2008-02-28. RG 2008 777. Frostating lagmannsrett - kjennelse.

Stikkord: Jordskifteprosess.

Sammendrag: Sak om jordskifterettens kompetanse etter jordskifteloven § 2 bokstav g, og spørsmål om hvem som kan begjære jordskifte etter jordskifteloven § 5. Lagmannsretten kom til at jordskifteretten har kompetanse til å dele eiendommer i eneeie, og at også andre enn eieren av eiendommen etter omstendighetene kan ha kravskompetanse.

Kjennelse 28. februar 2008 i sak nr. LF-2008-18126:Mæle, Ola (advokat Ola Brekken)motUlvig Kiær AS (advokat Steinar Mageli).

Rettens medlemmer: Kst. lagdommer Bjørn O. Berg, kst.lagdommer Robert Envik og lagdommer Arve Rosvold Alver.

Saken gjelder spørsmål om jordskifterettens kompetanse, og spørsmål om hvem som kan begjære jordskifte.

Ola Mæle ved advokat Ola Brekken har 1. oktober 2007 satt frem krav om jordskifte ved Nord-Trøndelag jordskifterett. Jordskiftekravet gjelder større skogsområder i en rekke kommuner i Namdalen og i Verran kommune. Konkret dreier kravet seg om de eiendommer som Anders Kiær, Anne Ulvig og Ulvig Kiær AS (Ulvig Kiær) har kjøpt av Norske Skog ved kjøpekontrakt av 13. november 2003.

Bakgrunnen for kravet om jordskifte er at Ola Mæle ved høyesterettsdom inntatt i Rt-2006-1585 har fått medhold i at han har rett til å overta inntil 50% av eiendommene med rettigheter til selvkostpris. Domsslutningen punkt 1 lyder slik:

"Ola Mæle har i forhold til Anne Ulvig, Anders Kiær og Ulvig Kiær AS krav på å overta for selvkost inntil 50 prosent av eiendommene og ressursene som Ulvig og Kiær kjøpte av Norske Skogindustrier ASA ved kjøpekontrakt av 13. november 2003."

Partene har i etterkant av dommen ikke kommet til enighet om den nærmere fordelingen av arealer og rettigheter.

I prosesskriv av 7. november 2007 har Ulvig Kiær ved advokat Steinar Mageli krevd at begjæringen om jordskifte må avvises. Det vises til at de formelle kravene til hva jordskifteretten kan behandle, og til hvem som kan begjære jordskifte, ikke er oppfylt.

Nord-Trøndelag jordskifterett avsa kjennelse i saken den 12. desember 2007. Jordskiftekravet fra Ola Mæle ble avvist. Slutningen lyder slik:

"1.   Jordskiftekravet fra Ola Mæle avvises.

2.   Ola Mæle betaler i sakskostnader til Anders Kiær, Anne Ulvig og Ulvig Kiær AS kr 50 000 - femtitusen - kroner innen 2 - to - uker fra forkynning.

3.   Ola Mæle betaler kr 1.720,- i gebyr til Nord-Trøndelag jordskifterett."

I premissene viser jordskifteretten til at Mæle ikke er eier av de aktuelle områdene, og derfor heller ikke har kompetanse til å begjære jordskifte, jf. jordskifteloven § 5.

Kjennelsen ble påanket av Mæle (feilaktig benevnt kjæremål) til Frostating lagmannsrett den 10. januar 2008. Anketilsvar ble inngitt fra Ulvig Kiær den 28. januar 2008. Det er kommet ytterligere prosesskriv inn til retten: fra Mæle prosesskriv av 1. februar og 12. februar 2008, fra Ulvig Kiær prosesskriv av 5. februar og 15. februar 2008.

Med tilslutning fra partene ble det besluttet at saken avgjøres etter skriftlig behandling, jf. hovedregelen i tvisteloven § 29-15 første ledd.

Ankende part Ola Mæle har i hovedtrekk anført:

Kravet om jordskifte er basert på at Mæle har et ubetinget krav på å få overta sin del av eiendommene i samsvar med Høyesteretts dom. Det er ikke etablert et sameie, og det må derfor finne sted en fordeling, som jordskifteretten er bedt om å foreta. Jordskifteretten har hjemmel til å foreta deling av eiendommer etter jordskifteloven § 2 g.

Mæle har en løsningsrett til den aktuelle eiendom etter lov om løysingsrettar. Det er fremsatt krav etter lovens § 13, og Mæle har krav på å få overta eiendommen etter § 15. Jordskifteretten har ikke tatt stilling til når en løsningsrettshaver har kravskompetanse etter jordskifteloven § 5.

Ytterligere gjøres gjeldende at det er grunnlag for en utvidende fortolkning av jordskifteloven § 5. Det vises til at det er tilstrekkelig nær tilknytning mellom den som krever jordskifte og eiendommene som kravet gjelder, videre til at jordskifteretten har særlig kompetanse til å behandle saken.

Ola Mæle har lagt ned slik påstand:

"1.   Nord-Trøndelag jordskifteretts kjennelse oppheves og saken hjemvises til ny behandling for jordskifteretten.

2.   Ola Mæle tilkjennes sakens omkostninger med tillegg av lovens forsinkelsesrente fra forfall til betaling skjer."

Ankemotparten Anders Kiær, Anne Ulvig og Ulvig Kiær AS har i hovedtrekk anført:

Jordskifteloven § 2 bokstav g gjelder personlig sameie, noe det ikke er tale om i denne saken. Mæle har kun en rett til overta en andel av eiendommene. Jordskifteretten kan ikke fordele verdier som Høyesterett har forutsatt skal gjøres til gjenstand for forhandlinger mellom partene.

Mæle mangler videre kravskompetanse etter jordskifteloven § 5. Mæle er ikke "eigar" av eiendommen, verken formelt eller reelt. Han er ikke part i kjøpekontrakten, og har ingen forpliktelser knyttet til de aktuelle eiendommene.

Det er ikke grunnlag for en utvidende fortolkning av jordskifteloven § 5. Dette vil innebære en forskyvning av kompetanseforholdet mellom jordskifteretten og de alminnelige domstoler, og dette er en oppgave som tilligger lovgiver. En jordskifteprosess er langvarig, den vil legge lokk på utviklingen av området, og er således lite egnet til å løse denne saken. Med jordskiftebehandling risikerer en videre at Mæle vil søke å oppnå et hogstforbud etter jordskifteloven § 23, med de skadevirkninger av økonomisk og annen art som dette vil ha for Ulvig Kiær.

Anders Kiær, Anne Ulvig og Ulvig Kiær AS har lagt ned følgende påstand:

"1.   Nord-Trøndelag jordskifteretts avvisningskjennelse 12. desember 2007 stadfestes.

2.   Ola Mæle dømmes til å betale, Anders Kiær, Anne Ulvig og Ulvig Kiær AS, sakens omkostninger med tillegg av lovens forsinkelsesrente fra forfall og frem til betaling finner sted."

Lagmannsretten skal bemerke:

Saken reiser spørsmål om jordskifterettens kompetanse etter jordskifteloven § 2 g, og om hvem som har kravskompetanse etter jordskifteloven § 5. For at jordskifteretten skal kunne ta kravet om jordskifte til behandling, må både kravene til hva et jordskifte kan gå ut på i § 2, og vilkårene om kravskompetanse i § 5, være oppfylt.

Lagmannsretten tar først stilling til om jordskifte kan kreves i den foreliggende sak. Det er jordskifteloven § 2 bokstav g som er det aktuelle rettsgrunnlaget, og som er påberopt i saken. Etter denne bestemmelsen kan jordskifte gå ut på å "dele ein eigedom med tilhøyrande rettar etter eit bestemt verdiforhold."

Nevnte bestemmelse stiller krav om deling etter et bestemt verdiforhold. Kravet fra Mæle i jordskiftebegjæringen går ut på å dele de aktuelle eiendommer slik at verdiforholdet blir én halvdel på hver av partene. I utgangspunktet må dette være "eit bestemt verdiforhold", slik loven forutsetter. Det er likevel spørsmål om dette kan stille seg annerledes på bakgrunn av at Mæle, slik slutningen lyder i den ovennevnte dom fra Høyesterett, kan kreve "inntil" 50 prosent av eiendommene og ressursene. Formuleringen "inntil" etterlater en ubestemthet med hensyn til hvor stor andel av eiendommene og ressursene som skal tilfalle partene.

Slik lagmannsretten bedømmer dette, er imidlertid kravet til et bestemt verdiforhold ved delingen oppfylt gjennom fremsettelsen av delingskravet overfor Ulvig Kiær. Mæle har krevd fullt ut det han etter dommen i Høyesterett har krav på, dvs 50 prosent. Når kravet fremsettes, skaper det også en plikt for Mæle til å overta de aktuelle eiendommer og ressurser til kostpris. - At Ulvig Kiær ut fra sakens opplysninger neppe vil sette på spissen Mæles plikt til å overta eiendommene og ressursene, dersom han skulle ønske å trekke seg fra avtalen, endrer ikke dette. Vilkåret om at delingen må skje etter et bestemt verdiforhold anses etter dette oppfylt.

Ankemotparten har anført at jordskifteloven § 2 bokstav g kun gjelder for såkalt personlig sameie, og det er vist til noe teori og rettspraksis om dette spørsmålet. Lagmannsretten peker først på at det ikke er noe i ordlyden som tilsier en slik tolkning; loven gjelder for "ein eigedom" og uten at eierform - dvs. eneeie eller sameie - er særskilt angitt. Dersom bestemmelsen skulle leses med et slikt forbehold som ankemotparten legger opp til, ville det etter lagmannsrettens oppfatning vært nærliggende for lovgiveren å la dette komme direkte til uttrykk i ordlyden.

Heller ikke forarbeidene gir uttrykk for en slik begrensning i ordlyden som ankemotparten legger opp til. Odelstingsproposisjonen (Ot.prp.nr.56 (1978-1979)) er nokså kortfattet om bestemmelsen, og tar ikke særskilt opp spørsmålet om eiendommer i eneeie kan deles etter § 2 bokstav g.

Lagmannsretten kan heller ikke se at den rettspraksis som ankemotparten har vist til, kan tas til inntekt for en restriktiv tolkning av bestemmelsen. Riktignok ser en i noen tilfelle at anvendelsesområdet angis til å være personlig sameie, men spørsmålet om hjemmelens nærmere grenser er ikke problematisert eller nærmere drøftet. Lagmannsretten finner derfor ikke grunn til å legge vekt på den anførte rettspraksis ved avgjørelsen av dette spørsmålet.

I Austenå/Øvstedal Jordskifteloven (3.utg.) s. 44 er anvendelsesområdet for jordskifteloven § 2 g vurdert nærmere. Forfatterne viser til at det "ikkje er heilt klårt ... om § 2 g gir heimel til å dele eigedomar som ligg i eineeige", men konkluderer med at "deling etter § 2 g [ bør ] reserverast for personlege sameige". Standpunktet begrunnes med at deling av eiendommer i eneeie "ligg temmeleg langt frå det som vanlegvis blir oppfatta som jordskifte". Lagmannsretten vil komme nærmere tilbake til betydningen av sakstypen nedenfor.

Ankemotparten har videre vist til at det i den foreliggende saken gjenstår store og vanskelige spørsmål som må avklares gjennom forhandlinger, og at Høyesterett i sine premisser har gitt uttrykk for dette. Lagmannsretten forstår anførselen slik at jordskifte ikke skal kunne tre isteden for de forhandlinger som Høyesterett har forutsatt skal finne sted mellom partene. Lagmannsretten er i og for seg enig i at det gjenstår mange uavklarte spørsmål etter dommen i Høyesterett, men kan vanskelig se at dette skal kunne være et argument mot jordskiftebehandling i saken, dersom partene ikke makter å bli enige.

At Mæle ikke er sameier i eiendommen, men altså har en rett til å overta inntil halvparten, har først og fremst betydning i forhold til disposisjonsretten over eiendommen frem til overføring av eiendomsrett har funnet sted. Mæle har i dag ingen faktisk eller juridisk disposisjonsrett. For øvrig er imidlertid de spørsmål og de behov for avklaringer som en står overfor i denne saken i praksis av samme art som ved deling av personlige sameier - som utvilsomt ligger innenfor området for jordskifteloven § 2 bokstav g. Reelt sett er det derfor god grunn til å sidestille den foreliggende sak med de typiske saker etter jordskifteloven § 2 bokstav g. Om det kan være grunn til å unnta andre typer saker om deling av eiendommer i eneeie, tar lagmannsretten ikke stilling til.

Lagmannsretten finner ikke grunn til å gå nærmere inn på hvilke motiver Mæle måtte ha for å kreve jordskifte, da dette åpenbart ligger utenfor det en kan legge vekt på ved tolkningen av § 2 g. På samme måte ser lagmannsretten ingen grunn til å gå nærmere inn på hvem av partene som eventuelt er å bebreide for at en ikke har maktet å komme frem til en løsning i saken gjennom forhandlinger. Disse betraktninger gjelder for så vidt også ved tolkningen av § 5, som lagmannsretten kommer tilbake til nedenfor.

Lagmannsretten har etter dette kommet til at jordskifteloven § 2 bokstav g åpner for jordskifte i den foreliggende saken.

Det neste spørsmålet lagmannsretten da må ta stilling til, er om Ola Mæle har såkalt kravskompetanse etter jordskifteloven § 5. Etter denne paragrafen kan "eigar" og "nokon som har alltidvarande bruksrett" kreve jordskifte. Det er førstnevnte alternativ som er det aktuelle i denne saken.

Som tidligere nevnt, har Mæle per i dag verken faktisk eller juridisk råderett over eiendommen. Det faller derfor lite naturlig å si at Ola Mæle er "eigar" av halvparten av den aktuelle eiendommen. Riktignok opererer man både i juridisk teori og praksis med et såkalt relativt eiendomsrettsbegrep, noe som innebærer at eierens tilknytning til eiendommen vil kunne variere fra tilfelle til tilfelle, og fra lovområde til lovområde. Men i denne saken er ingen av de sentrale eierbeføyelsene overført til Mæle, og da kan man vanskelig gi Mæle status som eier. Ut fra anførslene kan det tilføyes at heller ikke Mæle selv synes å anse seg som eier per i dag.

Det er fra ankende parts side vist til at Mæle har en løsningsrett, hvis nærmere innhold reguleres av lov om løysingsrettar av 1994 nr. 64. Det fremstår som uklart for lagmannsretten om ankende part mener at en løsningsrett også gir kravskompetanse etter jordskifteloven § 5. Fra Ulvig Kiærs side er det bestridt at lov om løysningsrettar kommer til anvendelse. Lagmannsretten ser ikke at en eventuell løsningsrett etter lov om løysningsrettar får vesentlig betydning for spørsmålet om kravskompetanse etter jordskifteloven § 5, og finner derfor ikke grunn til å gå nærmere inn på dette spørsmålet.

Spørsmålet blir etter dette om det er grunnlag for en utvidende tolkning av jordskifteloven § 5 første ledd, ut fra de reelle hensyn som gjør seg gjeldende i saken. I lovens forarbeider er eierbegrepet ikke kommentert nærmere, utover en henvisning til tidligere rettstilstand. Ankende part har i den forbindelse vist til at lovgiver ikke har forutsett den foreliggende problemstilling, og at reelle hensyn derfor kan tillegges vekt ved tolkningen. Lagmannsretten er enig i at det er større åpning for en utvidende tolkning av en lovbestemmelse der hvor et begrep ikke er nærmere begrunnet og avgrenset i forarbeidene, slik som i dette tilfellet.

Sentralt i vurderingen må etter lagmannsrettens oppfatning være om jordskifte er en egnet prosessform i det foreliggende tilfelle. Jordskifteretten har ved sin sammensetning og arbeidsmåte gode forutsetninger for å forestå den oppdeling av eiendommen m.v. som skal finne sted. Den har myndighet til å dele eiendommer, og den kan foreta delingsforretninger og hjemmelsoverføringer som ledd i jordskifte. Saken vil således kunne løses og avsluttes i sin helhet gjennom jordskifterettens behandling.

Som nevnt ovenfor er problemene man står overfor i denne saken, med hensyn til verdsetting og deling av teiger og rettigheter, i realiteten de samme som ved deling av personlig sameie. Og ved personlig sameie vil hver av sameierne utvilsomt ha kravskompetanse etter § 5. Denne saksmessige likhet taler for at de som står i noenlunde umiddelbar posisjon til å bli eier, gis kravskompetanse på linje med sameiere.

I den forbindelse er det grunn til å knytte noen kommentarer til Mæles rettslige posisjon i saken. Gjennom Høyesteretts dom har Mæle krav på å overta inntil 50% av eiendommen med ressurser til kostpris. Det er således ikke en omtvistet rettsposisjon som ligger til grunn for kravet om jordskifte; Mæles rett til å overta halve eiendommen m.v. er rettskraftig avgjort og dermed definitiv. Hensynet til at den som gis kravskompetanse må ha tilstrekkelig nærhet til eiendommen som skal skiftes, er således ivaretatt. At det gjenstår uavklarte spørsmål før Mæle kan oppnå eierposisjon, slik ankemotparten fremholder, er for så vidt riktig, men dette er i sin helhet spørsmål som jordskifteretten - i fravær av en minnelig ordning mellom partene - er vel egnet til å gi svar på.

Lagmannsretten legger videre betydelig vekt på at fordelingen av eiendommer og ressurser må kunne finne sin løsning i rettsapparatet dersom partene ikke makter å bli enige. Mæle - som er den som vil ha søksmålsbyrden - bør ikke stå rettsløs dersom forhandlingene ikke fører frem. Det er usikkert om, og eventuelt på hvilken måte, et krav om fordeling av eiendommen og ressursene skal kunne anlegges for de ordinære domstoler. Etter lagmannsrettens oppfatning vil under enhver omstendighet en regulær sivilrettslig behandling av saken være lite hensiktsmessig, sammenlignet med et jordskifte.

Ankemotparten har vist til at det er en lovgiveroppgave å eventuelt utvide anvendelsesområdet for hvem som har kravskompetanse etter jordskifteloven § 5. Dette vil alltid være et argument mot en utvidende fortolkning. I den aktuelle saken gjør det seg imidlertid ikke gjeldende spesielt sterke hensyn mot en utvidende hjemmelstolkning. Saken gjelder spørsmål om å utvide kretsen for hvem som skal gis prosessuelle rettigheter, og en er således utenfor området hvor legalitetsprinsippet stiller krav om lovhjemmel. Lagmannsretten finner derfor at hensynet til lovgiver ikke kan være utslagsgivende i denne saken. Det vises for øvrig til det som er sagt om dette ovenfor vedrørende lovforarbeidene.

Etter dette er lagmannsretten kommet til at jordskifteloven § 5 i dette tilfellet må gis en utvidende fortolkning, slik at Ola Mæle gis kravskompetanse.

Saken har reist prinsipielle spørsmål og bydd på tvil, og lagmannsretten finner ikke å tilkjenne sakskostnader for noen instans, jf. tvisteloven § 20-2, tredje ledd bokstav a.

Kjennelsen er enstemmig.

Slutning

1.   Nord-Trøndelag jordskifteretts kjennelse oppheves.

2.   Partene bærer egne sakskostnader.