Riis-saken en norsk menneskerettstragedie

For 26 år siden eide Amelia Riis MS SOGNEFJELL, et bulkskip på 37.000 tdw. Samtidig utviklet det seg en nasjonal økonomisk krise hvis følger var katastrofale dersom Stortinget og regjeringen ikke grep inn. I løpet av våren 1975 tok regjeringen skipet fra Amelia, som et ledd i den redningsplan regjeringen hadde utviklet. Staten stjal Amelia's formue for å redde bergensrederen Hilmar Reksten, ikke direkte for å redde Reksten, men får å redde bankene, de enorme mengder skip og verftsindustrien. I dette spillet ble Amelia's formue benyttet, uten at hun i ettertid har fått tilbake det som regjeringen i sin tid stjal fra henne, ca 100 milloner kroner. I sin kamp for å få tilbake sin formue, har familien Riis blitt dømt til et liv i fattigdom og menneskelig fornedrelse på det aller verste. Nærmest alle rettssaker har gått henne imot. Ikke rart, hun har jo kjempet mot et arrogant og korrupt maktapparat. Representanter på Stortinget innrømmer i dag den tragedie som familien Riis har vært utsatt for, men de vet rett og slett ikke hvordan de skal løse saken. En tidligere leder for Stortingets kontroll- og konstitusjonskomite uttalte seg slik: "Saken er for stor for Stortinget". Hvem kan man da gå til, når ikke engang vårt høyeste maktorgan kan løse dette statlige anliggende? En sak er aldri for stor for Stortinget, la det være klart!

Av Herman J Berge

Løsning Stortinget - familien Riis?
I møte den 16 mars 2000 med sekretæren for Stortingets kontroll- og konstitusjonskomite, Svein Ludvigsen, ble man enig om å overlevere en kort redegjørelse for hovedpunktene i Reksten-Riis saken. Redegjørelsen skulle danne grunnlag for en reell dialog, hvor målet skulle være å finne frem til en løsning mellom Stortinget og familien Riis.

Etter at redegjørelsen ble sendt inn til Stortinget for over to uker siden, har stillheten rådet.

25 år gammel sak
Saken er over 25 år gammel. I en av de mest gigantiske nasjonaløkonomiske redningsaksjoner noensinne, gikk regjeringen og Stortinget i perioden 1974 - 75 sammen for å redde landet fra en fatal katastrofe. I denne redningsaksjonen, som den statlige sentraladministrasjon og Stortinget helst ønsker at aldri skal komme offentligheten for øre, ble Amelia Riis ofret.

I 1975 eide hun et bulkskip på 37.000 tdw (MS Sognefjell). For familien Riis, som hadde solgt skipet videre, lå verdien på dette skipet på rundt kr. 100 mill. Dette skipet stjal regjeringen i fra henne. Dette høres muligens fantastisk ut, men leser man videre nedenfor, går det klart frem at det er nettopp det som skjedde. Ja, det er faktisk ikke den ringeste tvil om de faktiske forhold!

I voldgiftsretten
Skipet var nemlig en del av en arveutløsningstvist mellom Amelia og hennes bror, Kristoffer Olsen (rederiet Olsen & Ugelastad). Olsen leverte aldri skipet, og brøt derved avtalen dem imellom. Det ble derfor opprettet en voldgiftsrett som skulle bestemme hvor mye Riis skulle få i erstatning. Samtidig utviklet den økonomiske krisen seg mot det kritiske punkt.

Statens medvirkning
Domstolens avgjørelse som falt våren 1975, hvor høyesterettsdommer Gunnar Aasland satt som administrator, kom som en bombe. Dommen er hinsides det partene hadde påstått og hinsides enhver form for fornuft, men er i tråd med arbeiderpartiregjeringens ønsker. Gunnar Aasland, professor Sjur Brækhus, og høyesterettsadvokat Knut Rasmussen, konkluderte med at det ikke forelå noen avtale mellom partene! Dette var totalt i strid med partenes påstander, men som sagt i tråd med regjeringens ønsker, hvor man som et ledd i redningen av både banker, redere og verft ønsket å begrense kreditorpågangen mot Hilmar Reksten.

Forholdet Olsen & Ugelstad - Reksten
Forholdet var nemlig slik at Olsen & Ugelstad hadde leid ut supertankeren T/T FALKEFJELL til Hilmar Reksten. Reksten sluttet å betale leie på Falkefjell. Ugelstad fikk derved problemer å behandle lånet de hadde på denne tankeren til DnC. Som et ledd i finansieringen av Falkefjell hadde DnC hadde fått seg tiltransportert hyrekravet mot Reksten, fra Olsen & Ugelstad.

Kriminell atferd løste statens problem
Når Rekstens betalinger stoppet, kunne DnC derfor ha slått Reksten konkurs. Dette fikk de ikke lov til av regjeringen. DnC fikk istedet tilbud om å ta skipet Sognefjell (skipet ble i all hemmelighet pantsatt til DnC), som var i Amelia Riis' eie og som derved ikke hadde noe med Olsen & Ugelstad å gjøre. Dette var naturligvis en rettsstridig handling, og løste flere problemer: Reksten kunne fortsette å betale på prioriterte kreditorkrav, staten unngikk en Rekstenkonkurs og DnC fikk dekket sitt krav gjennom Sognefjell,

DnC som var en av de hissige kreditorer, og som hadde tosifrede millionkrav mot Reksten, fikk seg altså tilført Amelia Riis' skip Sognefjell, som et substitutt for sine rettmessige krav mot Reksten.

GIEK-direktør Erling Naper
Slik uttaler nåværende direktør i GIEK (Garantiinstituttet for Eksportkreditt), Erling Naper seg om tyveriet i et notat fra 25 april 1974:

"Det er vel ikke tvilsomt at rederiet ved denne pantsettelsen foretar en muligens rettsstridig handling mot fru Riis"

Som man vil se nedenfor i et brev fra tidligere kontorsjef i Norges Bank, Per Steina, så går det der frem at det var Norges Bank og derved finansminister Per Kleppe - Norges Bank driver nemlig ikke politikk på høyt plan på egen hånd for å redde landet, det er det våre regjerings- og Stortingsrepresentanter som gjør, mao Per Kleppe m.fl - som tvang frem dette tyveriet, et tyveri som i første omgang gikk ut på å gi skipet til DnC, for derved altså å redde landet fra konkurs.

Når det gjelder Napers uttalelse som altså kom i et styrenotat fra den tiden han jobbet i DnC, så må det presiseres at det ikke bare er rederiet som foretar en rettsstridig handling. DnC presser på for å få rederiet til å gjøre det rettsstridige; å ta skipet som er overført til Amelia Riis! Det er naturligvis like rettsstridig å fremkalle denne handlingen. Fremkallelsen av denne handlingen forestås av den norske regjering, Norges Bank og DnC.

Hr.adv. Harald Arnkværn - mener det er ok å stjele
Som en anekdote må det nevnes at det var høyesterettsadvokat Harald Anrkværn som på et lavere plan godkjente tyveriet. Han satt den gang som juridisk sjef i DnC. I dag er han styreformann i Kredittkassen, advokat i Hovin & Haga samt at han er valgt inn som leder av "Tilsynsrådet for advokatvirksomhet". Tilsynsrådet utsteder advokatbevillinger, autoriserer advokatfullmektiger og gir andre tillatelser til å yte rettshjelp. Rådet fører også løpende tilsyn og kontroll med advokaters og andre rettshjelperes virksomhet. Medlemmene er oppnevnt av Kongen i Statsråd.

Arnkværn går altså inn for å utføre et grovt økonomisk lovbrudd. Det blir da intet mindre enn fantastisk og uforståelig at denne mannen samtidig kan være leder for tilsynsrådet. Hvordan skal tilsynsrådet ha troverdighet etter dette?

Valebrokk - et av de verste justismord
TV2 - sjef Kåre Valebrokk har uttalt til Universitas, 27.08.97, at "-Hele det juridiske Norge innrømmer privat at dette er et av de verste justismord i nyere norsk historie." På spørsmål fra avisen om hvorfor ingen har kommet noen vei i denne saken, svarer Valebrokk; "-Du er dum hvis du forsøker å gå til sak mot Regjeringen og DnB."

Forhandlinger i 1992 med regjeringen
Slik uttaler tidligere kontorsjef i Norges Bank, Per Steina, seg til saksordfører for Reksten saken, Johan C Løchen (H), i 1992:

"Jeg henviser til konferanse i Finansdepartementet der direktør Peder Berg ba om en presisering av siste avsnitt i mitt brev av 08.05.92 til Amelia Riis' ektefelle Einar Riis.

I tillegg til det som uttales i avsnittet fra min side, presiseres at Børresen og Norland oppfordret DnC's representant til å ta skipet Sognefjell til dekning av DnC's hyrekrav på Reksten. Derved kunne Reksten i stedet betale sitt avdrag på Palmerstonelånet og derved unngå den varslede konkurs slik Norges Bank ønsket og arbeidet for.

Foranstående orienterte Børresen meg om etterpå i våre daglige samtaler

Vennlig hilsen
Per Steina"

 

Børresen = Norges Bank
Norland = Hambros Bank

Presiseringen var kommet som et resultat av at direktør Peder Berg i finansdepartementet var utnevnt til å forhandle med Riis om et forlik, hvor Berg ønsket en presisering av et tidligere brev fra Steina.

Brevet fra Steina oppklarer flere ting:

1. At det i 1992 foregikk forhandlinger på høyt plan om en løsning med familien Riis (utrolig nok benekter regjeringsadvokaten i dag at noen slike forhandlinger skal ha skjedd)


2. At Stortinget, som også fikk brevet, har vært klar over at skipet Sognefjell ble krevet tatt, og ble tatt.


3. At dette kravet om tyveri var kommet fra Norges Banks overordnede, som da var finansminister Per Kleppe (Ap)


4. At regjering og Storting hadde et uttalt ønske om at Reksten ikke måtte slås konkurs.


5. At det er direkte forbindelse mellom det statlige tyveriet av Sognefjell, og Hilmar Reksten


6. At regjering og Storting grep inn i Rekstens forretningsanliggender og hindret en konkurs


7. At regjering og Storting derved er erstatningsansvarlig for det tap familien Riis har lidt i 25 år, i og med at regjering og Storting rent faktisk tok skipet Sognefjell fra Amelia Riis


8. Og endelig at noen på Stortinget, bl.a. Johan C Løchen må stilles til ansvar for at dette brevet ikke førte til en gransking av saken. Når Løchen får i hende et brev som blottlegger slike opplagte rettsstridige forhold, utøvet av høyere embetsmenn og representanter for regjeringen, og ikke gjør noe med det, hvor han faktisk på den annen side forsøker å skjule disse opplysningene, så kreves det i det minste etterforskning av denne representanten.

Jørgen Kosmo
Som følge av denne presiseringens innhold, skrev jeg et brev til kontrollkomiteens leder, Jørgen Kosmo (Ap), hvor jeg utba meg et svar på hvorvidt lederen var kjent med brevets innhold. Jeg fikk til svar at det var riktig at han og komiteen var kjent med innholdet. Videre ba Kosmo om at det aldri mer måtte sendes noe brev om denne saken til kontrollkomiteen, da slike brev aldri mer ville bli behandlet, men sendt direkte i retur. Et slikt svar er intet mindre enn utrolig og viser for øvrig en fantastisk form for maktarroganse. Videre må et slikt svar få følger for denne tidligere leder av kontrollkomiteen. Les brevet

Redegjørelsen til kontrollkomiteen
RettsNorge gjengir den korte redegjørelsen som Einar Riis for to uker siden leverte til kontroll- og konstitusjonskomiteen. Leseren vil gjennom denne redegjørelsen få en kortfattet oversikt over den politiske så vel som den økonomiske situasjonen i perioden 1973 til 1975, en situasjon som etter hvert førte landet mot stupet av en fatal krise. Videre vil en få et innblikk i hvordan staten med dette scenarioet for øyet faktisk gikk inn og reddet rederne (deriblant Hilmar Reksten), verftsindustrien og bankene. En av statens redningsmenn var naturlig nok, og ikke overraskende, høyesterettsadvokat Ole Lund, som får bred omtale i redegjørelsen. Les redegjørelsen her

© Copyright, 2000 RettsNorge