Asker
og Bærum herredsrett Att: Anne Austbø |
| Deres ref. Your ref. 97-00856 A/01 |
Vår ref. Our ref. herret46 |
Dato Date 22. desember 1998 |
Sak nr. 97-00856 A/01: B og A
| Saksøker: | A, [adresse] |
| Saksøkt: | B, [adresse] |
| Prosessfullmektig: Advokat Egil Hatling, Postboks 6724 St. Olavs plass, 0130 Oslo | |
| Saken gjelder: | Samvær med C f. [dato] og D f. [dato] |
INNHOLDSFORTEGNELSE
4. Sakens administrering - forskjellsbehandling
5. Sakens gjenstand - forskyvning av tvistetemaer
7. Ansvarsfraskrivelse parallelt med "Hage-saken"
Det vises til skriv fra Asker og Bærum herredsrett ved dommer Pål S. Berg av 21.09.98 hvor saksøkte ble tilkjent fri sakførsel, jfr. rettshjelplovens § 18.
Videre vises det til prosesskriv fra saksøker av 19.10.98 hvor saksøker påpekte at saksøkte var tilkjent fri saksførsel på sviktende grunnlag. Med hjemmel i rettshjelploven § 8 og § 11a samt referanse til rundskriv G73/96 kap. III, pkt. 1.5 og 1.6, begjærte saksøker utlevering av saksøktes selvangivelser for 1996 og 1997, lønns- og trygdeoppgaver m.v. samt dokumentert inntekt og formue til saksøktes samboer.
Saksøker har ikke mottatt denne dokumentasjonen og kan heller ikke se at retten har rettet noen henvendelse for å innhente denne. Det henstilles til at dette effektueres snarest.
Det vises til skriv fra Asker og Bærum herredsrett ved dommer Berg av 06.11.98 hvor det med kort frist til 13.11.98 igjen rettes en forespørsel om saksøker ønsker å trekke saken eller ikke. Saksøker har vært på ferie i perioden 09.-23.11.98 og har således ikke hatt anledning til å besvare henvendelsen.
Videre vises det til skriv fra Asker og Bærum herredsrett ved dommer Berg av 07.12.98 hvor det gis ytterligere frist til uttalelse, denne gang til 22.12.98.
Saksøker vil innledningsvis minne om at dommer Berg i sine skriv av 03.03.98 og 08.07.98 hadde besluttet å heve saken og således skulle det nå forlengst ha vært avsagt kjennelse. Når retten nå reiser spørsmålet på nytt, 19 - nitten - måneder etter første rettsmøte, etter 6 - seks - forespørsler om uttalelser om sakkyndige og etter 6 - seks - forespørsler om saksøker ønsker å trekke saken uten at retten ennå har evnet å oppnevne noen sakkyndige og selvstendig utarbeide et mandat eller alternativt heve saken ved kjennelse, fortoner nå denne saken seg som en parodi hvor barna fullstendig er tilsidesatt.
3. Sakens utviklingSaksøker vil her oppsummere noen av de uheldige omstendigheter i sakens gang som har resultert i dype konflikter først mellom partene, senere mellom saksøker og domstolen.
Allerede i sak nr. 95-1226A behandlet dommer Anne Austbø denne saken som om den gjaldt foreldreansvar og samværsrett til tross for at stevningen gjaldt omsorg og samvær. Sakkyndig Knut Rønbeck ble forespurt uten at mandat ble formulert. Saksøker ble så informert av sikre kilder at Rønbeck var svartelistet som sakkyndig, og sa seg derfor ikke villig til å inngå noen samtaler med vedkommende. Hovedforhandlingen ble avholdt på et tidspunkt da saksøker var syk og således ikke kunne delta. Under hovedforhandlingen forelå ingen sakkyndig vurdering, og den sakkyndige deltok ikke i møtet. Saksøkte ble tilkjent omsorgen for barna uten sakkyndig utredning, spørsmålet om samvær ble ikke behandlet og partene ble tilkjent felles foreldreansvar. Saksøkers anke til lagmannsretten ble ikke behandlet av Asker og Bærum herredsrett. Saksøker vil minne om at retten også i denne saken var bundet i en rettskraftig avgjørelse om oppnevnelse av sakkyndig til uttalelse om omsorgs/samværsspørmålet. Når dette ikke ble gjort, leder dette til en forskjellsbehandling hvor retten ikke finner det nødvendig med sakkyndig vurdering så lenge retten i forkant har bestemt seg for at moren skal tilkjennes omsorgen. Det er altså først når spørsmålet om en far skal tilkjennes omsorg/samvær at retten finner behov for sakkyndig vurdering. Allerede i denne saken skapte domstolen konflikter mellom partene.
I sak nr. 96-1485D utarbeidet dommer Knut Glad begjæring om midlertidig forføyning om nektelse av opphold i samarbeid med saksøkte og hennes prosessfullmektig Petter Sørensen for så å fremstå som dommer i saken. Partene ble av dommer Glad kritisert for at ingen hadde tatt skritt til å få en rettslig avklaring om samværsspørsmålet. Dette til tross for at dommer Austbø allerede i sak nr. 95-1226A hadde plikt til å avgjøre omfanget. Dommer Glad hadde da ikke registrert at saksøker det siste halve året var i forhandling med saksøkte og Fylkesmannen for avgjørelse utenfor domstolen. Søknaden til Fylkesmannen ble administert bort og et halvt år etter presterte Fylkesmann Kåre Willoch, etter flere purringer, å svare med at saksøker kunne avgjøre samværsspørsmålet enten ved å søke til Fylkesmannen eller stevne saken for domstolen! Saksøker innså da at Fylkesmannen ikke var sitt ansvar bevisst, og hadde ikke noe annet valg enn å reise saken for domstolen iht. dommer Glad's anmodninger.
Når så saken kom opp i nærværende sak, bidro i tur og orden herredsretten, lagmannsretten og høyesterett sammen med saksøkte og hennes prosessfullmektig til å heve konfliktnivået til et høydepunkt hvor domstolen kunne benytte seg av ett av sine velkjente knep - å premiere motparten for det konfliktskapende arbeidet og legge konfliktforholdet til grunn for at saksøker ikke kan ha samvær med sine barn.
Lagmannsrettens avgjørelse om oppnevnelse av sakkyndig til uttalelse om samværsspørsmålet, fortonet seg da meningsløs idet det i følge lagmannsrettens kjennelse er konfliktforholdet i seg selv som er kjernen til rettens avgjørelse. Saksøker har alltid vært kritisk til bruk av sakkyndige i barnefordelingssaker nettopp fordi disse skaper store konflikter og uvennskap mellom partene for resten av livet, og saksøker har hele tiden kjempet for å unngå dette. En sakkyndig vurdering i denne saken vil således kun være en beviskjedemessig forankring for retten til å trekke en rettskraftig avgjørelse i tråd med de forhåndsuttalelser som retten ønsker at den sakkyndige skal samtykke i. Den sakkyndige vil dermed fremstå i rollen som rettens bøddel. Saksøker innså dette forhold og anså det nødvendig å trekke saken av hensyn til de store belastninger dette ville påføre barna.
Pr. 14.12.97 er saken trukket fra saksøkers side, noe retten velger å se bort fra. Det er følgelig rettens valg om ikke å heve saken som danner utgangspunktet for sakens videre administrering og de problemer som har hopet seg opp for retten i løpet av det året som er gått siden saksøker trakk saken. At retten nå - ett år etter at saksøker trakk saken - igjen ber saksøker komme med "et klart og utvetydig svar" om saksøker ønsker å trekke saken, må i beste fall oppfattes som en absurditet.
Når retten så ikke sa seg villig til å godta anmodningen om å heve saken, valgte saksøker å strekke seg langt ved likevel å akseptere sakkyndig utredning til tross for de store motforestillinger og kunnskaper saksøker har om sakkyndige og de skadevirkninger deres utredninger erfaringsmessig påfører barn og foreldre, jfr. relevansen til Gauldal herredsretts kjennelse i "Hage-saken" hvor den sakkyndige erklæring ikke bare fratok Atle Hage samværsretten, men også ble bruk mot ham i straffesaken i Frostating lagmannsrett.
Når saksøker i brev fra retten av 06.01.98 får "en ny sjanse", benyttes denne sjanse - som retten ikke kan ha unngått å registrere - til å utarbeide et bunnsolid prosesskriv inneholdende prinsipper for mandatutforming, kvalitetssikring samt dokumentasjon av de foreslåtte sakkyndiges kompetanse. Saksøker kunne ha valgt å ikke besvare brevet fra retten, men bidro likevel til å presisere hvilke kvalitetskrav med dertil hørende betingelser som måtte oppfylles for at saken kunne fortsette.
Mandatutformingen tok utgangspunkt i lagmannsrettens kjennelse og ikke herredsrettens, dvs. konfliktforholdet og oppkomstbetingelsene for konfliktene. Saksøker så det som nødvendig med vitnepsykologer i denne saken og ikke kliniske psykologer som retten og motparten foreslo. Denne faglige og vitenskapelige ekspertise foreligger ikke i Norge, og saksøker krevde derfor at retten kunne velge mellom 2 av 4 meget kvalifiserte sakkyndige fra Sverige. Ved bla. å fokusere på saksøktes motiver i hennes tidligere barnefordelingssak mot Atle Hage, jfr. relevansen til "Hage-saken", hvor falske incestanklager ble kynisk brukt i kampen om barna og sammenstille dette med saksøktes angrep på saksøker i nærværende sak, ville en kvalifisert vitnepsykolog kunne gi et annet bilde av realitetene i saken. Først da, og bare da kunne samværsspørsmålet tas opp til vurdering slik saksøker har måttet forholde seg til rettens avgjørelser.
4. Sakens administrering - forskjellsbehandling
Ved å følge sakens gang, jfr. kronologi, samt lese ut av dokumentene hvilke ulike frister partene har måttet forholde seg til, får man et inntrykk av en skjevhet i partenes muligheter til å innvirke på mandatutforming og hvilke sakkyndige som skal oppnevnes.
Før 06.01.98 er partene stilt likt mht. frister om uttalelser i forbindelse med oppnevnelse av sakkyndige og mandat. Etter 06.01.98 gis partene ulike frister iht. ulike brev fra retten.
Kun saksøker fikk frist til 28.01.98 "for siste gang" å fremkomme med forslag til sakkyndige og mandat. Dette ble som kjent besvart av saksøker i prosesskriv av 28.01.98.
Begge parter fikk samtidig frist til 01.02.98 mht. innlevering av omkostningsoppgave, men kun saksøker innleverte dette. Saksøkte besvarte ikke oppfordringen i likhet med tidligere praksis, jfr. iht. brev fra retten av 30.07.97, 03.11.97 og 08.12.97 som for øvrig saksøker poengterte i sitt prosesskriv av 01.03.98.
I rettens oversendelsesbrev av 17.02.98 gis motparten ny frist til forslag til sakkyndige og mandat, men med den forskjellsbehandling å vedlegge saksøkers forslag i prosesskriv av 28.01.98 samt tillate motparten å kommentere saksøkers omkostningsoppgave i prosesskriv av 01.02.98.
I rettens brev av 27.03.98 helomvender rettens administrator fra beslutning om å heve saken, jfr. skriv av 03.03.98, til fullt ut å godkjenne motpartens forslag til sakkyndige og mandat uten at saksøker blir gitt anledning til å kommentere motpartens forslag. Samtidig velger dommeren å avvise saksøkers forslag til sakkyndige som delvis var imøtekommet i rettens brev av 17.02.98 og presse saksøker til å velge mellom 4 kandidater fremsatt av motparten eller rettens kandidat.
5. Sakens gjenstand - forskyvning av tvistetemaer
Retten er bundet av lagmannsrettens kjennelse av 05.09.97, og er dermed forpliktet til å følge opp oppnevnelse av sakkyndig. Som retten er kjent med, avviste saksøker sakkyndige allerede i prosesskriv av 27.05.97 og senere i rettsmøte den 29.05.97. Retten forutsettes også å være kjent med saksøkers begrunnelser for ikke å ville ha med denne profesjon å gjøre, jfr. saksøkers prosesskriv av 28.08.97.
Retten er også kjent med at der aldri fra rettens eller motpartens side er blitt kvalifisert hvorfor sakkyndig er nødvendig, utover en i beste fall uredelig og skitten mistenkeliggjøring av saksøkers "psykopatologi". Retten er også pinlig klar over den uredelighet som forekommer i rettens kjennelse av 04.07.97 hvor det hevdes at saksøker i følge dennes daværende prosessfullmektig er villig til å samarbeide med sakkyndig. Den protokollførsel retten her har prestert er dessverre symptomatisk for prosessledelsen i hele sakskomplekset slik det har utviklet seg over en periode på 19 måneder, nemlig:
basert på følgende strategi:
Enhver protest mot prosessledelse og rettens avgjørelser tolkes som manglende samarbeidsevne og vilje, uavhengig av om de protester saksøker fremkommer med er berettigede, solid underbygget med bla. juridisk relevante hjemler, kvalifisering av ulike prosessuelle og materielle nivåer i nærværende sak, og forøvrig dokumentert ved identifisering av systemfeil som f.eks. forskyvning av tvistetemaer, jfr. lagmannsrettens kjennelse i kjæremålet hvor konfliktforholdet i seg selv anføres som "begrunnelse" for oppnevnelse av sakkyndig.
Saksøkers bidrag til konstruktiv konfliktregulering avvises konsekvent, mens saksøktes udokumenterte påstander godtas uten kritisk distanse. Retten gir ingen begrunnelse for sine valg, symptomatisk nok. Hvorfor norske kliniske psykologer er å foretrekke fremfor profesjonelle svenske utredere med bunnsolide kvalifikasjoner, gis der ingen svar på.
En betingelse for utføring av sakkyndig oppdrag retten har rotet seg opp i, kan eksemplifiseres ved de rammer retten trekker opp i brev av 17.02.98, et brev retten ikke nevner i sitt brev av 06.11.98. Gjelder disse rammer for norske kliniske psykologer, eller gjelder de kun for de kvalifiserte svenske som saksøker foreslo? Hvilken sakkyndig vil påta seg et oppdrag i en sak som denne på de betingelser retten gir? Hvem av de norske kliniske psykologer kan vise til publikasjoner som dokumenterer deres utredningskompetanse? Er slike kvalitetssikringskrav retten uvedkommende, eller frykter retten at kvalifiserte svenske utredere skal gjennomskue saksøktes strategier (og dermed også hvilke metoder det norske rettsapparatet identifiserer seg med!) og anbefale saksøker det samværet saksøker reiser sak om, eller enda "verre"; å anbefale en overføring av omsorgen til saksøker?
Når retten i det hele tatt bryr seg med å gjennomgå deler av sakens uheldige utvikling, kan denne tendens vanskelig tolkes som annet enn et utslag av en godt skjult - men dog identifiserbar - "dårlig samvittighet" over å ha rotet bort saken. Rettens selektive anførsler tyder imidlertid ikke på megen refleksjon over sakens akter; viktige sekvenser utelates, referanser til dokumentnr. er ikke gjennomført og visse utelatelser tyder også på at retten ønsker å ha ryggen fri uansett hvordan brevet besvares.
At retten legger gullegget allerede i kjennelsen ved å motsi seg selv på sakens vesentlige punkt - selve tvistegjenstanden - blir forsøkt dekket over gjennom en ansvarsprojisering som uansett hva retten "ønsker seg" med nødvendighet må ramme retten selv som en boomerang. I kjennelsen presterer retten både å si at der ingen forhold er som skulle tilsi begrensning i samværsretten, samtidig som retten stiller som betingelse for gjennomførelse av samvær at saksøker underkaster seg en sakkyndig utredning.
Saksøker er ifølge retten både skikket og uskikket til samvær; i det minste vil retten ha ryggen fri ved å overlate "drittjobben" til en psykolog, klinisk spesialist Kjell Hagen, som allerede har ødelagte menneskeliv på "samvittigheten". I følge retten har Hagen "utført slike oppdrag før", hvilket sikkert er ment å virke "betryggende".
Dommer Berg vet selvsagt at denne sak er beheftet med en stygg forhistorie, og han vet selvsagt at "Hage-saken" spøker i bakgrunnen. Dommer Berg, som har en bakgrunn som statsadvokat og må regnes som kollega av både de politijurister og dommere som i sin tid begikk justismord i "Hage-saken", er sørgelig klar over at de vitale spørsmål i denne sak - som i de fleste andre saker som etter barneloven ulykkeligvis havner i rettsapparatet - risikerer å bli administrert bort. Nå som dommer Berg på nyåret går tilbake til sin stilling i Oslo Statsadvokatembeter etter "vikariat" i Asker og Bærum herredsrett i perioden nærværende sak har pågått, kan det være grunn til å stille spørsmål ved dommer Berg's rolle idet "Hage-saken" har vært til behandling hos Frostating lagmannsrett/Statsadvokaten i Trondheim i hele denne perioden fra 06.05.97 til 24.04.98, en sak som "såvidt vites" ennå ikke er avsluttet.
Parallelliteten mellom de to saker kan anskueliggjøres ved at nærværende sak har gjennomgått spesielt 3 kritiske faser som i tid faller sammen med tilsvarende 3 kritiske faser i "Hage-saken":
1. fase: perioden mai-juli 1997
2. fase: perioden desember 1997-januar 1998
3. fase: perioden mars-april 1998.
Om disse fasene er følgende å bemerke:
1. FASE
2. FASE
3. FASE
Å gjengi større deler av korrespondansen i denne fase av nærværende sak såvel som "Hage-saken", vil ta for stor plass i dette skriv; innhold i prosesskriv som f.eks. heving og frister for uttalelser m.v. tør være kjent. Følgende er imidlertid å bemerke:
Det kan se ut som om man fra "systemnivå" har ønsket å la de to sakene gjensidig påvirke hverandres utfall. Men ettersom man ikke har evnet å administrere sivilsaken iht. rettergangsbestemmelsene (jfr. f.eks. eksplisitt frist for avsigelse av kjennelse/dom), og heller ikke kunnet garantere for hvilke utfall sakene ville få - selv om "ønsket" selvfølgelig var at "retten får rett" uansett - kommer spørsmålet om oppnevnelse av sakkyndig i forgrunnen til fortrengsel for selve tvistegjenstanden som er samvær. Dommer Bergs "løsning" er å forsinke saken for å vinne tid samtidig som han må begå en gedigen selvmotsigelse for å holde alle muligheter åpne på et tidspunkt hvor han ikke vet hvorvidt "Hage-saken" blir vedtatt gjenopptatt eller hvilket utfall "Hage-saken" får.
De fasespesifikke kjennetegn er her nært knyttet til kronologien i de deler av saksbehandlingen hvor selve avgjørelsen og eventuelt berammingen av gjenopptakelse i "Hage-saken" i tid faller sammen med forskyvning av tvistetemaer i nærværende sak. Det gjennomgående tema er sakkyndig; oppnevning, mandat og rolle (i omvendt prioritert rekkefølge). At retten er så ivrig på å overlate til en sakkyndig å legge viktige premisser for utfallet av nærværende sak, kan utmerket vel ha sammenheng med at det i sin tid var nettopp en sakkyndig uttalelse som avgjorde Atle Hages skjebne. At rettsapparatet ikke ser ut til å lære av sine "feil", og dertil ser ut til å ville frita seg selv for ansvar ved å legge til rette for mulighetene for ytterligere feilslutninger på sviktende premisser, kan likeledes ha sammenheng med at retten er mer interessert i ha ryggen fri enn å forholde seg til selve tvistegjenstanden som i nærværende sak er samvær mellom far og barn.
Retten må alltid få rett; at såvel partene som de uskyldige "tredjeparter" - barna - får lide under juristeriet, er retten strengt tatt uvedkommende. At en sak etter 19 måneders saksbehandling fremdeles ikke er kommet til berammelse av hovedforhandling i førsteinstans er selvsagt skammelig, hvorfor ansvaret må projiseres over på den tapende part som konfliktskaper. På dette punkt er det nødvendig å minne retten om at saksøkte i lengre tid har satt seg ut over lovens bestemmelse om samvær etter barnelovens § 44, og således medvirket til at saksøker har måttet gå rettens vei for å oppnå kontakt med sine barn.
At saksøkte i denne sak er identisk med den person som i sin tid initierte de falske anklager som sendte Atle Hage først i fengsel, så i døden, turde være såvidt pinlig nærværende for rettens opplysning at når hensynet først og fremst er å opprettholde rettens prestisje, velger rettens administrator å tilrettelegge for nok et legalisert overgrep.
Når saksøker så begjærte stansing av saken i medhold av tvml. § 107 med sikte på å fremskaffe dokumentasjon på det justismord som ble begått av domstolen i "Hage-saken", avviste Dommer Berg anmodningen for bevisst å holde denne saken utenfor nærværende sak ved ikke å fatte stansingskravet.
7. Ansvarsfraskrivelse parallelt med "Hage-saken"
Den selvmotsigelse som ligger i bunnen av saken baserer seg på rettens holdning om at uansett sakens utfall, er det viktigste først og fremst at retten går fri. Dobbeltholdningen er imidlertid dømt til å slå feil, og spørsmålet denne saks administrering reiser blir derfor en forskyvning av tvistegjenstanden - kvalifisering av samværsbetingelser - i retning hvem som skal tildeles ansvaret for sakens forsinkelse. Dommer Berg er ikke dummere enn at han allerede i sakens innledende fase forstod at skulle han som rettens administrator sørge for at retten gikk fri uansett hvordan saken utviklet seg (og tilsvarende også hvordan "Hage-saken" utviklet seg), måtte han sørge for at saksøker ble plassert i ulike "catch 22"-situasjoner.
Det er kun rettens administrator som har makt og myndighet til å tilrettelegge saken på dette vis - ikke saksøker - hvorfor saksøker heller ikke kan lastes for sakens uheldige utvikling. Retten har flere ganger hatt anledning til å heve saken etter anmodning fra saksøker, men har ikke benyttet disse anledninger da heving av saken ikke usannsynlig ville satt dommeren og dermed også rettsapparatet i et merkelig lys.
Dommeren har fått "nye sjanser" hele tiden, men har ikke grepet mulighetene. Etter 19 måneders saksbehandling, uten å ha evnet å avslutte saken eller beramme hovedforhandling, langt mindre foreta en rettslig hjemlet oppnevning av sakkyndig, ser dommeren ingen annen utvei enn å velte hele ansvaret over på den part som allerede i prosesskrift av 27.05.97 klart og utvetydig redegjorde for sitt syn på sakkyndig.
Her ligger formodentlig hunden begravet. Dommer Berg, som er en garvet jurist, vet hvordan han på den ene siden kan gi inntrykk av å ville imøtekomme saksøkers rettmessige krav om samvær med sine barn, og på den annen side forhindre gjennomføringen av samvær ved å forskyve problemstillingene underveis, jfr. sakens gang såvel som dens gjenstand. I denne sammenheng minnes om den forsinkelse som allerede ved avsigelse av kjennelse fant sted ved at dommer Berg brukte 5 - fem uker - på sitt arbeide, og dertil fant det opportunt å datere kjennelsen noen dager inn i rettsferien.
Den vending som fant sted etter at dommeren for en gangs skyld hadde besvart saksøkers prosesskrift av 01.03.98 temmelig kjapt (i brev av 03.03.98) ved å beslutte å heve saken og så allikevel ikke hever saken da en ny mulighet dukker opp gjennom ytterligere trenering å gi saksøker valget mellom motpartens foreslåtte sakkyndige, jfr. prosesskrift av 02.03.98 (merk kronologien!), gir et representativt inntrykk av dommerens holdning.
Strengt tatt vet dommeren at saksøker ikke kommer til å akseptere de betingelser retten presenterer, f.eks. det tvers gjennom råtne mandat dommeren ukritisk har godtatt etter forslag fra advokat Sørensen. Ved å gi inntrykk av at retten gir saksøker "nye sjanser", fraskriver retten seg ansvaret for at saken ender i grøfta.
Når retten til slutt velter hele ansvaret over på den av partene som hele tiden har presentert begrunnede synspunkter i prosesskrift og i kjæremål - dog uten å vinne frem - kan retten regne med å få rett uansett da det er retten som har makten og dermed retten til å definere sakens gjenstand etter eget forgodtbefinnende.
Å måtte heve denne saken blir imidlertid et nederlag for dommer Berg uansett hvordan han snur og vender på sakens ulike tvistetemaer. Da passer det å gi inntrykk av at saksøker, som hele tiden har vært i mot sakkyndig, anført argumenter, påpekt svikt i jussens forståelsesformer og dermed kan hende brakt den ærede rett i forlegenhet, har fått "nye sjanser". At retten ikke oppnår hva den ønsker, får retten ta til etterretning.
Retten har hatt følgende muligheter:
1. Oppnevne sakkyndige iht. betingelser gitt i prosesskriv fra saksøker av 28.01.98 og 01.03.98
2. Heve saken fordi retten ikke er villig til å akseptere saksøkers betingelser
3. Overse saksøkers betingelser og anmodninger og oppnevne motpartens eller rettens sakkyndige og beramme hovedforhandling.
Det burde nå være klart for retten at saksøker kun aksepterer lagmannsrettens avgjørelse om oppnevnelse av sakkyndig på de betingelser som er gitt i saksøkers prosesskriv av 28.01.98 og supplerende opplysninger av 01.03.98. Når dommer Berg ikke er villig til å akseptere betingelsene, ligger avgjørelsen på hans side.
Saksøker vil avslutningsvis minne om at retten har et betydelig ansvar til å ivareta rettsikkerheten til umyndige barn som har rettigheter iht. norsk og internasjonal lov til gjensidig kontakt med begge foreldre. I en så viktig avgjørelse for barnas fremtid, er det rettens plikt å innhente adekvate funn som belyser saken i sin helhet før det blir tatt en beslutning.
Kopi:
Domstolkommisjonen
Oslo Statsadvokatembeter
Vollen den 22. desember1998
[Sign.]
A
saksøker