For meg er det trist men også lærerikt å se at et system (rettssystemet) som styres av skjulte nettverk, med skjulte agendaer, under skjulte og – for den alminnelige borger – ukjente prinsipper som med nødvendighet må gi helt uforutsigbare og derved urettferdige resultater, likevel klarer å leve i beste velgående i et såkalt demokrati som Norge.

De aller fleste lesere vil nok si at jeg nå beveger meg på tynn grunn med min kritikk; - Vi har jo kjente lover, avgjørelser er kjente og tilgjengelige, og vi lever i et samfunn som gir oss full offentlighet og ytringsfrihet. Alt burde derfor ligge til rette for en konklusjon som må utpeke Norge til et av verdens beste rettssamfunn å leve i.

Jeg beklager. Historien om, og studiene omkring Amelia og Einar Riis, deres advokater og deres årelange rettssaker, gir en helt annen konklusjon.

Demokratiet er ment å hvile på en del pilarer, deriblant prinsippene om offentlighet og ytringsfrihet.

Det hjelper likevel lite at loven er kjent, dersom man ikke har et system som gjør det umulig eller i det minste problematisk å bryte med den.

Det hjelper ikke å la borgeren gjøre seg kjent med rettsavgjørelser når borgeren ikke har anledning til å gjøre seg kjent med grunnlaget for avgjørelsen. Ikke en gang advokater eller dommere har anledning til å gjøre seg kjent med hva som passerte under en hovedforhandling i Norge, da det i dag ikke finnes (dersom vi ser bort fra sirkus-sakene Orderud, Nokas, Baneheia, Bjugn etc., som man skal tjene penger på) slik dokumentasjon som kan kontrolleres. Et fly har en ferdskriver. Norske domstoler flyr derimot helt uten kontroll.

Merk dere følgende: Det hjelper ikke å si at man har full offentlighet omkring rettsapparatets behandling av saker – og at man derved har mulighet til å kritisere behandlingen – dersom realiteten er at ingen har mulighet til å sette seg inn i det materialet man ønsker å kritisere, fordi det ikke eksisterer noe materiale.

For å si det med teskje: En hovedforhandling i en norsk rettssal blir ikke tatt opp på bånd, ei heller blir den skrevet ned av noen stenografer. Som en direkte følge av disse systemmanglene, kan intet av det som har passert i en hovedforhandling etterprøves/granskes. En direkte følge av dette blir at hovedforhandlingen ikke kan kritiseres.

Konklusjonen blir da – som dere sikkert forstår: Det finnes ingen reell ytringsfrihet i og med at det som man ønsker å sette seg inn i, og som følge av dommen (som sett i lys av faktum i alle normale tilfeller ville gitt et annet resultat) burde vært gjenstand for gransking, ikke er tilgjengelig. Det eksisterer altså ikke noe som kan kritiseres.

Tenk litt på dette: Det finnes ingen ytringsfrihet i Norge på det rettslige plan!

Min konklusjon er enkel å etterprøve. Det er bare å spørre seg selv om hvorvidt det som foregår i en hovedforhandling kan etterprøves. Dersom det ikke kan etterprøves, så kan det heller ikke reises kritikk mot det som måtte ha passert under hovedforhandlingen.

Dersom en ikke har mulighet til å reise kritikk, finnes der i realiteten ingen ytringsfrihet. Enkelt og greit, men likevel meget alvorlig.

Påstanden om at det i dag eksisterer ytringsfrihet i Norge er derved gal. Jeg beklager å måtte si dette, men dere er blitt lurt og blitt holdt for narr.

Dere skal ikke akseptere denne utrygghet, urett og vilkårlige overgrep fra de myndigheter som dere selv har vært med på å innsette. Retten til kritikk - dersom dere får den tilbake - vil atter en gang kunne gi dere kontrollen over deres egne myndigheter.

Bør situasjonen endres? Ja, dersom folket ønsker å gjenvinne kontroll over egne myndigheter, og dersom folket igjen ønsker å bli behandlet rettferdig, hvor likhetskrav overfor loven settes i høysetet og hvor et humant rettsapparat settes under full og reell offentlig kontroll slik at hvert enkelt menneskes trygghet for ikke å bli utsatt for vilkårlige overgrep fra det offentlige sikres.

Kan situasjonen endres? Ja, men da må folket ønske det og samle seg om de riktige løsninger.