Brev til landbruksminister Vedum

Time to read
13 minutes
Read so far

Brev til landbruksminister Vedum

Mon, 09/09/2013 - 23:15
Posted in:
0 comments

Nedenfor har jeg lagt inn mitt brev til den gang landbruksminister Trygve Magnus Slagsvold Vedum, dette i forbindelse med mitt engasjement for Arild Lundquist, Gudfjelløya, og min artikkel av 23. august 2021: Senterpartiet og Vedum - Bondens venn?

Baranyi & Berge International consulting ltd
Private Mail Bag # 50
Nuku’alofa
Tonga

Phone     : +676 86 24 134
Fax          : +64 93 55 03 01
E-mail     : herman.berge@bbi-consultants.com

                           
Trygve Slagsvold Vedum                                            Nuku’alofa 9. september 2013

Postboks 8007 dep
N-0030 Oslo
Norway                                                                                

Att                         : Landbruksministeren – politisk ledelse

Ad                         : Kampen om Gudfjelløya

Deres referanse       :
Vår referanse          :
Post                       : Faks og e-post
Deres faksnummer   : +47 22 24 95 55
Antall sider              : 9 sider inklusive kart

Vedlegg                  : Kart over Mykkelvik og Gudfjelløya med eiendommen Gudfjellet

Kopi                       : Presse, partiene

 

kampen om gudfjelløya

SVIKET MOT LANDBRUKSINTERESSENE

Jeg representerer brødrene Arild og Terje Lundquist, og viser for så vidt til det korte møtet mellom deg og Arild Lundquist under Fjellandbruksseminaret i Lierne 20. august 2013.

1. Politikk og maktmisbruk

Saken som jeg ber deg om å engasjere deg i dreier seg i utgangspunktet om et privatrettslig og strafferettslig forhold, hvor den ene parten (og deres rettsforgjengere) har svindlet til seg arealer som for 128 år siden ble solgt til mine klienters forfedre. I konsekvens dreier saken seg også om forsøk på nedleggelse av et av Norges mest unike gårdsbruk, dette under dekke av å oppfylle internasjonale verneforpliktelser, en forfeilet og misforstått politikk som – dersom den skulle bli gjennomført – ikke bare vil stride sterkt imot gårdbrukernes rettigheter og interesser på stedet, men også imot landets uttalte jordbrukspolitikk og den interesse samfunnet har i å opprettholde lokale initiativ, kreativitet og engasjement, hvilket i sin tur er en nødvendig forutsetning for å sikre bosetting og vekst i distriktene.

2. Stridens kjerne – Gudfjelløya og bosettingen

Gudfjelløya er Europas høyeste innsjø-øy der den reiser seg fra 355 moh til øyens høyeste punkt på 812 moh. Øyen har et areal på 6.2 km2 og befinner seg i Tunnsjøen i Nord-Trøndelag. Den eneste bosettingen på øya er brødrene Lundquist, som også driver det eneste gårdsbruket på øya, et bruk som ble reist i 1876 og som er blitt drevet kontinuerlig siden eiendommen ble kjøpt av Lundquists forfedre i 1885. Lunduqists eiendom, Gudfjellet, strekker seg over 1/3 av Gudfjelløya, og består av omtrent 2.000 dekar skog og dyrket mark. Se vedlagt kart over Mykkelvik, hvis eiendom Gudfjellet ble skilt ut fra, samt kart over selve eiendommen Gudfjellet, gnr 68, bnr 2. Driften består av sauehold, skogbruk og turisme. Kulturlandskapet og bevaringen av naturen er alene ivaretatt av brødrene Lundquist gjennom deres jordbruks- og skogsdrift.

3. Den hemmelige oppsplitting – misbruk av offentlig myndighet

I en periode fra begynnelsen til midten av 1900-tallet, skilte selgerne (fastlandsboerne) ut og delte mellom seg det aller meste av den eiendom deres rettsforgjengere hadde solgt til Lundquist i 1885, og fikk deretter tinglyst den ene teigen etter den andre på Lundquists eiendom, og det uten at de ble avkrevd dokumentasjon og hjemmel fra tinglysingsmyndigheten. Fastlandsboerne stjal med andre ord – med hjelp fra offentlig myndighet som unnlot å avkreve hjemmel – tilbake det som var solgt til Lundquist. Først etter det siste generasjonsskiftet i 1981 ble disse ulovlige handlingene kjent for dagens eiere; Arild og Terje Lundquist. Lundquist protesterte og det kom til sak, en tvist som fastlandsboerne med knappest mulig margin (disens) vant i lagmannsretten høsten 1992.

Det er viktig å understreke at Brødrene Lundquist satt på alle hjemmelsdokumentene, bortsett fra en bortkommet delings- og skyldsettingsforretning, et dokument som bekrefter eiendommens (Gudfjellets) grenser, og som skilte denne eiendommen fra selgerne. Dokumentet ville – dersom det var blitt funnet[1] den gang i 1992 – ha gitt Lundquist seier i lagmannsretten.

Årsaken til at skyldsettingsforretningen ikke ble fremlagt under rettssaken skriver seg fra to forhold: 1) fastlandsboerne holdt sin gjenpart skjult, og 2) det offentlige hadde overbevist Lundquist om at man ikke hadde klart å sikre og bevare dokumentet i sine arkiver. I følge sorenskriver Kobro på Namdal sorenskriverkontor, gikk dokumentet tapt da sorenskriverkontoret brant ned ved bybrannen i Namsos i 1940. Lundquist er derimot blitt kjent med – gjennom en avisartikkel som ble publisert like etter krigen – at alle grunnbøkene (panteregisteret for Namdalen) ble sendt til rettskjemiker Bruff i Oslo som i sin tur fotograferte, rekonstruerte og journalførte alle hjemmelsdokumentene i grunnbøkene, et arbeid som for øvrig tok hele åtte år å gjennomføre. Grunnbøkene har altså for lengst blitt rekonstruert og sikret. Staten ved sorenskriveren og Statsarkivet har derimot stått på sitt og argumentert overbevisende for at de aktuelle grunnbøker er tapt, og har følgelig bevisst dekket over rekonstruksjonen, hvilket i seg selv er påfallende. Etter at Lundquist ble kjent med rekonstruksjonen, har myndighetene v/justisdepartementet vært svært uvillig til å samarbeide, og har konsekvent nektet å fremlegge det etterspurte dokumentet.

4. Forsøk på gjenoppretting av det økonomiske grunnlag for drift

Etter lagmannsrettens avgjørelse, som utelukkende bygger på fastlandsboernes svik og bedrag,[2] har Lundquist – for å styrke driftsgrunnlaget og samtidig for å kompensere for de skader som tapet av deres eiendom hadde medført – to ganger søkt om ekspropriasjon av de samme eiendommene som ble fratatt dem. Det ble også søkt om ekspropriasjon av andre eiendommer på Gudfjelløya, deriblant Norske skogs eiendommer. I den andre ekspropriasjonssøknaden ble ikke ekspropriasjon rettet mot Norske Skogs eiendommer, dette fordi Ulvig/Kiær, som nye eiere, allerede var forpliktet til å selge skogteigene på Gudfjelløya jf. kjøpekontraktens pkt. 13.3 og konsesjonsvilkår gitt 2. juni 2004.

Til tross for at vilkårene var oppfylt, ble ekspropriasjon hindret begge gangene. Den første gangen fordi – argumenterte fastlandsboerne – en ekspropriasjon fra dem ville ruinere ressursgrunnlaget på deres bruk og ville følgelig være alt for byrdefull for dem, en argumentasjon myndighetene også støttet sitt avslag på. Den andre gangen fordi regjeringen i det skjulte – og før det forelå noe resultat fra klagebehandlingen i departementet – fjernet ekspropriasjonshjemmelen i jordloven, og det med åpenbart uhjemlet tilbakevirkende kraft.

Brødrene Lundquist henvendte seg samtidig til Norske Skog samt Statsskog og tilbød seg å kjøpe selskapenes eiendommer på Gudfjelløya. Statsskog var i utgangspunktet interessert, men da under den forutsetning at også de andre eiendommene på Gudfjelløya ble solgt. Norske Skog ønsket ikke å selge.

Bare et år senere la Norske Skog sine eiendommer i Nord-Trøndelag ut for salg, samlet. Etter at ”skogene i Nord-Trøndelag” var blitt solgt i november 2003, henvendte Lundquist seg til de ”nye” eierne med samme ønske som til Norske Skog. Etter flere år med unnvikelser – og med en konsesjonsforpliktelse hengende over seg om å selge enkeltteiger til lokale skogeiere – ble det klart at heller ikke de nye eierne ville selge eiendommene på Gudfjelløya til brødrene Lundquist, dette altså til tross for at de som nevnt er forpliktet til å selge de teigene som Lundquist ønsker å kjøpe.

5. Hjemmelsdokumentet dukker opp – Vern av hele øyen

I 2005 dukket den bortkomne delings- og skyldsettingsforretningen opp fra et dødsbo. Lundquist kunne nå – ikke bare med skjøtet i hånden, men også med selve delingsforretningen i hånd – dokumentere utover enhver tvil den hjemmel de i alle år har hatt over den ca 2.000 dekar store eiendommen, hvilket de også gjorde overfor fastlandsboerne. Fastlandsboerne, og alle andre som eier grunn på Gudfjelløya, reagerte nær sagt spontant hvor de med stor iver nå plutselig ønsket å kvitte seg med all skog på øya (hvilket i seg selv er påfallende). De kontaktet ALLSKOG BA og ba om umiddelbar bistand for et fremstøt mot staten hvor planen nå var å tilby all sin eiendom på Gudfjelløya til frivillig vern.

Disse såkalte grunneierne – som på hver sin måte hadde gjort alt i deres makt for å hindre at Lundquist skulle få sikre driftsgrunnlaget for det eneste bruket på Gudfjelløya – viste med denne aksjonen at all tidligere motstand og alle argumenter mot ekspropriasjon og kjøpstilbud var vikarierende. En bløff med andre ord.

Idet også myndighetene – som to ganger satte seg imot ekspropriasjon med det argument at en ekspropriasjon ville svekke grunneiernes ressursgrunnlag dramatisk – nå er positivt innstilt til et samlet statlig oppkjøp av nær sagt hele Gudfjelløya (vel vitende at brødrene Lundquist er interessert i å kjøpe de samme eiendommer, og har stått først ”i køen” i over 10 år), kan vi samtidig slå fast at grunnlaget for å avvise Lundquists ekspropriasjonssøknader har vært tuftet på villedelser og dobbeltspill. Den reelle grunnen var å hindre at Lundquist skulle få ervervet tilleggsjord. Bare gjennom misbruk av makt klarte myndighetene å bløffe Lundquist og derved hindre statens pliktige medvirkning til en rettmessig overtakelse av høyst tiltrengt tilleggsjord. Begge avslagene på ekspropriasjon, så vel som statens forsøk på å verne øya, er i strid med regjeringens landbrukspolitikk.

6. Foreløpig oppsummering

Vi kan kort oppsummere følgende: Brødrene Lundquist har blitt fratatt 95 % av den slektsgård deres forfedre kjøpte i 1885. Brødrene Lundquist har hjemmelen til hele eiendommen. Siden brødrene Lundquist overtok gårdsbruket – og selv etter ”tapet” av størsteparten av eiendommen som skulle gi dem trygghet for fremtiden – har de hver dag arbeidet og strevet for å sikre og styrke driften, og opprettholde bosettingen, og dette har de ikke bare måttet gjøre helt alene, men også med det offentlige som en av deres verste motstandere. De myndigheter som skulle være der for å trygge gårdbrukernes fremtid og legge forholdene til rette for et aktivt og produktivt landbruk, også for, eller spesielt for den unike bosettingen på Gudfjelløya, viser seg å være gårdbrukernes argeste fiende.

Gudfjelløya har i seg selv tilstrekkelig med ressurser som står tilgjengelig for en fortsatt produktiv og vellykket drift, i pakt med naturen. Problemet er at staten med sin siste politisk motiverte operasjon, frivillig vern, effektivt vil sette en stopper for denne driften. Verneforslaget er – som en vil se etter å ha lest dokumentgrunnlaget for forslaget – ikke faglig begrunnet, og er i realiteten intet annet enn enda et forsøk på å sette opp et hinder for brødrene Lundquists videre virksomhet og bosetting. Våre kommentarer og innsigelser mot verneforslaget – hvor det dokumenteres at verneforslaget ikke er faglig begrunnet – kan oversendes etter behov.

7. Gudfjelløya – regjeringens landbrukspolitikk og internasjonale verneforpliktelser

Den rødgrønne regjering redegjorde i Meld. St. 9 (2011-2012) for sin jordbrukspolitikk, en melding som ga brødrene Lundquist og andre gårdbrukere ute i distriktene å tro at regjeringen ville:

”…bidra til at produktive arealer skal bestå…”, at produktive arealer fortsatt ”…kan bli brukt til framtidig matproduksjon”, ”…bidra til å sikre grunnlaget for rasjonell og bærekraftig drift av landbrukseiendommene”, ”…bidra til å sikre bosettingen i distriktene”, og hvor det slås fast at ”...attraktive boplasser…er en ressurs som kan bidra til å oppfylle regjeringens mål om å opprettholde hovedtrekkene i bosettingsmønstrene”.

Samtidig som regjeringen har forpliktet seg overfor folket har den også forpliktet seg internasjonalt, til å verne 10 % av landets arealer, hvorav ca 8 % er anbefalt å bestå av skog. Norge har faktisk allerede vernet omtrent 15 % av landets arealer. Skogandelen ligger dog på lave 2 %. Gudfjelløya befinner seg på 64 grader nord, mellom 355 og 812 moh, og består følgelig av høyereliggende arealer og fjellarealer. Det følger av de opplysninger som er gitt at det i Norge foreligger et overskudd av vern av høyereliggende arealer og fjellarealer, og et underskudd av gammel skog (eldre enn 150 år, hvilket ikke finnes på Gudfjelløya).

Årsaken til denne feilverningen som vi er vitne til i Norge, finner vi i ordningen om frivillig vern, og det ubestridte faktum at de mest produktive og verdifulle arealene befinner seg i lavlandet, og at disse områdene – så lenge denne verneordningen eksisterer – aldri vil bli tilbudt for vern.

Det var Skogeierforeningen som i sin tid presset igjennom ordningen om frivillig vern, en ordning som i realiteten overlater til grunneierne – og ikke til statens fagorganer – å bestemme hva som skal vernes. I en slik prosess vil naturfaglige prinsipper og skranker med nødvendighet måtte vike for grunneierens økonomiske vurdering av produktive arealer han/hun ønsker å beholde, og regnskapsmessig sett negative arealer som han/hun synes kan overgis til staten for vern. Staten på sin side har – etter press bl.a. fra aktivister og Naturvernforbundet, og i en forfeilet forvissning om at internasjonale politiske mål/forpliktelser vil oppnås raskere ved frivillig vern enn ved tvunget – bøyd seg for denne i utgangspunktet grunneierstyrte ordningen som jo faktisk har resultert i en opphopning av tredjerangs eiendommer på statens hånd. Man er fristet til å si at Direktoratet for Naturforvaltning, den instans som forvalter ordningen, i realiteten har endt opp som statens ”avfallsplass” for eiendommer som grunneierne ikke ser noe nytte i, og som grunneierne blir lokket til å gi ifra seg mot et erstatningsbeløp som faktisk kan bidra til å forskyve landbrukseiendomsmarkedet i en ikke ønsket retning.

Under denne ordningen om frivillig vern, har de relevante statlige faginstansene i høyden hatt i oppgave å rettferdiggjøre vern av naturfaglig sett nærmest helt verdiløse områder. Resultatet er at det som i dag er vernet – lite produktive arealer og fjellarealer – i liten grad har noe naturfaglig verneverdi, hvilket blir bekreftet av den rapport som fylkesmannen har lagt til grunn i høringsforslaget til vern av Gudfjelløya. Våre kommentarer og innsigelser mot høringsforslaget kan som nevnt ettersendes.

Sommeren 2012 inngikk staten avtale om kjøp av rådighet fra alle tilbyderne av eiendommer på Gudfjelløya. Deretter – i januar 2013 – sendte Fylkesmannen i Nord-Trøndelag et verneforslag ut på høring. Med dette forslaget har staten – dersom det skulle bli vedtatt – sørget for å bryte ikke bare med de reelle verneinteressene og alle de prinsipper som regjeringen har lagt til grunn i sin Meld. St. nr. 9 (2011-2012), men også med de formål jordbrukslovgivningen hviler på. Følgende står å lese i meldingen:

Regjeringen vil at ressursene på landbrukseiendommene skal bli bedre utnyttet for å bidra til å opprettholde hovedtrekkene i bosettingsmønsteret. Det er særlige utfordringer i områder med avstand til større markeder og nedgang i folketall, og det må settes et særlig politisk fokus på slike områder. Det er viktig med lokale og regionale initiativ, kreativitet og engasjement som fremmer ønsket utvikling. Det må legges til rette for at virkemidlene kan brukes ulikt i distrikt og i byområder. I pressområder er det særlig viktig å sikre et sterkt jordvern, mens utfordringene i utkantene er å legge til rette for bosetting. Formålene i lovverket, og virkemidlene i lovene har sammenheng med disse målene.

Målet i landbrukslovgivningen om at eier og bruker skal være den samme jf. omtalen i kapittel 10.6.2 tilsier at det bør stimuleres til at aktive brukere kan sikre seg eid tilleggsjord i form av jordbruksareal og skog.” Mine understrekinger.

Når dette er sagt kan jeg ikke finne én eneste god grunn for at staten skal la seg involvere i en høyst aktuell og alvorlig eiendomstvist – som på ingen måte er avsluttet – og derigjennom gi de urettmessige besitterne en gyllen mulighet til å komme seg ut av problemet, og det for en god slump penger.

Derimot – og i lys av regjeringens mål med landbrukslovgivningen – kan jeg ikke se det annerledes enn at staten må trekke seg ut av saken (dvs trekke tilbake aksepten av de tilbudte omstridte arealer), og i stedet gå inn for å assistere Lundquist på alle måter i å overta de områder de måtte ha behov for på Gudfjelløya. Til dette arbeidet trenger vi din bistand til.

I desember 2006 opphevet den rødgrønne regjeringen ekspropriasjonsbestemmelsen i jordloven. Dette skjedde midt under behandlingen av Lundquists ekspropriasjonssøknad, og siden lovendringen ble gitt med tilbakevirkende negativ kraft, fikk saken en brå og uhjemlet avslutning. Hovedargumentene for oppheving var at; 1) staten ikke skal drive med slikt, og 2) at bestemmelsen var lite brukt. Til tross for dette har den samme regjeringen flere år senere, i ovennevnte melding til Stortinget, eksplisitt uttalt at den skal føre en slik jordbrukspolitikk at aktive brukere, som brødrene Lundquist, skal kunne ”…sikre seg eid tilleggsjord i form av jordbruksarealer og skog.”

På hvilken måte regjeringen har tenkt seg å få gjennomført sin jordbrukspolitikk – etter fjerningen av ekspropriasjonshjemmelen i jordloven – er uklart, men én ting er i hvert fall klart, og det er at regjeringen og underliggende organer ikke skal bidra til å forhindre at Lundquist og andre gårdbrukere skal få kjøpt seg tilleggsjord, eller på annen måte motarbeide aktiv landbruksvirksomhet, eksempelvis ved å kjøpe opp all den tilleggsjord den gitte gårdbruker har behov for, og derfor selv søker å kjøpe.

Myndighetene kan ikke involvere seg i, ei heller akseptere tilbud om frivillig vern når de samtidig er på det rene med at det bl.a. er brødrene Lundquists eiendom som er tilbudt for vern, og at brødrene Lundquist i en årrekke har søkt å kjøpe alle de eiendommer som nå søkes vernet, nettopp for å opprettholde og sikre fremtidig drift og bosetting på Gudfjelløya. Lundquists jordbruksinteresser må her gå foran statens ønske om å oppfylle internasjonale politiske verneforpliktelser, spesielt i lys av at de områder som her er tilbudt staten ikke vil dekke manglene i skogvernet og heller ikke vil bidra til at verneforpliktelsene blir oppfylt.

8. Gudfjelløyas beskyttere – staten eller bosetterne

På den ene siden sitter staten og skal forsøke å gjøre to ting samtidig: 1) Stå fast ved og gjennomføre sin uttalte jordbrukspolitikk, hvilket bl.a. består i å beskytte bøndene og deres interesser, og 2) oppfylle internasjonale avtaler om vern av arealer.

På den andre siden sitter brødrene Lundquist og kjemper flere kamper som i korthet består i å: 1) Drive jordbruk og skogbruk – og derigjennom kultivere Gudfjelløya – med fastlandsboerne og staten som motpart og største hinder for effektiv drift, 2) tilbakeføre de eiendommer som ble fratatt dem, og 3) sikre og utvikle fremtidig drift under vanskelige forhold og problematiske forutsetninger, deriblant at deres virksomhet befinner seg på en øy uten veiforbindelse, og uten noe offentlig transportmiddel, og hvor de for det andre må forholde seg til en stat hvis myndigheter nær sagt ikke har gjort annet enn å motarbeide dem siden de overtok bruket i 1981.

9. Oppsummering

Brødrene Lundquist har hjemmel til det ca 2.000 dekar store arealet som utgjør Gudfjellet. På den annen side har vi fastlandsboerne som uten hjemmel sitter på brorparten av Lundquists eiendom, og som – straks de ble gjort kjent med at den bortkomne delingsforretningen var kommet til rette, et dokument som fastlandsboerne faktisk har sittet på under hele den tiden tvisten gikk for domstolene – ønsket å kvitte seg med all eiendom, på enklest mulig vis, ved å selge råderetten til staten.

Høringsforslaget mht vern av Gudfjelløya bærer preg av å være et dokument som skal forsvare vern av et område som staten selv aldri ville ha funnet på å verne, hvilket bekreftes ved det faktum at det som var av verneverdi på Gudfjelløya, allerede ble vernet i 1981. For ytterligere informasjon, se våre kommentarer og innsigelser til høringsforslaget.

Ordningen om frivillig vern er også blitt til en nødutgang for fastlandsboerne, ved at de mot meget god betaling – og med uvurderlig bistand fra skogeiernes interesseorganisasjon og statlige organer som følgelig har involvert seg i en opphetet eiendomskonflikt – kvitter seg med et problem før de blir tvunget å levere eiendommene tilbake.

Oppi alt dette står vi da tilbake med to brødre som ikke bare driver gården, men som virkelig ønsker å utvikle sin drift og de kvaliteter som Gudfjelløya har å by på, men som følge av misbruk av statlige ordninger, systemsvikt og korrupsjon, har endt opp med en over 30 år lang eiendomstvist som staten nå med åpne øyner har gått inn i og endog synes å ville bidra til å løse ved å gi de urettmessige eiendomsbesitterne en redningsplanke – frivillig vern – og dermed jekke konflikten opp enda et nivå.

Problemstillingen blir da som følger: Brødrene Lundquist sitter på hjemmelen til seks av de eiendommer som i dag søkes ”solgt” til staten, samt at de sitter på en kontraktsfestet så vel som konsesjonsbestemt rett til å overta de øvrige eiendommene som søkes solgt til vern. Staten er samtidig på det rene med at de eiendommer de har tilbudt seg å kjøpe i dag består av eiendommer som tilhører brødrene Lundquist, samt eiendommer som Lundquist har rett til å kjøpe i henhold til kjøpekontrakt og konsesjon. Eiendommene er følgelig gjenstand for konflikt på flere nivåer og mellom flere parter, en konflikt som gjennom statens frivillig vern-engasjement har blitt ytterligere utvidet til en interesse- og eiendomskonflikt hvor to parter ønsker å overta samme eiendom. Den ene parten (Lundquist) bygger sin rett til eiendommene på hjemmel samt kontrakt og konsesjon, mens den annen part (staten) bygger sin rett på – i høyden – et politisk løfte. Ett formål med frivillig vern var å unngå konflikt. I denne saken var konfliktnivået allerede før statens engasjement meget høyt. Enda høyere vil det bli dersom staten ignorerer konsekvensene og derved går inn for frivillig vern. Dette scenariet kan staten unngå ved å avslå tilbud om frivillig vern. I og med at statens interesser åpenbart må bøye av for Lundquists rett, vil dette også være et meget klokt valg, ikke bare rettslig men også politisk.

Det er på det rene at brødrene Lundquist gjentatte ganger har forsøkt å kjøpe seg / ekspropriere tilleggsjord på Gudfjelløya, hvor grunneierne og staten – til tross for regjeringens uttalte jordbrukspolitikk – på sin side har satt seg på bakbeina og ved bruk av falsk informasjon har klart å bløffe seg fra å ekspropriere til fordel for Lundquist. Da eiendomsforholdet ble klarlagt i 2005 endret både staten og grunneierne strategi. Nå skulle plutselig alle eiendommer som var så viktige for grunneiernes ressursgrunnlag overgis til staten, og staten vil ta imot med åpne armer. Staten synes altså å ha gått aktivt inn i en eiendomskonflikt, med det resultat at konfliktnivået øker og at staten vil pådra seg ansvar. Samtidig står staten i konflikt med seg selv, dette da jordbrukspolitikken – som redegjort for ovenfor – vil stride mot vernepolitikken. I Gudfjellet-saken er det ingen tvil om at vernepolitikken og verneinteressen (som nær sagt ikke er tilstede, og i hvert fall ikke er legitimert) må vike for jordbruksinteressen representert ved gård- og skogbrukerne Arild og Terje Lundquist. I kampen om eiendommene på Gudfjelløya står brødrene Lundquist åpenbart foran staten, uansett hvordan man ser på saken.

Med dette ber vi deg om å engasjere deg i saken og støtte de interessene som brødrene Lundquist representerer. Dersom du skulle ha behov for ytterligere informasjon, ser jeg frem til å kunne hjelpe deg.

Link til www.gudfjellet.com

 

Med vennlig hilsen

Nuku’alofa 9. september 2013

Herman J Berge

 

 

[1] Gjenpart av dokumentet ble oversendt selger ved salget, men selgernes etterkommere holdt tilbake og skjulte dette dokumentet samt flere andre dokumenter for retten da de tok ut stevning mot Lundquist på 1980-tallet, hvilket i ettertid er dokumentert.

[2] Se note 1.