31.03.1999
RG-1999-128
--------------------------------------------------------------------------------
PARTENE: Kjærende part: 1. As
dødsbo 2. B 3. C (Prosessfullmektig for 1-3: Advokat Erik Mjell). Kjæremotpart:
Staten v/ påtalemyndigheten (Førstestatsadvokat Harald L. Grønlien).
DOMMERNE: Lagdommer Martin Tenold. Kst. lagdommer Erling Johannes Husabø.
Byrettsdommer Tom Fr. Vold.
--------------------------------------------------------------------------------
Bergen forhørsrett avsa 27. desember
1996 i sak om erstatning i anledning strafforfølgning kjennelse med slik
slutning:
"Staten frifinnes."
Saken gjelder krav om erstatning etter
gjenopptatt etterforskning i drapssak; den såkalte Sirensaken.
A, B og C har rettidig erklært kjæremål
over kjennelsen. A døde 25. september 1997. Boet erklærte ved prosesskrift av
16. januar 1998 å tre inn i saken.
Muntlig forhandling i saken ble holdt i
Bergen 9. og 10. mars 1998, jf straffeprosessloven § 449 tredje ledd.
Sakens bakgrunn er i hovedsak denne:
Ved Gulating lagmannsretts dom av 21.
september 1989 ble D dømt for drapet på sin ektefelle, E. E var datter til A og
søster til B og C.
I 1990 anmeldte F, som er Bs tidligere ektefelle, A og B for medvirkning til drapet
på E. Etter to ganger å ha avslått gjenopptakelse av etterforskningen i saken,
besluttet riksadvokaten ny etterforskning 18. oktober 1991. Denne ble
gjennomført av Sunnmøre politikammer i 1992. Den 3. juli 1992 avslo
riksadvokaten et nytt krav fra F om gjenopptakelse av etterforskningen.
F klaget over avgjørelsen, og
riksadvokaten besluttet 22. desember 1993 at etterforskningen i saken likevel
skulle gjenopptas. I beslutningen er det gitt en omfattende redegjørelse for
sakens bakgrunn og de vurderinger riksadvokaten har bygget på. Lagmannsretten
finner det nødvendig å i hovedsak gjengi beslutningen:
"F klager over riksadvokatens
avgjørelse av 3. juli 1992 om ikke å gjenoppta etterforskingen i den såkalte
"Siren-saken"
Sendes med vedlegg statsadvokatene i
Rogaland.
Det vises til riksadvokatens avgjørelse
av 3. juli 1992. Mot denne avgjørelse innga F allerede 21. juli 1992 klage til
Kongen i Statsråd. Årsaken til at klagen ikke tidligere er blitt oversendt
Justisdepartementet til forberedende behandling, kommer en tilbake til.
Sakens bakgrunn og tidligere behandling.
Riksadvokaten finner innledningsvis
grunn til å gjengi deler (avsnitt II og III) av den avgjørelse som nå er
påklaget:
II. Tidligere behandling av
gjenopptakelsesspørsmålet:
Fs påstander
om at avdødes far og søster har begått straffbare handlinger i tilknytning til
"Sirensaken", og det dermed
korresponderende krav om at etterforskingen i saken må gjenopptas, er vurdert
to ganger tidligere. Første gang i juli/august 1990, hvor gjenopptakelsen ble
avslått ved riksadvokatens avgjørelse av 8. august 1990. Kravet ble gjentatt og
avgjort i januar/februar 1991. I avgjørelsen av 13. februar 1991 uttalte
riksadvokaten bl.a. følgende:
"Fs
påstander baserer seg for en stor del på hendelser og foreteelser av dagligdags
karakter, og som i alle fall kan ha mange andre forklaringer enn de klager gir.
Han synes i betydelig grad å fortolke
hendelsene slik at de passer inn i den teori han nå har om hva som skjedde i
september 1984 og senere under straffesaken i 1989.
Riksadvokaten er enig med Bergen
politikammer og statsadvokatene i Hordaland i at det materialet klager har
fremlagt ikke er av en slik karakter at det gir rimelig grunn til å iverksette
etterforsking, jfr. straffeprosessloven § 224 første ledd."
Det er i det alt vesentlige de samme
forhold og de samme argumenter som nå danner grunnlag for Fs
krav om gjenopptakelse av etterforskingen, jfr. nedenfor under III.
Kvaliteten på den etterforsking som er
gjennomført i "Sirensaken", og som F
angriper, har vært vurdert i annen forbindelse. F har siden 1990 rettet en
rekke begjæringer til Bergen politikammer og statsadvokatene i Hordaland, som
alle har hatt til formål å utvirke ytterligere etterforsking i "Sirensaken". Hans krav har ikke blitt etterkommet. I
ikke liten grad har dette med tiden ledet til at F har anmeldt tjenestemenn ved
Bergen politikammer og statsadvokatene i Hordaland for tjenesteforsømmelser
og/eller grov uforstand i tjenesten. Sakene har vært etterforsket dels av Det
særskilte etterforskingsorgan i Hordaland og dels av Det særskilte
etterforskingsorgan i Møre og Romsdal, Sogn og Fjordane som setteorgan.
Etterforskingsorganene har ikke funnet bevis for straffbare forhold, og har
heller ikke funnet grunn til å kritisere den gjennomførte etterforsking, eller
de påtalevedtak som er truffet. Etterforskingsorganenes innstilling er blitt
fulgt av påtalemyndigheten, og opprettholdt ved klage til riksadvokaten.
Senest ved avgjørelse av 24. januar d.å.
som bl.a. omfattet anmeldelse av førstestatsadvokaten Wangberg,
statsadvokat Martinsen og tidligere statsadvokat Salen, samt politifullmektig
Birkeland ved Bergen politikammer.
III. Begrunnelsen for kravet om
gjenopptakelse av etterforskingen:
De omstendigheter og synspunkter som
begrunner Fs krav om gjenopptakelse av
etterforskingen, er på en oversiktlig måte gjengitt i advokat Helljesens brev av 27. mars d.å. side 4-6, jfr. dok. 23, og riksadvokaten viser til denne oppstilling.
Advokat Helljesen
sier avslutningsvis i ovennevnte brev (side 7) følgende: "Jeg mener ikke
at jeg med dette brevet har frembrakt nye momenter. Men jeg vil reagere meget
sterkt dersom det brukes som begrunnelse for å avvise min anmodning."
Riksadvokaten er enig i at verken Fs mange skriv eller advokat Helljesens
brev frembringer noe vesentlig nytt i forhold til det som tidligere er vurdert
av riksadvokaten. Det følger av dette at sitatet fra avgjørelsen av 13. februar
1991 fremdeles er dekkende for hvordan riksadvokaten ser på saken. De
omstendigheter F trekker frem må vurderes sammen med det øvrige
etterforskingsmaterialet, herunder den etterforsking som ble gjennomført av
Sunnmøre politikammer i januar d.å. Vurdert i denne sammenheng, gir de av F
påpekte forhold ikke rimelig grunn til å iverksette etterforsking rettet mot
avdødes far og søster. Riksadvokaten finner ikke grunn til å gå inn på den
enkelte anførsel fra F, og gjøre rede for hvordan bevisene er vurdert på det enkelte
punkt. Det kan likevel være grunn til å gå noe nærmere inn på hovedpunktene i
bevisvurderingen:
1. Det er ingen tekniske spor
eller objektivt baserte opplysninger for øvrig som klart trekker i retning av
at det var flere gjerningsmenn ved drapshandlingen, eller ved bortskaffelsen av liket.
2. Tiltalte (senere domfelte)
fremholdt både under etterforskingen, ved hovedforhandlingen, og under soningen
frem til sin død, at han var alene om handlingen. Dette til tross for at det
allerede før hans død var fremsatt spekulasjoner om at det hadde vært flere om
handlingen. Det er ikke trukket frem noe i nærheten av en holdbar begrunnelse
for at tiltalte skulle ønske å holde andre medskyldige utenfor. De anførsler
som i denne sammenheng er fremsatt av F kan vanskelig gis annen karakteristikk
enn spekulasjoner fremsatt under en betent ekteskapskonflikt.
3. Etterforskingen gjennomført i
januar d.å. trekker klart i retning av at domfelte var mer enn tilstrekkelig
"nevenyttig" til selv å utføre murerarbeid i kjellerboden.
4. Avdødes nærmeste slektninger
har avgitt forklaringer som på enkelte punkter ikke lar seg forene. Det er også
avgitt forklaringer som på visse punkter ikke er sammenfallende med vitnets
tidligere forklaringer. Det er i denne forbindelse grunn til å trekke frem
følgende: Drapet ble oppklart ca fem år etter at det ble forøvet. De
forklaringer som er avgitt i saken har derfor i stor grad dreiet seg om forhold
som lå mer enn fem år tilbake. Siden de første avhør ble tatt, har det nå gått
ytterligere ca to og et halvt år.
Under slike omstendigheter vil det hos
vitner alltid være atskillig usikkerhet om hva som har skjedd, når det skjedde
og om tidsintervaller. At vitner over tid forklarer seg forskjellig uten at
dette skyldes et bevisst og forbrytersk forhold, er heller ikke ukjent eller
oppsiktsvekkende. Det er velkjent vitnepsykologi at erindring om en hendelse
bl.a. påvirkes av det man har hørt andre fortelle om den samme hendelse. I og
for seg kan det derfor være større grunn til skepsis når flere vitner forklarer
seg absolutt identisk om hendelser som ligger lang tid tilbake. Dette kan lett
gi mistanke om at vitnene har samkjørt sine forklaringer.
Uoverensstemmelse i de nære pårørendes
forklaringer er i denne sak ikke av en slik art eller omfang, at det isolert
eller sammen med andre omstendigheter gir rimelig grunn til å iverksette
ytterligere etterforsking.
5. Et av grunnkravene til en god
prosessordning er at den skal være hensynsfull. Bestemmelsen i
straffeprosessloven er utformet slik at dette hensyn ivaretas så langt det er
mulig. Kravet om at etterforsking ikke skal iverksettes uten at det i saken
foreligger opplysninger som gir rimelig grunn til det, er et utslag av nevnte
grunnkrav. Det trenger ingen nærmere begrunnelse at det å bli satt under etterforsking
for moralsk forkastelig og sterkt infamerende forhold
er en betydelig belastning, uavhengig av hvilket utfall etterforskingen får.
Dette synspunkt er naturlig nok ikke nevnt av F og heller ikke berørt av
advokat Helljesen.
Tvert imot synes advokat Helljesen å mene at etterforsking mot Es søster og far, bør
iverksettes fordi dette vil ha en gunstig innvirkning på F og den straffesak
som er under forberedelse mot ham, jfr.advokat Helljesens skriv av 27. mars d.å., (dok. 23).
En beslutning i tråd med dette ville
være en gal påtalemessig avgjørelse. Det er riksadvokatens oppfatning at F nå
er låst i sin egen forestilling om hva som har skjedd i "Sirensaken". Dette, sammen med en del andre
omstendigheter, har bl.a. ledet til at han er siktet for en rekke straffbare
handlinger av voldelig karakter mot kone, barn og tidligere svigerfamilie.
Å løse denne "floke" ved å belaste avdødes familie med en
etterforsking som ikke er tilstrekkelig begrunnet i sakens opplysninger, vil
være i strid med vårt krav om hensynsfullhet og som er en av grunnpillarene i norsk straffeprosess.
Når riksadvokaten nå i forbindelse med
klagen til Kongen i Statsråd vurderer om etterforskingen i "Sirensaken" skal gjenopptas, følger det av
foranstående at det er fjerde gang dette spørsmål behandles av riksadvokaten. I
hovedsak er sitatet fra påtegningen av 3. juli 1992 fremdeles dekkende for
hvordan riksadvokaten ser på saken. F har riktig nok, i det halvannet år som
har gått siden påtegningen ble skrevet, fortsatt å fremlegge materiale og
opplysninger som han mener støtter hans syn, men i vesentlig grad har dette
ikke vært egnet til å endre riksadvokatens syn på bevislighetene.
Nye omstendigheter
Tre forhold som ikke knytter seg til hendelsene
i august 1984 (drapstidspunktet) har likevel medført at riksadvokaten i dag ser
annerledes på gjenopptakelsesspørsmålet enn tidligere.
1. Skyteepisoden 29. mai
1993.
Riksadvokaten finner ikke grunn til å
gå inn på detaljene i denne sak, som nå både for Fs
og As vedkommende er henlagt etter bevisets stilling. Det er tilstrekkelig å
vise til at da F oppsøkte A på hans hytte, hadde F utstyrt seg med en ladd
revolver, og at A møtte ham med en ladd hagle og kniv.
Våpnene ble benyttet, og både F og A
kom til skade.
Hendelsen har sin årsak i det meget
anspente forhold som hersker mellom F på den ene side, og hans tidligere svigerfamilie, familien A, på den annen. Fs langvarige kamp med beskyldninger, anmeldelser og
søksmål rettet mot A og hans familie, er ved siden av en ikke uproblematisk
ekteskapsoppløsning, hovedårsaken til det anspente forhold. Ved riksadvokatens
avgjørelse av 3. juli 1992 ble det, som det fremgår av sitatet foran, pkt.
III/5, tillagt vesentlig vekt at iverksettelse av etterforsking mot medlemmer
av familien A ville være i strid med det kravet til hensynsfullhet som vår
prosessordning er basert på. Det ble fremholdt at det trengte "ingen
nærmere begrunnelse at det å bli satt under etterforsking for moralsk
forkastelig og sterkt infamerende forhold er en
betydelig belastning, uavhengig av hvilket utfall etterforskingen
får".
Men alternativet til etterforsking
synes nå å være en fortsatt kamp mellom klager og hans hovedmistenkte som
bokstavelig talt går på livet løs, og da kan dette synspunkt bare ha begrenset
vekt. Tvert imot kan det synes som det mest hensynsfulle er å undersøke de
fremsatte påstander så grundig som råd er. Både høyesterettsadvokat Atle Helljesen og F selv har fremholdt at utfallet av en grundig
etterforsking av de påstander som er fremsatt, vil bli respektert. A og hans
advokat, Erik Mjell, har på sin side uttalt at de ikke vil motsette seg
etterforsking av Fs påstander hvis dette kan bidra
til at det de opplever som Fs forfølgelse av
familien, opphører.
2. Gulating lagmannsretts
kjennelse av 16. august 1993.
F har ved Bergen byrett anlagt privat
straffesak mot A med påstand om at A straffes etter straffeloven § 246 og §
247.
Bakgrunnen for saken er at A i sin tid
anmeldte F for falske anklager. Siden F mener hans påstander er sanne, og at A
vet det, oppfatter F anmeldelsen fra A som ærekrenkende. Av byretten ble F
pålagt å stille sikkerhet for saksomkostningsansvar med kr 100000, jfr.
straffeprosessloven § 413.
Avgjørelsen ble påkjært til Gulating
lagmannsrett. I forbindelse med behandlingen av kjæremålet gikk lagmannsretten
relativt grundig inn i det bakenforliggende forhold. Lagmannsrettens kjennelse
er basert på det materiale saksøker, F, la frem, og uten at saksøkte, A, ble
gitt anledning til kontradiksjon. Den manglende kontradiksjon ledet da også til
at Høyesteretts kjæremålsutvalg den 7. oktober 1993 opphevet lagmannsrettens
kjennelse.
Det følger av foranstående at det kan
stilles spørsmålstegn ved det materiale lagmannsretten har basert sin
avgjørelse på. Men ser en bort fra dette, står likevel følgende tilbake:
På bakgrunn av det materiale F la frem
for retten, og som er det samme som han nå baserer seg på, fant flertallet i lagmannsretten
grunn til å uttale følgende (kjennelsen side 11):
"Lagmannsretten har følgelig
funnet det riktig å foreta en selvstendig og fullstendig gjennomgang av
materialet. Etter en grundig gjennomgang av materialet er lagmannsretten kommet
til den konklusjon at det ikke kan utelukkes at F vil kunne føre bevis for at A
var med på å skjule liket av datteren E, som ble støpt inn i sokkelen i
hobbybenken i kjellerboden i ---gate 12. En av konsekvensene av dette er at F
eventuelt vil kunne dokumentere at As politianmeldelse av F var falsk og gjort
mot bedre vitende."
Riksadvokaten er av den oppfatning at
det er høyst usikkert om uttalelsen ville blitt den samme med en reell
kontradiksjon (fra A og/eller påtalemyndigheten). Uttalelsen har likevel den
virkning at Fs materiale og påstander bør undergis en
grundig etterforsking for å opprettholde allmennhetens tillit til at politiet
og påtalemyndigheten har vilje til å undersøke, og evner å avdekke, mulig
alvorlige straffbare forhold.
3. Fs
søksmål og anmelder med utspring i "Sirensaken".
I Gulating lagmannsretts kjennelse av
16. august 1993 uttales følgende på side 18:
"Lagmannsretten bemerker at det i
perioden etter at D ble dømt for drapet, har foreligget til avgjørelse mer enn
seksti saker bare i lagmannsretten, dvs. saker der F har forsøkt å ta opp ulike
aspekter ved drapssaken. Omtrent like mange saker har antakelig vært prøvet
først i by- eller herredsrett, og et meget betydelig
antall av lagmannsrettens avgjørelser har vært overprøvet
av Høyesterett. Både samfunnets krav på at saker behandles og avgjøres i
rimelig full bredde og hensynet til arbeidsforholdene i domstolene taler, slik
lagmannsretten ser det, klart for at den bitvise
behandlingen av drapskomplekset opphører, til fordel for full profesjonell
håndtering av saken der vårt samfunn har sin etterforskingskompetanse, nemlig
innen politi- og påtalemyndighet."
I tillegg kan nevnes at en ved Bergen
politikammer har registrert minst 59 saker hvor F har anmeldt forhold som har
sitt utspring i "Sirensaken". I tillegg
kommer private søksmål ved andre domstoler enn Bergen byrett. Det er dessuten
et gjennomgående trekk at en lang rekke av de personer innen politiet,
påtalemyndigheten eller domstolene som har hatt befatning med de forskjellige
saker, og som har truffet avgjørelser som F ikke har bifalt, deretter er blitt
gjenstand for anmeldelse for tjenesteforsømmelse eller grov utforstand i
tjenesten, privat straffesak eller begjæring til domstolene med påstand om
rettergangsbot.
Hvis allerede anlagte saker kan
avvikles, og nye anmeldelser og søksmål kan hindres, synes det å være god
prosessøkonomi å investere ressurser i en etterforsking av Fs
påstander.
På bakgrunn av foranstående tre punkter
har riksadvokaten besluttet å omgjøre sin avgjørelse av 3. juli 1992 hvor det
ble bestemt at ytterligere etterforsking av Sirensaken
ikke skulle iverksettes.
Nærmere om etterforskingen og
etterforskingsoppdraget nedenfor. ..
Den nye etterforsking.
Det er gjentatte ganger, både fra F og
hr. adv. Helljesen, krevd at ny etterforsking av
"Sirensaken" måtte foretas av tjenestemenn
fra Kripos. Kriminalpolitisentralen er et
bistandsorgan for landet politikamre, og kan ikke tillegges eneansvaret
for etterforskingen av konkrete straffesaker. Det må følgelig overlates til det
politikammer som får ansvaret for den nye etterforsking å avgjøre om det skal
anmodes om slik taktisk og/eller teknisk etterforskingsbistand.
Saker med tilknytning til "Sirensaken" og F har tidligere vært etterforsket ved
Bergen politikammer, Hordaland politikammer og Sunnmøre politikammer, samt
etterforskingsorganene både i Hordaland og i Møre og Romsdal, Sogn og Fjordane.
Påtalemessig er disse sakene blitt avgjort av statsadvokatene i Hordaland og
statsadvokatene i Møre og Romsdal, Sogn og Fjordane.
Som fremholdt foran, er en lang rekke av
de personer som har hatt befatning med sakene, blitt anmeldt eller saksøkt av
F.
Riksadvokaten ser det derfor slik, at
når det nå skal benyttes ressurser på å etterforske Fs
materiale og påstander "til bunns", bør etterforskingen foretas av et
politikammer, og under en påtalemessig ledelse fra et statsadvokatembete, som
ikke tidligere har hatt befatning med saken. Hensett til at det samlede
materiale som må gjennomgåes utgjør en dokumentbunke på nær én meter, er dette
lite rasjonelt, men synes nødvendig for at etterforskingen skal nyte den
fornødne tillit og ha den tilsiktede prosessdempende virkning.
I samsvar med foranstående har
riksadvokaten besluttet at den nye etterforsking av "Sirensaken"
skal foretas av Haugesund politikammer som settepolitikammer, og under
overordnet påtalemessig ledelse av statsadvokatene i Rogaland. Som anført vil
det tilligge etterforskingsledelsen å avgjøre om det i forbindelse med saken
skal begjæres bistand fra Kriminalpolitisentralen.
Emnet for den nye etterforsking vil i
hovedsak være det materiale og de påstander som er fremsatt av F. Hva dette
omfatter, vil først og fremst fremgå av dokumentene merket "Klagen av 21.
juli 1992 med oppfølgende materiale", samt av skriv fra hr. adv. Helljesen av 27. mars 1992 inntatt som dok.
23 i "Sirensaken". Dette må selvsagt sammenholdes
med det materiale som for øvrig finnes i følgende vedlagte saker: ...
På det grunnlag etterforskingen er
besluttet gjenopptatt, er det neppe nødvendig å beskrive
etterforskingsoppdraget i detalj. Det er likevel grunn til å understreke at ut
fra sitt formål må den gjenopptatte etterforsking være så grundig at den
undersøker alle de påstander det med noen rimelighet kan forlanges at politiet
etterprøver. På bakgrunn av riksadvokatens erfaring med sakskomplekset må
etterforskingen i hvert fall være egnet til å gi svar på følgende fire
spørsmål:
1. Har medlemmer av familien A
(eller andre) medvirket ved drapshandlingen?
2. Har medlemmer av familien A
medvirket ved bortskaffelsen av liket?
3. Er det fra medlemmer av
familiene A gitt bevisste uriktige forklaringer - under ettersøkingen etter E,
- under etterforskingen mot F eller - under den senere etterforsking av
tilknyttede saker?
4. Er det fra medlemmer fra
familien A presentert falske dokumenter for politiet under ettersøkingsfasen? ..."
Kopi av påtegningen ble blant annet
sendt de kjærende parter.
Etter avsluttet etterforskning skrev
Haugesund politikammer i innstillingen til statsadvokatene i Rogaland den 21.
juli 1994 blant annet følgende:
"Mandatet innebærer i seg selv at
etterforskningen måtte betraktes som rettet mot de tre nevnte, og at det ville
være uriktig å avhøre dem med vitnestatus. På den annen side har det under
etterforskningens gang ikke på noe tidspunkt vært aktuelt å sikte noen av
familiemedlemmene. Det har heller ikke vært foretatt tvangsinngrep eller andre
etterforskningsskritt som medfører at de har vært å anse som siktet.
Saken foreslås henlagt med den
begrunnelse at intet straffbart forhold er bevist.
Forslaget fremmes under noe
tvil, i det en på flere punkter oppfatter "anmeldelsene" som åpenbart
grunnløse. Dette gjelder bl.a. påstanden om presentasjon om falske dokumenter,
jfr. spørsmål 4 i riksadvokatens mandat. Totalt sett gir imidlertid formuleringen
intet straffbart forhold bevist antakelig en dekkende indikasjon på politiets
vurdering av holdbarheten i anklagene. ...
Det er etter denne gjennomgåelse etter
politiets mening ingen holdepunkter for de mistanker mot familien A som over tid
har nedfelt seg i påstander og anklager - i det vesentlige formidlet av F. Selv
om ikke alle problemstillinger i saken så lang tid etterpå kan besvares med
entydige konklusjoner, foreligger det når materialet vurderes i sin helhet
grunnlag for å hevde at: - Konklusjonen om at D alene har forøvet drapet ikke
er svekket. - At de påstander som er fremsatt i ettertid om medvirkere til
drapet og/eller bortskaffelse og skjuling av liket og
drapshandlingen, samt påstander om bruk av falske dokumenter og bevisst uriktige
forklaringer synes å savne faktisk grunnlag.
Det har i årenes løp etterhvert
vært fremmet et stort antall hypoteser/påstander/anklager, og disse er i det
høye antall prosesser av forskjellig karakter som er innledet gjentatt, utdypet
og beskrevet i et slikt omfang at de rent psykologisk synes å være tillagt
bevisverdi i seg selv. Når etterforskningsmaterialet nå presenteres i full
bredde, synes konklusjonen klart å måtte bli at de teorier som er kastet frem
ikke står mot nærmere undersøkelser. Dels mener politiet også at en rekke av de
gjengitte påstander i saken med sikkerhet kan avsannes og tilbakevises. Dels
viser de nye undersøkelser at det ikke foreligger faktiske objektive
holdepunkter som gir belegg for påstandene."
Statsadvokatene i Rogaland henla 2.
november 1994 saken.
A, B og C fremsatte deretter krav til
Bergen forhørsrett om erstatning i anledning strafforfølgningen.
De kjærende parter har i hovedsak gjort
gjeldende:
Forhørsretten har anvendt straffeprosessloven
§ 82 uriktig. Bestemmelsen legger opp til en konkret prøving av innholdet i
påtalemyndighetens begrunnelse for å innlede etterforskning mot noen. Retten må
tolke den begrunnelse som er gitt fra riksadvokatens side og de emner som riksadvokaten
krevet etterforsket. Riksadvokatens begrunnelse sett
under ett levner liten tvil om at påtalemyndigeten
erklærte de kjærende parter som siktet. De fire spørsmål riksadvokaten krever
svar på er i realiteten formet som en siktelse. At politi og påtalemyndighet
vegrer seg, muligens av bekvemmelighetshensyn, for å titulere de kjærende
parter for "siktet" under avhør har intet med saken å gjøre.
Riksadvokaten har som en av sine
anførsler for gjenopptaking av etterforskningen i Sirensaken,
henvist til Gulating lagmannsretts kjennelse av 16.8.93. Reelt sett ble
forfølgningen av i hvert fall A innledet ved rettens uttalelse. I tolkningen av
riksadvokatens begrunnelse for iverksettelsen av etterforskningen har
lagmannsrettens uttalelse betydning. Forøvrig vises også til Andenæs
"Norsk staffeprosess" 1984 side 51-52 og særlig side 55 og 56 hvor
det klart tilkjennegis at vurderingstemaet er om hvorvidt etterforskningen kan
sies å være rettet mot de kjærende parter.
De kjærende parter ble undergitt en
meget omfattende etterforskning. Innbefattet i etterforskningen var krav om
fremleggelse av dokumentasjoner som skulle underbygge bevegelser til de
kjærende parter særlig i tidsrommet rundt drapet på E. De kjærende parter opplevet det som et krav om fremleggelse av dokumentasjon,
et krav som ble etterkommet frivillig. Dersom fremleggelsen ikke var blitt
gjort frivillig, er det åpenbart at ransaking og beslag ville blitt
alternativet. Tilsvarende ble det fra de kjærende parter gitt fritak for taushetplikt overfor behandlende leger, også Es leger. For
politi og påtalemyndighet var det meget viktig å få innsyn i
lege/sykehusjournaler, idet F tilkjennega at en av årsakene til de kjærende
parters påståtte medvirkning til drapet på E var nettopp å skjule annen
forbrytelse. Denne andre forbrytelse var beskrevet i blant annet Gs og Es legejournaler. De kjærende parter opplevde det dithen at det ikke var annen mulighet enn å samtykke til innhentelse av journalene.
Fremheves må også at de kjærende parter
fikk bistand av forsvarer under avhør, dekket av staten.
Med bakgrunn i foranstående, og med
bakgrunn i tidligere anførsler mener de kjærende parter at vilkårene for status
som siktet er til stede, og at krav om erstatning etter straffeprosessloven §
446, jfr. § 444 og § 445 er berettiget.
Subsidiært hjemler straffeprosessloven §
448 erstatning, idet det foreligger "annen forføyning" mot de
kjærende parter.
Etterforskningen kunne ikke lovlig
begrunnes i de omstendigheter riksadvokaten påberoper seg.
Skyteepisoden 29.5.93 er en isolert
handling. Rikadvokaten benytter denne sak til å
belyse alvoret i forholdet mellom F og familien A. Skyteepisoden var henlagt da
riksadvokaten ga sin ordre. Til å belyse situasjonen mellom A og F, kunne mange
straffbare forhold vært benyttet. F er dømt for flere voldshandlinger mot
familien A.
Gulating lagmannsretts kjennelse av
16.8.93 er sentral. Riksadvokaten uttalte at "det er høyst usikkert om
uttalelsen ville blitt den samme med reell kontradiksjon (fra A og/eller
påtalemyndigheten)". Til tross for dette benytter påtalemyndighetene
lagmannsrettens kjennelse som begrunnelse for å igangsette etterforskning mot
de kjærende parter. Etterforskningen mot familien A hadde utelukkende til
hensikt å forsøke å stoppe Fs angrep på politiets
etterforskere og ledere, mot påtalemyndigheten og mot domstolene. Familien A
ble "ofret" i et forsøk på å stoppe angrepene fra F. Hvordan det gikk
med familien A var fullstendig underordnet. Ettertiden har også vist dette. For
det første er det helt klart at etterforskningen med dens resultat ikke hadde
innvirkning på Fs angrep på politi/påtalemyndighet og
domstol. Tvert i mot fikk F gjennom ny etterforskning tilgang til ytterligere
materiale som han senere har benyttet i sine angrep på de kjærende parter og
andre.
De kjærende parter opplever det som
vondt at forhørsretten fremhever at etterforskningen renvasket dem for de grove
beskyldninger som var rettet mot dem. Beskyldningene har alle sitt utspring i Fs uttalelser og påstander. De kjærende parter har aldri krevet å bli renvasket for beskyldninger fremsatt av F. De
anser ikke F som tilregnelig. Noen renvaskelse har heller
ikke blitt resultatet. Det eneste en oppnådde med etterforskningen var at
familien A på nytt kom i medias søkelys og måtte gjennomgå alle de vanskelige
år på nytt.
De kjærende parter har nedlagt slik
påstand:
As dødsbo v/ arvingene, B og C
tilkjennes erstatning fastsatt etter rettens skjønn.
Kjæremotparten har i hovedsak gjort
gjeldende:
Det var, etter en samlet vurdering av de
tre omstendigheter riksadvokaten viser til, rimelig grunn til å gjennoppta etterforskningen.
Saken ble den 2. november 1994 for alle
tre henlagt fordi intet straffbart forhold anses bevist. Denne begrunnelse
brukes hvor det er foretatt ordinær etterforskning og bevisene med særlig
styrke taler mot at det er foretatt et straffbart forhold.
For erstatning etter straffeprosessloven
§ 446, jf § 444 og § 445 er det et ufravikelig grunnvilkår at den som skal
tilkjennes erstatning er siktet i saken. B, C og A har ikke på noen tidspunkt
vært siktet i saken. Hvem som skal ansees som siktet fremgår av
straffeprosessloven § 82. Det fremgår allerede av bestemmelsens innledning at
det er et klart skille mellom mistenkte og siktede. De aktuelle personer i
nærværende sak faller klart utenfor de alternativ som etter straffeprosessloven
§ 82 gir en person status som siktet. At kjærende parter ved advokatbistand er
gitt ytelser utover det som direkte følger av loven, gir dem ikke status som
siktet.
Som grunnlag for erstatning er videre
påberopt straffeprosessloven § 448. Bestemmelsen får anvendelse også hvor det
ikke har vært noen siktet i saken, og den omfatter personer som har vært
mistenkt uten å ha vært siktet i saken. C, B og A har alle vært avhørt med
status som mistenkt. Som det fremgår av oversendelsespåtegning fra settepolitimester
av 21.07.94 ble beslutning om dette fattet før etterforskningsmaterialet gav
grunnlag for slik status. Bakgrunnen for dette var riksadvokatens
etterforskningsordre og at en ønsket å gi nevnte personer best mulig
rettigheter, herunder anledning til bistand fra advokat, jf straffeprosessloven
§ 242 jf påtaleinstruksen § 8-1 annet ledd. Slik advokatene
signaliserte familien As holdning til ny etterforskning, betraktet
settepolitimester dekning av advokatutgifter som påkrevd for å få saken
fullstendig opplyst, d.v.s. en forutsetning for å unngå at de nektet å forklare
seg.
Etter straffeprosessloven § 448 er det
et grunnvilkår for erstatning at skade eller ulempe er påført ved
"forføyning" under saken. Det følger klart av bestemmelsens ordlyd og
sammenhengen i denne at det her må kreves noe annet enn foretatte politiavhør.
Dette underbygges også av de eksempler som er nevnt i
Straffeprosesslovkomiteen: "Innstilling om rettergangsmåtene i
straffesaker (1969)" s. 366, 2. spalte.
Etter påtalemyndighetens mening er det
klart at grunnvilkårene for erstatning etter nevnte bestemmelser ikke er
tilstede.
Kjæremotparten har nedlagt slik påstand:
Forhørsrettens kjennelse stadfestes.
Lagmannsretten skal bemerke:
Kravet gjelder oppreisning (erstatning
for ikkeøkonomisk tap). I forhold til As dødsbo er
det spørsmål om boet har rettslig adgang til å tre inn i saken tatt i
betraktning den personlige karakter et krav om oppreisning har.
Påtalemyndigheten har under saksforberedelsen for lagmannsretten ikke hatt
innsigelser mot at boet trer inn i saken, men har under den muntlige
forhandling vist til at spørsmålet er rettslig uavklart. A døde etter at han og
de øvrige kjærende parter hadde erklært kjæremål over forhørsrettens kjennelse
i saken. Etter skadeserstatningsloven § 3-10 første ledd 3. punktum, kan krav
på oppreisning overføres ved arv så lenge det er gjort gjeldende ved søksmål.
Bestemmelsen er ikke direkte anvendelig i foreliggende sak, men den bør kunne gis
analogisk anvendelse. Lagmannsretten kan etter dette ikke se at det i den
foreliggende situasjon er grunn til å avvise boet å tre inn i kravet.
De påtalemessige vurderinger av
saksøkernes straffeprosessuelle stilling under etterforskningen kommer blant
annet til uttrykk i Haugesund politikammers sakspåtegning av 21. juli 1994
etter avsluttet etterforskning:
"Under den nye etterforskning i Sirensaken har de tre nevnte personer (A, C og B) vært
avhørt med status som mistenkt, en beslutning som ble fattet før en tok
stilling til hvorvidt etterforskningsmaterialet ga grunnlag for slik
status."
I underretningen til saksøkerne om
henleggelsen uttales det blant annet:
"En vil i denne forbindelse få
presisere at Deres status som mistenkt i forbindelse med denne
etterforskningen, hadde sin bakgrunn i påstandenes objektive innhold uavhengig
av om selve etterforskningsmateriale i saken forøvrig gav grunnlag for slik
status."
Etter straffeprosessloven § 444 - § 446,
som er det prinsipale grunnlag saksøkerne har påberopt seg som hjemmel for
erstatning, er det en forutsetning for erstatning at saksøkerne har vært siktet
i saken. Saksøkerne hadde under etterforskningen status som mistenkte. Etter
straffeprosessloven § 82 får den mistenkte stilling som siktet blant annet når
påtalemyndigheten har erklært ham som siktet eller det er besluttet eller
foretatt pågripelse, ransaking, beslag eller liknende forholdsregler rettet mot
ham. At etterforskningen ble rettet mot saksøkerne, er ikke i seg selv
tilstrekkelig.
Det er etter lagmannsrettens oppfatning
ikke grunnlag for å anse riksadvokatens beslutning om etterforskning som en
erklæring om siktelse mot saksøkerne. Verken i form eller innhold fremstår den
som dette, og den kan etter lagmannsrettens oppfatning heller ikke fortolkes
slik.
Det er videre spørsmål om det er
besluttet eller foretatt pågripelse, ransaking, beslag eller "liknende
forholdsregler" mot saksøkerne. Pågripelse, ransaking eller beslag er ikke
besluttet eller foretatt mot saksøkerne. De medvirket frivillig til avhør.
A og de andre medvirket frivillig til
politiets innsyn i sykehusjournaler. C avga frivillig skriftprøve.
Lagmannsretten kan ikke se at disse forhold, enkeltvis eller samlet, kan
oppfattes som slike tvangsmessige forholdregler loven
tar sikte på å omfatte.
Saksøkerne kan etter dette ikke anses å
ha vært siktet i saken og erstatning kan ikke tilkjennes på det prinsipale
grunnlag.
Subsidiært har saksøkerne påberopt seg
straffeprosessloven § 448 som grunnlag for erstatning. Etter denne bestemmelse
kan andre enn den som har vært siktet tilkjennes erstatning for "skade
eller annen ulempe" påført ved "granskning, ransaking, beslag,
telefonkontroll etter kapittel 16a eller annen forføyning under saken".
Det kan etter ordlyden i
straffeprosessloven § 448 være noe uklart om vilkåret "skade eller annen
ulempe" også omfatter oppreisning. I NOU 1996:18
Erstatning i anledning strafforfølgning, side 20 antas at også erstatning for ikkeøkonomisk tap kan tilkjennes. Samme oppfatning har Bjerke/Keiserud. I Andenæs Norsk
straffeprosess 2. utg s. 260 uttales at det er
"naturlig å forstå det slik at det kan gis erstatning også for ulemper som
ikke har ført til økonomisk tap". Lagmannsretten slutter seg til dette.
Det har ikke vært benyttet slike
tvangsmidler som er direkte oppregnet i bestemmelsen. Spørsmålet er derfor det
er foretatt "annen forføyning" i saken. Ved tolkningen av dette
vilkåret må det tas utgangspunkt i at oppregningen er ikke uttømmende. I Bjerke og Keiseruds
kommentarutgave til straffeprosessloven 2. utgave side 1052 er det uttalt at
det med oppregningen "bare ment å vise til de mest praktiske tilfeller
hvor bestemmelsen kan komme til anvendelse".
Spørsmålet blir om avhørene, eventuelt i
sammenheng med den øvrige etterforskningen mot familien A, kan sies å utgjøre
en "forføyning" i lovens forstand.
Uttrykket "forføyning" har
verken rent språklig eller i straffeprosessloven et klart avgrenset
meningsinnhold. Lagmannsretten kan ikke se at det er direkte avgjort tidligere
om politiavhør kan utgjøre en "forføyning". Rt-1997-105 kan
imidlertid tolkes slik at dette blir forutsatt. Bestemmelsens funksjon og
nærmere innhold tilsier også en forholdsvis vid tolkning på dette punktet.
Straffeprosessloven § 448 fremstår som et supplement til de langt mer tydelig
avgrensede reglene i § 444 - § 446, og skal fange opp andre tilfeller der det
"fremstiller seg som rimelig" å tilkjenne erstatning. I lys av dette
er det nærliggende også ved tolkningen av uttrykket "forføyning" å
legge vekt på hvilke andre etterforskningsmessige tiltak som etter forholdene
bør kunne lede til erstatningsansvar. Når § 448 uttrykkelig nevner
telefonkontroll, viser dette at regelen også omfatter tiltak som først og
fremst kan tenkes å medføre ulempe av ikkeøkonomisk
art. Lagmannsretten legger derfor til grunn at politiavhør etter en konkret
vurdering av avhørets art, omfang og andre omstendigheter, kan utgjøre en
"forføyning" i lovens forstand.
I denne saken ble de tre saksøkerne
utsatt for langvarige avhør. For As vedkommende hadde de i alt 6 avhørene, som
ble gjennomført i perioden mars - mai 1994, en samlet varighet på 25 timer. Et
av avhørene var på 8 timer. B var inne til tre avhør, hvorav det første varte i
11 timer. Også C var inne til to lange avhør. At de medvirket frivillig til de
nye avhørene, hindrer ikke at avhørene var et betydelig inngrep i deres
privatliv og familieliv. Når det først var satt i gang ny etterforskning, hadde
de neppe noen annen mulighet enn å medvirke frivillig, dersom de skulle ha håp
om å få avkreftet mistanken mot seg.
Avhørene omhandlet blant annet forhold
av sterkt personlig karakter og beskyldninger om alvorlige straffbare forhold.
Haugesund politikammer uttaler om dette i innstillingen til statsadvokaten:
"En gruppe av påstander er direkte
rettet mot de motiver A, C og B angivelig skal ha hatt for å medvirke til
drapet og/eller bistå D med å holde drapshandlingen skjult og/eller forklare
seg falskt, bruke falske dokumenter og på annen måte hindre politiet i
etterforskningen og hindre F i å undersøke forholdet nærmere.
De angivelige motiver påstås generelt å
relatere seg til seksuelle overgrep fra As side mot døtrene, hvilket igjen
angivelig har vært årsaken til at As ektefelle og E ble påført alvorlige
psykiske problemer. A skal i så fall angivelig ha hatt interesse av å medvirke
til at drapshandlingen og/eller skjule drapshandlingen for å hindre at disse forhold
kommer frem i lyset.
Videre er det blitt anført at B (og A)
kan ha vært involvert i Ds seksuelle kontaktmiljø, og
at dette på drapstidspunktet kan være blitt oppdaget. Som følge av dette skulle
de involverte ha direkte interesse i å hindre at de virkelige omstendigheter
omkring drapet kom frem.
Det har som følge av dette vært foretatt
omfattende avhør og andre undersøkelser relatert til nå avdøde Gs sykehistorie, og tilsvarende
for Es sykehistorie, for om mulig å kartlegge om det
foreligger opplysninger som underbygger påstandene om seksuelle overgrep eller
lignende."
I tillegg til selve avhørene ga A
samtykke til fremleggelse av egne sykehusjournaler. Saksøkerne ga dessuten
fritak fra taushetsplikt også i relasjon til sykejournalene til E og hennes mor
G. Lagmannsretten antar at det har dreid seg om opplysninger relatert til en
eller flere av saksøkerne personlig, jf legeloven § 32 første ledd. Samtykket
kan dessuten ha hatt betydning i den totalvurdering som ble foretatt etter
legeloven § 37, forut for politiets innsyn i journalene. Lagmannsretten vil
bemerke at selv om saksøkerne medvirket frivillig til journalinnsyn, var de i
en presset situasjon. Også det at de ble bedt om og ga samtykke til politiets
journalinnsyn, er derfor medvirkende til at etterforskningen mot familien A må
sies å ha hatt en inngripende karakter.
Lagmannsretten legger i tillegg
betydelig vekt på den spesielle foranledningen for etterforskningen mot
saksøkerne. Saken var tidligere grundig etterforsket flere ganger, der også
saksøkerne hadde vært gjennom omfattende avhør om de samme tema som ble
gjenstand for etterforskning fra Haugesund politikammer. Den nye
etterforskningen ble ved riksadvokatens beslutning direkte rettet mot de tre
saksøkerne, og de ble underrettet ved kopi av beslutningen, noe som synest uvanlig. Det fremgår videre av riksadvokatens
beslutning, som er sitert foran, at gjenopptagelsen av etterforskningen var
begrunnet i andre forhold enn bevismaterialet omkring hendelsene på drapstidspunktet.
Denne uvanlige bakgrunnen og begrunnelsen for å gjenoppta etterforskningen, ga
de nye avhørene av saksøkerne en særegen karakter.
I denne situasjonen finner
lagmannsretten at den nye etterforskningen, med omfattende avhør om svært personlige
og tildels intime forhold, overfor saksøkerne må anses som en
"forføyning" etter straffeprosessloven § 448.
Ved vurderingen av om det "etter
forholdene fremstiller seg som rimelig" å tilkjenne
oppreisningserstatning, finner lagmannsretten grunn til å gå noe nærmere inn på
det rettslige grunnlaget for å gjenoppta etterforskningen mot saksøkerne. Etter
straffeprosessloven § 224 kan etterforskning foretas når det som følge av
anmeldelse eller andre omstendigheter er "rimelig grunn" til å undersøke
om det foreligger straffbart forhold som forfølges av det offentlige. At dette
grunnkravet også gjelder den løpende etterforskning, og dermed også for
gjenopptagelse av etterforskning i en sak, fremgår bl.a. av riksadvokatens
gjennomgang av overvåkningstjenestens henvendelser til tyske myndigheter om
opplysningene fra Stasiarkivene, avgitt 29. april
1997.
Det fremgår som nevnt av riksadvokatens
beslutning av 22. desember 1993 at det ikke var fremkommet nye bevis i saken
som tilsa ny etterforskning. Riksadvokaten viste i stedet til 3 nye
omstendigheter som begrunnelse for gjenopptakelse av etterforskningen: En
skyteepisode mellom A og F 29. mai 1993, uttalelser i en opphevet kjennelse fra
lagmannsretten av 16. august 1993 og en generell vurdering av prosessøkonomiske
hensyn.
Etter lagmannsrettens syn kan
uttalelsene i den nevnte kjennelse ikke sies å utgjøre en saklig grunn til å
gjenoppta etterforskningen, all den tid kjennelsen ble opphevet av Høyesterett
på grunn av manglende kontradiksjon. Henvisningen til skyteepisoden og de
prosessøkonomiske hensyn synest å springe ut av et
ønske om å skape ro om sakskomplekset, både på grunn av belastningen de mange
tilknyttede sakene representerte for rettsapparatet, og det spenningsforholdet
som eksisterte mellom F og familien A.
Det er etter lagmannsrettens vurdering
grunn til å stille spørsmål ved om straffeprosessloven § 224 gir rom for å
begrunne en gjenopptagelse av etterforskningen utelukkende i slike andre
forhold, når bevisene står i samme stilling som før. I alle fall samsvarte
gjenopptagelsen av etterforskningen etter lagmannsrettens syn ikke med kravet i
straffeprosessloven § 226 siste ledd om at etterforskningen skal gjennomføres
slik at "ingen unødig utsettes for mistanke eller ulempe". Saken var,
også etter at etterforskningen var avsluttet og saken iretteført
med domfellelse som resultat, på ny etterforsket flere ganger uten at
beskyldningene mot familien A ble underbygget. Under slike omstendigheter
tilsier ikke minst hensynet til respekt for privatlivet, jf EMK
art. 8, at det må foreligge nye bevis av en viss betydning, for at det skal
kunne foretas nye, fullstendige avhør. De nye avhørene representerte en
betydelig ulempe for saksøkerne, og innebar en gjenoppfriskning av mistanke om
alvorlige forhold som medvirkning til drap eller bortskaffelse
av lik, bevisst uriktige forklaringer og dokumentfalsk.
Hensynet til saksøkerne ble også
fremhevet i riksadvokatens uttalelse av 3. juli 1992:
"Det er riksadvokatens oppfatning
at F nå er låst i sin egen forestilling om hva som har skjedd i "Sirensaken".
Dette, sammen med en del andre
omstendigheter, har bl.a. ledet til at han er siktet for en rekke straffbare
handlinger av voldelig karakter mot kone, barn og tidligere svigerfamilie.
Å løse denne "floke" ved å belaste avdødes familie med en
etterforsking som ikke er tilstrekkelig begrunnet i sakens opplysninger, vil
være i strid med vårt krav om hensynsfullhet og som er en av grunnpillarene i norsk straffeprosess."
Det er lagmannsrettens syn at saken i
forhold til saksøkerne stod i samme stilling da riksadvokaten den 22. desember
1993 likevel besluttet å gjenoppta etterforskningen.
Lagmannsretten er etter dette kommet til
at gjenopptagelsen av etterforskningen representerte en krenkelse av
saksøkernes straffeprosessulle rettigheter. I denne
situasjonen fremstiller det seg som rimelig at etterforskningen bør utløse
erstatningsplikt for det offentlige etter straffeprosessloven § 448, ved at
saksøkerne tilkjennes oppreisning.
Utmålingen ved oppreisning vil være
skjønnsmessig og knyttet til en konkret vurdering. Det må vektlegges ved
utmålingen at etterforskningen i forhold til saksøkerne ble gjennomført i strid
med straffeprosessloven. Saksøkerne har opplevd etterforskningen som sterkt
belastende. De nye avhørene mv kom i tillegg til den etterforskning som
gjentatte ganger tidligere hadde funnet sted, og som bidro til at de ikke fikk
lagt drapet på familiemedlemmet bak seg. Det må også vektlegges at den
urettmessige mistanken gjaldt svært alvorlige forhold, og at etterforskningen
også gjaldt sterkt personlige forhold, blant annet seksuelle avvik og
sykdomsforhold. Lagmannsretten finner ikke grunn til å vektlegge at saksøkerne
i den situasjon som forelå - for å unngå mistenkeliggjøring - ikke motsatte seg
ny etterforskning.
Ved utmålingen finner lagmannsretten
grunn til å differensiere noe mellom saksøkerne. Belastningen for A og B har
vært større enn for C som har stått mer perifert i saken. Samlet vurdert settes
erstatningen til kr 100000 for As dødsbo, kr 100000 til B og kr 75000 til C.
Kjennelsen er enstemmig.
Slutning:
Staten v/ Justisdepartementet betaler
innen 2 -to- uker fra forkynnelsen av denne kjennelse
i oppreisning etter straffeprosessloven § 448 til: As dødsbo kr 100000 -kroneretthundretusen-, B kr 100000 -kroneretthundretusen-,
C kr 75000 -kronersyttifemtusen-.