Herman J Berge
665, rue de Neudorf
L-2220
Phone : +352 43 12 65
Fax : +352 26 43 12 11
H.M. Kong Harald V Luxembourg 15.
januar 2008
Det Kongelige Hoff
Det Kongelige Slott
0010 Oslo
Att :
H.M. Kong Harald V
Re : Riis-saken –
Anmeldelse av Førstelagmann Nils Erik Lie, og lagdommer Peter L. Bernhardt
Case
# :
Your
reference : 07-186137ADM-BORG, 05-019274ASI-BORG/01 m.v.
Our reference :
Posting
by : Faks og alm. post
Your
fax # : +47 22
04 87 90
Numbers
of pages : 22 inkl
Attachment : 14 sider
Copy :
Justisdepartementet, Stortingets Presidentskap.
Priority :
Kongen er ansvarlig for de han tilsetter, også for deres
handlinger som har bestått av; forfølgelse, tortur, trakassering, mishandling,
mobbing, og annen truende atferd.
I medhold av strpl §64, første ledd, første pkt, begjærer
jeg herved førstelagmann, Borgarting lagmannsrett, Postboks 8017 Dep, 0030 Oslo, og
lagdommer Peter Lauritz Bernhard, Borgarting lagmannsrett, Postboks 8017 Dep, 0030 Oslo, satt
under tiltale og straffet for de forhold som nevnes nedenfor.
I brev av 12. desember 2007, signert av lagdommer Peter L.
Bernhardt, sammenholdt med brev av 17. desember 2007 fra Nils Erik Lie,
forsøker lagmannsretten bevisst å skjule kriminelle handlinger. Jeg kommer
straks tilbake til dette. Først ønsker jeg å gjøre Kongen oppmerksom på de
forskjellige habilitetsproblemene i saken, som Bernhardt har vært på det rene
med, men som han bevisst unnlater å nevne.
Lagdommer Bernhardt er inhabil i saken av flere grunner.
Lagdommer Bernhardt har arbeidet som partner sammen med
høyesterettsadvokat Ole Lund i Lund Gundersen & Co. Han var ansatt i
firmaet fra 1993 til 2000.
Bilag nr 1: Kopi av reklame for
advokatfirmaet i Stud. Jur. nr. 4. 1997.
Ole Lund, Bernhardts partner i Lund, Gundersen & Co,
er for øvrig anmeldt til påtalemyndigheten av Einar og Amelia Riis for å ha
løyet for Oslo tingrett, jf strl §163. Bevis for løgn besto i opptak av
vitneavhør av Lund for Oslo byrett høsten 2000. Amelia og Einar Riis ba meg om
å utferdige stevning i privat straffesak mot Lund da påtalemyndigheten henla
saken idet de mente at det var OK å lyve i norske domstoler. Dette betimelige
rettslige skritt førte selvsagt ikke noe sted idet så vel tingretten, som
Borgarting lagmannsrett og Høyesterett anerkjenner slike typer straffbare
handlinger. Rettsovergrepet og rettstapet ble klaget inn for Den Europeiske
Menneskerettighetsdomstolen i Strasbourg (EMD). EMD stilte seg overraskende bak
justisdepartementets og regjeringsadvokatens (de norske domstolers juridiske
rådgiver og representant) syn og legaliserte derved løgn i Norsk rett.
Den 7. juli 1997 erklærte advokatfirmaet Lund Gundersen
& Co at jeg ville lide skade i all fremtid (både på kort og lang sikt) som
følge av innholdet av to artikler jeg hadde skrevet i studenttidsskriftet
Stud.Jur.
Bilag nr 2: Brev av 7. juli 1997 fra Lund
Gundersen & Co.
Lund Gundersen & Co hadde således allerede sommeren
1997 iverksatt straffbare tiltak mot meg, hvor målet var at jeg skulle få lide
i all fremtid. Deretter har de slått seg til ro med at målet vil bli nådd, et
resultat de var skråsikre på, jf ”Trøsten
får være…”. Bernhardt var på dette tidspunkt partner i selskapet, og således
medansvarlig/erstatningsansvarlig for disse aksjoner. Aksjonene pågår i dag.
Før dette brevet ble sendt ut av advokatfirmaet, hadde
Lund, Gundersen & Co, gjennom sin løperjente, Margrethe Buskerud (som støtt
var å treffe i Juristforeningens lokaler i dette tidsrommet), på det sterkeste
søkt å få sentrale medlemmer av foreningen til å overtale meg til å trekke
tilbake alt jeg hadde skrevet i de to etter hvert så kjente artikler i Stud.
Jur. nr 4, 1997. Jeg kunne selvsagt ikke trekke tilbake sannheten, hvorpå Ole
Lund og Lund Gundersen & Co sendte brevet av 7. juli 1997, som åpenbart var
ment hemmeligholdt for meg.
Som Kongen vil se ble jeg utsatt for et alvorlig press og
etter hvert påført stor skade av bl.a. Lund Gundersen & Co/Bernhardt. Det å
iverksette så vidt store aksjoner – som en livslang skadegjørende handling mot
et menneske er – krever en kriminell hjerne, og et stort apparat som kan sikre
kontinuerlig skade frem til det tidspunkt ”offeret” dør.
Med dette som bakgrunn er det tvilsomt at Ole Lund og
Peter L. Bernhardt sto alene med denne oppgaven. Mer sannsynlig er det at de
samarbeidet med en organisasjon som hadde lykkes tidligere og som ville lykkes
igjen, da planene og handlingene ble iverksatt. Til et slikt arbeid kreves det
kunnskap om det å knekke et menneske (psykologisk krigføring; psyops), lang
erfaring, styrke, utholdenhet og lojalitet, noe bare et fåtal
organisasjoner/nettverk i Norge vil kunne gi, nemlig Okkupasjonsberedskap, tidligere Stay Behind, hvor også
høyesterettsadvokat Tore S. Engelschiøn var medlem. I dette bildet er det
viktig å nevne at også Engelschiøn utstedte en lignende ”dom” mot meg.
”…du er blitt svartsladdet i landets juridiske miljø.”
Bilag nr 3: Brev fra Tore S. Engelschiøn til
Berge av 1. oktober 1997.
Dette er en meget alvorlig dom fra en oberst,
krigsadvokat, høyesterettsadvokat og medlem av Stay Behind, og er i likhet med
konklusjonen fra Lund, Gundersen & Co, endelig. Fire år før jeg var
uteksaminert fra Det juridiske fakultet, hadde altså Okkupasjonsberedskap slått
fast at jeg ikke eksisterte som jurist, og ikke ville gjøre det for resten av
mitt liv. Dette ulovlige clandestine-nettverket hadde altså allerede i 1997
tatt ifra meg mitt levebrød, nedlagt yrkesforbud, og sørget for at jeg aldri
skulle kunne arbeide eller på noen som helst måte kunne figurere som jurist i
Norge. Anmeldte lagdommer, Peter Lauritz Bernhardt, er medansvarlig for dette
ulovlige og høyst skadegjørende arbeid, på lik linje med resten av
advokatfirmaet og dets partnere.
* * *
Som følge av at jeg ikke trakk tilbake sannheten, slik
Lund Gundersen & Co og lagdommer Bernhardt hadde krevd, besluttet Lund
Gundersen & Co – som på det tidspunkt var en vesentlig bidragsyter til
Juristforeningen – å stoppe all fremtidig støtte til denne foreningen, se
brevet av den 7. juli 1997.
I det samarbeidet som deretter fulgte mellom
Juristforeningen og Lund Gundersen & Co, ble disse to enige om at dersom
Lund Gundersen & Co kunne få et dementi av Juristforeningen eller
Stud.Jur., så ville Lund Gundersen & Co gjenoppta støtten til
Juristforeningen.
Jeg ble truet og presset til å trekke tilbake det jeg
hadde skrevet, et press jeg selvsagt ikke kunne bøye av for. For øvrig var
artiklene basert på dokumentasjon som var ubestridt. Et tilbaketog ville måtte
medføre et massivt og altomfattende dementi av en mengde dokumenter, noe som
naturlig nok er umulig.
Som følge av at Juristforeningens press og trusler mot meg
– om å trekke tilbake artiklene eller bli gjenstand for søksmål fra både
foreningen så vel som fra advokatene omtalt i artiklene – ikke endret min
holdning, ble Juristforeningen bedt om å reise mistillitsforslag mot meg. Dette ble gjort i to ekstraordinære
generalforsamlinger høsten 1997. Den første var ulovlig innkalt. I tillegg
hadde Juristforeningen sørget for at det ikke skulle være andre medlemmer til
stede – enn de spesielt utvalgte som støttet Hovedstyret – ved å sette den
ekstraordinære generalforsamlingen til kl 0800 om morgenen på et lite rom i
Juristforeningens egne lokaler. Lokalet kunne vel romme omkring 30-40 personer.
NRK og ca 350 mennesker møtte opp, og seansen ble flyttet til Urbygningen, for
så å bli utsatt.
Den neste ekstraordinære generalforsamlingen ble avholdt
en uke senere i Gamle Festsal 17. september 1997, hvor det møtte omkring 650
mennesker, alt fra studenter til representanter fra advokatfirmaene Lund
Gundersen & Co, Kluge (min ulovlige sensor høyesterettdsdommer Clemet
Endresens tidligere arbeidsplass), regjeringsadvokaten, justisdepartementet,
m.fl.
På det tidspunkt var jeg valgt som medlem av
Juristforeningens revisorkorps. Mistillitsforslaget mot meg som revisor,
begrunnet i noe jeg angivelig skulle ha gjort som redaktør, forteller hvor
korrupt og galt alt var fatt. Juristforeningens Hovedstyre hadde krevd at enten
måtte Herman J Berge gå, eller så ville hele Hovedstyret – i realiteten hele
Juristforeningen – trekke seg, med det resultat at Juristforeningen vil opphøre
å eksistere. Det skulle være unødvendig å fortelle at presset mot meg var
vanvittig.
Mistillitsforslaget gikk i all enkelthet ut på at
Hovedstyret ikke hadde tillit til meg som revisor, idet jeg var for kritisk!
(jeg hadde jo ikke gjort noe galt som revisor), en uvane og et for Hovedstyret
uheldig trekk jeg hadde vist som redaktør for Stud.Jur. Hovedstyret hadde
selvsagt ikke tenkt på at jeg var valgt av Generalforsamlingen, og ikke av
Juristforeningen eller Hovedstyret.
Sannheten og jeg ”vant” den ekstraordinære
generalforsamlingen og det første slaget mot det ulovlige clandestine
nettverket, og mistillitsforslaget ble trukket. Advokatene omtalt i artiklene,
samt Hovedstyret, hadde tapt, og det miljøet jeg hadde kritisert måtte finne på
noe annet for å ta meg.
Ikke mange ukene senere, i Stud.Jur. nr 5, kom det derfor
et ubegrunnet dementi fra både Stud.Jur. så vel som fra Juristforeningens
formann, advokat i Wikborg Rein & Co, Lars Berge Andersen.
Bilag nr. 4: Kopi av dementi Stud.Jur. nr 5.
1997.
To personer får en ekstra
beklagelse fra Stud.Jur. og formannen i Juristforeningen. Ikke overraskende er
det de samme to personene som har slått fast at jeg er svartsladdet i landets
juridiske miljø (Oberst, høyesterettsadvokat, Krigsadvokat, og medlem av Stay
Behind og det senere Okkupasjonsberedskap; Tore S. Engelschiøn), og at jeg vil
lide i all nær og fjern fremtid (Ole Lund og Lund Gundersen & Co).
Som følge av beklagelsen og dementiet gjenopptok Lund
Gundersen & Co den økonomiske støtte til Juristforeningen. De straffbare
handlinger, deriblant press og trusler, hadde lykkes for advokatfirmaet Lund
Gundersen & Co.
Bilag nr 5: Kopi av reklame for
advokatfirmaet i Stud. Jur. nr. 6. 1997.
Den personen som hadde hjulpet meg mest, deriblant i å få
skrevet og trykket flyveblader for å informere jusstudentene om rettsovergrepet
som var i ferd med å skje og således hindre Juristforeningens overgrep mot meg,
dr.jur. Alf Petter Høgberg, ble så hardt presset at han måtte gå ut offentlig
og trekke tilbake det han hadde stått for.
Bilag nr 6: Kopi av Alf Petter Høgbergs
beklagelse i Stud.Jur. nr 7. 1997
Kongen er her vitne til et av det best dokumenterte
korrupte handlinger utført av et advokatfirma i Norge. Lagdommer Bernhardt er
på lik linje med Ole Lund og de andre partnerne i Lund Gundersen & Co,
personlig ansvarlig for de korrupte så vel som skadegjørende handlinger som her
er nevnt. Disse faktiske omstendigheter veier alene tilstrekkelig tungt til at
Bernhardt aldri skulle kunne besitte et dommerembete. Bernhardt er ansatt av
Kongen.
* * *
Lagdommer Bernhardt er også inhabil på annet grunnlag,
idet han har representert en av de parter i Reksten-komplekset som er ansvarlig
for at saksøkernes (Amelia og Einar Riis) formue ble hindret utlevert i
1974-75; Hambros Bank. Dette arbeidet utførte lagdommer Bernhardt i samarbeid
med advokat Sven Eriksrud, nå partner i Wikborg Rein & Co, hvor også Haakon
Stang Lund og Lars Berge Andersen arbeider.
Det skal i denne sammenheng nevnes at også Aabø-Evensen
har arbeidet for Hambros Bank advokater, i kraft av å være ansatt i
advokatfirmaet Sinclair Roche & Temperley.
Til tross for disse alvorlige forhold, har lagdommer
Bernhardt bevisst unnlatt å erklære seg selv inhabil, jf dl §112, annet ledd,
muligens etter instruks fra Nils Erik Lie, en mangeårig og, av en eller annen
uforklaring grunn, forbitret motstander av familien Riis.
Advokat Ole Kristian
Aabø-Evensen – Borgarting lagmannsrett skjuling av straffbare handlinger
Som Kongen er kjent med er Aabø-Evensen anmeldt en rekke
ganger til Riksadvokaten. En av anmeldelsene beskriver i detalj hvordan
Aabø-Evensen truet og presset Amelia Riis til å inngå forlik med ham i perioden
17. til 21. august 2006. Den straffbare trussel Amelia Riis fikk, gikk i korte
trekk ut på at dersom hun ikke gikk med på å forlike tvisten dem imellom og å
betale Aabø-Evensen kr. 300.000,-, ville han reise sak mot meg, som på det
tidspunktet var Amelia Riis’ representant/prosessfullmektig/kontraktspart, jf
strl §266.
Intet lovlig forlik er blitt inngått mellom Amelia Riis og
Aabø-Evensen i sak 05-019274ASI-BORG/01,
idet Amelia Riis ble presset og truet til å betale og signere på en rekke
pressemeldinger. Det er naturlig nok heller ikke skrevet noen forliksavtale
mellom partene. Slike ”spesial-avtaleinngåelser” vil for øvrig aldri bli
akseptert av samfunnet, selv om Amelia Riis objektivt sett skulle akseptere
disse.
Lagdommer Bernhardt og førstelagmann Lie, er kjent med de
straffbare handlinger som her er nevnt, men velger likevel bevisst å bryte med dommerforsikringen og tillate at en
straffbar handling vinner rett.
* * *
Flere momenter bekrefter at Aabø-Evensen i straffbar
hensikt har organisert seg med andre for å ta meg, hvor han benytter Amelia
Riis alene som et springbrett for å nå forbundets mål. Dette er også årsaken
til at Amelia Riis ikke behøver å betale for det arbeidet Aabø-Evensen utfører
”for henne”.
I en udatert oversendelse fra Oslo tingrett ble jeg gjort
kjent med en omkostningsoppgave fra Aabø-Evensen & co.
Bilag nr 7: Omkostningsoppgave av 12.
desember 2007.
Det bekreftes i denne oppgaven at ”advokat” Aabø-Evensen
samt Aabø-Evensen & Co advokatfirma AS har arbeidet for Amelia Riis og
hennes barn i minst 1 ½ år, uten at disse er fakturert for dette arbeidet. Det
fremgår nemlig av omkostningsoppgaven at det
arbeid Aabø-Evensen har utført for Amelia Riis og hennes to barn, ikke
er betalt for. Det fremgår videre at omkostningene i forbindelse med arbeidet ikke
er fakturert Amelia Riis & Co. Endelig fremgår det av omkostningsoppgaven
at faktura er sendt ut til meg, og
at det vil bli sendt ut ny faktura til meg, jf ”Beløpet er/vil bli fakturert saksøkte i saken.”
En advokat fakturerer bare sine klienter, etter skriftlig
avtale, ikke sine motparter. Jeg står ikke i noe kontraktsmessig eller annet
betalingspliktig forhold til ”advokat” Aabø-Evensen eller hans firma.
Dette – sett i sammenheng med ordlyden i
omkostningsoppgaven – bekrefter at advokatfirmaet Aabø-Evensen har truet seg
til eller på annet straffbart vis inngått avtale om no cure no pay med Amelia
Riis. Videre bekrefter omkostningsoppgaven at Aabø-Evensen har en egeninteresse
i saken. Han er for øvrig også nevnt som mulig kreditor i Einar Riis’
testament. Konsekvensen vil måtte bli at det ikke eksisterer noen gyldig
prosessfullmakt fra Amelia Riis, Kenneth Patrizio Riis eller Benedicte Riis
Duryea (også kjent som Benedicte Duryea), idet ingen advokat i Norge har
anledning til å inngå prosessoppdrag på no cure no pay basis.
Dette medfører at ingen av de handlinger som Aabø-Evensen
& Co eller dets advokater har foretatt på vegne av Amelia Riis, Kenneth
Patrizio Riis eller Benedicte Riis-Duryea, er gyldige. Handlingene er således å
anse som virkningsløse, med den konsekvens at søksmål for Oslo forliksråd, Oslo
byfogdembete og Oslo tingrett bortfaller.
Oversendelser av saksdokumenter o.a. i saker mellom Amelia
Riis og staten eller Amelia Riis og meg, til Aabø-Evensen eller hans
”advokatfirma”, vil på dette grunnlag ikke ha noen hjemmel.
* * *
Både Lie så vel som Bernhardt har flere grunner for å
frata meg mine rettigheter. Lie har deltatt i arbeidet mot Einar i mange år før
jeg ble involvert. Og da jeg først ble involvert, legaliserte Lie en åpenbar
ugyldig saksbehandling ved universitetet i Oslo ved at han i klageomgangen
bl.a. tillot at bedømmelsen av min avhandling ble fratatt de to professorer som
var gitt i oppgave å sensurere min avhandling, for så å overlate sensuren til
to personer fra ”det riktige miljøet” hvor man derved kunne sikre seg at jeg
skulle få karakteren nærmest stryk, slik planen har vært fra 1997 da Ole Lund,
lagdommer Bernhardt og Tore Engelschiøn, blant flere andre, iverksatte
kampanjen som skulle ødelegge min karriere for all fremtid.
Det ble ikke reagert på at professor Jo Hov i strid med sin
stilling og sitt mandat nektet å behandle/sensurere en forhåndsgodkjent og
kontinuerlig faglig oppfulgt avhandling. Senere har Lie tildelt meg en
rettergangsbot i Riis-saken hvor han bevisst unnlot å kontrollere hvorvidt det
jeg hadde uttalt om Anne Cathrine Frøstrup virkelig var sant. Dersom mine
uttalelser var sanne, vil det ikke være adgang for å tildele rettergangsbot.
Gjennom denne handling bekreftet Lie at han handlet på
ordre fra andre, og ser man Lies handling i lys av det vi nå er blitt gjort
kjent med, står det som åpenbart at ordren til Lie har kommet fra regjeringen.
Jeg viser her til regjeringens instruks til regjeringsadvokaten om å sørge for
at jeg aldri skulle få autorisasjon som fullmektig, dvs nedlegge yrkesforbud og
derved umuliggjøre videre arbeid som advokat (se RettsNorge http://www.rettsnorge.no/artikler/2007/Desember/101207_Krav_Om_Erstatning_Storberget.htm). Regjeringens instruks synes å ha blitt gitt i
samme tidsrom som Lie begynte å tildele meg rettergangsbøter, ved årsskiftet
2003/2004. Lunds/Bernhardts og Lies handlinger – bl.a. ”Dødsdom fra Ole Lund” –
ble for øvrig beskrevet i en lengre artikkel i
Bilag nr 8: ”Djevelens advokat” Artikkel i
I brevet av 12. desember 2007 søker Bernhardt (og Nils
Erik Lie, som synes å ha instruert Bernhardt) å villede meg til å tro at jeg
ikke har anledning til å gjenoppta saker, jf:
”…intervensjon må skje i
tilknytning til en verserende sak.”
Med dette mener Lie/Bernhardt at en rettskraftig
avgjørelse ikke kan gjenopptas av en hjelpeintervenient, og legaliserer derved
de straffbare handlinger som førte til det såkalte forliket mellom Amelia Riis
og Aabø-Evensen.
Instruksen fra Lie er bevisst gitt for å berøve meg mine
rettigheter, gitt i bl.a. tvml §79, en rettsregel som tvert imot gir meg en
rett til å bl.a. kreve en rettskraftig avgjørelse gjenopptatt.
I det såkalte forliket i herværende sak, har Amelia Riis
mot sin vilje utbetalt kr 300.000,- til en advokat som forsettlig gikk inn for
å tape bl.a. den s.k. Falkefjellsaken for Borgarting lagmannsrett i LB-1996-998
A/01.
I pressemelding av 17. august 2006, som av Aabø-Evensen
muligens vil bli søkt benyttet som en slags forliksavtale, fremkommer det at
verken jeg eller Einar har arbeidet for Amelia og Einar Riis’ saker. Det
fremkommer videre i pressemeldingen at Einar har begått stor urett mot både
Aabø-Evensen så vel som mot Amelia Riis, og at både jeg så vel som Einar har
fremsatt svært urettmessige beskyldninger mot Aabø-Evensen. Som alt annet fra
Aabø-Evensens hånd blir heller ikke disse påstander dokumentert.
Gjennom mine avtaler med Einar og Amelia Riis, har jeg
blitt tiltransportert 20% av alle etablerte og potensielle krav Einar og Amelia
Riis har mot andre, også kravet mot advokat Ole Kristian Aabø-Evensen, reist
som motsøksmål i sak 05-019274ASI-BORG/01. Jeg
har således en direkte interesse i
dette søksmålet, og vil lide et vesentlig økonomisk tap som følge av forliket,
ikke bare i herværende sak.
Lie og Bernhardt er godt kjent med
at det i sak 05-019274ASI-BORG/01 ble anført at Aabø-Evensen:
· Prosederte imot Riis’ interesser, med påfølgende økonomisk skade på Riis’ hånd.
·
Unnlot
å kreve protokollert løgn eller å innlevere reell protest mot løgn som ble
fremført både i den s.k. Skiftesaken så vel som i den s.k. Falkefjellsaken.
·
Unnlot
å føre sakene i Riis’ interesse som følge av å ha blitt ilagt politiske
forbud/hinder, jf Aabø-Evensens skriv til Riis av 3. juni 2003, s. 3.
·
For
åpen rett uttalte at han hadde en annen oppfatning av saken enn det Riis hadde,
og prosederte deretter, imot Riis’ interesser, og tapte.
·
Har
bygget og prosedert den s.k. Falkefjellsaken – en erstatningssak – på seks hypoteser, som i dom av Borgarting
lagmannsrett kommenteres slik:
o
”Et hypotetisk hendelsesforløp kan ikke gi grunnlag for et
erstatningskrav. Lagmannsretten kan etter dette ikke se at det var uaktsomt av
rederiet og Kristoffer Olsen ikke å varsle Amelia Riis om pantsettelsen.”
·
Sørget
derfor for å tape saken for Amelia og Einar Riis, hvor han dermed pådro seg
selv og advokatfirmaet erstatningsansvar.
·
Truet
Riis få dager før hovedforhandlingene i Falkefjellsaken om å trekke seg dersom
han ikke fikk lov å bygge erstatningssaken på disse hypotesene. Med dette
motarbeidet Aabø-Evensen familien Riis og deres ønske om å få sannheten frem i
retten, selvsagt til stor skade for Riis og meg. Motsøksmål mot advokat Ole
Kristian Aabø-Evensen, og angrepet mot det såkalte forliket av 17. august 2007
er således høyst betimelig og nødvendig.
Nils Erik Lie og Peter Lauritz Bernhardt ble senest
gjennom anke i sak 05-019274ASI-BORG/01 av
5. november 2004 gjort kjent med ovennevnte og følgende:
· Det var ikke inngått avtale om prosessoppdrag mellom Amelia Riis og Aabø-Evensen i den s.k. Falkefjellsaken, en sak som Aabø-Evensen innkasserte omkring kr 1 million på gjennom fri rettshjelp fra staten, fri rettshjelp som jeg hadde fremskaffet. Salærkravet, som tingretten halverte i sin dom mot Aabø-Evensen, var således ikke rettmessig begrunnet da Aabø-Evensen reiste sak mot Riis ved årskiftet 2003/2004.
·
Under
tingrettens behandling kom det frem at Aabø-Evensen overhodet ikke hadde
diskutert prosessoppdrag med Amelia Riis, men etter hans sigende kun med Einar
Riis!, som i dag av Amelia Riis, Kenneth Patrizio Riis, Benedicte Riis Duryea
(også kjent som Benedicte Duryea) og Aabø-Evensen selv fremstilles som en bløt
paranoid idiot med fremtredende konspiratorisk lidelse, jf bl.a. Oslo byfogds
kjennelser av 16. og 23. april 2007. Aabø-Evensen sto hårdnakket på at Einar
(ikke den såkalte klient; Amelia) hadde akseptert en timepris på kr 1.500,-
dersom fri rettshjelp skulle falle bort, og denne påståtte samtalen bygger han
sin rett på.
·
Aabø-Evensens
arbeid for Riis i Falkefjellsaken var så mangelfullt utført, noe som bekreftes
ved en gjennomlesing av selve dommen i lagmannsretten, at dette i seg selv
måtte medføre at omkostningskravet hadde falt bort, selv om det mot alle solemerker
skulle kunne bli bevist at det var inngått prosessoppdrag – med Einar.
Prosessoppdrag med Amelia ble aldri inngått, noe Aabø-Evensen med tyngde har
bekreftet overfor Asker og Bærum tingrett.
Dette skulle være mer enn dekkende som beskrivelse av mine
rettigheter i forhold til kravet om opphevelse av det såkalte forliket av 17.
august 2006, og det rettstap jeg vil lide dersom Lie/Bernhardt skulle få sin
vilje gjennomført. Videre gir herværende skrift tilstrekkelig dokumentasjon på
at Bernhardt og Lie bevisst fratar meg mine rettigheter og påfører meg stort
økonomisk tap ved å villede og lure meg til å tro at jeg ikke har noen
rettigheter i saken mot Aabø-Evensen. Bernhardt har selv en personlig interesse
i å frata meg mine rettigheter, jf det som er sagt ovenfor fra hans tid som
partner i Lund, Gundersen & Co.
Bernhardt og Lie er kjent med at forliket i sak 05-019274ASI-BORG/01 kom i stand ved at Amelia Riis gjennom
straffbare handlinger ble truet og presset til å inngå ”forliket” og å betale
utpresseren kr 300.000,-. Kjennskap til dette faktum, skulle ha medført
reaksjoner fra dommerne (jf tvml §191) bl.a. i overensstemmelse med dl §198,
annet ledd; §200, første ledd; 202, tredje ledd.
De anmeldte er videre kjent med at jeg var
Amelia Riis’ representant på tidspunktet for inngåelse av det såkalte forliket,
jf sakens dokumenter hvor jeg er oppført som Amelia Riis prosessfullmektig, og
at ”prosesskriftet” fra Amelia Riis av 17. august 2006 derfor skulle ha vært
returnert, samtidig som at Borgarting lagmannsrett skulle ha informert meg om
skrivet.
For øvrig, i denne sammenheng hvor jeg søker å dokumentere
Lies og Bernhardts kjennskap til hvilke rettstap de bevisst påfører meg ved
sine handlinger, viser jeg til Riis’ anke av 5. november 2004, samt sakens dokumenter
for øvrig. Min tid ikke strekker til mht å etterforske og bygge opp en ferdig
tiltale mot de skyldige, dette da det clandestine nettverket jeg omtaler gjør
sitt ytterste i å okkupere min tid på stadig nye rettsovergrep fra Norske
myndigheter/domstoler. Det får derfor bli opp til korrekt påtalemyndighet å
innhente fullstendig dokumentasjon i så måte.
De anmeldtes handlinger og
handlingsunnlatelser skal ses i sammenheng med de andre dommerhandlinger i
herværende sakskompleks, som også er anmeldt til påtalemyndigheten. Ser man
disse handlinger under samme lys, og det skal man, står vi overfor et av de
aller groveste langsiktige rettsovergrep i nyere norsk rettshistorie rettet mot
et enkeltmenneske – og dennes familie – som i 10 år har stått på barrikadene
for borgere som har opplevd statens rettsovergrep og som har blitt fratatt alt
i sin kamp. En slik kamp er ikke gratis, verken psykisk eller økonomisk. At jeg
i tillegg skal bli angrepet av det samfunnsskadelige og høyst uønskede system
som har påført borgerne disse lidelser, viser vel med den beste presisjon hvor
man finner – hva Andreas Skartveit for nær 10 år siden omtalte som ”råten i det
norske rettsvesen.”
Jeg og min familie er under kontinuerlig
rettsvold, og opplever volden som en stadig sjikane, mishandling og tortur fra
de involverte dommere og ministrer. Handlingene som er nevnt i dette dokument,
bekrefter overtredelse av en rekke straffebud, deriblant strl kap. 11, bl.a.
§110 og 117 a; §132 a; §270; §276 c; §162 c jf §60 a.
De ansvarlige myndigheter har i lang tid vært
kjent med torturen som følger av denne storstilte planlagte kampanjen hvor
domstolene og
Jeg begjærer de anmeldte tiltalt og straffet for de nevnte
handlinger. Jeg anmoder også om at det blir reist avskjedigelsessak mot de
anmeldte, hvor jeg ber om at mine erstatningskrav blir tatt med under
avskjedssaken.
Luxembourg 15. januar 2008
Herman J Berge
RettsNorge.no © 1997 - 2008 • Opphavsrett