"Svart flekk på fru Justitias kappe"

I dag avsluttes Riis-saken etter snart et kvart år i Oslo byrett. En maraton sak har snart nådd sin foreløpige ende. Vi har vært vitne til meget kraftige angrep mot staten for til dels grove overtramp og manglende evne til å ta ansvar. Vi har også vært vitne til statens og regjeringsadvokatens store iver og evne, og ikke mindre stor vilje til å forsvare og beskytte eller dekke over til dels kriminell virksomhet. Og vi har - ikke minst - vært vitne til pressens fravær.

av Herman J Berge

Tung materie
Fire dommere - en i reserve - har sittet i Oslo byretts sal nr 427 siden 12 september og hørt på et seks uker langt innledningsforedrag, fire uker med vitneavhør og to uker med avsluttende prosedyre. Det har vært en tung materie å sette seg inn i for dommerne, hvor meget kompliserte fiktive avtaler, antedateringer av kontrakter, stråselskapers funksjon i utlandet, og metoder for uttapping av penger til skatteparadiser, har vært meget omtalte temaer.

Like mye har det vært prosedert rundt statens viten om redernes "forretningsvirksomhet", og den redningsplan som staten måtte sette i verk - Garantiinstituttet for skip og borerigger (GI) - da man så at rederne ikke ville å ta tapene selv ved å bringe sin enorme utenlandsformue hjem igjen. En av verdens rikeste rederes tap - bergenseren Hilmar Reksten - påstås å ha blitt båret av blant andre Amelia Riis.

Videre har det vært prosedert rundt skifterettens ansvar når de overtar et bo til offentlig skifte.

Hvor går grensen?
Under sakens gang har det vist seg at staten ikke bare beskytter den mer enn tvilsomme virksomhet som bl.a. høyesterettsadvokat Ole Lund bedrev, samt rederiet Olsen&Ugelstad's bedrageri av britiske subsidier i hundremillioner kroners klassen - "dette var en glimrende forretning for rederiet," påstod regjeringsadvokat Thomas K Svensen - men man forsvarer og glatter også over den kriminelle aktivitet som dommer Nils B Hohle og regjeringsadvokatembetet selv sto for. Jeg viser her til det etter hvert så kjente "punkteringsdokumentet" som er bevis godt nok på dette siste. Se regjeringsadvokatens forklaring på dette brevet her

Har reist for få saker
Riis-saken viser til overmål at mye har gått for langt. Familien Riis har i snart 30 år ført et tyvetalls saker for de norske domstoler for å få tilbake arven på $14 mill, som de hevder at staten tok fra dem. For dette er familien blitt beskyldt for å ha ført for mange rettssaker, og de er blitt stemplet som kverulanter.

Etter å ha hørt regjeringsadvokatens prosedyre over skadeerstatningsloven §2-1, får man en klar forståelse av at familien Riis har reist for få søksmål. Regjeringsadvokaten har sågar gitt eksempler på hvem Riis burde ha reist sak mot.

Riktig galt blir det dersom Oslo byrett dømmer i statens favør, da de i en slik dom automatisk legaliserer og således dekker over en rekke kriminelle handlinger. Til dette vil jeg legge til at regjeringsadvokaten, allerede før dom har falt, etter mitt skjønn har gått langt over streken for hvilke rettslige forhold statens advokater skal og bør forsvare, i og med at man i prosedyren både forsvarer, så vel som dekker over absolutt uønskede handlinger.

Aabø-Evensens avslutning
Slik avsluttet prosessfullmektig Aabø-Evensen sin siste replikk i prosedyren i går: "Det vi har lært oss av denne saken er hvor lite Norge er, noe Amelia har fått merke. Dette er et oppgjør med det vi kaller "Gutteklubben Grei"". Og han fortsetter; "Det som er tragisk er at dommer Hohle og Oslo skifterett kunne ha beskyttet Amelia. Ja, skifteretten var faktisk de eneste som kunne ha beskyttet henne. Flere ganger ble skifteretten bedt om å ta aksjon for å beskytte boets interesser, men intet ble gjort. En annen ting som er like tragisk, er Hohles reaksjon (punkteringsdokumentet, red.anm) da Amelia reiste (denne) sak mot skifteretten for dens manglende forvaltning av boet."

Aabø-Evensen spør retorisk: "Hadde Einar Riis rett i sine påstander om rederiets drift (ikke-forretningsmessige transaksjoner og uttapping av midler osv, red.anm)? Ja, det viser vitnemålet til Norges mest kyndige person innen skipsfartsøkonomi, Thor Wergeland. Hans vitnemål bekrefter Riis' påstander. Det å ha rett er derimot ingen garanti for å få rett, men er det ikke snart på tide at Riis nå får rett?"

Svart flekk på Justitias kappe
Avslutningsvis viser Aabø-Evensen frem på projektoren Hohles håndskrevne brev og sier: "Dette er tragisk. Vi har avgitt vårt eksamensløfte om å fremme rett og hindre urett. Dette må Hohle ha glemt. Jeg ber om at dere dommere nå reparerer den skade som Hohle har voldt. Vi må få bort denne svarte flekk på fru Justitias kappe. Den eneste måten å rette opp dette på er å gi full erstatning, og derved samtidig gi et signal - som vil bli hørt - om at innholdet av dette brevet, og slik opptreden, ikke vil bli akseptert. Takk."

Hva blir konsekvensene?
En frikjennende dom for staten vil føre til en flom av til dels negative konklusjoner: Den vil bl.a. ha som følge at enhver part som ønsker å skifte et bo, det være seg dødsbo eller et felleseiebo, ikke må finne på å gå til skifteretten. Slik staten ser det, har nemlig ikke skifteretten noe ansvar overfor boets verdier etter at de har tatt det over til offentlig skifte.

Rettslig vakuum
Dersom det ved boåpning ikke er tvist om boets verdier, eiendeler, hvem som er loddeiere, hvem som har krav som loddeier, hvem som har kreditorkrav osv, så kan det oppstå slike tvister under bobehandlingen. Etter statens syn må skifteretten nærmest vente på at slike tvister skal oppstå, før de kan handle. Når så en slik tvist har oppstått, vil boet og dets verdier leve i et rettslig vakuum hvor skifteretten ikke har noe ansvar i det hele tatt.

Under en slik eventuell tvist kan den økonomisk sterkeste loddeier/arving lure sine medloddeiere for hva han måtte ønske. Den sterke loddeier kan altså med skifterettens velsignelse spekulere i boets verdier, ved enkelt og greit å reise tvist i boet. Når støvet har lagt seg etter tvisten, og boet er tomt, kan skifteretten bare si at "vi er ikke ansvarlige for ditt tap. Tapet oppsto under tvisten, og så lenge dommen over tvisten ikke er rettskraftig, kan ikke vi beskytte boets verdier. Enhver må i utgangspunktet dekke sitt eget tap".

Først etter at det foreligger rettskraftig dom over tvisten, kan skifteretten gå inn og skifte boet. Dette er etter min mening en uholdbar forståelse av skifteloven. Dog vil denne forståelsen, etter dommernes syn, gjenspeile gjeldende rett, dersom da staten gis medhold i denne saken. RettsNorge vil for øvrig gi en konsekvensanalyse av dommen - uansett utfall - en stund etter at den har falt.

Norge - sett med internasjonale øyne
Er virkelig staten Norge tjent med nærmest å forsvare og dekke over at en norsk dommer, i samarbeid med statens egen juridiske ekspertise, regjeringsadvokaten, praktiserer sabotasjehandlinger mot statens motparter? Er dette et engangstilfelle, eller er det utbredt? Og er staten tjent med å forsvare rent bedrageri utøvet mot andre stater? Hvordan vil dette bilde av vår ærverdige domstol og vårt regjeringsadvokatembete fortone seg internasjonalt?

Et videre resonnement vil bli at internasjonale firmaer - eller enhver stat for den saks skyld - helst bør unngå å inngå avtaler med Norge, når man vet at regjeringens egen advokat (og dermed regjeringen) forfekter (jf bl.a. "dette er en glimrende forretning ") og beskytter slik virksomhet som nevnt ovenfor. For ingen vil vel tørre å handle med Norge etter dette? Et godt råd til utenlandske aktører må være at de i enhver slik avtale eller handel i det minste sørger for at en eventuell tvist ikke skal løses i Norge, ei heller etter norsk rett.

Det gjenstår nå å se hvilken dom den ærede Oslo byrett vil falle ned på.

Et lite sidesprang: Vår aller første regjeringsadvokat - Bredo von Munthe af Morgenstierne - var dansk. I Danmark ble han dømt for å ha forbrutt seg mot sitt embete som høyesterettsdommer. Noe senere reiste han til Norge og ble både høyesterettsadvokat og regjeringsadvokat.

Vår neste regjeringsadvokat - Jonas Anton Hielm - fikk sin bror til å trykke noen artikler som han selv hadde skrevet mot Kong Carl Johan. Da broren ble truet med straffesak, gikk vår gode regjeringsadvokat raskeste vei til Akershus fengsel og fikk en student som satt inne til å erklære at det var han som hadde skrevet artiklene. Etter at dette ble avslørt, ble regjeringsadvokatene for en stund fremover kun konstituert, slik at man hadde fri adgang til å avskjedige dem på dagen dersom det skulle være nødvendig.

Det har ikke vært mulig å følge Riis-saken og samtidig legge ut artikler om vitneavhørene. Disse avhørene vil, etter at saken er tatt opp til doms, bli lagt ut etter hvert som de blir klare.

 

© Copyright, 2000 RettsNorge