2 av 3 barn tas ut av sitt hjem uten at de selv eller foreldrene

varsles om flyttingen på forhånd

 

en debatt som sporet av

 

ved Marianne Haslev Skånland

 

I oktober/november 2001 brakte norsk TV2 flere video-opptak som viste hvordan barn som ikke ville vekk fra sitt bosted, ble hentet av politi og barnevern, og aviser brakte påfølgende artikler og innlegg.

 

To av sakene var barnefordelings-saker. I det ene tilfellet ville én av to brødre etter en ferie hos faren Per Kristensen på Halsnøy på Vestlandet i Norge ikke dra tilbake til morens bosted i Danmark. Han nektet plent, og ble hentet med makt av politiet pluss en som visstnok var helsesøster som skulle ivareta hensynet til barnet.

 

Saken står beskrevet på nett-stedet Rettsnorge, adresser:

http://www.rettsnorge.no/a-arkiv/Barnebortf%F8ring230301.htm

http://www.rettsnorge.no/a-arkiv/Kristensen060401.htm

http://www.rettsnorge.no/a-arkiv/191001Rettsstat.htm

 

Reportasjer kunne videre fortelle at gutten var blitt fraktet til barne-psykiatrisk klinikk og derefter videresendt til Danmark.

 

I den andre saken ville to barn ikke returnere til sin mor i Nord-Norge etter opphold hos faren sørpå.

 

Den tredje saken var enda langt verre. Det var en barnevernssak, hvor barnevernet ved hjelp av politi - de var 6-8 mennesker tilsammen - tok fra foreldrene med makt en 12-årig pike som satte seg til motverge og ropte ”Hjelp meg!”, ”Nei!”, og ”Jeg vil ikke!”. I reportasjen fikk man vite at hun var tatt på grunnlag av ”mistanke om omsorgssvikt”, derpå var blitt holdt borte i et år, hvoretter hun gjennom rettssak endelig fikk komme hjem.

 

***

 

TV2’s reportasjer og diskusjons-programmer begynte bra, ved å fokusere på måten samfunnet går frem på ved å tvangs-ta barn mot deres vilje. Befolkningens reaksjoner var sterke. Folk uttalte at de aldri hadde kunnet forestille seg at det foregikk slik. Daværende barne- og familieminister, Karita Bekkemellom Orheim (Arbeiderpartiet) fremsto på skjermen som svært sjokkert og harmfylt, og sa at slik skulle barn i Norge ikke behandles uansett.

 

Men ganske snart skeiet debatten nærmest ut. For eksempel hadde verken Bekkemellom Orheim eller andre ”barnefaglige” personer som uttalte seg i media konkrete forslag til endringer som virkelig kunne satt en stopper for brutalitetene. De fleste av dem mente at man burde ta slike flyttinger over en del dager, snakke rolig med barnet, osv. De hadde med andre ord en rørende tiltro til at barne-ekspertenes snusfornuft er basert på barnets beste og at barn ganske snart glade og fornøyde vil la seg føre bort til ekspertenes ideal-tilværelse. Ingen tok alvorlig det faktum at Per Kristensens sønn hadde uttalt at han ikke ville til Danmark uansett hva autoritetene sa. Tvert imot uttalte politiet og/eller den medfølgende helsesøster at gutten hadde nektet plent, og at han derfor måtte tas med makt. En del barne-eksperter var sjokkert over at gutten ble påført en slik påkjenning at han hadde ”måttet” bringes til barnepsykiatrisk ”behandling”. Fullstendig taushet om at internering på barnepsykiatrisk avdeling trolig er det mest skremmende og skadelige av alt, og at gutten vel ihvertfall ikke der får annen ”behandling” enn den trussel slik internering må være om hva som kan vederfares ham hvis han ikke bøyer seg og reiser til Danmark. I et intervju med piken som var blitt tatt med makt fra sine foreldre, var intervjueren kun opptatt av at piken ikke etterpå var blitt tilbudt psykologhjelp. Igjen spres altså, propagandamessig, en forestilling om at psykolog-prat gir hjelp og gjør alt greit, mens det som sannsynligvis trengs i slike tilfeller er oppreisning for offeret, i form av full publisitet om overgrepene han/hun har vært utsatt for og avstraffelse av de myndighetspersoner som har forårsaket eller deltatt i overgrepene.

 

Politiet hevdet at ettersom vi lever i en rettsstat, måtte de selvfølgelig sette ut i livet lovlig fattede vedtak. Dette er forøvrig ikke riktig; man har ansvaret for egne handlinger og kan stilles for retten og dømmes for brudd på menneskerettighetene, uansett om man handler etter vedtak ovenfra. I rettssaker mot tidligere øst-tyske grensevakter som har skutt mennesker som forsøkte å flykte til Vesten, har de anklagede nettopp forsvart seg med at de bare fulgte ordre. Det er ikke blitt akseptert av de tyske domstoler, som har dømt dem.  -  Det bør også regnes som et svakhetstegn når en leder for politiets tjenestemenn henviser til at vi lever i en rettsstat. Hvorvidt så er tilfelle, kan ikke ”defineres”, og slett ikke tas for gitt til alle tider. Det er noe som må bedømmes løpende, basert på nettopp vurderinger av hvordan vårt statsapparat og rettssystem oppfører seg. Eksistensen av slike tvangs-aksjoner mot barn (og av dem er det ikke få) svekker et lands status av rettsstat.

 

I en ny debatt på TV2 en ukes tid etter at video-opptakene ble sendt, var problem-stillingen vridd over til å rette anklage mot foreldre (nær sagt selvfølgelig): Man mente at det var utilbørlig av foreldrene å påføre sine barn belastningen av å bli filmet.  -  Også dette bør regnes som en klar feil-vurdering. Det er utvilsomt tvert imot en hjelp for barn som utsettes for samfunnets skremmende overgrep, å oppleve at foreldrene kjemper for dem, blant annet gjennom å gjøre alt for å få sakens realiteter frem istedenfor å gjemme dem bak hemmeligholdelsens mystikk. Video-opptakene får frem at barna utsettes for overgrep fra offentlige instanser som hevder å være talsmenn for deres interesser. Begrepet ”rettferdighet” og dets betydning for særlig barns opplevelse av tilværelsen og utvikling av et livssyn, synes å være glemt.

 

***

 

I slutten av november kan vi så lese på tekst-tv om en ny rapport som er utarbeidet i regi av to instanser som begge er vel kjent som ivrige barneverns-tilhengere (der er få eller ingen kritiske ord å høre fra de to miljøer om noe som helst barnevernet og deres medhjelpere foretar seg):

 

***

TV2-tekst 26. november 2001:

”To av tre barn som må omplasseres av barnevernet, blir hentet fra hjemmene sine uten at barnet eller foreldrene blir forberedt på flyttingen. Det er et av funnene i en undersøkelse som Norsk Institutt for oppvekst, aldring og velferd (NOVA) har utført sammen med barnevernets utviklingssenter på Vestlandet, skriver Dagsavisen.”

***

NRK-tekst 26. november 2001:

”To av tre barn som må omplasseres av barnevernet, blir hentet fra hjemmene sine uten at barnet eller foreldrene blir forberedt på flyttingen.

 

Dette skyldes ofte at barnevernet vil unngå konflikt og vegrer seg mot å hente barna, men så oppstår det akutte situasjoner som gjør det nødvendig.

 

Normen for barnevernets arbeid er at barn som må omplasseres, skal informeres på forhånd om hva som skal skje.”

***

 

Det er sannsynlig at denne rapporten kommer nå nettopp på grunn av oppstusset over video-opptakene i tv og reaksjonene på dem.

 

Ut fra tekst-tv’s formuleringer må man tro at rapporten inneholder flere fordreininger av virkeligheten.

 

For det første snakkes det om barn som ”må” omplasseres. I realiteten er det sjelden tilfelle. Juristen Siv Westerberg anslår at ca 90% av omsorgsovertagelser i Sverige er unødvendige og derfor faktisk uberettigede. Advokat Sverre Kvilhaug har anslått at omtrent 80% av omsorgsovertagelsene i Norge er unødvendige og uberettigede. Ettersom barnevernet presenterer sakene slik som de selv finner for godt, er det vanskelig å gjøre noe helt realistisk overslag over hvor mange omsorgsovertagelser som i virkeligheten er både nødvendige og til barns beste, men at et meget betydelig antall er uberettigede og fører barnet ut i stor ulykke, vet alle som har verdiget dette saksområdet oppmerksomhet og undersøkt realiteter, likeledes at selve påstandene om at barnets familie vanskjøtter barnet, er usanne i et meget stort antall saker.

 

For det andre snakkes det om ”omplasseringer”. Bruken av dette ordet søker trolig å ufarliggjøre barnevernets aksjoner. Det høres så greit ut  -  å flytte et barn fra ett sted der barnet har ”vært plassert” til et annet. Ettersom det her sies at barnets foreldre ikke varsles, dreier det seg trolig alltid om saker der barn tas bort fra sine foreldre, ikke om saker der fosterbarn flyttes fra ett fosterhjem eller institusjon til et annet. Når et barn tas bort fra sin egen familie, mister det det fotfestet naturen får oss til å søke for å føle trygghet, lykke og meningsfylthet. Det er drøyt å kalle dette en ”omplassering”.  -  At også ”omplasseringer” av fosterbarn er traumatiske for de fleste, og at barnevernets ”plasseringer” meget ofte er så mislykkede at fosterbarn flyttes igjen og igjen (men aldri får lov til å komme hjem, selvsagt), er jo velkjent, og setter ytterligere et spørsmålstegn ved barnevernets basis for å ”plassere” barn overhode.

 

Og så kommer ”forklaringen”: Det sies at barnevernet vegrer seg mot å hente barn og vil unngå konflikt. Nei, barnevernet er meget glad i å hente barn. Deres ideologi har oppflasket dem til å tro at de er martyrer som hjelper barn vekk fra skadelige foreldre, barn som står i kø og venter på hjelp. (Der står stadig å lese oversikter over hvor mange barn som ”venter på hjelp” fra barnevernet, særlig hver gang barnevernet propaganderer for å få mere penger til sin virksomhet.)

 

Barnevernet ønsker heller ikke å unngå konflikt med foreldre, ellers ville de omhyggelig avstått fra den løgn og forvrengning som nærmest er fast takst i barnevernssaker. Derimot er det riktig at barnevernet

kvier seg for selv å oppleve den konflikt og ulykke de skaper hos både barn og foreldre. (Det er kanskje derfor de viker unna for å ta opp saker hvor de har å gjøre med folk som kan være en reell trussel

 - potensielt voldelige fedre eller store barn på vei ut i kriminalitet.) Da er det vel kjekkere å gjemme seg bak fylkesnevnd, rettsapparat og politi, og å gjøre seg utilgjengelige og avvisende overfor foreldre. De ”akutte situasjoner” det tales om, er nok snarere slike hvor barnevernet har fått igjennom et vedtak om omsorgsovertagelse, og hvor de skynder seg å hente barnet med makt før fristen for å gjennomføre vedtaket løper ut, vel vitende om at hvis de oversitter denne fristen, er vedtaket ugyldig. At barnet i de foregående uker har levet fredsommelig og normalt sammen med foreldrene og ikke vært i noen krise overhode før barnevernet lager krise ved å hente barnet med makt, nevnes øyensynlig ikke i undersøkelsen  -  og ignoreres også som vanlig av våre undersøkende journalister.

 

 

* * *

(Politiet uttaler altså at ettersom vi lever i en rettsstat, så måtte de sette det lovlig fattede vedtak ut i livet. Dette minner om Hitlers lovkonsipister som på spørsmål om ikke loven mot eksempelvis jødene var i strid med Grunnloven, kunne svare at; nei, loven er blitt til på en slik måte som Grunnloven anviser. Så lenge loven formelt er blitt til slik Grunnloven beskriver, så er det altså intet galt med loven. Red.anm. )

En del andre artikler om det offentliges tvang overfor barn, publisert på nettsiden til Nordisk komité for menneskelige rettigheter:

 

Tonjes brever til barnevernet

av Tonje selv

http://www.nkmr.org/tonjes_brev_til_barnevernet.htm

 

Charlotts brev til Norska Amnesty

http://www.nkmr.org/charlotts_brev_till_amnesty.htm

 

EN 13-ÅRIG PIGES OPFATTELSE AF SIN EGEN TVANGSFJERNELSE I IKAST

KOMMUNE TIL BEHANDLINGSHJEMMET ”SCHUBERTSMINDE” I RINGKØBING

Föredrag vid NKMR’s Jubileumsmöte i Köpenhamn den 28 november 1998,

av Rikke Nielsen

http://www.nkmr.org/ett_tvangsfjaernet_barn_berattar.htm

 

Frans Lovasz berättelse

av Frans Lovasz

http://www.nkmr.org/frans_lovaz_beretning.htm

 

Redogörelse för min barndom. Alexander Aminoff berättar.

av Alexander Aminoff

http://www.nkmr.org/alexander_aminoffs_historia.htm

 

Glem ikke de andre !

av Arne Sortevik

http://www.bt.no/meninger/debatt/article.jhtml?articleID=64675

 

Barnevernets metoder

av Åge Simonsen

http://www.nkmr.org/barnevernets_metoder_av_age_simonsen.htm

 

Jurist JO-anmäler socialen i Linköping: ”Barnen hanteras som en vara”

av Charlotte Palmefors

http://www.nkmr.org/jurist_jo_anmaler_socialen_i_linkoping.htm

 

* *

 © Copyright, 2002 RettsNorge

29 Mars 2002