i tråd med riksadvokatens praksis, som for øvrig er hinsides enhver fornuft (Jf også anmeldelsene i Lilandsaken inngitt av privatetterforsker Tore Sandberg. Riksadvokaten valgte å henlegge anmeldelsen uten etterforskning. Riksadvokat Georg Fr. Rieber-Mohn har overfor utvalget opplyst at han både på bakgrunn av sitt kjennskap til norsk rettsvesen og til de personer som anmeldelsen var rettet mot, umiddelbart oppfattet Sandbergs anmeldelse som grunnløs. Hele saken kan du lese her Disse anmeldelsene ble gjenstand for samme ufattelige behandling). Denne beslutning var hjemlet i strpl §224, første ledd. En slik beslutning av politimesteren ville aldri oppfylt vilkåret i strpl §405, jf §403, tredje ledd, første pkt, for å kunne reise en privat straffesak.

Dette var hverken Kolle eller politimesterene klar over. Det skulle vise seg at heller ikke statsadvokatene i Telemark, Riksadvokaten, Justisdepartementet, Drammen byrett, Borgarting lagmannsrett eller Høyesterett var klar over disse elementære påtalereglene.

Påtalemyndighetenes manglende kjennskap, eller motvilje til å følge loven, førte til at Statsadvokatene i Vestfold og Telemark avviste saken med samme grunnlag som politimesteren. Igjen; en slik beslutning ville aldri ha oppfylt ovennevnte vilkår for å reise privat straffesak, rett og slett fordi statsadvokaten ikke er kompetent til å avgjøre dette spørsmålet.

Når så Riksadvokaten får saken på bordet, gjør han den rettslige brøler at han avviser saken med hjemmel i strpl §59 a. Dvs, Riksadvokaten hevdet med styrke at Kolle nå hadde uttømt sin klagerett. Som første kompetente påtalemyndighet kunne riksadvokaten i et gitt tilfelle ha avgjort spørsmålet med hjemmel i strpl §64, men da måtte han ha samlet inn sakens dokumenter og avgjort at man sto overfor manglende bevis, eller at straff ikke kunne anvendes. Dette gjorde ikke Riksadvokaten.

Det er altså ikke den ringeste tvil om at Kolles anmeldelse av lagdommeren aldri har vært gjenstand for en kompetent påtalemessig avgjørelse, strpl §405, jf §403, tredje ledd, første pkt. Loven er klar; før det kan reises privat straffesak i et tilfelle som Kolles (ubetinget offentlige saker), så skal det ha vært tatt en beslutning av kompetent påtalmyndighet.

Den påtalemessige behandlingen Kolle har vært igjennom har han nå klaget inn for Kongen i Statsråd. Kolle kan ikke forstå det annerledes enn at påtalemyndigheten og Høyesterett har satt hans lovfestede rett til å få rettslig prøvet sine anklager mot dommeren til side, og derved satt seg over lovgivers intensjoner med straffeprosesslovens kap. 28. At det bryter med alminnelige menneskerettigheter er ikke Kolle tvil om og sier at han også vil prøve saken for den Europeiske Menneskerettighetsdomstolen (EMD) i Strasbourg.

"Jeg trodde lovgiver var vår øverste myndighet uansett", avslutter Kolle.

Les Kolles klage til Kongen i Statsråd her

Vil du lese mer om bakgrunnen i saken, så kan du slå opp på Tomtefesteforbundets sider: http://members.nbci.com/tomtefeste/Min_historie.htm (linken er brutt)

Artikkelen er publisert 3. mai 2001