Barneombudet, "likeverdig foreldreskap" og "barnets beste"

av Ole Texmo, free-lancer og litteraturkritiker

I Barneombudets høringsuttalelse til NOU 1998:17  om Barnefordelingssaker  utheves  innledningsvis i forbindelse med en henvisning til Barnekonvensjonen:  " Barneombudet etterlyser en diskusjon om forholdet mellom barnets beste og foreldrenes rettigheter og interesser i barnefordelingssakene. "   I en ytterligere utheving noen linjer lenger ned gis der støtte til en egen bestemmelse som slår fast at både avgjørelser og saksbehandling skal ha "barnets beste" som utgangspunkt.  Barneombudet får herved den etterlyste diskusjon. 

Denne diskusjonspartner velger imidlertid en noe anderledes vinkling på diskusjonen enn Barneombudet, og kan forøvrig opplyse at han ikke har til rådighet i sitt privatbudsjett utgifter til PR-byrå eller såkalt "samfunnskontakt".  Om jeg hadde hatt midler til finansiering av fordyrende mellomledd, er det heller ikke sikkert jeg ville benyttet meg av en "ekspertise" som ikke evner å kritisk etterprøve det produkt som skal selges.

DISKUSJONSGRUNNLAGET
"Barnets beste" er i juridisk forstand en såkalt rettslig standard hvis viktigste kjennetegn er at den er åpen og fleksibel og dermed gjenstand for mer-og-mindre tilfeldig dommerskjønn.  Det er således både fordeler og ulemper forbundet med standarden.  I Barnelovsammenheng (les: LOV av 8. april 1981 nr. 7  OM BARN OG FORELDRE  med senere endringer) forekommer uttrykksmåten i en kontekst hvor bruken av denne rettslige standard er knyttet til avgjørelsen, jf Bl §§ 34, 3.ledd og 44,3.ledd  hvor det heter: " Avgjerda skal først og fremst rette seg etter det som er best for barnet".

Et mer fruktbart utgangspunkt enn å påberope seg en rettslig standard ingen, verken i FN, hos barneombudet, i rettsapparatet eller i departementene noensinne har brydd seg med å bestemme begrepsmessig, vil være å stille spørsmål ved hele standardens hensiktsmessighet. I Barnelovutvalget s utredning (NOU 1977:35  ) valgte man behendig å ikke innholdsbestemme denne forterskede floskel under henvisning til at " (G)enerelle regler på dette punkt kunne ved ukritisk anvendelse lett føre til avgjørelser i strid med det enkelte barns beste."

Barnelovutvalgets forøvrig udmerkede arbeide for vel 20 år siden, reiste ingen advarsel mot ukritisk bruk av juristisk lirum-larum.

Hvis noen skulle være i tvil om min holdning til "barnets beste" : Fjern hele uttrykksmåten slik at ulike myndighetsnivåer, ombud, familiepolitikere og debattanter forøvrig blir tvunget til å grunngi hva de oppfatter som grunnleggende barnerettslige interesser. 

En grunnleggende barnerettslig interesse kunne formuleres slik: Retten til sin egen historie. En annen er retten til å kunne opprettholde en kontinuerlig, forutsigbar og likeverdig kontakt med begge foreldre. En tredje er retten til å bli tatt på alvor når avgjørelser på foreldrekonfliktnivå som impliserer barna skal foretaes. Til diskusjonsgrunnlaget hører en presisering av barnets interesser, men også en avklaring av hvilket rettslig utgangspunkt som muliggjør en vettug grenseoppgang mellom barnets og foreldrenes interesser, også hvor disse skulle vise seg å være sammenfallende. Lovlogisk bør det skilles mellom hovedregel og unntak, med tilhørende krav til kvalifisering av unntaksvilkår.

FORELDREANSVARET
Foreldrenes interesser kunne forsøksvis ta utgangspunkt i følgende grunnsetning: Muligheter for å følge opp sine barn.  Helt presis og uttømmende er ikke dette utgangspunkt, men som en størrelse adskilt fra de formale rettigheter som følger av lovverk, kan muligens en slik formulering bidra til å kontrastere ulikheten på foreldrenivå innebygd i det norske barnelovsystemet.  Denne kontrastering er nødvendig for å kunne grunnlegge en diskusjon om f.eks den begrepsmessige hensiktsmessighet av ulike termer som "delt bosted", "delt omsorg" respektive "likeverdig foreldreskap".  På dette stadium i begrepsklargjøringen kan det være interessant å gå noen år tilbake i tid og se på hva Barneombudet uttalte i høringen til Barne- og familiedepartementets (BFD) forslag til endringer i Barnelova (pr 1. februar 1996).

I "konklusjonen" heter det oppsummeringsvis bl.a: " Det bør ikke gies adgang for fylkesmann og domstolen til å pålegge samværsløsninger opp mot femti prosent

Alle fedre skal erklære farskap. Som en konsekvens av dette faller regelen om pater-est bort. Erklært farskap gir ikke automatisk foreldreansvar. "

Høringsuttalelsen er signert Marit Egge og Knut Mostad, og skal forsåvidt ikke tilskrives nåværende Barneombud Trond Waages "prinsippielle" grunnsyn om de rettslige sidene av forholdet mellom barn og foreldre. Man merker seg imidlertid, også ved å lese Barneombudets høringsuttalelse til den siste utredningen (NOU 1998:17 ) signert Waage, at Barneombudet unngår å ta opp den rettslige diskriminering av foreldre med ulik samlivsstatus mht det lovmessig instituerte overordnede begrep, navnlig Foreldreansvaret.  Barneombudet har heller ikke villet gjennomskue departementets (jf BFDs Høringsnotat av 25. sept 1995 ) retorikk mht å ville fjerne termen "omsorg" til fordel for det meningsløse "bosted".  BFDs "begrunnelse", som Barneombudet har "kjøpt", var angivelig at samværsforeldres omsorgsinnsats ikke skulle diskrimineres, eller som det heter utlagt av Barneombudet:

" for å unngå en mulig oppfatning av manglende foreldreomsorg fra den av foreldrene som barnet ikke har fast bosted hos ".

HISTORIEFORSTÅELSE OG PRINSIPPLØSHETENS OPPRINNELSE
Kronikkens format tillater ingen grundigere redegjørelse for de historiske forutsetninger for barnelovutviklingen, men det bør nevnes at for vel 20 år siden foreslo Barnelovutvalget (NOU 1977:35  ) både å oppheve pater-est regelen, og å innføre automatisk felles foreldreansvar uavhengig av samlivsstatus. Til grunn for Barnelovutvalgets arbeide lå et i mandats form eksplisitt ønske om en lovharmonisering av ulike lover for barn født i og utenfor ekteskap - i lovteknisk forstand, samt en mer tidsmessig lovgivning som tilgodeså rettslig likestilling av såvel barn født i og utenfor ekteskap, som en likestilling av mor og far på foreldrenivå uavhengig av hvorvidt foreldrene var gift eller ei.  Så langt er vi imidlertid ikke kommet ennå i Kongeriket Norge, et land som stadig skryter på seg ry som fremmer av menneskerettigheter i verdenssamfunnet.  Hvorfor vi ennå ikke er kommet dithen at barn er gitt en rettssikkerhetsgaranti gjennom en lovgivning som likestiller mor og far, er en funksjon av flere forhold hvis innbyrdes relasjoner og samlede resultat det nødvendigvis vil måtte ta noe mer spalteplass å derivere.

Begrepsuklarheten
Et forhold er imidlertid mulig å utdype noe, på bakgrunn av det ovenstående, nemlig Begrepsuklarheten.
Gitt at Barneombudets forslag om å instituere såkalt " likeverdig foreldreskap"  som overordnet prinsipp skal kunne oppfattes som meningsbærende, må to forhold avklares: (1) Hvor i lovteksten, evt andre rettskilder, skal denne uttrykksmåte forankres ?  (2) Hva forståes med betegnelsen "prinsipp" ? 

Disse to spørsmål henger sammen, og en redegjørelse for prinsippforståelsen kan samtidig tjene som kritikk av uttrykksmåter hvor "barnets beste" påberopes i hytt og pine; de mer avanserte kan eksempelvis skille mellom prosessuelle og materielle vilkår i juridisk forstand. 

PRINSIPPFORSTÅELSE OG LOVLOGIKK
Når BFD (og Barneombudet, som ikke har villet gjennomskue BFDs retorikk) vil ha bort omsorgsbegrepet er det ikke fordi man synes synd på degraderte samværsfedres sosiale status som annenrangs foreldre.  En grunn er å svekke bestemmelsesdelen i  felles foreldreansvar, noe som bl.a har medført en lovendring ( Bl. § 35 b  om "bostedsmyndighet"). En annen grunn er å ville forhindre at Straffelovens § 216  kan komme til anvendelse ved samværs/omsorgssabotasje. Uttrykksmåten "bosted" har ingen logisk forankring i lovverket, like lite som betegnelsen "samvær" er historisk og begrepsmessig forankret som noe kvalitativt anderledes enn omsorg.

For å få bedre grep på de ulike størrelser, la oss med Barnelovens begrep Foreldreansvar som utgangspukt, derfor "slå fast" (som juristene ynder å uttrykke seg) at verken "bosted" eller "samvær" er lovlogisk avledet av det overordnede begrep Foreldreansvar.  Barne- og familiedepartementet burde heller enn å fjerne begrepet omsorg ha fjernet betegnelsen samvær!  Med en rettslig likestilling av foreldrene som omsorgsytere kunne det gitt mening å snakke om "likeverdig foreldreskap", omenn ikke som "prinsipp" eller "overordnet utgangspunkt".  Til de som undrer seg over hva mon et "prinsipp" måtte bety er svaret : Forestillingen om en nødvendig forbindelse. 

Forbindelsen mellom far og barn går fremdeles gjennom mor (jf Bl § 3 : pater-est-regelen); foreldreansvar for ugifte fedre er fremdeles avhengig av mors underskrift.  Barneombudet liker ikke uttrykket "delt omsorg", men hva mener egentlig Barneombudet med "likeverdig foreldreskap"? Er det keiserens nye klær vi er vitne til, og hvilken prinsippforståelse representerer egentlig påberopelsen av  "barnets beste"?  Jeg har i denne kronikk forsøkt å innarbeide en viss regresstenkning hvor selve prinsippforståelsen er innbegrepet med en ide om at foreldreskapets mulighetsbetingelser må kunne tilbakeføres til et utgangspunkt som skal være likt for begge parter.