Rt-1986-82 (8-86)

Instans: Høyesterett - dom

Dato: 1986-01-17

Publisert: Rt-1986-82 (8-86)

Sammendrag: Familierett. Spørsmål om farens samværsrett til sin 10 år gamle datter. I samsvar med sakkyndiges oppfatning ble fastsatt en meget begrenset samværsrett for faren. Man la til grunn at farens uheldige og plagsomme opptreden overfor moren var uttrykk for mer varige karaktertrekk. Av hensyn til datteren var det derfor grunnlag for begrensninger av samværsretten.

Saksgang: Dom 17. januar 1986 i l.nr. 5/1986

Parter: A (advokat Johan Hjort) mot B (advokat Just Finne - til prøve).

Forfatter: Dolva, Holmøy, Hellesylt, Christiansen og Christiansen.

Dommer Dolva: Saken gjelder omfanget av den ankende parts A's, samværsrett med partenes fellesbarn, C, født 11. februar 1976. A og B giftet seg 19. september 1975 og ble skilt ved Asker og Bærum herredsretts dom av 20. november 1981. Samlivet mellom partene ble brutt da B flyttet fra den felles bolig i januar 1981 sammen med datteren. Under hovedforhandlingen den 18. november 1981 i ekteskapssaken mellom partene ble det inngått rettsforlik som blant annet gikk ut på at B skulle ha foreldremyndigheten, mens A skulle ha en nærmere avtalt samværsrett - annenhver weekend, annenhver onsdag ettermiddag til torsdag morgen m.v. Det oppstod imidlertid vanskeligheter ved utøvelsen av samværsretten, og B reiste sak ved stevning av 26. april 1982 mot A med påstand om at samværsretten skulle oppheves. Ved Asker og Bærum herredsretts kjennelse av 21. juni 1982 ble samværsretten opphevet inntil rettskraftig dom foreligger. Avgjørelsen ble stadfestet ved Eidsivating lagmannsretts kjennelse av 31. august 1982.

Asker og Bærum herredsrett avsa den 30. juni 1983 dom i saken med slik domsslutning:

«A gis samværsrett med barnet C, født 11. februar 1976, en gang hver 10. uke, hver gang i inntil 24 timer, fra den tid og på vilkår og til tidspunkter som barnevernsnemnda bestemmer, etter at barnevernsnemnda på forhånd har oppnevnt en spesiell støttekontakt til å hente og levere tilbake barnet i forbindelse med gjennomføringen av samværsretten.»

A påanket dommen til Eidsivating lagmannsrett, som den 20. november 1984 avsa dom med slik domsslutning:

«1. A gis samværsrett med sin datter C, født 11. februar 1976, en gang hver 8. uke, hver gang i inntil 24 timer, forutsatt at partene er blitt enige om en person som er villig til å bringe og hente C i forbindelse med samværene. Samværsordningen igangsettes snarest og senest innen 14 dager etter at partene har funnet frem til vedkommende person. I tilfelle vedkommende senere skulle frasi seg oppgaven, eller av annen grunn falle fra som kontaktperson, oppheves samværsretten inntil partene har funnet frem til en ny mellommann.

2. Saksomkostninger tilkjennes ikke.»

A har påanket dommen til Høyesterett. Han har - som for de tidligere retter - anført at det ikke er grunnlag for å fravike loven normalordning for samværsrett, og har i det vesentlige anført følgende:

Det aksepteres fullt ut at avgjørelsen av samværsretten først og fremst skal rette seg etter det som er best for barnet, men etter loven normalordning har også faren samværsrett, og det må foreligge sterke grunner for å begrense den. I den foreliggende sak synes det som om man uriktig har bygget på vurderinger av mer spekulativ art uten tilstrekkelig faktisk grunnlag. Man har også uriktig lagt avgjørende vekt på moras uvilje mot samværsordningen. Det forhold at C i dag er en skolepike på nær 10 år, innebærer for øvrig at situasjonen og vurderingsmomentene har endret seg i forhold til tidligere.

Ankemotparten har for Høyesterett i sterkere grad enn tidligere prosedert på det hun kaller den ankende parts karakteravvik. Den ankende part bestrider at det er grunnlag for det, og det foreligger heller ikke sakkyndig dokumentasjon for dette. Ankemotpartens omfattende forklaring om konfliktsituasjoner mellom partene og med barnehagepersonalet gjelder forhold som ligger langt tilbake i tiden, og som ikke kan være avgjørende i dag. Tilsvarende forklaringer har foreligget for de tidligere instanser som har behandlet saken. De tidligere retter har imidlertid vurdert den ankende part positivt, og de har ikke gitt tilstrekkelig begrunnelse for at de likevel går inn for en så sterk begrensning av samværsretten som de gjør. De sakkyndige vitnene har bare i begrenset omfang observert far og datter, og grunnlaget for deres vurderinger ligger nå langt tilbake i tiden. Deres uttalelser om mulige skadevirkninger av en mer omfattende samværsordning har derfor en noe spekulativ karakter.

Ankemotparten har som et nytt moment i saken trukket inn hendelser med tilknytning til forholdet mellom den ankende part og den kvinne som han en periode var samboer med. Den ankende part mener at dette ligger utenfor saken og ikke gir noen veiledning ved vurderingen av hvordan samværsordningen med datteren vil fungere.

Saken reiser etter den ankende parts mening viktige prinsipielle spørsmål av rettslig karakter. Når det ikke er grunnlag for helt å oppheve samværsretten, slik at det bare er spørsmålet om omfanget av samværsretten som skal avgjøres, vil en så sterk begrensning av denne som herredsretten og lagmannsretten har bestemt, innebære en så kunstig ordning at den neppe kan fungere etter sin hensikt. Man har ikke eksempler i rettspraksis på en så sterk begrensning av samværsretten som her. Det er videre den innvending mot lagmannsrettens utforming av ordningen med kontaktperson at det legges opp til en vanskelig ordning som ankemotparten lett kan blokkere, og som i praksis gir henne en vetorett. Kontaktpersonen bør i tilfelle ha en selvstendig autoritet.

Dersom Høyesterett likevel ikke gir den ankende part vanlig besøksrett, bør en eventuelt begrenset ordning ha en snarest mulig utvidelse i retning av vanlig samværsrett som siktemål.

Den ankende part har nedlagt slik påstand:

«1. A skal ha vanlig samværsrett, jfr. Barneloven §44 fjerde ledd, med datteren C.

2. A tilkjennes saksomkostninger for herredsretten og lagmannsretten.

3. Ankemotparten dømmes til å betale det offentlige saksomkostninger for Høyesterett.»

Ankemotparten, B, godtar lagmannsrettens resultat, men mener at det bør foretas enkelte presiseringer som etter forholdene i dag synes hensiktsmessige. Herredsretten og lagmannsretten har bygd på de vurderinger som de sakkyndige for herredsretten ga uttrykk for, og det foreligger utvilsomt saklig grunnlag for de begrensninger i samværsretten som er fastsatt av lagmannsretten. Den ankende part har manifeste karakteravvik som frambyr en konkret fare for skadevirkninger for datteren ved en mer omfattende samværsordning. Det foreligger et mønster ved hans forhold til omverdenen som man må ta konsekvensen av ved utformingen av samværsordningen.

Ankemotparten har i denne forbindelse særlig vist til forklaringene fra de sakkyndige vitnene som for Høyesterett har utdypet sine tidligere forklaringer. Hun har videre i en detaljert forklaring beskrevet en lang rekke konfliktsituasjoner og trakasserier som den ankende part har vært involvert i opp gjennom årene, og anført at det heller ikke for de senere år foreligger tegn på endret atferd fra den ankende parts side. Til belysning av dette har ankemotparten blant annet begjært innstevnet som vitne den kvinne som den ankende part i en periode i 1984-85 har bodd sammen med. Vedkommende framla imidlertid legeattest for fritak fra å møte som vitne. Med hennes samtykke er det framlagt flere politianmeldelser mot den ankende part framsatt av hennes advokat vedrørende plagsom opptreden, utallige telefonoppringninger med videre fra den ankende parts side. Politianmeldelsene har ikke ført til tiltak fra politiets side, men bekrefter likevel et mønster i den ankende parts opptreden.

Ankemotparten ønsker likevel ikke å frata den ankende part samværsrett med datteren. Det er imidlertid saklig grunnlag for en forsiktig holdning her. En samværsrett av det omfang som lagmannsretten har fastsatt, gir mulighet for far og datter til å bevare kontakten og gir datteren anledning til en realistisk farsidentifikasjon. Hvorvidt det er grunnlag for en endring av samværsretten, kan bare framtiden vise. Med tiden vil imidlertid datterens eget standpunkt bli det avgjørende her.

Ved den nærmere utforming av samværsretten vil det fortsatt være behov for at henting og bringing i forbindelse med samværene skjer med bistand av en kontaktperson. Ankemotpartens standpunkt her er ikke basert på noe ønske om vetorett, men tar sikte på en betryggende ordning for å unngå konflikter mellom partene. Av samme grunn bør dommen regulere samværsretten mer detaljert enn vanlig. På grunn av den ankende parts noe uklare bosituasjon bør overnatting i forbindelse med samværsretten skje i besteforeldrenes hus i X, som C er fortrolig med, og som er oppgitt som den ankende parts bopel overfor folkeregisteret.

Ankemotparten har nedlagt slik påstand:

«1. A gis samværsrett med sin datter C, født 11. februar 1976, en helg hver 8. uke i inntil 24 timer forutsatt at partene er blitt enige om en person som er villig til å bringe og hente C i forbindelse med samværene. Overnatting ved utøvelse av samværsordningen skal finne sted i - - -gt. 19 i X inntil A anskaffer egen leilighet med en overnattingsmulighet for C som kontaktpersonen kan godta. A har ansvaret for transport av C til og fra X etter nærmere avtale med kontaktpersonen. Samværsordningen igangsettes snarest og senest innen 14 dager etter at partene har funnet frem til vedkommende person. I tilfelle vedkommende senere skulle frasi seg oppgaven, eller av annen grunn falle fra som kontaktperson, oppheves samværsretten inntil partene har funnet frem til en ny mellommann.

2. A betaler saksomkostninger for herredsrett, lagmannsrett og Høyesterett til det offentlige og til B.»

Den ankende part og åtte vitner har avgitt forklaring ved bevisopptak til bruk for Høyesterett. Ankemotparten har etter avtale mellom partene framlagt sin forklaring skriftlig. Samtlige har forklart seg for de tidligere retter. Blant vitnene var også psykologene, barneombud Målfrid Grude Flekkøy og professor i klinisk psykologi Svenn Torgersen, som var oppnevnt som sakkyndige for herredsretten. På grunn av uenighet mellom partene om hvem som skulle oppnevnes som sakkyndige ble det ikke oppnevnt sakkyndige for lagmannsretten, men de to sakkyndige for herredsretten forklarte seg som vitner. Ankemotparten begjærte oppnevnt sakkyndige for Høyesterett, herunder en psykiatrisk sakkyndig som kunne ta standpunkt til ankemotpartens påstand om at «den ankende part har manifeste karakteravvik og at disse åpenbart har betydning for samværsrettsspørsmålet». Den ankende part fant ikke grunn til at det ble oppnevnt sakkyndige. Den forberedende dommer fant at det slik saken lå an ikke var nødvendig og hensiktsmessig å oppnevne sakkyndige for Høyesterett. Det er framlagt enkelte nye dokumenter i saken som jeg imidlertid ikke finner grunn til å spesifisere.

Jeg er kommet til at det ikke er grunnlag for en utvidelse av den ordning av samværsretten som lagmannsretten har fastsatt. Innledningsvis finner jeg grunn til å presisere at en sterkt begrenset samværsrett som fastsatt av de tidligere retter er i tråd med den anbefaling som de sakkyndige for herredsretten ga.

Jeg finner - i likhet med herredsretten og lagmannsretten - at forholdene i saken er så spesielle at de gir grunnlag for en vesentlig begrensning av farens samværsrett i forhold til det som barneloven §44 fjerde ledd definerer som vanlig samværsrett. Det framgår av paragrafens tredje ledd at avgjørelsen av spørsmålet om omfanget av samværsretten i tilfelle av tvist først og fremst skal rette seg etter det som er best for barnet. Begge parter har i denne forbindelse vist til avgjørelsen i Rt-1976-1497hvor det i en tvist om samværsrett etter den tidligere barnelov ble uttalt at «Skal faren nektes samværsrett, må det altså foreligge en rimelig grad av sannsynlighet for at samværet kan ha uheldige følger for barnet». Jeg mener forholdene ligger slik i dette tilfelle hvor det imidlertid er spørsmål om begrensning av samværsretten.

Uten at jeg går inn på de enkelte hendelser, mener jeg at ankemotpartens forklaring om uheldig og plagsom opptreden fra den ankende parts side bekreftes av det øvrige bevisstoff. Jeg er enig i de vurderinger som er foretatt av de sakkyndige vitner, slik at jeg må legge til grunn at det dreier seg om uttrykk for mer varige karaktertrekk og ikke bare om enkeltstående utslag i en spesielt vanskelig periode. De hendelser som det her dreier seg om, har ikke bare funnet sted overfor den tidligere ektefelle, men også overfor personer som har bistått partene under ekteskapssaken og ved gjennomføringen av samværsordningen som rådgivere, barnehagepersonale og andre. Jeg må videre legge til grunn at tilsvarende utslag har funnet sted også overfor andre i senere tid.

Det sakkyndige vitne, professor Svenn Torgersen, har i sin forklaring ved bevisopptak for Høyesterett oppsummert sitt syn slik:

«Han mener at det er gunstig at barnet skjermes mot for mye kontakt med sin far. Begrunnelsen ligger i at A's personlighet er konstant. Hans reaksjoner er ikke utslag av akutte kriser. Han kan reagere sterkt på provokasjoner, men da ut fra mere konstante karakterfikserte reaksjonstendenser. Hans reaksjoner tidligere kan ikke forstås ut fra at han har hatt det spesielt vanskelig et bestemt år, men ut fra hans kroniske karakterstruktur. Det typiske for A er at når han blir krenket og avvist eller tolker det som skjer som en krenkning og avvisning, blir han i uvanlig grad hevngjerrig. Han kan ty til sterke midler ut fra sitt hevnmotiv og synes enkelte ganger å miste kontrollen på en måte som ikke bare skader den han er ute etter å skade, men også ham selv. Samtidig reagerer han på en noe barnslig appellerende måte som i forbløffende grad får mennesker til å ta hånd om og hjelpe ham inntil de oppdager hans andre sider. På spørsmål fra advokat Finne om A i forsøk på å skade andre også utilsiktet kunne ramme for eksempel datteren, svarte vitnet: Ja, selvfølgelig kan han skade barnet utilsiktet. Barnet vil han kunne ramme utilsiktet på mange forskjellige måter, blant annet ved å plage moren. Det alvorlige spørsmålet er om han vil kunne skade barnet tilsiktet. Det vet jeg ikke, men det kan ikke utelukkes. Det avhenger av i hvilken grad han opplever krenkelser og avvisning fra barnet og i hvilken grad han i fremtiden vil være i stand til å kontrollere seg. Når barnet blir større, vil det forventes i høyere grad å ta igjen med sine foreldre på en måte som kan ramme selvfølelsen sterkere og da kan en slik mulighet ikke utelukkes, slik at på den ene side er det en fordel at barnet blir eldre slik at det i høyere grad kan skille mellom sant og usant i det A sier og ikke bli så forvirret av hans måte å tenke på. På den annen side øker sjansene for konflikter mellom barnet og faren, konflikter som kan provosere hans sårbarhet for krenkelser og avvisning.»

Også det annet sakkyndige vitne, barneombud Målfrid Grude Flekkøy, har opprettholdt sin tidligere anbefaling av en begrenset samværsordning, selv om hun påpeker at barnet nå er 3-4 år eldre enn da den første sakkyndige erklæring ble avgitt for herredsretten, og farens måte å være på følgelig vil virke annerledes inn på henne enn tidligere.

Slik forholdene ligger an, vil det være behov for en kontaktperson i forbindelse med den praktiske gjennomføring av samværsretten, ved henting og bringing, formidling av nødvendige beskjeder med videre. Behovet for en slik kontaktperson må for øvrig antas å bli mindre etter hvert som datteren blir mer selvstendig. Det er for Høyesterett opplyst at det foreligger forskjellige muligheter for å finne en egnet person for dette oppdraget. For at ordningen skal kunne fungere, må begge parter ha tillit til vedkommende kontaktperson, og ordningen forutsetter derfor enighet mellom partene. Dette innebærer ikke en vilkårlig vetorett for den ene part. Reglene om samværsrett i barneloven §44 forutsetter en lojal medvirkning fra partene ved gjennomføringen av samværsrett.

Jeg er videre enig i at det bør presiseres hvor overnatting i forbindelse med utøvelsen av samværsretten skal skje. At overnattingen bør skje i X, er overensstemmende med det som den ankende part har gitt uttrykk for som sin hensikt i bevisopptaket for Høyesterett.

For å unngå konflikter mellom partene bør også andre spørsmål vedrørende samværsretten reguleres relativt utførlig. Domsslutningen er derfor gjort forholdsvis detaljert.

Vedrørende saksomkostninger nevner jeg at begge parter har fått fri sakførsel for Høyesterett, og ankemotparten har også hatt dette for de tidligere retter. Jeg finner ikke grunn til å endre de tidligere retters omkostningsavgjørelser, og selv om anken ikke har ført fram, finner jeg etter omstendighetene under noen tvil at saksomkostninger heller ikke bør ilegges for Høyesterett. Jeg bemerker i denne forbindelse at det ikke er adgang til å ilegge delvise saksomkostninger i dette tilfelle. Hensett til domsresultatet synes det imidlertid etter min mening lite rimelig at ankemotparten her må bære utgiftene ved egenandel etter rettshjelpsloven §9. Jeg går derfor ut fra at fylkesmannen vil overveie å frafalle egenandelen dersom det søkes om det etter rettshjelpsloven §10 annet ledd.

Jeg stemmer for denne dom:

1. A gis samværsrett med sin datter C, født 11. februar 1976, en helg hver 8. uke i inntil 24 timer forutsatt at partene er blitt enige om en person som er villig til å bringe og hente C i forbindelse med samværene. Overnatting ved utøvelse av samværsordningen skal finne sted i - - -gt. 19 i X inntil A anskaffer egen leilighet med en overnattingsmulighet for C som kontaktpersonen kan godta. A har ansvaret for transport av C til og fra X etter nærmere avtale med kontaktpersonen. Samværsordningen igangsettes snarest og senest innen 14 dager etter at partene har funnet fram til en kontaktperson. I tilfelle denne senere skulle frasi seg oppgaven, eller av annen grunn falle fra som kontaktperson, oppheves samværsretten inntil partene har funnet fram til en ny kontaktperson.

2. Saksomkostninger tilkjennes ikke for noen retter.

Dommer Holmøy: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med førstvoterende.

Dommer Hellesylt, kst. dommer, lagmann Christiansen og dommer Christiansen: Likeså.

Av herredsrettens dom (dommer Øystein Flack):

Saken gjelder farens (den saksøktes) samværsrett med partenes felles barn, C, født 11. februar 1976. Partene var gift fra 19. september 1975 til 20. november 1981, da de ble skilt og moren (saksøkeren i nærværende sak) fikk foreldremyndigheten alene. Det har hele tiden vært strid om samværsretten. Under skilsmissesaken avsa retten kjennelse om midlertidig separasjon og om at moren skulle ha omsorgen for barnet så lenge saken varte, men traff ingen bestemmelse om samværsretten. Frem til hovedforhandlingen i skilsmissesaken hadde faren anledning til å være sammen med barnet bare mens det oppholdt seg i barnehagen. Under hovedforhandlingen inngikk partene rettsforlik hvoretter mannen fikk en vanlig samværsrett, som dog skulle gjennomføres ved at faren hentet og leverte barnet i barnehagen. - - -

Retten skal bemerke:

De sakkyndige har 20. januar 1983 avgitt en enstemmig uttalelse som etter rettens mening inneholder det vesentligste av det som må tillegges vekt. Retten finner det formålstjenlig å gjengi denne uttalelse i sin helhet:

Cand. psychol. Målfrid Grude Flekkøy og cand. psychol. Svenn Torgersen ble i brev av 26. august 1982 oppnevnt som sakkyndige i ovennevnte sak. Retten ønsket uttalelse «angående samværsretten og dens eventuelle gjennomføring». Det ble bedt om en felles rapport, hvilket herved fremlegges.

Det direkte klientarbeidet har omfattet:

Observasjon av barnet i barnehagen 1 gang ved MGF

Lekeobservasjon av barnet alene 3 ganger ved MGF

Observasjon av far og barn sammen 3 ganger ved MGF

Observasjon av mor og barn sammen 1 gang ved MGF

Samtale med far 1 gang ved MGF

2 ganger ved ST

Samtale med mor 1 gang ved MGF

2 ganger ved ST

Observasjon av far og barn sammen 1 gang ved MGF og ST

Samtale med foreldrene sammen 1 gang ved MGF og ST

De sakkyndiges utgangspunkt har vært at ethvert barn bør, så sant dette ikke er direkte til skade for barnet, ha kjennskap til den av foreldrene som barnet ikke har daglig kontakt med. Dette er av betydning også om far eller mor for øvrig betegnes som «dårlige foreldre» eller om det kan utsettes noe på dem (alkoholisme, kriminalitet) i andre sammenhenger. Et barn bør få vite «sånn er min far/min mor» på godt og vondt, både fordi det er viktig for barn å kjenne sin avstamning og fordi barn, hvis de ikke kjenner faren eller moren, kan fantasere om hvordan far/mor er. Disse fantasiene kan være bedre enn eller dårligere enn virkeligheten. Hvis de ikke sammenholdes med en virkelighetsopplevelse, kan fantasiene brukes både mot den fraværende av foreldrene og mot den som har daglig omsorg for barnet.

De sakkyndiges utgangspunkt var derfor at barnet skulle få den rett til å være sammen med begge foreldre som «Lov om barn og foreldre» forutsetter. Gjennomføring av samværsretten var derfor i utgangspunktet det spørsmålet de sakkyndige søkte svar på.

For å kunne vurdere hva et samvær måtte bety for barnet og derfor kunne uttale seg om hyppighet og varighet av hvert samvær, var det nødvendig å kjenne barnets oppfatninger og følelser og hennes reaksjoner bl.a. på konflikter som kunne oppstå i forbindelse med samværet. Det var videre nødvendig å ha et kjennskap til begge foreldrene og undersøke mulighetene dem i mellom for å kunne samarbeide om en samværsordning.

Undersøkelse av barnet: C er født 11. februar 1976, og var altså vel 6 1/2 år da observasjonen begynte. Hun er en lyshåret slank pike, med usedvanlig god kontroll over kroppen sin, fin-motorisk såvel som grov-motorisk. Hun er sjeldent sterk, kan f.eks. holde seg oppe mellom to dørkarmer ved å gripe om karmene med hendene. I barnehagen var hun upåfallende, lekte med andre barn på en aldersadekvat og naturlig måte. Da hun oppfattet at MGF var særlig interessert i henne, var hun kontaktsøkende, virket trygg og tillitsfull, fortalte lett og greit om seg selv, svarte på spørsmål og kunne lage avtaler.

Inntrykket av en resurssterk og levende jente ble bekreftet under lekeobservasjonen. Hun var naturlig nysgjerrig og utforskende, men samlet seg fort om lek med «hele Verden-materialet» i sandkassa. Hun hadde fått vite at MGF skulle prøve å hjelpe henne slik at hun kunne treffe pappa, hvis hun ville det, uten at hun hadde kommentert dette. Temaet i leken hennes var imidlertid det samme hver gang: Hun laget to adskilte verdener, i ulike varianter. Den ene gangen var det kamp mellom cowboys og indianere, der cowboy'ene skulle forsvare seg mot at noen kom inn til dem. Den andre gangen lekte hun med dukkehuset, der leken ble brått avbrutt da «pappa-dukken» dukket opp, på hennes initiativ. «Pappa-dukken» ble sendt på jobb, leken kom i gang igjen med besteforeldrene, mor og mange barn. Så kom «pappa-dukken» hjem, ble lagt til sengs i et rum for seg selv og hele leken ble brått avsluttet. Den tredje gangen laget C en landsby i sandkassa, med en vei som delte kassa i to. Hun fikk så vite at hun skulle treffe faren dagen etter. Da feiet hun bort landsbyen og bygget en kjempemur i sanden. Der inne skulle hun være og ingen skulle komme inn.

Da C traff faren igjen var hun tillitsfull og virket trygg, uten å vise hverken stor glede eller reservasjon. Hun inviterte faren med på å lage en idyll i sandkassa, en vel-ordnet verden med hus, gård med dyr. Faren var til en viss grad med, særlig i begynnelsen, men klarte lite å følge opp. Han avbrøt henne med spørsmål om små-skrammer, eksemen hennes, tannfellingen, klær og leker hun hadde hjemme hos han og ville gjerne snakke om felles kjente. Han betegnet leiligheten der C og moren bor som «hjemme hos oss» og det var ofte uklart både hvilken bopel han snakket om (minst 2 der han selv bor og besteforeldre-hjemmet) og hvilke mennesker han omtalte. Timen sluttet med at faren leste for C, etter forslag fra han, med C i armkroken.

I de neste møtene mellom faren og C ble det lest mange bøker og lekt litt inne i mellom. Faren ville gjerne at C skulle snakke med besteforeldrene i telefonen. Hun var da reservert og stillferdig, men syntes tydelig det var hyggelig.

Forholdet mellom C og faren var preget av en tillitsfull stemning, uten de helt store følelser. Samspillet mellom dem var dominert av farens impulser og ønsker, selv om han forsøkte å legge aktiviteter til rette på barne-nivå. De gjorde stort sett det faren trodde barnet ville, og faren var bare sporadisk med på det C tok initiativet til. Da ble aktiviteten stadig avbrutt og avledet av nye forslag og tilsynelatende irrelevante bemerkninger og spørsmål.

C reagerte på samværet med faren på ulike måter. I selve samværssituasjonen (der en annen voksen nesten alltid var til stede) var hun rolig og greide ofte å fortsette med sitt til tross for avbruddene eller å tilpasse seg farens ønsker. Avskjeden med faren gikk hver gang greit, men C ble aggressiv etterpå, overfor MGF og til dels overfor den av barnehagepersonalet som tok i mot henne. Eksemen hennes økte i denne perioden.

Konklusjon om forholdet far-barn.

Forholdet mellom C og faren er på et ytre plan ikke preget av de store følelser. C har en liketil måte å forholde seg på, har styrke nok til å holde på sitt i rimelige grad, men også evne til å tilpasse seg farens impulser når det ikke lenger er mulig å kjøre løpet selv. Dette koster imidlertid en del. Hun holder tilbake aggressjon og frustrasjon og lar dette få utløp overfor andre etterpå. At hun opplever konflikten sterkt på et dypere plan kommer frem i undersøkelsen. Hun vil tydelig holde sine to «verdener» klart adskilt. Hun er også redd for inntrengen i sin hverdagsverden og vil unngå sammenstøt og konflikter mellom moren og faren. Dette gjelder både konflikter som oppstår når mor og far møtes og de konflikter C opplever når mor/far reagerer på det hun forteller etter samvær med den annen part. Forholdet til faren blir derfor vanskelig når han tar opp samtaleemner som gjelder hennes «annen verden», den hun har sammen med moren. Dette opplever C som en trussel mot det skillet hun strever med å opprettholde for å unngå konfliktene.

De sakkyndige er ikke blitt bedt om å uttale seg om foreldrene som personer. Da spørsmålet om samvær mellom far og barn likevel er avhengig av hvordan faren vil virke på barnet over lengre tid, er det nødvendig å si noen ord om faren.

Noe av det mest karakteristiske ved faren er at det ikke er mulig å vite med sikkerhet når det han sier er sant og i hvilken grad hans uttalelser er preget av fantasi, evt. med et korn av sannhet som utgangspunkt. Overfor begge de sakkyndige har han beskrevet mellom-menneskelige relasjoner og hendelser som har lite med objektive forhold å gjøre. Han har i liten grad evne til å relatere det han sier til virkeligheten og lar seg styre av impulser og behov. Fremstillingene hans blir i utstrakt grad preget av dette. Særlig for et barn blir det derfor vanskelig å forholde seg til ham, vanskelig å predikere reaksjoner og handlinger. Som konsekvens av dette kan det være vanskelig å oppleve trygghet i dypere forstand, fordi et barns tillit til en voksen bygges på opplevelse av kontinuitet og konsekvens hos den voksne. Manglende predikerbarhet kan føre til forvirring og usikkerhet. Når C ikke er forvirret eller utrygg kan det til dels bero på at hun opplever konsekvens og trygghet i sitt daglige liv. Dessuten har hun styrke nok i seg selv til å stå imot forvirrende påvirkninger over kortere perioder. I forholdet til faren er hun også trygg på at faren bryr seg om henne.

Forholdet mellom barnet og moren.

Dette området ble viet relativt mindre oppmerksomhet fordi problemstillingen vesentlig dreiet seg om forholdet mellom barnet og faren. Mor og datter ble likevel observert sammen én gang i hjemmet. Leiligheten er ikke stor, men ordentlig og hyggelig, med til dels kreative løsninger på plass-problemet. Moren later til å ha et engasjert og greit forhold til datteren, selv om hun naturlig nok blir sliten av ene-ansvaret. Hun strever dessuten med å skjerme barnet for de konfliktene hun opplever i forhold til sin tidligere mann.

Målsettingen ved å se moren og faren sammen var å lodde om de kunne komme til enighet om en samværsordning. Samtalen ble i stor grad preget av farens til dels sterke og usannsynlige anklager overfor moren, med kontinuerlige referanser til hva andre mennesker hadde sagt om dette eller hint. Det var vanskelig å holde fast på temaet, men det lyktes å få frem at begge foreldre kan tenke seg en samværsordning dersom denne kan gjennomføres ved hjelp av mellom-mann. Hyppighet var de sterkt uenige om.

Konklusjon: De sakkyndige vil anbefale at C får samvær med sin far i en utstrekning som kan gi henne en opplevelse av hvordan faren hennes er. Med stigende alder vil C i økende grad danne seg en realistisk oppfatning av faren. Forholdet mellom moren og faren er såvidt vanskelig at samværet ikke bør innebære konfrontasjoner mellom foreldrene. Forholdet mellom mor og datter blir i en for barnet belastende grad preget av problemene mellom foreldrene og de konflikter som moren opplever at faren skaper for henne (moren). Det må derfor være en betingelse for samvær mellom barnet og faren at moren føler hun får være i fred for faren.

Videre må samværet gjennomføres ved hjelp av mellom-mann som kan hente og avlevere barnet. For å oppnå de heldige konsekvenser av samvær og samtidig unngå belastende konsekvenser vil de sakkyndige anbefale at faren får samvær med datteren ca 1 gang hver 10. uke, maksimalt 24 timer pr. gang.

Skulle faren plage moren vil det være best for barnet at samværet mellom far og barn opphører, slik at den enheten mor-barn utgjør, skjermes helt for faren.»

Denne uttalelse fastholdt de etter å ha fulgt hele hovedforhandlingen med endel utfyllende og kommenterende bemerkninger. - - -