05.06.2014
Herjulfsgaard-saken
1994 – pågående
På begynnelsen av 1990-tallet investerte Trondrud flere
millioner i ny driftsbygning. Samtidig gjorde han om sin gårdsvirksomhet til økologisk
produksjon, hvilket i seg selv krevde større arealer enn ved ordinær drift. For
å sikre driftsgrunnlaget og fortsatt drift på fjellgården hadde Trondrud behov
for å skaffe seg tilleggsjord. Å skaffe bøndene tilleggsjord var i den tiden
kommunens og fylkets oppgave. Ja, det var ikke bare en oppgave de hadde, de var
forpliktet til å undersøke hvorvidt det var interesse for tilleggsjord. Når så
den ene eller annen konsesjonssak var oppe til behandling i kommunestyret,
skulle altså kommunestyret allerede være informert om det var en gårdbruker i
kommunen som hadde behov for tilleggsjord, slik at kommunen kunne gripe inn og
bistå.
Muligheten for Trondrud bød seg da naboeiendommen
Herjulfsgaard ble tatt under offentlig skifte i Kongsberg skifterett. Trondrud
var i dialog med skifteretten og ble bedt om å legge inn bud, hvilket han
gjorde 31. mai 1994. Det kom ikke inn høyere bud, og Trondrud
skulle da ha fått tilslaget. Dette skjedde ikke. I stedet underslo skifteretten
budet, samtidig som den krevde at Trondrud burde fremvise en bekreftelse på at
han virkelig drev gårdsbruk, slik at han kunne dokumentere at han var en reell
søker og hadde behov for tilleggsjord. Trondrud gikk først til fylket og ba om
en slik erklæring, dette da det var fylket som i de tider hadde det i sin makt
å kjøpe eiendommer (å gjøre statens forkjøpsrett gjeldende), dette altså i den
hensikt å selge disse videre til gårdbrukere som hadde behov for jord. Fylket
ba Trondrud om å henvende seg til kommunen for å be om denne erklæringen, og da
skjedde det ting, det vil si ingen ting. Fagsjefen
for næring/miljø, Lars Inge Enerstvedt, nektet i flere år å avgi en slik
erklæring, og i mellomtiden ble eiendommen solgt.
Mens Trondruds behov for tilleggsjord ble tilsidesatt av
den samme kommune som etter loven var forpliktet til å bistå egne gårdbrukere i
å få skaffe seg tilleggsjord, dekket sorenskriver Stein Husby over budet fra
Trondrud, og la samtidig salget over til en lokal eiendomsmegler, med det
resultat at en person fra kommuneadministrasjonen – en kollega av Enerstvedt –
som frem til dette tidspunkt ikke hadde drevet gårdsbruk, fikk kjøpe eiendommen
til hobbybruk. Kommunen og staten nektet å gjøre forkjøpsretten gjeldende og
hobbybrukeren kunne dermed holde kalas med Enerstvedt og alle andre
kommuneansatte som hadde bidratt til at en av de driftigste gårdbrukerne i
kommunen ble skviset til side, dette for å tekkes denne kommuneansattes ønske
om å grave i jorden på sin fritid.
Konsekvensen av at Trondrud ikke fikk noe bekreftelse fra
kommunen var bl.a. at han ikke turte å ta imot produksjonstilskudd eller andre
tilskuddsmidler. Dette, i tillegg til kommunens og tingrettens forpurring av
Trondruds forsøk på å sikre driftsgrunnlaget, gjorde det umulig å fortsette en
forsvarlig drift. Trondrud så da ingen annen råd enn å slakte ned hele
buskapen, hvilket ble gjort sommeren 1996. Ett år senere var Husby og hans
viljløse ”tjener”, Liv Synnøve Taraldsrud (nå sorenskriver i Eiker, Modum og
Sigdal tingrett, en tingrett som under hennes regime også har dømt imot
Trondrud), godt i gang med rettslige aksjoner mot Trondrud, deriblant
utpanting.
Trondrud ønsket ikke å gi opp håpet om å kunne fortsette
gårdsdriften, og i den forbindelse engasjerte han en rekke stortingspolitikere. I brev av 17. juli 1997 gir de tidligere
stortingsrepresentantene Hallgrim Berg og Sigrun Eng sin beskrivelse av
Trondrud og hans virksomhet:
”Som reportasjane i
Drammens Tidende viser, er det lagt ned mykje kapital og eit fantastisk arbeid
i dette bruket. Det gjeld heime i bygda og på stølane. Det er rett og slett ein
imponerande innsats, bortimot eineståande i våre fjellbygder, eit heilt
livsverk av eit enno ungt menneske.”[1]
Noe bedre vitnemål kan man vel knapt få fra
Stortingsrepresentanter som jo i utgangspunktet bare fremmer saker som kan
sikre fortsatt makt og posisjon.
Etter et møte i 1998 mellom Landbruksdepartementet,
stortingsrepresentantene Sigrun Eng og Finn Kristian Marthinsen samt Trondrud
selv – ba Landbruksdepartementet fylket og kommunen om å bidra til (sørge for)
at Trondrud skulle få tilleggsjord. Dette brevet, datert 9. januar 1998, har deretter blitt liggende hos
Fylkesmannen i Buskerud og i Nore og Uvdal kommune i 15 år, uten at noen har
løftet en finger for å bidra til at Trondrud skulle få ervervet seg
tilleggsjord. Følgelig var det ikke regningssvarende å starte opp driften
igjen.
Med denne passivitet overfor
Trondruds behov for og krav på tilleggsjord, har staten og kommunen sørget for
å bryte med de prinsipper som regjeringen har lagt til grunn i sin
jordbrukspolitikk. Det skulle bli verre for, selv etter at arbeiderpartiregjeringen, i 2006,
klarte det kunststykket å fjerne ekspropriasjonsbestemmelsen i jordloven – en
bestemmelse som frem til dette tidspunkt hadde gitt myndighetene et verktøy og,
i lys av jordloven, en plikt til å
bistå bøndene i å skaffe tilleggsjord – har den samme regjering med sterke ord,
og åpenbart helt i blinde, opprettholdt en politikk som i klar tekst
forutsetter at ekspropriasjonsbestemmelsen fremdeles eksisterer, hvilket den
altså ikke gjør, og jeg viser da til Meld. St. nr. 9
(2011-2012), hvor følgende står å lese:
”Regjeringen vil at ressursene på
landbrukseiendommene skal bli bedre utnyttet for å bidra til å opprettholde
hovedtrekkene i bosettingsmønsteret. Det er særlige utfordringer i områder med avstand
til større markeder og nedgang i folketall, og det må settes et særlig politisk
fokus på slike områder. Det er viktig med lokale og regionale
initiativ, kreativitet og engasjement som fremmer ønsket utvikling. Det må
legges til rette for at virkemidlene kan brukes ulikt i distrikt og i
byområder. I pressområder er det særlig viktig å sikre et sterkt jordvern, mens
utfordringene i utkantene er å legge til rette for bosetting. Formålene
i lovverket, og virkemidlene i lovene har sammenheng med disse målene.
Målet i
landbrukslovgivningen om at eier og
bruker skal være den samme jf. omtalen i kapittel 10.6.2 tilsier at det bør
stimuleres til at aktive brukere kan sikre seg eid tilleggsjord i form
av jordbruksareal og skog.” Mine understrekinger.
Dette er noe av det Trondrud og mange andre bønder sliter
med; politikere som ikke ser eller ikke bryr seg om en skjult agenda;
politikere som handler som viljeløse tjenestefolk til skade for dem som
forsøker å skape noe; og en politikk som åpenbart ikke er på høyde med loven,
eller omvendt.
Til tross for all motgang, en motgang som det ikke er
mulig å beskrive i en kort gjennomgang som denne, startet Trondrud i 2007
likevel opp driften (melkeproduksjon) på gården igjen. Trondrud har fremdeles
behov for tilleggsjord, men fylket og kommunen nekter å bistå, dette til tross
for regjeringens klare melding til Stortinget, og til tross for departementets
15 år gamle brev som har ligget nedstøvet både i fylket så vel som i kommunen.
Kommunen vil ikke hjelpe Trondrud, og har i både ord og handling gitt klart
uttrykk for dette. Med en slik motstand fra egen kommune, vil selv en
ressurssterk gårdbruker som Trondrud ha små sjanser for å overleve, men han
overlever, dog ikke takket være stat og kommune.
In Exile
Nuku’alofa, Tonga
RettsNorge.no
RettsNorge.com © 1997 – 2014 • Copyright