Rt-1993-1280 Siren-saken – Ærekrenkelse

 

--------------------------------------------------------------------------------

 

PARTENE:  Kjærende part: A (Helge Elvebakk). Kjæremotpart: B (Prosessfullmektig: Advokatene Erland & Verling m.fl. v/ /advokat Erik Mjell, Bergen).

 

DOMMERNE: Christiansen, Sinding-Larsen og Dolva. 

 

 

--------------------------------------------------------------------------------

 

 

       A har reist privat straffesak ved Bergen byrett mot B med påstand om straff etter straffeloven § 247 og § 248. Saken har sin bakgrunn i den såkalte "Siren-saken". B skal blant annet falskelig ha anklaget A for å ha fremsatt ærekrenkende beskyldninger om at B skulle ha gravd sin datter C ned i kjelleren etter drapet.

 

       Byretten besluttet den 24 februar 1993 følgende:

 

       "A pliktar som vilkår for å kunne fremja sak 91-02353 for Bergen byrett, jf. straffeprosessloven § 413, innan fredag 19. mars 1993 å stilla trygd med kr 100.000,- for mogelege sakskostnader han kan verta dømd til å betale til B."

 

       A påkjærte beslutningen til Gulating lagmannsrett som 16 august 1993 avsa kjennelse med slik slutning:

 

"1. Bergen byretts beslutning av 24. februar 1993 om plikt for A til å stille sikkerhet for å kunne fremme sak 91-02353 for Bergen byrett oppheves. 

2. I saksomkostninger for lagmannsretten betaler B til A kr 1.000,- - ettusen 00/100 -. 

        Oppfyllelsesfristen er 2 - to - uker fra forkynnelsen av denne kjennelsen." 

 

       Kjennelsen er avsagt med to mot en stemme.

 

       B har i rett tid påkjært lagmannsrettens kjennelse til Høyesteretts kjæremålsutvalg. Det er anført at lagmannsretten har begått saksbehandlingsfeil ved ikke å ha overholdt det kontradiktoriske prinsipp. Før avgjørelse taes skal partene ha fått seg forelagt bevisene og fått anledning til å uttale seg. I straffeprosessloven § 409 ligger ikke at nevnte grunnprinsipp fravikes. Det er vist til at han ikke har fått seg forelagt det omfattende materiale som A forela for lagmannsretten. Det er sitert fra Riksadvokatens brev av 3 juli 1992 til statsadvokatene i Hordaland, hvor nødvendigheten av en korreksjon av As argumentasjon er understreket. Saksbehandlingsfeilen har innvirket på resultatet.

 

       Når det gjelder straffeprosessloven § 413 har lagmannsrettens flertall ikke anvendt bestemmelsen riktig. Bestemmelsen er tolket for snevert, samt at det i vurderingen er lagt inn et ønske fra rettens side om at saken bør gjenopptas. Uttrykket "det kan ikke utelukkes" er et langt annet vurderingstema.

 

       I kjæremålserklæringen er det lagt ned slik påstand:

 

"1. Gulating lagmannsretts kjennelse av 16. august 93 oppheves. 

2. Bergen byretts kjennelse av 24. februar 93 stadfestes. 

3. B tilkjennes saksomkostninger for lagmannsrett og herredsrett med henholdsvis kr 1.500,- og kr 2.500,-." 

 

       I påstanden må herredsrett være en skrivefeil for Høyesterett.

 

       A er enig med det som flertallet i lagmannsretten anfører. Han kan ikke se at det foreligger feil i saksbehandlingen eller at lagmannsretten har tolket straffeprosessloven § 413 feil. Det anføres også at den kjærende part ikke lenger har rettslig interesse i kjæremålet.

 

       A har lagt ned slik påstand:

 

       "Kjæremålet avvises eller forkastes.

 

       B dømmes til å betale saksomkostninger med kr 1.000,- til A for Høyesterett."

 

       Høyesteretts kjæremålsutvalg finner at kjæremålet må tas til følge og

Side 1281

lagmannsrettens kjennelse oppheves på grunn av saksbehandlingsfeil, jf straffeprosessloven § 388 nr 2.

 

       Innledningsvis bemerker utvalget at den omstendighet at den anlagte ærekrenkelsesak senere skal være avvist i byretten for forening med en annen sak i lagmannsretten, ikke medfører at den kjærende parts rettslige interesse i kjæremålet er bortfalt.

 

       Det heter i lagmannsrettens flertallsvotum side 7 til 8:

 

       "Lagmannsretten var på bakgrunn av det ovenforstående iferd med å treffe sin avgjørelse i saken i mai 1993.

 

       Etter telefonisk henvendelse til lagmannsrettens førstvoterende, dommer Greve, fra A, som bebudet at han ville fremlegge alt han hadde av skriftlig materiale om drapet på C, godtok retten å utsette saksbehandlingen i påvente av at dette materiale skulle fremlegges. Noen dager senere ankom A med et meget omfangsrikt materiale til lagmannsretten. Han ba samtidig om at materialet ikke skulle stilles til rådighet for B. På grunn av et stort arbeidspress i lagmannsretten har det ikke vært mulig å treffe noen avgjørelse i saken før på det nåværende tidspunkt.

 

       Lagmannsrettens avgjørelse i nærværende sak bygger imidlertid på en særdeles grundig gjennomgang av samtlige deler av det fremlagte materiale fra drapssaken. Bare gjennomgangen av dette materialet har tatt en drøy arbeidsuke."

 

       Se videre kjennelsen side 10 til 11:

 

       "Lagmannsretten ser det imidlertid slik at det materialet som de ulike instanser har hatt til gjennomgang, stadig har vært av et større omfang og mer komplekst. Lagmannsretten kan etter dette ikke uten videre legge til grunn at noen instans tidligere er blitt forelagt materialet i en slik bredde, som det som nå er lagt frem for lagmannsretten. Lagmannsretten har følgelig funnet det riktig å foreta en selvstendig og fullstendig gjennomgang av materialet. Etter en grundig gjennomgang av materialet er lagmannsretten kommet til den konklusjon at det ikke kan utelukkes at A vil kunne føre bevis for at B var med på å skjule liket av datteren....."

 

       Endelig uttaler flertallet på side 19 i kjennelsen:

 

       "Hensett til bestemmelsen i straffeprosessloven § 409 annet punktum, jf første punktum, finner lagmannsretten at det ikke er nødvendig eller riktig på det nåværende tidspunkt og før avgjørelse tas i nærværende kjæremålssak, å fremlegge for B alt det dokumentasjonsmateriale i drapssaken som er fremlagt av A."

 

       Det fremgår av det refererte at lagmannsrettens avgjørelse også bygger på materiale som kjæremotparten har fremlagt for retten, men som ikke har vært forelagt den kjærende part. Retten synes å anta at dette fraviket fra det kontradiktoriske prinsipp er hjemlet i straffeprosessloven § 409 første ledd. Utvalget kan ikke se at dette er riktig. Det dreier seg her om et kjæremål hvor bestemmelsene i straffeprosessloven kapitel 26 får anvendelse, sml. avgjørelsen i Rt-1992-1359. Det følger da straffeprosessloven § 383 annet ledd at det fremlagte materialet skulle vært forelagt motparten. Feilen medfører at kjennelsen må

Side 1282

oppheves, jf straffeprosessloven § 385 tredje ledds første punktum og § 360 første ledd.

 

       Den kjærende part har også angrepet lagmannsrettens tolking av straffeprosessloven § 413, jf loven § 388 nr 3. Utvalget kan ikke se at denne anførsel kan føre frem, jf rettens henvisninger til lovforarbeidene og avgjørelsen i Rt-1993-220.

 

       Den kjærende part må etter dette tilkjennes saksomkostninger for lagmannsrett og Høyesteretts kjæremålsutvalg, jf straffeprosessloven § 440 første ledd og tvistemålsloven § 180 annet ledd sammenholdt med § 172 første ledd. Disse fastsettes i samsvar med påstanden.

 

       Kjennelsen er enstemmig.

 

       Slutning:

 

       Lagmannsrettens kjennelse oppheves.

 

       I saksomkostninger for lagmannsrett og Høyesteretts kjæremålsutvalg betaler A tilsammen 4.000 - firetusen - kroner til B innen 2 - to - uker fra forkynnelsen av denne kjennelse.